Jeremiade og fimfomfei

 

Mårten klager «øve di triste tiane.» Det er hustrig og ugreit, knapt vil veden brenne. Selv katta går langs bryggene og gråder. «Her er ikke levelig på jorderik nu mere.»                    Her er bare «slupseveir,» ikke «engang røigelse,» og «slett ikke en blank fimfomfei…»

Vilhelm Krags gubbe på brygga er ingen refser med fortvilt klagesang over samfunnets sammenbrudd.. Mårten er ingen Jeremias, den gråtende profeten som kjempet mot tidens avgudsdyrkelse og skjørlevnet, klagesangens førstedikter. Snarere tvert om – eller?          Mårten er smått værsjuk og ettertenksomt oppgitt, når verden går litt i mot. Noe den gjerne gjør innimellom, og vi kan trenge litt å trøste oss på noen hver.

Bestefar kan kjenne seg igjen i det, kan ha sans for litt fimfomfei. Om det er tilgjengelig. Er det ikke tilgjengelig, kan det kjennes godt å klage litt over det også. Kanskje skrive et vers.

Jeremiaden, med utgangspunkt i profeten, er blitt begrepet for de store klagene over samfunnstilstanden og truende utsikter. Slike profeter og klager har til alle tider vært gode angrepsmål for spott og hån, klager vi helst feier vekk. De er ubehagelige.

Men værsjuke er visst kommet for å bli. Så til de varme grader bokstavelig talt, at her knapt blir levelig på jorderik etterhvert. Har vitenskapen slått fast. Det er alvor, og vi bryr oss knapt, feier vekk. Tror ikke riktig på det. Vi kunne til og med risikere å se sammenhenger mellom klima og fimfomfei.                                                                      For blank fimfomfei savner vi vel ikke. Det kan rent renne over, velsignet lett tilgjengelig for å drukne ubehagelige profetier. Så lett at vi reint blir hekta og bare må ha, må ha.

Kanskje det ikke egentlig er fimfomfei vi er hekta på. Men penger, fyring av vekstøkonomi.        I sport og religion eller hva som helst. Fyring av nye oljebrønner, avkastnings-og vekstmål uansett kunnskap om farer. Uansett eksisterende lovverk for vern av levelig liv på jorderik også framover.

Det er visst pengene og konkurransen om dem som er livet, målet og frelsen. Tidens avgud, som vi tror på. Som han visst sa pastoren nylig: «når pengene i kista klinger, sjelen ut av skjærsilden springer.» Eller var det en annen? Han var nok i god tro. Som en hvilken som helst toppidrettsutøver eller anbudsvinner.

Vreejswijk synger også om jorderiks elendighet, og han legger inn ei forsonende linje:                  » Jag kan väl le en smula också, fast jeg har en spricka i läppen.»

Trykket på baksida «Klassekampen» 31.10.16

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


4 + = seks

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>