Jonsok og Facebook

St.Hanskvelden med bål, lått og sang har i uminnelige tider vært en høysommerfeiring. Sumarnatta som ikke bør soves bort når jonsoknatta nesten umerkelig glir over i jonsokdagen – og der vi skal «vandra isaman ute, under dei lauvtunge tre» som Aslaug Låstad Lygre og Geirr Tveit synger om.

Jonsokdagen ble fra middelalderen også viet Johannes døperen, Jonsdagen – på norrønt. For meg har det alltid kjentes litt fint og rart å være navngitt Jon med fødselsdag denne dagen. Den fine felles midtsommersfesten har alltid vært fellesdag, ikke min dag. Men den kunne liksom bli litt det over midnatt, enkelte kunne komme på bursdag, gi en gratulasjon, kanskje stemme opp bursdagssang. Det var litt flaut men litt fint også.

Jonsokdagen i år var vi i Hardanger der søster og svoger feira 45 års bryllupsdag og nær sammenfallende 70-årsdager i trivelig nærslektstevne. En sang fikk jeg også. Som alltid, både fint og litt flaut akkurat det på en dag som skal være fellesdag.

Vel hjemme etter god tur over fjellet sjekkes Facebook. Den er ikke lagt inn på noen telefon – og oppdateres eventuelt når PC`n slås på for morgenens mulige skriveøkt, eller når den slukkes etter at det som måtte ha falt inn i tastaturet den dagen er unnagjort. På tur er PC-en sjelden med.                                                                                                                Denne dagens sjekk bød på en litt forvirrende menge bursdagshilsener. På et vis har jeg jo aldri vært helt vant til å ha «bursdag» som en egen greie.

Det gir litt stoff til ettertanke. Også om det litt doble forholdet jeg har til denne «Fjesboka.» Akkurat som oppmerksomhet rundt bursdagssangen, kan det handle om noe som både er fint – og litt flaut.

Med mitt eget litt uryddige forhold til FB leter jeg ikke så mye rundt, men titter kanskje på hva FB med sine logaritmesystemer har valgt ut for meg akkurat da. Det er vel slik at FB ikke unnlater å gjøre oppmerksom på enhver bursdag, ethvert «likerklikk,» tagging eller kommentar. Ikke sjelden glipper det i oppfølging av slikt for egen del. Litt tilfeldig blir jeg oppmerksom på en bursdag som var, og det blir litt flaut å være forsinka, blir litt kleint. Burde ha sendt en hilsen som glapp. Noen jeg skulle, gjerne ville sett.

Den treffer nok en nerve i oss alle denne fjesboka. Et nødvendig behov for å bli sett, for oppmerksomhet. For sosial og fysiologisk næring etterhvert som vi tumler oss fram. Litt som fluesnapperungene vi følger i disse dager. Som gaper og piper etter oppmerksomhet hver gang snappermor er innom med ei flue.                                                              Etterhvert som de og vi har grodd til, blitt flygedyktige i en eller annen forstand, vet vi jo også at det må dreie seg om gjensidighet: Det å bli sett handler også om å se andre, ikke bare eget behov for oppmerksomhet. FB gir kanskje litt doble muligheter her….

Fjesboka gir muligheter, også med et lite ekko av et Hardangerstev syngeropt over fjorden: «Eg ser deg, eg ser deg, men eg kan`kje koma te deg..»                                                      Når jeg sitter og ser gjennom hilsenene, så kjennes det jo fint. Jeg liker – aldeles uten anførselstegn. Selv om det skulle være en kostelig blanding av kommersielt tilrettelagt tilfeldighet og aktivt ønsket hilsen.

Det kjennes fint å stoppe litt ved hver enkelt, som spenner fra korvenner til gamle bygde- og skolebekjentskaper, klassekamerater, tidligere kolleger, kanskje fjerne – men en gang viktige kontakter fra ungdomspolitikk, studietid. Spinkle eller sterke tråder i det som var, ble og er min lille vev og histore. Som jeg er takknemlig for. I denne sammenhengen: Ingen nevnt, ingen glemt!

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


ni − = 5