Denne bloggteksten er et opptrykk fra Dagsavisen «Nye Meninger» fra 8.8.2011. Som en samtidig ettertanke da. Den har ikke vært å finne på bloggen, men kan være kan aktuell som ettertanke nå. Høyreekstreme grupperinger med fascistiske trekk, brygger sine brune blandinger. Verdier som putrer i USA, i Tyskland, Tyrkia – flere steder blant våre allierte. Mindre uttalt her hjemme, kan slike verdier brygges og næres av understrømmer også hos oss.
Terroristen fra 22. juli 2011 fant noe ideologisk næring til sitt politisk brune brygg i FrP. Han var medlem en kort stund, men fant dem ikke ekstreme nok. Etter udåden forsøkte jeg å se nærmere på et sannsynlig tilskudd til verdier i terrorens omland. Ideologi og verdier som synes ha vært i jevn sirkulasjon i det som for tiden er vårt største parti, et mulig regjerings- og styringsparti. Det kommentert jeg på bloggen i 2018. https://jonfrode.no/justisminister-i-pinlig-spill/ Daværende justisminister Sylvia Listhaug trakk seg som minister.
Vi har igjen rundet 22. juli. Nå femten år siden. Et nasjonalt minnesmerke er reist der udåden fant sted, i regjeringskvartalet. Vi skal og må ikke glemme; ikke blinde det høyre øyet.

Ondskapens akser
For vel tjue år siden var det en av studentene mine, en relativt profilert FrP er, som insisterte på å forære meg en roman jeg bare måtte lese. En trivelig og rimelig våken student. Boka,” Kildens utspring” var av Ayn Rand – som jeg knapt hadde hørt om. Jeg måtte skuffe ham med at jeg fant boka både klisjépreget og grunn filosofisk-politisk sett. Og tenkte ikke stort mer på det. Før sommerens feriereiser traff jeg i sosial sammenheng en relativt profilert FrP politiker av omtrent egen årgang. Også han trakk fram Ayn Rand, kunne sitere fra hennes bøker. Jeg forsto på ham at i disse bøkene fant jeg et verdigrunnlag som var viktig. Hyggelig fyr. Tanken streifet meg vel at jeg kanskje burde titte på den gamle gaven igjen siden den åpenbart fortsatt var aktuelt tankegods for ledere av et parti i sterk framgang.
Vi var på ferietur med en stor gruppe godt voksne sindige nordmenn da ondskapen plutselig manifesterte seg i Oslo. På hotellet i de tyrolske alper knitret SMS meldingene bare minutter etter at bomben sprang – også blant oss som har bikket pensjonsalderen. I den sindige gruppa, som jeg – uten å ha spurt noen, ville tro vesentlig soknet til AP eller FrP med mindre mulige avvik i andre retninger, utløste sjokket umiddelbare ytringer som neppe var særlig overveid.” Så slo Al Qaida til”,” sånn går det når vi deltar i kriger langt borte,” “sånn går det når vi slepper inn svartinger,” ”fei faenskapet ut.” Enkelte slo til lyd for at man kanskje burde vite mer om” faenskapet” før man begynte å feie. Samlet (jeg også) framsto vi med klisjépregete mobbliknende forenklinger vi nok vanskelig kunne stå for i etterkant.
Så kom meldingene om Utøya. Dagen etter framsto ugjerningsmannen som svært, svært hvit. Også med runder innom FrP. Det ble stillere. Enkelte uttrykte at gårsdagens uttalelser kjentes pinlige, gikk litt i seg selv. Greit. Meg minnet det på tanken om at jeg faktisk burde kikke på denne boka til Ayn Rand igjen. Handlinger av denne art kan springe ut av at enkelte rendyrker og ekstrembruker ideologisk litteratur. Ondskapens akser finner vi helst i vrengebildene av slik litteratur. Når handlinger viser at det kanskje var Fanden som leste Bibelen, Koranen, Torahen eller Kapitalen. Handlingene speiler på et hvis hverandre. Markedsfundamentalisme og individualisme som ideologisk litteratur har vært lite diskutert i denne sammenhengen. Vi har vært blinde på det høyre øyet, slik noen har uttrykt det. Vel hjemme plukket jeg boka fram.
Det følgende er et oppsummert inntrykk av lesingen. Ingen grundig analyse, men et innspill til – nettopp i disse dager – å se nærmere på etablert ideologisk litteratur på ytterste høyre fløy.
Boka framsto like klisjéfylt og grunn som for tjue år siden. Hovedbudskapet ble tydeligere for meg – og skremmende aktuelt. Forfatteren har laget et plot for å kunne framstille det ideelle menneske, det frie, skapende mennesket, et menneske som har integritet, står” ren og rank” for å speile det i et litterært sitat fra motsatt politisk fløy. For å få fram dette edle individet som alt fremskritt utgår fra, kontrasterer forfatteren med mennesker og handlinger som bare fortjener forakt. Det som foraktes er alle former for fellesskap og kollektivitet, altruisme og nestekjærlighet. I boka framstår de som fremmer slike verdier som snyltere, opportunister og fordekte maktmennesker. Hovedpersonen, den geniale arkitekten Howard Roark, er det kompromissløse og ensomme geni. Han framstilles konsekvent som forfulgt og undertrykket av fellesskapsforkjemperne, personifisert ved en slu” intellektuell”, Toohey. Leseren lokkes til å ta Roarks parti i hans heroiske kamp for sine ideale byggverk. Hans kamp mot og forakt for alle slags komité- og diskusjonsklubber, for politisk” korrekthet” som framstilles som parodiert velferdsideologi.
I hva som vel må betraktes som et svakt øyeblikk for helten, hjelper han en av bokas opportunistparodier til å løse en stor sosial boligbyggingsoppgave på falske premisser. En komité av opportunister og sosiale maktmennesker endrer og ødelegger hans geniale verk og grunnleggende idé i etterkant. (Dyrere og mindre effektivt blir det også). Hans eneste utvei er å sprenge hele greia i lufta. Han blir stilt for retten. Her aksepterer han å ha utført handlingen, men erklærer seg uskyldig i forbrytelsen. (!) Han gis anledning til en lang monolog der hans verdier og motiver legges fram.
Denne monologen (et slags manifest) er ikke uinteressant i dagens sammenheng. Helten hevder bl.a. at” alt som stammer fra menneskets uavhengige ego, er av det gode. Alt som stammer fra menneskets avhengighet av andre, er av det onde.” Det dreier seg om individet og kollektivet som en kamp mellom motsatte og uforenlige størrelser. Han tilkjennegir også en definisjon av sivilisasjon:” Sivilisasjon er en utvikling som frigjør mennesket fra menneskene.” Sivilisasjon blir umenneskelighet. Forakten for fellesskap framstår som forakt for grunnleggende demokratiske, humanistiske så vel som religiøse verdier.
I boka framstår det ideelle mennesket som et ensomt overmenneske. Som er helt viet sitt kall, systematisk perfeksjonering av sitt arbeid og sin store tanke. Andres følelser, oppfatninger eller synspunkter er irrelevante. Her er ikke rom for empati, forståelse av andres situasjon eller væren. Ikke rom for religiøse, politiske eller ideelle felleskap. Selv kjærlighetsakten beskrives eksplisitt i boka som en ikke-empatisk naturnødvendig voldshandling. Han sier til retten i sin forsvarstale at ”Jeg er kommet her for å si at jeg ikke anerkjenner noe menneskes rett til et eneste minutt av mitt liv. Eller til noe av min energi. Eller til noe av det jeg skaper. Likegyldig hvem som krever det, likegyldig hvor mange de er og hvor stort deres behov er. Jeg ønsket å komme her for å si at jeg er et menneske som ikke eksisterer for andre.” Han verken kan eller vil ta ansvar for andre enn seg selv. Forutsetningen for dette” idealmennesket” er, iflg. Ayn Rand, den helt frie konkurranse – en” laissez-faire – økonomi”. En alles kamp mot alle om størst mulig utbytte, der den sterkestes rett gjelder. Fremskrittets kilde er å finne i individets ego. Fremskrittet ruineres av fellesskap, samarbeid og omtanke.
Roark tillegges den heroiske offerrollen – før han mot slutten av boka reddes av en sladderpressemagnat av omtrent samme støpning som ham selv. På siste side står helten på toppen av sitt enmannsverk, sin skyskraper med bare med himmelen over seg og havet under seg, hevet over bankbygningenes tårn, over justisbygningenes kroner og kirkenes spir.
Det synes kort vei fra det menneskesyn som fremmes i denne boka til de megalomane, monstrøse og onde handlingene vi har vært vitne til.
I lys av det som har hendt, kjenner jeg uro om det er riktig at en liten politisk elite over mange år har lånt øre til et menneske- og verdisyn som boka står for. Ikke fordi den samme eliten har villet eller kunnet oppfordre til det terrorpregete vrengebildet vi har vært vitne til. Men fordi menneskesynet synes lite forenlig med brede samfunnsmessige sosiale standarder der medmenneskelighet, åpne, demokratiske beslutningsprosesser, samarbeid og en viss solidaritet er viktig. Snarere synes et slikt menneskesyn å puste til, eller å nære det som kan kalles et anomisk samfunn. Et samfunn der det oppstår et misforhold mellom brede samfunnsmessige standarder og personlige verdier eller gruppeverdier. Et slikt misforhold kan vi ha i autoritære samfunn der det ikke er rom for individuelle valg og handlinger, men også det motsatte – der den enkelte har nok med seg sjøl. Der samfunnets felles normer særlig kan trues av oppløsning i en privat” nyte – og syte” kultur. Der vi står i fare for å forveksle et begrep om” handlefrihet” med” frihet til å kjøpe.” Der vi kan oppleve det som en forulempning og en trussel om vi må dele med andre, forstå andre. Et samfunn der vi, når angst og usikkerhet tar tak, fort roper etter sterke menn, etter mer straff og kontroll, og noen og enhver kan falle for fremmedfrykt og rop om å feie ut. I ekstremvarianten kan det enkleste blir pistol.

Foreløpig synes det snarere som om varme, omtanke og mer fellesskap har vært svaret. Ikke minst fra alle sentrale politikere som har vist til at veien videre skal være preget av mer frihet, åpenhet og demokrati, men ikke naivitet. Det er det som skal økes, styrkes – og prøves.

Dagsavisen 8.8.2011

I disse livsomformende VM-dager, foreslår sportsanker Saltvedt i NRK en vri på grunnsetningen i Descartes sitt filosofiske system: «Cogito ergo sum.» «Jeg tenker, altså er jeg.» Det var det eneste filosofen var sikker på etter å ha tvilt mye.

Saltvedts latinske vri er: «remigo ergo sum.» «Jeg ror altså er jeg.» Morsomt. Oldefar tvilte, prøvde å vri videre: «Remigamus ergo sumus.» «Vi ror, altså er vi.» En vri med felleskap som grunntanke: Det er laget og lagspillet det handler om, formodentlig i Solbakkens ånd.

Datteren mente at fellesskap og individualitet ikke er motsetninger i det store bildet: Burde vi ta nok en vri på setningen, da formulert som: «Remigamus ergo sum?»  «Vi ror, altså er jeg?»

Latin er ikke oldefars hjemmebane, Vibeke Roggen var ikke tilgjengelig, men KI ble spurt: Kunne «vi» erstatte det første «jeg» i Descartes sin ene setning på riktig vis? KI fant visst ingen gyldig latinsk grammatikalsk kobling, men kommenterte forsøket på å snu Descartes sin grunnsetning: «Dette er en interessant vri som kan tolkes filosofisk i retning av at eksistensen vår bekreftes ikke bare av individet, men gjennom den kollektive samhandlingen og tenkningen vår.»

Det kan man jo grunne litt på.

Oldefar er rimelig sikker på at rein egeninteresse, egoisme blir feil i det store bildet: «først meg sjøl og så meg sjøl og så min neste hvis det til fordel for meg sjøl.» Da blir ikke liv laga for noen. En knusende dom på fotballøkka i Groruddalen var å bli kalt «egospeller.»

Ingen er, får til noe eller overlever bare for seg sjøl og egen vinning. Fellesskapet er nødvendig for at den enkelte kan være. Den enkelte er nok ikke like nødvendig for fellesskapet, selv om vi individuelt kan gjøre stor forskjell både på godt og vondt. Men ingen motsetning.     

Solbakken og laget har vist at det er mulig å gi ro og rom for å tenke sjøl og sammen. Spille hverandre gode når det gjelder og bidra til å bli et større «vi»: Remigamus ergo sumus» 

Innlegg trykket på Klassekampens debattside 7-7-26.

Perlende sang til morgenenes solstråler silt gjennom skjelvende ospeløv, vekket pensjonisten.
Se hvilken morgenstund!
Frokost under løvtunge trær som glitrer i svale vindpust, drikker og puster sollys i selskap med nære og fjerne slektninger. Puster liv i stort og smått.
Bak hagemuren, på kryptimianens intense fiolette teppe, får alle humler suse, fulgt av flagrende sommerfugler. Enga nedenfor med sine viltvoksende vaiende strå er spettet med rødoransje hagesvever, smørblomst og veronika, brennesle, kløver, vikker, bregner, marikåpe og mye mer som jeg ikke kan navnet på. Svevene har åpnet seg mot dagen og summende insekter. Inviterer til å rusle blant alt som våkner.
Trofaste prydstauder. Irisen, høystilket og blå balanserer sin kneisende skjønnhet, dagliljene flokkes gyllent langs oppgangen, duftende jasmin og prestegårdsroser varsler sitt komme. Som også sensommerens frukter og bær, ennå i knopp. Rufsete rips- solbær-og bringebærbusker, epler og rabarbra. Morellene på det høye treet etter vårens blomstring er for trasten. Vi rekker ikke opp. Rododendron i blussende rosa langs veien er i ferd med å gi seg for i år. Blomkarsen prøver seg langsomt, som hvert år. Det gjør Skaugumbegoniaen også – med overvintrede knopper fra kjelleren. De kommer, de kommer. Det gjør Fagerfredløsen også. Vakker men påtrengende, farger den snart paletten mer gul. Vi prøver å fjerne hvert år men…
Prydplanter i potter og krukker lyser i rødt, blått, hvitt og gult og litt til; er ikke så selvstendige som de ville vekstene. Må voktes, vannes og knipes. Ikke for mye, ikke for lite.

Blåbæra i skrenten over hønsegården, innimellom furu, gran og rogn klarer seg sjøl, blir tilgjengelig på høsten.Hønene er svært glad i skvallerkål. Den er både vill og villig, som løvetann – og mye annet som jeg ikke vet hva er. Hønene, godt inngjerda, var ikke tilgjengelig for reven som luska rundt forleden, la seg til under hønsehuset. Men den ga seg.

En rå med nyfødt kalv på vaklende bein var sky og vár, trakk seg unna da jeg kom forbi.             For å verne om det sårbare livet; kunne bringe det videre.

Morgenens perlende triller ble servert av en Munk – en uanselig fugl i sangerfamilien. Det passer godt i vårt familieliv der det har vært sunget og synges i ulike generasjoner.

En strofe og ettertanke av dansken Adam Oehlenschläger dukket opp under morgenens vandringer:

Hvad er vel Livet?
Et Pust i Sivet,
Som synker ned;
Et Spil af Kræfter,
Som higer efter
En Evighed.

Som ungdom for 65 år sida var jeg på kurs i debatteknikk, holdt av Libertas, datidas «tenketank» på ytre høyre. Vi skulle lære å vinne debattkonkurranser, slå ut motstandere enkelt og kraftfullt. Uansett sak.

På kurset traff vi ungdommer som svermet rundt en kar som var hissig motstander av skatter, sosialisme og fellesskap. Opptatt av hunder, jakt, eggelikør og økonomisk frihet etter eget hode: Anders Lange. Svermerne ble kalt «hundeguttene». Opptatt av frihet for seg sjøl; av å slå ut de som sto i veien. Om «føreren» blåste i hundefløyta, hørte de; logret og løp. De kom gjerne fra Bærum og Oslo-Vest. «Økonomisk frihet» sikret at penger fulgte familiene til egne lommer. Vi som kom fra Groruddalen hang ikke med verken når det gjaldt økonomi, ordbruk eller diskusjon, hørte ikke fløyta.

Dette var ti år før Anders Langes parti ble stiftet, forløper til Fremskrittspartiet. Møtet med hundeguttene kjennes igjen i dagens Frp. Egoisme som grunnverdi, Ayn Rand som tankefeste. Hos henne framstår egoisme som en dyd, fellesskap et onde. Fri konkurranse, alles kamp mot alle gir individet «frihet». Den sterkestes rett, forakt for svakhet.

Valgreklamer lokker fram barnehagen som bilde: Unger som griner, slår til seg leker og det de vil ha. «Den er min!» «Jeg hadde det først!» På latin betyr ordet pueril barn eller gutt, og brukes om barnslig, naiv eller enfoldig oppførsel. Uten ansvar for hverandre eller de som ikke er som en sjøl. I barnehage og skole prøver man motvirke slikt, bidra til modning.

De skrikete annonsene for borgerlig valgseier virker enkle og vulgære. Gutta-guttas rop om skattefrihet for de rikeste og sterkeste. Puerilt. Egobasert atferd kan forstås som regressiv. Tilbakevending til barnestadiets enkle «meg først». Voksne folk med rikelige goder framstår som sytende unger.

Den norske samfunnsmodellen har vist at fellesskap kan virke. Grunnlag for individuell frihet, velstand og likeverd. Konkurranse også. Ytrings- og trosfrihet. Vi lever i et av de bedre samfunn verden har sett. Frp tar som eneste parti avstand fra samfunnsmodellen. Kunnskap om klima, økologi, skatt, fordeling, kultur og fellesskap er tull. Sylvi har overtatt fløyta til Anders Lange. Noen hører den, løper og skriker. Regresjonspartiet.

På folkemunne ble hundedagene kalt «røtmåneden.» Når klimaet ble slik at fluer og kryp svermet og ødela matvarer og levevis for folk flest.

                                                                                 Trykket på baksida, Klassekampen 5.9.25

P.S. I går kveld så jeg deler av «diskusjonen» på NRK som skulle avslutte valgkampen. Et trist skue. Som forsterket inntrykket av FrP uttrykt i baksideteksten over. Skriking og beskyldninger om «skremselspropaganda,» «løgn» og «sverting fra Listhaug. Som over åpen mikrofon selv svertet AP-ungdomspolitiker Skjervø som en notorisk løgner.

Hun framsto som slags Trump-kopi. Som mener han er berettiget til å definere sant og usant – eller sverte andre. Om han mener å dra fordel av det. Tviler ikke på at «gutta-gutta» på TikTok, kanskje «sutreklubben» for borgerlig valgseier jublet.

Det er fremtidsperspektivet ved FrP som skremmer. Undertonene (verdier som ligger der), som høres av de som kjenner hundefløyta: Lefling med høyre-autoritære bevegelser, gjenkjennelig fra mellomkrigstida. Lefling med vold,sprit,sex-misbruk, terror. Misbruk av ytringsfrihet, utdefi-nering av grupper som er «annerledes». Mangel på kunnskap, evne til refleksjon. Noen klarte å treffe ungdommen den gangen også. Det råtnet, ble katastrofalt.

Om jeg ikke med dette sverter – utdefinerer FrP? Tja. Jeg vil ikke nekte dem å holde på. Men vil advare mot en form ( verdier og retning) som kan være gjenkjennelig. Dit jeg håper få vil. FrP holder seg stort sett innafor alminnelige demokratiske verdier, men har sprukket jevnlig over mange år, tar seg litt inn og sprekker på nytt. Sprakk litt igjen i går.  

Som Gro Harlem Brundtland sa med et vennlig understatement mot slutten av seansen:

«Ikke helt elegant»

D.S.

Da oldefar første gang la en stemmeseddel i ei valgurne, var han akkurat gammel nok: 21 år. 

Det var på gamle ærverdige Grorud skole i gymsalen. En høytidelig handling. 

Jeg har nettopp stemt ved stortingsvalg for 60. gang. Forhåndsstemt. Fortsatt på Grorud. 

Nå utafor det gamle, litt slitne kjøpesenteret i ei midlertidig brakke. Det kjennes like viktig, men mindre høytidelig. 

De siste 3-4 åra før første det første valget var jeg innom ulike ungdomspartier for å lytte, lese og diskutere før partipolitisk alternativ ble valgt. Valg var ikke noe man tulla med. De siste skoleåra leste jeg mye samfunnhistorie. Bøkene som var redigert av Chr. A. Christensen om «Verden siden 1914» og «Verden siden 1945.» De mange gule bindene om verdenshistorie av Grimberg. 

Våren 62 ble tema for historisk særoppgave «Norsk utenrikspolitikk etter 1945.» Der antydet jeg at binding til EF (som var sterkt diskutert) da, sammen med avhengighet av NATO kunne bli utfordrende for medbestemmelse, frihet og fred i framtida. Det var ikke enkelt.   

De mest åpne diskusjonene fant jeg i Unge Venstre. Diskusjonene klang godt med i det jeg hadde lest. Rundene på tidlig 60-tall bidro til skepsis mot stormaktspolitikk og kolonialisme og til mot-stand mot autoritære ideologier. Inspirerte tro på menneskeverd og likeverd som verdigrunnlag for politikk. Mennesket i sentrum, men ikke aleine – for seg sjøl. Verdivalg.

Med partipolitisk valg gjort, kjentes det riktig å melde seg inn; ta ansvar for å følge opp; bidra. Etter et par år befant jeg meg som leder i Oslo Unge Venstre. Førstegangsvelgeren i 1965 satt i stemmestyret på Grorud. Med ansvar for at alt skulle gå rett for seg. Det gjorde det nok.

De følgende åra, med studier og litt politisk oppfølging i Studentvenstrelaget, ble troa på partiet svakere. Ikke troa på menneskeverd og likeverd eller motstand mot autoritære krefter og stor-makts-politikk. Ny kunnskap pekte mot leie bindinger i de militær-økonomiske kompleksene. Med koblinger til nye former for kolonialisme og et varslet globalt økologisk sammenbrudd i løpet av få generasjoner. En økonomiforståelse knytta til konkurranse om vekst og makt prega begge sider i den «kalde krigen.» Det gjorde også grunnlaget for dannelsen av EF med frimarked og fri flyt av penger og folk som basis. Diskusjonene i Venstre ble for svake, Garbo til tross, og jeg meldte meg ut tre år før Venstre sprakk i 1972.

EEC- avstemmingen i 1972 ble en lærepenge i hvordan særlig Arbeiderpartiet og Høyre kunne jukse med avtaletekster og argumentasjon. Det var nærliggende å gå inn i den politiske gruppen som ville forsvare flertallets «Nei til EF.» Sosialistisk Valgforbund.

Et forbund som nok sprikte for mye. Mange diskusjoner var gode, med unntak for dogmatiske kommunister som heller ikke ble med videre. Gjennom 80- tallet fram til noen år etter 2011, var jeg medlem av SV som menig medlem; fylte små hull i lokale utvalg og komitéer. Jeg lot medlem-skapet dø ut etter at regjeringen Stoltenberg bidro til bombingen av Libya med SV sin velsignelse. Jeg fikk vansker med å skille mellom de to store partiene, om det det var utenrikspolitikk, økono-misk politikk eller skolepolitikk. Uansett om SV eller Frp var med i ulike regjeringer. 

Jeg har vært partiløs i over 10 år, men forsøker følge med. Før forrige stortingsvalg moret jeg meg med en liten test basert på NRK sin «Valgomat,» knyttet til verdigrunnlag og grader av ekstremisme. Ingen av de større partiene kunne sees som ekstreme, men FrP var det klart mest ytterliggående. https://jonfrode.no/mitt-valg/  

Rødt og SV, dels MDG framsto nærmest som sosialdemokratiske arvtakere. MDG svakest med sitt EU-standpunkt. Unionen kan ha enkelte gode miljøtiltak. Grunnverdiene er fortsatt frimarked, konkurranse om vekst; mer til de som har mest. 

Forhåndsstemminga i den midlertidige brakka på kjøpesenteret var ikke særlig høytidelig. Aleine var jeg også. Det er et ganske lite og slitent nærsenter. Små- og mellomstore butikker klippes jevnlig vekk fra verdikjedene. Nasjonale- og oftere internasjonale vare-og produksjonskjeder med storfinans i ryggen sitter med bukta, begge endene og det meste imellom. Vi blir i økende grad og bokstavelig talt prisgitt storfinans og multinasjonale selskaper. Enten det dreier seg om matvarer, energiomsetning, medier, bolig, informasjon, helse og utdanning. Naturressurser og felleseien-dom selges ut. Offentlig forvaltning organiseres etter markedets regnskaps- og konkurranseregler gjennom «New Public Management.» 

Reklamen for «Borgerlig valgseier» som rullet over reklameboardene da jeg venta på T-banen forleden skrek ut at det er «Dine penger! Din familie! Din frihet»! Men det er ikke slike verdier de står for i praksis. Det er de multinasjonales selskapenes penger og frihet, skatteflyktningenes frihet, din og min avhengighet. Det er kampen om de store penga som rår. Det er ikke rom for mennesker, natur eller likeverd som verdier. Kristelig Folkeparti bøyer kne for Mammon. Det er knapt»von i hangande snøre» som den gamle Kr.f, kjempen Bondevik sa. 

I oligarkenes (Trump, Putin Nethanjahu osv), de militær-økonomiske kompleksene sin tid, i grådighetens, vekstens og naturforringelsens tid er et begrep om verdi devaluert.  

Den norske modellen og velferdssamfunnet som har tjent oss godt er under stillferdig avvikling.

De fremste forsvarerne av den er Rødt og SV – med førstnevnte som det tydeligste. De fikk min stemme. Et verdivalg. Det kan virke håpløst, og vi gir oss ikke. 

This old article has recently been translated into English by my former colleague Ragnar Næss. Probably he found it still to be of some relevance after 44 years…

Blichfeldt, Jon Frode. In Broch-Utne, B.(red):”Fra ord til handling. Pedagogisk aksjonsforskning i utdanningssamfunnet».(«From words to acts. Pedagogical Action Research in Educational Society”) Scandinavian University Press 1979

We imagine a discussion between two researchers, A and B, where A represents traditional research in the social sciences, and B works in action research. The discussion is presupposed to be made in a congenial spirit. I hope that the dialogue will reveal how both see themselves in their daily work as researchers.

On taking a Stand

A: Why action research?

B: Why research at all? Why do you do research?

A: Me? Basically I believe it has to do with a wish to get a deeper understanding of an area, get into it, understand and explain it. Maybe a dream about finding the final and fundamental truths about human nature and human activity.

B: You think that it is possible to find fundamental traits, maybe laws, regarding relationships between humans?

A: Why not? We have advanced quite far in the natural sciences and the social sciences are young. But we already know a lot even if very much remains. And we don’t have the same possibilities of making experiments with humans

B: But would you have liked to be able to do it?

A: No, I think that we must have some clear borders here. Humans have a quite special place among living things. But we may also learn quite a lot from experiments with animals.

B: But experiments with and on humans do exist, don’t they?

A: Not without their consent. That is, possibly with the exception of cases dealing with people who have particular problems whom one wants to help to a better life.

B: Then your dream is not only about the pure knowledge, but also on the possibility to help people? 

A: Clearly! Maybe for most of us there is also the wish to find solutions to concrete problems, to help where it is needed. This is also an important impetus for our work.

B: Then your research results should also be useful. You hope that they will be used?

A: Of course. Maybe it is not so easy to realize what is useful in the first place, but we assume we work for the common good. But you are tricking me into answering. I was the one who asked why you did action research – and you did not answer but started to ask instead.

B: Well, maybe action research is more about questions than answers. But clearly, in the same way as you I am interested in understanding how things hang together. I want to understand, and I would like to help people to get a better grasp of concrete problems. I would like to contribute to developments that I believe are the right and important ones.

A: You say “that I believe are right and important ones”. You then use the research in order to promote your own points of view, or particular theses, or maybe political points of view?

B: I presuppose that we do not discuss party politics. Possibly I would rather use the expression “values”. Through my work I would like to contribute to the realization of certain values.

A: You do not answer my questions. I believe that research must be free and unbound. If you – as you say – already in advance presuppose some values – this will colour and determine your research work. You are then not objective, and I doubt that what you do can be called research.

B: I thought that this discussion belongs to the past. Now listen – a short while ago you said that you hoped that your own research could be useful, you wanted to contribute to the solution of concrete problems. I believe it is not unimportant how your results are being used? As far as I understand the question is not whether research is connected to a value-based context or not. If it does, then research is used, and is useful for somebody. If this is so, you may choose to shut your eyes to this fact, or not. 

A: That was a little aggressive. I believe that our task as a researcher is to present analyses, and then it is the task of the politicians to decide what they will do with them. And the analysis must be done on a value free and objective basis. If this is not so, as a researcher you end up as a politician. The questions you ask and the answers you get then do not reflect an objective reality but reality as you yourself want it to be. Research becomes a political means, a tool.

B: I believe that this last point is right – and I believe it applies to us all –also your research (I still presuppose that we are not talking about party politics). And I presuppose that it actually is used in concrete practice. But I believe that it is important to distinguish between two points here: that is the contexts that all research is part of and on the other hand the methods we use in our work. I believe that you confuse neutrality and the rules of proper discussion. None of us can be neutral or value-free. We do not live and function in a social vacuum.  But we try to adhere to the rules of proper discussion. But the question of what methods we choose remains. For me the fundamental value is to contribute to people’s ability to have a possibility for understanding, changing and defining their situation. The so-called objective or neutral researcher often defines in detail his or her methods and procedures in advance – no free room for action is left. And after this a definition of reality is presented and the investigation is presented as a proof: This is how it is. I believe the chances of abuse of power is just as big given such methods. You risk strengthening forms of organization in which a few people with power, experts and leaders, define the majority.

On Use of Methods

A: All the same my impression is that your position has a weakness because of your extensive use of so-called soft methods. You do not to any degree employ methods that have been tested according to validity and reliability. That means that you to a great degree must rely on discretionary methods. The more you are guided by discretionary methods, the more your collection of data will be coloured by the values you want to promote. And then you get the answers that you want.

B: The last you say we always want to evade. But I believe that the dangers you see in my approach to an even greater extent exists in your own approach. In your approach you typically propose a hypothesis. And then you as best as you can construct an instrument that you can use in an experiment. You confirm or reject your hypothesis. Your instrument may be a questionnaire with answer categories defined in advance. Yes, I believe it will often be like that. It is possible to maintain that what you get out of such an investigation – what you call data –  is given in advance, that is, you have already chosen them in accordance with the character of the hypothesis that you already have proposed. “Data” means what is “given”. In this kind of investigation one should rather talk about “capta”, “what is taken” (Spencer-Brown 1969). You force reality- and the respondents – into the pattern that you have constructed.

A:But if you  are to be able to work with larger selections, which is necessary if you are to be able to draw general conclusions, then you must have a common structure. In order to apply statistics to your data, this is also a prerequisite. And isn’t it only by such a procedure that we get to know how reliable our results are?

B: probably it is useful to look at the genesis of social research in the US after the war, approaches that in many ways have been mainstream by us in Norway. Many indicators indicate that social research has developed in a direction indicated by the development of data technology. To an increasing degree one has been looking for questions and themes that are fairly simple and transparent in the handling of which data technology can be useful. Very much of the so-called research from which multitudes of assumed neutral reports emerge lack a sufficient discussion of basic problems and presuppositions that express human behaviour and relations (Clarke 1972). They produce “theories” without theory and meaningless heaps of numbers that provide the basis for bureaucratic decisions in ministries, universities and the big corporations.

A: But this is pure demagogy, emotional loose talk! You have not provided any sound argumentation for what you hold, let alone any concrete examples about what you say.

B: Ok, but it will take some time. I will try to find examples that show that also ordinary research does not provide a secure basis for conclusions. A recent publication in the social sciences (Sandven 1975) aims at finding a methodological basis for reliable standards for the measure of characteristics and tendencies in reaction patterns in human personality, apparently to produce tests to be used in schools. It is a very comprehensive work and at least three quarters of the approximately 370 pages provide comments on data matrixes and curves. There is very little comment on the theoretical basis for this. Four variables are investigated and measured. The variables are seen as traits of personality. And in at least one of the variables, “coreaction”, the meaning of the term as the author defines it is every kind of action provided that some other human is involved in some way or other, even if only in one’s thoughts. The author arrives at representative samples of something that nearly encompasses everything that exists, and even measures this. Apart from the work itself, I can also provide a more comprehensive comment on it (Blichfeldt, 1976).

I can also mention another example taken from a seminar dealing with the conditions of childrens’ upbringing and life. Here a physician, Petter Viken, interprets and comments on a comprehensive and meticulously executed study of the wellbeing of children in schools (Viken,1973). Wait a moment and I will find the book and show you! I think you must see the curves! This is what he says:

“The pupils get the following question:” Do you have a good time at school?…..Let us take a look at the alternatives for answering. “Always”,”often” , ”sometimes ”, ”seldom” , ”almost almost never”. No more. The ninth grade answer the following, respectively: 3.8, 28.3,44.9, 14.8, 8.2. 

Now listen carefully. This is the interpretation: From the matrix no.6 it appears that a majority of the pupils, ca. 75%, think that it “always” or “sometimes” is nice at school. This holds irrespective of the level the pupils in question find themselves in.  In the 7^th some 7 percent think that it always is nice at school, while in the 1^st and 9^th grade ca. 4 percent say this. Regarding the more negative alternatives “seldom” and “almost never” it appears that 9.3 and 6.5% of the 7^th grade pupils answer this, respectively. In 9^th grade the corresponding numbers are 14.8% and 8.2%, while those at the 8^th level lie between the scores for the 7^th and 9^th level”.

What is it that the researcher in fact has done here? He says that 75% of the pupils have a good time in schools. Then I say: “70% of the pupils do not have a good time at school”. And I claim the same mathematical level of rationality as the researcher when I maintain this. How can this be? What has he done? How is this material interpreted so that the school politicians might feel good about it? Well, it is interpreted in the following way:

Fig 1.

This is a curve with coordinates regarding attitudes and numbers. Now we have 75% of the answers to the right with the “always good” and “partly good”, and 25% of the answers to the left. That is the negative answers. Such a mathematical curve appears before my inner eyes when I read the interpretations. Is not that so? Seventy-five is of course a very high number, and then it sinks down to twenty-five which describes those who do not like the school very much. But this curve I might invert and say the opposite:

   Fig.2     

                                                   

What kind of number is this in reality? What kind of mathematical curve do we get if we read this number? A curve of approximate normal distribution:

Fig. 3

What the numbers show: An approximate normal distribution with twice as many clearly negative as positive.

 What do we really know about peoples’ attitudes when we get a Gauss Curve in an investigation of attitudes? What would I get to know if I ask Persian mothers if they would like their children to work 14 hours a day in a weaving workshop that will cripple their hands before they reach 14?…..I assume that we because of the economic situation in the country would get as an answer that some 3.8% of the mothers always like it, 28.3% like it quite often, and so on?

I can refer to another piece of research that shows that when the pupils answer a question of whether they like school or not, the answer may perhaps depend on who is perceived as a figure of authority in research context. The context always plays a role, but is not possible to delimit as an experiment, and is not possible to ascertain through an instrument of investigation (Blichfeldt,1973).

You speak about generalizations, but as you understand through the last example one may go quite astray using information which is assumed to be useful for generalizations. Apart from this, statistics are often strange. You may have 5.000 stones in a heap and you may compute their average weight and volume. But possibly there is no stone which is equal to the average.

A: Well, I don’t know the research you refer to, so it is difficult for me to object to what you say. But how can you contribute, then?

B: Maybe it is typical that you do not know this research. Most of the written works in social science are probably only read by a small group of people having to read them. Because these contributions must be judged in applying for jobs or advancement, etc., and these people who judge them are probably the only ones who understand what is written there. 

You mean to ask me what we can contribute with by way of method? I admit that we neither have come so far, but mainly our point of departure is different. Our goal is not primarily to reach the basic and eternal truth. I am in serious doubt whether it exists at all. We are rather on the look for how to initiate a process of learning, and think that the researchers are not, at least not primarily, the ones whom we expect to learn something, for example in schools. We seek to establish a collaboration with those who find themselves in the actual situation, and we try to find ways that permit the participants to define their own premises so that they themselves may define what to do. 

A: Sounds nice but reminds me of educational development work rather than research proper.

B: It might be so that development work is part of a research project. When you don`t see the research side of this, it might indicate different ways of understanding what “research” is about in different contexts.

We regard research as a way of learning. How to define learning is not easy. It does anyway imply some change in a system, in an organization etc. In our traditional educational system, learning quite often has been understood as remembering and recalling some specific content. In our understanding, learning is more tied up with inquiries into a problem, to find out how it works, enabling people to solve it, to maintain, repair or change.

When working in an organisation which is a school, those who maintain, mend or change, are the people doing the daily work in classrooms. They are owners of problems and possibilities in this particular workplace, they are the ones who will go on living with them.

Researchers come on short visits and withdraw after a while. This being the case, it is important to involve those doing the daily work in learning processes; to be part of analyses and suggestions.

As researchers we might exclusively design an experiment. The results might indicate that a certain solution of given problems is “good.” (We might even sell it in to be mandatory decided by political administration). Then the exiting and interesting part of the learning process is being reserved for the researchers only. We are most likely the ones who have learned something. Most likely we also have strengthened the traditional dependency workers have on experts and administration.

By involving daily workers, we might, if lucky, attain two important things: Firstly, that those living and working in the organisation learn to inquire and do research into problems themselves without being dependent on experts. Secondly, I believe we might get more accurate or valid knowledge about important characteristics of the particular workplace – than we might get by questionnaires and quantified data only.

A: What you said last, I don`t understand. How can you get more accurate, or valid data when firstly: by necessity you operate on a small sample? Secondly: When you do not start with a definition of the problem to be systematically tested? You need a bigger sample and rigid systematics to use a test of significance for verification. This is how reliability might be attained and valid conclusions drawn.

B: A test of significance is used as a help if a population cannot be observed directly. You need  to draw a sample to observe. The test helps you to draw conclusions from the observed sample to the unobserved population. A (statistical) level of significance can, however, not assert if your hypotheses is right or reliable. You define a level of significance at the outset to decide whether you will reject a “null-hypotheses” or not. That is – to which extent your answers and results are random and following a normal distribution-curve. If your findings do not seem random, you might go on working on your hypotheses. Significance is not a general measure of reliability but indicates that a new test under similar conditions might give a similar result.

Now: If you had two inquiries, or questionnaires, one with a sample of 100 and one with a sample of 1000, both with p- level for significance saying 0.05. Which one would you would you trust the most?

A: The inquiry with the large sample.

B: That is wrong. Tests of significance imply control for the size of samples. And we know that chances for rejecting the null-hypotheses are smaller with a small sample. If we have the same p-value in a small sample, it might indicate more deviation from the null-hypotheses in a population. (Rosenthal and Gaito 1963).

A: But it seems self-evident that information from many might be more reliable than from a few. If you had 100 persons in a national category constituting the whole universe to be inquired, it would be more assertive to have information from all of them rather than a sample of 10.

B: Well, if everyone in a category- the whole universe were to be asked, it would of course be more reliable than if only asking a few. But if you ask everyone, the test of significance has no place in your setup. It is only used on samples. For practical purposes we mostly deal with small samples. More single observations are better than few – if you aim at inferring some general insights. Using a test of significance, your sample functions as a single observation. If your sample is increased, you have only made your single observation more voluminous. Which does not necessarily increase reliability. In fact, you might more easily reject the null-hypotheses, also for dubious reasons. (Bakan 1967).

A: That you might more easily reject the null-hypotheses with a bigger sample is right, but don`t come tell me that you know the mathematical basis for tests of significance?

B: No, in that regard I`m alas bluffing as much as most social scientists. I don`t know too much about statistics. What I`ve read and believe to have understood, has mostly triggered some doubt.

A: Ok – let`s go back to the small samples. How do you find that your work with few people who might also influence the research process in ways not defined or predicted could give more reliable or valid knowledge? That is really what you said before we got lost in tests of significance and p-values?

B: When we intend to study something, or even measure something, it is important that our choice of methods is aligned with basic qualities inherent in what we study. If measuring milk, and milk is a liquid, it makes better sense to measure it by cubics, eventually by weight. It does not make sense to measure by meters.

I´d say that fundamental qualities when it comes to human relations, as we are dealing with here, are motions, change. We change and are changed continuously. Patterns and structures, contexts we move within slide apart, tend to dissolve, new patterns evolving. Many changes are imbued with uncertainty and unpredictability. Only simple relations are predictive, and we know what will happen. The territory or stuff we deal with is very complicated and hard to map. It appears different all the time, it is talking back redefining itself. To map such a territory based on standard, static or permanent measures, must be wrong. At the best it might be right for a short while or in some narrowly defined settings.

The accuracy of canon-firing from military vessels was greatly increased when a continuous-aim firing was introduced. A young officer found a method making it possible to keep a stable eye on the sight when both your ship and the enemy were in continuous movement. At first he got negative response from the authorities. They insisted on testing the new firearm on firm ground, narrowly and statically placed. It did not work. (Schön 1971).  Well – that was kind of a digressive association – the main idea being that we all the time must look for new ways to systematize, to learn. Ways that to a larger extent take movement and feed-back into consideration.

A: Well..movement.. I`d say that balance and equilibrium is as basic for interpersonal relations as movement, a certain stability. It cannot be right that what you call human or human interrelations appear differently all the time. If that be the case, we had to start learning from scratch all the time. We would not be able to accumulate knowledge – which we in fact do.

B: I think I´d rather say that: as a counterpart to basic movement and change we tend to look for order and stability. With all our might we try to counteract the basic tendency for patterns to dissolve and change. The typical is not patterns being stable, but that they inevitably are messed up and redesigned circumstances. Communication, family-patterns, schools and military forces, are not identical with what they were 15 years ago. Some characteristics evidently remain similar though. (They are still schools, families and armed forces).

I think we are up to a dynamic interchange between movement and attempts to create equilibrium.

 I´m not so sure if knowledge is cumulative. Maybe knowledge might be piled up along one dimension or paradigm to a certain point. Then – to deal with paradoxes and disagreements that inevitably occur, there is a need for a qualitative leap; to think along new dimensions to adapt and survive. The “old paradigm of knowledge” seems a dead end. It might be useful to know about it, to avoid or replace it rather than keep piling it up. I might at best represent one among of many ways of knowing.  

A: Big words are passing by, but I don´t see how these lofty abstractions are linked to the soft methods you practise.

B: As I said, we haven´t come too far. My reasoning so far is kind of negative, pointing to shortcomings in ordinary use of quantitative methods.

What you might achieve with “soft” methods is to take into consideration movement, change and process. You move together with a field that is always dynamic and moving.

Practically you might enable this, starting by observing or taking part in relevant work-operations. What is experienced is described systematically in a small note brought back to those who do this work – for comments and discussions. Does what you have noted fit their experiences and knowledge? What has been misunderstood, what can be of further use?

By discussing this you might get good corrections. We have reasons to believe the insights you get are fairly valid and relevant at least for the limited group being observed to begin with.

I should add that participant observations and interviews rarely are sufficient. It is important to look into the history of the organisations, into economic, material and formal structures; the framework for jobs done in the group. To quite some extent this also implies the use of statistics available etc.

A: But so far you talk about the registration or description of a situation as it appears. You don´t talk about the dynamics, the moving and the changing that I understood as basic in what you said before.

B: My point so far has been to indicate that methods used to understand an organisation in a given situation must be open and flexible enough to identify or map some of its basic tasks and characteristics. The process of mapping should be shared by the employees, and thus give a possible platform for further change processes. In a school involving teachers and administrative staff. 

For all practical purposes, before any mapping is done, you usually start out with an agreement on intentions for the study, stating some general criteria of directions of change in the organisation. Already in discussions of criteria, patterns of organisation and design of work might appear. Quite often as general problems to be understood and solved. 

Next step in a process might be to define areas to do practical experiments to improve teaching in a direction agreed upon; transparent and fairly controllable to the participants. In a school they might f.i. want to set the schedule aside for a period to enable work with interdisciplinary tasks, to regroup teachers and pupils. A smaller group of teachers might be given a more overall responsibility for a group of pupils etc. Experiences are registered, discussed and analysed. Quite often patterns in the old organization are better understood once they are transcended. One might identify obstacles or problems in different levels of the organization, rules and prescriptions given locally or centrally. Through the practical experiments they might get hold of an organization able to continuously learn and change itself.

A: Well, I might have three questions to your statements: Two are methodological, and one of a more practical kind. Firstly: When initiating small experiments by changing ways of working or organizing, the validity of outcomes is heavily influenced by the way you go about the whole thing? You get what is known as the “Hawthorne-effect” where a positive outcome is implied in launching the experiment in itself. Secondly: How do you register experiences and findings? Finally: You envisage an organization able to continuously change itself. Thinking of a school, this might rather be seen as a problem than something worth to achieve. I imagine a kind of sisyphus-like setup where the rolling of stones never ends. My impression is that staff of schools rather look for silence and order rather than continuous change.

B: To start with the final question: I believe that Sisyphus has come to stay. No one can stop the moment. Whatever you organize or build will somehow disintegrate. Our fragmentation into written and spoken words to understand something will always be incomplete. 

It might even be that the building and constructions is of main interest in itself. Enjoying the final product is passing quickly as an experience. Look at kids building a shack with branches of spruce. When finished, they might play in it for quite a short while, it might be extended or improved for some time. But mostly likely it is soon left or demolished to make something else.

Saying that school staff seem inclined to want order and silence rather than change, I think that this might be due to change often being imposed upon them from above. Imposed by politicians, administration, experts – or some indiscriminate all. My intention is to develop organizations and working conditions enabling teachers to use and develop their own experiences.

You also find the “Hawthorne effect” to invalidate the results. I`d say that this is an effect we are well acquainted with. Rather than understanding it as a source of error and invalidity, we use it for our purpose. What is of general interest is not particular subjects or tasks being used and tried. I don`t believe much in examples of say project tasks being standardized for mass production as teaching blueprints. Of more interest is general criteria of organizing the   process, typification of tasks used, how relations between tasks and between the participants involved might be understood.

Registrations might be done by multiple approaches. You might observe as a researcher, teachers and pupils might write small logs of what happens. Together – you and the other participants might analyse and systematize according to the initial criteria agreed upon: Was the outcome satisfactory according to the criteria and direction we aimed at? (Herbst 1970, Fox 1954, Blichfeldt 1975).

Attempts have been done to make frequency analysis based on qualitative data, analysing contents in simple interviews or questionnaires where pre-structuration is kept to a minimum. Here is still much to do. I would hold that traditional quantitative methods well might be used complementary to action research. I already mentioned available general statistics, registration of “hard data” as part of the organizational framework. It is also possible that an action research approach might enable formulation of hypotheses later to be checked by questionnaires. When it comes to methods, I think we always should have complementarity in mind, not to be trapped in hierarchy or reductivity.

Through the final work of systematizing and analysing as a prerequisite for reflection and further planning we are probably closest to mainstream research.

First then we have the research involving teachers and pupils performed locally. Reflections of a more theoretical kind, attempts to understand processes and findings in a larger context is mostly what researchers are paid to do. This part of the work is a large bulk also in an action research project. Teachers (and pupils) mostly have too little space for such efforts.

A: You keep the most interesting part for yourself then. When it adds up you are the one doing the real thinking here?

B: I admit that you deal with a soft point. In principle we do not want to arrive as “experts” in a participative project as said before. But often we are, as “specialists” confronted with expectations to deliver some blueprint or recipe to solutions, to what to do, how and when.  I once experienced that a project was cancelled, due to such expectations when discussing intentions: Administration and staff kind of said that: “We would very much like to take part in experiment with new ways of working and organizing. Just tell us precisely what to do, and we will do it.” It never came to their mind that they should take part in defining what to do and how. Even if that was what we tried to tell them. It might be difficult to start a participative project. A fellow action researcher (Rolf Haugen) once said that “starting an action research project is kind of entering the water without making ripples.” And if you succeed, the participants eventually hardly notice your presence.

The role of the researcher might thus be seemingly passive. As when you are invited to describe a project where the initiative as well as definition of tasks and performance of processes stays with the school and its staff. They are the owners. It still gives you an opportunity to learn a lot. Maybe you can contribute some to the local understanding, maybe a new theory of their own doings. Enabling them to have a better grip on how to go on.

Sometimes you might take more initiative, invite discussions – throw in ideas. Then you risk that, maybe enthusiastic on your own ideas, dominate too much, sliding into the role of the expert. The audience might be nodding and accepting, doing whatever you suggest. Or the lot might passively, maybe even reluctant go along, following some colleagues having been fired up. You might end pulling the weight yourself, the whole project resting on your presence. The staff might not get the chance to build their own experiences, ability and self-confidence, but rather to be dependent on you. When the project finishes and you leave, the whole process might come to a halt.

A: Maybe the earthy, social yet independent person in the self-developing organization turns out to be a kind of fiction? After all “ordnung muss sein”? That the ordinary staff member don´t want to or has energy for all this inquiry, involvement and development; would rather stick to some plain routines?

B: Maybe. Maybe also our modern society stimulate the readymade, tailored. Inviting for a fairly irresponsible attitude: “I don´t care.” No, I really don´t think so. Rather I tend to believe there is a “researcher” in everyone – also those not making research for a living. Look at kids, how they investigate, pull apart and construct – again and anew until their curiosity somehow is killed. Which happens alarmingly quickly.

I had some students once looking into contexts and possibilities for children´s playing in a new suburb. They talked to a group of kids 11-12 years old playing on a playground neatly designed. The playground was situated in the outskirts of an available forest area. The kids were asked if they often went to the woods to play? You know what they answered?

“No – because there is no apparatus there for playing.” Sic transit gloria mundi.

In a way I believe that all can do research, and should be given the opportunity to practise it. That organizations should have some leeway that all, also pupils in schools, can preserve and grow their drive to investigate, be curious. To find patterns and connections, make things work. To support the confidence in achieving, to share and be responsible together.

This is not contrary to disciplinary and professional research. There is always a need for someone to systematize, generalize experiences, to find correlations and to investigate in depth defined problem-areas.

We have a lot to learn when it comes to avoiding dependency on experts or hierarchic-bureaucratic leaders. We still need support and framework. We´d like to work more with relations in networks, direct connections between and across work-levels making use of good experiences. Networks that also could minimize dependency on researchers, make it simpler to withdraw, changing roles.

To sum up: Action research might deepen innovation and understanding in social sciences as a complementary methodological approach. Traditional research does not deliver what it promises. We cannot keep only refining existing techniques and approaches. Too often they seem to imply doubtful regular “measures of temperature,” like polls in different areas. I don`t quite see their practical or rational use. 

• An action research approach enables me to move better together with a field that is always moving.
• In doing so, I`m being forced to some realism, “down to earth,” to an interchange between practise and theory.
• What we get to know about an organization, about processes hopefully become more valid and reliable. And again: as complementary to other ways of getting to know, not necessary as opposed to them.
• The approach might provide a better basis for learning in an organization, implying that the staff understand their workplace better. That it becomes more transparent and able to be controlled and developed by them. We might say that the approach might be aligned with a democratic idea of participation and influence.

Litt.

Bakan, D (1967): On Method. Jossey Bass, San Francisco.

Bateson, G (1972): Steps to an Ecology of Mind. Ballantine. N.Y.

Blichfeldt, J.F (1973): Om å undersøke skoleelevers holdning til skolen. Tidsskrift for samfunnsforskning. nr. 2 1973.

Blichfeldt, J.F (1975): Skole møter skole. Tanum

Blichfeldt, J.F (1976): Sandvens Projectometry. Pedagogen nr. 1

Clark, P.A (1972): Action Research. Harper & Row. N.Y.

Fox, D.J(1954): The research process in education. Psychological Bulletin. Vol.131 no 4 p.327

Herbst, P.G.(1970): Behavioural Worlds. The study of single cases. Tavistock London.

Kuhn, T (1962): The structure of Scientific Revolutions. University of Chicago. Chicago-

Rosenthal, R and Gaito, J (1969): The interpretation of Levels of Significance by Psychological Researchers. Journal of Psychology. 55(1) 33-38.

Sandven, J (1975): Projectometry. Universitetsforlaget. Oslo

Spencer-Brown, G (1969): Laws of Form. Allen & Unwin, London.

Schön, D (1971): Beyond the Stable State. Penguin.

Viken, P (1973): Kommentar. I Tiller (red): Barns vilkår i Norge. Et seminar om forskning, praksis og administrasjon. INAS 1973-74

 «Sosiale medier» gjør noe med oss, med meg. Det kan være slik for flere enn pensjonisten at det nesten virker umulig å forstå hva de gjør med oss – og hvordan. For ikke å snakke om å kunne undersøke og forstå hvorfor de gjør det de gjør.

Store medie-selskaper synes å gripe fatt i vårt grunnleggende behov for umiddelbart å bli sett og akseptert. De tar i bruk menneskelig forfengelighet, frykt, naivitet og drømmer og bygger opp avhengighets- dopamin- og «lykke-skapende» mønstre. De gjør det med støtte i psykologisk, økonomisk, teknisk og kanskje biokjemisk kunnskap og forskning. 

Atferdsøkonomi er blitt en ansett forskningsgren. Flere økonomiske nobelpriser er utdelt i grenseområdene mellom psykologi og økonomi. Det finnes tydelige tråder til informatikk, utvikling av kunstig intelligens, til muligheter for organisert overvåking og styring av individers oppmerksomhet og handlingsvalg. Slike innsikter omfavnes av politikere og økonomer i ulike utgaver. Av demokrater og autokrater, av idealister og altruister, av egoister, oligarker og kleptokrater. 

Spørsmålene som kobler hva, hvordan og kanskje hvorfor, treffer ømme punkter. Ømme fordi de berører sterkt personlige tanker og ettertanker om hvem jeg er (er blitt) og ønsker være, eller prøver å framstå som. Det berører forståelse av praktiske og tekniske spørsmål der eget inkompetanse-nivå kjennes faretruende nær der jeg famler meg fram blant lysende små skjermer med knapper og apper i forsøk på å følge instruksene og reglene de byr meg. 

Spørsmål om hva, hvordan og kanskje hvorfor kan kjennes avslørende og truende. Slike som ikke bør stilles. Det kjennes som spørsmål jeg ikke skal eller kan rå med sjøl. De skal overlates til en ansiktsløs autoritet og dommer med makt til å plassere meg i en bås, kanskje støte meg ut.    

Om man ikke kan rå seg sjøl – må andre gjøre det. De store medieselskapene, så vel som offentlige instanser står klar til å råde. De gjør det med smil og forsikring om at de bare vil vårt beste, holder oss i hånden. De passer på at vi fortsatt skal ha fremskritt som vekst, velstand og lykke. Passer på at vi ikke stiller for vanskelige spørsmål om frihet og demokrati, økologisk sammenbrudd, strømpriser eller økonomiske konkurranse- og vekstmodeller med sitt intrikate juridiske vern. Passer på at vi slipper å «tenke sjæl,» følger ordre og ellers bare kan slappe av og nyte. 

I mylderet av oppdateringer av personvern-erklæringer (vi tar personvern på alvor!) og ved å klikke på accept av cookies lover selskapsalgoritmene å gi meg bedre brukeropplevelse, velge ut informasjon relevant for meg. De gjør raskt oppmerksom på at andre liker også.. andre du kanskje kjenner…Noen du gjerne vil bli sett av (..og det er nesten alltid det!) Hva tenker du på Jon Frode? Vi bryr oss om deg, om dine minner, sier Facebook, eller altså algoritmene som forer feeden min med mine egne klikk. De bryr seg om mine brukeropplevelser og minner. Uansett hva slags tjenester jeg har benyttet meg av (offentlig eller privat) dukker det umiddelbart opp spørsmål om kundetilfredshet med noen få graderte tall på «liker – eller fornøyd.» Spørsmålene gir oftest liten mening ut over å kunne overvåke om enkelte ansatte kan kobles mot sure kunder, kanskje registrere hvilke kunder som er vrange.  

Algoritmen slik teknikken, psykologien og økonomien har satt opp ulike regnestykker, regner sammen klikk og setter to streker under svar for hva jeg finner relevant eller liker. Så mater de meg med svarene.

Erfaringen min er at for hver oppdatering blir brukeropplevelsen dårligere. Det regner tettere med påtrengende og innsmigrende reklame på de ulike sendeflatene. Alt går dessuten raskere og raskere. En ustødig finger bærer fort galt av sted.

Jeg forsøker å unngå cookies og accept i den grad jeg kan. For hvert klikk oppleves handlings-rommet både smalere og mindre praktisk tilgjengelig. Jeg vikles inn i en kunstig skog av nettsider eller tastevalg om jeg trenger hjelp til snart hva som helst. Enten det er offentlige eller private behov og oppgaver. Hvis jeg får et levende menneske på tråden etter å ha tastet i ring avbrutt av automatstemmer og dårlig musikk – kjennes det som en lettelse og et friskt pust. Særlig om mennesket synes å forsøke og lytte til en frustrert bruker, er gitt arbeidsrom til å bruke et snev av skjønn og alminnelig dømmekraft.  

Nylig er jeg blitt skjøvet ut av den vanlige FB-profilen min og over på META- koblet til en FB-nettside jeg har hatt en stund, Skråblikk fra et pensjonistvindu. Denne siden er koblet opp mot egen blogg – men brukes mest til lenker og diskusjoner kanskje verd å tenke over, være orientert om. 

Kanskje kom jeg uvitende i skade for å trykke på feil knapp da jeg skulle legge ut ei lenke til en kronikk av Jan Kjærstad om tidens håpløse energipolitikk omfavnet av Arbeiderpartiet og Høyre.

Det kom opp en melding: 

«Du har nå byttet til Skråblikk fra et pensjonistvindu som lar deg samhandle som siden og få alt gjort. Bytt tilbake til profilen din når som helst.» I seg selv en håpløs setning. Hva betyr « …lar deg samhandle som siden og få alt gjort.» ??? Under sto også en knapp med påskrift «Lær hvordan man bytter.» 

Raskt oppdaget jeg at alle kontakter på den private FB-profilen min var blitt slettet, så jeg prøvde umiddelbart å bytte tilbake, følge instruksen. Trykket på knappen for å lære og gjøre det riktig.

Det virket ikke. Det virket kul umulig å bytte tilbake til profilen min. Instruksene om «lær hvordan man bytter» førte meg kjapt inn ulike sløyfer, men bidro verken til å bytte, endre profil eller å lære noe annet som kunne virke rimelig. Alt var altså ikke mulig å få gjort. Men det var mulig å klage, klage ble innsendt. Den ble fulgt av en algoritmisk, automatisk forsikring om at jeg ikke fikk svar….

Meta forutsetter visst at jeg forventes å tenke i utålmodige vekst- og konkurransedrevne business- termer, bruke business-logikk. Det gjør jeg ikke. 

Men Skråblikk- sida synes å virke enda, kanskje også bloggen min på nettet. Internett, e-post og mobil virker, noe de både bør og vel må. Det er få av oss som ønsker full isolasjon. Jeg utveksler gjerne erfaringer med «Vi som vokste opp på Gamle Grorud» på ei FB – gruppe. 

Uten fungerende internett, PC og mobil blir man raskt sluset ut av økonomisk, sosial, faglig, politisk og offentlig kommunikasjon.  Da blir man fort ingen. 

FB sin forretningsmodell er å drive overvåkingsbasert reklame av oss som enkeltindivider. (Gjennom bl.a. Meta, Snapchat, Instagram). Nylig er denne virksomheten kjent ulovlig av det Europeiske personvernorganet (EPBD) – og Meta ilagt en milliardbot. Noe som snaut tilsvarer en dags omsetning for selskapet. https://attac.no/2023/01/17/har-facebook-lov-til-a-overvake-deg-nei/ (Et svar på hvorfor kan ligge i genereringen av enorme summer gjennom pengemaskiner – inn i få lommer.)

Finnes det noe lov- eller regelverk som påbyr alle borgere å ha oppdaterte mobiler, PC-er og bredbånd? Vi er jo pålagt å ta i bruk hurtig trådløst overvåkingssystem for strømbruk. Er pålagt å delta i markedsgamblingen med strømproduksjon – så hvorfor ikke?   

Algoritmearkitektene som tilrettelegger maskinene, skjønner verken hva jeg liker eller ønsker. (Algoritmer og maskiner driver ikke med skjønn). 

Arkitektene bryr seg ikke med at jeg misliker å bli ledet i ring tilbake meg sjøl (ved å trigge og forsterke sider ved meg sjøl som jeg kanskje heller ikke er så begeistret for). 

De bryr seg ikke med at det meste jeg skal klikke accept på, er tilnærmet uforståelig. Trolig er det villet. Av noen. Om jeg skulle protestere er jeg i praksis rettsløs. Ennå gjenstår å se om FB og Meta sine høyt betalte advokater klarer å komme ut av den pålagt boten fra EPBD gjennom tilrettelegging av snirklet juristeri.

De bryr seg ikke med at jeg ikke liker å endre innarbeidede rutiner som har funka greit og enkelt med noe totalt uoversiktlig og upraktisk. Om det gjelder private selskaper eller offentlig sektor. Men de bryr seg nok om en arkitektur som krever at du stadig oppdaterer og kjøper ny program- og maskinvare og avtaler; binder deg opp til ulike pengemaskiner. Uten å skulle kunne forstå eller stille spørsmål ved selve arkitekturen og markeds- eller ideologilogikken. 

Logikken har funnet gjenklang i forvirrende (ofte feilslåtte) og svært dyre informasjons-teknologiske omorganiseringer i offentlig sektor. Satt ut på anbud og sårbare for snarveier og konkurser.

NAV eller helsenorge.no sender oss ut i sinnrike omveier i nettskogen, der alminnelige fagfolk med vurderingsskjønn knapt er tilgjengelige, men virker å være redusert til skjemautfyllende funksjonærer. Det kan kjennes (sitert etter Jon Gangdal i KK 18.1. «Som å gå fram og tilbake over bekken etter vann så mange ganger, at den er tørket inn (les: over fristen) når vi endelig finner riktig sted.» Det kan bli dyrt for alle på mange måter.  

Vidunderlige nye verden?

Jeg kjenner meg fort som en idiot. En idiot var i demokratiets vugge, det gamle Hellas, en ordinær innbygger uten særlige yrkeskunnskaper eller kompetanse. En som ikke var interessert i politikk. Etter hvert betegnet ordet en uvitende og ikke-skolert person. I moderne tid, med måling og kategorisering av mennesker gjennom intelligenstester (måling av IQ), ble det en betegnelse for folk som skåret under 60-70 % av gjennomsnittet på slike målinger. Slike som ikke kunne rå seg sjøl. Som man (les: de med definisjonsmakt) egentlig kunne overse når de var plassert som a-b-c- men særlig d-mennesker. Slike det synes å bli flere av i matkøer og på NAV-kontorer. Mens a-menneskene blir stadig færre og rikere – om enn fanget i samme logikk. 

Målingene, kategoriene med sine telleskritt, sin automatikk er tett knyttet til resultatkrav, konkurranse om vekst og avkastning (større tall ut enn inn). Forutsigbarheten og standardiseringen av kundenes (elevenes, pasientenes, arbeidernes osv.) oppmerksomhet og handlinger gjennom telling og måling er perfekt for å kunne styre, sammenlikne og omsette varer, aksjer og folk i et marked. Til å skape pengemaskiner så vel som  overvåking i ideologiske markeder. Tall kan kastes inn i møteplasser for veddemål og auksjoner i finansverdenens spillebuler. Vi sluses inn i veddemål om- og bud på hvordan strømprisen, lakseprisen eller prisen på medisiner og utdannings- og reisetilbud eller bolig blir. Hei hvor det går! For noen. 

Det skremmer meg å se hvor standardiserte og like en del ungdommer opptrer og er. Som styla tvillinger eller flerlinger på autopilot omgitt av skjermer, «influensere» og dop av ulikt slag.        

Det er åpenbart mulig å la seg beruse og fange i speilflatenes skinn bygget over kalkyler og algoritmer. Numne vennes vi til at livets mening er å konkurrere om å vinne, vokse mest og raskest, nyte og ha mest, kunne nyte eget speilbilde. Lykken er alltid bare et tastetrykk unna. Det er knuste speil også.

Vi kan miste evnen til å undres og forstå. I siste instans kanskje en utvikling der vi til slutt mister oss sjøl, isolert i ulike, men koblede bobler og speilkabinetter som programmerte chatbots – redusert til ingen. 

Det plager meg å bli behandlet som en idiot, både i den opprinnelige betydningen og i den moderne formen som gjør oss til omsettelige, standardiserte og umælende varer i et marked.    

I romjula leste jeg to bøker parallelt. Den første en julegave: Lena Lindgrens svært gode essay om medienes ekkokamre og rå oppmerksomhetskapitalisme i lys av den gamle greske myten om Narcissus og Ekko. Hun minner oss om at det er noen som utvikler speilflater og algoritmer, som tjener på at vi trykker på accept, som venner oss til hodeløst å like det og ønske det.   

Den andre var en gammel pocketbok lest for snart 40 år siden: Aldous Huxleys «Brave New World.» Den gamle dystopien fra 1932 (min utgave er fra 1963), virket skremmende aktuell og nær – i slekt med Lindgrens «Ekko.» Ved biologisk og psykologisk betinging (kondisjonering) dyrkes de ulike mennesketypene fra a-d (eller fra alfa til epsilon) fram i svære fabrikker, styrt av et lite «verdensråd.» Et autokrati. (Tilløp til autokratier og svekking av tilnærmede demokratier finnes i de fleste land og verdensdeler. Fra Russland til USA – gjennom Europa, Midt-Østen, Asia og Afrika. Også i samfunn nær oss.)

Et blikk på Huxleys tekst: 

Fra en omvisning på en fabrikken der individer «kondisjoneres» – altså flaskes opp til ulike plasser i hierarkiet, fra alfa – til epsilon-mennesker, redegjør direktøren: «Og det» innskjøt direktøren i sitat-tone..»..er hemmeligheten ved lykke og dugelighet – å like det du er nødt til å gjøre. All kondisjonering tar sikte på det, å folk til å like sin nødvendige sosiale bestemmelse.» (s.19)… «Vi kondisjonerer massene til å hate landsbygda,» sluttet direktøren. «Men på samme tid kondisjonerer vi dem til å like all slags landlig sport, samtidig som vi passer på at all slik sport skal drives med dyre apparater.»…»Tenk hvor tåpelig det var å la folk drive på med de mest innviklede spill uten å gjøre noe for å øke forbruket. Det er galskap.» (s. 24ff)

Mot slutten av boka (kap 16) utspilles samtaler mellom «alfa»- forskerne Bernhard Marx og Helmholtz Watson, den ukondisjonerte «villmannen» John fra bygda – samt verdenslederen Mustapha Mond. Han er en vitenskapsutdannet ideolog som i sin tid fikk valget mellom fortsatt «fri forskning» på en isolert øy – eller å bli medlem av «Verdensledernes råd». Han valgte makten. 

De to forskerne, en «hypnopediker» og en «følelsesingeniør» er gjennom boka kommet i tvil om det de gjør. De lager slagord og stimuli for folks nytelse, forbruk og neddoping, men får en økende følelse av at dette ikke gir mening Det er ingen ting under overflatene. Man holder kunst, kultur og vitenskap, tanker og drømmer, følelser og smerte i standardisert sjakk for å bevare et stabilt, forutsigbart og «lykkelig» samfunn styrt av en liten gruppe.

Mustapha Mond: «Det er ikke bare så at kunst er uforenlig med lykke, det er vitenskapen også. Vitenskapen og forskningen er farlige saker, vi må holde dem meget omhyggelig bundet og kneblet.»

«Hva for noe?» sa Helmholtz forbauset. «Men vi sier jo støtt at vitenskap og forskning er alt. Det er en hypnopedisk banalitet.» «Tre ganger i uken mellom tretten og sytten år,» innskjøt Bernard. «Og hva med all forskningspropagandaen vi driver på skolen?»

«Ja,, men hva slags forskning?» spurte Mustapha Mond sarkastisk……Jeg interesserer meg for sannheten, jeg liker forskning. Men sannheten innebærer en trusel, forskningen er en offentlig fare….Derfor er det at vi så omhyggelig begrenser området for den fri forskning- derfor var det på at jeg på et hengende hår ble sendt til en øy. Vi tillater ikke forskningen å arbeide med annet enn øyeblikkets mest aktuelle problemer. …Det er pussig å lese hvordan folk på Vår Fords tid kunne skrive om forskningen og fremskrittet. …Kunnskap var det høyeste gode, sannhet den høyeste verdi….Sant nok, oppfatningen begynte å forandre seg allerede den gangen. Vår Ford selv gjorde meget for det, for å flytte vekten fra sannhet og skjønnhet over på velvære og komfort….»

Det er ikke første gangen jeg skriver om slikt. Har spredte forsøk gjennom mange år. Kan velge meg en gammel artikkel som eksempel, lagt ut på bloggen. http://jonfrode.no/markedssprak-fri-konkurranse-og-avmakt/ Et slags varslingsforsøk som ikke virker mindre aktuelt over 20 år seinere. Dystopien til Aldous Huxley synes å ha kommet atskillig nærmere nå. 

Vi holder oss med et rimelig bredt tilfang av daglige aviser. Forsøksvis som basis for egne meninger og forsøk på å ta fornuft i bruk i turbulente tider. Aftenposten blir ikke tilstrekkelig. Ved siden av denne får vi Dagsavisen, Klassekampen og Dagens Næringsliv i postkassa. Den siste leser vi dels på nett, får papirutgaven fredag og lørdag sammen med Morgenbladet og lokalavisa. Vi kan være innom andre aviser også, helst på nett, Britiske The Guardian ukentlig. Ulike internasjonale nettsteder søkes opp på internett, dels for å prøve og sjekke annen informasjon.

I liten eller ingen grad går jeg inn i diskusjoner på avisenes egne sider. Det hender mediesurfing og tankeforsøk resulterer i skriverier som et mikroskopiske forsøk på å dele dem. Det gjøres oftest på bloggen der dette skrives: jonfrode.no. Av og til som baksider i KK. Gjerne under litt tvil sendes de videre i åpnere landskap på «sosiale medier.» 

For mitt vedkommende på ei FB-nettside «Skråblikk» som et forlag en gang insisterte på at jeg måtte få opp etter å ha publisert noe i bokformat. På denne sida prøver jeg også dele kommentarer og innspill verd å lese – uten at jeg nødvendigvis er enig i ett og alt.

Etter en artikkel i DN av Fridtjof Jacobsen i DN 26.3. «De som hatet Amerika» begynte jeg å snekre på en kommentar for bloggen. Jeg leste det som et forsøk på å stemple, og dermed strupe nødvendig mangfold i en vanskelig diskusjon. 

I dagens DN kommer Julie Wilhelmsen med mye av det jeg snekret på, så jeg legger denne snekringen til side. 

https://www.dn.no/innlegg/krigen-i-ukraina/russland/ytringsfrihet/innlegg-skal-debatten-om-norsk-utenriks-og-sikkerhetspolitikk-legges-i-svart-etter-russlands-angrepskrig-mot-ukraina/2-1-1196119?fbclid=IwAR3kzhx0i8GKyJNWuHnHxEdktTkdp41aXG9_zuO_iA_hLWDBUPx

Snekrer heller videre på en tekst som sikkert blir for lang og vanskelig om den noensinne blir ferdig. Foreløpig overskrift på teksten er: «Fornuften er en slitsom ting.» Litt med Darwin P. Erlandsens «Fornuften er en ensom ting» i bakhodet. Noe som jo er helt feil, men ikke helt. Fornuft og tankevirksomhet er en individuell sak, bør kunne deles, helst tåles, men også prøves. Fornuften er i alle fall en slitsom ting om man ønsker mer enn slagordpreget stempling. Ensom fornuft kan bli galskap, ensporethet, undertrykking og maktmisbruk; fatale feilvurderinger. Det er vel slikt Julie Wilhelmsens innlegg er opptatt av, slikt som ytringsfrihet kan handle om. At DN trykker motinnlegget er et godt tegn på at friheten virker. Vi bør sette pris på å kunne leve i et samfunn der det langt på vei er mulig.