Siri Dokken, avistegneren i Dagsavisen, gir for meg en av de mest presise beskrivelsene av situasjonen før rettsaken mot Behring Breivik, etter den nye rettspsykiatriske erklæringen forleden. Jeg oppfatter tegningen presis fordi den både skarpstiller og åpner samtidig. Slik illustrerer den også Hege Ulsteins kommentar «ikke uavgjort og ikke avgjort» på en bra måte. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread244290/#post_244290

Ulstein påpeker at «bristen i Breiviks logikk består i at det er fullt mulig å være tilregnelig, men likevel handle galt. Forferdelig galt. Det ligger ingen anerkjennelse i å bli kjent tilregnelig.» Hun skriver innledningsvis at vi må lete andre steder enn i straffeprosessloven for å finne forklaringen på at morderen er så oppsatt på å bli kjent tilregnelig.

Tegningen til Dokken (som jeg ikke finner noen lenke til) viser et barn med en papirkrone på hodet. En slik krone som lages til bursdager i barnehagen, med mange små spir, eller tagger på. Vi ser bare papirkronen og ansiktet ned til barnets øyne. Et par smale, triste, kanskje også fortvilte og hatfylte øyne. Øyne som kanskje er blitt slik i mangel av å bli sett, oppmuntret, korrigert. Som kanskje vendte blikket utover for å finne spir og tagger til å kunne henge et selvbilde på, som vendte blikket innover og kronet seg selv på utilbørlig vis. Det er mange spir og tagger i kronen som Dokken har tegnet på barnets hode. Hun har bare satt merkelapp på to, den aktuelle rettspykiatriske erkæringen om tilregnelighet som dominerende, og den forrige erklæringen, om utilregnelighet som skjøvet i bakgrunnen. Det kan settes og blir satt mange andre merkelapper, på det som har skjedd. Personlige, familære, politiske, økonomiske, organisatoriske og sikkert også genetiske og biokjemiske.

Svaret på ugjerningen finnes neppe i noen av merkelappene, selv om den et stykke på vei kan forklares og forstås ved hjelp av dem, ja må det. Svarene som gis skal prøves gjennom rettsaken og myntes ut i beslutning om skyld og straff.

Espen Hammer har et tankevekkende debattinlegg om forbrytelse og barbari i dagens Aftenpost. http://www.aftenposten.no/meninger/Forbrytelse-og-barbari-6802641.html

Han påpeker at BB som tilregnelig vil bli stilt til ansvar for ugjerninger i lys av en lov som manifesterer samfunnets vilje til å sikre den enkeltes verd og rettigheter. At vi har bygget et liberalt rettssystem som skal være knyttet til rettferdige prosedyrer, likhet for loven. Hammer påpeker videre at det er den liberale rettsstats humanistiske verdier som ligger til grunn for dette systemet. Det er prinsipper om frihet, likhet og menneskeverd. BB har gjennom sine handlinger forkastet og frasagt seg alle disse verdiene samt hele den orden og de forpliktelsene som definerer et sivilisert samfunn. Gjennnom rettssaken insisterer samfunnet på at de tross alt står fast på de verdier og forpliktelser som ligger til grunn for dem. «Ingen skal kunne benekte dem uten å måtte stilles til ansvar», skriver Hammer. For å kunne stilles til ansvar må benektingen være gjort synlig, ha fått konsekvenser gjennom handling. Ved oppfordring til krenking,vold og terror, ved utøvelse av krenking, vold og terror.

Hammer påpeker avslutningsvis to krav til gjennomføring av rettsaken: For det første at ugjerningene og den avgrunnen BB representerer krever at den blir gjennomført innenfor, og gir rom for et stort moralsk alvor. Den må også vise at samfunnet er er tuftet på verdier som er større enn de juridiske kjørereglene som, nødvendigvis på utilstrekkelig vis, søker å uttrykke de samme verdiene.

Det andre kravet, hevder Hammer er knyttet til at BB ikke må få bruke saken til å drive politisk propaganda. Ved sine handlinger 22.juli frasa han seg retten til å ha noe slikt syn. Han sluttet å være en mulig medspiller i en politisk samtale.Uansett hva retten måtte falle ned på, hva gjelder tilregnelighet, bør vel ugjerningsmannen ha mistet rett og mulighet til å delta som medspiller i en politisk samtale. Hammer håper man aldri mer verken hører eller ser noe til ABB.

Det håpet vil nok være fåfengt, og de to kravene vise seg svært vanskelige å innfri. Kanskje vil de største utfordringene ligge hos massemedia og de mer eller mindre frittflytende informasjonsnettverkene som også dette blogginnlegget er en mikroskopisk del av.

Min spådom vil være at en del av mediene vil lage så mye sirkus de med rimelighet tror de kan selge ved å balansere på ytringsfrihetens slakke line. Kanskje faller noen ned. Den oppfordring til moralsk alvor, nøkternhet og edruelighet som ligger i det første kravet er neppe særlig salgbart, og vil derfor bli oversett. Det andre kravet kommer trolig også pressen til å underminere, av motsatte grunner: Politisk propaganda kan være ekstremt salgbart, ikke minst for løssalgsavisene som lever av å servere lettfordøyelige motsetninger, frykt, hat, håp og misunnelse i store bokstaver.

Det andre kravet kan også rokkes ved så og si innenfra, ved at vi med grunnlag i de samme verdiene som rettssystemet bygger på, også må gi rom for de vanskeligste diskusjonene. De som må tas der isen blir tynn. Lufte ut, diskutere politiske og ideologiske resonnementer. Som Hammer mener jeg at BB med sine blotte ugjerninger har diskvalifisert seg fra politisk samtale. Derfor bør ikke retten gi noen talestol for slik samtale. Ikke der og da. Det blir en vanskelig grensegang. Om vi, og formodentlig retten, velger å sette en slik grense, sier vi at vold, oppfordring til vold og terror er uforenlig som middel i politisk samtale. Vi bør si det.

Vi bør si det, selv om vi vet at vold, terror og oppfording til det brukes og rettferdiggjøres rundt oss hele tiden. På idealistisk politisk, religiøst, økonomisk, historisk, etnisk, familiært grunnlag, kanskje knyttet til hevn, griskhet,forfengelighet eller frykt. Gjerne i salig blanding og på statlig, såvel som på individuelt- og gruppenivå.

Vi bør si dette, selv om vi vet at vi, som enkeltmennesker, hver og en av oss nok har mindre kontroll over hva vi tenker, tror og gjør enn vi gjerne måtte tro. Etterprøving av skyld og ansvar i en rettsstat grunnet på humanistiske verdier i bred forstand, forutsetter at den som prøves i rimelig monn har hatt og kan ta et personlig ansvar for handlingene sine. Han gis ikke anledning til å gjemme seg bak en ideologi, en vanskelig barndom, andres ugjerninger eller autoritetens ordre. Diskusjonene og uenigheten mellom sakkyndige autoriteter kan kanskje være befriende i sammenhengen. De gir ikke noe å gjemme seg bak.

Vi må nekte BB denne spesielle talestolen fordi han har overtrådt en grense, og samtidig vite at slike grenser blir overtrådt og utfordret kontinuerlig. Vi må samtidig gi rom for å legge fram,diskutere ulike ideologier, fornuftsformer og trosretninger. Men vi skal ikke akseptere vold, trusler om vold og terror for å fremme dem – ei heller for å sensurere dem. Frihet i bruk forutsetter også grenser.

Temaet forbrytelse og straff er vanskelig. Overskriften er hentet fra Dostojevski. I hans drøfting av temaet stiller forbryteren Raskolnikov seg også på siden av loven. Han begrunner rasjonelt handlingen ved at han derved gjør slutt på pantelånerskens ondskap, samtidig som han får dekket egne behov og også kan hjelpe andre. Det holder ikke, og mye av verket handler om forbryterens leting etter eget motiv, der godhet, kjærlighet og oppofrelse i Sonjas skikkelse gir hjelp.

Noe av utfordringen i vårt langt på vei velordnede samfunn, kan være selve måtene å ordne på. Vår evne og vilje til å se på alt med diagnostikerens blikk, ordne i oversiktlige kategorier og tellekanter, skape avstand, og kanskje en form for effektivitet og tilsynelatende forutsigbarhet autoritativt forvaltet. Spørsmål kan være om vi blir passivisert, lydige i den forstand at vi mister vår menneskelige evne som moralsk og ansvarlig handlende. Det kan være spørsmål om vi institusjonelt klarer å håndheve grenser som er tydelige nok, og som samtidig gir handlingsrom i samsvar med rettstatens verdigrunnlag.

Det er et verdigrunnlag som har vært, blir og skal være vanskelig å forvalte. Både for den enkelte og for de institusjonene og systemene vi bygger for å ivareta den enkelte og hverandre.