Det er tid for å samle inn avlinger, bygge forråd før vinteren. Det som spiret, blomstret og modnet gjennom vår og sommer høstes inn: Frukt, bær, sopp og grønnsaker. For tørking, safting og sylting – eller gjæring. Lagring for næring gjennom mørketida. For de som ennå måtte ha privilegert kunnskap om- tilgang til- og omsut for naturens gang og vedlikehold av liv og livsbetingelser.
Høstferien avsluttes denne uka. Før het det «potetferie.» Barn og ungdom tok del i innhøstinga i hager, på små og større bruk; i skog og mark. Sorterte i kasser og bøtter; tjente kanskje en liten slant. Langsom innveving i naturens gang gjennom slit, strev og plikt, glede, samspill og fellesskap. Hjerte, hode og hender. Allsidig kunnskap som erfaring og verdi for at liv skal kunne være laga. Godt i tråd med skolens gamle allmenne kunnskapsmål: Bidra til «gagns menneske i heim og samfunn.»
I Groruddalen, i vårt nærmiljø, har noen over år bygget et alternativ for å høste, skape, dele og vedlikeholde. Med ungdom og naturens gang i sentrum. Det er håp i det som spirer og gror. Tiltaket har fått et velvalgt navn: LifLaga. https://www.liflaga.no/om-lif-laga
Noe kan gå tapt i tidens kortsynte verdigrunnlag og kunnskapsforståelse: Konkurranse om umiddelbar individuell vekst og avkastning; kunnskap smalt forstått som konkurranse om testtall og penger: «mer av alt – raskere.» For samfunnet og den enkelte. For vinnerne. Som Abba sang: «The winner takes it all. The loser has to fall. It`s simple and it`s plain. Why should I complain?» Et fengende refreng. Kanskje egnet for samtidens verdigrunnlag.
Men dårlig egnet for sindig oppbygging av velferd, rettigheter der alle skulle med. Systemer for balansering av makt, forhandlinger og fordeling som vi kjenner fra «norsk modell.» Et samfunn vi kan ha grunn til å være litt stolt av, kanskje burde finne fine sanger for.
Utviklingen i nærområdet, bygda og drabantbyen Grorud, kan forstås som prisme; en fortettet lyssetting av trekk ved norsk samfunnsutvikling. Veksling mellom individuelle og institusjonelle vilkår for kunnskap og kunnskap tatt i bruk. I internasjonal sammenheng en privilegert historie.
Med Groruddalen som base, har jeg forsøkt å bidra litt. Til å forstå vilkår for å lære, ta kunnskap i bruk i skole, heim og samfunn. Til fornyelse – og fornøyelse. Det har vært privilegert, om det vel har gått sånn passe. Utlært blir jeg aldri.
Godt inne i egen høst har jeg fått samle forsøkene i bokform. I seg sjøl et privilegium.
Lanseringen fikk plass på GroLitt, en lokal litteraturfestival, behørig omtalt i lokalavisa i dag. (En rar blanding av både å være litt stolt og forlegen). https://groruddalen.no/kultur/begynte-pa-skolen-som-ettaring-har-aldri-sluttet-a-laere/
Som svært passiv på sosiale medier, og knapt noen del av «bokhøsten» vil jeg gjerne reklamere litt lell. Boka er et løft for et lite forlag – uten særlig utsikter til inntjening. Men den kan gi mulighet til å dykke litt i forståelse av egne røtter, gi næring til ny vekst i mørke høst- og vinterkvelder.