Verdivalg

Den gamle gårsdgutten fra Monsebråtan satt gjerne på en stein ved veien når vi gikk til skolen om morran. «Åååårn…» hilste han blidt. Vi hilste «go`morn» tilbake til einstøingen. En enkel nøysom sjel fra fortidas bygd, tenkte vi kanskje, uten å kjenne ham. Han forsvant etterhvert stille fra hverdagsbildet.

En debatt om å være informert for å kunne stemme, vekket ham opp gjennom en minnetråd.

Samme år som bestefar nådde stemmerettsalder, var det stortingsvalg. Jeg trålet det politiske landskapet på forhånd. Deltok i møter, sorterte ut alternativer, traff et valg. Tenkte at hadde man truffet et valg måtte man delta, være aktiv. Valgdagen satt førstegangsvelgeren i bygdas stemmestyre som partirepresentant. Registrerte velgere, hadde ansvar for at alt gikk demokratisk og rett for seg. Høytidsstund.

Da, stillferdig, dukka den gamle gårdsgutten opp i lokalet. Like blid og fåmælt som før, nå for å gi sin stemme. En forvirrende opplevelse for den unge informerte kontrolløren. Kunne hvem som helst bare komme og legge stemmeseddel i urna? Javisst – om koblinga til manntallet var i orden.

«Verdi» har bestefar noe vagt knytta til menneskeverd, rettigheter, plikter og muligheter. Handlingsrom og handlefrihet til å kunne ta vare på seg sjøl og andre. Dele og hjelpe slik at liv kan gå rundt i små og store sammenhenger.

I praksis knyttes «verdi» i dag til konkurranse om økonomisk vekst og avkastning. Til lønnsomhet og omsetning. Handlingsrom er et sted jeg kjøper varer. Handlefrihet å kunne låne penger i bank til å kjøpe mer, bli avhengig av banken. Alt fra jordbruk og fiske, til utdanning, helse, sang og dans måles mot og kontrolleres i forhold til vekst og avkastning. Demokratisk oppbygde avtaleverk, allemannsrett svekkes. Felles forvaltning av rettigheter til helse og utdanning privatiseres for konkurranse og fortjeneste for de få. Vekst og markedskonkurranse er blitt en overordnet verdi for FrP, Ap- og H-politikk. Viktigere enn å ivareta miljø og livsgrunnlag.

Gårdsgutten ville vel vært dårlig informert om dagens klimaendringer, varslet sammenbrudd av økologisk samspill og livsbetingelser for kommende generasjoner. Det synes politikerne fra de tre store partiene å være også. Varslet er kunnskapsbasert, og de lukker øynene.

Politikerne har vel begrensa innflytelse. Det er helst i lukkede multinasjonale styrerom og finanslobbyer beslutninger treffes, makt utøves. For fri bruk av arbeidsfolk og styring av pengestrømmer til seg sjøl. Beslutninger og makt tåkelegges gjennom infotainment så vi slipper forstå. Neppe til fordel for folk flest, slett ikke for gårdsgutter.

Den gamle gårdsgutten som dukka opp i valglokalet i 1965 vitnet om at vi hadde og fortsatt har et slags demokrati – tross alt. Der alle skal med, det er rom for at noe uventet kan skje, kurs kan endres. Om vi styrer unna de tre store.

 

Trykket på baksida Klassekampen 4.9.17

 

Et etterord:  Ovenstående ble sendt inn for noen uker sida. Det er kort tid til valget nå.

Kristin Clemet påberoper seg tyske Merkel i en valgoverskrift: «Keine Experimente.» (Aftenposten 3.9.) Det hun er bekymret for er «reformstopp i offentlig sektor» – som hun anser som eksperimenter og angrep fra venstresida. Stopp av fortsatte privatiseringseksperimenter. Hun mener selvsagt at markedsøkonomien er «er det beste systemet vi kjenner.» Ja – for de rikeste av oss gjelder nok det….

Jeg tror at det «beste» økonomiske systemet vi har kjent er den nordiske modellen fra før 1980-tallet. Etterhvert er vi blitt deltakere i et globalisert markedsliberalt spill og konkurranse om økonomisk vekst. Dette spillet, som Clemet omfavner har ført til det farligste eksperimentet verden har sett: Det setter globalt livsmiljø og klima i fare for kommende generasjoner. Takk være den nordiske modellen, har vi kunnet skrubbe litt i forhold til denne utviklinga. Vi må stoppe de markedsøkonomiske eksperimentene. Det skjer knapt med H og FrP som markedsliberale pådrivere.

Trolig er det likevel ikke stor forskjell på dagens Høyre og Arbeiderpartiet når det gjelder videre drift mot økologisk kollaps. Ingen av dem står for vesentlige «eksperimenter» i noen som helst retning.

Men en stor forskjell er at Høyre holder ikke bare holder sin hånd over klimafornektere og et parti som undergraver grunnleggende verdier. Solberg lar klimafornekterne og verdiforakterne ha viktige hender på styringsrattet, eksperimenterer med disse verdiene.

Det viktigste med årets valg, tenker jeg er å stoppe Listhaug, Søviknes, Anundsen og Jensen – mens det ennå er tid.

De representerer den fremste politiske trusselen mot vår forvaltning av internasjonale menneskeretter og Norsk Grunnlov. Det gjelder «Klimaloven,» Grunnlovens § 112 som underbygger betydningen av et sunt miljø for menneskers livsutfoldelse. Det gjelder internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som også er speilet i den Norske Grunnloven – som et sterkt rettighetsvern. For alle.

FrPs leder Jensen, har tidligere også tatt avstand fra «Den norske modell» – som gjennom et par generasjoner bl.a. gjennom avtale- og regelverk (som Arbeidsmiljøloven) har sikret et rimelig grunnlag for fordeling, velstand, samarbeid og trygghet.

Når natursamspill og klimatiske forutsetninger trues, når rettighetsvernet smuldrer, blir vi alle ofre.

 

 

Jonsok og Facebook

St.Hanskvelden med bål, lått og sang har i uminnelige tider vært en høysommerfeiring. Sumarnatta som ikke bør soves bort når jonsoknatta nesten umerkelig glir over i jonsokdagen – og der vi skal «vandra isaman ute, under dei lauvtunge tre» som Aslaug Låstad Lygre og Geirr Tveit synger om.

Jonsokdagen ble fra middelalderen også viet Johannes døperen, Jonsdagen – på norrønt. For meg har det alltid kjentes litt fint og rart å være navngitt Jon med fødselsdag denne dagen. Den fine felles midtsommersfesten har alltid vært fellesdag, ikke min dag. Men den kunne liksom bli litt det over midnatt, enkelte kunne komme på bursdag, gi en gratulasjon, kanskje stemme opp bursdagssang. Det var litt flaut men litt fint også.

Jonsokdagen i år var vi i Hardanger der søster og svoger feira 45 års bryllupsdag og nær sammenfallende 70-årsdager i trivelig nærslektstevne. En sang fikk jeg også. Som alltid, både fint og litt flaut akkurat det på en dag som skal være fellesdag.

Vel hjemme etter god tur over fjellet sjekkes Facebook. Den er ikke lagt inn på noen telefon – og oppdateres eventuelt når PC`n slås på for morgenens mulige skriveøkt, eller når den slukkes etter at det som måtte ha falt inn i tastaturet den dagen er unnagjort. På tur er PC-en sjelden med.                                                                                                                Denne dagens sjekk bød på en litt forvirrende menge bursdagshilsener. På et vis har jeg jo aldri vært helt vant til å ha «bursdag» som en egen greie.

Det gir litt stoff til ettertanke. Også om det litt doble forholdet jeg har til denne «Fjesboka.» Akkurat som oppmerksomhet rundt bursdagssangen, kan det handle om noe som både er fint – og litt flaut.

Med mitt eget litt uryddige forhold til FB leter jeg ikke så mye rundt, men titter kanskje på hva FB med sine logaritmesystemer har valgt ut for meg akkurat da. Det er vel slik at FB ikke unnlater å gjøre oppmerksom på enhver bursdag, ethvert «likerklikk,» tagging eller kommentar. Ikke sjelden glipper det i oppfølging av slikt for egen del. Litt tilfeldig blir jeg oppmerksom på en bursdag som var, og det blir litt flaut å være forsinka, blir litt kleint. Burde ha sendt en hilsen som glapp. Noen jeg skulle, gjerne ville sett.

Den treffer nok en nerve i oss alle denne fjesboka. Et nødvendig behov for å bli sett, for oppmerksomhet. For sosial og fysiologisk næring etterhvert som vi tumler oss fram. Litt som fluesnapperungene vi følger i disse dager. Som gaper og piper etter oppmerksomhet hver gang snappermor er innom med ei flue.                                                              Etterhvert som de og vi har grodd til, blitt flygedyktige i en eller annen forstand, vet vi jo også at det må dreie seg om gjensidighet: Det å bli sett handler også om å se andre, ikke bare eget behov for oppmerksomhet. FB gir kanskje litt doble muligheter her….

Fjesboka gir muligheter, også med et lite ekko av et Hardangerstev syngeropt over fjorden: «Eg ser deg, eg ser deg, men eg kan`kje koma te deg..»                                                      Når jeg sitter og ser gjennom hilsenene, så kjennes det jo fint. Jeg liker – aldeles uten anførselstegn. Selv om det skulle være en kostelig blanding av kommersielt tilrettelagt tilfeldighet og aktivt ønsket hilsen.

Det kjennes fint å stoppe litt ved hver enkelt, som spenner fra korvenner til gamle bygde- og skolebekjentskaper, klassekamerater, tidligere kolleger, kanskje fjerne – men en gang viktige kontakter fra ungdomspolitikk, studietid. Spinkle eller sterke tråder i det som var, ble og er min lille vev og histore. Som jeg er takknemlig for. I denne sammenhengen: Ingen nevnt, ingen glemt!

 

 

 

 

 

Besinnelse

Besinnelse handler om å tenke seg om, ha herredømme over egne handlinger. Ordet dukka plutselig opp i nyhetsbilder knytta til militær eskalering langt vekk. Minner om gamle kamper dukker opp.

Slåssing ble aldri bestefars greie. En gang, i skolegården, var han på full fart ned issklia og blei spent bein på. Tryna, gjøv løs på synderen, i gang med å jule ham opp. Var nok den sterkeste. Da jeg så de redde øya hans. Stoppa, besinnet meg.

Lærte å slåss på rekruttskolen. Lærte at «du skal slå ihjel»- om kongen befaler. Det kjentes ugreit. Mens vi trente på det omvendte 5. bud, skjedde noe mellom USA og Sovjet utafor Cuba. Eskalering til mulig atomkrig. Vi fikk ordre om pakking av stridssekk. Brått alvor. Kanskje ut og ofre liv for noe vi knapt skjønte bæra av ?

Stormaktene besinnet seg, vi fikk gå videre med de sivile livene våre. Leste og diskutere gjennom 60- åra. Om stormaktsgalskap i Viet-Nam, i Tsjekkia og andre steder. Om et svært militær-økonomisk kompleks i stabilt voksende marked. Avhengig av fiendebilder, ufred og trusler om krig og terror. Religiøs og politisk terror som kompleksets nyttige idioter.

Boka om «Den tause våren» viste at vi var i ferd med å ødelegge økologisk balanse, den største trusselen mot liv og verdier. Militær aktivitet som direkte bidrag til å forstyrre denne balansen, til å skape forvrengte trusselbilder.

Den ferske familiefaren tenkte seg om: Ville jeg bidra aktivt til misbruk av jordas ressurser, kommanderes til krig for diskutable, omskiftelige politiske verdier, kanskje langt vekk? Kunne ikke familie og spirende liv forsvares på bedre vis?

Bestefar nekta videre militær deltaking på økopolitisk grunnlag. Han blei stilt for retten. Aktor virka dårlig forberedt. Klarte ikke å overbevise juryen om at jordas ressurser er uendelige, om at overforbruk og forsøpling av ressurser var verd å forsvare. Heller ikke om at nekteren manglet alvorlig overbevisning. Bestefar vant rettssaken.

Seinere er helst det han frykta blitt bekreftet. Økotrusselen er knapt diskutabel lenger.

Norske og allierte soldater har droppet bomber langt vekk på diskutabelt grunnlag. «Out of area.» Uten å se noen redde øyne. Terrorister trer hetter over ofrenes øyne, over sine egne. Unngår å se, vil bli sett. Følger blindt kongenes, presidentenes, profetenes befaling.

En løs kanon står i speilsalene på NATOS øverste dekk. Gis vi rom til å besinne oss?

Publisert på baksida Klassekampen 13.6.17

Fedrenes synder

Moses var på fjelltoppen Sinai, snakket med Herren og fornyet pakten om levemåtene. Profeten snakka med Herren helt for seg sjøl på toppen. Steg ned så opplyst at han måtte ha slør for det skinnende ansiktet når han skulle forvalte steintavler for sannhet, leveregler og makt. Makta og toppene har tradisjon for å skjule ansiktet og snakke med og for seg sjøl.

Profeten verken spiste eller drakk de 40 dagene på fjelltur. Slikt kan føre både til tankeforvirring og syner. Forvirring kan være effektiv maktbruk. Kan bedøve og oppildne slitne sjeler med behov for å flokkes rundt løfter om gull og dop. Behov for en frelser med oppskrifter så de slipper å tenke.

Profetiske tolkninger av tilslørte og mytiske regelverk har ført til mye vondt blod og mye ulykke for Abrahams etterkommere, Moses en av dem. Fortvilelse har fulgt brutal håndheving og bokstavtro fortolkning og forvaltning av forvirrede oppskrifter fra oldtidens stammekulturer i Midt-Østen til denne dag.

Straffen for dem som syndet mot reglene kunne være hard: «Han lèt straffa for synda åt fedrane koma over born og barneborn i tredje og fjerde ætteleden,» som det heter i vår nynorske versjon av 2.Mosebok. (34,7).

Regjeringa har kommet med sin norske versjon av Moselova. Straffer barn og barnebarn for forfedrenes synder. Oppfølging av profetisk synds- og straffeforvaltning? Hard mot de harde?

Forfedrene til barna som skal straffes var ikke nødvendigvis harde. Men dels drevet på flukt av profeter og sannhetsforvaltere med tilslørte ansikter og skarpe våpen. Flukt fra israelske, eller ulike muslimske fundamentalister i innbyrdes strid. Eller oftere: Globale finans- og markedsoligarker som dreper miljø og livsgrunnlag for egen vinning. Gangbar markedskristen fundamentalisme. Både der og her.

Fundamentalistene som drev dem på flukt, religiøse eller verdslige profeter, syndet ikke. Syndet har de som flyktet. Fordi de kanskje balanserte på sannhetens slakke line. I håp om å redde seg i en fortvilt situasjon de ikke hadde valgt. Det burde ufødte barn og barnebarn ha skjønt.

Slik er visst loven i profetene Keshvari, Listhaugs og Solbergs fortolkning. Nei forresten: Loven må holdes unna. Profeter snakker med og for seg sjøl, tenker for andre, forvalter sannheten. Trenger ikke et sekulært rettssystem for å prøve lov og rett. Eller kritisk presse. Moderne profeter bruker Twitter og Facebook: Lik og del.

Publisert på baksida, Klassekampen 4.3.17

 

 

Bigotteri

 

 Det ligger ingen søtsmak av honning eller sukkertøy i denne overskriften. Eller kanskje. Bigotteri er når noen omgår sannheten, lokker med søte ord, eller blåser i basuner. For slik å gi inntrykk av å kjempe en felles sak, gi deg noe du ønsker.Tror du ønsker – eller frykter, få deg med på laget, jublende følge rekkene. Later som alle skal få det de vil, eller slippe det de frykter. Later som om tro og rettigheter forsvares. Dekker over en agenda for eksklusjon og utestenging, for å mele egne kaker. Skinnhellighet er et annet ord for bigotteri.

Det er et vanskelig ord å bruke synes bestefar. Fordi vi alle kan være litt skinnhellige innimellom. Late som om, juge- bare litt…, eller braute og bløffe for å dekke over usikkerhet. Eller kanskje for å oppnå en liten gevinst – unngå et tap, bli tatt med buksene nede.

Det har vært med store, vantro øyne og ører bestefar har fulgt amerikansk valgkamp – og de første dagene med ny president i verdens mektigste, (og kanskje farligste) land. Tidlig lekket det ut nyheter om at russerne hadde tuklet med amerikanske stemmer, at noen i alle fall hadde tuklet. Den nyvalgte presidenten «vet» at når han fikk nesten 3 mill. stemmer færre enn motkandidaten (men vant valgmannssytemet), så var de stemmene tuklet med.

Og ja: Data er «tuklet med.» Trumps kampanje kjøpte «tjenester» av et britisk selskap som skreddersyr datainformasjon fra «Big Data» til strategisk målrettede markedskampanjer. Selskapet heter Cambridge Analytica. Det driver lovlig markedsvirksomhet såvidt bestefar vet, i alle fall har de vært ganske åpne om forretningen sin.

De har tatt i bruk en modellering av et profesjonelt psykologisk diagnoseverktøy, en personlighetstest: «Big Five.» Det er i utgangspunktet et svært omfattende, nøye testet og standardisert spørreskjema. Bestefar kjenner faglig til det, har brukt det. Cambridge Analytica bruker en forenklet versjon – som de kobler til «Big Data» – som de kjøper og har tilgang til i stor stil.

Hva er «Big Data?» Det er alle de små elektroniske sporene vi legger etter oss. Hver gang vi søker opp noe på Google eller Facebook, trykker en «like,» drar bankkortet eller kan spores via telefonen osv.

Hva er den forenklede versjonen av personlighetstesten? Da må vi gå litt tilbake:

En polsk doktorgradsstudent i psykometri, Kosinski som studerte i Cambridge for snart ti år siden, lekte sammen med en medstudent, litt med å lage en «online» – app, «MyPersonality» – der de brukte noen av spørsmålene fra Big Five i et lite spørreskjema som han la ut på Facebook. Og plutselig oppdaget at det etterhvert var tusener- millioner som fylte ut skjemaet. De satt på opplysninger om folks personlighetsprofiler av hittil ukjent omfang. Det kunne kobles med Facebookprofiler. De begynte et omfattende forskningsarbeid som gikk over flere år – med å sammenlikne alle slags data de lovlig og åpent kunne samle. De utviklet stadig mer presise modeller og algoritmer.

Etterhvert kunne de ut fra mindre enn 300 «likes» meget presist forutsi folks personlighet, kjønn, tilbøyeligheter og preferanser, holdninger og kunnskaper. Hva de frykter, hva de liker, hvor de bor. Kanskje det var det da navnet Kosinski dukket opp at noen trodde russere var på ferde. Men han hadde trukket seg i god tid – da han skjønte hva modellen kunne brukes til. Har også den siste tida advart mot misbruk. Slik bruk som Cambridge Analytica gjør av arbeidet hans. (Han toer sine hender og sier at han bare har «funnet det opp» – som man sa om atombomben).

Sjefen for Cambridge Analytica hevder at «de ved hjelp av verktøyet har profilert personligheten til hver voksen person i USA – 220 millioner.» Du kan finne ut akkurat hvor jøder, muslimer, republikanere, latinamerikanere eller folk i ulike yrker og inntektsgrupper bor, trekk ved deres personlighet og atferdsmønstre og meninger

Det meste av det presidentkandidat Trump skrek ut i valgkampen (og siden) var dataforberedt gjennom analysene – hva de hadde sjekket folk «ville ha» eller «trodde.» En matematikk-analytiker fant at presidentkandidaten med sin opportunisme var et perfekt utgangspunkt for målrettet reklame. Analysene ble brukt for å skremme vekk Clinton-velgere. Eksempel: I Miami-distriktet «Little Haiti» sørget Trump-kampanjen for at nettopp de fikk «informasjon» om at Clinton-Foundation hadde feilet i oppfølging av Haiti etter jordskjelvet.

Hvor omfattende denne tuklinga har vært – vet vi jo ikke. Men vi vet noe mer:

Den største investoren i Cambridge Analytica er den amerikanske software-milliardæren og politisk reaksjonære Robert Mercer – med bl.a. bånd til Koch-brødrene. Disse som sponser bl.a. tenketanken Heartland institute som bl.a. sprer falsk klimainformasjon……        Et av styremedlemmene i Cambridge Analytica heter Steve Bannon. Hørt navnet i det siste? Han er tidligere leder av reaksjonære online-avisa Breitbart News.

Nå er han Trumps fremste strategiske rådgiver og har fått sete i det innerste sikkerhetspolitiske organet i USA. Har databakgrunn, jobbet i marinen – og for Goldman Sachs, en av verdens største investeringsbanker. Men har aldri vært politisk valgt eller holdt politisk ansvarlig.

En som nå har makt til å trekke i de fleste tråder, (og kanskje er presidenten bare en marionett når det kommer til stykket). Som sitter på enorme data- og manipuleringsmuligheter, medietilgang og tilgang til de største pengesekkene.

Vi bør ikke venne oss til ordet bigotteri. At det er greit.

 

P.S. Dette er et slags sammendrag av de to forrige lenkene med lange tekster som ble lagt ut på Skråblikksida mi – pluss litt til.

 

 

La oss ta vare på den vakre lille blå…og oss selv

For litt siden fikk jeg oppfordring om å holde en liten innledning over temaet «hvordan vi kan formidle klimakunnskap» på et arrangement ved den etterhvert årlige «Klimafestifal §112.» I regi av Besteforeldrenes Klimaaksjon (BKA), der bestefar har vært medlem noen år.                                                                                                                          Innledning og diskusjon ble gjennomført. Etter at Birgitte Grimstad og Lars Klevstrand vakkert hadde sunget tekster av Harald Sverdrup, Sidsel Mørck – Erik Byes «Vårherres klinkekuler» – om den vakre lille blå som kanskje var blitt rotet bort.

Hvordan formidle alt det vakre vi er del av, avhengig av og samtidig formidle kunnskapen om at vi selv er i ferd med å ødelegge det? Kunnskap vi kvier oss for å ta på alvor, strever med å formidle?                                                                                                                 Det ble ikke enkelt. Bestefar skulle prøve å formidle noe om formiding. Riktignok til stort sett antatt velvillige medlemmer eller potensielle medlemmer av BKA. Samtidig burde vel formidlingen være et eksempel på formidling – knyttet til denne kunnskapen…..

Prøve å tenke «utafor boksen» – de etablerte måtene vi tenker og handler på, både når vi snakker om klima og slikt, og også når vi pusler på i hverdagen uten at klima og synes å bety all verden. Det å «tenke utafor boksen» forutsetter jo at «boksen» er der også. Ugreit. Det ligger alltid noen motsetninger og paradokser på lur.

Etter at et lite referat fra evenmentet ble lagt ut på BKA sine hjemmesider, fikk bestefar oppfordring om å sende disposisjonen for innlegget. Den syntes jeg ble for skrinn, så jeg har gjort et forsøk på skrive disposjonen ut for kanskje å gjøre den tilgjengelig på bloggen jeg pusler litt med. Så ble den vel for lang, men likevel:

Disposisjonen til bestefar så omtrent sånn ut – i tre ledd

a) Først prøve å illustrere SAKEN, målet. Helst sammen med de som måtte ha møtt fram: Kunnskap vi har, om livsbetingelser her vi er. Kunnskap vi har om en global utvikling av naturens kretsløp som er i ferd med å spore farlig av.

b) Dernest prøve å lage en forklaring på hvordan det ble så galt – og samtidig kanskje prøve tenke rundt hvorfor det virker så motsetningsfylt å gjøre noe med det for oss.

c) I tredje runde eksemplifisere praksisen – hvilke livs- og samfunnsområder som praktisk er i spill når vi sporer av. Som nok også er områdene det må tas tak i for å hindre avsporing.

Noen figurer kunne være aktuelle illustrasjoner. Siden det ikke var aktuelt å ta Power-point eller flip-over i bruk, tok bestefar med noen ekstra ark og blyanter for å oppfordre til å tegne, kanskje kommentere figurene sjøl. Forsøk på å koble et par enkle figurer.

Figurer og modeller kan være greie «ting å tenke med.» Tenkning og handling kan få bedre feste om kroppsmotorikken også tas i bruk.

 a) Forstå og ta vare på livsbetingelsene våre.

Første øvelse:        Tegn en sirkel: Dette er oss. Sett utenfra.

(Jeg klarte ikke legge inn bildet av den blå lille kulen som finnes på word- dokumentet. Men tegn den, kjenn sirkelen så du har den…..)

Hva vi ser og hva vi vet:

1) Vi er den første generasjon mennesker som så jordkloden utenfra. For mer en 50 år sida..                                                                                                                                     Vi ser: En liten blå kule som svinger rundt                                                                             Vi vet: Denne lille blå kulen, planeten vår – er det ikke vi mennesker som har skapt eller laget.                                                                                                                                     Vi vet: At dette er det eneste stedet vi har. Vi kan ikke dra noe annet sted. Det er her vi er.     Vi vet: Den lille blå verken vokser eller krymper, den er det den er.

2) Når vi kan se den og oss utenfra, er det ved hjelp av redskaper, teknologi vi selv har laget. Vi har filmet og iakttat den lille blå over år, kan iaktta regelmessige forskjeller og dynamikk. Vi kan analysere utvikling og hva forskjeller består i (Bl.a. NASA sine filmer).

Vi ser: At forskjellene bølger regelmessig i veksling med årstidene som skifter rundt på den lille blå.                                                                                                                                 Vi ser: At den lille blå syder av liv, av dynamiske kretsløpssystemer.                                       Vi ser: At den lille blå kloden, ved kretsløpssystemene bokstavelig talt puster ut om vinteren, inn om sommeren – i lange drag. En levende klode.                                                  Vi ser: At is forsvinner, at temperatur øker over lange tidsspenn, at «pustefrekvensen» er i ferd med å skifte karakter. At grønne lunger blir borte. Vi ser at den blå kloden vår raskt er i ferd med å få «pustebesvær, feber. »

 Vi vet: At kretsløpene vi ser, er kjennetegnet ved komplekse globale tilbakekoblingssløyfer, bl.a. regelmessig utveksling mellom CO2 og O2. Karbondioksyd og okysgen. Kjennetegn ved liv i små og store sammenhenger. Forutsetninger for at liv kan opprettholdes.             (Jeg puster dypt ut og inn noen ganger): Det gjelder deg og meg også.                               Vi vet: At verken du eller jeg kan puste bare ut eller bare inn. Vi vet, at om kroppens finstilte kjemiske og fysiske tilbakekoblingssystemer svikter, kollapser systemet. Det kan bare fungere innenfor nokså smale grenser. Pustebesvær og høy temperatur gir oftest skarpe varsler om systemsvikt. Det gjelder de store, globale systemene også.                                  Vi vet: At vi selv kan utvikle verktøy både til å iaktta, til å forstå, til å vedlikeholde, til å ødelegge.                                                                                                                             Vi vet: At det er vår egen, menneskeskapte virksomhet som nå bidrar til økende pustebesvær, til feberøkning. At vi har begrenset tid for å finne botemidler – slik at vi kan ivareta liv og helse, også for oss sjøl.

b) Hvordan mister vi pusten? Om motsetninger når kunnskap tas i bruk.

Den lille blå kloden vi ser utenfra, kretsløpssystemene som er forutsetningene for liv, er altså ikke noen følge av vår egenproduserte kunnskap.

Når vi derimot er i stand til å se oss selv utenfra, er det ved hjelp av verktøy og redskap  vi  har laget. Egenutviklet kunnskap. Når vi gjennom forsøk og vitenskap stadig bedre forstår samspill i naturen, forutsetninger for kretsløp og liv er også forståelsen/kunnskapen noe vi selv har skapt. Ut fra den forutsetningen at det er akkurat her vi er, slik vi har fått utvikle oss.

Når vi ser og forstår at vi selv er i ferd med å ødelegge kretsløp, koblinger som er forutsetninger for at vårt eget liv kan gå rundt, er det ved hjelp av vår egen kunnskap tatt i bruk.

Når vi selv er i ferd med å ødelegge kretsløp og livsforutsetninger, er det nødvendigvis også gjennom vår egen kunnskap i bruk. Gjennom måtene vi har produsert og organisert  på, måtene vi gjør det på.

Oppsummert:                                                                                                                        1) Vår egen fremste kunnskap, vitenskapelig tatt i bruk og utviklet viser og beviser at vi er iferd med å endre/ødelegge livsbetingelsene våre. Betingelser vi ikke selv har skapt.

2) Livsbetingelsene våre er i ferd med å bli ødelagt slik vi praktisk har forstått/forstår kunnskapen vår, forvalter den. Noe vi selv langt på vei skaper og har ansvar for.

3) Vi har ikke andre å stole på enn oss selv om liv fortsatt skal være laga. Vi må både klare å tenke «utafor boksen» og samtidig være bevisst at «boksen» (våre egne innarbeidede måter å forstå kunnskap og å ta kunnskap i bruk på) er der.

Klart det ikke er enkelt.

c) Kunnskapsforståelse og kunnskap i bruk myntes ut i alle samfunnets områder.

Andre øvelse. Tegn en trekant: Sett inn tre betegnelser for hjørnene i trekanten: Øverst: Produksjon/økonomi. I venstre hjørne: Verdier, rettigheter, likeverd. i høyre hjørne: Kunnskap, profesjon.

(Her fikk jeg heller ikke inn trekanten fra word-dokumentet- så tegn selv…eller tenk den…).

Produksjon/økonomi

 

Verdier, rettigheter likeverd                                                        Kunnskap, profesjon

 

Både 1) den kunnskapsforståelsen og anvendelsen som har brakt oss på ville veier såvel som 2) kunnskapen som viser oss at vi er på ville veier – og 3) kunnskap for å kunne rette opp feilene myntes ut i alle områder/felt av samfunnsorganiseringen – som trekanten illustrerer.

Det er innenfor og/eller i samspillet mellom disse tre feltene at kunnskap utvikles, at kunnskap tas i bruk. Det også innenfor disse tre feltene vi kan og må gjøre noe. Vi har selv skapt dem, de er vårt ansvar. Det er kanskje gjennom samspillet mellom dem vi  få til noe.

La meg forsøke å gi en grov definisjon av de tre «samfunnshjørnene:»

Produksjon og økonomi, tenker jeg, er knyttet til jordas, naturens mangfoldige ressurser og produksjonsevne. Ressursene er endelige og begrenset eller fornybare. De reproduseres i lange eller korte sykler. De er i utgangspunktet det de er, men kan kobles og tas i brukt på uendelig mange måter gjennom vår erfaring, kunnskap og inngripen.                           Økonomi må være knyttet til disse ressursene. Økonomi må være knyttet til arbeid og arbeidsmåter, til organisering og fordeling av det som produseres slik at liv kan gå rundt uten at livsforutsetningene svekkes. Den opprinnelige betydningen av økonomi er oikos – hushold. Den lille blå er vårt hus – om vi enn ikke har bygd det.                                     Økonomi er institusjonelt også knyttet til kunnskaps- og profesjonalitetshjørnet. Det er likeledes knyttet til hjørnet for lover og regler, for distribusjon, fordeling og organisering av ressurser og arbeid. Økonomifeltet har dessuten sine egne etablerte institusjoner, organisasjoner og virksomheter – og kunnskapsforvaltning.

Verdigrunnlag, likeverd og rett, er et hjørne jeg tenker er knyttet til hvordan vi regulerer forholdet til hverandre. Her defineres hva vi finner rett og galt, spilleregler for hvordan vi skal forvalte ressurser, sikre rettigheter. Her defineres regler for å treffe beslutninger, regler for å sette regler. En liberal rettsstat har også egne institusjoner, organisasjoner og virksomheter – og kunnskapsforvaltning.

Kunnskap og profesjon betegner et hjørne knyttet til hvordan vi kritisk undersøker, tester og forstår hvordan noe er, virker og funker og kan funke. På alle områder. For hva som er gyldig – gitt erfaringer, definisjoner og ønsker. For hvordan vi kan dele forståelse og innsikter, undersøke hvordan de kan- eller bør tas i bruk. Som verktøy for å sikre helse, for å forvalte ressurser, for å kunne se og forstå oss sjøl både utafra og innafra. Kunnskapen har egne institusjoner, virksomheter og kunnskapsprofesjoner i utdanning som forvalter: kunnskap.

Hver og en av oss lever og virker i veksling innafor og mellom disse områdene gjennom livet. Sammen. Hver dag.

Hierarki eller kretsløp?

Vi kan tenke at de tre hjørene er samfunnsområder knyttet til hverandre, kanskje innbyrdes avhengig av hverandre gjennom samspill og dynamiske tilbakekoblinger. Litt på samme måte som levende kretsløp har sine «checks and balances.»

Vi kan også tenke oss trekanten som et hierarki. Der ett hjørne definerer de andre, setter premisser for bruk av helheten, bestemmer hvordan de andre hjørnene skal forvaltes.

Verdihjørnet kan ha makt, f.eks. ved at en bestemt ideologi, politisk eller religiøst fundert, setter premisser for lover, for produksjon og økonomi, kunnskapsforståelse og handlingsmønstre. Alt søkes underordnet, skal tjene den ene gud, det ene parti, eller den ene politiske tenkemåte og logikk. Slikt blir fort enstrettet, mister kretsløpets kjennetegn – løper løpsk.

Kunnskapshjørnet kan få makta ved at en bestemt teori eller metode – forståelsesmåte blir enerådende eller toneangivende. Alt springer ut fra, kan reduseres til, forklares ved bestemte fag, tenkemåter og logikk. Også slik kan ensretting oppstå, bli forutsigbart, miste kretsløpets, tilpasningens kjennetegn. Forskning kan nok også løpe løpsk.

Makt i økonomifeltet oppstår om en bestemt forståelse av ressursbruk, en bestemt modell for mål og mening med produksjon får definere de andre. En bestemt forståelse. En markedsmodell burde i prinsippet ha kretsløpets kjennetegn, vedlikehold, tilpasning og fornying for å ivareta hushold, liv. Men er det slik?                                                                                          I den grad slike modeller knyttes opp mot vekst som mål, måling av vekst og konkurranse om vekst som midler og metoder, kan kretsløpskjennetegn gå tapt.                                Det er svært vanskelig å forstå hvordan ensidig vekst (eller konkurranse om vekst) kan forenes med å opprettholde liv på en liten blå klode som ikke vokser. Om slike modeller skulle styre de andre hjørnene virker faren for at systemene løper løpsk nokså stor. Det er kanskje det som skjer akkurat nå?

En hierarkisk forståelse av trekanten kan være problematisk ved mangel på dynamisk samspill , mangel på tilbakekoblinger. Uten kretsløpskjennetegn, «checks and balances» står systemet som helhet i fare for å løpe løpsk om ett hjørne får definisjonsmakt.

Kanskje er det det som har skjedd – og skjer. At ulike samfunnsområder, med sin kunnskapsforvaltning, profesjonalisering osv i noen grad vært segmentert, mangler tilbakekoblinger. Kanskje også at noen hjørner har fått dominere andre områder.        Gjennom historien har religion, ideologi, utilstrekkelig kunnskap eller grådighet i forhold til begrensede ressurser kunnet råde grunnen, fått dominere.                                                                                                                           I de nordiske landene er (var) vi kanskje blant dem som kom lengst i å finne dynamiske vekslinger uten at ett hjørne ble ensidig dominerende, eller fikk utvikle seg uavhengig av hverandre.

Slik jeg oppfatter situasjonen i dag er en bestemt økonomiforståelse i ferd med å gjennomtrenge alle hjørnene, bli ideologisk. I ferd med å gjennomsyre kunnskaps- og profesjonell rettighetsforvaltning. Både lokalt og globalt. Systemet er i ferd med å løpe løpsk, gå ut over sine tålegrenser. Joda: Andre ideologier, noen steder religiøse gjør også sitt for å gjennomtrenge de andre samfunnsområdene.

Koblingen av ideologi, ressursknapphet og store ulikheter vil nok alltid være eksplosiv. Mer eksplosiv dess større ulikheter, mer ensretting av informasjon og kunnskap, ekskludering og manglende mangfold.

Tredje øvelse: Tegn en ring rundt trekanten

Ved å slå en ring rundt trekanten, innskriver vi samfunnet i den lille blå – som er den vi har å holde oss til. Som vi med sin utvikling og sine kretsløp, i utgangspunktet ikke har skapt selv. Tegn gjerne inn piler som peker hver sin  vei på sirkelen – for å markere nødvendigheten av dynamikk og veksling, tilbakekobling, checks and balances, kretsløp.

Tvilen om den beste kunnskapen.

Avslutningsvis kommentere bestefar litt på at det jo kan være vanskelig å forstå all den underliggende kunnskapen om kretsløp og tilbakekoblinger over lange tidsrom. Om sårbare tålegrenser. Mindre vanskelig blir det ikke når politiske og økonomiske drivkrefter sprer mistillitståke om den beste kunnkapen vi har.

Bestefar tenker at når kunnskap om nødvendig handling foreligger, kan folk flest vanligvis deles i tre grupper når de skal ta stilling til det som foreligger :

Den ene, ikke så veldig stor gruppa, er varslerne. De som aktivt (ofte med bruk av forenklinger, aktivisme, propaganda) forsøker fremme oppmerksomhet om foreliggende kunnskap. Om de åpenbare farene vi ser. Ofte har de forbindelser til brede forskningsnettverk og kunnskapsforvaltning.

Den andre – på motsatt side, er en nokså liten gruppe som aktivt benekter både kunnskap og handlingsbehov. Som plukker kunnskapbrokker etter forgodtbefinnende (eller detaljer de kanskje er eksperter på). Også kalt «cherry-picking» av kunnskap. Ofte brukes «cherry-picking» til å stemple eller så tvil om varslerne, om den frie forskningen. De har også sine forbindelser.

Den tredje og klart største gruppa omfatter de aller fleste av oss. Som befinner oss et sted midt imellom. Gjør så godt vi kan, forsøker låne øre til ulike stemmer. Er litt bekymret, mister litt tillit til hva og hvem av de som skriker høyest som man skal tro på. (Forskere skriker nok stort sett veldig lite). De fleste av oss tjener vårt brød gjennom måtene vi er blitt  vant til å ta kunnskap i bruk på. Vi befinner oss ett eller flere steder innafor eller i sirklingen mellom samfunnshjørnene. I jobb og på fritid. Der vi treffer mange andre, de fleste også midt i mellom.

Mitt forslag var: Ikke bruk for mye tid på dem som aktivt benekter den beste kunnskapen vi har. Som vil satse liv og samfunn på at denne kunnskapen er feil. Ikke diskuter detaljer og løsrevne kunnskaper med dem. Men prøv gjerne å spore slike kunnskaper. De virker ofte å ende opp i tobakks- oljelobbyens og Trump- følgernes «tenketanker,» blant egoismens forkjempere, blant medie-kneblere og mur-byggere for ekskludering.

Heller: Bruk tid på å vise den vakre blå, det pulserende livet vi er del av: Nødvendig og verdt å ta vare på!  Forsøk å tenke litt kritisk gjennom – der vi er, hver for oss og sammen hvordan vi på jobb og hjemme forholder oss til kunnskap om kretsløp, tilbakekoblinger for vedlikehold. At vi gjør det i de små daglige sammenhengene våre. Som uunngåelig er koblet om mot de større kretsløpene.

At vi bruker egen kompetanse og anledning der vi er, om enn begrenset, til å forsøke å prøve bidra til å formidle og utvikle den beste kunnskapen vi har. Snakke om det. Om hvordan både de små og store kretsløpene våre kan vedlikeholdes og forvaltes til alles beste.

At det nå er vårt ansvar: Vi er inne i hva Den Internasjonale Geologikongressen betegner som en ny epoke i jordas historie: Vi påvirker og endrer nå jordas geologi og økologiske samspill så mye at epoken er gitt navnet Antropocén. Menneskets epoke.

Paragraf 112.

«Klimafestivalen §112″ har hentet navn fra den norske grunnlovsparagrafen. Grunnlovsparagrafen er knyttet opp mot Menneskerettighetene.

Som lov knyttet til rettigheter, hører den hjemme i samfunnstrekantens ene hjørne. Den kobler direkte til natur, produksjonsforutsetninger og dermed til økonomisk forvaltning i det andre hjørnet. Den knytter også direkte til forvaltning, utvikling og formidling av kunnskap om helheten i det tredje. Selvsagt uten å si noe om hvordan.

Det må diskuteres fritt. Forutsetter fri presse, tale- og trykkefrihet, fri forskning. Forutsetter nok åpen og dynamisk utveksling mellom de tre samfunnsområdene.

Paragrafen er ganske enkel, vakker. Den kunne gjerne eksemplifiseres ved en bevegelig sirkel rundt trekanten, som overbygning over all samfunnsvirksomhet. ( I diskusjonen etter innledningen ble det ved ett av bordene foreslått at sirkelen rundt samfunnstrekanten også kunne illustrere samfunnets tåle- eller bæregrense.)

Hvorfor legger ikke politierne den på toppen av sine mål, strategier og planer, som et overordnet spørsmål de må ta stilling til på alle områder ?

Sier at: «Vi går til valg på at slik kan vi ivareta livsgrunnlag, produksjonsevne og mangfold for framtidige generasjoner.» Eller: «slik mener vi at vi best kan unngå å ødelegge livsgrunnlag, produksjonsevne og mangfold for framtidige generasjoner.»

Bestefar kommer nok til å stemme på det partiet som gir mest overbevisende svar på slike spørsmål. Så langt ligger de tre største partiene dårlig an til å få hans stemme.

Især FrP som ser ut til å følge Trump – i å benekte at spørsmålet er relevant, kanskje også ved å mistenkeliggjøre eller søke kneble den beste kunnskapen vi har.

Grunnlovsparagrafen ble enstemmig vedtatt av det Norske Storting. (Såvidt jeg vet ville riktignok ikke FrP være med på siste avsnitt: Det må vel bety at partiet mente at folk flest ikke skal ha rett til kunnskap om tilstand og virkninger. Myndighetene skal ikke iverksette tiltak…. )

Grunnlovsparagrafen tåler alltid gjentakelse. «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som som ivaretar denne rett også for etterslekten.                                                                                                                Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

 

 

Utvidet kanonbegrep

Vi har ofte sunget kanon i godt lag over et glass. En enkel melodilinje fører an. Neste gruppe begynner etter et par takter med samme melodi, mens førstemann fortsetter med nye vendinger – som klinger fint med den første. Den samme melodien vendes videre, flere og flere kan følge på. «Ro, ro din båt.» Rytme og regel følges, stemmene blandes, kan spre seg i vakkert mønster. Kan varieres på ulikt vis. Bygger på melodien som blei stemt opp først, ledemelodien. Gjentar seg, innføres i seg sjøl.

Vuggende i ring så lenge vi vil. Men kan bli suggererende, søvndyssende, svimlende. En kan glemme hvor eget åretak, egen stemme passer inn, miste grep om begynnelse og slutt. Når vi bør feste blikket bak oss for å kunne snu.

En kanon betyr rettesnor, et forbilde, mål for hva som har verdi. En overordnet verdi er å verne og ivareta liv, streve og bidra til at liv best kan gå videre på ulike måter, tenker jeg. Hvordan best verne og ivareta liv er ikke så enkelt, er diskutabelt. Det må handle om å ta vare på naturgitte forutsetninger for liv her vi er. Sørge for nødvendig samspill, vedlikehold både i det store og det nære. At liv får gå rundt, kan fornyes, prøves.

Kanon er også et våpen. Forsvar av verdier, nasjonal kanon. Som rekrutt i Gardemusikken lærte bestefar både litt om samspill og øvelse, om vedlikehold av utstyr. Men han ble ikke overbevist om kanonbruk for å ivareta liv. Å skulle snu budet om at «du skal ikke slå ihjel» til at «du skal slå ihjel»på kommando. Blei usikker på hvilke verdier, eller kanon som egentlig skulle forsvares, slås ihjel for.

Det syntes å være økonomi som ga ledemelodi. Forsvar av «vår» rett til å konkurrere, vinne vokse, få mer. Rett til å sette jordas ressurser, egne og andres livsvilkår i spill hvor som helst for egen vinning. Knapt mønstre verd å forsvare.

Avskjed fra forsvaret ble innmeldt. Jeg mente det var en rettighet, men blei stilt for retten. Vant saken. Retten til å ha og prøve en rettighet. En side av vår kanon verd å kjempe for.

Det er litt norsk kultur å være kanon også, helgefyll og dop. Litt tvilsom ungdomserfaring finnes. Mista sjøl glede og flyt i nærværet om det blei for mye. Ugreit når noen rundt mister sans og samling. Løse kanoner både her og der, hekta av all slags doplangere med stivt blikk for penger. Alle må bare ha mer. Ror i ring når det burde legges inn noen åretak for å skifte kurs.

Trykket på baksida Klassekampen 24.1. – med litt annen avslutning. Det var noe med disse løse kanonene hekta på dop og penger på ulike nivåer – og hekta på seg sjøl. Om de nå heter Cappelen, Jensen – eller Trump…..

 

Inn i 2017. Hverdag, tåke og verdivalg.

Første dag i nyåret.   En ganske alminnelig dag. Litt hverdagslig. Stillferdig rydding og oppvask etter nyttårskveld med gamle sangervenner oppe i åskanten. Med god mat og drikke i raust måtehold, med gode samtaler og samsang i påvente av at telleverkets bakre siffer skulle snus. Nok en gang.

Vi hadde orkesterplass mens himmelen over Groruddalen spraket og gnistret ved midnatt og overgangen fra 2016 til 2017. Ønsket hverandre godt år med litt boblevann i glassene, takket for det gamle. Velstand. Det er mangt vi kan takke hverandre for – vi som har lagt, eller er i ferd med å legge arbeidslivet bak oss. Vel vitende om at velstand ikke er kommet av seg sjøl. Erfaringer med hverdager som har vært og kan være bratte, strevsomme, krevende – og gledesfylte. Med vedlikehold som en ny, kanskje bratt utfordring.

Mens bestefar vasker opp, surrer radioen i bakgrunnen. Han skjønner at gjestene fra i går hadde kjørt ned i en tett tåkegrøt som ga usikre og dårlige orienteringspunkter etter at det nye årstallet var kommet på plass. Noen hadde sneglet seg forbi Sinsenkrysset uten å oppdage det. Menneskeskapt smog. Den gnistrende, beundrede nyttårsilluminasjonen spredte forurensningspartikler som fuktig kjølnende luft kunne feste seg til, forteller meteorologen på radioen. Han har kunnskap, vet hva han snakker om.

Det kan bli mye smog i året som kommer. Mest som tåkeprat kanskje. Villet tåkeprat fra grupper av politikere og et knippe rikfolk. «The 1% community» skjult over tåke som spres, slør av glanset reklame og «kommunikasjon.» Makt- og søvntåke å kjøre seg vill i.

Nettverk av globale (og lokale) «eliter» rigger systemer for prestasjonskonkurranser, og tellbar vekst, for individuell egoisme og slusing av verdiskaping til seg sjøl. De klarer å snakke om nødvendig indivdualistisk vinner- og konkurransekultur og behovet for å ta vare på hverandre – i en og samme pust. Mens jobber blir mer usikre. Sosial og økonomisk dumping øker. Mens det globale miljøet ødelegges.

Den rolige nyttårsdagen bragte også statsministerens tale. Blant hennes sikkert velmente, lett slørete utsagn, var viktigheten av å «stå sammen med de som deler våre verdier.»

Bestefar lurer på om hun kan hatt vår Store Allierte i tankene. Nå har de åpenbart valgt «A Government of the Rich, by the Rich and for the Rich.» De ser ut som miljø- fordelings- og samholdsbekjempere. Som investerer store midler i desinformasjon om- og mistillit til den beste beste kunnskapen vi har. Kunnskap om nødvendig samspill for at liv skal kunne vedlikeholdes og være laga på den ene kloden vår.

De virker å stå for nesten det motsatte av våre nordiske erfaringer og verdier. Som har vært knyttet til partssamarbeid og brukbar fordeling, relativt små forskjeller: Nordisk modell. Knyttet til sterk offentlig rettighetsforvaltning, stabile institusjoner. Med rom for initiativ og samarbeid, rom for marked. Kunnskap som må videreutvikles, kanskje snus til en økonomi basert på vedlikehold og sirkulasjon. Ikke basert på konkurranse, vekst, individuell avkastning og skjevfordeling. Året kan komme til å by på viktige og vanskelige verdivalg.

Vi vil nok satse på spillerom for hverdagsgleder, oppvask og nennsom tilrettelegging.          Av muligheter for barnebarn å kunne leike litt på speilblank is på vannet, komme inn til varm sjokolade med krem etterpå. Til å ta vare på hverandre ved tilrettelegging for vedlikehold, måtehold, rettigheter og plikter. Gi rom for samsang, samspill og samtaler, omsorg og ettertanker. Også for mulige bidrag til splitting av søvntåka.

Godt år !

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeremiade og fimfomfei

 

Mårten klager «øve di triste tiane.» Det er hustrig og ugreit, knapt vil veden brenne. Selv katta går langs bryggene og gråder. «Her er ikke levelig på jorderik nu mere.»                    Her er bare «slupseveir,» ikke «engang røigelse,» og «slett ikke en blank fimfomfei…»

Vilhelm Krags gubbe på brygga er ingen refser med fortvilt klagesang over samfunnets sammenbrudd.. Mårten er ingen Jeremias, den gråtende profeten som kjempet mot tidens avgudsdyrkelse og skjørlevnet, klagesangens førstedikter. Snarere tvert om – eller?          Mårten er smått værsjuk og ettertenksomt oppgitt, når verden går litt i mot. Noe den gjerne gjør innimellom, og vi kan trenge litt å trøste oss på noen hver.

Bestefar kan kjenne seg igjen i det, kan ha sans for litt fimfomfei. Om det er tilgjengelig. Er det ikke tilgjengelig, kan det kjennes godt å klage litt over det også. Kanskje skrive et vers.

Jeremiaden, med utgangspunkt i profeten, er blitt begrepet for de store klagene over samfunnstilstanden og truende utsikter. Slike profeter og klager har til alle tider vært gode angrepsmål for spott og hån, klager vi helst feier vekk. De er ubehagelige.

Men værsjuke er visst kommet for å bli. Så til de varme grader bokstavelig talt, at her knapt blir levelig på jorderik etterhvert. Har vitenskapen slått fast. Det er alvor, og vi bryr oss knapt, feier vekk. Tror ikke riktig på det. Vi kunne til og med risikere å se sammenhenger mellom klima og fimfomfei.                                                                      For blank fimfomfei savner vi vel ikke. Det kan rent renne over, velsignet lett tilgjengelig for å drukne ubehagelige profetier. Så lett at vi reint blir hekta og bare må ha, må ha.

Kanskje det ikke egentlig er fimfomfei vi er hekta på. Men penger, fyring av vekstøkonomi.        I sport og religion eller hva som helst. Fyring av nye oljebrønner, avkastnings-og vekstmål uansett kunnskap om farer. Uansett eksisterende lovverk for vern av levelig liv på jorderik også framover.

Det er visst pengene og konkurransen om dem som er livet, målet og frelsen. Tidens avgud, som vi tror på. Som han visst sa pastoren nylig: «når pengene i kista klinger, sjelen ut av skjærsilden springer.» Eller var det en annen? Han var nok i god tro. Som en hvilken som helst toppidrettsutøver eller anbudsvinner.

Vreejswijk synger også om jorderiks elendighet, og han legger inn ei forsonende linje:                  » Jag kan väl le en smula också, fast jeg har en spricka i läppen.»

Trykket på baksida «Klassekampen» 31.10.16

 

 

Tenk på et tall

Politikerne har tenkt på et tall og et fag. Tallet ble fire, faget matematikk. Tallet framkommet ved en test gjennomført på tilmålt tid. Et forsøksheat. Som nøkkel og krav for opptak til lærerutdanning. Komme til mellomheatet.

Bestefar har lærerutdanning. Ingen selvfølge det. Etter examen artium, som det het før, tenkte han søke lærerskolen. Men han kom ikke inn. Ikke på grunn av manglende mattekarakter. Men fordi han ikke var gammel nok. Samtidig ble jyplingen betraktet som gammel nok til å bli sluppet løs på unge mennesker som lærervikar! Han ble umiddelbart tilbudt årsvikariat som lærer. Uten noen testbar kvalifikasjon. Ikke en desimal. Bestefar jobbet som lærervikar i mange år.

Lærerutdanninga til bestefar (med alle formelle tester gjennomført) var del av et forsøk. Der folk med litt omfattende ukvalifisert lærererfaring og kanskje annen utdanning slapp til. Dette var litt etter oppsett av artiumskarakterer blei endra. Man tenkte nytt om tall. Gamle Ng-ener og t-er og M-er med tilhørende vekting blei regna om til nytt system.

I løpet av året bestefar tok lærerutdanning, fikk han nyss om at det var gjort feil ved opptaket av lærerstudenter i de ordinære parallellklassene. Det var en gruppe som hadde fått feilregna de gamle artiumskarakterene. De hadde verken 3 eller 4 og skulle slett ikke ha kommet inn på studiet. Noen var litt eldre enn de andre, hadde som bestefar erfaring som vikarlærere. Dette hadde skjedd året før. Ikke noe vits i å gjøre noe med nå fant skolen ut. Ikke noe å bråke med, men la dem fullføre.

Bestefar hadde jo i forkant lurt litt på hvordan myndigheter og lærerutdanning sorterte egnethet. Han gjorde en uformell intervjurunde med skolens lærere – de som hadde oppdaget at en gruppe studenter slett ikke skulle gått der. Spørsmål: Skilte disse studentene seg på noen måte ut fra de som var kommet inn på vanlig vis?

Svaret var nesten entydig: Nei! Ikke på noe område, verken på prøver eller i praksis skilte disse studentene seg ut. Var like dyktige som andre. Minst. Det var en av høyskolelærerne som mente denne gruppa kanskje var litt dyktigere i praksis. For de hadde undervist før.

Politikerne tenker på et tall. De må tro at kunnskap og læringsarbeid kan omsettes og omregnes til 3 eller 4. Hvorfor ikke 3,1 eller 3, 141592. For den som har litt bedre snitt er vel bedre egna? Til å vinne, komme på pallen? De kan ikke være riktig kloke.

Publisert på baksida Klassekampen

18.8.16