Innflytting i Groruddalen

 

Det er ikke så mange av oss som er født og oppvokst opp på Grorud – og som stadig bor her. Innfødte. Men noen er vi. Mange av foreldrene våre var første generasjon innflyttere straks etter krigen. De kom fra hele landet, og litt utlandet. Ektefellene våre er gjerne førstegenerasjon, min er fra Bergen, dels ætta fra Sunnmøre. En ganske stor gruppe av sambygdingene fra min barndom straks etter krigen, hadde vandret inn allerede i 20 – 30 åra, mange fra Sverige. Steinhoggere, rallare, industriarbeidere.

Fra slutten av 70 tallet og i 10 års tid hadde vi unger i skoleorkester. Det ble raskt litt internasjonalt. Unge musikanter hadde foreldre fra 5-6 ulike land og flere verdensdeler. En gang var vi på jubileumstur til London. En norsk-indisk far, og jeg var med som ledere. En morgen sto vi nede i hotellobbyen og venta på ungene da det kom inn en høy svart mann med unge på armen. Min venn lurte på hvor den karen kom fra? «Fra Trondheim» svarte han. «Tenkte du var norsk» sa norsk-inderen. Jeg sto som et levende spørsmålstegn. Etterpå spurte jeg hvordan han kunne komme på at en tilfeldig svart mann i London skulle være norsk? Han trakk på skuldrene og sa at det var klart – både han og ungen hadde jo norske klær!

Lappeteppet i Groruddalen er blitt betydelig større og mer sammensatt med åra. En t-banetur kan kjennes global. Du tar deg i å spotte et par som du tror er innfødte- til de begynner å snakke sammen på polsk, eller som forleden, finsk.

For en tid tilbake hadde jeg trukket kølapp på et av dalens postkontor. (Selv i nedleggingstider er det flere enn da vi henta postpakker hos søstera til Trygve Lie i den bratte bakken nedafor Grorudveien). Det var stor trafikk på kontoret, jeg holdt øye med tallene over de ulike lukene. Mitt nummer ble annonsert fra ei luke der det satt ei vakker mørk ung jente. Mens jeg nærmet meg lurte jeg på om hun vel kunne komme fra Somalia, fra Eritrea kanskje? Mens jeg tenkte litt på om og hvordan jeg kunne spørre om det, var jeg kommet helt fram. Hun spurte vennlig hva hun kunne hjelpe med – på velkjent tungemål. Spørsmålet mitt snudde i munnen min: «Eh, kommer du… fra Sunnmøre, du»? Og jenta sprakk opp i et smil: jo – hun var innflyttar frå Ålesund. Norsk altså. Sånn kan man ta feil.

1 tanke om “Innflytting i Groruddalen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


6 + seks =