Hebraisk salme

Dirigenten klapper i hendene, svinger kroppen i en synkopeliknende rytme og roper ”un-deux/un-deux/un-deux-trois/un-deux/un-deux/un-deux-trois/un-deux/un-deux/un-deux-trois!” Vi forsøker å følge rytmen samtidig som vi fyller inn komplisert vekslende harmonier slik de er notert sammen med hebraiske ord som er helt uforståelige i utgangspunktet.
Vi har vært litt høye på korsang i sommer. Sang i høyden, i Hautes-Alpes, Frankrikes høyest beliggende by Briançon 1326 m over havet. Mot grensen til Italia. En befestet, men aldri beleiret by siden romertiden.
Bernsteins “Chichester Psalms” sto på repertoiret for ivrige sangere i alle aldre, fra mange land. Mange av sangpartiene lå også høyt, i overkant kjapt og lyst for bestefar som er 2.bass og trives best med rolig tempo i dypt leie. Uka rommet spenninger i ulike retninger. Værmessig med sol, striregn, lyn og torden, såvel som rom for musikalske- sosiale- og tankemessige sprang.

En dag kom vi i prat med en gammel gubbe, godt eldre enn pensjonistene. Som foruten lett rusten sanger, viste seg å være gammel soldat, alpejeger såvel som prest. Han inviterte på kjøretur til en av toppene. Opp tusen meter langs bratte korketrekkerveier uten sikring mot stupene langs kantene. Den aldrende sjåføren kjørte gammel bil, holdt god fart mens han ustanselig pekte og pratet med en hånd på rattet. Bestefar bleknet litt i de verste svingene, og la inn veto da sjåføren gjerne ville ha et glass varm rødvinstoddy før vi kjørte ned igjen. Promillekjøring virket ikke forlokkende, snarere som uvettig overmot ned svimlende smale veier. Den vennlige krigerprelaten ristet på hodet over den pysete nordmannen, men lånte øre til innsigelsene og roet seg med en kaffekopp. Dempet farten nedover igjen, særlig i svingene, slik at vi, på bestemors snedige oppfordring, kanskje kunne få øye på noen murmeldyr underveis…

Vi kom greit ned til videre sangøvelser og nye utfordringer. “Chichester Psalms” viste seg utfordrende, ikke bare sangteknisk, men såvel rytmisk, harmonisk som tekstlig. Den hebraiske teksten er utdrag fra hebraisk liturgi, Salmenes bok. Musikalske former også gjenkjennelige fra jødisk folkemusikk. Musikk som i bestefars bevissthet klinger av gammel slektshistorie, som bringer fram etterklang av pogromer, av mangel på medmenneskelighet, utdefinering fra menneskelig fellesskap. Folkemordet under siste krig, Shoah, den store ulykken.

Plutselig, under en øvelse, endret sangen i den gamle befestede alpebyen karakter.
Kvinnestemmene, alter og sopraner synger i myk og smektende legato om godhet og barmhjertighet: Ach tow vahesed… Samtidig ligger mannstemmene som truende advarsler under i raske stakkatorytmer, med spørsmål om hvorfor nasjonene raser, folk bedras av overmot: Lamah rag`shu goyim, Ul`umim yeh`gu rik?
Så oppfordres vi til å prise og hvile i Herren, vise tillit. Først framført av en spinkel ren guttesopran, et barn som synes å representere et framtidshåp. Budskapet gjentas i den vakre siste salmen som også oppfordrer til å legge vekk overmot og selvbestaltet maktbruk. Vær ydmyk overfor Herren. Det gjør godt, gir håp å roe seg ned…. Adonai, Lo gavah libi, V`lo ramu einai, V`lo hilachti Big `doot uv`niflaot Mimeni. Im lo shiviti V`domam ti..
Bernsteins salmer toner ut i en nesten uhørlig, vakker bønn. Som en fjern drøm. Hentet fra Salme 133. Hineh mah tov, Umah naim, Shevet ahim Gam yahad:
”Tenk etter hvor godt og vakkert det er for brødre å leve sammen i enhet.”

De gjør ikke det i Midt-Østen. Bildet av den beleirede Gaza by ble brått påtrengende. Barn drepes. Slekter fratas håp og muligheter. Halsen tyknet, tårene sprengte på, den vakre sangen, bønnesangen ble sittende fast i en klump.
Minner fra diskusjoner med israelske venner dukket opp. Som i ulike sammenhenger har sagt at ”du kan ikke skjønne hvordan det er å leve med tilfeldige raketter, terror som plutselig kan ramme deg og dine.” Leve med konstant trussel. Nei, bestefar kan ikke det, selv om han så vidt har kjent på følelsen gjennom et par Israel-besøk.
Han kan heller ikke skjønne hvordan det må være å bli jaget fra hus og hjem, fordrevet og stuet sammen tett, tett på små områder de ikke kan flykte fra. Der de blir beskutt og bombet. Terror gjennom generasjoner.
Tenkte på en israelsk venn som gikk ut av tiden for noen år tilbake. Professor og psykiater som prøvde å bygge broer, skape felles møteplasser for samtaler mellom etterkommere av overgripere og de som var utsatt for overgrep under siste krig. Mellom neste generasjons tyskere og jøder. Bearbeide fortvilelse, skam, og hat og angst. Seinere forsøk på å skape broer mellom israelere og palestinere. Skape nye møteplasser, prøve bygge langsom tillit mellom uforsonlige semittiske slektninger.

Han refererte fra en samtale mellom en palestinsk og en israelsk kvinne i et slikt møte. Den israelske kvinnen var både forarget og fortvilet over at den palestinske kvinnen ikke virket interessert i, ville ta inn over seg grusomhetene, den store katastrofen fra siste krig, Shoah. Den palestinske kvinnen repliserte at deres Shoah, deres katastrofe var her og nå, hadde vart sammenhengende siden 1948. De hadde like lite bedt om å bli fordrevet fra sine hjem som jødiske familier i Tyskland eller Polen. Den israelske kvinnen kunne vel vanskelig peke på palestinske jordbrukere som ansvarlige for deres Shoah i siste verdenskrig?
Omvendt, var det ikke så mange andre enn israelske myndigheter og internasjonal politikk den palestinske kvinnen kunne vise til som ansvarlig for sin ulykke og fortvilelse.

Kvinnene som min venn samlet til dialog kom kanskje selv et steg videre, men ikke lederne deres, ikke det internasjonale samfunnet.

Det er israelske politikere og aktivister, etter at det internasjonale samfunnet foreslo rammer for to stater i 1948, som har fordrevet palestinerne. Okkupasjonsmakten. Som har fratatt palestinerne livsrom, muligheter og håp. Som i stadig mindre grad synes i stand til å sette seg inn i de fordrevnes, okkupertes og etterlattes situasjon. Som kanskje står i fare for å miste evnen til å betrakte palestinere som likeverdige medmennesker med rettigheter til liv og tro, produktivt virke og eiendom, fri ferdsel. Menneskeretter. Et tankekors at akkurat de….
Mens dette skrives, og bestefar er trygt tilbake i velferdssamfunnet, er han innom dagens nyhetsbilde. Bilder av israelske ungdommer som jubler over drepte barn ved en FN-skole i Gaza. Rop om at Gaza er en kirkegård, flimrer over skjermen. En slags groteske speilbilder av muslimske selvmordsungdommer som vi tidligere også har iakttatt jublende i sitt hat. I Syria, i Irak, i okkuperte områder. Vekselvirkninger av vold som holdes ved like, dødsdans. Assossierer med barn utsatt for vold som selv blir overgripere, kanskje blindet og innelåst i egne mareritt.

Kontrastene mellom den vakre musikken, historien og vissheten om de pågående uhyrlighetene, tårnet seg opp der og da. Bilder av drepte barn blandet seg med den spinkle, håpefulle barnestemmen, bønner om håp og forsoning med bomber og skarpe skudd.

Vi sang viderere i den gamle, en gang så befestede byen Briançon. Sang videre og kjente en slags trøst i at Bernsteins vakre, intense musikk ble skapt flere år før 6-dagers krigen i 1967 da israelske hærstyrker okkuperte palestinsk land i strid med Folkeretten og låste konflikten i uoverskuelig framtid.
Kanskje burde israelske politikere se nærmere på noen av salmene fra sin egen kulturarv, tenker bestefar. Uten å være noen ekspert. Tenke gjennom dem, tolke dem, slik han gjorde ut fra noteheftets engelske oversettelse dagene etter at tårene var tørket.
Et uttrykk om å leve sammen i en enhet, slik bønnen i den hebraisk salmen toner ut, behøver ikke bety at alle tenker eller tror det samme, eller må gjøre det, tenker bestefar. Ingen bør kunne opphøye seg selv og ekskludere andre gjennom tolkning av en religiøs tekst. Slikt skjer jo unektelig.
Heller kan teksten gi mening ved å forstås som oppfordring til å gi hverandre livsrom, leve sammen, kunne ferdes fritt Tross forskjeller må vi betrakte hverandre som likeverdige. Tenke mellommenneskelig felleskap, felles rettigheter i mangfoldet.

1 tanke om “Hebraisk salme

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


− 3 = fire