Er tilliten til rettsstaten iferd med å svikte?

I handel og vandel, i vår daglige omgang med hverandre, er vi avhengig av et visst monn av gjensidig tillit. Vi må våge å tro at vi i bunn og grunn vil hverandre vel.

Likeverdighet, likhet for loven, tilgang for alle til grunnleggende rettigheter som helse, mat, bolig og utdanning, til tros- og ytringsfrihet, ligger i bunnen av velfungerende samfunn.

Likeverdighet og likhet kan ikke være noe eksklusivt, men må være uavhengig av kjønn, rang og stand eller penger, av etnisitet, tro eller politisk overbevisning. Rettighetene som gjelder for meg må gjelde for deg – og omvendt. Tillit handler grunnleggende sett om gjensidighet.

Med rettigheter følger plikter. Vi må ha et visst monn av tillit til at enhver gir en skjerv til å dele omkostningene og strevet som følger av allmenne rettigheter. Pliktene er nedfelt i lov- regel- og avtaleverk som vi sjøl, gjennom politisk valgte representanter har bestemt, og som hele tiden må vedlikeholdes gjennom praktisering, prøving og justering. I praktiseringen myntes tillit ut som en kontinuerlig og diskutabel balansegang. Det er noe av dette demokratiske verdier handler om.

Dersom balansen, eller vekta blir skjev, og kanskje stadig skjevere, er det grunnleggende verdier som står i fare.

Om folk flest mister tillit til at «loven er lik for alle» – at noen gis fordeler, kan heve seg over lov- og regelverk, står grunnleggende verdier i fare.

Om noen tillates å ignorere balansen, trekke på skuldrene, eller å heve seg over alminnelige plikter, lover og regler, står grunnleggende verdier i fare.

Det er offentlig forvaltning, i første rekke gjennom ulike institusjoner som skal sikre at ikke vekta blir skjev. Domstoler og lovverk, utdannings- og helseinstitusjoner, politiske beslutningsorganer. Men også forvaltere av felles rettigheter knyttet til utdanning, helse, infrastruktur, felleseiendom som hav, vann, mineraler, skog og jord. Forvaltere av felles økonomisk infrastruktur gjennom skatt, rentestyring, fondsforvaltning.

Om folk flest, du og jeg mister tillit til at «loven er lik for alle,» mister tillit til at offentlig forvaltning, domstoler, beslutningstakere og politikere behandler saker og mellomværender, likeverdig, står grunnleggende verdier i fare. Korrupsjonen overtar.

I nordiske land har vi, som del av forvaltningsskikken flere «ombudsmenn.» Ombudsmann er ett av de få nordiske ordene som er blitt internasjonalt. Ombudsmenn skal ivareta gruppers interesser, først og fremst interesse i å bli behandlet likeverdig i forvaltningen av rettigheter. En slags vaktbikkjer eller tilsynsmenn for enkeltpersoner og gruppper.                                                                                                   Vi har rundt ti ombudsmenn i Norge – om vi tar med Datatatilsynet. Det er betegnende at de er knyttet til enkeltpersoner eller grupper som kan være i sårbare situasjoner, være utsatt for rettighetstap: Sivilombudsmannen etterser at lov- og regelverk følges av offentlige forvaltningsmyndigheter. I møte med stats- og kommuneforvaltning blir de fleste av oss nokså små. Det breieste feltet har likestillings- og diskrimineringsombudet. Som skal se til at rettigheter ivaretas uavhengig av kjønn, etinisitet, tro, funksjonsdyktighet, seksuell legning, politisk syn, alder osv. Noen av ombudene ivaretar rettighetene mens vi er innafor (og prisgitt) ulike institusjoner, som forsvaret, i utdanningsinstitusjoner (student- elev og lærlingeombud), i helseinstitusjoner (pasientombud). Eller også knyttet til allmenne situasjoner der vi kan være særlig sårbare grunnet alder (barneombud), eller som kunder i økonomiske transaksjoner. (Forbrukerombud.)

Om ombudet finner grunn til å anta åpenbar skjevhet i en balanse kan forholdet bringes inn for retten. Som ikke nødvendigvis gir medhold, slik vi så i saken om manglende kapitalforvaltning som lovet av en bank overfor forvaltningskunder.                                         En annen forvaltningsinstans er Fylkesmannen – som er bindeledd mellom kommunene og sentrale myndigheter, og med ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Storting og regjering. En tredje instans, Riksrevisjonen, skal kontrollere de sentrale instansene, etterse at statlig midler og verdier blir brukt i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger.

Disse instansene, fra ombudsmenn til fylkesmenn, samt i siste instans rettsvesenet, kan forstås som «sikkerhetssløyfer» i samfunnet. De gir viktige peilepunkter når forvaltning skal praktiseres og balanse ivaretas, grunnleggende verdier vedlikeholdes. Det er trolig få samfunn som gjennom historien er kommet lenger enn våre nordiske land i å praktisere balansert forvaltning, fordele verdiskaping og rettigheter rimelig rett og likeverdig.

Daglig får vi påminnelser om at rettighetsforvaltning stadig må forsvares. At korrupsjon og maktmisbruk er dagligdags, kanskje etterhvert er i ferd med å utvikles til farlige ubalanser. Manglende balanse som mange iakttar, og etterhvert blir litt numne overfor – og etterhvert gir blaffen i. Kanskje vi tenker at «kan han, kan jeg.» «Det er lov å prøve seg,» som Carl. I Hagen sa en gang – og dermed, i alle fall for meg undergravet enhver tillit til hans politiske agenda.

Me-too bevegelsen har vist at makt og misbruk florerer, ikke bare i ulike politiske partier, men i religiøse sammenhenger, i idrett og idelle organisasjoner. Ikke minst i sammenhenger der økonomi, popularitet og makt blir viktig. Det bringes fram i lyset, gjøres synlig i uvanlig omfang. Kanskje litt ironisk fordi «det frie ord,» også en av samfunnets «sikkerhetssløyfer» i sin avhengighet av penger, synlighet og kjendiseri gir innsyn i noe de også lever av, kan fråtse i.

Men vi har vel alltid visst at makt gir rett, først og fremst økonomisk makt. Noen gis anledning til å ta seg til rette, «ha seg» på andres bekostning. At menn med med makt tar seg til rette og «har seg» er knapt noe nytt. «Gutteklubben Grei» har vært et folkelig uttrykk for slikt. Alminnelige regler for sømmelighet eller redelighet, og ikke minst økonomisk triksing og unnaluring av plikter overfor fellesskapet er noe vi venter oss av «Gutteklubben» og dens politiske og juridiske håndtlangere. Vi kan godt kalle det former for korrupsjon.

Vårt eksempel.

Den lille byggesaken jeg har brukt noen bloggsider på i det siste, kan eksemplifisere hvordan systemene for likeverd og rettigheter kan rakne. Altså knyttet til kjøp og salg, og til såkalt «eiendomsforvaltning» i vårt tilfelle. En rask rekapitulasjon:

Fellesskapet ved den lokale Velforeningen eide en tomt, og besluttet å selge tomta. Undersøkte med kommunen om tomta hadde veirett, hvilket kommunen ikke kunne bekrefte. Vel`et besluttet å legge ut tomta for salg likevel, med klare krav til kjøper om tinglysing av begrensning ved evt. utbygging av tomta. Minimumspris kunne tilstås den som la opp til mest skånsom bruk. Det var to som la inn bud. Den ene nærslekt av et styremdlem, den andre et byggfirma. Byggfirmaet ble utelukket av styret fordi sikkerhet om veirett ikke kunne gis. Styremedlemmets svigerfar fikk tilslag for minimumspris fordi han tilkjennega mulig bygging av en generasjonsbolig- og også fordi veirett uansett var usikker. Svigerfaren overdro umiddelbart eiendommen til datteren, styremedlemmets hustru.

Familien bygde ikke. Det var ugreit med vanntilførsel, de fikk ikke bekreftet veiretten, men solgte for mye penger etter mange år til eiendomsutvikler. Som raserte 3,7 mål skogstomt uten varsel i noen retning. Som umiddelbart byggemeldte nær dobbelt så mange boliger som den tinglyste begrensningen forutsatt ved salget til styremedlemmet. Dvs. det viste seg at styremedlemmet den gang ikke hadde tinglyst den begrensningen han sjøl hadde vært med på å utarbeide. Noe man ikke visste før byggemeldingen forelå.

Vellet undersøkte med advokat muligheten for å gå til rettssak mot det tidligere styremedlemmet. Muligheten var der. Korrupsjon og mislighold av kjøpsforutsetninger var åpenbar, men advokatvurderingen tilsa at en rettssak likevel kunne gi usikkert utfall. Fordi det var gått lang tid, fordi det ikke forelå tinglysing (!!), eller kjøpekontrakt fra Vellets side som viste forutsetningene. Generalforsamlingsvedtak og protokoller virket ikke nødvendigvis å være tilstrekkelige. Man fikk vite at en rettssak kunne bli svært kostbar. Underhånden fikk man vite fra en fellesorganisasjon for Velforeninger – at erfaringene med slike saker var dårlige. Stort sett vant makt og penger fram. Velforeningen kastet inn håndkleet. De var lurt, det ble for dyrt.

Naboene kastet ikke inn håndkleet i første omgang. Ved siden av tjuvhogsten, var byggeplanene fra utbygger åpenbart også en omgåelse av gjeldende planer for uteområder, det var vilkårlighet i måling av høyder på tomta og en god del annet. Veirett var omstridt.                                                                                                              Utbygger forsøkte å omgå den usikre veiretten ved å tinglyse veirett over en annen naboeindom de hadde bygd ut tidligere. Dette protesterte disse naboene på – dette var eiendommer utbygger nå hadde solgt til dem. Man kan ikke tinglyse heftelser på en eiendom man ikke lenger eier. De tok saken rettens vei – som ga naboene rett, men ikke utbyggerne veirett. Den er fortsatt omstridt.

Protester ble lagt inn, dels tatt til følge av Plan og bygningsetat (PBE) som ikke ga byggetillatelse, men seinere gjorde om til byggetillatelse likevel. I rask rekkefølge ble dernest den nye tillatelsen trukket tilbake – og deretter ble tilbaketrekkingen av tilbaketrekkingen av tillatelsen trukket tilbake. Veiretten ble «prejudisielt» gitt av PBE – selv om den ikke var rettslig avgjort, igangsettingsillatelse gitt. Saken, saksgangen og protester er meldt videre til PBE, Fylkesmann og Sivilombudsmann fra naboene i flere omganger.

Gravemaskinen satte igang umiddelbart etter at igangsettingstillatelse ble gitt, og forløpet av saken verken behandlet av Fylkesmann eller Sivilombudsmann. Den ulovlige hogsten (også påpekt av PBE) umiddelbart i forkant av byggemeldingen, er heller ikke behandlet ferdig av PBE. Den er lagt til en egen avdeling av PBE som uvedkommende for byggesaken. Selv om den åpenbart var til utbyggers begunstigelse, ga klare fordeler. Bevismateriale for ulovlig hogst og urette målinger fjernes kjapt foran øynene våre. Vi skjønner at de ulike høringsinstansene, «sikkerhetssløyfene» effektivt blir frakoblet, sløyfet ut. Som også avdelingen i PBE som jobber med ulovlig hogst.

Men som vi har forstått av tilbakemelding fra PBE – underveis: Plan- og bygningsbestemmelser er «ja-lover» og det er primært utbygger selv som har ansvar for at regler og forskrifter følges. Vi har skjønt, etterhvert fra mange hold, at «småhusplanen» slik den er vedtatt og praktiseres av PBE gjennom omfattende dispensasjoner og snarveier, gir anledning og forrang til eiendomsutviklere for rasering av nærmiljøer. Åpenbart også i umiddelbar markanærhet, godt unna 500 m sone for trafikknutepunkt, og nødvendigvis med mye bilbruk. Polikerne vi har valgt vil det slik, eller vet kanskje i begrenset grad hva de vedtar. Men selv innenfor plan- og regelverket finnes fortsatt enkelte kjøreregler.                Den kommunale forvaltningen virker altså ikke som noen «sikkerhetssløyfe» for å ivareta likeverd mellom parter, men skal tilrettelegge for utbyggers optimale fortjeneste.

Naboene har vurdert å ta saken til Forliksrådet eller andre rettsinstanser for å få stoppet utbygging og utbyggingsomfang til saken har vært gjennom de ulike «sikkerhetssløyfene.» Men ble igjen advart. Man har eksempler på at utbyggere går til motsøksmål med krav om millionerstatning om utbygging – og salg hindres eller treneres. De kan vinne fram, fordi de sitter på ressursene. Slike sjanser har vi ikke råd til å ta. Det vet nok både eiendomsforvaltere/utbyggere og offentlig forvaltning.

Vi har lest oss atskillig opp på kjappe og omfattende advokatklager, meglerpresentasjoner, og plantegninger. På andres erfaringer. (Og de er mange). Vi har lest oss opp på plan- og regelverk. Vi evner i begrenset grad å sette oss inn i aritektoniske, byggforskriftsmessige, planmessige og juridiske detaljer og spissfindigheter. Det tar også tid når man i utgangspunktet ikke er sakkyndig.                                                                                   Som alminnelige samfunnsmedlemmer har vi ikke økonomi til å hyre dyr advokathjelp eller annen sakkyndig hjelp i særlig omfang.

Det eneste vi kan gjøre, er å sende inn det vi, tross alt, klarer å finne av urimelighet og uregelmessigheter til forvaltningsinstansene, til «sikkerhetssløyfene.» Det vi sender inn er jo offentlig tilgjengelig i plandokumentene. Det skal PBE ha, men er også en plikt de har. Men hvem gidder lese- og gå inn i slikt i vår infotainment-tidsalder? Såvidt «Brennpunkt» på snaue NRK-midler, knapt pressen – som også skulle være del av samfunnets «sikkerhetssløyfer.» Kanskje kan det sees som en demokratisk plikt å si fra når vi oppdager noe som er ugreit, om enn bare på en bortgjemt blogg.

Samfunn på skråplanet?

Noe av det vi ser, oppfatter vi å true balansen i samfunnet knyttet til praktisering av likeverd, like rettigheter, demokrati og velferdssamfunn. Balansen tipper, kan være i ferd med å bli et skråplan, skli ut:                                                                                 Demokratiske prosesser knyttet til likeverd, likebehandling og rett er, og må være relativt langsomme og sindige prosesser.

Konkurranse om størst økonomisk avkastning er utålmodige prosesser. Slikt skal også være dekket gjennom samfunnets ulike «sikkerhetssløyfer.» Men de skal ikke ha forrang. Det har de nok fått både gjennom småhusplanen av 2015 og praktiseringen av den.

De store aktørene i konkurransen om økonomisk avkastning gis forrang til sakkyndighet i rettssystemet. Det er først og fremst makt og penger som gir tilgang til jurister. Det er åpenbart de samme som først og fremst får tilgang til, og kan legge press på ulike forvaltningsinstanser også i konkrete saker. PBE sine lett kaotiske svingdørsbeslutninger gir utvilsomt et slikt inntrykk.

Gjennom prosessene og behandlingen, slik vi ser at PBE har åpnet for, settes altså også det jeg har kalt samfunnets «sikkerhetssløyfer» ut av spill. Hva Fylkesmann, Sivilombudsmann, Forbrukerråd – eller kanskje Økokrim, måtte finne ut, blir likegyldig slik saker kjøres. Som når det legges til rette for at relevant dokumentasjonsgrunnlag fysisk er fjernet, hus kanskje bygd og solgt før saken er gjennomgått i vår lille sak. Eller infrastruktur for rovdrift av felles natur og ressurser er investert i før saken er ferdig behandlet- og kanskje egentlig gjør ferdigbehandlingen irrelevant i større saker.

Det vi forstår er at dyre advokattimer og svært mye advokatkompetanse først og fremst legges i å gi råd om hvordan man kan balansere på, eller omgå regler og bestemmelser for eiendomsforvaltere og utbyggere, for storfinans også i innbyrdes konkurranse om å sko seg.                                                                                                                                  Som jevnlige lesere av «Dagens Næringsliv» forstår vi at omfanget av advokatbistand- og bruk av sammfunnets jurdiske forvaltningsapparat for å lure både hverandre og den offentlige forvaltningen, stille hverandre for retten, unngå bidrag til fellsskapet (som skatt osv.) i kampen om størst avkastning er formidabel. Noen burde regne på det – regne på hva «Gutteklubben Grei» koster samfunnet. De burde ta med hvordan forskjellsbehandlingen bidrar til å øke økonomiske og rettighetsmessige ulikheter i samfunnet, fort kan bidra til å tippe et foreløpig velfungerende system ut av balanse.

Noe av det farligste ved denne ubalanserte praktiseringen av lov- rett og rettigheter, er at de fleste av oss mister tilliten til systemet, til hverandre. Kanskje prøver vi å ta snarveier, være «smarte» eller «prøve oss» i strid med alminnelig høvelig atferd og rettsfølelse. Synes det er greit å «ha seg» på andres bekostning.                                                                            Det er gjennom de mange små beslutningene at det begynner å skli. Når styremedlemmet lurer fellesskapet, når man tøyer plan- disposisjons- og forvaltningsregler med egengevinst som mål. Når man skjenker ungjenta for å ha seg, eller ser en annen vei om man oppdager ugreie forhold. Det er lett å la det skli – mot korrupsjon og et mer brutalt samfunn enn de fleste av oss liker å tenke på.

Beskylder jeg tidligere styremedlem, eiendomsutviklere/utbyggere og planmyndigheter for å ville undergrave demokrati og rettigheter? Nei jeg gjør ikke det, i alle fall ikke for å ville det. Egentlig vet jeg jo ikke så mye om hva de vil. Oss i nabolaget har de ikke snakket med, men jeg tror nok ikke de tenker særlig på demokrati, likeverd eller rettigheter i det hele tatt. De tenker vel først og fremst på å tjene penger – som sikkert også advokater flest. Som etterhvert kanskje de fleste av oss. Og rettigheter, likeverd eller demokrati blir fort plunder og heft når store penger settes i spill og spekulasjon.

Blir ikke hele argumentasjonen en litt skinnhellig erklæring fra en nabo som gjerne vil beholde egen idyll og privilegier for seg selv? Det er vel ikke bare demokrati og likeverd vi er ute for å forsvare? Nei ikke bare. Selvsagt ønsker vi å ivareta et lite nærsamfunn, trafikksikkerhet for unger, utbygging i samsvar med den lokale karakteren osv. Som medlemmer av Velforeningen var tomta del av vårt felleseie. Det var også en fellesbeslutning å selge den – under vilkår- nettopp for å ivareta lokalsamfunnskvaliteter. Vi har altså regnet med utbygging. Men ikke i dette omfanget, og slett ikke på denne måten.

Det er særlig måten, praksisen som får meg til å gripe til tastaturet. Den litt fortvilte opplevelsen av mistillit som jeg tror på sikt kan ha større konsekvenser enn den umiddelbare forringelsen av et lite nærsamfunn. Små tuer som samlet sett kan føre hele samfunnet ut på et skråplan.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


6 + = åtte

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>