Bestefar skal i Tingretten i dag på tredje uka. Vi er kommet til prosedyrer fra aktor og forsvarer.
Retten skal forsøke å sortere framkommet dokumentasjon på best mulig måte. I overensstemmelse med lovverk, og helst alminnelig rettsfølelse. Vi starter ikke før 12, så denne morgenen ble det tid til kaffe, langsomme aviser – og kanskje denne bloggsnutten.
Kaffen satte seg i halsen da bestefar kom til den tredje avisen, og en tilsynelatende nøktern kronikk skrevet av marinbiolog Henning Rød i dagens Klassekamp.

Her framkom det med all tydelighet at det norske samfunn, du og jeg – vi alle, kan stå i fare for å miste retten til felles naturressurser for all framtid. Hvilke? De enorme fiskeressursene som ligger langs kysten vår. Fornybare ressurser for enorme beløp, utallige milliarder. På lang sikt viktigere ressurser enn olja noen gang kan bli – både økonomisk og ernæringsmessig. Når vi snakker om naturressurser, snakker vi også dels om allemannsrett, om grunnrente som økonomer kan snakke om. Forutsetningene for liv, det vi lever av. Jord, mineraler, luft – og ikke minst vann.

Hvordan er vi kommet i den situasjonen? Fordi siste borgerlige regjering tildelte kvoter og fiskerettigheter til enkelte redere i 2005. Rødgrønn regjering innførte tidsavgrensede strukturkvoter for havfiskeflåten i 2007. Som også skulle gjelde tidligere tildelte kvoter. Rederne mener at fiskeressursene de fikk tildelt under borgerlig styre tilhører dem. For alltid. De har anlagt sak mot den norske stat, oss alle. Foreløpig har de vunnet fram både i Tingretten og Lagmannsretten. Nå gjenstår bare Høyesterett for siste ord i saken.

En av grunnene til den gode og jevne velstanden i det norske samfunnet har ligget i konsesjonslovgivningen fra framsynte politikere i 1906. Denne lovgivningen skulle sikre at norske naturressurser forble i nasjonalt eie, bergverk, fossefall osv. Man kunne gi tidsavgrensede bruksrettigheter til private, norske eller utenlandske kapitalforvaltere. Rettigheter som for en relativt lang, men tidsavgrenset periode ga store profittmuligheter for forvalterne, men ikke evig eierskap.
Man sikret seg mot misbruk og livegenskap samtidig som man ga rom for privat initativ, oppfinnsomhet og produktivt marked.

Det var litt som å tenke slik vi lærte at indianerne gjorde: Vi har ikke privat, individuelt eierskap til produktive fellesressurser, naturen, moder jord. Vi har den til låns, skal forvalte den best mulig, slik at etterkommerne kan overta i best mulig stand for videre pleie. (Vi vet jo i og for seg hvordan det gikk med indianerne….Vi vet hvordan norske redere og finansmagnater har bidratt til å ruinere hjemmefisket langs den søramerikanske kysten. Hvordan Statoil bidrar til å ruinere bærekraftig naturforvaltning og livsgrunnlag rundt i verden….hvordan norsk pensjonsfond bidrar til å holde det samme økonomiske pyramidespillet gående…)

Moderne økonomer – eller politikere, (først og fremst i FrP og Høyre – men også AP) tenker i liten grad som indianerne. For dem gjelder finanskreftenes avkastning. Fiskebåtrederne og deres borgerlige støttespillere ser ut til å ha kunnet manøvrere seg inn i matfatet i all stillhet. Helt til Høyesterett.
Det er kanskje slik at økonomene i de ulike departementene og på regjeringskontorene (og i opposisjonen og i pressen) mangler begreper til å få øye på det som synes å skje?
Økonomi handler i «det moderne Norge» ikke om hushold knyttet til bærekraftig natur, om livsforvaltning. Det er økonomi som umiddelbar privat, finansiell avkastning og vekst i seg selv som er høyeste verdi – som naturen skal underordnes. Den høyeste fornuft. Rational Choice.(Vi lærte gjennom NRKs «Verdibørsen» forleden at Costa Rica har vist at det går an å tenke annerledes. Der er det visst mange indianere..)
I neste runde, med sannsynlig blåblå regjering, legges gjerne brikkene stillferdig til rette slik at vi også på lengre sikt mister nasjonal styring, tilgang til – og felles ansvar for vann og kraft, til fri bruk av ferdsel i skog og mark, til bærekraftig høsting av naturressurser.
Det burde jo være alternativ økonomisk tenkning knyttet til bærekraftig natur- og livsforvaltning som burde vært hovedtema før valget, tenker bestefar. Det blir neppe slik.
Bestefar drar nå straks til Tingretten for å forsøke å bidra litt til rimelig rettspraksis, uansett. Og legger inn denne lille bloggsnutten på veien. Bare for å ha prøvd…