Den gode leder – beste skolen. Vinneren?

De siste dagene er jeg, fra svært ulike nivåer og posisjoner innenfor utdanningssystemet et par ganger blitt spurt til råds.  Alltid trivelig å bli spurt til råds, ikke alltid så enkelt å gi gode svar. Især når svarene forventes gitt litt på direkten.  Det følgende er basert på de kjappe svarene som ble gitt over mail, dog med noen få tilleggstanker, litt forsøk på språklig rydding.

Den gode rektor?

Den første som spurte, var involvert i lokale diskusjoner om kriterier for rekruttering og tilsetting av ny rektor. Hvilke egenskaper/personlige kvaliteter burde det legges vekt på? På sparket svarte jeg at den ideelle rektor nok er en slags tusenkunstner ….

En som har sans for overblikk, system og retning, både innad og utad i forhold til egen organisasjon. Innad for å gi klare rammer for kollegium og elever, men rom for egenerfaring/utvikling/samarbeid. I stand til å lytte til andre, veilede, se og ta i bruk godt potensial blant medarbeidere (faglig, menneskelig, sosialt). Sette grenser og krav, ha evne til å skjære igjennom og ta beslutninger/ansvar. Utad – kunne kommunisere med sentrale nivåer på deres eget språk, sørge for kompetanse til å ha økonomisk/rapporteringsmessig dekning. Våge å gå i kritisk dialog oppover i systemet. 

En som har solid praktisk skoleerfaring, fortrinnsvis med noe erfaring som har krevd lederansvar (som inspektør, utviklingsleder, teamleder, fagkoordinator – kanskje også ledererfaring fra barne-ungdomsarbeid utenfor skolen).  

En som er grunnleggende interessert i unger/ungdom – i andre mennesker.  Som har lojalitet overfor unger/familie/lokale kontekster (forvalte rettigheter som de har). En lojalitet som må kobles med nødvendig lojalitet til det offentlige oppdraget (lov- og regelverk /planer knyttet til undervisning og læring, kvalitetssikring og økonomi), og ikke minst lojalitet overfor eget kollegium som skal mynte ut læringsoppgavene i praksis. Personalansvaret er viktig for rektor som leder.

Slike ulike lojaliteter bør ikke innebære at lederen går i ett med et hvilket som helst terreng, eller kan/skal gjøre alle til lags. Lojaliteten kan ikke være gyldig uansett hva andre måtte finne på. Dette stiller krav til at lederen er tydelig på hva hun/han står for – i forhold til faglighet, organisatoriske og mellommenneskelig spilleregler.  At ulike medarbeidere og medmennesker så godt råd er kjenner rammer, krav og forventninger, og gjennom erfaring har tillit til at lederen klarer å være tydelig, redelig og konsekvent i forhold til disse forventningene.  Har det man gjerne kaller personlig integritet.

Kanskje ikke bare en tusenkunstner, men kanskje et overjordisk vesen og dermed et dårlig utgangspunkt for stillingsbeskrivelse og utlysning av jordisk virksomhet? Eller noe å strekke seg etter? 

 Den beste lærerutdanningen?

Den andre som spurte, ville ha kjappe innspill til hva som ville kjennetegne den beste lærerutdanningen vi kunne gi? Hvordan få tak i gode søkere? Hvor lang utdanning? Hvordan legge opp studiet for å møte framtidas utfordringer? 

Det andre spørsmålet var på en måte greiest. Jeg tenker at lærerutdanning etter hvert må være på masternivå. En praksismaster – der svært mye av arbeidet er knyttet opp mot praksisfeltet. 

Hvordan får man kompetente søkere?  Jeg tenker at en kompetent søker har et par-tre grunnleggende forutsetninger.  Kanskje burde ulike forutsetninger forutsette vekting av ulike opptakskrav.

For det første at søkerne har gjennomsnittlige (godt og vel) resultater fra videregående skole.  Det sjekkes ved vitnesbyrd. For det andre at søkerne er grunnleggende interessert i barn- og ungdom, i undervisning og læring, og har gode sosiale ferdigheter, evne til samarbeid. Dessuten sans for ryddighet, tydelighet – og nysgjerrighet.  Dokumentert og attestert erfaring fra undervisnings/ungdomsarbeid over lengre tid – kunne kanskje telle med på det andre området. Kanskje burde man koste på at en egen opptaksprøve skal telle med, med begrunnelse av søknad samt intervju/samtale.

En lærerutdanning som kan møte framtidas utfordringer, tror jeg kan likne på den man nå legger opp til. Med pedagogikk som overgripende fag. Med faglig fordypning i noen undervisningsfag- og nivåer.  Som gjennom studiet gis mulighet for tette samarbeids- og veiledningssituasjoner med medstudenter og lærere.

En undervisning der reflektert praksis står sentralt. Der man øves på å observere, iaktta, formulere problemstillinger /utfordringer. Tenke gjennom og utarbeide forslag til løsning/tiltak, og etter hvert prøve dem ut på ulike felt. Jobbe fram problemstillinger knyttet til eksempelvis: a) Barns- og ungdoms læring og sosialisering knyttet til forskjeller i bakgrunn og forutsetninger. b) Faglige ferdigheter/kunnskaper (matematikk, norsk, engelsk, musikk osv.) knyttet til undervisningsutfordringer. c) Organisatoriske, administrative, planleggingsmessige forhold og utfordringer. d) Evaluering, tilbakemelding og kvalitetssikring.  e) Kollegasamarbeid, klasse/gruppeledelse. f) IKT som verktøy for kommunikasjon og kunnskapsdeling, hjelp til systemoversikt, tekst- og oppgaveproduksjon. 

 Til arbeidet med problemstillingene hører gjerne et sett spørsmål som kan brukes på ulike felt: Hvordan ytrer dette seg i praktisk skolehverdag? Hvilke tilnærmingsmåter/løsninger brukes i praksisfeltene? Hva kan forskning og utviklingsarbeid bidra til med forståelse, tilnærmingsmåter, dokumentasjon?  Hva vil dere prøve ut, forsøke å oppnå? Hvordan?  Hvordan ville dere vite om dere har fått til det dere ønsker?  Dette handler også om kjennskap til forskningsmetodikk, forskningens muligheter og begrensninger.

Jeg tenker meg at det legges vekt på systematisk arbeid i kollokvie- og prosjektgrupper, med veiledning og oppfølging av praksislærere og teorilærere. Arbeids- og samarbeidsformene bør ikke ligge for fjernt fra dem man forventer eller ønsker å finne i skolene man skal ut i, men snarere tenkes eksemplarisk – practise what you preach….

 

Den ideale fordring.

Så hva preker vi, preker jeg?

Det slår meg, når jeg kikker tilbake på svarforsøkene, at de er rimelig alminnelige, generelle og på et vis ganske idealistiske.  Kanskje kunne de også sammenfattes i enkle sett med slagord, slike som ulike bedrifter gjerne betegner som selskapets ”verdier.”  Og kanskje vi trenger noen verdier eller seilingsmerker, i tillegg så enkle kjøreregler som mulig.  Noe som likner etikk i bunnen.  Det enkleste, og vanskeligste seilingsmerket er kanskje det som sammenfattes i ”Den gyldne regel,”  http://no.wikipedia.org/wiki/Den_gyldne_regel . En regel som i litt ulike versjoner finnes i de fleste religioner og livssyn.  Jeg liker best de versjonene som formulerer seg omtrent slik: ”Gjør ikke mot andre hva du ikke vil andre skal gjøre mot deg.”

Verdier og kjøreregler må uansett myntes ut og testes i daglig praksis, i valg og beslutninger, individuelt og kollektivt.  De valgene vi gjør som ledere, som oppdragere, planleggere, politikere – særlig i forhold til alt som er knyttet til alminnelige rettigheter (utdanning, helse, sikkerhet/kjøreregler) dreier seg om å legge til rette mulighetsbetingelser for andre.  Kollektive rammer for individuell utfoldelse og overlevelse. Kanskje er det dette ”kunnskapssamfunnet” skal dreie seg om: Hvordan ta bedre vare på hverandre, på mulighetsbetingelsene våre globalt og lokalt, hvordan finne gode, bedre, mangfoldige måter å overleve på?  Kanskje snarere enn å utkonkurrere hverandre, oppnå høyest testskårer eller høyest målt effektivitet. Kan alle vinne? Kan alle prøve å vinne, utkonkurrere andre og samtidig ønske at alle andre skal vinne?

Økonomene synes å ville legge konkurransen i bunnen for våre daglige praksiser i alle ledd og på alle nivåer: Hvordan skal vi vinne, få mest mulig, størst avkastning?  Byrådet for kultur og næring i Oslo har laget en samarbeidsallianse mellom kommunen og mange kunnskapsmiljøer, kalt ”Kunnskap Oslo.” De har gitt ut et reklamemagasin der det refereres mye spennende og bra kunnskapsarbeid i ulike miljøer. http://www.oslo.kommune.no/article221926-7690.html  På omslagssida refereres til ”Kunnskapskamp” – og det som vel må antas å være oppslag av alliansens verdigrunnlag først i magasinet. Det refereres til det store forskningsprosjektet ”Et kunnskapsbasert Norge” ledet av  øknomiprofessor Reve.  Det som etterspørres er: Hvor har vi ”spesielt gode forutsetninger for å vinne den globale kampen?”

For det er visst stadig dette økonomer og en del politikere mener at kunnskapssamfunnet, skoleledelse og utdanning grunnleggende skal dreie seg om?  Å vinne den globale kampen?  Kampen om hva? Målt hvordan? På bekostning av hva og hvem?

 

 

 

2 tanker om “Den gode leder – beste skolen. Vinneren?

  1. En utfordring eller mål/visjon for framtiden bør kanskje også være å hindre reproduksjon av sosiale forskjeller. Det er kanskje noens mål og står kanskje et sted. Noen fortalte meg at Norge er av de «dårligste i klassen». Jeg vet ikke om det stemmer. Dersom det gjør det, blir det kanskje en av våre viktigste utfordringer å ta alvorlig = vi må møte mennesker med respekt og ta dem på alvor. Så lett og så vanskelig #lærerutdanning og ledelse.

    • Enig i utfordringen det er å møte mennesker med respekt og ta dem på alvor, hvilket nok krever et visst monn av selvrespekt også – og kanskje til og med å leke litt med Piet Heins gamle gruk om kun «ta spøk for spøk og alvor kun alvorlig…»
      Tro ikke uten videre at Norge er «dårligst i klassen» når det gjelder å hindre reproduksjon av sosiale forskjeller. Det er vanskelig å måle – enda vanskeligere å finne gode, gyldlige sammenlikninger mellom nasjoner på slikt. Men å jobbe for hindre slik reproduksjon, bidra til at sosiale forskjeller ikke øker er viktig. Her spiller nok systemer for god fordeling av den økonomiske verdiskapingen den viktigste rollen.
      jonfrode

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


tre + = 4