Myndig men usikker

Bestefar står foran sitt 13. stortingsvalg. Han er ikke overtroisk, men forhåndsprognosene indikerer at 13 kanskje ikke blir noe lykketall. Det første stortingsvalget inntraff straks myndighetsalderen, den gangen 21 år var rundet. Ordet «myndig» kan også innebære å at man handler rimelig bestemt og sikkert. Tar ansvar. Kanskje helst etter å undersøkt litt, diskutert, latt seg informere. Etter å ha veiet informasjonen mot egne erfaringer, noe som er prøvd. Vite bedre hva man vil stå for. Bør gjøre, kan gjøre, og kanskje helst hva man ikke bør eller kan gjøre. Om liv skal være laga.
Underlig er det å tenke på at førstegangsvelgeren gjennom de tre årene før han ble tiltrodd myndighet til å stemme, ble tiltrodd myndighet til å gå i krigen. Til å ofre sitt liv, med opplæring i å drepe for å forsvare. Tiltrodd myndighet og ansvar for å kjøre kolonialvarer i Oslo i en gammel fem tonns lastebil. Tiltrodd myndighet og ansvar som klasseforstander for 4.klassinger et helt år.
Jo, ungdommen kjente seg rimelig forberedt før valget for snart 50 år siden. Hadde også undersøkt valgprogrammer, besøkt ulike partiers ungdomsorganisasjoner, lyttet, diskutert. Kjente seg sikker nok til å treffe et valg. Tenkte at er man først sikker nok til å stemme, bør man også melde seg til partiet man stemmer på. Burde ikke et aktivt demokrati fungere slik? Medvirkning og ansvar for utforming også av partipolitikk. Meldte seg til partiet som satte individet i sentrum.
Før det det andre stortingsvalget, flere diskusjoner og erfaringer seinere, var ungdommen ferdig med studiene, smidd i hymens lenker og i jobb. Nye erfaringer og overveielser.. Og ikke lenger medlem av noe parti. Heller ikke lenger i de militære ruller. Et aktivt demokrati må da også bety frihet og mulighet til å ombestemme seg?
Til fjerde valg var nytt partimedlemsskap etablert, stadig som en liten tributt til aktivt demokrati og forsøk på medborgeransvar. I et parti med solidaritet og deling av godene på dagsorden. Det medlemsskapet varte til det 13. valget.
For bestefar er blitt stadig mindre sikker. Ikke på verdien av individuell frihet, ansvar og initiativ. Ikke på verdien av solidaritet, felles ansvar, samhold og samarbeid. Han kjenner seg igjen i Fugellis vinkling i dagens kronikk i Aftenposten: «Forkledd egoisme.» http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Egoisme-forkledd-som-frihet-7282087.html#.UhEBQdKovxA Men er nok tilbøyelig til å mene at Arbeiderpartiet gradvis har solgt ut fellesskapsidealene de konkretiserte i tidligere tiår. Som vi fortsatt lever godt på restene av. «De stjeler våre klær mens vi bader» som Høyres Jan.P.Syse treffende sa om Arbeiderpartiets «moderniseringsprosess» som skjøt fart på 80-tallet.
Bestefar er, i likhet med 95% av forskerne som steller med slikt, ikke i tvil om at økologisk og klimatisk utvikling, er blant vår samtids, neste generasjons største trusler.
Usikkerheten til bestefar er helst knyttet til det politiske systemet slik vi utvikler det. Om det er egnet til å møte truslene vi selv har skapt. Et system som utvikles i retning politisk markedsformynderi og demokratisk underskudd. Der fornuft først og sist handler om å dyktiggjøre seg i konkurransen om egen vekst og det smertefrie liv. Forfatteren Kiøsterud spør slik i et gjensvar, også det i dagens Aftenposten: «Gjør lengselen etter det smertefrie livet oss til rene idioter i en verden der kloden blør?» Og han stadfester: «Fra å være en truet art på jorden, er vi i dag blitt den arten som truer livet på kloden.»
De to motstående innleggene på side 4 og 5 i Aftenposten 18.august gir ettertanker verd å dvele ved før valget.

Vi trenger pusterom nå. Kanskje også stillhet. Tid til å tenke og handle nytt. Til å skifte kurs. Finne fram en fortelling som kan gi nytt perspektiv til handlingene våre. Det får vi neppe gjennom den stille storkoalisjonen mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Som har ansvaret sammen for omforming av offentlig sektor og rettighetsforvaltning mot mål- og resultatstyrt markedsvirksomhet. Gjennom mange år. Som svært lenge har stått sammen om å gjøre markeds- og veksttenkningen eksemplifisert i EUs fire «friheter» til alles grunnlov og rettesnor. Stillferdig. Tenkning og systemer som kan knyttes tett opp mot varslet økologisk sammenbrudd. Makt til frittflytende pengeforvaltere. Idiotforestillingen om vekst på en klode som ikke vokser. Ikke mye rom for oppmerksomhet, aktiv medvirkning, for felleskap, demokrati og handlekraft i etablerte strukturer, lukkede styrerom.
Lite pusterom blir det gjennom spissing av egoismen, grunnverdien i FrP. De spør, litt mer uhemmet enn de andre to store, slik at du skal tenke: «Hva lønner seg for meg?» Så lover de deg det du peker på, lover lindring eller fjerning av alt som klør eller er ubehagelig. Så du kan la humla suse.

Bestefar heller mot at tilhengere av solidaritet og fellesskap bør prioritere SV eller Rødt framfor Arbeiderpartiet denne gangen. At høyresidens tilhengere av individualisme og egenvekst burde prioritere Venstre, KrF eller SP framfor Høyre. De som ikke kjenner seg hjemme i noen blokkdeling har fått en ny mulighet for å bidra til nødvendig pusterom gjennom Miljøpartiet de Grønne. Demokratiet, samfunnsdebatten og utviklingen trenger et lite mytteri mot de store partiene.

Bestefar veier for og imot. I vektskålen har han SV, Rødt og MDG. Tror det er de tre partiene som vil kunne gjøre størst forskjell. Som tar kunnskapen vår om økologisk og økonomisk utvikling mest på alvor. Han er usikker. Helst ville han hatt alle tre over den fortvilt udemokratiske sperregrensa. Alle trenger drahjelp. Bare SV har parlamentarisk erfaring. Har kanskje i overkant dokumentert «ansvarlighet» i forhold den type fornuft vi må streve oss vekk fra. Ved siden av MDG antakelig de som ligger nærmest til å klare seg over grensa.
Kanskje kunne nye nødvendige fortellinger, perspektiver og handlinger letes fram i samspill mellom de tre partiene. Med åpen dør til mulige tvilere og dissidenter fra alle andre partier. Kanskje sporet av aksjonister som kan være i ferd med å finne sammen på bredt grunnlag. Alle som ser at vi ikke kan fortsette i samme spor. Knyttede never og foldede hender. Som i «Klimavalg 2013» der nesten 90 organisasjoner deltar i et forsøk på å åpne politikerøyne for vår tids største utfordring. For å kunne tilegne oss innsikt og myndighet til å finne veier videre. For et samfunn som er liv laga. http://klimavalg2013.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


3 × = tyve fire