Byste i bygda

Forleden ble det avduket byste i bygda. Av den nasjonale dikteren fra Bergstaden som leide husvære her i en periode for rundt 100 år sida. På sokkel i lokal stein på plenen foran de to nyrestaurerte arbeiderboligene, der den ene nå rommer et lite steinhoggermuseum og den andre en nyåpna lokal kafé.
Initiativtaker var den lokale foreningen for kunst og kultur, med lokalavisas prominent tilstedeværende redaktør som drivkraft. Bestefar assossierer lett med Syvertsen som navn, men det heter han slett ikke. Heller skrive lett anonymiserende denne gangen, ingen nevnt, ingen glemt.
En bragd av redaktør og forening var det uansett å få tak i bysten, et fremragende debutarbeid av en skulptør som seinere ble av våre aller fremste. Som har samme etternavn som eieren av huset der den avdukede dikteren hadde husvære den gang, og som barnebarnet med samme navn fortsatt eier og bor i. En gammel kompis av bestefar som stilte på avduking med gipsa fot etter motorsykkelvelt. Beskjeden og trivelig kar uten slektskap med skulptøren.

Bestemor og bestefar hadde planlagt å legge dagens middag til den nye kaféen, som serverer utmerket suppe, i etterkant av avdukingen. Og ble litt betenkte da det vennlig, kanskje litt brydd, ble opplyst fra talerstolen at noen få utvalgte hadde fått invitasjon på hvitt kort til sammenkomst med mat og drikke etterpå. Heldigvis var ikke sammenkomsten lagt til kaféen, men til museet ved siden av. Huseierkompisen hadde ikke hvitt kort, men fått personlig invitasjon over telefon fra redaktøren. Middag på kaféen var berget for vår del.
En minneverdig stund ble det uansett, ikke bare med taler fra lokale prominenser, men sannelig også framifrå opplesning av en nasjonal skuespiller. Bestefar opplevde korte, morsomme treff fra den gamle og nåværende bygdas organisatoriske dugnadsarbeidere, aktivister og kulturkjerringer, og altså prominenser og tråder til en og annen nasjonal kjendis.
Det var stort oppmøte. Her var de lokale miljøaktivistene med eller uten partitilhørighet, en som bestefar ikke hadde møtt siden treff på idrettsbanen for femti år sida, greit å kunne smile over gamle bragder. Der borte hun som han kjøpte de første piggskoa sine av for 55 år sida. (Hun ble NM-medaljør i friidrett, og det ble så vidt bestefar også). IIdsjelene fra det lokale samfunnshuset som bestefar treffer et par ganger i året hadde møtt opp, korsangere fra ulike sammensetninger, driftsstyrekolleger fra de lokale skolene opp gjennom åra, kollegaen fra det gamle kulturrådet. Bestefar drev litt rundt, nikket og hilste på en og annen. Eldstesønnen til en av norsklærerne på det gamle gymnaset ved stasjonen var å skimte bak i forsamlingen, men forsvant i vrimmelen før jeg fikk huket fatt i ham. Gammel venninde og lokalmijøaktivist, stoppet meg da jeg drev forbi, spurte den blide lille kvinnen hun pratet med – om hun kjente meg? Hvilket hun gjorde, men kjente jeg igjen henne? Kjapp konsentrasjon – jo, det var dattera til norsklæreren som bestefar hadde på gymnaset! Ungdomskjæreste med gammel klassekamerat som vi traff på vennlig lokal sammenkomst hos miljøaktivisten forleden.Lærerefaren som oldefar spilte strykekvartett med på 50- og 60 tallet.
Bestefar pekte mot en kar i utkanten av samme gruppe, og ymtet at” han der husker jeg”. Norsklærerdatteren nappet i den påpekte og lurte på om gjenkjenneligheten var gjensidig. Det var den. Ungdomspolitisk samarbeid for femti år tilbake, seinere ble han sentral fagforeningsleder tilknyttet ordensmakta. Bestefar kom på, litt etterpå, at i sommer, på fjellet, ikke overvettes langt fra Bergstaden, traff vi en annen, felles, gammel ungdomspolitisk kontakt fra samme tid. Som viste seg å være fetteren til klassekameraten som hadde vært ungdomskjæreste med norsklærerdattera….om det er mulig å henge med i små sirkler og tråder i dette lille landet der mye henger sammen.

Suppa på kaféen var utmerket. Fra bordet der vi satt hadde bestefar utsikt til skolen og huset der han vokste opp på den ene sida, og til idrettsplassen med klubbhuset der han gikk i barnehage på den andre. Klubbhuset står fortsatt. Vi hadde godt selskap av lokal kor- og turvenninde og dessuten ildsjelen som hadde lagt til rette mye av steinhoggermuseet i huset ved siden av, og som vi har hatt god kontakt med siden ungene våre gikk i samme lokale strykeorkester. Ved nabobordene øynet vi kollega fra det fordums kulturrådet, sosiallæreren fra ungenes ungdomsskoletid, lokale miljø- og politikkaktivister med skarp rødfarge. En gammel bekjent stoppet ved bordet vårt, lærer og lokalhistoriker. Og vi hadde morsomme samtaler rundt uthogde spor etter maler fra steinhoggerindustrien, fremdeles synlig på svabergene mellom drabantbyblokkene. Da bestefar og kompisene var små trodde vi det var helleristninger vi hadde oppdaget på veien til skogstjernet der vi bada om sommeren. Burde kanskje tas vare på mens de fortsatt finnes.
Ved slike anledninger, tenker bestefar, er det nesten som om den gamle bygda fra den gangen han vokste opp fremdeles finnes; midt inni den svære drabantbyen der de internasjonale trådene etterhvert er vel så mange som de lokale. Enkelte internasjonale tråder var også å spore ved avdukingen. Internasjonale tråder burde ellers ikke være fremmed for bygda som FNs første generalsekretær kom fra. I sin tid venn av den avdukede dikteren hadde redaktøren nettopp fortalt.
Som tilreisende kultursekretær fra dikterens heimby/bygd sa i en hilsen: Den samlede lokalbefolkningen oppe hos oss i Bergstaden ville fått plass i et par av høyblokkene i drabantbyen… altså med tråder i mange retninger. Bygda vår, Grorud, er sentral nok.

En tanke om “Byste i bygda

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


fem + = 7

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>