Første mai i Groruddalen

Flagget er heist i skogkanten. Det gamle flagget som tidlig på 1900-tallet vaiet fra stanga i lensmannsgården i nasjonsbyggingstid. Nå blafrer det forsiktig fra velstandssida i drabantbyen. 

I tilbakeblikk på oppvekst og skolegang i Groruddalen og landet slik det er blei, beskriver jeg i ei bok utviklinga gjennom tre innvandringsbølger til Grorud. (Se lenke). Den første bølgen rullet langsomt gjennom bygda fra midt på 1800-tallet til andre verdenskrig. 

Avsnittet avsluttes slik: Bølgen ga «….rom for framtidsdrømmer. Knytta til eget husvære, til kjæreste og familie. Å kunne berge livhanken for kjerring og unger på lang sikt. Drøm om å kunne overleve sjukdom, at unga fikk skolegang. Drøm om ikke å skulle stå i gjeld, med lua i hånda overfor de bedrestilte, drøm om respekt. Første mai blei en lokal kamp- og markeringsdag med demonstrasjoner og plakater; slagord om «hele folket i arbeid» og «by og land hand i hand.»

Den andre bølgen kom til bygda etter krigen. Folk kom, som våre foreldre, fra hele landet. Den varte fram til midt på 80-tallet. «Gjennom den andre bølgen blei tilgang til rettigheter bedra og utvida. Skattesystem og lønnsforhandlinger sørga for at stort sett alle kom med. Slikt visste vi lite om. Men vi visste at 1.mai på Grorud var en festdag med flagg og faner, hornmusikk og taler på idrettsplassen. Vi visste at Gerhardsen nesten alltid var statsminister. Det var ikke lenger så mye kampdag; kanskje med unntak for enkelte velstående hageeiere som passa på å demonstrere ved å bruke dagen til å gå i arbeidsklær og rydde for seg sjøl.» Avsnittet avsluttes slik: «Gjennom den andre bølgen, mens vi blei unge voksne, gikk fortsatt enkelte lokale 1.maitog med paroler øverst i Groruddalen. Men preget av felles festdag med flagg, faner og taler på idrettsplassen var blitt borte. Det var blitt flere villahager og hytter å stelle.»

Den tredje bølgen bragte verden til drabantbyen, fra ca 1990. Avsnittet avsluttes slik: 

«I villaområdene dit vi har flytta, blir befolkningen langsomt blanda. Mange av nykommerne er driftige, driver gode forretninger, tar utdanning og får profesjonelle karrierer; blir middelklasse slik vi blei. De hjelper hverandre inn i bolig- og arbeidsmarked. Familier med tette bånd stiller opp for hverandre, litt som annengenerasjonen i de gamle store arbeiderfamiliene gjorde i sin tid. Som også norske utvandrere/innvandrere til USA gjorde på siste halvdel av 1800-tallet. Litt som når nybyggerne i borettslagene stilte opp til dugnad på 50- og tidlig 70-tall.

Første mai feires knapt lokalt ut over enkelte lukkede partimøter – ved siden av fellestoget i byen. Men det flagges tverrpolitisk. Mange tar ovale fridager hvis det er mulig, drar på hytta. Kanskje henger flagger fortsatt når helga er over som en identitetspolitisk markering.»

I år som i fjor går feiringa digitalt – på nett, med taler innspilt på forhånd. Bjørnar Moxnes fra Rødt har valgt å holde sin tale på Grorud. Et fint valg. Han står like ved idrettsplassen, den gamle festplassen brukt 1.mai. Han står foran de to arbeiderboligene, restaurert og dels driftet med kommunale bidrag. Den ene rommer et lite steinhoggermuseum som viser arbeid bygda vokste ut av. Den andre rommer den trivelige kaféen Steinbra som nettopp er blitt redda for videre drift gjennom lokale aksjoner. Som minner oss om at aksjoner kan nytte. At vi må passe på. Det har aldri vært noe som kommer av seg sjøl – for folk flest. 

Lenker til taler for dagen: Moxnes, Lysbakken, Støre : https://frifagbevegelse.no/nyheter/vi-er-ikke-alle-i-samme-bat-sier-rodtlederen-i-sin-1-maitale-6.490.786838.85f7e01d11    

https://frifagbevegelse.no/nyheter/mange-har-innsett-hvor-sarbare-vi-er-nar-vi-star-alene-sier-svlederen-i-sin-1maitale-6.490.786650.3bae1c0247https://www.nrk.no/vestland/store-angrep-hoyre-og-frp-i-sin-1.-mai-tale-1.12339906

https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/715

(Lenke til bok).

Elastisk

Den nokså nye underbuksa til bestefar var blitt slapp i strikken. Hadde mista form og elastisitet. Med alder og bruk svinner individuell evne til å rette opp stivhet og deformasjon, men vi strever nå på. Elastisitet som kjennetegn på noe fleksibelt, smidig og ivaretakende er utfordrende på mange plan, heime og ute.

Det er over et halvt sekel siden vi begynte å investere i hus og heim. Bøker, møbler, klær og husgeråd ble gjenbrukt. Kulturell kapital ble vevd inn i materielt grunnlag og og vedlikehold. Postbanken ga lån, boligbyggelaget OBOS reiste gode boliger tilgjengelig for ei normal årslønn. De institusjonelle rammene ivaretok, ga fleksible muligheter for mange.

Mye vi kjøpte og tok i bruk var produsert lokalt; seng, radio og piano. Fryseboksen var laget i Groruddalen der vi slo oss til og stadig bor. Den har rundet 50 år, ureparert. Matrosdressen bestefar fikk sydd av skredderen på Grorud ble brukt 17.mai av et barnebarn 65 år seinere. Like fin. Bestemor har lenge reparert klær av ymse slag, gitt dem lang levetid. Velbrukt og fornybart. Dårligere kvalitet på strikk og stoff gjør det vanskeligere nå. En venninne fra Bergen ga henne et oppspart brett med «barneelastikk» fra Trengereid fabrikker, kanskje 60 år gammel. Hennes øvede hender og hode konstaterte at dette var elastikk av god kvalitet! Fabrikken ble nedlagt i 1999, trolig slått ut av billig importvare.

Mange legemer er elastiske. Samfunnslegemets institusjoner må også være elastiske, men kunne holde på formen under trykk. De skal ivareta langsiktige felles rettigheter og muligheter for det individuelle strevet. Det synes å bli vanskeligere. Avtaleverk og rettsregler omtolket og gjøres elastiske for de store konsernene. De ivaretas, mens hverdagsstrikk strekkes til ulike bristepunkt for fotfolk og miljø. Varer produseres ikke for å vare eller kunne fornyes. Strikk, skjorter, frysere og biler, helse, energi, arbeidsplasser og folk strekkes for å kunne skrotes selges ut når garantitid er nådd, strikken røket, høyest profitt i konkurransen oppnådd for eierne. Nye varer, nytt eierskap og arbeidskraft skal settes raskere i omløp for mer effektiv vekst og avkastning for de få.

Børs og spekulasjon smøres ikke ved å reparere, vedlikeholde og ivareta allmenne rettigheter, miljø og spillerom for folk flest; for at liv skal kunne gå rundt. Internasjonal økonomi, avtaler og regler rigges ikke for slikt. Bestefar vil stemme på et parti som vil rigge om økonomien for mindre ulikhet, gi bedre mulighet for personlig og kollektiv evne til å ivareta miljø i smått og stort. Mens vi leiter etter ny økonomisk giv, kan vi øve oss litt hver for oss og sammen. På å gjenvinne ferdighet, glede og stolthet ved å gi gamle underbukser og skjorter, folk og samfunn fornybart og vakkert liv.

Trykket på baksida. Klassekampen 26.4.21

På vei mot valg. Alt kan selges?

I forrige bloggpost skrev jeg om den lille lokale kaféen Steinbra. I utgangspunktet et privat-kommunalt samarbeid knyttet til kultur og servering. I diskusjonen antydet vi at smale regnemåter og regneark kan bli ideologi. Svar på regnestykker blir førende for politiske tiltak og beslutninger. Større sammenhenger kan bli borte, samtidig som man både overser at fasitsvar sjelden finnes og at regnestykker kan settes opp på mange måter. Det gjelder ikke bare kultur, men faglighet på mange felt, ofte innafor offentlig sektor: helse; infrastruktur, utdanning og miljø. Alt betraktes som omsetningsbare og sammenliknbare varer. 

I teksten hintet jeg til at politikere synes å betrakte Ullevål og Aker sykehus som omsetningsbar eiendomsmasse på linje med helsetjenester – i konkurranse med hverandre. Det dreier seg om regnestykker og utbyttbare størrelser; økonomiske forenklinger. Antydningsvis burde både Steinbra og Ullevål/Aker sykehus kunne betraktes som politiske øyeåpnere, henholdsvis kommunalt og nasjonalt. Helse og eiendomsomsetning er to ulike områder.

Sykehussaken skal trolig opp i Stortinget. Det åpner seg sammenhenger der de to største partiene får mye å svare for. Sykehusreformen ble en del av New Public Management (NPM) som ble rullet ut på 80- og 90 tallet i offentlig sektor. Man skulle lære av effektiviteten i privat sektor i konkurransen om markedsandeler: Evne til å skaffe resultater og avkastning for eierne i konkurranse om å kapre kunder og spare kostnader. Være både billig, kundevennlig og gi så høy fortjeneste for eierne som mulig. Eiendomsmarkedet kaster mest av seg, helsefaglige og rettighetsbaserte perspektiver må vike i markedskonkurransen.

Men store deler av offentlig sektor har ikke sin begrunnelse i avkastning. Den er begrunnet i sikring av forutsigbare fellesgoder. En sikring av rettigheter og muligheter der tilgangen i minst mulig grad er avhengig av den enkeltes bakgrunn, som rikdom eller bekjentskaper. Der virksomheten, eller tjenestene, i liten grad egner seg for oppstykking for salg bitvis som varer i et konkurransebasert marked. Det gjelder helse og sosiale tjenester, utdanning, miljø – og nok også i stor grad infrastruktur (kommunikasjon) i et vidstrakt og grisgrendt land som Norge. Den ulykksalige sammenblandingen av felles rettigheter og mål-resultatstyring etter markeds-prinsipper fører også med seg et oppblåst byråkrati, der man lett mister grunnleggende faglighet og oppgaver av syne. Slik man også ser innafor EU-systemet.

NPM ble drevet fram av Arbeiderpartiet og Høyre i fellesskap, noe de ikke snakker mye om. Jeg har begynt å lure på om det er litt ulike grunner for partiene til å ligge lavt. For Arbeiderpartiet kan det sikkert ligge prestisje i ikke å gå tilbake på markedsvendingen tydelig fra Brundtland og Stoltenberg. Kanskje er man redd en ny kurs vil svekke muligheten til å bli EU-medlem, kanskje også true EØS-avtalen på sikt. I Høyre kan man vel tenke litt i samme baner. For Høyres kjernevelgere åpner markedsgjøringen av offentlig sektor mulighet for at store fellesverdier (som sykehus, skoler, barnehager og sosiale institusjoner, vannkraft, veier og jernbanelinjer) bygget opp av skattemidler kan sluses over til omsetning for privat avkastning. 

På høyresiden gir NPM også mulighet for en liten ekstrabonus som særlig FrP vet å utnytte: Markedsgjøringen av rettighetsfeltet blåser opp byråkrati og saksbehandling. Sammenrør av oppgaver, undergraver både faglighet, fellesgoder og et effektivt, saksrettet byråkrati. Det kan brukes som politisk skyts for ytterligere privatisering og angrep på stat og offentlig virksomhet. Et velfungerende byråkrati er et viktig fellesgode som har vært truet av tvilsomme omstillinger gjennom et par tiår. 

De to store partienes synes å mangle vilje og evne til å se at offentlig og privat sektor har ulike oppgaver og begrunnelser; at de ikke uten videre bør sidestilles som vareleverandører i samme type regnestykker. Langs en akse fra «venstre – mot høyre» i økonomisk politikk, legger jeg de to partiene ved siden av hverandre, litt til høyre for midten. Slikt vil jeg forsøke å diskutere mer i vandringen mot valget, i sortering av partier, verdier og egen stemmegiving.   

Steinbra – en øyeåpner?

Små lokale hendelser kan vise fliker av større mønstre. I nærmiljøet på Grorud finner vi ofte slike. Slike hendelser kan være knytta til utbygging transport og sport, kultur, miljø, skole, barnehager. Lokale lag og organisasjoner, enkeltpersoner følger med – skriver og diskuterer. I noen sammenhenger slutter folk opp i stor grad, ofte på tvers av partilinjer. Som i saken om vår lille kafé Steinbra. De små sakene er ofte nøstet opp i mer sentrale politiske beslutninger og spilleregler (ofte internasjonale) vi har liten innflytelse på. Lokale protester kan kjennes som forsøk på å endre vindretningen ved å slippe en fjert i stiv kuling på høyfjellet….

Innlegget som følger var ett av mine små utslipp.

Steinbra – en øyeåpner?

Kafé Steinbra er et lite lokalt serveringssted på Grorud med tilhold i en av to gamle arbeiderboliger mellom skolen og idrettsplassen. Den er del av et lokalt områdeløft og ledd i kommunal kultursatsing. I Bydel Groruds plandokument het det at «De to arbeiderboligene i Grorudveien 3-5 er restaurert og huser nå Steinhogger-museet og det kulturelle treffpunktet Kafé Steinbra.» 

Kafédriften innebar en leieavtale der en forutsetning var at drifteren deltok med aktiviteter på lokale kulturelle og andre større arrangement. Gjennom strevsomme oppstartsår har Birgitte Rommen fylt forutsetningene godt. For mange av oss bidrar hun til å feste røtter og sammenhenger, til lokal identitet rundt trivelig og godt matstell. Mange fra gamle Grorud gledet seg over kafé Steinbra da den kom. 

Kafédriften var altså ikke et rent kommersielt tiltak i utgangspunktet, den var forstått innvevd i en lokal kulturell sammenheng. Men slik drift er også en næring, økonomisk virksomhet. Små virksomheter knyttet til lokal serveringsnæring har i alle år vært sårbare. De er sårbare for lokale eller større midlertidige variasjoner. Gjennom det andre koronaåret sliter små serveringssteder over hele landet med konkursspøkelset, kan gå på billigsalg. Vår egen kafé har i åra før koronaen vært en byggeplass og tilgangen vanskelig. Idrettsanlegget som bygges er også en kommunal satsing – og kan gi en langsiktig helhet som styrker den lokale kulturelle sammen-hengen. Sammenhenger som bør gi et løft i framtida også for kaféen. Når koronaen er over og Grorud fortsetter å spille i OBOS-ligaen. 

Fortellingen og spillet om Kafé Steinbra fortsetter. Lokalpolitikerne ville bidra økonomisk også over denne kneika, bydelsdirektøren ville ikke det. Saken får nye dimensjoner kommunalt, politisk og administrativt. Kanskje det er bra. Når fortellingen tas videre, bør direktøren slippe hetsing. Han forsøker følge spilleregler han ikke har bestemt. Ved å avvise lokale forsøk og sende saken til neste politiske nivå, kan han ha åpnet for forståelse av at spillereglene kanskje burde vært andre. Den lille lokale kaféen kan bli en liten flik – en øyeåpner for det større politiske spillet. Det kan vi lære mye av før høstens valg.

Lokal serveringsnæring er også sårbar for eiendomsspekulanters pressing av leiepriser. De er sårbare for oppkjøp, «konkurranse» fra store, standardiserte, dels internasjonale matkjeder i trange tider. Kommunen og Bydel Grorud har neppe vært noen hushai. Gjennom åra har bydelen lempet på vilkår, fryst husleie på den ene siden, på den andre siden slutta å bestille mat fra kaféen. Hender som gir og tar. Både bydel og kafé skal forvalte kultur, velferd og økonomi. Enkelt er det ikke for noen, men helhetsperspektivet synes å sprekke.  

Bydelsdirektøren betegner bydelsutvalgets vedtak som uetisk, egentlig umoralsk. Det er i strid med konkurranseregler og like vilkår. Fri konkurranse opphøyes til en moralsk og overordnet nøytral sak. Han sidestiller midler til sommerjobber, bærbare datamaskiner, barnehagetilbud og kafétilskudd. I økonomisk tenkning (direktøren er økonom) framstår gjerne all økonomisk virksomhet som kvalitativt lik- eller sidestilt. Det er ikke noen prinsipiell forskjell på McDonalds og Birgitte Rommens servering a/s. Eller på Ullevål og Aker sykehus som omsetningsbar eiendomsmasse på linje med helsetjenester – i konkurranse med hverandre. Det dreier seg om regnestykker og utbyttbare størrelser; økonomiske forenklinger. 

Etter hvert har man – langt inn i Høyre og Arbeiderpartiet, begynt å ane at produksjon, omsetning og levende sosialt og demokratisk liv ikke kan reduseres til standardiserte regnestykker i fri konkurranseflyt for dem med økonomiske muskler og nese for kjapp avkastning. Økonomisk aktivitet er også lokalt basert, ofte ganske jordnær og ulik, kan slett ikke alltid være i balanse. Den trenger både langsiktighet, oppfinnsomhet, tydeligere verdistyring og støtte enn markedets usynlige hender kan gi – overlatt til noen sterke få i «konkurranse» med hverandre. 

Næringslivslederen Anita Krohn Traaseth skriver sist uke i Aftenposten (20.3.) en læringshistorie om at kortsiktige og isolerte lønnsomhetsbetraktninger kan være feil. Hun lærte som ung økonom «1) Ikke å tro at man forstår et produkt, en tjeneste, en bedrift eller en næring ved kun å lese regnskap og Excel-ark. 2) At det er behov for å synliggjøre verdi og sammenhenger for dem som kun leser tall og Ekcel-ark.»

Ved å sende Steinbra-saken videre til byens sentrale politiske nivå, får vi se om politikerne og hvilke partier som klarer å se lenger enn de verdiene regnearkene representerer. Kanskje som en synliggjøring og øyeåpner for å kunne få nødvendige nye blikk på økonomiske modeller, sammenhenger og spilleregler. Bydelsdirektøren kan, kanskje uforvarende, ha gjort oss en stor tjeneste.

Publisert i Akers Avis 31.3.21

Lykkeland ?

Det er stortingsvalg til høsten. I et av verdens beste land å leve og bo i, kalt et «lykkeland.»Betegnelsen kjenner bestefar seg igjen i; kjenner seg privilegert som har fått vokse opp og virke med de mulighetene vi fikk.

Valget handler for meg både om forståelse av hvordan vi forvaltet mulighetene slik at det ble så bra, men også om hvordan vi kan forvalte mulighetene for et godt samfunn videre, for nye generasjoner. Ikke skusle vekk det vi har fått til. Mye kan tyde på at vi er i ferd med å gjøre nettopp det. Skusle vekk framtida.

Denne forsøksvise gjenåpningen av bloggen er motivert av flere forhold: 

Det ene er bestefars alminnelige skrivekløe om det han er opptatt av. I pandemitider blir det nok innetid, forsterket i disse dager av nyinnsatt hofte. En betimelig påminning om alminnelig forgjengelighet, og også tanker og erfaringer knyttet til et helsestell som nok er bedre enn i de fleste land. 

Det andre er at skrivekløe og innetid de siste åra har fått utløp i ettertanker om hvordan vår generasjon fikk mulighet til å lære, forstå og ta kunnskap i bruk. Forsøk på å fortelle om- og forstå egne privilegerte erfaringer, også som lærer og forsker. Dels som forsøk på å forstå og bidra til en «norsk modell» for samfunnsliv. Ei bok er blitt resultatet, og bloggen brukes som reklame for den. (Se lenker i slutten av innlegget).

Det tredje er at løpende erfaringer og ettertanker avsluttet mellom permer kan spore til nye skriverier. Da ved å ta bloggen litt i bruk for å sortere politiske alternativer mot valget. I alle fall som en intensjon. Vår generasjon kan kanskje fortsatt bidra med noe. Selv om vi er «uttjent», har gjort vår jobb. Det akademiske uttrykket emeritus, knyttet til stilling, betyr nettopp «uttjent» – en som er ferdig, kanskje også utdatert. Det kan vel hende.

Generasjonen bestefar hører til har fått flere betegnelser underveis og etter hvert som den vokste og gjorde seg ferdig: «Babyboomere», «68-generasjonen», «dessert-generasjonen.» 

«Babyboomere» viser til en bølge av nyfødsler etter krigen, mange sikkert unnfanget i lettelse og glede over vunnet frihet, håp om bedre tider, framskritt. Bestefar ligger i forkant av denne bølgen. Det var fortsatt krig, sikkert håp – ennå mye usikkerhet da han ble til.

«68-generasjonen» er en litt uklar betegnelse som gjerne knyttes til studenturoligheter i Paris våren 1968. En bølge av uro blant studenter og dels arbeidere som bredte seg i Vest-Europa, i USA tok ulike veier de følgende åra. De første åra hadde bølgen politisk og kulturelt preg. Knytta til demokratisering og anti-autoritære strømninger ved læresteder, dels fabrikker, motstand mot eskalerende Viet-Nam-krig, mot ødeleggelse av naturmiljø. Kulturelle understrømmer var preget av individualisme, frihet til å være den man ville, «finne seg sjæl» som Kalvig sang. Et spenningsfelt mellom fellesskap og individualisme. Til Norge kom bølgen på begynnelsen av 70-tallet med ulike utløp – noen nokså idealistisk-autoritære. Bestefar var litt i forkant av denne bølgen også. 

«Dessertgenerasjonen» forstås gjerne som en generasjon som kommer lett til alle fordeler, nærmest gratis som resultat av tidligere generasjoners strev, slit og kamp. Betegnelsen brukes gjerne på ulike generasjoner. Alle generasjoner står jo på skuldrene til dem som gikk foran, eller må dels følge i fotefar og stier andre har gått opp. Et annet bilde kan være en generasjon som surfer på en bølge som bygger seg opp. Skuldre, fotefar og bølger kan både bære og briste, gjøre ferden lett eller ugrei. 

Det gjelder vår generasjon også. At vi er kommet «gratis til fordeler» kjøper jeg ikke. Vi har strevd med å forstå, forvalte og utvikle samfunnet for oss sjøl og hverandre. Vi prøvde å ta fornuft i bruk slik det ble mulig, slik vi forsto. Mye fikk vi til, med framgang på mange fronter. «Lykkeland» er også vår fortjeneste. Et velferdssamfunn ble bygget og videreført som velstandssamfunn. Men velferd og velstand er ikke nødvendigvis etapper langs samme vei som uttrykk for mål og ønsker om stadig framgang og vekst  

Vår generasjons veivalg og bruk av fornuft kan ha bidratt til avsporing. Generasjonen etterlater enorme avtrykk, ikke bare i Groruddalen, men i det globale landskapet som rasering av naturmiljø og livsbetingelser. Velstandsvekst kan bidra til at velferdssamfunnet forvitrer. Bidro framgangene, alt vår generasjon klarte, til overmot og beruselse? Ble vi fartsblinde på ferden langs stadig breiere motorveier? Bidro vi til å miste grep om fornuften, om oss sjøl og hverandre, om landskapet og ferden vår gjennom det? Det kjennes ugreit at etterkommerne synes å måtte ta på seg et stort oppryddings- og nybrottsarbeid etter oss. Et arbeid vi kanskje sviktet å gi dem forutsetninger for.

Kanskje vi ikke prøvde godt nok. Erfaringene og tilbakeblikkene har gjort bestefar mer usikker enn skråsikker. Kanskje ligger det mer håp i usikkerheten: Rom der det fortsatt kan  være mulig å velge, begripe for å kunne ta grep.     

Noe av dette har altså bestefar forsøk å skrive bok om. 

Den heter «Liv og læring» med undertittel: «Bilder fra norsk utdanning og kunnskapsforvaltning gjennom 70 år. Et minnealbum med utsikt fra Groruddalen.» Boka er gitt ut på ABM-media, et ikke-kommersielt  forlag forvaltet av universitetsbiblioteket ved OsloMet. Den kan bestilles på papir, mellom permer, men er også gratis nedlastbar. (Forfatteren har ikke inntekter av boka).

Link til bestilling:

Liv og læring. Jon Frode Blichfeldt – ABM-Media as (abm-media.no)

Link til skriftserien:

https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/715

Det korteste strået

Arne Johan Vetlesens tirsdagskronikk er, som alltid, god og poengtert: Økonomiske hensyn trumfer de økologiske. Naturverdiene trekker det korteste strået om økonomi og naturhensyn kommer i konflikt. Perspektivet er menneskesentrert: biotoper, truede dyrearter – eller truet natur skal ikke bevares for sin egen skyld. «Den eneste part som gis juridisk og moralsk status som verdi i seg selv er vi mennesker; naturen for sin del er midler, betegnet og behandlet som ressurser for våre formål.» Et slikt natursyn som ikke ser at naturen har sin egen berettigelse, undergraver naturens produksjonsevne og mangfold; slik grunnlovens §112, første ledd skal sikre. 

Vetlesen skriver at «Truet natur forstås ikke som noe som har en egen berettigelse uavhengig av nytteverdien for oss.» Dette blir litt uklart formulert for meg. Natur må vel omfatte oss som mennesker, og en egen berettigelse for natur kan vanskelig skilles fra det menneskelige? 

Kanskje kunne konflikten vært løst om vi (og jusen) nettopp forsto mennesket som natur, som art i naturen, integrert «del» av vi kaller «natur.» Ved å skille «natur» og «mennesker» legger vi til rette for overgrepene. Om vi tillater (også juridisk) at vår egen virksomhet og forståelse undergraver natursamspill, produksjonsevne, mangfold og bærekraft, setter vi oss sjøl på rødlista over truede arter. 

Vi har svært omfattende kunnskapsgrunnlag for å hevde at det er i ferd med å skje. Grunnlaget følger av §112 annet ledd: Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunn-setninger. 

Med enøyd blikk på menneskelig økonomisk vekst og produktivitet kan lovverket komme i konflikt med seg selv. Det er kanskje dette som prøves i retten nå.

Dersom landets øverste juridiske myndighet går inn for å tillate tiltak som ikke gjennomfører, men undergraver grunnsetningene, er det i seg selv interessant. Det forutsetter vel at mennesket ikke forstås som en del av naturen. Med et ødelagt natursamspill, stråene kuttet, forutsetter man at fremtidige generasjoner av vår art vil klare seg godt. Et kort strå, helt alene.

Publisert på Klassekampen debatt 12.11.20

 

Forkledd gud

Forsommerens nordiske kortreff på danske Bornholm ble korona-avlyst til pensjonistenes skuffelse. Konserter og øvelser har vært satt på vent. Vi venter og håper på nytt liv utover høsten mens vi har bladd i minneboka. Gjennom år har vi fått oppleve at korsang kan gi fellesskap og løft. Uten smålige hensyn og sortering etter stand og rang, kjønn, legning, eller politiske og religiøse kanter. Bortsett fra stemmeleie da. I kor sorteres det i hovedsak etter lyse eller dype stemmer, i blandakor også knytta til kjønn. Bestefar kjenner seg mest hjemme som 2.bass.

Sommeren for ti år siden dro vi på nordisk korfestival til Aarhus for å oppleve Lars-Erik Larsson og Hjalmar Gullbergs «Förkledd gud.» Et stykke vi ikke hadde sunget før.
På første øvelse i den store salen ble vi ønsket velkommen av dirigent og sortert stemmevis. Sopraner foran til høyre, alter til venstre, basser bak til venstre, tenorer til høyre. Bestefar tuslet mot bakre bassrekke. Der satt allerede en ferm dame alene. Elegant sminket og iøynefallende velkledd. Hadde hun ikke fått med seg dirigentens henvisninger? Bestefar gjorde oppmerksom på at det var bassene som skulle sitte bak. «Ja, men det er rett,» svarte damen. Med umiskjennelig bassrøst.

Våget eller ville jeg sitte ved siden av? Usikkerheten ble raskt overprøvd. Vi hilste høflig, satt gjerne ved siden av hverandre på øvelsene. Diskuterte musikalske gleder og utfordringer i pausene. Stykket vi øvde på er en lyrisk og humanistisk oppfordring til å være åpne for noe ukrenkelig nesten hellig ved det å være menneske, ikke dømme og sortere ut fra ytre kjennetegn, bakgrunn eller tilhørighet. Skrevet ved krigsutbruddet.

Etterhvert tenkte jeg lite over at «sidemannen» hadde kvinneklær. Et alminnelig hyggelig seminar-bekjentskap og ikke noe mer. Men likevel noe mer? Egne fordommer og tanker ble satt i spill. Vi snakket jo ikke om «hans» sminke, klær eller identitet som transe, noe han heller ikke oppfordret til. Det fikk være hans initiativ, tenkte jeg. Etterpå, da vi hadde ønsket god tur hjem, slo det meg at en oppfordring til å lære litt mer om hans uttrykk hadde vært greit. Men kanskje ble anerkjennelse og verdighet best ivaretatt ved stilltiende aksept av framtoning, identitet og sangferdigheter der og da?
Avreisedagen så vi ham på vei mot flybussen. En anonym, litt lut mann i grå dress med trille- koffert: En forkledd gud.

Trykket i KK baksida 19.8.20




Penger vokser ikke på trær?

En kjent investor ymtet nylig at sosialister «tror penger vokser på trær». Slike har bestefar aldri møtt. Trær og planter gror av vår felles jord, har båret blomst, frø, frukt og bær hjulpet av sum-mende liv; bier og humler i samspill utviklet gjennom seklene. Dyrket og foredlet av arbeid-somme hender og lærevillige hoder som næring til glede for alle. Summende og samvirkende kretsløp av strev har gitt årviss feiring av grøden. Mål og resultat har vært forventninger og drøm om søt nytelse og vedlikehold av liv. Uansett politisk syn.  

Kretsløpenes veksling er i ulage. Samvirket stilner som bienes og humlenes summing. De kan være forstyrret av rop om økt økonomisk avkastning og vekst, øyeblikkelig nytelse som mål og mening med alt som vokser og gror. 

Standardisert frukt falbys uansett årstider. Dyrket av kropper som kan leve fra hånd til munn. Som strever nederst i pyramider der de selv kan kjøpes, brukes og kastes. Eid av multinasjonale aksjonærer, investorer og spekulanter i jord, penger, tidsbruk og kyndighet omsatt som varer. Eierne plukker fruktene av strev, kunnskap og foredling. Overskudd pløyes tilbake i kortsiktige veddemål om priser, aksjer og eierandeler. Vil aksjene gå opp eller ned? 

Veddemålene gjerdes inn i tåkebelagte juridiske labyrinter. For å unngå skatt, for å minske innsyn og risiko ved ofte gjeldsbasert gambling; med håp om vekst, full pott og den store utbyttefesten? Tror investorer og spekulanter at penger gror på trær for å skulle plukkes av dem? Forråd for egen nytelse, lagret på et øyparadis? Økonomi kan utarte til et konkurranse- og vekstspill med egne regler, uavhengig av jord, kretsløp, samvirke og fellesskap. En slags virus for smittsom egopandemi. 

Et annet virus kom. Vi trengte arbeidsomme hender og kloke hoder for kyndig forvaltning av felles ressurser til alles beste. For å sikre at liv skulle gå rundt. Utbyttefesten ble foreløpig avlyst, men jobber står i fare.

Myndighetene tilbyr redningspakker. Fellesskapet kan tære på forråd dyrket gjennom forvaltning av naturressurser; skapt av arbeidsomme hender og kloke hoder.

Redningspakker, lønnsoppgjør og budsjetter skal regnes på. Arbeidsomme hender og hoder blir vel ikke blir brukt som salderingspost for å bre egosmitte, gambling med natur og folk? Myndigheter tror vel ikke penger vokser på trær for plukking til spekulanters utbyttefester?            

                                                                       Trykket på baksida Klassekampen 28.5.20

Bloggen tilbake?

Etter et års bloggfravær, er kanskje siden kommet opp å stå igjen. Manglende oppdateringer og forståelse av netthotell og redigeringsverktøy gjorde at det hele lenge gikk i stå. En liten stund med parallell bloggside, en slags dobbeltgjenger som jeg ikke forsto hvorfor dukket opp, og etterhvert heller ikke kom inn på…

Men man har barn med både nettforståelse og nettvett, så nå er support gitt. Dobbeltgjengeren deaktivert, og i første omgang er et par blogginnlegg derfra overført til den gamle bloggen med domenenenavnet jonfrode.no. Utsnitt av et bilde som også finnes på FB-nettsida «Skråblikk» er lagt som bakgrunn. Så får vi se om pensjonisten fortsatt klarer å manøvrere inn en og annen kommentar på det som skjer… ?

Skråblikk på de unges klimaprotest

Det er sjelden jeg legger noe ut på egen facebook-side. Deler ikke øyeblikkene, som for all del kan være mange og gode, men nyter dem heller der og da. Følger lite med på hva andre legger ut, kjenner det litt kjipt ikke å legge opp tomler, smiletegn og gratulasjonsballonger. Kanskje fordi det kan kjennes litt mye, pusha av FB – og det blir vanskelig å prioritere blant de mange jeg liker godt av ulike grunner, og som kunne fortjent både tomler og hurrarop.

Skriver gjør jeg nok, men mest for meg sjøl. Litt som forsøk på å forstå hva vår generasjon (og jeg sjøl) har vært med på slik vi har forvaltet kunnskap og produktivt virke. Bloggen min er vel i ferd med å blekne ut, brukes ikke så ofte. Hver gang jeg prøver legge inn noen ord, har Word-press endra innstillinger, oppdateringer, navigering osv sida sist, og jeg finner knapt fram til min egen konto….

FB- nettsida «Skråblikk» eksisterer fortsatt, men brukes heller ikke så ofte. Helst legger jeg ut lenker med synspunkter kanskje verd å tenke gjennom. En slags prioritering. Ikke nødvendigvis fordi jeg er enig i alt som legges ut; heller fordi jeg tror det er viktig at vi tenker oss litt om både før og etter handlinger og hendelser.

Det kommer sjelden noen kommentarer på lenkene, men FB sørger for å vise fram hvor mange som har vært innom, klikket eller delt. Enkelte er det jo, men jeg prioriterer ikke tid for å hente klikk selv om jeg kan synes klikk er fint.

Forleden la jeg ut en lenke med et innlegg på en klimakonferanse. En av disse unge stemmene, Penelope, som roper om økologi og klimavanvidd. En i barnebarnsgenerasjonen som skulket skolen. For å demonstrere mot måten vår generasjon eksperimenterer med framtida deres på, et bokstavelig talt livsfarlig eksperiment. Bestefar applauderer; ikke eksperimentet – men demonstrasjonen og den sivile ulydigheten. Kongen ville kanskje vennlig konstatert at «demokratiet fungerer.» Nesten.

Tilværelsen har på mange vis vært- og er overveldende privilegert for bestefarsgenerasjonen. Et privilegium innebærer å ha (ha hatt) særlig tilgang til eller rett til goder. Noe ikke alle har tilgang til, kanskje få andre. Som kanskje skal nektes de som kommer i generasjonene etter oss fordi vi tenkte og handlet feil; tok oss til rette: Først meg.

Vi lot oss besnære bl.a. av økonomer som sier at fornuft i et samfunn handler om fordeling av knappe ressurser. Derfor (?) må vi tilrettelegge for fri konkurranse om å karre til oss mest mulig av disse ressursene sjøl. Vi må hele tiden ha vekst, produsere mer og mer, bli mer effektive slik at alle får likevel. I allefall noe. Formodentlig så lenge de knappe ressursene finnes. Men de er jo både endelige og sårbare i et komplisert samspill som handler om liv. Sårbare liv som knapt synes å inngå i de økonomiske regnestykkene om vekstkonkurranse; i økonomenes begrep om fornuft eller rasjonalitet.

Lenken jeg la ut fikk en kommentar, fra Ottar som jeg har hatt noen sjeldne men morsomme diskusjoner med tidligere. Vi var i samme parti en gang, men er gjerne partiløse begge to nå. (Det gjelder i alle fall meg).

Ottar skriver:

Penelope liker ikke det hun ser og nærer med rette engstelse for klodens tilstand. Det hun ennå er lykkelig uvitende om er det nett hun er i ferd med å vikles inn i. Dynamikken som er tilrettelagt for at etterfølgende generasjon(er) skal ta stafettpinnen videre og holde seg til den opptrukne kursen. Det handler om utdannelse og karriere, om å skaffe seg utkomme og tak over hodet. Veldig raskt blir man selv en del av problemet.
De som sitter og applauderer for Penelope har i overveiende grad inntatt enn tilstand av patologisk likegyldighet, der de selv umerkelig har blitt systemets garantister, mer eller mindre som foreskrevet, men enhver følelse er selvfølgelig ikke tapt der de fortsatt lar seg besnære av ungdommens idealisme.

Det viktigste med kommentaren er kanskje at han med Penelope, meg og etter hvert mange andre med rette nærer engstelse for klodens tilstand. Karakteristikker som «patologisk likegyldighet» eller «systemets garantister» blir mindre treffsikkert for hver som demonstrerer og protesterer, som strever med å forstå bedre, handle bedre – kanskje applauderer dem som forsøker. Blir vi mange nok kan til og med politikere og ideologer av ulikt slag (slike som sitter i forvaltnings-  makt- og beslutningsposisjoner enten de er offentlige eller private) bli nødt til å ta rev i seilene.

Visst er- og blir vi selv en del av problemet; har vært det lenge. Gjennom vår forståelse av rasjonalitet, av hva som er «fornuftig», av hvordan vi har tatt denne fornuften praktisk i bruk.

Penelope er foreløpig i liten grad noen del av problemet, snarere tvunget til å bli del av løsningen. Bestefar tviler på om hun er «lykkelig uvitende» om nettet hun vikles inn i. Tvert i mot.

Vi besteforeldre og oldiser skal nok vokte oss litt for å bli føleriske eller «la oss besnære av ungdommens idealisme», men vi skal vokte oss mer for å bli kyniske stemplere av ungdommer (eller andre) som forsøker å vikle seg ut av nett de ikke har skapt, som selv (med støtte) må leite opp ny seilings-kurs om de ikke skal havarere.

Ennå har de ikke fått fylt hodene helt av markskrikersk «nytale» om forbrukets velsignelser; alle de vidunderlige drømmene vi (de) kan kjøpe. De kan lettere rope ut at økonomiske og politiske vekst-ideologer med så mange av oss på slep går der uten klær.

Det er generasjonen født rundt år 2000 som er i ferd med å innta arbeidsplassene, lærestedene. Det er de som må forsøke å skape samfunn som bokstavelig talt kan være «liv laga» på lang sikt. Som skal utvikle ny forståelse av økonomi, språk og teknologi, av organisering og produktiv virksomhet. Da må kanskje vi som har levd en stund, som har surra bort så mange muligheter, prøve å bidra med å forsøke forstå våre egne erfaringer. Prøve forstå hva vi fikk fikk til, verd å ivareta og vedlikeholde, hva vi må kaste vekk; hvilke forståelsesformer som ikke holdt og holder mål. Forsøke å reve litt i egne seil mens vi fortsatt seiler, bidra til diskusjon, oppmerksomhet og ettertanke. Og i alle fall applaudere de som prøver stake ut farbar kurs.