«Catch 22»

Vi vender kalenderåret fra 21 til 22. Blikket falt på en gammel bok i hylla: «Catch 22» av Joseph Heller. Mørk humor og ellevill satire over krigens dårskap og vanvidd; speilbilde av samfunn på vranga.    

Handlingen er lagt til en fiktiv liten italiensk øy under 2.verdenskrig. Amerikanske jagerflygere på bombetokt under intens sperreild, ledere og feltstab i skvadronen søker å overleve med hverandre og seg selv. Alle streber etter sitt, om det er å slippe unna tjeneste for å berge livet, stige i gradene og bli general, vinne paradekonkurranser, nedlegge italienske gatepiker eller sko seg på svartebørs-marked. Alle lurer alle, er viklet inn i hverandre gjennom kaotisk dobbelsnakk, rå maktbruk og menneskeforakt.  

Over galskapen hviler et sirkulerende og selvmotsigende regelverk og system som finnes uten å finnes. Regelverket har en nøkkelparagraf: §22. Paragrafen sier at den som er gal skal slippe tjeneste. Er du gal må du søke for å slippe tjeneste. Søker du om å slippe tjeneste er dette bevis for at du ikke er gal. Grunnregelen er at makt gir rett til å gjøre mot andre det andre ikke kan hindre makta i å gjøre. Regler og «sannhet» kan omdefineres av makta slik det passer den til enhver tid. 

Hovedpersonen Yossarian forsøker fortvilte omgående bevegelser for å slippe unna, overleve galskapen. Dels ved å forsøke framstå som gal, dels ved å bruke alminnelig fornuft, avdekker han galskapen. Til liten nytte. Idealer knyttet til medmenneskelighet og tillit, redelighet eller demokratiske retter og alminnelig fornuft er irrelevante eller fraværende på krigsskueplassene. Alle er i konkurranse med alle og seg sjøl. De er tvunget til det. Galskapen er verken til å forstå eller mulig å slippe unna. Det er bare slik det er. 

Catch 22. Nye krigsspill – og dobbelsnakk.

Maktkonkurranse, krig og dobbelsnakk kan fortsatt synes vel så framtredende som rettigheter, medmenneskelighet og tillit, redelighet eller alminnelig fornuft. Dagens samfunn på vranga, under ulike ideologiske paraplyer i konkurranse med hverandre. 

En ideologi viser til et grunnsyn eller samfunnsforståelse som (i positiv forstand) kan motivere og ordne samspill mellom samfunnsmedlemmene. Legge til rette for at samfunnet vedlikeholdes, fornyes og endres ut fra erfaringer og innenfor felles definerte rammer og avtaler. 

Ideologier kan (i negativ forstand) innebære fordreiing av forståelse og virkelighet, drevet av ulike makthavere og deres presteskap. Da forstått som at én tro eller én forståelse av fornuft myntes ut i beslutninger og handlinger pålagt «folk flest» på alle samfunnsområder; ved åpen eller skjult maktbruk internt (indre fiender) eller overfor andre (ytre fiender) som ikke deler et ideologisk trosgrunnlag. 

Konkurranse handler om å vinne; i seg selv en slags krig. Det pågår kriger av ulikt slag rundt oss, sivile og statlige, ideologiske og forretningsmessige, helsemessige, kunnskapsmessige og miljømessige. Krigene er viklet inn i hverandre, vi vikles og veves inn i dem i liten og stor skala. 

Krig og konkurranse forutsetter motstandere, fiender. «Vi» må slå noen for å bli best, vokse og få mest, ruste opp mer, forsvare og utvide det vi har vunnet, kanskje avansere i ulike hierarkier – få mer makt. Om det er knyttet til økonomisk, religiøs eller politisk ideologi. 

Demokratiet som ideologi, er ikke fritatt fra konkurranse og krig av ulikt slag. Kanskje snarere tvert om. Demokrati hyllet som folkestyre med tro- tanke- og handlefrihet kan, utmyntet i prakis, bli forvrengt som skjult eller tvunget «frihet til å handle.» Konkurranse om kunne kjøpe billigst og å selge dyrest, kunne velge blant omsettbare varer. «Frihet» som verdi kan veksles inn i velstand, passiv eller aktiv nytelse for dem som har råd, og som drøm, mål og fortvivelse for dem som ikke har; de som er dømt til å tape ulike konkurranser. 

Noe av det første som forsvinner i krig er sannhet og redelighet. Doble budskap skjules i liten skrift, med nesten usynlig blekk, unndras oppmerksomhet gjennom salg av dop, infotainment og «fake news», i lovnader om gull, grønne skoger, nytelse. Noen steder loves kanskje villige jomfruer i himmelen om du følger makta som ofte er maskulin. Drømmefabrikkene tilrettelegges av pengesterke makteliter og syndikater. Vi lar oss villig lure til å kjøpe blinkende knapper og glansbilder, og kan samtidig sløves slik at vi mister evne til å skille skitt fra kanel, barter fra snørr eller herrer fra knekter og slaver – og mål fra midler. 

Demokratiets usikre stilling som ideologi og praksis.

Demokrati som ideologi påperoper seg at «alle skal med», har like rettigheter, og så langt råd likeverdige muligheter til å delta i diskusjoner om forståelse, fornuft og beslutninger. Vi har menings- og handlefrihet. (Ytringsfrihet, trosfrihet, rettssikkerhet, rett til utdanning, helse, bolig). De nordiske landene har trolig større innslag av demokrati i samfunnsveven enn de fleste andre samfunn, med større grad av tillit til myndigheter og statsforvaltning.

Det er kanskje viktigere enn noen gang å forstå og ta vare på det vi har oppnådd. Også for det større internasjonale samfunnet. 

Demokrati og frihet lever mer som idé enn praksis slik jeg oppfatter verden rundt oss. 

Forskjellene mellom det som sies og det som gjøres kan være urovekkende stor. 

I de ulike ulike samfunnsvevene finnes tråder knyttet til demokrati som ideell tanke og praksis, også i ulike oligarkier og diktaturer. Alle har ulike historier, erfaringer og kulturer. Det gir håp.  

Tråder i vår nordiske vev synes i ferd med å ryke slik vi binder oss stadig tettere inn i oligarkiske mønstre: Oligarkiene i USA (og NATO samt EU). De er våre oligarkier – som vi historisk er tettest knyttet til, kan kjenne oss igjen i. Som vi gjerne foretrekker og har mer tillit til enn  oligarkiene i Russland eller Kina. Men de er kanskje ikke så vesensforskjellige. Vi konkurrerer etterhvert på mange av de samme markedene, deltar i de samme formene for dobbelsnakk. Utviklingen kan bety at den viktige tilliten som er viktig i vår nordiske vev brister.  

I vår vev er frimarkedet og konkurransen om vekst og avkastning blitt rådende som grunn-leggende mønster for samfunnsforståelse på de fleste samfunnsområder. Statens funksjon og mål blir å tilrettelegge for konkurranse i effektive markeder, for å vinne konkurransene om avkastning og penger- og makt. Til noen. Offentlig virksomhet er etterhvert selv blitt organisert etter samme mønster og mål. Det samme målet som Big Business tilrettelegges for. 

Et slikt mål synes å trumfe andre ideale mål om bærekraft og klimautvikling, matsikkerhet, energistyring, likeverd og like rettigheter som styrende samfunnsforståelse. Oligarkiet ligger nær til å utkonkurrere demokrati – uten at vi oppdager det eller kan avdekke det. Skjult i dobbelsnakk.

Verdiene markedsføres i hverdagslivet som muligheter å gi oss (folk flest) penger, makt og frihet til å nyte og slappe av. Det vi skal ønske, det skal vi sette pris på. Ofte bokstavelig talt. 

Drømmen er passiv nytelse, underforstått: unngå å «tenke sjæl.» I en reklameavis for «Smarte hjem» sto nylig å lese: «Smarthjemmet à la 2025 vil sannsynligvis ta seg av alle praktisk gjøremål slik at du kan slappe av.» Budskapet med liten skrift eller usynlig blekk er at du kan overlate strev og beslutninger til algoritmer i Big Data og Big Business – syndikatene. Snakk med chat-bokser om det er noe som du ikke får til å stemme. En smak av «Brave New World» eller «1984.» 

Kremmeren og kantinesjefen Milo i boka til Heller hevder at det som er godt for Milo og aksjeeierne i syndikatet er godt for alle. Milo kan snakke om fred, men skor seg på krigen uansett hvem han snyter eller angriper. 

Da jeg nyleste «Catch 22» var det dagens dobbeltbudskap som ble tydeligere. De stilte seg nærmest i kø, knyttet til mange slags kriger. Som Halfdan Sivertsen skriver – «…tegnan blir førr tydelig. Og dem som sett med makta gjør mæ skremt. Når de fine ordan demmes bli motbydlig. Og tankan bak e jævli`dårlig gjemt.»  

Makthavere (i begrenset grad politikerne som stort sett danser etter andres piper- mer eller mindre dårlig gjemt) synes å eksperimentere på hasardiøst vis med oppvoksende slekter, med globalt miljø og kommende generasjoners livsbetingelser. Enten det gjelder aktuell pandemi, langsiktig miljøforvaltning- eller krig og terror. Kriger som synes viklet inn i hverandre. 

«Catch 22» møter oss daglig i utsagn som ikke går i hop når makta, troen og logikken (uansett om den er statlig eller privat forankret) får konkurranse om økonomisk effektivitet, vekst og avkastning som overordnet mål. Økonomi slik forstått er ikke et middel for meningsfylte og gode liv, trygghet for grunnleggende behov, men blir selve Målet for menneskelig liv og virke.  

«Folk flest» oppdager at behov for lys, varme og helse brister i uregjerlige strømpriser, boligmarkeder, økonomidrevne helseforetak osv. De møtes med dobbeltsnakk og bortforklaring. Politikere kan stå for luftige idealer og glanset frieri (valgflesk), mens finansfyrstene kan ha håndgripelig makt og praktisk styring av informasjon og tyr til omgående bevegelser for å ivareta egne interesser. Slikt kan smitte over på politikere som både må foregi alminnelig innsikt, men også skjeler til egeninteresse. Noen (som lederen i FrP) utvikler mesterskap i slikt snakk. Det er duket for politikerforakt. Oligarkene er nok dyktigere til å gjemme seg når piper blåses og tråder trekkes. 

Noe av tidens dobbeltsnakk kan gå slik: («Visst» – antyder noe som av noen «tas for gitt», ideale mål vi og handlinger vi akter; det vi gjerne sier. «Derfor» – antyder en mulig motsetning. Når det vi gjør – står i motsetning til det vi sier. Kilde til tåkelegging og dobbelsnakk – «Catch 22». 

Det første doble utsagnet er ingen nødvendig motsetning i manges forståelse; snarere en nødvendig sammenheng mange er enig i: Et markedstroens mantra: «Mer for hver krone.»: 

Visst dreier effektiv økonomi seg om å få størst mulig vekst og utbytte (avkastning) ved minst mulig innsats. Derfor må vi ha konkurranse om effektiv avkastning på de fleste områder (som energi og strøm, helse, mat, utdanning, bolig, transport osv.)

Som et lite diskutert premiss for beslutninger på ulike samfunnsområder, vil dobbelsnakk og motsetninger kunne komme til syne, om vi ser etter. Forskjellen mellom det som sies og gjøres.  

Visst må vi verne natur og ivareta felles livsbetingelser. Derfor bygger vi ned natur og ødelegger de samme betingelsene om det gir økonomisk avkastning.  

Visst har vi en klode med begrensede ressurser. Derfor konkurrerer vi om å bruke opp ressursene raskt og effektivt om vi kan tjene på det.

Visst kan vi, ved misbruk av natur og ressurser risikere å etterlate en øde klode til kommende generasjoner. Derfor konkurrerer vi om størst mulig avkastning mens vi ennå kan…

Visst skal vi ha et faglig godt helsetilbud for alle. Derfor er det viktig å organisere helseforetak etter en forretningsmodell for effektiv økonomisk avkastning.

Visst er våre naturgitte energiressurser felles eiendom forvaltet av fellesskapet. Derfor må de splittes opp og omsettes gjennom internasjonale børser for effektiv privat eller statlig avkastning.

Visst er det viktig for norske hjem og norsk industri med forutsigbar rimelig strøm. Derfor må stømsalg tilrettelegges for fri konkurranse om høyest mulig pris og størst mulig avkastning.

Visst settes demokratiske rettigheter og handlefrihet høyt i vårt samfunn. Derfor blir det viktig definere flest mulig handlinger som omsettelige varer, forstå handlefrihet som frihet til å velge varer på markedet.

Visst ønsker vi et likeverdssamfunn med små forskjeller og rimelig fordeling av verdiskaping. Derfor tilrettelegges for fri konkurranse som innebærer økte forskjeller og opphoping av verdier hos globale aktører og syndikater innenfor finans, spekulasjon og produksjon.  

Visst bør alle bidra etter evne til fellesskapet. Derfor må globale aktører i finans og produksjon vernes mot skatter og avgifter til samfunn og fellesskap.

Visst innebærer konkurranse spekulasjon og tapsrisiko for finansinstitusjoner som understøtter investorer og spekulanter. Derfor må staten og fellesskapets midler overføres til finansinstitusjoner og syndikater om finanskriser oppstår.

Visst må vi få rimelig global vaksinering for å stoppe pandemien. Derfor må vi sikre patent-rettigheter og utbytte til Big Medic og syndikatene slik at de kan selge til høystbydende i den internasjonale konkurransen de i stor grad styrer sjøl.

Visst ønsker vi internasjonalt samarbeid for fred, menneskeretter og miljø. Derfor har vi internasjonale avtaler som pålegger og sikrer at varer, tjenester, kapital og personer skal flyte og konkurrere fritt. At tjenester, kapital, eiendom, naturressurser og folk må forstås som omsettelige varer i konkurranse om størst vekst, størst avkastning for globale oligarker og syndikater.

Eksemplene kunne tas videre til det dagligdagse planet. Folk i hverdagslaget som ikke får det til å gå rundt – enten det gjelder strømregninger, boutgifter, transport eller annet. Som oppdager at garantier, avtaler, forsikringer, støtteordninger eller pensjoner ikke holder hva de lovet – sluses inn i sløyfer av chatboter, algoritmer, unnasnakk, dobbeltsnakk – og ikke minst et omfangsrikt regelverk og juristeri. Detter er først og fremst tilgjengelig for dem med midler og spesial-kompetanse, nok etterhvert også tilrettelagt av dem. Det kan være duket for tåkelegging av enhver motsetning mellom det som sies og det som gjøres under dekke av «rettsstaten.»

Mens dette skrives (17.-19 januar) følger jeg debatt om nedlegging av Ullevål sykehus på Stortinget. Et gammelt planvedtak er åpenbart dårlig fundert. Konkrete faglige og demokratiske innvendinger reises fra en svært bred opposisjon. Innvendingene blir tåkelagt gjennom luftig økonomi- og styringslingo. Det vises til beregninger fra Tiltakshaver, Helseforetaket knyttet til økonomi- og fremdriftskrav og effektivitet. Det gamle planvedtaket har åpenbart tatt utgangs-punkt i økonomiberegninger knyttet til eiendoms-forvaltning og arealutnytting – før medisinsk faglig og oppgavebaserte problemstilinger. Innleggende fra H og AP høres nesten ut som algoritmedrevet chat-bot- snakk. 

Diskusjonen i saken kan fungere som en nærstudie i dobbeltsnakk. Den avsløres konkret av representanter fra R, SV, V, FrP – og Lundteigen fra SP gjennom «debatten». Trolig vil eksemplet være gyldig også for andre samfunnsområder, en litt trist forestilling om avmakt. 

Politikere i posisjon kan ikke gjøre noe annet å dobbeltsnakke, kanskje lindre midlertidig. De kan ikke gjøre noe grunnleggende for stabile strømpriser annet enn å dele ut «plaster.» De kan ikke gjøre annet enn å lyse ut for ny oljeleting – uansett miljøkunnskap. De kan ikke sikre samiske driftsrettigheter selv om Høyesterett har sagt at vindmøllekonsesjoner var uriktig gitt. 

De sa i valgkampen at lokaldemokratiet ikke skulle overkjøres, Ullevål ikke nedlegges osv, at sammenslåtte fylker skulle tilbakeføres. De sa noe de egenlig ikke kan gjøre eller gjennomføre. 

Høyre og Arbeiderpartiet (og trolig SP!?) kan ikke snu i saken om Ullevål sykehus. Det ville rokket ved sykehusmodellen lagt opp etter markeds- og avkastningsmodell (som etterhvert mye annen offentlig forvaltning tilrettelagt for privatisering – om det gjelder energi eller naturforvaltning). Det er vanskelig å se hvordan politikere (heller ikke opposisjonen) kan endre noe av det som er sagt og gjort gjennom markeds- og konkurranse-modellen med sitt regelverk og sin juridiksjon, ved økonomitenkning knyttet til finanssyndikater og internasjonalt regelverk bl.a. vevd inn i «de fire friheter.» Det bare «er slik.» 

Spekulanten Milo i «Catch 22» sier at det er til alles beste at det er slik. Alle har sin lott i spekulasjonssyndikatet tilrettelagt slik at han selv tjener fett uansett. Det er klart kaka bare må bli større og større, at vi både kan spise den og ha den, få mer – gitt at Milo sitt syndikat er sikret det meste. Målinger av kundetilfredshet, synlighetskonkurranser og infotainment tilrettelagt av Milo-er og hans hjelpere kan vise at det «folk flest» ønsker det slik. Det blir jo også derfor demokratisk.

Men at det «er slik» er ingen naturgitt nødvendighet. Det er noe mennesker har valgt å si og gjøre.

Noe som kan være en skummel følge av dobbelsnakk – er en forståelse av  at de som ikke innretter seg etter regler om konkurranse om avkastning og oligarkisk makt truer demokrat i og «frihet.» Det kan makta ikke finne seg i, det er oligarkene som skal ha definisjonsmakta.  

Som Milo også sier: Om folk ikke innretter seg etter den reelle makta, må vi slå dem i hodet.

Gjensyn med krigen? 

Den amerikanske generalen og presidenten Dwight D. Eisenhower advarte mot det «militær-industrielle komplekset» da han overlot presidentvervet til Kennedy i 1961. Det kunne ramme demokrati og framtid.

Fra tidlig 60-var USA dypt involvert i krigsføring i SørøstAsia, Viet-Nam-krigen. Som student leste jeg leste samtidig om en økonomiutredning i den amerikanske Kongressen. Den påpekte rustnings-industriens stabiliserende og viktige betydning i amerikansk økonomi. På samme tid leste jeg om kursfall på NewYork-børsen når det kom meldinger om fredssamtaler i Sørøst-Asia. Økonomiens behov for trusselbilder og krig; krigsmarkedet. Markedsøkonomien forutsatte åpenbart krig for å kunne vokse og trives. Rustningsindustrien var en voksende kjempe. Siden er den blitt enorm. Et sted må den gjøre av seg.   

Første gang jeg leste «Catch 22» var på samme tid – fortsatt tidlig 60-tall og med nettopp gjennført militær førstegangstjeneste. Der opplevde vi å pakke stridssekken for kanskje å måtte gå i krig, storkrig. Fordi USA (president Kennedy) og NATO ikke ville akseptere skarpe russiske våpen i egen interessesfære, egen «bakgård» – Cuba. (Selv om Cubanerne hadde bedt om det, noe de hadde rett til etter internasjonal lov). Russerne invaderte ikke. USA invaderte, la en plan for «demokratisering» av øya. De har fortsatt egen base på Cuba, nå med et beryktet fengsel for «terrorister» fengslet uten lov og dom. 

Mens jeg leser boka om igjen, 60 år etter, pakker kanskje norske rekrutter stridssekken på ny. Nå fordi Russland ikke vil akseptere skarpe amerikanske våpen i egen interessesfære, egen «bakgård.» Landet har lang historisk erfaring i å bli angrepet vestfra.   

NATOs norske sjefsgeneral ser det som uakseptabelt at stormakter som Russland har interesse-sfærer. (Spesielt bør de holde seg unna områder som de i stor grad har språklig fellesskap med, som de har lang felles (og motsetningsfylt) kulturhistorie med. Russiske våpen langs grenser mot nærmeste naboland er maktspråk, slik den norske utenriksministeren (og NATO) sier. 

Det er maktspråk når russere holder tilbake og ikke selger gassen de selv produserer til EU.

En norsk forsvarsminister sier at russerne må ruste ned. 

De har vel norsk historisk erfaring med at russere angriper og truer oss østfra? De vet kanskje at russerne har et stort rustningsovertak over NATO? At de har handelsovertak i internasjonale markeder? Det høres som dobbelsnakk.

Dobbeltsnakket vises ved at en stormakt som USA (og NATO) åpenbart har interessesfærer, og at det er akseptabelt. (Uansett hvor i verden, uavhengig av språk, kulturhistorie – og motsetninger, dels uavhengig av internasjonal lov).  

Det regnes ikke som maktspråk når USA og NATO bomber andre land. (Viet-Nam, Serbia, Irak, Afghanistan, Libya osv.) Falske bevis eks. om «masseødeleggelsesvåpen» i Irak som påskudd for bombing er ikke maktspråk.

Det er ikke maktspråk å legge en ring av våpen og baser rundt Russlands grenser, innlemme naboland og tidligere allierte av Russland i NATO. 

Handelsboikott er ikke maktspråk. USA (og NATO eller EU) driver ikke med slikt. Ikke boikott av Iran, Afghanistan , Russland. Eller Cuba som bevislig har vært pint av handelsboikott siden 1960.

USA (og NATO) infiltrerer eller påvirker ikke andre lands politiske beslutninger og valg, driver ikke med propaganda, «fake news,» eller infiltrasjon. De undertrykker ikke ytringer eller bestemte befolkningsgrupper i eget hjemland. (I USA trenger man ingen mobilisering om at «Black Lives Matter»). 

Undertrykking er slikt russere driver med. (Og det gjør de jo. Kinesere også, og kanskje Saudi-Arabia, eller Tyrkia). Nei ikke Tyrkia..eh. De er jo med i NATO. Som Ungarn og kanskje snart også Ukraina og Kazakhstan ved den russiske grensen – eller hvem man måtte invitere. Kanskje ikke Saudi-Arabia heller. De er «for all practical purposes» nærmest NATO-medlem. De behandles som stater med lange solide demokratiske tradisjoner, stabile institusjoner og slår ring om våre verdier? Ytringsfrihet, like rettigheter og medbestemmelse? Eller dobbelsnakk?

Ytringsfrihet kan og bør brukes til å avsløre doble budskap, vold og bedrageri – bør oppmuntres. 

Nobels fredspris gis derfor til russeren Muratov som bruker og slåss for ytringsfrihet i Russland; viser doble budskap. (Ja- han fortjener den – doble budskap og manglende ytringsfrihet er helt sikkert svært utbredt i Russland, i Kina, Myanmar, og mange andre steder.) Men i USA (og NATO) praktiseres ytringsfrihet som demokratisk rettighet? (Vi går i stillhet forbi Ungarn og Tyrkia denne gangen).

Om Assange, (eller Snowden eller Manning) bruker ytringsfrihet og dokumenterer doble budskap, overvåking og falskpill – skal de forfølges og fengsles. Slik må det være. Siden det er ytringsfrihet og demokrati i våre interessesfærer blir dokumentasjonen pr definisjon feil, budbringeren kriminell eller gal. Budskapet og dokumentasjonen finnes egentlig ikke. 

Den forrige presidenten i USA var en fornuftig, etterrettelig, pålitelig leder og makthaver i pakt med våre verdier? Skulle noe annet vise seg i praksis må det være feil. Han vant det valget han tapte. Eller omvendt. Han kan få makt igjen. Den som har makt har rett. Sånn er det bare.

Det er i USA (og NATO) vi har frie valg. Manipulering gjennom Gerrymandering, filibuster-regler og lobby-finansiering av partier er demokratisk? Andres valg er ikke frie nok om det ikke passer USA (og NATO). De er korrupte eller manipulerte. Ulike Latin -Amerikanske land har stadig valgt feil ledere. Det gjorde de i Chile, Venezuela, Nicaragua, Panama, Grenada, i Afrikanske land osv. USA måtte gripe inn for å forsvare «våre verdier» om ledere ble valgt som kunne tenkes å drive politikk i strid med markedsinteressene til Big Business. 

De stemte feil på Krim, men foreløpig riktig i Ukraina – selv om de var splittet. Det kan påvirkes.

De venter kanskje bare på ulike invitasjoner fra Ukrainske ledere eller et dumt trekk i det internasjonale spillet fra Putin sin side for å slå dem i hodet. For å forsvare Milo sine verdier. 

Vi må være forberedt på å vende det 5.bud – «du skal ikke slå ihjel» til det motsatte om makta vil. Dobbeltsnakk finnes i politikk og religion – og de kan kobles.

Global finans kan være i krise. Penger blir mindre verd i syndikatenes opphoping av kapital – vi kan stå foran en brutal inflasjon. Våpen hoper seg opp. «Vi» kan få behov for å svi av noen våpen, for å destruere kapital uten at investorer, oligarker og syndikater taper – en «restart» av økonomien. Oljefondet bør investere i krigindustri og oljeutvinning. Det kan snart «lønne seg.» 

Det kan virke som om det militær-industrielt-økonomiske komplekset kan se seg tjent med en krig igjen. Slikt kan vi nok regne med at det vil bli dobbeltsnakket om: «Catch 22.»

Kanskje vi skulle bruke året som er markert med 22-tall til å utforske mulighetene til å si noe nytt. Om kunnskap og fornuft, om politikk, økonomi og butikk. Til å etablere nye praksiser som gir bærekraftige sammenhenger mellom det vi sier og det vi gjør. Som kan være liv laga.  

—————————

Legger ved noen lenker til mulig ettertanke, slikt som helst ikke skal diskuteres for høyt og åpent. Den første en gammel dokumentar som NRK visst i sin tid ikke ville vise, der mange av de involverte ikke ville uttale seg osv. Den finnes kanskje ikke men altså likevel… 

Et par lett fortvilte internasjonale innlegg; forsøk på å snakke om slikt som kan snakkes om, men likevel ikke snakkes om – legges også ved:

https://jacobinmag.com/2019/03/billionaires-political-influence-donations-conservatism?fbclid=IwAR19UDxTf_iGKzhT47gOHnOcTzvWNyj4aIkb-GCioVRIgF2JLTwqYrSacvQ

I siste lenke kommer en sjefssyndikalist og makthaver selv til orde.    

Larry Fink er billionær og grunnla investeringsselskapet BlackRock i 1988 sammen med sju andre. Han er kanskje dagens fremste «Milo» og dobbeltsnakker til egen fordel. Fondet han grunnla er blitt verdens største (ca 6 ganger større enn det Norske Oljefondet). Hans omfattende innflytelse knyttet til organisering av internasjonal kapital og kunnskapsforvaltning kan leses ut av selskapets egen omtale: https://www.blackrock.com/corporate/about-us/leadership/larry-fink

Årlig legger fondet ut en tale til sine aksjonærer, i stor grad eksemplarisk framvisning av dobbeltsnakk, ikke minst i forhold til miljø. Cf lenken under, som er hentet fra The Guardian.

https://www.theguardian.com/environment/2022/jan/18/blackrock-larry-fink-climate-policies-profits-woke

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


× 4 = åtte