…..in excelsis Deo

Lovprisningsteksten, slik den er skrevet over, er tittelen på innledningsdiktet til en diktsamling som kom for snart 45 år siden. Diktsamlingen heter ”Gagns menneske.” Den er skrevet av Dag Skogheim, gitt ut på Tiden forlag. Det var hans debutarbeid. Diktet går slik:

Stampe – støte – drive
Slintrer av stoff
Seks timer obligatorisk
År etter år
Perler på en snor
Påliteligere kalkyle
Øket rentabilitet
Diagnostisering
Vitenskapen veier, måler

Herre – hvor er min plass?
På Gausskurven
Grøsskurven
Herre – hvor meget gir mitt pund?

Det året diktsamlingen kom, jobbet forfatteren ved en ungdomsskole i Asker kommune. I den kommunen jobbet bestefar også akkurat dette året. De to ble ikke kjent, men de møttes. Bestefar husker et kort treff på skolens lærerrom. Husker en plugg av en mann, ivrig, sterkt engasjert. Skarp, kanskje fortvilet. Engasjert i ungdommen, fortvilet over systemet. Det er det den skarpe og satiriske diktsamlinga handler om. Det ofte fortvilte møtet mellom mangfoldet av voksende liv som skulle ha løft til å bli ”gagns menneske” slik formålsparagrafen i Skoleloven av 1959 så vakkert formulerte det. Som vi her på berget kanskje har lykkes bedre med enn mange, som vi alltid vil streve med, skal streve med. Som alltid har vært truet virksomhet, som stadig er og vil være det.

Bestefar, jeg, kjente igjen skildringene i diktsamlinga da den kom. Kjente igjen litt av min egen lærerfar som hadde et forsiktig mål for lærergjerningen: Skade elevene minst mulig….
Jeg kjente meg både litt truffet og utfordret. Min jobb i kommunen dette året var som skolepsykolog. I diagnostiseringsapparatet, med en mulig første fot på vitenskapelig vei. Montert inn som del av apparatet? Skolepsykologen er også viet et dikt. Med overskriften ”Mekanismene.” Det var gjenkjennelighet der også. ”Papir, papir, papir. Arbeidet ute i marken? Ach – du lieber Augustin. ” Skolepsykologen var nygift, smakte på og likte kjærestens ertende karakteristikk ”du er en skrue i maskineriet, en liten – løs skrue…” Sånn ble det vel også.

Hvorfor Skogheim i dag? Fordi han skriver om honning på baksida av Klassekampen. Bestefar liker også honning, helst lynghonning hentet fra Bømlo i havgapet. Akkurat i dag traff baksida hans både smak, gammel lesning,såvel som tidlige og nye spor. Fordi avisa i dag også har store oppslag om test- og systemvanviddet i skolen. Også beskrevet i bloggen i går. Igjen. Som bestefar har balet med siden før han traff Skogheim og diktsamlinga som ropte om det samme i 1970.
I dagens aviser også oppslag med pedagogisk, økonomisk og matematisk toppkompetanse. Ikke bare Sjøberg i Klassekampen, men Tarjei Havnes og Magne Mogstad i Aftenposten.
Bestefars erfaring gjennom åra, er helst at faglig argumentasjon trumfes av sterkere krefter.
Sånne stemmer blir helst betraktet som ”løse skruer,” perler som ikke finner sin plass på perlekjeden. Skeive stemmer. Som enkelt kan stemples med ”at de liker å eksponere sin radikalisme.” Så de kan holdes utafor ved å ha kontroll innafor.(Diktsamlingens ”Sub Rosa”).
Rommene for slike stemmer er i faresonen om dagen. Stemmer som stiller spørsmålstegn ved tidens rådende fornuft. Klussinga med pressestøtte, litterære og faglitterære støtteordninger, forskningens og skolens belønnings- og tellekantsystemer, kan fort gjøre skeive stemmer til trua virksomhet. Som skal holdes utafor. Strammere arbeidstidsforvaltning, mål-resultathysteri og stordrift kan gjøre gode lærere til en trua profesjon, som helsearbeidere, landbruksarbeidere, mange….
Bier er jo også blitt en trua art, som hele samspillet i naturen vi alle er avhengig av og uunngåelig innvevd i. Måten vi har tatt rådende fornuft i bruk på gjennom organisering og produksjon en stund – slår tilbake. Vi tappes for energikilder.

Skeive stemmer etterlever ikke uten videre Paulus sine betraktninger om å ta fornuften fangen i Troens tjeneste. (Paulus 2.brev til korinterne 10:5). Enten denne troen måtte være basert på dogmer knyttet til økonomisk makedsliberalisme, eller er av religiøs, politisk, faglig art.
Rådende tro og fornuft tatt i bruk kan nok fortsatt sammenfattes i Skogheims siste diktlinje. Bønnen du skal rette mot Herrene for å kunne regnes som ”gagns menneske” er om det du gjør er rentabelt, kan regnes som kostnadseffektivt. ”Herre – hvor meget gir mitt pund?”