Forkledd gud

Forsommerens nordiske kortreff på danske Bornholm ble korona-avlyst til pensjonistenes skuffelse. Konserter og øvelser har vært satt på vent. Vi venter og håper på nytt liv utover høsten mens vi har bladd i minneboka. Gjennom år har vi fått oppleve at korsang kan gi fellesskap og løft. Uten smålige hensyn og sortering etter stand og rang, kjønn, legning, eller politiske og religiøse kanter. Bortsett fra stemmeleie da. I kor sorteres det i hovedsak etter lyse eller dype stemmer, i blandakor også knytta til kjønn. Bestefar kjenner seg mest hjemme som 2.bass.

Sommeren for ti år siden dro vi på nordisk korfestival til Aarhus for å oppleve Lars-Erik Larsson og Hjalmar Gullbergs «Förkledd gud.» Et stykke vi ikke hadde sunget før.
På første øvelse i den store salen ble vi ønsket velkommen av dirigent og sortert stemmevis. Sopraner foran til høyre, alter til venstre, basser bak til venstre, tenorer til høyre. Bestefar tuslet mot bakre bassrekke. Der satt allerede en ferm dame alene. Elegant sminket og iøynefallende velkledd. Hadde hun ikke fått med seg dirigentens henvisninger? Bestefar gjorde oppmerksom på at det var bassene som skulle sitte bak. «Ja, men det er rett,» svarte damen. Med umiskjennelig bassrøst.

Våget eller ville jeg sitte ved siden av? Usikkerheten ble raskt overprøvd. Vi hilste høflig, satt gjerne ved siden av hverandre på øvelsene. Diskuterte musikalske gleder og utfordringer i pausene. Stykket vi øvde på er en lyrisk og humanistisk oppfordring til å være åpne for noe ukrenkelig nesten hellig ved det å være menneske, ikke dømme og sortere ut fra ytre kjennetegn, bakgrunn eller tilhørighet. Skrevet ved krigsutbruddet.

Etterhvert tenkte jeg lite over at «sidemannen» hadde kvinneklær. Et alminnelig hyggelig seminar-bekjentskap og ikke noe mer. Men likevel noe mer? Egne fordommer og tanker ble satt i spill. Vi snakket jo ikke om «hans» sminke, klær eller identitet som transe, noe han heller ikke oppfordret til. Det fikk være hans initiativ, tenkte jeg. Etterpå, da vi hadde ønsket god tur hjem, slo det meg at en oppfordring til å lære litt mer om hans uttrykk hadde vært greit. Men kanskje ble anerkjennelse og verdighet best ivaretatt ved stilltiende aksept av framtoning, identitet og sangferdigheter der og da?
Avreisedagen så vi ham på vei mot flybussen. En anonym, litt lut mann i grå dress med trille- koffert: En forkledd gud.

Trykket i KK baksida 19.8.20




Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


1 + = fem