Det norske eventyret: Snipp snapp snute?

Vår og sommer sprudler i behagelig temperatur og veksling mellom byger og solskinn disse dagene. Morelltre, epletre og spirea har blomstret overdådig hvitt mot alt det plutselig grønne. Potter med struttende fargeklatter er kommet på plass innimellom. Hagestell og vennlig verk i en kropp som ikke helt er hva den var, men som funker på rimelig vis. Ikke minst hjulpet av et godt helsevesen som har kunnet sette inn enkelte reservedeler etter behov.
Gledet oss har vi over mektige musikalske treff i konserthus og opera, med slekt og venner på scene og i sal. Over musikalsk egenkonsentrasjon og fellesskap på korøvelse,over å få være med i blæseorkester på Ammerudhjemmets kulturkveld og Christian Radichs dekk en formiddag i maksvær på Oslofjorden. Så en dag med barnebarn trillende lattermildt rundt i grønnsværet.
Ligge i godstol under nyfriskt løvverk etter aktive økter, med avis eller god bok og et glass vin. Kikke litt bort på kjøttmeisen som travler inn og ut av nyoppsatt fuglekasse for å videreføre slekta på sitt vis. Årvåkent opperksom på mulige truende bevegelser mot eget revir. Fint å kunne drive vedlikehold på eget hus og hage, feie for egen dør. Det er ingen ting som gjør seg sjøl, verken for kjøttmeis eller folk.
Jo, vi har det storartet her øverst i Groruddalen akkurat nå. Noen av oss. Kanskje ganske mange av oss. På ulikt vis. Det er godt statistisk belegg for at de fleste her hjemme har langt større frihet til å velge, delta og forbruke på de fleste områder enn for en generasjon sida. Altså sammenliknet med hvordan vi sjøl hadde det før. La oss si sånn rundt 1960-70. La oss ikke glemme: Da hadde vi det også veldig, veldig bra. Før alt begynte å skli så mye fortere, oljesmurt.
I dag har vi mer penger både privat og offentlig å rutte med enn for 40-50 år sida. Bedre pensjon, sykelønnsordning, barneomsorgsordninger, arbeidsvilkår, helse, utdanning, reisemuligheter. Nasjonalt har vi høy produktivitet, lav rente, lav arbeidsledighet, lever lenge og har det stort sett bedre enn de aller fleste det er mulig å sammenlikne seg med internasjonalt. Et eventyr.

Eventyrets grunnlag.
Den norske (og nordiske) samfunnsutviklingen, det vi gjerne kaller den «nordiske (eller norske) modellen», har trolig skapt noe av fundamentet for dette eventyret. Måten vi har forvaltet de felles ressursene våre på. En ganske allmenn modell som er forhandlet fram, og som man har hatt relativt brei politisk enighet om. Som i hovedsak ble forankret i og forvaltet av demokratiske institusjoner det har tatt lang tid å bygge opp. Som ikke har gjort seg sjøl.
Denne modellen, eller måten å ta den i bruk på, blir stadig utfordret. Den er blitt en av 2013 – valgets viktige temaer. Kanskje særlig fordi FrP formann Jensen på partiets landsmøte utbasunerte at «modellen står i veien for folk flest.» Hva hun nå måtte ha ment med det. Gitt at hun forstår hva en «modell» er, kan hun i alle fall ikke ha ment at den er noe særlig å ta vare på. Kanskje ville hun bare mene noe motsatt av statsministeren som gjerne flagger «modellen» som sin, og som vil ha stø kurs videre etter det modellen har trukket opp. I Høyre virker de litt usikre på om de skal påberope seg eierskap til «modellen» eller finne «ny kurs» – og formodentlig vekk fra den. Siden begrepet er satt på valgets dagsorden, kan det være vel verd å se litt nærmere på den.

Bestefar setter gjerne begrepet «modell» i anførselstegn. Litt fordi han som arbeidslivsforsker har jobbet endel med den. Har diskutert «modellen» innimellom på seminarer, konferanser og møter nasjonalt og internasjonalt gjennom 20-30 år. Der det kan ha vært enighet om noen hovedtrekk i en beskrivelse, og en del uenighet om hvordan den har funket, eller hvorvidt den har hatt framtida for seg.
Åpenbart ble anvendelsen av «modellen» snudd ganske mye fra midt på 80- tallet. Såvidt mye at det også kan være en grunn til å sette den i anførselstegn. Etter endringene er den ikke helt hva den var, og den kan stå i fare for å forsvinne.
Kanskje kan det være verd å sortere litt i bruken av ordene «modell» og «system.» Noen hver kan gå surr i begrepene.
En modell kan sies å være en forenkling eller representasjon av en virkelighet. En tegning, et kart, eller en prototyp på noe som skal bli. Et eksempel knyttet til ulike målestokker eller kriterier for noe en vil lage, prøve å få til i virkelighet. Til bruk i full skala og sann tid. Det er viktig å huske at modellen ikke er det samme som virkeligheten. Kartet er ikke terrenget, tegningen av bilen er ikke bilen på veien med deg bak rattet en glatt vinterdag.
Et system kan innebære måter å lage en modell på, det kan være måter å ta en modell i bruk på i full skala. Først etter noe bruk får man ofte skikkelig grep om forutsetninger under ulike forhold, mulighetsbetingelser for at modellen skal funke etter hensikten. Et system knyttes gjerne til struktur, relasjoner, atferd og energiomsetning. Slik at systemet kan opprettholdes innenfor definerte grenser. Ingen systemer er selvtilstrekkelige. De er avhengig av tilførsler utenfra, og leverer samtidig noe tilbake til omgivelsene. Til andre systemer. Systemer dreier seg om prosesser, om interne koblinger og tilbakekoblinger i systemet, om koblinger og tilbakekoblinger med omgivelsene, med andre delsystemer. Kloden slik vi kjenner den, er et system sammensatt av utallige samvirkende, innbyrdes avhengige og vekslende undersystemer. Menneskekroppen er et slikt system.

Modeller i bruk funker stort sett dårlig om en ikke har tegnet inn regulerende mekanismer. For å sikre jevn energitilførsel og temperatur (termostat), for at en motor ikke skal gå varm, skjære seg, løpe løpsk, for å kunne korrigere flykurs. Som regulerende mekanisme for veitrafikk er det greitt å ha et sett felles trafikkregler.
Modeller for samfunn, sosialt samvirke og levende liv, er av en annen karakter enn modeller for motorer. Rett og slett fordi alt levende reagerer tilbake på noe som er erfart.Vokser og dør. Tilpasser seg. Du og jeg (og alt levende) er prinsipielt noe annet enn en ting, en vare. Samtidig som vi deler grunnleggende evner og forutsetninger med alt som lever, er vi som mennesker i en særstilling ved måter vi ordsetter erfaringer på, kobler tilbake på, tenker og lærer på. Måter vi uttrykker behov på. Måter vi erindrer det som har skjedd på, måter vi uttrykker håp, frykt og glede, skjønnhet og avsky på.
Mennesket kan, med filosofen Schelling, sies å ha utviklet seg til naturens måte å reflektere over seg selv på.
«System» og «modell» er altså ikke helt det samme. Den hverdagen en enkelte av oss erfarer og setter ord på, representerer også et annet logisk nivå enn de mer abstrakte begrepene om «modell» og «system.» Det gjelder kanskje å holde tunga rett i munnen. Prøve å sortere nivåene. Men likevel forsøke å forstå hvordan de er koblet. Bestefars tilbakelente hverdagsnytelse – og beskrivelse er ett nivå, forsøkvis formet i nære og hverdagslige ord. Modell- og systembeskrivelsene, ikke minst forsøkene på årsaksforklaringer, oversettelser mellom nivåene er noe ganske annet og må formes annerledes. Noe vi må streve med å få til om vi skal kunne gripe mulighetsbetingelsene for nytelsen – og fortsatt nytelse.
Her finnes alle muligheter for politikere, mediefolk og samfunnvitere til å snuble, villede, bidra til at systemer «løper løpsk» snarere enn betimelig regulering og læring.

Det kan hende at modeller for samfunn, sosialt samvirke og levende liv bør ha regulerende mekanismer knyttet til former for medbestemmelse, demokrati og likeverd, for hushold med felles ressurser. De fleste har det. Den «norske/nordiske modellen» kan sies å representere noe slikt.

Fellestrekk i den «norske/nordiske modellen. (den finnes i litt ulike utgaver i de nordiske land, knyttet til historiske og naturgitte forskjeller) kan sies å være:
– Et godt organisert arbeidsliv og avtalefestet samarbeid mellom arbeidslivspartene i et trepartssamarbeid.
Avtalene har vært knyttet både til lønnsfastsettelse, arbeids- og tilsettingsvilkår. Det har vært felles ansvar å overholde avtaler.
– Et økonomisk styringssystem som har bidratt til fordeling av verdiskapingen gjennom skatter og avgifter, til inntektsutjevning. Et møysommelig oppbygd system for forvaltning av naturressursene, allmenningen vår – felleseiendommene.
Forankret institusjonelt over år gjennom konsesjonslover, statlige insitutsjoner for offentlig eie drift og forvaltning bl.a. av skog, energi, havressurser, kommunikasjon og veier.
Det økonomiske systemet har gitt rom for en stor offentlig sektor for å sikre og forvalte rettigheter for alle. Samtidig har systemet gitt gitt rom for relativt åpne og velfungerende markeder.
– Lov – og regelfestede rettigheter for innbyggerne er knyttet til bl.a. helse, bolig, utdanning, arbeid, sikkerhet gjennom livsløpet. Til trykke- tale- organisasjons- og trosfrihet.

Ett av trekkene ved denne modellen kan sies å dreie seg om solidarisk ansvar. Vi har langt på vei sikret rettigheter for alle som bor her. Med det følger også at alle har en viss plikt til å bidra etter evne. Ikke unndra seg et ansvar som også gjelder andre enn en sjøl.
Et annet trekk, ikke ved selve modellen, men mulighetsbetingelser når det gjelder å kunne utvikle systemer for bruk, ligger i naturressursene, allmenningen vår. Vi har vært heldige og dyktige.
Det som var en værbitt, karrig natur med vanskelig framkommelighet, bidro trolig til at folk gjennom generasjoner måtte jobbe hardt for livhanken. Måtte lære både å stole på seg sjøl, vise oppfinnsomhet, men også hjelpe hverandre når det trengtes. Egensindighet og dugnad.

Den karrige naturen viste seg etterhvert som en rikdomskilde. Vann, skog, mineraler. Først og fremst vannet, den lange kysten. Vannvei for handel og samvkvem, skipsfart. Som havbruk til næring lokalt og for handel. Som energikilde for industri og bergverk, utnytting av lokale mineralkilder som det var rikelig av, rimelig for bearbeiding av andres. Først i den aller nyeste tid, kom også de rike olje- og gassforekomstene- og inntektene. Inntekter som det trolig gjennom erfaring med den «nordiske/norske» modellen har vært mulig å styre på fornuftig vis, selv med en «åpen økonomi.» Fornuftig i den forstand at den har gitt godt rom for styring,manøvrering og ivaretakelse av rettigheter og goder for folk flest – også i turbulente tider. For å kunne holde balansen.

Økonomiske kriser har ridd og rir EU og USA som marer de siste åra. Med spekulasjons- og finanskriser, arbeidsledighet og tiltakende sosial nød. De er definitivt ute av balanse.Dette er samfunn der finanselitene (banker) har hatt et annet og fritt spillerom til spekulative pyramidspill på bekostning av folk flest – enn vi har vært vant til. Der en liten finiansiell elite skalter og valter med store deler av økonomien. Som ikke bare unndrar seg forpliktelser og bidrag for fellesskapet, men kan forlange (og oppnå) at det samme fellesskapet (og folk flest) skal fylle opp igjen de revnede spekulasjonsboblene de selv har skapt.
Den «norske/nordiske» modellen har bidratt til at vi har unngått dette uføret. Foreløpig. (Terra- skandalen og erfaringen med pyramidespillet «The 5%community, viser at vi ikke nødvendigvis går fri. For pyramidespill, se: http://no.wikipedia.org/wiki/Pyramidespill )

Undergravingen av den «norske/ nordiske modellen» har pågått lenge. Endringer i modellen fører til endrede dynamikker, endret samspill – nye prosesser, også læringsprosesser. Eller mangel på læring. I verste fall kan det bety slutten på et eventyr.

Eventyret ute?
Snipp, snapp snute – så var eventyret ute?
Den politiske situasjonen før valget, synes for bestefar mer og mer forunderlig.
Den eventyrlig modellerte utviklingen angripes heftig, først og fremst av høyresiden, men sannelig også fra motsatt kant, der bestefar også nyter sine privilegier. La meg begynne med høyresiden. Det kan være god grunn til å la FrP representere denne siden. Først og fremst fordi de der ofte fører direkte og enkel tale, ikke nødvendigvis klok eller godt begrunnet. De blander gjerne nivåer uten blygsel (eller uten å forstå) og snakker direkte til nytelsen. Tante Høyre (eller også onkel Arbeiderparti) er mer forsiktige, dels «dannet»- men synes samtidig å dele mange oppfatninger, og de ser jo også gevinsten i å tale direkte til nytelsesnivået….

FrP – lederen fnyser nærmest av hele «modellen.» Og hun vil sette «mennesker foran systemet.» Nå er altså systemet oss. Vi har tegnet «modellen» og det er vi som har satt det i system, tatt det i bruk. Uttalelsen er forsåvidt meningsløs. Eller kanskje bare billig retorikk. Siden Stoltenberg fronter «modellen» som APs fortjeneste, må hun hevde at den ikke er noe tess.
Noe hun eksemplifiserer ved å gi inntrykk av at at alle skal kunne få omsorg etter behov, jobb etter behov, kommunikasjon etter behov osv. Alle skal visst ha rett til å få det sånn som de vil – når de vil! Om bare vi (og særlig de rikeste) bidrar med mindre skatt til offentlig forvaltning av slike rettigheter, vil valgmulighetene bli flere! Om bare helsevesen, utdanning, naturressurser osv. blir privatisert og markedsutsatt sikrer vi dette individualistiske utopia. Der hver er sin egen lykkes smed. Og kan kjøpe den helse, utdanning og transport de vil i markedet når de vil. Få det de peker på med en gang. Som bortskjemte unger. Nytelsen i sentrum. Som kanskje om man hever blikket opp et nivå, forutsetter at de er de som har penger som kan peke og forlange. Eller?
FrP – lederen står ikke uten ideologisk støtte. Hun blir en slags norsk versjon av et uttrykk som tillegges Thatcher: «Det finnes ikke noe slikt som et samfunn.» FrP – ere viser som oftest til Ayn Rands bøker og «filosofi» som deres største ideologiske inspirasjonskilde. Rands ideologiske ståsted uttrykkes klart av enkelte helter i bøker som «Kildens utspring,»her som eksempel: Arkitekten og idealet Howard Roark fremfører i noe som likner et manifest fra en rettssak: «..alt som stammer fra menneskets uavhengige ego, er av det gode. Alt som stammer fra menneskets avhengighet av andre, er av det onde.» Han har ikke noe ansvar for andre enn seg sjøl:  ”Jeg er kommet her for å si at jeg ikke anerkjenner noe menneskes rett til et eneste minutt av mitt liv. Eller til noe av min energi. Eller til noe av det jeg skaper. Likegyldig hvem som krever det, likegyldig hvor mange de er og hvor stort deres behov er. Jeg ønsket å komme her for å si at jeg er et menneske som ikke eksisterer for andre.” (Sitatene er hentet fra et innlegg bestefar hadde etter 22.juli hendelsen: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread169302/ )

Penger og reelle valgmuligheter kan det nok bli trangere om for folk flest – dersom FrPs (eller i mindre grad Høyres) arbeidslivspolitikk blir satt ut i livet. Med svekking av fagbevegelse og forhandlingsmuligheter, tilkjempede arbeidstakerrettigheter. Et angrep på et av hovedfundamentene i «modellen.» En undergraving av betingelsene for solidarisk ansvar.
Høyresiden synes å ha en kullsviertro på at bare toppen av pyramiden får frihet til å boltre seg med pengene sine/våre og våre felles naturressurser vil også de nederst i pyramiden få mer av alt, individuelt kunne boltre seg fritt og uavhengig.
Det er lite i erfaringene fra EU og USA som underbygger en slik tro. Rands ideale uavhengige indvidid er uansett en teoretisk og praktisk absurditet og umulighet. Det er dessuten plass til få i toppen av en pyramide. De få som får lov å dirigere pyramidespillene, gjør det alltid på andres bekostning. De som befinner seg lengre nede. Folk flest.
Men de som ledet «The 5% community» (eller deres politiske frender) snakker direkte til drømmen om lettvint gevinst og nytelse. Henter fram enkelteksempler på hvor feil ting kan være. (Slike eksempler vil, uansett modell og system, være lett å finne.) Men det er et langt, og tilnærmet umulig sprang å hevde at frimarked og rom for spekulasjon vil gi færre slike eksempler, ville sørge for at alle vokser, at alle får mer. Mer nytelse.
Om høyresiden mot formodning skulle få til generell og økonomisk vekst for alle, ville trolig gleden bli relativt kortvarig. Vi kan ikke alle vokse, få mer av alt vi vil på en jord som ikke vokser.
En hvilken som helst modell (markedsmodell eller sosialdemokratisk modell) som forutsetter eller har kontinuerlig vekst som mål, vil før eller siden ha systemiske sammenbrudd som konsekvens.
FrP – lederens markskrikerske utfall kan dekke over utilstrekkelig forståelse av ord som «system» og «modell.» Men det er hun neppe alene om.

Om å suse utfor på første klasse. Eller å sage over greinene vi sitter på.
Treet er i mange sammenhenger symbol på liv, vekst, kunnskap. Vår yngste datter kunne sitte i hagen, se på de store trærne og utbryte: «Trær minner meg om alt jeg ikke forstår….»
Bestefar tenker også ofte slik. At mye i forståelsen vår av liv, vekst, kunnskap er utilstrekkelig. Kanskje alltid vil og må være utilstrekkelig. Den må være utilstrekkelig, fordi total, entydig og sikker viten på et vis er avsluttet og på sitt vis uinteressant viten. Ofte farlig viten. Troen på de endelige og sikre løsninger er først og fremst kjennetegn ved ideologiske diktaturer, politiske, religiøse og/eller økonomiske. Kjennetegnet ved monokulturer. Gjenkjennelig ved at «jeg går rett på samme hva jeg støter på» – som regla gikk i skolegården. Der det uunngåelige kaos mest ble latterfylt, og i verste fall endte med slåsskamp og skrubbsår. (Det er mye som tyder på at framtidige økonomisk/politiske diktuaturer drevet av multinasjonale selskaper er vel så aktuelle som religiøse eller rent politiske. Eksempelvis kan Monsantos tilnærmede monopol og bukk/havresekk- lobbyisme og makt rundt patenter på såkorn/bruk av giftstoff/genmanipulering på sikt drepe livsbetingelser for svært mange i sin enøyde kamp for avkastning. Et «økologisk» basert diktatur om katastrofen kommer nær nok, vil neppe heller være vakkert…)

Om vi verken kan eller bør dyrke skråsikkerheten, må vi samtidig etterstrebe tilstrekkelig sikkerhet til å kunne manøvrere og mestre underveis for videre ferd, bør søke den beste kunnskap vi kan klare.
I slike sammenhenger prøver bestefar å ha to tanker i hodet samtidig: Vår utilstrekkelighet innebærer for det første at vi bør forholde oss med en viss ydmykhet og varsomhet når det gjelder atferd og handlinger på ulike nivåer. For det andre må vi likevel handle ut fra det beste som som foreligger av kunnskap på ulike nivåer. Kunnskap kan også kreve dristighet og styrke i handlingene.
Det er utfordrende å opprettholde balanse og bevegelse. Både individuelt og kollektivt. Skape og bevare handlingsrom. Balanse og bevegelse er to sider av samme sak. Rammene for nåtidig og framtidig handlingsrom settes av de naturgitte mulighetsbetingelsene. Forutsetninger for liv og samspill på den ene kloden vi bebor.

Den globale klimautviklingen.
Tidens største politiske utfordring, både globalt og lokalt dreier seg om det varslede globale sammenbruddet i økologisk samspill knyttet til menneskepåvirket global oppvarming.
Det er liten vits i å modellere gode veier, pensjonsordninger, for framtidige generasjoner hvis de ikke har noen klode å bruke den på.
http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2013/may/30/fossil-fuel-divestment-climate-change

I denne sammenhengen fremstår systemforståelsen i alle de store partiene, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet som utilstrekkelige. Selv om Fremskrittspartiet også på dette området flagger kunnskapsløsheten tydeligst – nærmest ved totalt å avvise den beste kunnskapen vi har. (Eller rent ut sagt, som Siv Jensen i politisk kvarter forleden, prøver å gi inntrykk av at IPCC er en politisk klubb med noen forskere, mens det egentlig er svært mange forskere som er uenige i klimapåpekningene. Når det motsatte er tilfellet).
Vi har svært god kunnskap om at global klimautvikling, utviklingen av økologisk samspill truer forutsetningene for liv slik vi kjenner det. At systemsammenbrudd truer. Systemet løper løpsk. Utviklingstrekkene er dels menneskapt. Det vi har gjort og gjør falsifiserer modellene og systemene. Vi må gjøre ting annerledes. På alle nivåer. Det er den beste kunnskapen vi har. Det er alminnelig enighet blant klimaforskere om hovedtrekkene i beskrivelsen av menneskeskapt global oppvarming. Det er ikke noe eventyr. http://iopscience.iop.org/1748-9326/8/2/024024/article#erl460291s2)
Det som beskrives må innebære at måten vi har forvaltet kunnskap på, måten vi har satt opp våre markeds- og samfunnsmodeller på for tilrettelegging av produksjon og økonomi ikke bare har vært utilstrekkelige, men feil. Om vi da har som mål å bevare produksjonsevne og mangfold i naturen – slik at liv også er laga som rettighet for etterslekten. (Fint uttrykt i Grunnlovens § 110b). Dersom selvmordet er vårt mål i overskuelig framtid, sage over greinene vi sitter på, ser vi derimot ut til å lykkes…
Utviklingen, har vært slik at det haster med å ta politiske grep om vi ikke vil risikere å gå utfor et stup. Dit vi ikke vil. Dit vel ingen vil?

Egentlig burde det være selvsagt: Siden vi ikke har en klode som vokser, er modeller som forutsetter stadig økonomisk vekst, produksjons- og forbruksvekst rimelig absurde på lang sikt.
På relativt kort sikt (i løpet av en generasjon eller så) vet vi at fortsatt energisatsing som vektlegger forbruk av ikke-fornybare ressurser som olje, kull og gass som nå vil være katastrofalt.

I en slik situasjon, synes for det første alle partier å ha økonomisk vekst som politisk mål og jobb nr.1. På høyre- såvel som venstresida.
De tre store partiene synes også at det i en slik situasjon er klokt å svi av så mye olje så raskt som mulig, gjerne på verst mulig måte som ved norskdrevet tjæresandutvinning i Canada. Gjerne på bekostning av fornybare ressurser som i Lofoten, Vesterålen og Senja. Når vi nå blir stadig sikrere på at vi nærmer oss et stup, synes de vi bør holde samme stødige kurs. Helst øke farten, og i det minste sørge for at vi suser utfor på 1.klasse.(FrP)

Angår det meg. Angår det valget?
Bestefar sitter godt i sitt lille private eventyr disse førsommerdagene. Titter seg litt tilbake, prøver å forstå sammenhenger i det større eventyret han har fått være med på. Som mange har fått være med på, mange har bidratt til. Som han nødig vil gi slipp på, og også bidra til å ta vare på. Som sikkert mange andre.
Ta vare på, ikke først og fremst for seg sjøl og bestemor eller oldemor på sjukehjemmet. Ikke bare for øyeblikkets nærvær og flyktige nytelse av det gode glasset, boka eller samvær og samklang som alltid er viktig. (Også som minner). Vi flyter nok rimelig bra den stunda vi har igjen. En viss nedtrapping kjennes naturlig, om enn vemodig.
Det er de som kommer etter oss det dreier seg om. Når vi lukker døra etter oss, bør vi ha etterlatt oss handlingsrom i minst like god stand som da vi overtok. For kommende generasjoner. Det er vi iferd med ikke å gjøre, ikke å klare.

Noen vil årsaksforklare det med at den «norske/nordiske» modellen har skjemt oss bort her vi ligger og nyter. Og helst klager. Om vi må stå i kø, ikke får plaster på såret med en gang vi skriker. Eller om det er et hull i veien, og vinen flyter billigere i Spania, pølsa koster mindre i Sverige.
En lege jeg hørte forleden, var oppgitt over at storrøykende pasienter nærmest ville at han skulle slutte å røyke for dem, når de fikk nedsatt lungefunksjon, truende sjukdommer. Det var som om de mente at det å slutte å røyke var hans, ekspertens – eller helsevesenets ansvar. Som god høyremann, åraksforklarte han denne fraskrivingen av individuelt ansvar med velferdssamfunnets sosialdemokratiske eller norske modell.
Forståelsen kan ha et snev av sannhet, men er neppe tilstrekkelig. Like gjerne kan man hevde at den sammenkoblingen (og svekkingen) av en norsk/nordisk modell med en markedsmodell som har funnet sted siden midt på 80 – tallet er å klandre. Der står Arbeiderparti- og borgerlige regjeringer like ansvarlige. Høyreregjeringen ga startskuddet. Ved å avregulere kredittmarkedet, slippe bankene «fri» og omtrent samtidig slippe boligmarkedet «fri» på 80-tallet, ble kanskje også våre verdier, atferd og mentalitet endret. Mange av oss fikk anledning til, og ble spekulanter med kjapp avkastning som sentral verdi og mål i livet. Jappetida handlet mye om å få mest mulig utbytte ut av minst mulig innsats. Om å ta sjanser, ikke ta ansvar, slippe unna.Vi fikk bankkrise, gjeldskrise – og gjeldsofre.De siste, da som nå, «folk flest.» En god bolig, ble snarere et investeringsobjekt enn et livsprosjekt. Det ble stuerent å «prøve seg» på å lure seg unna reglene, slik C.I. Hagen formulerte det. Mange kjente seg jo igjen.
Siden er markedsinnretningen som organisasjons- regnskapsprinsipp og modell innført ved lov og forskrift i forvaltningen av offentlige tjenester og rettigheter. Som «kunder» og «brukere» ser vi ikke lenger forskjell på varer og rettigheter. Vi forventer å kunne velge blant, og kjøpe kjappe, ferdige og helst billige løsninger, kanskje også rett til å brøyte eller snike oss fram, til å sutre og klage. (Anført av FrP). Sørgelig er det at Arbeiderpartiet gjennomgående har fulgt opp Høyres initiativ fra 80-tallet, og slik har bidratt til å svekke «modellen» og anvendelsen av den gjennom «New Public Management» – tiltak. Økonomisk målstyring. Sørgelig er det at veletablerte offentlige institusjoner og byråkrati – som vi trenger! er satt i klemme og står på stadig mer vaklende føtter.

Vi forstår ikke at helsetjenester, utdanning eller sikkerhet og rettigheter ikke kan produseres, måles, kjøpes og omsettes på samme måte som bleier, øl eller biler. Forstår ikke at om vi modellerer alt over samme lest, vil systemene kunne fungere helt forskjellig. Ulike prosesser settes i sving. Noen systemer kan gå totalt i stå, eller løpe løpsk på katastrofalt vis. Når helsearbeidere, undervisningspersonell og andre mister fagligheten i den konsulentdrevne målstyringsrasjonaliteten. Der det er omsetningen og bunnlinjen, enten det nå er skolenes usammenliknbare testskårer, studentgjennomstrømming, helseforetakenes behandlingsmengde eller politiets oppgklaringsprosenter det dreier seg om. Det er lavest mulig tall inn og størst mulig tall ut som gjelder. Vekst. Økonomisk vekst er jobb nummer en. Kanskje er det denne økonomiske enøyetheten som er i ferd med å få det økologiske samspillet på kloden til å løpe løpsk.

Foreløpig har ikke bestefar sett noe politisk parti som oppmuntrer til å utvikle alternativ økonomisk tenkning. Mer og mer er han blitt i tvil om vår måte å praktisere demokrati og politikk på egentlig er særlig god. Han lar sitt partimedlemsskap langsomt blekne og dø ut.
Men vil nok stemme likevel. Bare ikke på ett av de tre store partiene. Bestefar opplever det som trist at vi i hovedsak stemmer inn tre store partier, AP, H og FrP som i stor grad har gitt uttrykk for at vi forstsatt skal marsjere i godt tempo dit knapt noen vil. Om vi tør tenke oss om.
Kanskje stemmer vi slik fordi vi i vårt velbehagelige private liv er oss selv nærmest. Vi klarer ikke, vil ikke forstå at slik kan det ikke fortsette…..og vi blir jo uansett så små og ubetydelige i det store perspektivet? Og sikre kan vi aldri være? Det er sikkert unødvendig å være «føre var?»

Tja. Bestefar har sansen for Jan Erik Volds «det er håpløst og vi gir oss ikke.» For den stedige lille trassen. For hele tiden å prøve å forstå bedre, finne veier videre, også mens jeg gleder meg over det jeg har.
I morgen: Vårens siste markering foran Stortinget med Besteforeldrenes Klimaaksjon. En liten «Miljøpiknik» i samarbeid med «Miljøagentene.» Litt trassige gamle med trassige unge. Som prøver å få politikere til å ta konsekvenser av det klodens ledende forskere ser. Slik at nye generasjoner også kan få eventyr å fortelle. Vi trenger flere trassorganisasjoner. Besteforeldraksjonen har plass til flere. http://www.besteforeldreaksjonen.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


ni − 9 =