«Samme blod du og jeg»

                                    

 Høstminne mens årets blader gulner: Bestemor og bestefar i regn og vind og kø foran Pergamonmuseet i Berlin. Med våkne, halvvoksne barnebarn på høstferieuke. Den livlige unge damen ved siden av oss fulgte sin søster og gamle foreldre. Vi småpratet om hva vi skulle se: Skatter fra sivilisasjonens vugge mellom Eufrat og Tigris i Mesopotamia. De mektige blå Ishtar-portene fra Babylon, kileskrift fra biblioteket i Ninive, skrifter med seinere ekko inn i bibelske fortellinger. Våre kulturelle røtter.

Den unge damen ved siden av oss ranket seg stolt: Det er oss det! Hun og familien hadde røtter i Assyria, var fra Ninive!

Storbyferien dokumenterte vår tids blanding av vanvidd og katastrofer. Brennpunkt Berlin. Gufs fra ideologisk bunnfall ved nazistenes «Blut und Boden» knyttet til slekt, rase og jord. Fortidens villfarelser sterkt tilstedeværende i det jødiske minnesmerkets mørke labyrint tett ved Brandenburger Tor.  East-side gallery med restene av en skammens mur. Smykket med fortvilte, håpefulle, naive og fantasifulle uttrykk. Isprengt en nyoppført penthouseblokk med elveutsikt for pengesterk øvre middelklasse, kanskje med Bermuda-konti. Kort vei derfra til uteliggere ved Janowitschbrücke. Eller til vennlig rytmefylt, lett hasjduftende afro-karribeisk klubb ved elva. Men også til høystemte toner i katedralen, ispedd uventede pastorale advarsler mot gamle ideologiske irrganger og ny høyrepopulisme.

Fjerde dagen møtte høsten oss med orkan i kastene. Trær og S-bahnvogn veltet, siden ute av drift. Klare klimavarsler. I den Botaniske hagens store dampende tropiske hus med utrydningstruede plantearter, overvar vi en oppsetting av «Jungelboken.» Vennlig guidet av unge damer i kolonitidsriktige tropehjelmer. På veien tilbake overvar vi fargesprakende illuminasjon av fortidige og nåtidige institusjoners og forretningspalassers overflater. Iscenesatt av et mangfold lysdesignere fra hele verden.

Vi fikk med et lite sammenrullet papir med jungelbudskap fra Botanisk hage:

«Du og jeg, jeg og du. Vi er av samme blod du og jeg.» Vi har del i et stort, viktig fellesskap. Liv og mangfold som bør vernes og dyrkes, institusjonelt, så vel som personlig etter evne.  Også de mange og komplekse røttene som vi ikke alltid kjenner og forstår så godt, Babylon og Ninive.

Naboen i turistkøen med familierøtter i Assyria viste seg å være fra Fredrikstad.

Trykket på baksida «Klassekampen» 22.10.18

 

Syndenes forlatelse i Osloskolen

En kronikkoverskrift av Skogvoll Isaksen 25.9.18 i Aftenposten har bibelske dimensjoner:

«Søgnen, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Tilgivelse er en nådegave. De som skal tilgis har syndet, synden her er manglende kunnskap.

«De» som ikke vet, iflg Isaksen er store deler av norsk skoleverk: Offentlig politisk og administrativ forvaltning, skoleiere, lærerorganisasjoner og lærere.

Disse hevdes å ha posisjonert seg for utforming av praktisk skolepolitikk ved: Å anta at skolen ikke kan gjøre en forskjell. At årsaker til ulike prestasjoner bare knyttes til elevbakgrunn som er utenfor skolens kontroll. Ved å påtvinge en filosofi for skoleledelse som bygger på at manglende kvalitet i skolene er utenfor skolens kontroll. Ved å motarbeide alle styringssystemer som gir innsyn i klasserom. Ved statlige nasjonale tiltak som har bidratt til å undergrave skoleeiers rolle og mulighet til å ansvarliggjøre den enkelte skole.

Skoleeiere, lærerorganisasjoner, lærere har iflg kronikøren sittet rolig og ventet på revolusjon og innføring av det klasseløse samfunn mens Søgnen har tatt tak.

Jeg har fulgt norsk utdanning lenge, finner ikke dekning for utsagnene. Det er stråmanns-argumentasjon, karikering av motstandere. De fleste som jobber i skolen er innstilt på at skolen kan gjøre en forskjell. Det er dette de strever med på de enkelte skoler, i ulike etater hver dag. Få tror at bare skolen gjør en forskjell.

Ulike tiltak er diskutable på politisk og faglig grunnlag. Isaksen viser forskningseksempler på at skolen kan gjøre en forskjell, belagt med statistiske undersøkelser av skolebidrag til læringskvalitet i enkelte fag, knyttet til snitt ved tester og eksamener. Kommuner er sammenliknet. Oslo framstår med større skolebidrag til testresultater på barnetrinn enn nasjonalt snitt, litt under på ungdomstrinnet. Studier viser at utdanningsnivå og økonomi jevnes ut blant andre generasjons innvandrere og majoritetsbefolkning. Det er håp om mer «rettferdig skole» og samfunn. Det er interessant forskning med begrensninger som gjøres rede for. Læring og kvalitet som begreper er knapt diskutert.   Statistikkene gir ikke årsaksforklaring.

Tall kan være tydelige uten å være entydige. Isaksen årsaksforklarer langt på vei forskningsfunn og bidrag til en mer «sosialt rettferdig skole» med Søgnens kvalitetsstyring. Det er å strekke forskningen for langt.

Konflikten i Osloskolen dreier seg ikke om en «sosialt rettferdig skole,» men om politisk og administrativ forvaltning av lovverk og om uttrykksform. Dels knyttet til ytringsfrihet med varslinger hit og dit. Det handler om roller og rolleforståelse.

Folkevalgte politikere endrer politisk kurs ved politisk skifte. Administrasjonens rolle, på ulike nivåer, er lojalt å følge evt. ny politisk kurs innenfor lovverk. Slikt kaller vi demokrati.

Isaksen slår fast at Søgnen er blitt stående alene i forhold til endring av kurs. Hun «ser ut til å ha hatt en klar holdning om ikke å henge seg på mer eller mindre håpløse statlige tiltak og satsinger». Rollen synes altså ikke forstått.

Søgnen har en plass i norsk skolehistorie. Hun har vært sentral skolepolitiker og byråkrat med stor kraft. Som statssekretær hos Hernes med hånd i nasjonale tiltak som R94. Som leder av utvalg for å utrede Kvalitetsvurderingssystem med sterk mål- og resultatstyring, omfattende rapporterings- og kontrollkrav. Tiltak hun siden har forvaltet administrativ med stor iherdighet. Tiltakene og forvaltningen har dels vært oppfattet som undergraving av mulighet til ansvarliggjøre den enkelte skole i forhold til skolens brede oppdrag. Som tvangstrøye for standardisering og kontroll i daglig arbeid. Noen, på politisk nivå, synes kursen blir for stram.

Det dreier seg neppe om flaggskip, eller tankskip, gir ingen grunn til personlig helgenforklaring. Ei heller for å anklage noen for syndig kunnskapssvikt eller behov for tilgivelse.

Men stystem, kvalitet og rolleforståelse må kunne diskuteres.

—————————————–

Ovenstående ble skrevet i kronikkformat som innspill etter å lest Isaksens omfattende kronikk over to  sider. Det ble sendt Aftenposten og funnet for langt. Så får det bli bloggen – til begrenset sirkulasjon

Dødball og ballspill

Det er tid for intense avslutningsrunder i fotball-VM. Mye dødballer. Vi følger litt med i skogkanten innimellom faglige sysler i etterkant av et privilegert arbeidsliv. Bestefar undres over dagsaktuell spilling og triksing rundt skoletesting og skolepolitikk.

Bestemor reviderer ordbok, holder på med bokstaven «d». Spiller ungene «dødball» lenger? Har ordet plass i revidert ordbok, og hvordan? Barnebarn konsulteres med spørsmål over Snapchat:

Spiller folk dødball? Om noen – er ordet ute?

Svarene triller inn som usikre pasninger mot mål:

Barnebarn 1: Ikke jeg – spiller slåball!

Barnebarn 2: Har spilt brentball, det er det nærmeste.

Barnebarn 3: Ja! Folk her født i 1998 sier at de bruker det ordet! Dødball og brentball betyr det samme. Dødball = slåball = brentball.

Barnebarn 1: Slåball er ikke det samme som dødball/brentball! Ulike regnemåter, og på skolen min spilte vi aldri sistnevnte.

Barnebarn 3: Du blander ikke slåball med stikkball, barnebarn 1?

Barnebarn 1: Neinei! Ingen brenning i slåball. Men har ikke særlig peiling…uansett godt oppsummert :))

Bestefar har andre funderinger enn bestemor; er opptatt av hvordan en tidligere utdanningsminister forsøker å kneble kritikk av mål- og resultatstyringsregimet i skoleverket, som en skolepolitikkens Neymar. Som blander handlinger, regler og sammenhenger, forsøker å trikse seg til dødballsituasjoner; få lagt ballen død – for å kunne sette den igang igjen på egne premisser.

Bestemor er nok litt usikker på hvordan barnebarnas innspill og oppsummering vil funke, men setter pris på engasjementet. Dødball som oppslagsord er vel oftest knyttet opp mot fotballspill. Barnebarnas innspill er ikke å forakte: Ulike ballspill som dødball, stikkball og brentball kan ha fellestrekk. Men spillene kan få mange ulike varianter avhengig av bruken, av hvordan og hvem som bestemmer og håndhever reglene for spillet.

Det ligger noe befriende i barnebarnet som med omfattende ballspillserfaring innser sin begrensning i forhold til ordspill og ballspill. Som likevel kan gledes over spillet, gi innspill i diskusjoner, bruke ulike erfaringer og vinkler. Hvem har egentlig «særlig peiling?» Spilleren, dommeren eller tilskueren? Gleden ved spill forutsetter at det alltid finnes usikkerhet, rom for skjønn og overraskelser, muligheter og rom for læring. At ballen bare unntaksvis bør gis overvåket presisjon og legges død.

Trykket på baksida Klassekampen 14.7.18

Clemets tendensiøse bruk av forskning.

Kristin Clemet gjør iherdige forsøk på selv å definere skolehistorien for den perioden hun hadde politisk ansvar. Det inviterer vel mange til deltakelse. Det er bra. Men vanskelig. Som annen historie er skolehistorien sammenvevd, kompleks – med lange linjer. Hennes sveipende utsagn er problematiske. Ikke minst fordi hun synes å bruke forskning som forankring av politikk slik det passer henne. Nå i KK.

I et innlegg (7.7.) listes en rekke undersøkelser, evalueringer og tester opp. Disse påberopes som grunnlag for egen politikk, dokumentasjon for at «oppsiktsvekkende fremgang i lesing» skyldes Kunnskapsløftet. Hun avviser historisk forskning som ikke støtter hennes forståelse – fordi begreper brukt i analysen ikke er å finne i hennes egne politiske dokumenter. Argumentasjonen holder ikke vann.

I Clemets ministertid ble en offentlig styringsfilosofi knyttet til mål – resultatstyring, konkurranse om testtall og rangeringer festet. Et tidlig grep i hennes ministerperiode var å sikre en utredning av et «Kvalitetssystem» (ledet av Astrid Søgnen) som fastslo målstyrings- innretningen. Systemet forelå i god tid før Kunnskapsløftet.

Samfunnsforskning, om enn belagt med måltall og statistikk, kan vanskelig brukes som årsaksforklaringer, verken politisk eller i målstyringssammenheng. Gjennom 2000-tallet har Clemet (og mange andre) ivret for å sammenlikne og konkurrere om testresultater. Tallene gir salgbar informasjon på mange nivåer, politisk og markedsmessig. Om man nå skulle tape eller vinne et par tideler på rangeringene, hausses det opp som støtte til egen politikk.

Selv om resultatene er gjennomsnittlige, om forskjellene statistisk sett er små, om slike tester ikke kan si noe om årsak-virkningsforhold, om det åpenbart kan være misvisende å sammenlikne tall mellom skoler, kommuner, land – eller tall over tid. Clemets påvisninger av tilbake- eller fremgang i forhold til Kunnskapsløftet har lav gyldighet.

Clemet påberoper seg evalueringen av R94 og L97 i forankringen av Kunnskapsløftet. Som forsker hadde jeg ansvar for større prosjekter innenfor begge disse evalueringene. Visst lærte vi mye om norsk skole. Ulike funn ble presentert. Analysene var ikke entydige, kunne begrunne ulike problemstillinger, selvsagt også for seinere reformer.

En rekke kritiske perspektiver ble reist, bl.a. i forhold til gjennomføringstempo, medvirkning, forhold mellom teori- og praksis, lærlingeordning. Funn kunne leses som kritikk av den nye styringsfilosofien, dels under Hernes og Søgnen sin ledelse når det gjald R94. Gjennom evalueringen av L97 reiste vi empirisk begrunnet kritikk mot bruken av lesetester som var under oppseiling. Ministeren la den til side, den ga vel lite forankring av testregimet som fulgte. Evalueringene kan vanskelig brukes slik Clemet gjør.

En undersøkelse Clemet ikke viser til er PIAAC. En undersøkelse for voksne (16-65 år), bl.a. knyttet til leseferdigheter. Her har voksne nordmenn- og kvinner ligget klart over internasjonal snitt. De fikk sine ferdigheter lenge før Kunnskapsløftet. I den siste undersøkelsen, publisert i 2014, synes norske leseferdigheter å ha blitt dårligere siden 1998. De yngste aldersklassene 16 – 25 år leser dårligere. De yngste har noen års erfaring med Kunnskapsløftet. Uten nødvendig sammenheng. Clemet, som andre politikere velger helst forskning, resultater og informasjon som det passer dem, bruker det retorisk. Igjen og igjen. Slike undersøkelser bør nok tas med klype salt. Også av politikere.

P.S.

Ovenstående innlegg er knyttet til en ordveksling i Klassekampen, om norsk skolepolitikk. Innlegget ble sendt avisa, som vel ikke finner plass til det. Vekslingen startet med en artikkel i KK 27.juni av Ivar Bjørndal, tidligere skoleadministrator på nasjonalt nivå. Han omtalte en fersk bok «Kritiske blikk på skolen» der han bl.a. viser til artikler av Ole Briseid der kritisk søkelys settes på målstyring, tester og kontroller. Clemet følte seg angrepet – fikk svar av Svein Sjøberg – og angrep på nytt i innlegg 7.7. Clemets lite vederheftige bruk av forskning jeg sjøl har deltatt i, fikk meg til å gripe tastaturet.

Bjørndal svarer selv i dagens avis14.7. jeg deler hans forståelse. Han trekker også inn mitt navn – benevner meg riktignok som «hovedansvarlig» for evalueringen av R94. Det var jeg nok ikke – men var prosjektansvarlig for et av de omfattende evalueringsprosjektene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dødball og ballspill

Det er tid for intense avslutningsrunder i fotball-VM. Mye dødballer. Vi følger litt med i skogkanten innimellom faglige sysler i etterkant av et privilegert arbeidsliv. Bestefar undres over dagsaktuell spilling og triksing rundt skoletesting og skolepolitikk.

Bestemor reviderer ordbok, holder på med bokstaven «d». Spiller ungene «dødball» lenger? Har ordet plass i revidert ordbok, og hvordan? Barnebarn konsulteres med spørsmål over Snapchat:

Spiller folk dødball? Om noen – er ordet ute?

Svarene triller inn som usikre pasninger mot mål:

Barnebarn 1: Ikke jeg – spiller slåball!

Barnebarn 2: Har spilt brentball, det er det nærmeste.

Barnebarn 3: Ja! Folk her født i 1998 sier at de bruker det ordet! Dødball og brentball betyr det samme. Dødball = slåball = brentball.

Barnebarn 1: Slåball er ikke det samme som dødball/brentball! Ulike regnemåter, og på skolen min spilte vi aldri sistnevnte.

Barnebarn 3: Du blander ikke slåball med stikkball, barnebarn 1?

Barnebarn 1: Neinei! Ingen brenning i slåball. Men har ikke særlig peiling…uansett godt oppsummert :))

Bestefar har andre funderinger enn bestemor; er opptatt av hvordan en tidligere utdanningsminister forsøker å kneble kritikk av mål- og resultatstyringsregimet i skoleverket, som en skolepolitikkens Neymar. Som blander handlinger, regler og sammenhenger, forsøker å trikse seg til dødballsituasjoner; få lagt ballen død – for å kunne sette den igang igjen på egne premisser.

Bestemor er nok litt usikker på hvordan barnebarnas innspill og oppsummering vil funke, men setter pris på engasjementet. Dødball som oppslagsord er vel oftest knyttet opp mot fotballspill. Barnebarnas innspill er ikke å forakte: Ulike ballspill som dødball, stikkball og brentball kan ha fellestrekk. Men spillene kan få mange ulike varianter avhengig av bruken, av hvordan og hvem som bestemmer og håndhever reglene for spillet.

Det ligger noe befriende i barnebarnet som med omfattende ballspillserfaring innser sin begrensning i forhold til ordspill og ballspill. Som likevel kan gledes over spillet, gi innspill i diskusjoner, bruke ulike erfaringer og vinkler. Hvem har egentlig «særlig peiling?» Spilleren, dommeren eller tilskueren? Gleden ved spill forutsetter at det alltid finnes usikkerhet, rom for skjønn og overraskelser, muligheter og rom for læring. At ballen bare unntaksvis bør gis overvåket presisjon og legges død.

Trykket på Klassekampens bakside 13.7.18

 

 

Takk for hilsener! Ha en god dag!

Så var den her igjen, Jonsok. Tida på året når dag og natt glir umerkelig over i hverandre. Dagene blir langsomt kortere. Tidslinja.Litt rart har det alltid vært, denne dagen å bli minnet på at tida går, være født akkurat mens året snur – og i tillegg ha sammenfallende navnedag. En dag for fellesfeiring av høysommeren, feiring av lys og liv – hverandre, alles dag – ikke spesielt min dag. Det har vært fint slik.

Så ble det litt annerledes da Fjesboka kom inn i hverdagen. Ei bok jeg må innømme å åpne stadig sjeldnere, egentlig forsøker å sette i ei hylle litt bortgjemt – et forsøk som vel også såvidt ble formidlet på «tidslinja.» Slik har jeg sjøl i noen tid aldeles oversett de fleste venner og bekjente med annonsert fødselsdag, og det kjennes både godt og litt kleint å få så mange gode hilsener på dagen. Litt kleint fordi det kjennes som jeg sjøl ikke har klart å være oppmerksom nok, etter å ha satt boka i hylla. Den kommer nok stort sett til å stå der.

Tenkte på de vennlige medhjelperne i alle butikkene, som etter en handel, kanskje en strevsom dag smiler: «Ha en god dag!» Som ser ut til å mene det selv om det kanskje er en forventet del av jobben. Prøver sjøl å returnere med det litt gammelmodige  «i lige måde» eller «takk det samme» – kanskje med den samme vendingen, etter at ærendet er utført: «En god dag til deg også!» Merke at det kjennes godt, at det jo er noe jeg – vi, kan mene: At vi skal ha en god dag.

Takk for hilsener – hilser tilbake og ønsker alle en god dag! Kanskje får vi til noen treff ansikt til ansikt også?

 

 

 

 

Justisminister i pinlig spill.

Kjære Erna Solberg. Du har en justisminister som i grove vendinger tråkker på den norske rettsstaten, på det rettsvesen hun politisk er satt til å forvalte.

Det er snakk om pinlig ordbruk fra en av våre fremste tillitsvalgte. Men viktigere er at det her er en justisminister som snakker om å tilsidesette grunnleggende rettigheter for statsborgere ved mistanke om terrorvirksomhet. Noe AP ved Støre mener man ikke bør gjøre. Støres mening karakteriserer justisministeren ved å poste et bilde med tilslørte terrorister og følgende utspill mot AP og Støre: «Terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.» Det er et uverdig og pinlig spill fra justisministeren.

Justisministeren er kommunikasjons- og påvirkningsekspert. Hun visste svært godt at utspillet hennes ville treffe mellomgulvet hos en generasjon som faktisk har opplevd terror på det grusomste. Ville treffe under beltestedet. En opplevelse vi i disse dager er blitt minnet om gjennom Poppes film om Utøya. Hun må ha kalkulert med at reaksjonene ville vise til nettopp denne terroren. Slik har hun også klart å «trekke Utøya- kortet» på en svært ufin måte – uten å gjøre det direkte.

Da Norge opplevde sin hittil eneste virkelige terrorist i moderne tid, ble ugjerningsmannens rettigheter ivaretatt på en måte som var rettsstaten verdig. Terroristens partipolitiske bakgrunn ble da ikke utnyttet politisk av det partiet som ble offer for terrorismen. At en av terroristens ideologiske stjerner (Ayn Rand) også er en ideologisk stjerne i FrP ble heller ikke brukt mot partiet. Men jeg minnes argumentasjon fra både H og FrP fra 2011 som nærmest ga Stoltenbergs daværende rødgrønne regjering skylda for terroren pga mangelfull sikkerhetspolitikk…

Du har, Erna Solberg, også en utdanningsminister som i denne situasjonen finner det på sin plass å anklage Støre for å trekke «Utøya – kortet.» Støre er ikke min mann, men nei – han har ikke trukket kortet. Kortet var allerede trukket – av din justisminister, fulgt opp av din utdannings-minister. Hva med litt politisk anstendighet inn i regjeringskontorene?

 

NOVA

I stjerneklart vinternyår, tusler bestefar gjerne en tur ut, rundt nova for å lette trykket før han går inn til søvnen. Tankestråler trekkes mellom mørkeblått himmelhvelv omkranset av lysglimt til den hverdagslige lille strålen. Tanker og ord flettes i stunden. Vi er alle av stjernestøv; nova er et ord for ei lita stjerne.

Ord, sammenstilling av bokstaver kan peke i mange retninger, men samles på sitt vis i en stille stund for et aldrende hode.

Nova viser til noe nytt, ei ny stjerne, «de Nova Stella» som astronomen Tycho Brahe kalte boka si. Siden stjerner er hunkjønn, ble det nova og ikke novus på latin. Brahes observasjoner endret verdensbilledet i middelalderen. Passer bra akkurat nå, når kvinner blinker til, har fått mot til å kaste sterkt lys, som dvergstjerner, novaer kan. Som kan endre verdensbilleder.

«Blinka lilla stjärna du; hur jag undrar vad du är,» tenker bestefar mens han kikker opp på stjernehimmelen, nynner videre. For bestefar er stjerner fletta inn i musikk, i sang – i korsang. Et kor som yngstedattara en gang fikk være med i, fikk stjernenavnet. NOVA. Blandakor. Igangsatt som hovedfagsprosjekt av student Anne Karin Sundal. Et kor som fortsatt bidrar med vakker sang, som øvde en stund på høgskolen der bestefar hadde sin daglige gange i noen år. Der det sannelig også forskes på velferd under samme bokstavkombinasjon; NOVA.

Det er tid for å gå rundt nova igjen og inn til sengevarmen. Hushjørnet kalles også ei nov. Nova er det utvendige hjørnet på huset der veggstokkene er lafta sammen. Når vi tar en tur rundt nova kan det være for å måle opp husstørrelsen, vårt lille revir. Kanskje pisser vi litt for å markere det, som et fjernt instinktivt ekko.

Når vi går rundt nova, er det gjerne for å være i fred, i skjul. Lette et nødvendig trykk, uten å bli iakttatt. Vel vitende om at det det ikke er alt som høver seg hvor som helst eller hvordan som helst. Men bestefar tenker nok at den lille fredelige stunden rundt nova er innafor. Ikke til sjenanse eller bry for noen. Men han sparker likevel litt snø over kremmerhuset. For sikkerhets skyld.

NOVA som stjerneforskning, musikkforskning og velferdsforskning. Eller like gjerne utøvelse: Som stjernekikking, samsang og måter å hente og dele erfaringer på. Som undring over hvordan vi ter oss. Kanskje gjenoppdagelser av store og små sammenhenger, eller til og med fliker av mer høvelige verdensbilleder.

P.S.

Den lille ettertanken over blei trykt på Klassekampens bakside 21,2.18. Idag.  Litt vemodig er det å tenke på at disse rusleturene rundt nova trolig er over. Fordi det bores og sprenges fem meter ned der jeg hadde stille stunder mot skau og stjernehimmel. Det tåler vi vel, minnene er gode. Vi lever fortsatt privilegert. De som borer og sprenger har jobb å gjøre, det virker som de jobber bra. Husene som kommer tett på der skauen var – vil kikke ned der jeg sto.

Det som er vondt å svelge – er uredelighet ved eiendomstransaksjonene som åpnet for eiendomsspekulanter. Som åpnet for nær dobbel utnytting av tomta enn avtalt ved salg. Vanskelig å svelge eiendomsspekulanter som trikser med oppmåling, utnyttingsgrad og veirett. Vanskelig å svelge Plan- og bygningsforvaltning som legger regelverk, småhusplan med krav til tilpasning, arkitektur osv. til side. Slikt jeg har skrevet om på bloggen før. Kanskje små fliker av mindre høvelige verdensbilder. Tilrettelegging for at menn med makt og penger skal kunne ha seg.

D.S.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eiendomsutvikling. Karusellen går.

Hakkemaskinen bak huset banker og banker. For tida er ikke hjemmekontoret helt hva det pleier være på dagtid. Hadde nettopp lagt ut vinteridyll på Facebook, og satt ved Mac`en i forsøksvis konsentrasjon, da telefonen på skrivebordet ringte.

Det var en vennlig ung mann fra et eiendomsutviklingsfirma som ringte. Presentasjonen gikk litt kjapt, men på oppfordring gjentok han eget navn og firma. Han inviterte til informasjonsmøte. For å informere og invitere til investering i obligasjoner. Mer og sikrere penger å tjene enn i aksjer og bank! Et par tanker raste gjennom hodet mens han snakket, og før jeg avslo: Det virket sært å skulle bli kontaktet av et eiendomsselskap akkurat nå!!

Kjøp av en obligasjon innebærer at du låner pengene dine til et selskap som gir deg en avtalt liten rente på lånet- eller innskuddet, og forplikter seg til å betale tilbake innen et visst tidsrom. Hvis selskapet da ikke skulle finne på å gå konkurs i mellomtida. Ikke ukjent blant eiendomsutviklere. Men for noen kan det sikkert være en god investering. Hvis det ikke kommer en inflasjon som spiser opp gevinsten du ble forespeilet. Eller hvis renta skulle stige i mellomtida – og likevel påføre deg tap.

Bestefar undersøkte litt på sparket om selskapet som hadde ring. Hentet inn noen kjappe bakgrunnsopplysninger på et nettsted som formidler slikt.

Fant et ganske nystarta firma i NACE- bransjen. Et familiefirma egentlig uten noen ansatte oppgitt. Som åpenbart hadde mye gjeld, men også penger. Ante at firmaet var startet for å investere overskudd fra annen virksomhet med gode offentlige støtteordninger. Sikkert grei og alminnelig business det, innovativ satsing. Han som ringte syntes å ha sin del av- og rolle i familiefirmaet.

Ikke visste jeg hva NACE – betyr heller. Det lar seg også finne ut. Det er en bransjebetegnelse som er i bruk i EU/EØS – området for omsetning, utleie av egen eller leid fast eiendom.

SSB har tatt betegnelse og definisjon i bruk. På deres sider fant jeg en tettpakket forklaring. Fant at det også omfattet oppføring av bygg kombinert med eierskap eller utlån av slike bygg og forvaltning av dem – også meglervirksomhet.

Alt i ei tett, omfattende eiendomsutviklingspakke – med tilhørende snirklete juridiske EØS – regler som vel knapt andre enn data-hackere og spesialistutdanna jurister kan forstå. Eller gjerne de som har økonomi til hyre dem – til å gå opp juridiske labyrinter. Som gjennom erfaring lærer hvor blindveiene finnes, hvor omveiene finnes. Hvilke veier som kan fungere som usynlige stier og forbindelsesmuligheter som kanskje bare de som bygget labyrinten veit om.

Så hvorfor ringte den unge mannen i eiendomsutviklingsselskapet til meg? Jeg gikk litt videre på nettet. At akkurat jeg ble ringt opp, kan ha sammenheng med at den unge vennlige mannen som ringte, også jobber i et meglerfirma, er både utvikler og megler. Det samme meglerfirmaet som formidler de stedsfremmede kassene på nabotomta. Kan sikkert være en god investering det. Boligene er så dyre at 40% av kjøpesummen (krav til egenkapital) kan være nesten 10 årslønner for unge relativt nyetablerte boligsøkere. Kanskje er det helst eiendomsutviklere innafor NACE som har råd. Som kan kjøpe for å splitte opp i mange utleiebiter til høy månedsleie? Det er slett ikke sikkert det finnes planer om noe sånt, men det ligger greit til rette.                                                                                                       Hvis du både er megler og utvikler er du i allefall godt informert om hvilke muligheter som ligger ute i markedet. Hvor de gode investeringene kan gjøres.

Vi vet fra før at utviklere og meglere som bygger ut et område, eller planlegger å gjøre det, kontakter dem som bor rundt. For å a) kjøpe opp naboeiendeommene også, b) for å gjøre oppmerksom på businessmulighetene som er synliggjort med utbyggingen, for eksempel ved oppsplitting og utleie, c) for å få dem til å kjøpe seg inn i et nyere hus i samme område, eller som investering for neste generasjon. Dra oss med i investerings- og avkastningsspillet. Hiv deg på! Hiv deg på! For nå skal karusellen gå!

Alt er sikkert grei business. Men bestefar fant vel henvendelsen litt over kanten akkurat nå. Svarte den høflige unge mannen at jeg skjønte han gjerne ville ha pengene våre. Men at eiendomsutvikling og spekulasjon ikke akkurat var noen fortrukket bransje. Vi er blitt trukket inn i en eiendoms- og forvaltningskarusell vi ikke har ønsket, der premissene har vist seg mer enn tvilsomme i mange ledd.

Vi er ikke interessert i å låne ham penger, eller å kaste pensjonspengene våre inn i spillekasinoet verken nå eller i framtida.

 

Om å ivareta miljø

 

Bestemor pakker gammelt servise nennsomt i tomesker hentet på polet. Porselenshøna til søndagsegg arvet etter en oldemor, kakefatet etter en annen. Vakre ting som har vart i generasjoner. Privilegerte er vi som har slikt å kunne ta vare på. Bør ikke klage. Kanskje vi hører til en utidsmessig generasjon som synes det kan være verdt å ta vare på noe som er vakkert og velbrukt.                                                                                                               Vi må regne med skarpe rystelser gjennom huset når det skal sprenges tett på i disse dager. Vil gjerne at klenodiene skal overleve sprenginga, kunne overleveres.

Da vi prøvde å blåse i luren,varsle om og klage på manglende samsvar mellom antatte rystelser, plan- og regelverk overfor bygningetat og utbyggere, sa etaten at man måtte regne med reguleringer og fortetting når man bor i by. Eller kanskje det var utbyggernes advokat som sa det. Det ble vanskelig etterhvert å skille mellom etat og advokat.

Men gravmaskinkjøreren, som også skal sprenge, er en hyggelig fyr. Gjør sikkert jobben bra, skal ha til levemåten som oss alle. Ingen grunn til å skyte på ham. Han klagde litt på at veien opp hit var så smal, at det dels var ugreit brøyta. Men det er jo det da: At dette er en smal, privat vei som brøytes ujamnt. Som ikke kan gjøres breiere, og der mer enn dobling av trafikken nødvendigvis vil gjøre den farlig for skoleungene som bor her, for barnehageunger som går langs veien i flokk og følge når de skal på tur ut i skogen. Sikkerhet for unger er noe vi tenker er funksjonelt – for liv og miljø, ønsker å ivareta.

Vi, som dels er vokst opp her, har ikke helt tenkt at vi bodde i byen. Men vi har jo skjønt at byen tar oss igjen. Vi er lei for det som ble borte, gruer litt for det som kommer.

Det som ble borte, var et lite skogsområde rikt på fugleliv og smådyr, bær og sopp – et biologisk mangfold. Skulle man få plass til så mange hus mulig, måtte regelverket uansett tøyes. Skogen- og hele terrenget måtte fjernes.

Det vi får i stedet for mangfold og miljømessige kvaliteter, er en ring av store firkantede, hvite klosser med valmtak. En helt fremmed byggeform i vårt lille nærmiljø. Da bestefar så salgplansjene fra eiendomsmegleren, fikk han tanker om bygninger blåst opp på stereoider, glansa hylstre. Kropper som ga seg ut for å være noe annet enn det de er.

Formuleringene i Småhusplan og veiledninger for planen har liksom gitt oss litt andre forventninger enn det vi ser utafor huset.

I §3 Småhusplanen, heter det at:

«Hensikten med reguleringsplanen er å legge til rette for en utvikling i planområdet med bebyggelse med småhuskarakter, og å opprettholde og styrke småhusområdenes kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes estetiske, funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter knyttet til eksisterende bebyggelse, landskap, vegetasjon og biologiske mangfold.»   

I veiledning til den samme planen står det:                                                                                               

«En videre utvikling i småhusområdene reiser andre problemstillinger enn tradisjonell feltutbygging fordi hvert tiltak medfører endringer i et allerede etablert og ofte sårbart bygningsmiljø. Dersom slike endringer skal bli vellykkede må det stilles klare krav til funksjonell, miljømessig og estetisk kvalitet i nye byggetiltak. Disse kravene retter seg både til dem som skal planlegge og gjennomføre byggetiltak, og til kommunen som skal behandle søknader. Den fysiske kvaliteten skal sikres gjennom større grad av samspill mellom nytt og eksisterende i forhold til bebyggelsesstruktur, plassering, terrengtilpasning, utforming av volum, høyde, takform og materialbruk».

Bestefar leser mye aviser, holder seg orientert, kobler bilder og inntrykk.

Gårsdagens forunderlige erfaring var overføringen av Trumps tale i Davos, en pinlig opplevelse. Etter en utrolig smiskende innledning av en gammel Davos-gründer, breiet Trump seg først og fremst som en selger av oppblåste glansbilder. Med oppfordring om å slutte opp om «våre felles verdier» knyttet til business, deregulering og mindre skatt. Kanskje best uttrykt slik vi gjorde på gamle Grorud når vi ville drite ut egospellerne på laget: «Først meg sjæl, så meg sjæl og så meg sjæl hvis det er til fordel for meg sjæl.»

Episoden minnet om en tegneseriesetripe i Dagsavisen, «Ernie» og da særlig figuren Sid og «Pirayaklubben» han er med i. Et rendyrket, karikert uttrykk for grådighet, skinnhellighet og korrupsjon. Man foregir noe – men gjør noe helt annet. Eller med Orwells skarpere formuleringer: Det som sies betyr det motsatte.

Vi skjønner at vår forståelse av planer- og reguleringsveiledninger er helt vrangsnudd. Det hadde kanskje vært lettere å forstå om man hadde lagt inn motsatte formuleringer i planene: Man behøver ikke ta hensyn til samspill mellom ny og eksisterende bebyggelselse, ikke ta hensyn til estetisk og miljømessig kvalitet, ikke ta hensyn til trafikkmiljø. Ved utvikling av småhusområder behøver man ikke ta hensyn til landskap, vegetasjon og biologisk mangfold, Utbygger trenger ikke engang varsle om mulighetene for slikt, eller søke dispensasjon. En slik forståelse forutsetter vel at planen anses som tradisjonell feltutbygging?

Innimellom vil vi kanskje forsatt blåse i en og annen lur. Helst knyttet til en utvikling der forvaltningssystemer og miljø etterhvert rigges til for deregulering, for å kunne settes i fritt finansspill til beste for de største spillerne. Mens folk flest skal ha lua i hånda. Trumpifisering, ESAfisering, fagforeningsknusing, veien det blåser. Vi har vel samme påvirkningsmulighet til skifte av vindretning som ved å slippe en fjert på høyfjellet i stiv kuling…

I det småttsomt daglige får vi forsøke å vedlikeholde og ivareta videre likevel. Glede oss over alt som er å gledes over. Det er mye. Forsøke ikke å hisse oss mer opp nå, eller la irritasjonen gå ut over sakesløse gravemaskinkjørere, bygningsarbeidere eller etterhvert nye naboer. Puste i magen igjen.