Det muliges kunst

Bestefar tøyer seg forsiktig igang hver morgen for å møte dagen, våkne. Kroppen er ikke riktig hva den var for pensjonisten, men oftest mer samarbeidsvillig enn man skulle tro. Et litt forsiktig mål er å holde ting mest mulig ved like, prøve å få ting til å funke noenlunde slik det har gjort, slik han ønsker. Når knær eller rygg er ugreie, taket lekker eller vi har rota oss inn i et problem der alt ser ut til å stoppe opp, så prøver vi omstille oss. Prøver etter evne og mulighet å finne måter å komme igang igjen på, kunne gå videre. Bruke omtanke og fantasi for å teste hva som fortsatt kan være mulig å få til. Av og til med forbløffende resultat.

Det muliges kunst altså. Som egentlig er en talemåte myntet på politikk. Med opphav hos tysk jernkansler Bismarck i Tyskland fra andre halvdel av 1800-tallet. Et uttrykk som signaliserer realpolitiske betraktninger, forhandlinger – kanskje renkesspill om beslutninger og makt for praktisk gjennomføring. Med ekko av renessansens Machiavelli. En politisk tenkemåte som gjerne sees i motsetning til politikk basert på luftige idealer, på prinsipper og moral.

Bestefar er kommet igang foran PC-en. Tenker på eget vedlikehold, på noen av dagens forpliktelser, på valgresultater og samfunnsutvikling mens han vekselsvis kikker på valgkommentarer og det fuktige, høstlige grønnsværet utafor vinduene. Har det godt og varmt. Stort varmere bør det egentlig ikke bli på denne tida av året. Verken innom- eller utomhus.

Folket har «talt,» øvd «demokratisk innflytelse» ved å velge blant tilgjengelige stemmesedler puttet i valgurner og talt opp. Bestefar setter noen ord i anførselstegn fordi han nok tenker at stemmene gjerne er usikre, innflytelsen på samfunnsutviklinga gjennom stemmeseddelen nokså begrensa. Men dog.

Det kan være flere som tenker litt i samme baner. Det største partiet ved dette valget var hjemmesitterpartiet, eller sofapartiet med ca. 45%. De som sogner til dette har neppe hatt store forventninger rundt egen innflytelse, kanskje ikke all verdens tro på politikerne på tilbud heller.

Bestefar fortaper seg litt i grønnsværet utafor vinduet. I fargeblanding. Valgets relative vinner er grønnfarget. En av de fire grunnfargene grønt, rødt, blått og gult. Grønt er en farge knytta til klorofyllet i planter og alger. Det som tar opp i seg blått og rødt lys fra elektromagnetisk stråling, som tar solenergi i bruk for å omskape uorganisk stoff til organisk gjennom fotosyntesen. Liv. Ingen ueffen farge for et miljøparti.

Av de fire grunnfargene er grønn den eneste som kan lages ved å blande andre farger. Rødt, blått og gult kan ikke det. Sånn sett kalles grønn en sekundærfarge sammen med lilla og oransje. Farger kan utfylle hverandre som komplementærfarger til ulike helheter. I ulike sammenhenger kan helhet og komplementærfarger visstnok få ganske ulike betydninger. Setter du sammen farger på en palett og snurrer rundt blir alt grått – eller hvitt.

Det er kanskje det siste som blir MDG – sin ufordring når det skal forhandles ut fra en ny styrke etter valget. At de ikke bare snurrer rundt i forhandlingene når de tetter seg til, slik at grønnfargen blir for blass, men sørger for at realpolitikken får grønnere feste.

Er ikke grønn politikk først og fremst luftige idealer, prinsipper og moralisme om gulrøtter, vind og sykling? Knapt realpolitikk? Motstandere (og journalister anført av Anders Magnus i NRK som en sjeldent ufin og arrogant uspørrer) har søkt å sette et slikt stempel når de spør eller omtaler MDG ut fra hva de selv oppfatter som realpolitikk. Om MDG forsiktig vil diskutere, kanskje prøve ut nye måter å tenke marked og økonomi på klistres de mot å skulle ha «ny valuta.» Urealistisk tankespinn (som de heller ikke fremmer). Når partiet vil fase ut oljeindustrien over et par tiår til fordel for fornybar energi, er eneste spørsmål hva det vil koste. Realpolitikk er først og sist penger ut og penger inn i enkel blårussforstand.

Vi kan iaktta smeltende isfjell, økende CO2 konsentrasjon, klimaendringer, svikt i økologiske systemsammenhenger. Vi kan iaktta flyktningsstrømmer, bank- og finanskriser, land- og ressursran, slavearbeid og forskjellsutvikling, terrorisme, lokale borger- og religonskriger. Det vi ser er reelt.

Sammenhengene er komplekse, men vi forstår stadig mer.

Noe av den sikreste kunnskapen vi har, er at samspillet i naturen som vi alle er del av og avhengige av er truet. Vi blir også stadig sikrere på at det er våre egne handlemåter, måten vi organiserer oss og produserer på, tenker økonomi på, som utgjør en vesentlig del av trusselen. Et overordnet problem og utfordring av høyst realpolitisk karakter. Både lokalt og globalt. Økonomiforståelse, organisering og produksjonsmåter er menneskeskapt.

Med et forterpet bilde kan vi kanskje si at vi alle er i samme båt. En etterhvert nokså skrøpelig båt i stor fart mot isfjell eller kanskje skjær. En båt som har begynt å lekke og krenge. Realpolitikk for de som har ført båten så langt i mange år, AP, H, FrP, dels med småpartistøtte, synes å være at da vi må øke båtens fart, holde stø kurs. Utfordringen bør løses ved å bruke de samme midlene som med stor sannsynlighet har skapt problemet….Visst prøvde SV å skrubbe litt da de fikk prøve det muliges kunst på alvor, men det ble knapt noen kursendring.                                                                                                  Båtens kurs er kjennetegnet ved konkurranse om økonomisk vekst som overordnet verdi og mål. Både for den enkelte og samfunnet. Billigere og mer forbruk på kort og lang sikt. Sammenslåinger til store enheter fordi det gir bedre vilkår for vekst og forbruk. Mer varer, flere testpoeng, større gjennomstrømming for hver krone! Vi må omstille oss til å få mer fart på Norge!

Den besteme kursen søkes satt på autopilot gjennom intrige- maktspill og lobbyvirksomhet for å lage internasjonale avtaler som sikrer profitt- og vekstmuligheter for de store markedsaktørene. (TISA og TTIP). På bekostning av demokratisk medvirkning og rettigheter, trolig miljø – og kanskje også et faktisk fungerende marked i lokale sammenhenger.

Konsekvenser er konkurransutsetting av rettigheter, nedlegging av skoler, helseinstitusjoner og lokalsamfunn fordi det «lønner seg» slik regnestykkene settes opp. For hvem? Hvem er tjent med økonomisk vekst, større forbruk på en klode som ikke vokser?

Det er altså tid for lokale forhandlinger mellom ulike partier. Det muliges kunst. På lokalt nivå kan personlige kvaliteter hos kandidatene slå ut på uforutsigbare måter både blant velgere og forhandlere. Det finnes ålreite folk i alle partier, eller folk som….vel….Kobler man opp mot lokale saker, må man nærmest være lokalkjent for å forstå valgutfall – og nok også forhandlingsutfall når man kommer så langt. Mulighetene er langt mer variert enn på nasjonalt nivå, selv om nasjonale, og altså globale føringer kan snevre inn lokalt handlingsrom.

Bestefar øser seg lett litt opp, når han tolker tegn i samtida fra nyhetsformidling gjennom avisbunker, nettsider, forskningsrapporter, diskusjoner. Over hvordan vi risikerer å skusle vekk – ikke bare livsgrunnlag for kommende generasjoner, men også vellykkede institusjoner, godt arbeid og gode erfaringer utviklet i samfunns- og arbeidsliv gjennom generasjoner. (Arbeidsmiljøloven, konkurranseutsettinga, NPM- og EU- tilrettelegginga).

Når MDG skal ut i forhandlinger, jobbe fram mot stortingsvalg har bestefar noen små forslag til ettertanke, om grønnfargen skal festes og kunne gi ny komplementær helhet:

Noen få sentrale peilemerker som forhandlinger og lokale beslutninger kan vurderes opp mot. Der første punkt er overordna:

1) Ivareta økologisk samspill slik at liv og virke skal kunne gå rundt på lang sikt.

Utmerket ivaretatt av Grunnlovens § 112: «Enhver har rett til et milijø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Loven pålegger også myndighetene til å sørge for kunnskap slik at denne rettigheten kan ivaretas.

Det andre og tredje punktet, er underordna det første. Punkt to er vel egentlig dypt konservativt. Istedenfor begreper knyttet til «økonomi» har jeg brukt en tilnærming til dette ordets opprinnelige betydning: å husholde:

2) Husholde slik at vi understøtter vedlikehold av materiell infrastruktur, kultur og natur. Tar vare på det vi har og har oppnådd. Driver utviklingsarbeid som integrert i vedlikeholdsarbeidet.

3) Husholde slik at vi legger til rette for vekst i bruk av fornybare energibærere på alle områder, sluser ut bruk av fossil energi.

Det burde kunne finnes felles perspektiver kanskje særlig med SV og Rødt her. De tre partiene bestefar har størst sans for som gjorde det bra, dels uventa bra i dette valget!

Hvorfor skal nå bestefar, emeritus og altså uttjent, bruke tid og restenergi på å tolke, synse og prøve forstå? På å legge ut små usynlige tråder i den strømlinjeforma kaotiske verdensveven?                                                                                                             Kanskje mest fordi jeg har en slags glede av det. Gleden som likner det å komme seg i gang og videre hver dag. Våkne, kanskje også streve litt med nødvendig omstilling. Tenke rundt de større omstillingene som virker nødvendige om de mange etterkommerne skal kunne ha det omtrent like greit som bestefar sjøl har hatt det.

Der økonomi og økonomisk avkastning verken forstås som noe overordna mål, verdi eller målestokk, men som midler og verktøy for hushold. For at liv og virke skal kunne gå rundt. For alle.

Kanskje fordi det kom litt liv og røre med dette nye partiet med tydelig grønnfarge som nå, sammen med Rødt har fått sjansen til å prøve ut det muliges kunst.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


tre + 7 =