De første juledagene her oppe i skogkanten var vintereventyret innom. I blåtimen sto åsene med gnistrende grantopper mot dypblå himmel, ennå skimmer av rødt i høyere luftlag fra sola som hadde gått ned. Fullmåne som hvilte på den raggete skogkanten. Sølvskogen.
Det er lenge siden vi hadde barn som leiret seg foran TV-skjermens adventsserier. Lenge siden vi hadde TV i hus i det hele tatt. Barn og barnebarn mente vi burde få med oss årets serie likevel. Så bestemor og bestefar satt seg ned foran en liten bufrende PC – skjerm noen timer. Lot oss rive litt med. Sølvskogen fantes jo i serien, i vår skog. Med opptak gjort i borettslaget inn mot den lille utløperen av Groruddalen nær Alnaelvas utspring.
Når vi likte det vi så, var det kanskje litt fordi fortellingen gikk i langsomt tempo, nennsomt tilrettelagt. Med tydelige, velspilte rollefigurer i alle ledd. Tråder til gamle eventyr og moderne fortellinger i dagligspråk. Inn og ut av årstider. Innredning og møbler som vi kjente igjen fra vi stiftet bo for over 40 år sida, folkemuseum. «Tidløst» på en overbevisende måte, syntes vi.
En besnærende veksling mellom triviell drabantby- og samtidsvirkelighet dratt ut i det parodisk/muntre på den ene siden – og det mytisk eventyrlige på den andre, like godt parodiert. Helter og hekser. Dumme, velmenende såvel som slu voksne. Kloke unger med «ærlighet, mot og offervilje» – og god barnlighet. Både spennende og sentimentalt. Formodentlig til å kunne kjenne seg igjen i for seere i alle aldre. Litt snev av «fantasy» – som «Harry Potter» (det eneste vi kjenner godt til i den sjangeren), kanskje den fortidige McGyver som alltid kom seg vennlig ut av trøbbel med enkle tekniske snedigheter og sindighet. Lett moralsk tilrettelagte innslag om mobbing, inkludering og likestilling uten at det virket moraliserende. Det er til å forstå at serien skal være solgt til 40 land.
For oss i den eldre garde var det mulig å legge på små lag av samfunnssatire, der de fleste fikk sitt. Sølvskogens små identiske rekkehusbokser i mønster med fedre i taktfast snøryddingsballett utafor, kunne leses som en parodi på sosialdemokratiets likhets- og dugnadsidealer. Den nydelig rotete familien spilte ut varme og omsorg, alderssærpreg og tidsklemme. Fader Anton framsto kanskje som en SV- parodi. Ettergivende, dumsnill men velmenende i forhold til oppdragelse. Samtidig lydig løpegutt overfor den kapitalistiske utbytterheksa, høyreside- parodien med blikket stivt festet på penger, vekst og disiplin. Anton alltid på plass til rett tid i tredemøllen. Til nok var nok – både for Anton og heksas plagende og plagede sønn.
De inkompetente ridderne Ante og Anti ble for bestefar litt FrP – parodier. Snille og grådige, snakket enhver etter munnen. Egentlig bare opptatt av å bli rike. Og mette. Enklest og fortest mulig.
Over det hele svevet kanskje et alvorlig spørsmål – klussinga med årstider og klima. Også det uten at det ble påtrengende. Med oppfinnsomme og modige unger som både fant og reddet den magiske klimahansken i edelt samarbeid på tvers av virkelighet og eventyr såvel som klasseskiller. Den ettertraktede hansken som kunne brukes både på godt og ondt. En utfordring. Som man måtte være av kongeslekt for å kunne bruke. Kongeslekt kunne også være så mangt. Den onde, men latterlige, selvopptatte medie- og popparodien Snerk og hans naive, men godslige og vennlige kongebror Sølve med vakker bortkommen og modig dronningstøtte.
Formodentlig ble magien i klimahansken bedre ivaretatt på den naive kong Sølves hånd til sikring av naturens samspill og årstidsvekslinger, enn på brorens til egen selvhevdelse. Det var godt at den ble reddet fra en utstillingsmonter på kjøpesenteret – bare til pynt for inntekts ervervelse….
Det er vel helst den yngste garden vi må stole på om noen skal plukke opp utfordringen, den hansken klimautviklingen representerer. Som kan finne fram en «klimahanske» for å redde naturens bærekraft i framtida. Som ennå kan ha fantasi til å tenke utafor boksene og tredemøllene vi voksne har lagt opp. Kanskje i samspill med oss eldre som kan være i en situasjon der vi får litt tid og rom til å bevege oss friere. Nye muligheter i nytt år?