Bygging av Norge. Om eierskap og salg

Kunnskapsminister Røe Isaksen plukker opp et slagordpreget utsagn fra Gahr Støre i Aftenposten 23.2. Støre har skrevet: «I stedet for å bygge landet vil de selge landet.» Røe-Isaksen vil vise at Støre glemmer noe vesentlig: At bygging også er privat entrepenørskap.

Ministerens innlegg framføres i lett, elegant stil, og synes følge retorikkens fem trinn.

Han innleder med et vakkert, sympatisk sitat: «Vi odlet dette landet. Vi dyrket dets jord, og der den tok slutt pløyet vi opp havet.»

I neste trinn fortelles hvordan vi alle har vært med å bygge dette landet, noe vi alle selvsagt vil istemme. Sentralt i fortelllingen står de nødvendige idérike private gründerne som temmet fossekraft, som med internasjonal kapital og lokal arbeidskraft bygget landet.

Bevisførselen i tredje trinn fører eksempler som sannhetsvitner: Særlig det private initiativ som også har bragt ære, stolthet og velstand ut i verden. Handelsflåten, Hydro, Telenor, Statoil. De siste rett nok med grunnlag i statstdrift, men nå velsignet på børs som ledd i nødvendig utvikling, også drevet fram av AP. Stat og politikere har også bidratt.

Imøtegåelsen følger som neste trinn: Velstanden vår, som altså alle, ikke minst privat eierskap har bidratt til, handler om å bygge, ikke om å «selge Norge,» slik Støre sier. Slike uttrykk var det bare ytterliggående AKP(m-l) som brukte på 70 -tallet. Når Støre tar slike ord i sin penn blir han, svært tydelig knyttet til denne utgruppen. Bokstavelig talt innebar uttrykket en anklage om landsforræderi. Vi må ta avstand!

I siste retoriske vending oppsumerer Røe-Isaksens ærendet, lett formanende : Han påpeker, hva Støre, med sitt utsagn har glemt: At det ikke bare er stat og politikere som har bygget. At byggingen aldri har vært gjort uten privat næringsliv og sterke private eiere når det gjelder vårt felles mål, hevet over partiene. Som handler om å bygge et bedre samfunn.

 Spekulasjon, konsesjonslover og hjemfallsrett.

Kanskje har ministeren også glemt noe. Eller utelatt noe, i tredje trinn: Betydningen av rammer og verdier foranket i nasjonalt lovverk. Knyttet til folkesuverenitet, rett til frie valg og ytringsfrihet, maktfordeling og bærekraft.

I ministerens fortelling om Hydro, Statoil og andre, kunne han nevnt at privat initativ var i ferd med å løpe løpsk i spekulasjon på tidlig 1900-tall. Som oppkjøpere av fosser til kraft, redernes ville spekulasjoner og luksusforbruk, med almenn nød og etterfølgende krakk under, og etter første verdenskrig som medaljens bakside.

Framsynte politikere (særlig Knudsen og Castberg) fikk politisk gjennomslag for konsesjonslover og hjemfallsrett. Lovverk som sikret at felles ressurser, allmenningen kunne forbli produktivt felleseie, ikke omsettes i finansspill på internasjonale børser. Man tøylet markedskreftene. Som forvaltere av felles ressurser, sikret man landet mot misbruk og livegenskap slik vi særlig har sett og ser i utviklingsland. Der naturressurser og tilnærmet hele samfunn kjøpes opp av multinasjonale selskaper. For Norge sikret de offentlig, felles eierskap og rammer. Samtidig var det rom for privat initiativ, oppfinnsomhet og fungerende marked. Langt på vei kunne hele landet tas i bruk.

Framsynte politikere, i samspill med arbeidslivets parter la også til rette for samarbeid om spilleregler i arbeidslivet. Reglene ivaretok rettigheter for arbeidstakere, fordelte noe makt. Et grunnleggede innslag av medbestemmelse og demokrati i arbeidslivet ble bidrag til «norsk modell.» Som har vist seg produktiv, gitt rom for relativt jevn fordeling av verdiskaping og omstillingsdyktighet. Som også har bygget landet.

Modellen som Siv Jensen, Røe-Isaksens kollega, mener har «stått i veien for folk flest.» Det er, kanskje også FrP som ivrigst søker å demontere modellen. Selge den ut. Ved å foreslå salg av veldrevne offentlige foretak. Ved å gjøre felles havressurser til evigvarende strukturkvoter og eiendom for redere til omsetting. Ved å avhende felles skog og utmark, allmenning, gjøre landbruk mer omsettelig til høystbydende. Ved å privatisere mest mulig av helse- og utdanning, som del av varehandelen. (Vi venter nesten på grepene som kan få det offentlige ut av pensjonsfondet og sluse midlene mer entydig over i private multinasjonale hender).

Klargjøring for salg og omsetning av felleseie, varegjøring av rettigheter, har pågått stille gjennom mange år. Det gjøres bitvis. Lovgivningen som holdt markedet i tømme, uthules. Arbeidstakerrettigheter og fagorganisasjoner søkes svekket til fordel for eiersiden. Til friere rom for omsetning på internasjonale børser.

De internasjonale handelsavtalene, EØS og ikke minst TISA/TTIP som kjøres i disse dager i lukkede fora, synes å befeste samme utvikling. Mer makt og handlefrihet på få hender, multinasjonale hender. Neppe til beste for folk flest.

En profilert norsk industrileder uttrykte på et arbeidslivsseminar nylig, at medbestemmelse ikke var noe mål i hans perspektiv, men et middel. Til økt produktivitet og avkastning. For andelshavere. Det han antydet, var at demokratiske verdier og rettighetsforvaltning først og fremst sees som middel til inntjening, for å vinne i den globale markedskonkurransen. For investorer og aksjeeiere. Samtidig, som de, også, med regjeringens støtte, helst skal betale mindre skatt til fellesskapet. Det er slik verdier skapes. For noen. Heia Norge!

Økonomisk resultat for eierne, og tilrettelegging av fri markedskonkurranse med det for øyet, synes å ha blitt målet for «et bedre samfunnn.» «Salg av Norge» kan være et betimelig slagord som et varsko. Det er kjøp og salg det handler om. Store verdier er i spill. Ikke bare fellesressurser og penger, men demokratisk innsyn, samfunnsstrukturer knyttet til rettigheter, forvaltning og fordeling. Muligheter til å ta hele landet i bruk.

Jeg tror kanskje det bekymrer Støre litt mer enn Røe-Isaksen. Men nok ikke så mye….

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


ni × = 81