Brukerundersøkelse. Hva er poenget?

Lokalavisen hadde en strålende overskrift forleden om at vår bydel hadde byens beste barnehage.
Den hadde fått høyest skåre, flest poeng på en brukerundersøkelse. Det er sikkert en bra barnehage. Hvor mye bedre den måtte være enn andre sier skårene, som med rangeringen gjøres til poeng, lite om. Det spørs hva poenget med det skulle være.

Mange foreldre har svart på et enkelt spørreskjema om tilfredshet innenfor seks generelle områder på en skala fra 1 – 6. Tallene slås sammen til gjennomsnittstall, trolig for den enkelte som har besvart, også for de enkelte spørsmål og tema. Så slås tallene sammen for den enkelte institusjon, og tilslutt finnes en gjennomsnitt for hele byen. Komplekse sammenhenger og prosesser er redusert til et enkelt tall med to desimaler. Her er snakk om eksakt kunnskap må vite!
Det er klart for sammenlikninger og rangeringer. Mellom de enkelte barnehagene, mellom årets gjennomsnitt sammenliknet med tidligere års gjennomsnitt. Imponerende tabeller og histogrammer settes opp.
På denne brukerundersøkelsen ser resultatene på ulike områder til å variere mellom 4.49 og 5,36. Ganske høye tall, små forskjeller. Det laveste tallet er knyttet til informasjon om endringer i personalgruppen, de laveste tallene i det hele tatt til informasjon. Foreldresvarene har en klang av «Jo takk, bare bra» med et litte islett av «jeg er litt usikker på hva jeg skal svare. Vet jeg egentlig nok?»

I undersøkelsen som er publisert på nettet er det sparsomt med informasjon om undersøkelsen. Om sammenhenger. Spørreskjemaet kan hentes opp. Forutsetninger for svar og analyser sies det lite om. Som hvordan utvalget av de som skulle svare er foretatt, hvor mange «brukere» som ble spurt ved ulike barnehager, bakgrunnen til foreldrene som har svart, hvordan spredningen av resultatene er.
Slike evalueringer florerer i mange sammenhenger for tiden, trolig gjennomført av konsulentselskaper ved enkle eller litt mer kompliserte quest-back opplegg for PC.

Hva får vi kunnskap om? Vel – egentlig vet vi ikke det. Det kunne vært morsomt å intervjue foreldre om hva slags forståelse, ideer eller kunnskap de har om virksomheten i barnehagen, skolen, sjukehuset eller sjukehjemmet. Hva slags informasjon de konkret legger til grunn når de krysser av er ikke godt å vite.
Hva legger foreldrene til Aisha eller Ronny i «ditt barns motoriske eller fysiske utvikling?» I «barnets sosiale utvikling» eller «personalets nødvendige kompetanse»?
Hvilket erfaringsgrunnlag har de for å være «fornøyd eller misfornøyd» på en skala fra 1-6?

Vil det ikke være slik at mange av oss, når vi skal krysse av på disse skjemaene som flagrer rundt er litt usikre? Svarer litt sånn som vi gjør når vi treffer en gammel kjenning som spør «åssen går det?» «Jo takk, bare bra,» sier vi. Eller litt mer forsiktig at «det rusler og går,» «kan ikke klage.» Vi gjør nødig det. Det er både trygt såvel som tegn på alminnelig høftlighet å legge seg på midten, helst litt over mot det positive. Vi vil jo også helst tro at det går bra. Kanskje er vi til og med tilbøyelige til å vise litt glansbilde. Som på Facebook. Usikkerheten, tannpinen, avdragene, nedtur på jobben, gjelda eller bekymringene for oldemor, unger og barnebarn og eget morgenmas er ikke noe vi buser ut med.

For en tid siden var det åpent møte for pårørende og beboere på sjukehjemmet der oldemor holder til. Vi ble presentert for resultater av kommunens «brukerundersøkelse.» Også da hadde vel ulike aviser oppslag om «det beste sjukehjemmet.»
I vår bydel er det tre sjukehjem som ligger ganske nær hverandre. Oldemors sjukehjem gjorde det vel greit. Vi har etterhvert hatt brukerkontakt med fire sjukehjem og er gjennomgående imponert over arbeidet som gjøres. Vi ser også at det kan være svært ulike kulturer, ulike arbeidsforhold og fasiliteter, ulik sammensetning av hvem det er som bor og jobber der. Vi synes ikke det er enkelt, om i det hele tatt mulig, å rangere dem. Nå kom vel oldemors sjukehjem greit ut på resultatlistene. Men hjemmet hadde fått nokså lav skåre på tilfredshet med matstellet. Der hadde nabosjukehjemmet fått langt bedre skåre. Til dette bemerket bestyreren, med et litt skjevt smil at: «Det er akkurat den samme maten. Det er vi som tilbereder maten for begge disse sjukehjemmene.»

Bestefar har i en årrekke, med stigende undring iakttatt økende omfang av denne typen primitiv positivisme og tvilsom empiri, ikke minst innenfor utdannings- og helsesystemet. En slags overfladisk «liksom-informasjon» til brukere og eiere om hvor man kan gjøre best kjøp.
Har lurt på hvem som tror på dette, hvorfor det iverksettes slik. Undersøkelser som langt på vei er av samme type som synlighets- popularitets- og markedsstudier knyttet til biler, tannbørster, polititjenester, teaterforestillinger og litteratur eller hvilke som helst varer som konkurrerer om omsetning og avkastning i et marked.
Er det slik at alt vi gjør og er bør forstås og tilrettelegges som omsettelige varer i et marked, i en evig konkurranse om størst og kjappest avkastning? Er meningen, eller poenget med det hele, med dette livet for hver og en av oss, for institusjoner og samfunn å få flest poeng, kunne selge seg/oss/hverandre til best mulig kurs og stadig høyere fortjeneste før kroken settes på døra?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


× tre = 3

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>