Juletid

Nok en privilegert julefeiring er brakt i havn her i drabantbyskogen med innrykk av barn, svigerbarn, barnebarn (fra 1- 20 år) og oldemor fra julaften og langt ut på 1.dag. Liv og røre. Glede og spenning – også for en aldrende rygg. Nå andredagen senker roen seg rundt gode ettertanker.

Litt stille etter stormen på et vis. Her hos oss av det sosialt godlynte slaget, mens voldsommere krefter slapp løs på vestlandet. Der vi også, på en rask visitt før stormen slapp løs, fikk med oss vakre førjulstemninger og en god vev av natur, kultur og familie.

Nedenstående lille ettertanke ble trykket julaften 2009 på Klassekampens bakside.

Førjulsandakt

Noen av oss har det privilegium å bebo tomt stor nok til å pisse usjenert. Næring til beste for jordsmonnet får vi tro.  En handling av innvevd natur. Kveldspissen er en andaktsstund. I lyse sommernetter gir myke svarttrosttriller liturgisk tonefølge og stemme til ettertanke. Nå i klare vinternetter vendes blikket oppad mot stjernene mens trykket letter, og strofen fra julesangen lister seg inn: ”som englenes øyne kan funkle.”

Uten stjernene ingen kveldspissing. Stjernene og vi er av samme slag. Vi er stjernestøv unnfanget ved universets lysende virvelstormer gjennom milliarder år.  En liten, svevende blå klode ble til.  Vi får være del av det mangfoldige livet som en stakket stund får pulsere og sveve sammen med den lille blå. Vi er blitt denne klodens, naturens måte å tenke over seg selv på. Tankene våre spinnes ut i handlinger. Handlinger som nå går i spinn og kan gi en bråere slutt på samlivet enn vi trodde. Noe går skjevt i tenkningen og handlingene våre. Det er tid for besinnelse.

En strofe fra kveldens julekonsert i Paulus kirke stråler med: ”Jorda tar himlen i famn..”  Og barnet blir født. Hvert barn født er et stjerneskudd.  En ny mulighet til handling og tenkning, til nye omfavnelser og fellesskap. Et nytt barn, nytt håp.                                                                                 Tenkningen må gi virksom næring til jordsmonn. Til varsomt vern om mangfold, vedlikehold og omsorg i det nære heller enn til blind, hastig vekst og overmot. Næring til samarbeid og tillit heller enn til individuell og global konkurranse. Rom for ro og ettertanke, til å kunne pisse og undres blant trær og stjerner i stille natt. Til at slekt fortsatt skal kunne følge slekters gang.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


5 × = førti fem