Bærekraftig valg: Klima og fordeling.

Det begynner å bli kort tid til valget. De store partiene står foran sine landsmøter. AP om to dager, Høyre og FrP om tre-fire uker. Bestefar har tenkt seg ned for å demonstrere lørdag. For at AP skal overveie å «Ta Norge videre» – ved å skifte energispor. For bestefar er dette en hovedsak i årets valgkamp. Etterhvert er det blitt viktig for mer enn 60 organisasjoner som støtter «Klimavalg 2013». http://klimavalg2013.no/ 
For bestefar er det også annen hovedsak knyttet til valget: Å sikre god fordeling av samfunnets verdiskaping. Klima og fordeling av verdiskapingen kan henge sammen. Begge deler kan handle om «bærekraft.» Et ord som er litt vanskelig å ta i bruk. Språkteigens vennlige orakel Sylfest Lomheim har betegnet ordet «bærekraftig» som «steindødt, øydelagt av alles bruk,» (Klassekampen 17.4.) Knyttet til valgkampen. Bestefar har også vært inne på tanken.Kanskje da han iakttok økonomer (og høyre-politikere) betegne økt avkastning og økonomisk vekst som «bærekraftig.»
Det oppleves nokså trist at begrepet er oppbrukt. Vi kunne trengt det i valgkampen.I den mer opprinnelige formen fra Brundtlandrapporten. Da var det definert som en «utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.» (Og da kan vel ikke vår generasjon imøtekomme behovene på måter som ødelegger alt for kommende generasjoner.?) Brundtlandrapportens intensjon er tatt inn i Den Norske Grunnloven, fint formulert: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret også for Efterslægten.» (Grunnloven §110b).
Formuleringen burde kunne fungere som overordnet politisk målsetting for alle partier. Verdier, planer og iverksetting som innebærer at vi ødelegger den naturen vi alle er del av og avhengig av er vel ikke greit? Verdier som innebærer at det bare skulle være enkelte utvalgte, og ikke «enhver» som skal ha rett til rimelig liv og helse er vel heller ikke greit?
Hvordan kan vi vurdere tilbudet fra store norske partier mot grunnloven og ellers tilgjengelig kunnskap?
Begrepet bærekraft er blitt en internasjonal referanse knyttet opp mot bevaring av biologisk mangfold og naturkapital. Opp mot varsomhet ved usikkerhet og risiko, rettferdighet mellom generasjoner. Opp mot å unngå irreversible prosesser. En informativ artikkel om begrepet finnes på Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6rekraft Det er særlig to forhold som synes avgjørende for at vi ikke styrer inn i prosesser som ikke er til å snu. Avgjørende for å kunne ivareta miljøbetingelser og behov, både for dagens og fremtidens generasjoner:
For det første: Måten vi disponerer energi på: Hva slags energi vi bruker, hva vi bruker den til og hvor mye.
For det andre: Hvordan verdiskapingen som følger av produksjon (og energibruk) fordeles blant folk. Najonalt og globalt. En lenke til en god artikkel er tilgjengelig: http://www.forskning.no/artikler/2012/september/335312
Gjennom forskning på klimautvikling, økologi og energibruk har vi tilstrekkelig kunnskap til å fastslå at vi er iferd med å styre mot en utvikling som blir vanskeligere og vanskeligere å snu.Vi har mål på dette, ikke nøyaktige – men nøyaktige nok. På klimasiden går det en grense ved rundt global oppvarming på 2 grader. Risikoen og usikkerheten rundt framtida er blitt stor.
For å sikre et overordnet politisk mål om å ivareta en mangfoldig og produktiv natur, må konkrete politiske tiltak rettes mot å snu energibruken. Fra bruk av fossile, ikke-fornybare kilder, til fornybar energi.
De største norske partiene ligger etter min forståelse tynt an i forhold til slike tiltak. Det er investeringer og satsing på fortsatt bruk av fossile energikilder som står på deres politiske dagsorden. Når særlig Høyre og FrP er frampå i valgkampen med behov for å skifte kurs, er det ikke i denne sammenhengen. Snarere tvert om: Som AP ser de ut til å ville de ta Norge videre i samme fortvilte spor, helst med større fart. Som det het i Høyres gamle slagord: «Få fart på Norge!»
Internasjonalt er det etablert mål på hvordan verdiskapingen fordeles i samfunnet. Gini-koeffisienten indikerer slik fordeling på en skala fra 1 – 0. Om tallet er 1 indikeres at én person eier all inntekt eller formue. Om tallet er 0 indikeres at alle innbyggerne har akkurat like stor inntekt eller formue. Om vi skal være i nærheten av et samfunn der «enhver» gis muligheter for rimelig helse, liv og samfunnsdeltakelse, bør indikatortallet ligge godt under 0.5. Det gjør det, foreløpig, i de skandinaviske landene. Det er forskningsbelegg for at samfunn med god fordeling er i «vater,» eller «Spirit level» på de fleste områder, om det gjelder helse, utdanning eller kriminalitet. http://thespiritleveldocumentary.com/.
En god fordeling av verdiskapingen er, slik jeg ser det bare mulig å få til gjennom a) et avtaleverk/spilleregler som sikrer tilnærmet likeverd mellom de som selger og kjøper arbeidskraft i forhandlinger om arbeidsvilkår og fordeling av verdiskapingen, b) progressiv skatt, et rimelig høyt skattenivå. Sagt på en annen måte: For et gjennomsnitts samfunnsmedlem bør omtrent halvparten av produktiv innsats, kaka som skapes, gå til fellesskapet. Kaka som skapes gjennom den produktive innsatsen kan verken bli uendelig stor, eller bakes på hvilken som helst måte av hva som helst.

Mulighetsbetingelsene for de mange kan ikke forvaltes av noen få. Fellesskapet, gjerne kalt «det offentlige» får en sentral rolle: Ved å sikre rettigheter og tilgang til fellesskapets infrastruktur, sikre grunnleggende standarder for innholdet i den. Sikre medvirkning i hvordan infrastrukturen tilrettelegges og tas i bruk: Det dreier seg om energiforvaltning, helse og ernæring, utdanning og forskning, kommunikasjon, rettighetsforvaltning og rettssikkerhet, kulturelle og politiske møteplasser og verksteder.
Det offentliges rolle må balanseres mot rommet for et virksomt marked. Forvaltning av felles rettigheter og muligheter (offentlig virksomhet) bør ikke planlegges, tilrettelegges, driftes og måles på samme måte som forretningsvirksomhet. Omsetning av varer i et marked er ikke det samme som forvaltning av rettigheter. Det er heller ikke slik (som man av og til får inntrykk av i Høyres politiske retorikk) at offentlig virksomhet ikke bidrar til samfunnets produktivitet og verdiskaping. Eller omvendt: At produktivt og lønnsomt privat arbeidsliv ikke skulle være vesentlig for infrastruktur og velferd (slik man av og til får inntrykk av i sosialistisk politisk retorikk).

Valget: Med mulig unntak for FrP, synes alle norske partier å være innstilt på at offentlig virksomhet bør ha en sentral rolle. FrP, som feirer jublieum i disse dager, er tuftet på protest mot skatter og offentlige ordninger for å ivareta fellesskap. Med rødgrønt alternativ vil man nok fortsatt kunne sikre et rimelig skattenivå, og også et system som ivaretar arbeidstakerretter og en rimelig balanse mellom arbeidslivets parter. Med borgerlige partier i føringen vil trolig faglige rettigheter og et rimelig balansert forhandlingssystem bli svekket, som også skattegrunnlaget for sikring av felleskapet.
Alle de tre store partiene har vært sammen om å omorganisere og tilrettelegge fellesskapets infrastruktur, helse, utdanning og kommunikasjon som om det skulle være forretningsvirksomhet i seinere år. (Budsjett – regnskap – måle/insentivsystemer, i en usalig blanding av byråkrati og marked også betegnet som New Public Management). Det er slik tilrettelegging som har bragt sterke protester innenfor både helse- og utdanningsfeltet den seinere tid. En tilrettelegging som truer faglighet, profesjonelt skjønn og utvikling. Det er så langt i valgkampen lite som tyder på at de tre store partiene vil gjøre annet enn å skrape i overflaten av denne utfordringen. Konklusjon: Når det gjelder klimaspørsmålet er foreløpig alle de tre store på feil spor. Håndteringen av fordeling og forvaltning av verdiskaping gir heller ingen god grunn så langt til å stemme H, FrP eller borgerlig. Rødgrønt uten småpartiene virker heller ikke tiltrekkende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


6 − = to