Distinksjon fra en sofa

Eller: hvordan unngå en «utfordring».

 Atferden, eller handlingen begynte altså å svinge innom deler av hjernen som i begrenset grad var tatt i bruk. http://morgenbladet.no/samfunn/2013/elsters_utfordring#.UdsYDDuovxB
(1 Fotnote: En refleks viser til atferdsmønstre i kroppen som ikke er viljesstyrt, som altså ikke er bevisste, men nærmest går utenom deler av hjernen.(Sånt som blir utløst når Elster leser om Holberg-prisen).

Blikk til venstre: Professoren og komikeren. Elster og Eia. Hæ? Hva dreier dette seg om? Siden det var disse to, var det kanskje en slags køpenickiade? Lurendreieri for å få noen utpå og kunne drite dem ut etterpå? Kanskje for å fremme eller undergrave en bestemt sak, eller egen synlighet og status? Litt som bestefar oppfattet «Hjernevask.» (Eller kanskje heller den berømte ikke-fagfellebedømte fleipeartikkelen til Sokal som har vært flittig brukt (og nok misbrukt) for å utdefinere bestemte tankestrømninger fra akademia. http://en.wikipedia.org/wiki/Sokal_affair .) En relasjon mellom avis/media, komiker og akademia. Det siste feltet representert ved Elster og Bourdieu. Fleip og/eller fakta? Børs- og/eller katedral. Infotainment?

Eller: hva slags spill dreiet dette seg om? Var det et spill bestefar kunne tenke seg å være med på?
Som han (og muligens Elster og Eia) kanskje uansett er/har vært fanget inn i uten å tenke så mye over det? Er tanken om at vår praktiske gjøren og laden, våre tanker, er underlagt føringer fra forhistorien vår utenkelig? Uten at disse føringene nødvendigvis er oss bevisst?

Innledende tanker delte seg i to. Minst: Først nærmest som en advarsel: Hold deg unna! Ikke send inn svar på oppgaven/invitasjonen.
Dernest: Dette kan det være morsomt å tenke litt gjennom, notere litt rundt. Med en murrende tanke (noen ville kanskje si problemstilling) i bakhodet etter de innledende blikkene: Gir denne oppgaven og «utfordringen» god mening slik den er framsatt? Mer presist formulert som en antakelse: Noe er feil med oppgaven, men hva?
To tilsynelatende motstridende beslutninger. Den første: Ikke besvare oppgaven eller delta i konkurransen. Den andre: Forsøke å forstå og forklare invitasjonen slik den framsto i avisen.

De første stegene i denne forståelsen, tenkte bestefar kunne bestå i å forsøke forklare (eller rettferdiggjøre) de to litt motsetningsfylte beslutningene. Selvsagt gjort i etterkant i forhold til leseerfaringen. Å er-fare, handler om å etterspore, kanskje forstå noe som har fanget ens oppmerksomhet. All læring og forståelse er i en viss forstand etterpåklokskap.

Beslutningen om ikke å delta.
Den første beslutningen om ikke-deltakelse ble tatt på sofaen nesten umiddelbart. Kanske den ble tydelig, eksplikert i løpet av et par minutter. Toppen. Den andre beslutningen modnet i løpet av helgen.
Beslutningen om å holde meg unna, knytter jeg for det første til den umiddelbare opplevelsen av usikkerhet: Spøk eller alvor? Man vil helst ikke drites ut. Erfaringen med kjønnsforskeren som trodde han deltok i et annet spill og ble tatt med guarden nede i «Hjernevask» maner til forsiktighet. (2.fotnote: Bestefar veksler gjerne mellom første- og tredjeperson. Kjenner seg liksom både på inn- og utsida av seg sjøl i sånne sammenhenger).

Det var andre tanker som kom kjapt til bevissthet, og også bidro til å holde meg unna:

Jeg festet meg ved noen få sider av oppslaget som jeg også knyttet til beslutningen om ikke-deltakelse: En dato i august, en viss sum og et omfang på 30 000 ord. Dessuten at to spørsmål var knyttet til et par Bourdieu-sitater:
1) Hvordan kan en strategi være ubevisst? 2) Hvordan kan handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger?
Bestemor og bestefar har tenkt seg en tur på Hardangervidda i god tid før fristen, og har også andre planer før det. Rent praktisk var det ikke tid til å delta på skikkelig vis. Pengenød har vi ikke. (Elster har ellers helt rett i at kommersialisert debatt ikke tiltaler særlig. Men uverdig vil jeg ikke kalle det. Få lever av tanker om luft og kjærlighet, og samfunnet er innrettet slik av vi alle selger arbeidskrafta vår dyrest mulig til arbeidskjøpere som vil ha lavest mulig pris.) Full forutsigbarthet knyttet til refleksjoner eller ettertanker har heller aldri tiltalt bestefar helt. Enten det nå dreier seg om omfang, innhold eller form.
Tanken om at «Bourdieus teorier» skulle kunne avfeies, reddes, enn si sammenfattes ved to korte, utvalgte sitater fra ett enkelt verk virket umiddelbart tvilsom. Litt som en eksamensoppgave der oppgaven er formulert ut fra en bestemt skoleretning og fasiten egentlig ligger i oppgaveformuleringen. Siden det er Elster som formulerer, regner bestefar det ikke som usannsynlig at svaret ligger innenfor den retningen som gjerne betegnes «rational choice theory.» Men det passer liksom ikke helt med jurysammesetningen.

Kanskje en saklig grunn til å avstå. Bestefar regner seg på ingen måte som spesialist verken på Bourdieu eller Elster, men kjenner til. Elster fra «Explaining social behavior» fra 2007. Lest for kanskje å komme bedre i inngrep med tidens rådende økonomitenkning – muligvis som eksempel på tidens kunnskapsforståelse. Boka står i hylla. Men det er jo ikke den som skal forklares eller reddes.
Eller? Leste Bourdieu og Passeron på tidlig 70-tall. En undersøkelse om hvordan klasseforhold reproduseres i utdanning og kultur. «Distinksjonen» har jeg vært innom på ulike tidspunkt, og har den tilgjengelig i Prieurs norske versjon, men ikke i original. En tekst «den kritiske ettertanke» skrevet i dialogform med Wacquant i Kvalsviks nynorske versjons står også i hylla. Kanskje den jeg har hatt mest glede av uten egentlig å ha gått i dybden. Men den skal vel heller ikke brukes.
Kanskje kunne invitasjonen vært en anledning til å forsøke seg med dybdelesning av «Distinksjonen.» Det ville både krevet tilgang til de originale tekstene, samt tilstrekkelige franskkunnskaper til å vurdere dem. Og altså tid. Som bestefar ikke har. Men han har uansett ikke, gjennom sin mer eller mindre sporadiske lesning over mange år, fått med seg at Bourdieus omfattende arbeider og teorier skulle henge på en bestemt forståelse av begrepene «strategi» og «ubevisst.» Begreper som i seg selv kan være verd en liten runde – fordi de inngår både i dagligtale og i ulike mer faglige sammenhenger, og her har vært gjenstand for oversettelse. Neppe Prieur sin..(3 fotnote: Som student fikk jeg en liten leksjon i oversettelsesproblemer. Vi hadde Piaget-seminar med Frøyland-Nielsen som hadde tatt sin doktorgrad hos Piaget. Vi gjennomgikk studien om intelligens.På engelsk. Læreren hadde den franske originalen for hånden. Viste setning for setning, diagram for diagram hvordan den engelske teksten hadde utelatt noen piler, brukt enkelte begreper som på engelsk ga mer mekaniske eller fastlåst/strukturerte inntrykk en de franske begrepene. Noe av dynamikken og den systemiske vekselvirkningen i tenkningen forsvant).

Det var kanskje denne lille refleksjonen som ga overgangen til den andre beslutningen: Forsøke å tenke rundt, kanskje forstå invitasjonen.

Beslutningen om å skrive
Den første beslutningen knyttet til ikke-handling, kjapt gjort, var selvsagt en bevisst handling. Likevel synes denne bevisste handlingen å være tuftet på en ikke-bevisst iakttakelse i forkant:
Noe, som ikke var i mine tanker, og dermed ubevisst, fanget oppmerksomheten. Jeg bladde i en avis uten snev av tanker verken om prisoppgaver eller Bourdieu. Kors på halsen. Da sidene 16 og 17 dukket opp utgjorde de brått en forskjell. Slik svarer denne iakttakelsen til den ene betydningen av begrepet distinksjon: Iakttakelse av en forskjell. Som altså kjapt ble videreført til denne første beslutningen.(Fotnote 4: Denne betydningen av begrepet kan knyttes til våre biologiske/naturgitte forusetninger (Bateson), og til systemteoretiske, matematisk-logiske og språklige betraktninger. (Peirce, Spencer-Brown).

Den andre betydningen av begrepet distinksjon, å skille seg ut eller fremtre på en bestemt måte, kan kanskje bidra til å forklare hvordan den andre beslutningen framkom. Kanskje kan den gripes ved å beskrive, vinkle leseerfaringen denne morgenen litt annerledes:
Fredagsmorgener er blitt langsomme nytelser etter at bestefar ble pensjonist. Nytelsen innebærer en god sofa å ligge på, i et rom bestefar liker seg i, med ting han gjerne omgir seg med med. Et stort mørkt piano, en kontrabass som lener seg inntil, noen blåseinstrumenter, noter bøker. En stor klebersteinspeis. Utsikt til skogen utafor. Nytelsen innebærer en stor kopp kaffe med melk og et lass med aviser for langsom oppdagelse. Avisene tas i rekkefølgen: Aftenpostens hoveddel, så kulturdel, Dagsavisen, Klassekampen – og til slutt Morgenbladet. Det dreier seg om rutinemessig, privat nytelse. Noe av nytelsen ligger i å ikke vite hva som kan være å finne i avisene denne dagen. Noe å overraskes over, noe å tenke over, noe kanskje å forholde seg til, spore til mulig «handling». Helst da «handling»i betydningen å skrive noe, lese noe annet for å prøve forstå. Kanskje til og med prøve påvirke andre, gå inn i et saksfelt, bidra til en diskusjon.
Beskrivelsen gitt i de forrige avsnittene kan være tilstrekkelig til å ramme inn bestefar, kategorisere ham. De kunne detaljeres ved identifisering og beskrivelse av musikksmak og annen smak, hvordan han har mulighet til, eller velger sin livsutfoldelse på ulike felt.
Den som kjenner litt til Bourdieus korrespondanseanalyse og skjemaer skjønner at bestefar ligger i øvre venstre del i skjemaet som viser rommet for sosiale posisjoner og rommet for livsstiler. Rimelig mye kulturell kapital, utdanning, greit omfang av økonomisk kapital. Rimelig lang ansiennitet i borgerskapet (dog med oppvekst i Groruddalen, ikke Husebygrenda). Han hører trolig til den relativt lille gruppen norske mennesker (trolig høyden1,5% av den voksne befolkningen) som kan tenkes å lese Morgenbladet. Av denne gruppen igjen til en nok heller liten gruppe akademikere som stopper opp ved denne spesielle invitasjonen om å svare på en prisoppgave. (Jurymedlemmene som er listet opp i margen synes å utgjøre en vesentlig andel av de personene som kunne hatt forutsetninger for å løse oppgaven på vettugt vis). I noen grad kan vi sikkert alle plottes inn i samme område av skjemaet. Med overlappende preferanser, meninger og væremåter, kanskje også nettverk. (Av de fem i juryen har bestefar såvidt hatt direkte faglig relasjon til to. Bourdieu-analysene og kategoriene kan likne litt på sånt som Statistisk Sentralbyrå spør om og lager «Levekårsundersøkelser» av, for Google og andres kategorisering- og informasjonsinnheting, som Facebook og LinkedIn lager og kobler en slags interessenettverk og ulike felt ut fra. Som omsettes i alt fra verktøy og «apper,»reklame til politisk overvåking.) Bestefar kjente seg altså tilstrekkelig fanget av invitasjonen til å reflektere litt rundt den.
Den andre beslutningen tatt, og med dette noe nølende igangsatt. Med en høyst uklar, om noen som helst strategi for hva han «vil» med refleksjonene, enn si bruke dem til. (Han har jo uansett bloggen på nett-sida si, som han stort sett skriver for egen fornøyelses skyld. En mulighet og tilbøyelighet han kan sies å ha.)

Om hvordan noe blir til. Kanskje kan forklares.
At disse avissidene framsto distinkt for bestefar, kan altså på den ene siden ha noe å gjøre med særlige tilbøyeligheter og muligheter han har. Til å opptre, handle eller utfolde seg på spesielle måter. På den andre siden har det ganske sikkert også noe å gjøre med måten avissidene, og «utfordringen» framsto på, i form og innhold for ham. Innhold og form i «utfordringen,» måten den framstår på har sikkert på samme vis noe å gjøre med tilbøyeligheter og muligheter hos initiativtakerne. En relasjon mellom initiativtakere og leser som setter igang ny handling.
Mulighetsbetingelsene for bestefars (og Elsters, Eias, redaktørens, juryens eller en indisk fattigjentes) gjøren og laden er knyttet opp mot det feltet de virker innenfor. Tilhørighet og virke henger nok sammen. Gir føringer for handlingene våre. Uten å årsaksforklare. Kleber trolig ved vår gjøren og laden, er vanskelig å overskride, komme ut av. Vanskelig, kanskje fordi vi nok verken har full oversikt eller bevissthet rundt disse føringene. Hvilket egentlig er rimelig trivielt slik bestefar ser det. Som Bourdieu har skrevet en del om, gitt beskrivelser av.

Nå har ikke bestefar noe umiddelbart behov for å «redde» eller forsvare verken Bourdieus eller Elsters teorier og formuleringer. Lesningene har altså ikke vært altfor grundige. Tidvis har jeg syntes at noen av utlegningene til Bourdieu (helst fortolkningene andre har gjort av teori og metode) har vært i overkant ideologiske, deterministiske og autoritative, nesten som fasit og skjebnetro. Jeg har fått følelsen av et slags «jernbur» der muligheter til fornyelse/handlingsoverskridelse både individuelt og kollektivt forsvant. Plasseringen i et skjema antyder noen mulighetsbetingelser for sannsynlige (men helst usannsynlige) beslutninger og valg, gjøren og laden. Greit. Da snakker vi helst statistikk og store tall. Samtidig årsaksforklarer ikke skjemaplassering på noe presist vis verken formen eller innholdet i et bestemt essay, en oppgave eller andre enkelthandlinger hver for seg. På det individuelle nivået var det sprekker i jernburet. Forklaringer og forståelse av menneskelig atferd unngår ikke det individuelle nivået. Men neppe heller det kulturelle og institusjonelle.
Jeg har også forsøkt å lese velvillig. Hva forsøker Bourdieu å si gjennom alle de kronglete setningene? Jeg har dels lest ham som antiautoritær. Noe av prosjektet hans har jeg fortstått som å bidra til almenngjøring av mulighetsbetingelsene for livsutfoldelse slik vårt samfunn burde ha rom for, men ofte ikke gir. Et politisk og normativt prosjekt, som sier noe om at slike utfoldingsmuligheter burde gå på tvers av klassebakgrunn. Han prøver å beskrive, leter etter sammenhenger (relasjoner/strukturer) som avgrenser og utgjør et felt, for hva som kan sies å definere feltet slik det historisk har utviklet seg og er tilrettelagt. Leter etter hva som betyr noe (eller virker) sånn at man holdes utafor eller innafor det samme feltet, hvor slike virkninger slutter, og dermed også avgrensningen av feltet.
Et slikt felt er empirisk beskrivbart på ulike vis, slik i og for seg et hvilket som helst revir for livsutfoldelse er. (Slik jeg leser Bourdieu prøver han også beskrive fra ulike vinkler, arbeide på tvers av fag og disipliner, noe jeg har sans for.) Selve reviret slik det framstår, disponerer for mulige/umulige og sannsynlige/usannsynlige væremåter, livsutfoldelse, (inklusive kulturelle og politiske preferanser, overlevelse i/forsvar av reviret og ikke minst kommunikasjonsform, vel hva Bourdieu kaller «interesse» eller også «illusio»). Gir føringer for hva vi gjør og kan gjøre. Om det nå dreier seg om fisk og fugl, akademikere, håndtverkere eller fattigfolk i India. Måten vi svømmer rundt på i våre ulike glassboller, eller akademiske andedammer, dels identifiserer oss med og identifiseres ved.
Disse disposisjonene eller væremåtene er eller blir ikke nødvendigvis bevisst for aktørene – selv i akademia. Gullfisken er bundet til, og svømmer i vannet, uten å vite noe om vann. Svømmingen, væremåtene kan framstå som «taus» eller «implisitt» kunnskap. Noe som «bare er sånn».

Mulighetene for livsutfoldelse og aktivitet innenfor et revir er neppe uavhengig av andres revir og muligheter. Vi som kommer fra møblerte hjem og befolker akademia kan, i litt varierende grad, sies å ha avstand til den økonomiske og praktiske handlingstvangen som kjennetegner (i ekstrem grad) eksempelvis en fattig arbeiderjente i India. Vår avstand (og relative frihet) er neppe uavhengig av handlingstvangen og ufriheten i andre revir enn våre egne. Det er vanskelig å anta at slik ufrihet er uavhengig av makt og dominans. Som noen har, og som neppe er løsrevet fra økonomisk og kulturell kapital, disposisjoner eller føringer. Vi er oss ikke nødvendigvis bevisst maktens bjelke i eget øye når vi planlegger og gjennomfører vårt virke. Om begrepene «strategi» og «ubevisst» er velegnet i sammenhengen er jeg nokså usikker på. Hva om begrepet «tiltak» var brukt istedet? Og et begrep som «mer eller mindre eksplisitt» i stedet for «ubevisst»? Litt mer som begrepet «taus kunnskap?» Som kanskje til og med kunne kalles «mentalt skjema?»
Møtet mellom føringer, muligheter, valg og beslutninger vil være preget av uklare overganger og dynamiske vekslinger. En – eller flere veier inn, omkring, tilbake. Veiene preget av usikkerhet, vakling, prøving og feiling. Å stille spørmål om hva som er bevisst eller ikke i forhold til strategier (eller tiltak), innenfor et bestemt årsak- virknings – logikk virker egentlig som en litt meningsløs øvelse. Vi kan beskrive, tolke og forsøksvis forklare mye i samfunnsfagene (som jeg helst kaller humanistiske fag), også knyttet til egne forståelsesformer. Men det er svært begrenset hva vi kan årsksforklare på enkelt og rimelig vis. Eksperimentets krav om ceteris paribus (under ellers like forhold) tilfredsstilles sjelden.
Komikerens innspill i invitasjonen kan kanskje eksemplifisere. Eia siteres på at «en oppfatning av norskhet som virker ekskluderende overfor innvandrere ikke er grunnen til at «norskhet» finnes.
Selvsagt ikke. Ikke i bestemt form entall. «Norskhet» som begrep og oppfatning påvirkes og bestemmes formodentlig gjennom skiftende bruk. I vekselvirkning knyttet til hvem og hvordan oppfatningen brukes og fremmes. Det dreier seg ikke om noen konstant. Slik heller ikke ulike episoder i menneskelig gjøren og laden handler om konstanter. Det er vanskelig å se at noe slikt følger av det som anføres som eksempler på Bourdieus teorier.
Komikeren siteres videre på at det bør være mulig å svare på spørsmålene knyttet til Bourdieus utsagn, «på samme måte som en fysiker bør kunne svare på kritikk av relativitetsteorien.» Neppe. Da forutsettes vel at teorier om fysikk og om folk og samfunn er av samme slag. Teorier innenfor naturfagene er gjerne knyttet til universelle konstanter når det gjelder funksjonell form og gitte verdier. Verdiene øker eller minker. De opptrer, eller antas å skulle opptre, rimelig fortusigbart. Fysikken har klare årsaksforklaringer, biologien funksjonelle i tillegg. Samfunnsvitenskap kan tilføre intensjonelle forklaringer, men kan ikke forlite seg på slike alene. Folk og samfunn snakker og reagerer, tilpasser seg, vedlikeholdes og endres på andre måter enn kjegler og død materie. Kan ikke årsaksforklares på samme vis. Heller ikke telles på samme måte. (Spørreskjemaenes nypositivistiske bruker- og synlighetsundersøkelser gir oss tvilsom kunnskap).

Begrepet «strategi» slik det framtrer i «prisoppgaven» synes å forutsette at man bare kan bruke det på et seint tidspunkt i en prosess: Når man er kommet til klarhet. Har formulert klare individuelle ønsker, verdier eller mål. At det skulle være mulig å årsaksforklare individuelle handlinger som om vi kalkulerte best mulig utbytte ut fra ønsker eller verdier. At klare ønsker og verdier i liten grad er styrt av, eller påvirket av mulighetsbetingelser i omgivelsene som lå der på forhånd.
(Fotnote 5: Eller altså kontekst, også de artefaktene vi produserer og omgir oss med, deres virkningshistorie for vår gjøren og laden. Elster avviser slike begreper løselig ved at de i økende grad leses som tåke (fog) (Explaining social behavior s. 455). Det er vel slik obskurantisme som Latour, Bourdieu og ulike virksomhetsteoretikere bedriver om jeg skjønner Elster rett).
Bestefar blir mer og mer i tvil om oppgaven slik den framstår. Den gir lite rom for det breie tilfang av forståelses- og forklaringsmåter som må tas i bruk om vi skal få grep om menneskelig handling. Etter hans forståelse. Mekaniske metaforer som «skruer, muttere» og «mekanismer» blir for trange.
(Fotnote 7: Jeg sikter selvsagt til undertittelen på Elsters «Explaining…»: «More Nuts and Bolts for the Social Sciences.»

Så det blir ingen deltakelse for bestefar. Kanskje var «utfordringen» bare en gimmick. En fleip. Det har jeg ikke klart å konkludere i forhold til. Det var uansett dit jeg rakk. Vi går løs på resten av sommerens bevisst planlagte aktiviteter (som kanskje må kastes om fordi uventede ting kan skje). Håper på lagelig vær.

Empirisk etterord.
Jeg vil gjøre et langt sprang. Både i tid og rom. Til opplevelser og ettertanker som uregelmessig har fulgt meg lenge. Som assossiativt dukket opp ved lesing av komikerens flåsete utsagn i Morgenbladet om at han «liker tanken på at en fattiggjente i India skulle vinne prisen…»
For rundt 35 år siden jobbet bestefar en kort tid for UNDP i India, med utdannings- og arbeidslivsspørsmål, tilknyttet et nasjonalt indisk forskningsinstitutt. Et par år før Bourdieus «Distinksjonen» så dagens lys.
Den første uka etter ankomst bodde han på et ærverdig gjestehus for vitenskapsfolk i New Dehli.
Den første frokosten i den sobre frokostsalen ble inntatt ved et stort panoramavindu med utsikt til en byggeplass. En eldre, sikkert lærd inder, spurte vennlig og høflig om nykommeren ønsket selskap til måltidet. Det gjorde jeg gjerne. Han forhørte seg om mitt oppdrag, litt om mine kunnskaper om indisk samfunn, kultur og skikker. Som var ytterst beskjedne. Han ga til beste en interessant liten innføring. På et punkt i fortellingen snakket han om at man i India høyaktet kvinnen. Om hinduismens dyrking av kvinnelige guder. Han snakket også om kvinnelig kraft, at de ikke skulle slite, lide ondt. Bestefar, som den gang var en ung far, protesterte overfor den gamle lærde inderen. Han mente at indiske kvinner vel også slet hardt og tungt, led nød? Inderen ble stram og tok avstand fra slikt snakk. Den unge nordmannen fastholdt sin påstand. Den gamle sa bestemt at en ung mann fra fremmed land, nettopp ankommet, ikke hadde noe med å belære om indiske forhold. Jeg pekte på byggeplassen utenfor vinduet. Der gikk lange rekker av kvinner barbeint i lasete skjørt med tunge sementfat på hodet i monsunregnet. Sement rant nedover ansiktene, klistret tøyfillene til kroppen. Disse kvinnene slet ikke hardt og tungt, led ingen nød? Den eldre mannen reiste seg opprørt. Mens han sa noe som jeg tolket som at han snakket om kvinner, mennesker – ikke «slike.»
En gruppe ved instituttet hadde arbeidet med vilkårene til landløse arbeidere. Arbeidere som sto for all den praktiske gjennomføringa av gårdsarbeidet. Pløying, vanning, såing, høsting, transport osv. Basert på egen kunnskap og kompetanse. Som sto i livslang gjeld til landeieren fordi de kanskje hadde lånt til deltakelse i rituelle feiringer, til å kunne betale en medgift. Resten av lønna var knapt til å leve av.
Da de ble spurt om hva de trodde ville skje hvis landeieren (som de sjelden så) skulle bli borte, skulle dø? Ikke få svarte umiddelbart at «da ville de sulte ihjel.» Noe de nesten gjorde uansett. Det var bare sånn det var. Sikkert også for landeieren.
Var sulten og slavearbeidet en tilsiktet eller utilsiktet virkning av handlinger knyttet til lånesystem, til religiøse, sosiale og politisk/økonomiske ritualer og regler? Var det bivirkninger med forklaringskraft? Kan man trekke gyldlige slutninger om sosiale forhold ved å kikke ut av et vindu? Var de uttalte handlingene, synspunktene fra landarbeider og lærd bevisste?

I dagens samfunn møtes naturvitenskap og samfunnsforskning på nye måter. Eller heller: Burde møtes. Naturvitenskapene viser at det økologiske samspillet på jorda vi bebor er ute av balanse. At økologi- og klimaforstyrrelser i utstrakt grad er menneskeskapt. Altså nødvendigvis knyttet til hvordan vi har tatt- og tar fornuften vår i bruk. Rasjonaliteten vår. Ikke minst, later det til, økonomisk «rational choice,» som har vært tilnærmet rådende fornuft både lokalt og globalt i noen tiår.
Spørsmålet som kanskje burde stilles er om økonomenes «rational choice» er blitt allmenhetens doxa, noe vi tar for gitt. Som både blinder og binder handlingsvalgene våre politisk såvel som individuelt.Vi driver kanskje ubevisst og undergraver våre egne livsbetingelser? En mulig utilsiktet og langsiktig bivirkning av kampen om økonomisk vekst, størst og raskest mulig avkastning av investert kapital?
«Utfordringen» burde kanskje være hvordan vi kan overskride denne rasjonaliteten slik at vi kan skape brukbare mulighetsbetingelser for liv og virke for nære fremtidige generasjoner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


× åtte = 40