Kunnskap og styring.

Artikkelen som følger er trykket i Sosiologisk Årbok 2013. Da den ble kopiert over til bloggen forsvant fotnotene. De kommer som tall underveis, og fotnoteteksten er forsøkt tilføyet på slutten av artikkelen. Dette gjør den noe tungvint å lese.

Kunnskap og styring

En baksidetekst i Klassekampen 25.11.2012, førte til oppfordring om utdyping. Det forsøker jeg i det følgende. Først teksten, omtrent slik den ble trykket under overskriften Kunnskap skal styra:1 Les videre

Tvangen til å forandring og muligheten til å ville

Denne nedlastingen er av en gammel artikkel skrevet for «Sosiologi i dag». Nr.2 1996. Hentet fram igjen i tilknytning til noe annet jeg arbeider med. Husker jeg strevde med artikkelen, den ble kanskje noe kronglete. Når jeg leser den i dag, virker den ikke helt å ha mistet aktualitet… Det har vært litt vanskelig å kopiere opp fra gammelt format. Figurer er noe endret (eller bare forsøkt beskrevet). Fotnotene er samlet til slutt. Henvisningene kommer som vanlige tall inni teksten. Forhåpentlig er det mulig å lese. Les videre

Når kunnskap blir vare og vekst viktigst.

Teksten som følger, ble trykket i Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr.5 2007. Siste versjon før den ble oversendt. Artikkelen knytter opp mot den noe lengre teksten på fagtekst-siden, «Fra kunnskapsutvikling…» en liten utredning som ble presentert på en LO-konferanse i 2005. Når jeg plukker den fram, er det fordi det stunder til valg igjen. Den kan vel fremdeles virke relevant.

Les videre

Markedsspråk, fri konkurranse og avmakt

Artikkelen som følger ble skrevet for godt ti år siden. Som arbeidslivsforsker gjennom mange år, var jeg nokså rystet over hvordan markedsspråk, i offentlig sektor tappet som NPM – og målstyringslogikk virket å svekke profesjonell faglighet, stolthet og evne til god oppgaveløsning. Mer enn «måloppnåelse» syntes tenkningen å bevirke målforskyvning: At man mistet hovedoppgavene av syne blant tellekanter og kontrollrapporteringer. 

Det var vanskelig å få publisert stoffet. Oppmuntret av kolleger, fikk jeg det til slutt inn i «Velferd.» Her ble det i alle fall plukket opp av Ivar Johansen som la det ut på hjemmesida si. Herfra har jeg nå kopiert det – siden diskusjonen ikke synes å ha blitt mindre aktuell. I en litt utdypet faglig sammenheng er også tematikken berørt i artikkelen «Oppgaverasjonalitet….» som tidligere er lastet ned under «Fagprosa» på denne hjemmesida.

 

JON FRODE BLICHFELDT, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), og professor II ved Universitetet i Oslo

I samtaler med arbeidstakere, særlig innen offentlig tjenesteyting som helse, omsorg og utdanning, møter vi i våre forskningsprosjekter foruroligende ofte en opplevelse av avmakt, en følelse av ikke å være verdsatt. Vi møter tretthet, passivitet, tap av faglig identitet og stolthet – og lyst til å slutte i jobben. Hvorfor blir det slik? I stedet for å lete i den enkeltes holdninger og innstilling, ser forsker Jon Frode Blichfeldt på endringer i rammevilkår.

Det sies at velferdsstaten er under press. Jeg vil hevde at den ikke bare er under press, men i forvitring. Den skandinaviske veldferdsmodellen hadde som en slags ideologisk bunnsville, at felleskapet skulle sikre alle medborgere grunnleggende rettigheter; rett til mat, bolig, helse, utdanning og til å ytre seg fritt – uansett sosialt og økonomisk opphav. På dette kollektive fundamentet, basert på et politisk system for fordeling av verdiskaping og overskudd, var det rom for konkurranse, mangfold og muligheter for å prøve egne veier for å skape seg et liv, også personlig rikdom.

Snur tenkningen på hodet

Markedsliberalismen i rendyrket form snur på et vis denne tenkningen på hodet. I bunnen ligger konkurransen. Offentlige penger skal «følge den enkelte» for kjøp av individuelle varer og tjenester, fortrinnsvis hos individuelle tilbydere i innbyrdes konkurranse. Samtidig strammes bruken av offentlige midler inn.

Markedsliberalismen er et politisk regime, en ideologi som markedsfører individets frihet. Vi forespeiles makt og myndighet til å velge og handle som vi selv vil. Hver og en av oss forutsettes å være seg selv nærmest. Vi skal være sterke, aktive, mestrende – vinnere!

Men for mange er virkeligheten annerledes. Snarere kan det oppleves slik, både på jobb og privat, at «alle tenker på seg; det er bare jeg som tenker på meg». Under det markedspolitiske regimet synes vi å miste sammenhenger og fotfeste. Økonomien sies å blomstre, men vi er ofte trette, misnøyde, og med en uklar dårlig samvittighet. Vi – jeg – som har så mye materiell velstand!

Noe av den opplevde avmakten synes knyttet til manglende samsvar mellom forventninger og yteevne, mellom rammer, beslutningssystemer og en praktisk virkelighet.

Markedets språk overtar

De senere årene har vi sett en endring i måten statlige midler fordeles på. Fra å være øremerket til bestemte formål til å bli gitt som rammebevilgninger. Rammebevilgninger, som stadig blir trangere, innebærer offentlige midler til kommuner, til kulturinstitusjoner, skoler, helse, rehabiliterings- og forvaltningsinstitusjoner, uten detaljerte regler for anvendelsen, men med stadig mer ambisiøse mål. Man har tilsynelatende stor frihet innad i virksomheten til å bestemme hvordan man best vil «nå målene og resultatene».

Samtidig knyttes disse rammebevilgningene i økende grad til resultater som beskrives i markedets språk: besøkstall, evne til egen inntjening, sponsorinntekter, antall ekspederte enheter per tidsenhet.

Men for mange virksomheter finnes det verken noe tydelig marked eller oppgaver som enkelt kan tallfestes, særlig virksomheter som er knyttet opp mot forvaltning av rettigheter og tjenester for alle medborgere. Det gjelder velferdsstatens bærebjelker, som har sikret oss internasjonalt sett, en sjeldent jevn og høy standard på rettigheter og tjenester innen utdanning, helse og omsorg, infrastruktur og sikkerhet. Og det gjelder systemene for forvaltning av sosiale og juridiske rettigheter.

En stille «blårussinvasjon»

Noe av avmaktsfølelsen skyldes at enkel markeds- og bedriftsøkonomisk tenkning, «markedets språk», overtar i alle kroker av nær sagt enhver arbeidsorganisasjon. Vi er vitne til en stille «blårussinvasjon,» som kan likne den Michael Ende forespeiler i boka «Momo. Eller kampen om tiden».

Som erfarne arbeidstakere og profesjonelle fagmennesker risikerer vi å miste et språk som er egnet til å ivareta og utvikle våre felles erfaringer, til fordel for en markedssjargong som splitter, isolerer og fremmedgjør.

Tre dimensjoner

Enhver arbeidsorganisasjon består av mennesker som arbeider sammen om å løse oppgaver. Rasjonell oppgaveløsning kan sies å handle om en dynamisk balanse mellom tre dimensjoner, som innbyrdes henger nøye sammen, og som gir forutsetninger for «kvalitet», god eller dårlig.

De tre dimensjonene kan vi kalle a) En faglig dimensjon; b) En politisk dimensjon; c) En økonomisk dimensjon.

Tre kriterier for kvalitet

Det kan knyttes ulike kriterier for hva vi forstår som «god» eller «dårlig» kvalitet til de tre dimensjonene. De kan se slik ut:

  • Faglige kvaliteter har både en individuell og en kollektiv dimensjon knyttet til kriterier for oppgaveløsning. Det dreier seg om stoltheten over å gjøre en meningsfylt og god jobb, svært ofte også om et faglig, sosialt fellesskap, der en kan utveksle erfaringer, lære av hverandre og bli bedre. Det handler om å være kompetent, om å utvikle kompetanse.
  • Kvaliteten i politiske spilleregler er knyttet opp mot begreper som moral, ærlighet og å spille med åpne kort. De er knyttet til medmenneskelige og demokratiske rettigheter, som sikkerhet mot å bli utnyttet, misbrukt og lurt, og de er knyttet til lov- og regelverk, slik vi kjenner det fra den liberale rettsstaten.
  • Økonomisk kvalitet knyttes til ressursbruk og til økonomiens opprinnelige betydning: å husholde på en god måte, å sørge for at regnskaper går i balanse, at ressurser ikke overutnyttes eller spilles vekk.

Må kunne telles

Kriteriene for økonomisk kvalitet innenfor det moderne markedsregimet synes annerledes enn i punkt c). Stadig oftere får vi inntrykk av at vellykket økonomi kun måles mot økt avkastning i forhold til investert kapital på kort sikt. Det blir de fleste virksomheters overordnede mål, uansett oppdrag.

I den dynamiske triaden, «fag – økonomi – politikk», vil alltid økonomien være viktig som redskap og verktøy for de to andre, men ikke som overordnet mål. Økonomiens verdi ligger i dens bidrag til gode, meningsfylte samfunn og liv. Pengers verdi og kvalitet ligger i deres anvendelse, ikke i at de øker i mengde.

Når avmakten brer seg, kan det skyldes at markeds- og økonomispråket i stor grad anvendes på feil områder, utenfor sitt gyldighetsområde. Økonomispråket er først og fremst kvantifiseringens språk. Det som ikke kan telles, er i en viss forstand verdiløst for økonomien, eller det er irrelevant. Markedsøkonomenes fokus er vekst og økt avkastning, først og fremst for eiere og investorer. God kvalitet blir ensbetydende med lavere tall inn, høyere tall ut, på kortere tid.

Kontrollsystemer

Vi som ikke er eiere, men bare gjør jobbene, møter markedsøkonomenes begreper gjennom honnørord som «omstilling» og «fristilling» og gjennom mengder av tids-, plan- og resultatpresiseringer, eller kontrollsystemer.

Og omstillingene kommer tett. Du omstilles før du har rukket å gjøre andre erfaringer fra den forrige enn at oppgavene ble flere og mer oppstykket – for at de skulle kunne telles og kontrolleres. Tidsfristene ble snauere, bemanningen dårligere og grepet om faglige oppgaver mer overfladisk.

Disse revisjonssystemene er nøye knyttet til økonomenes begrep om «fri konkurranse.» Skal du konkurrere om pris, eller bestille en vare, må varene kunne sammenliknes. Altså må vi ha klare, enkle systemer for «hva det koster», for prissetting i alle ledd, for tiden det tar, og nøyaktige kriterier for hva som skal oppnås.

Revisjonssystemer innebærer sterke elementer av standardisering, oppstykking, internfakturering, av rapporteringssystemenes skjemavelde. Internasjonale markeds- og handelssammenslutninger og avtaler, som EU, NAFTA og WTO, tvinger stramme anbuds- og konkurranseregler på enhver vare- og tjeneste – over alt.

Har ikke varekarakter

En rekke oppgaver, ikke minst i offentlig sektor, lar seg vanskelig telle og prissette. De har rett og slett ikke umiddelbar varekarakter. De kan være knyttet til rett og rettferdighet, omsorg, glede og skjønnhet, frykt, håp, motivasjon, undring, prøving, feiling og læring, samspill, diskusjon og mestring – sosialt og faglig. Dette er begreper som gjør det mulig å ivareta erfaringer som er sentrale om en skal kunne gjøre en jobb av god kvalitet.

Når det gjelder en del arbeidsoppgaver, ikke minst innen omsorg, kunnskapsarbeid og forvaltning, er disse begrepene ofte vesentlige sider ved jobben. Det er slike begreper vi trenger for å gi den menneskelige tilværelsen sammenheng, mening og dybde, og som gjør det mulig å mestre en jobb, å være stolt av en jobb – og å ha lyst til å gjøre en jobb.

Blir varer for hverandre

I markedsøkonomenes språk blir det gode liv ivaretatt av Adam Smiths «usynlige hånd». Alle får det bra bare vi legger til rette for at alle kan konkurrerer om å karre til seg sjøl; bare vi fastsetter en pris på oss sjøl og alt vi gjør; blir varer for hverandre.

Plan- og revisjonssystemene og anbuds- og konkurransereglene er markedets svært synlige hender. Fortvilelsen for kunnskaps- og kulturarbeidere, helsepersonell og saksbehandlere, elektrikere og skipskontrollører, er at mye av rapporteringssystemene oppfattes som irrelevante for den jobben som skal gjøres; og ikke minst at det stjeler tid og ressurser fra den egentlige oppgaveløsningen.

En rektor, for eksempel, bør kunne legge til rette for et godt læringsmiljø, og ikke bruke tid og krefter på å lete etter inntekter for å kunne betale skolens husleie til et kommunalt eiendomsselskap. Men – selvfølgelig – et slikt prissettingssystem er en forutsetning for seinere å kunne privatisere skolen og overføre offentlige ressurser til private investorer. Man skaper et «lissom-marked» så lenge, innen kunnskapsforvaltning, helse, omsorg og infrastruktur knyttet til forvaltning, transport og energi.

Forvitring av politisk kvalitet

Felleskapes midler og strukturer flyttes til børs og konkurranse. Midler flyttes fra offentlig forvaltning, fra likelig fordeling og forutsigbare tjenester for alle, til private investorer med sans for gambling i kapitalmarkedet, og til egne lommebøker og illusjoner om «frie varevalg».

Bærebjelkene i velferdssamfunnet, pensjoner, trygder, helse- og utdanningsrettigheter, gjøres til verktøy for investorers drøm om kjapp avkastning.

Avmakten brer seg blant «utførere», både offentlig og privat, som ikke bare får tilsynelatende frihet koblet med umulige forventninger, men også forventninger og handlingstvang knyttet til noe helt annet enn jobbens kjerneområder, det man er kompetent til og motivert for.

Som «utførere» produserer vi, eller forventes å produsere varer og tjenester vi vet ikke holder mål – selv om måltall oppfylles. Men de aller fleste av oss er også kjøpere av varer og tjenester. Vi oppdager at det forventes av oss at vi skal være «eksperter» i det meste for ikke å bli lurt. Juristeri og mistillit synes å være noen av markedsmedaljens baksider – sammen med forvitring av politisk kvalitet. De fleste av oss oppdager, både som utførere og bestillere, at vi blir små og avmektige mot de store markedsaktørene som systemet favoriserer.

Et menneskelig underskudd

Feilbruken av markedsøkonomiens begreper har avmakt og forvitring av faglig stolthet, tillit og fellesskap som en mulig følge. Begrepene har invadert den faglige delen av det dynamiske samspillet i trekanten «fag – økonomi – politikk».

De har også invadert den politiske delen av trekanten – som ideologiske føringer svelget fra AP til Frp. Markedsøkonomi smelter sammen med markedsliberalisme som politisk dogme, like ensrettende som Østeuropas tidligere statskapitalisme, om enn i andre og langt mer fordekte former.

Denne utviklingen kan føre til et demokratisk og menneskelig underskudd. Våre rettigheter og demokratiske innflytelse symboliseres ikke lenger ved stemmeseddelen, men ved kassalappen og bankkontoen.

Også som forutsetning for individualitet i menneskelig forstand, synes det kollektive, fellesskapelige fundamentet for velferdsstaten å forvitre. Vi gjøres til standardiserte varer – på rastløs jakt, hver for oss, etter rimeligere varer – som vårt jobb-, livs- og meningsinnhold.
(En kronikk i tidsskriftet Velferd nr. 6 – 2002)

Tips en venn om denne saken:
Ditt navn: Din epostadresse:
Vennens navn: Vennens epostadresse:

Dette er en del av Ivar Johansens nettsider.

 

Rørosseminar – tanker om fornuft

Rørosseminaret. Noen løse ettertanker etter godt lag.

Sist helg ble tilbragt i hva jeg vil kalle vennlige, inspirerende omgivelser i den gamle bergverksstaden Røros. På konferanse som inviterte til et stort tema formulert som et snodig spørsmål: «Hvem eier fornuften?.» Denne lille epistelen er forsøk på en egen liten oppsummering av hva jeg var med på, fikk ut av det.

Hva jeg, kanskje du og vi, opplever gjennom og «får ut av» et slikt møte avhenger nok av så mangt. Hva jeg nå skulle legge i «å få ut av.» Skulle det hentyde til et personlig utbytte, fortjeneste, en erfaring jeg kan bruke for å oppnå noe annet, noe bestemt? Allerede antydning om en mulig målrasjonell innramming og avgrensning av møtet. Jeg stopper opp og går en liten runde med egen umiddelbare språkbruk. Kanskje er jeg dermed også igang på et vis, med et forsøk på gjennomtenkning, oppsummering av disse dagene. Kanskje for å spore noe å ta med seg videre, eventuelt å legge til side.

For å kunne spore, bør jeg kanskje stille noen spørsmål langs en tidsakse: Før – under og etterpå. Før: Hvorfor meldte jeg meg på, hvilke forventninger hadde jeg med meg til denne møteplassen? Under: Hvilke rammer var lagt til rette for møtet, for hva vi, gjennom programmet var invitert til å snakke og tenke om slik jeg møtte det? Hvordan brukte jeg de tilrettelagte mulighetene til tenkning og samtale rundt invtiterte tema? Etterpå: Hva tenker jeg om erfaringen, møtet – hva jeg lærte? Må det ikke være slik at læring på et vis alltid dreier seg om etterpåklokskap, en viss avstand til, og sortering av noe man har vært med på? Samtidig som utførelsen, også av ettertanker, må speiles i det ugripbare her og nå – mens tanken veksler mellom før og siden? Skrevet nå – i etterkant.

Forspill

Det var min kone som oppdaget annonsen og viste meg den: «Er ikke dette noe som kan interessere deg?» Selv ville hun ikke være med. Om enn ordhag, har hun vel så mye sans for estetikk og lek, for det håndfaste og nære som for store ord. Hadde seminaret gått samtidig med Rørosmartnan hadde hun definitivt blitt med.

Jeg kikket nærmere på temaet, på programmet, googlet litt rundt og fant ut at visst var det interessant. Interessant kanskje helst fordi det passer med tanker og erfaringer jeg allerede har gjort meg, meninger jeg har. Niste jeg vel ville bringe med om jeg skulle delta. (Noe av denne nistepakka kan interesserte finne andre steder på denne sida, eksempelvis den lille teksten «Om å lage hjemmeside» skrevet da jeg forsiktig startet opp side og blogg).

Helst drar nok jeg, kanskje du og vi – til sånne møteplasser først og fremst for å få bekreftet egne synspunkter og kjepphester? For å se og bli sett? Slike behov og forventninger kan vel ingen se seg helt fri for? Men vi har kanskje også et ønske, håp om å oppdage noe nytt, kanskje teste det vi har tatt med? Uansett en vanskelig øvelse å teste egne kjepphester.

Sjekk av deltakerlista viste at de fleste var ukjente for meg, noen kjente jeg litt fra før og ville sikkert være hyggelig å treffe.

Programmet antydet temaer og innledere som kunne være spennende. Mange parallelle delseminarer. Man måtte, ved påmelding, krysse av for hvilke man ville delta på. Jeg var sterkt i tvil, alt var interessant. Hvordan prioritere mellom delemner med overskriftene: Kulturen – Økonomien – Loven – Politikken – Miljøet første dag.? Hvor alle temaer, slik jeg oppfatter det ikke bare er svære og åpne, men henger sammen på mange måter? I koblingene mellom det «sanne, det gode og det skjønne» ante jeg et visst tyngdepunkt i relasjonen mellom det «gode og sanne» i første dags parallelle seminarer.

Etter mye tvil krysset jeg av for «økonomien.» Hvorfor? Fordi økonomien etter min forståelse, i dagens rådende tapning er i ferd med å fortrenge andre rasjonalitetsformer. Setter premisser for de handlings- og mulighetsrom som gis oss for vårt daglige virke. En bestemt økonomisk rasjonalitet som samfunnets bærende tro og fornuft, som gir retning for våre handlings- og produksjonsformer. Som jeg tror det er nødvendig å utfordre, sette i spill.

Programmet for andre dag var ikke lettere å velge fra. Nå skulle vel kanskje relasjonen mellom det «gode og det skjønne» utforskes, men med godt rom for det «sanne» lot det til.Temaer: Diktningen – Medmennesket – Følelsene – Skjønnheten – Tiden. Det sto mellom Diktningen og Tiden. «Tid» som begrep har jeg alltid undret meg over. Såvel over egen opplevelse av tid som høyst varierende, som fysikernes kamp med tid og lys, filosofer og dikteres forsøk på å fange eller stanse tiden. Sterkt uttrykt i Faust: «Werd` ich zum Augenblicke sagen : Verweile doch! Du bist so schön! Dann magst du mich inn Fesseln schlagen, dann will ich gern zugrunde gehn.» Selv liker jeg persepsjonsforskeren Gibsons formulering i en artikkeloverskrift: «Time does not exist, events do.» Likte også Gert Nygårdshaugs fabel om tiden i «Klokkemakeren» som jeg kjøpte på loppemarked forleden.

Likevel krysset jeg av for diktningen, samtidig som jeg tok med en utskrift av en artikkel om fysikkens tid til å lese nærmere på toget. http://platonia.com/nature_of_time_essay.pdf. Diktningen kjentes som et mer personlig valg. Fordi delseminaret skulle holdes av Klassekampens Tom Egil Hverven som jeg ofte har stor glede av å lese. Mest fordi hans lesning av Knausgård skulle være utgangspunkt, og fordi jeg har hatt min leseropplevelse av samme verk, kanskje ikke spesiell, men min.

Oppslagene og hypen rundt dette verket fra starten fungerte egentlig som en sperre mot å lese det: Dette behøvde jeg ikke delta i. Så ville det seg slik, at et barnebarn, en våken ungdom, fikk den første boka fra en som sto ham nær. Ledsaget av omtrent følgende ord: at «det kunne vært meg, kunne nesten skrevet den sjøl». Så da måtte jeg jo lese den. Fikk låne barnebarnets eksemplar, ble begeistret, tenkte jeg skjønte prosjektet – og at det vel kunne greie seg med den første. Men lånte likevel de fire neste på biblioteket etterhvert. Fant ut at det var gjenkjennelighet i så mye. Det kunne nesten vært meg også – på dobbelt vis. Mest som sønneerfaring, men også som farserfaring – i strev med å være far litt annerledes. Identifiserte meg på et vis med feil generasjon, forfatteren i strev som sønn og far.

Den siste og sjette boka kjøpte jeg. Hvorfor? Fordi jeg av omtalen til Hverven forsto at det her var et sterkt essay om forutsetninger for Det tredje Riket, kanskje en annerledes vinkling av ondskapens genealogi og kontekst. Historie også med sterke føringer i vår nære familie. Noe av det jeg leser i dette omlandet for tiden er Hans Magnus Enzenbergers «Hammerstein. Hitlers egensindige general.» Den tok jeg også med på toget til Røros, kanskje for eventuell sengelesning.

Ut fra forhåndsgooglingen, skjønte jeg at denne konferansen gjerne var en slags oppfølging av Skjervheim-seminarene på Stalheim. Som jeg aldri klarte å få med meg da de fantes. Men det kunne kanskje være verd å få med seg oppfølgeren – nå som tida er annerledes? Skjervheim var ikke uten betydning for egne valg i studietida. Per Bjørn Foros var åpenbart drivkraften i det hele. Blant dem jeg ikke kjenner eller har møtt, men som jeg kjenner til. Over år har jeg hatt glede av kloke, tankevekkende tekster fra hans hode og penn. Det hele tegnet godt. Sendte påmelding og kludret litt med PC- skjemaene, men fikk det til.

Min kone kjørte meg til T-banen, og jeg var på perrongen til morgentoget i god tid. Lurte på om kanskje noen kjente ville dukke opp. Om så var? Skulle jeg oppsøke Tom Egil Hverven om han også skulle ta toget opp gjennom Østerdalsskogene? En mann jeg gjerne ville diskutert med. Nei. Ikke dytte meg på. Han var da heller ikke der, etter det jeg forsiktig speidende kunne se. Det ante meg imidlertid at enkelte grå skjegg og hårmanker på perrongen skulle samme sted. Professor Gunnar Skirbekk helt sikkert. Ikke trø store menn for nær, tenkte jeg og holdt god avstand. Et (for meg) mer kjent ansikt kunne anes lenger ned. Nei, tenkte jeg, første del av turen i stille lesning var vel det jeg helst ville. Siste strekket gjennom Østerdalen hadde jeg godt følge med gammel bekjent siden studietida, Sigurd, og skarpe tilbakeblikk på egne, dels tangerende læringshistorier. Deler av nistepakkene vi har med oss til slike møter.

Vel framme møtte Røros oss med kjølig vår og lett snødrev i håret.

Møteplassen gjennom et par dager.

Såvidt tid til rask innsjekk og litt mingling rundt kaffe før konferanseåpning. Nikke i forbifarten til enkelte gamle bekjentskaper, en slags trygghet for ikke å være aleine blant de mange. Bestemte meg for å hilse på sjefen, Per Bjørn Foros, da jeg kjente ham igjenfra bilder jeg hadde sett.Selv om han var i konstant bevegelse. En liten, blid og åpenbart energisk mann som sannelig også hadde tid til en rask kommentar om at han kjente til ting jeg hadde skrevet. Allerede en liten, god følelse av å være sett, oppfattet som et raskt formidlet ønske om å inkludere.

Falkbergetsalen var stor. Møtelyden måtte være på bortimot et par hundre. Klingende trøndervelkomst av konferansens nestleder Aud Selboe. Hun introduserte formell hilsen og åpning vennlig, varmt og klokt. Snorklippende lokalpolitikere fra kommune og fylke hadde gjort seg flid med å finne velvalgte ord knyttet til konferansens tema. Selvsagt Darwin P sin om at «Fornuften er en ensom ting.» Men jeg merket meg også formuleringer som at «fornuften er en variabel størrelse,» «det minste en må prøve er å forstå andres fornuft, utfordringen med «avvikshåndtering i forhold til kollektiv fornuft.»

Konferanseleder Foros, fikk, med Auds Selboes rolige hjelp, mikrofonen til å virke (både da og stadig siden) og rammet så det hele inn knyttet til temainnretning med velkjente referanser. Jeg merket meg meg uttrykket «visshet under tvil.» Mens han snakket, smakte jeg på begreper om rammer og overskridelse, et begrep om «mulighetsbetingelser» – som jeg har hatt lyst til å forsøke mynte ut bedre. Jeg kjente at jeg gjennom innledningen begynte å «oversette» eller koble det jeg hørte til egne erfaringer og tankemessig medbragt niste. «Visshet under tvil» minte meg om Rorty.

Tankene gikk også til diskusjoner jeg hadde over år med en gammel venn, Dan Bar-On om ideologi og handling. Vi prøvde på en av våre mange vandringer ut en tanke om nødvendigheten av alltid å være i bevelgelse mellom definerte ytterpunkter, uten å overskride disse. At vi, når samfunnsinstitusjoner, holdninger og handling syntes å stivne eller nærme seg en ytterposisjon, kanskje trauma, burde bidra til å få igang bevegelse i motsatt retning. Han har skrevet om slikt: («The Indescribable and the Undiscussable. Reconstructing Human Discourse after Trauma». http://www.amazon.com/The-Indescribable-Undiscussable-Reconstructing-Discourse/dp/9639116335 ). Dan, som gikk ut av tiden for et par år siden, ble med meg i tankene – også knyttet til ABB, gjennom hele konferansen – etter å ha dukket opp allerede innledningsvis.

Musikk. Ung, veldresset musikkprofessor og pianist, Aspaas. Skrjabin og Rachmaninov, venner, skjebner, Aud Selboe introduserer. Jeg tenker tilbake på sterk musikkopplevelse fra midt på 60-tallet omtrent, Vladimir Ashkenazy som spilte Skrjabin i Aulaen. Aspaas er også glitrende – lene meg tilbake og trekke inn.

Så første hovedtaler, Serck-Hanssen om «vitenskapens grenser og grensenes vitenskap.» Velformulert og dyktig. Flinkt. Jeg noterer stikkord som innøvd student: Naturvitenskap som utilstrekkelig målestokk. Mennesket som alle tings målestokk. Hva vil det si å være menneske? Moralske og erkjennelsesmessige grenser. Ulike perspektiver og vinkler. Oss selv som naturvesener, hjernens grenser, selvreferanseproblematikken. De deskriptive vinklene som ikke kan si noe om «bør,» det normative. Jeg begynner å «oversette» igjen, tenker på en formulering jeg har brukt i en del år: «Mennesket har utviklet seg til naturens måte å reflektere over seg selv på.» Jeg har løst antatt at setningen har sitt opphav hos Schelling, har sjekket litt uten helt å finne den, om den er stjålet fra ham evt hvor? Kanskje Serck-Hanssen vet slikt? Hun virker som en som har fulgt med i timene.

Hun snakker videre om hva en grense er. Noe som sperrer. Men også noe som åpner, som gir muligheter – frihet. Grensens to sider. Linjen som avgrenser rommet. Forskjellen mellom å bevege – og bli beveget. Handlingen som åpner for moral. Atomene og planetene beveger ikke men beveges, uten at moral blir noe relevant begrep.

Jeg sporer av igjen, oversetter for meg selv. Tenker at jeg kanskje heller ville brukt systemteoretikernes uttrykk om distinksjon, forskjell. (Ikke i utgangspunktet Bourdieu sitt sosiologibegrep, men kanskje det også). Heller som i Batesons epistemologidefinisjon: Vitenskapen som studerer kunnskapsprosesser. Kunnskap forstått som samspillet mellom vår evne til å identifisere forskjeller på den ene side med den materielle verden der disse forskjellene på en eller annen måte har sin opprinnelse på den annen. Eller med Spencer-Browns formallogikk, «primary distinction» i Laws of Form. Som peker mot hvordan noe «blir til» imperativt gjennom handling. Det er ikke grensen eller linjen, men grensesettingen som er det utslagsgivende. Distinksjonen viser ikke bare to sider, linjen avgrenser ikke bare rommet. Det dreier seg om en handling som først og fremst er relasjonsskapende, tresidig. Der tre elementer oppstår samtidig ved distinksjonshandlingen.Ved distinksjonen avgrenses en innside mot en utside gjennom grensen. De er gjensidig avhengige av hverandre, fjerner du ett element forsvinner også de to andre….

Nei, det er ikke noe plenumstema, heller abstraksjon i tynn luft, men kanskje tråder å spinne videre på…

Jeg løper på foredragsholderen alene i foajeen litt seinere, drister meg til å antyde min kobling mot systemteoretikerne. Nevner min bruk av utsagnet om natur og menneske som jeg usikkert knytter til Schelling, om hun kan hjelpe med det? Det kan hun ikke, men hun synes utsagnet lyder som god filosofi, og noen hver kan jo plukke opp ting man seinere kan tro er originalt?

Nesten rett videre til delseminar. Gropa, rom ikke helt optimalt for tvilsom rygg. Kjenner at jeg har feilberegnet foringsbehovet – spiste på toget i 12 – tida. Ikke mat før 19:30. Det er nøtter på rommet, sjokolade å få kjøpt i resepsjonen. Blodsukkernivå og konsentrasjon forhåpentlig reddet. Ove Jakobsen, økologisk økonomi. Jeg twitret et utsagn fra ham om at «en økonomi basert på evig vekst ikke er mulig på en klode som ikke vokser» – noen dager før seminaret. Flere gode one-linere: Dilemma presentert: At eksponensiell vekst er fysisk umulig. At å begrense veksten er politisk umulig. Det fysisk umulige er mer umulig enn det politisk umulige… Men økonomer flest synes visst fortsatt å ignorere virkeligheten om den står i motsetning til rådende økonomisk teori.

Velformulert og kjapt. Powerpointdrevne referanser og begreper. Begrepet «transdisciplinarity» hadde kanskje fortjent en referanse til Gibbons og Nowotny når først skal være?

Oversettelses- virksomheten igang igjen. Egne kjepphester. Kjenner at jeg savner politisk og praktisk handlingsperspektiv: Hva kan gjøres? Bak de generelle modellbegrepene om økonomi-natur-kultur ligger institusjonene, konkret og materiell oppgaveorganisering, produksjon. Oppgaver som skal utføres og løses (og belønnes) på førstelinjenivå, på gulvet. Praktisk. Der handlingsrommet kan bli smalt med en bestemt økonomiforståelse som overordnet rasjonale. Derfor er det viktig å koble slike diskusjoner mot dem som jobber med praktisk oppgaveløsning og deres interesseorganisasjoner. Fagforeningene, eierorganisasjonene også. Det kan være noe med å ivareta de historisk dels særnorske møteplassene mellom arbeidslivsparter. Der det ikke bare kan dreie seg om «dialog» eller «samarbeid» i abstrakt eller strategisk forstand. Men dialog knyttet til noe, både konkrete oppgaver, og bærende prinsipper.

Prøvde å si noe om det også – og kjente vel litt på at det ble hengende i lufta.

Første dag mot slutt og trivelig middagsfølge. Pål som også viste seg å være fra Groruddalen. Litt som å treffe sambygding med noen jordnære felles erfaringer fra liv og virke. Mulig å holde ting på jorda også. Kjartan med forsiktig undring over store spørsmål. Ansikter og synspunkter å treffe igjen, holde litt ved, nye kontaktpunkter i deltakerstrømmen videre. Tidlig til sengs.

Relativt tidlig opp. Regissert morgengymnastikk eller svømmebasseng? Morsom ramme for gymnastikken. Reidar Morset på bånd i tilbakeblikk som jeg husker fra radioen men aldri deltok i. Harald Lorentzen som tilstedeværende forturner formodentlig.Som jeg husker fra trening i sal 5 på Blindern midt på 60-tallet. Tunge knebøy med ham på skuldrene… Prioriterte likevel rolig svømmetur på snau halvtime før frokost, alder knær og rygg tatt i betraktning…

Programbytte: Pianisten fra i går, Aspaas, før «Rørosforedraget.» Han kan mer enn å spille – en instruktiv reise i improvisasjon og ettertanker.Vissheten om det uvisse. Kairos – tidens fylde, dialog og daglig samtale som improvisasjon, være til stede der du er når du er der. Begreper som passer det musiske.

Og: en plutselig referanse til – Schelling!

«I mennesket slår naturen øynene opp og blir klar over seg selv.» Der var det! I et raskt forbitreff i trappa etterpå med filosofen fra i går, bemerket hun at det nesten var underlig hvordan det plutselig dukket opp, det jeg hadde spurt om. Visst. Det ble på sitt vis like sterkt som Keith Jarret som han avsluttet med – som jeg gjerne har med meg som mulig valg på den lille musikkmaskin-androiden.

Briten Terry Eagelton var vel hovedattraksjonen med sitt foredrag om «reason, faith and revolution». Som jeg visste lite om, kjente såvidt til gjennom kritikken av Dawkins et co. Om jeg hadde noen forventninger var det kanskje til den diskusjonen, men den kom vel egentlig ikke. Han snakket fort, veldig engelsk-humoristisk, kanskje litt flåsete tenkte jeg nå og da, falt av i noen svinger. Om jeg forsto hovedbudskapet hans var det knyttet til estetikk og kunst som en motsetning til vare. Som i den forstand har et poeng ved å være poengløst, som en signifikant (tegn, distinksjon) fra innsiden av kroppen, kroppsliggjort, «the life of a sign.» Produksjon for sin egen del, men også en måte for innsiden (kroppen) å hanskes med omverdenen – utsiden på. Religion som myte og kunstart.

Farlig å begynne å «oversette» – fordi hans engelske tankestrøm krever full konsentrasjon. Hans mulige budskap glipper mens mens mine egne tanker kommer på gli. Enkelte klarer å følge med og har lest pensum, arresterer bruk av Aquinas og andre. Noen spørsmål fra salen passer kanskje mer til egne avsporinger og mulige forvirring: Forholdet mellom tro og kjærlighet. En som tror er en som er forelsket? Er det myte og metafor som skaper overgangen fra dyr til menneskelig rasjonalitet?

Et uventet svar av strålende kvalitet ved middagen lenge etterpå – der foreleseren utenom programmet, vakkert og varmt foredro en vakker irsk kjærlighetsballade!

Men før det Hverven med Knausgård mot fornuftens grenser. Rolig, nesten sjenert, sikkert og tydelig. Rammer: Dagens påtrengende nazisme, Agamben som kanskje også har en referanse tilbake til Eagelton med kunst som reartikulering av det sanselige? Kraft og kraftløshet. Forstå hvordan barnet er virksomt i den voksne. Minnets arkeologi. Det å komme igang med skriving, skrive seg inn.

Jeg får lyst til å nevne noe som gjorde litt inntrykk fra egen lesning (fra bok 5 slutten tror jeg), der forfatteren skilles fra sin første kone som sier noe om at hun ser at han bare er lykkelig når han skriver. Et sterkt kvinnelig blikk. Som slår fast at det ikke er plass til henne..Som han ser og formidler. En innsikt som kanskje peker mot noe av det forfatteren strir med å komme løs fra, beherske eller overskride. Men jeg nevner det ikke. Hverven viser en Knausgård som skriver seg inn mot et «du,» mot inkludering og relasjonelt ansvar der også «jeg» er en forutsetning, og som kan vakle om barnets relasjon ble skjev. Hitlers og ABB sin skriving som Knausgård viser er uten noe «du», mennesker som skriver seg ut av et fellesskap, ut av et ansvar som krever et «jeg» relasjonelt forankret. Lesing, skriving og litteratur som mulige livbøyer. Eller søkker? Skremmende å tenke på hvor sårbart og allment det hele kan bli.

Jeg tenker på Siri Dokkens tegning fra Dagsavisen for noen dager tilbake. Hun har tegnet et barn der vi bare ser øynene og en tagget papirkrone på hodet, slike man får i barnehagen når det er bursdag. De ensomme, fortvilte, kanskje hatske barneøynene. Taggene med mange mulige merkelapper, bare to navngitt – som psykiaterrapporter. Mulige tagger til å henge et selvbilde på for selvkroning. Tagger for klassifisering og båssetting.

Egentlig kommer kanskje kåserirekken etterpå litt for tett i forhold til å fordøye tankene etter forrige økt. Småforedrag, eller kåserier med tema «folkevett og folkehelse» innledet med pianistisk myllargutslått. Og nok Per Fugelli sine i og for seg velkjente, og nærgjorte helseperspektiver som fortsatt sitter igjen her jeg etterskriver. Bestefarshistorier, aforismer, her mest for de mange nærværende besteforeldre, men forhåpentlig også for barn og barnebarn ved andre anledninger.

Vandringer i Røros som konsentrert by/bygdemuseum med kunnskapsrik guide. Godt å få luft rundt hodet, himmel over. Langsgående små oversettelser med Pål som har valgt samme tur. Groruddalen og Gauldalen.

Kveldsavslutning i godt lag, med utsøkt mat, like utsøkt ledelse og ulike innslag. Den ranke, tilsynelatende litt stramme NUPI – forskeren Lodgaard i nesten løssluppen festtale der tårene mine innimellom triller av latter. Eageltons ballade fulgt opp av en sterk engelsk kjent gruvesang utmerket fremført av Angstreich. Foros med åpenbare dikteriske årer og talent også for korledelse. Det bor mye i den mannen. Piano og dans etterpå ble det ikke, men jo noen rolige samtaler.

Siste dag viet «multikulturalismen – en trussel mot de nasjonale velferdsstaten» Innledninger ved Gunnar Skirbekk, Bushra Ishaq, Knut Kjeldstadli. Velformulerte, Skirbekk med raske poenger i ungdommelig kjapp framføring. Viser til velferdsstatens historiske røtter og bakgrunn. Nå dreier det seg om pluralisme fra innsida, en pluralisme som også dreier seg om kunnskapskulturer med annerledes eller manglende samfunnsinstitusjoner. Betydningen av slike institusjoner for velferdssamfunnet, mulighetsbetingelser. Ønske om å nullstille religion som notorisk mangetydig i debatten. Mulige framtidspoblemer knytta til å gi «frie val» meining: som et relasjonelt begrep, fellesskapsbegrep. Tror jeg. Det gikk fort. Ung muslimsk kvinne, Bushra Ishaq. Rolig og velformulert. Skiller mellom innvandring og multikulturalisme – et multikulturelt samfunn uten -isme. Ikke bygge parallelle samfunn. Underbygger med tall og empiri. Det gjør Kjelstadli også, som understreker at velferdsstat innebærer offentlige ansvar for fellesskapsordninger, forsikringsordning via skatt og omfordeling. Universelle ordninger der alle skal med. Maktfordeling mellom arbeidslivspartene, hovedavtalen. Økonomisk bærekraft. Innvandring positivt. Forbruk av velferd: Flertallsbefolkingen henter ut mest. For innvandrere framstår ikke ytelsene som universelle – fordi de er behovs- og skjønnspreget, noe som skaper mistillit begge veier.

Kjenner jeg mister konsentrasjonen, trenger liksom ikke oversette for å gripe det som sies – også om velferdsstaten som kan forvitre, miste det normative, moralske fundamentet.

Foros får vel ikke helt paneldeltakerne med på spørsmålet om hva som kan skape «lim» få ting til å henge sammen. Oops – sier Ishaq at spilleregler er individuelle? Nei, det hun siden sier er at institusjonelle regler må være felles for alle.

Musikk og avslutning. Den fremragende visetolkeren med gitar får bedre plass. Utenom programmet.

Jon Smidt reflekterer oppsummerende og bra, tar med et «det» – et «noe» som «du» og «jeg» må forholde oss til i dialoger, samtaler når vi møtes på slike plasser. Kanskje tråd tilbake til det jeg prøvde si på økonomiseansen i går, tenker jeg, og glipper konsentrasjonen. Kanskje tråder til institusjonelle og økologiske rammer, mulighetsbetingelser. Tiden som speiler seg i øyeblikket. Hva var sammenhengene? Trenger det være sammenhenger? Skaper vi sammenhenger, ønsker vi det – og hvilke? Klarer vi det? Trenger vi nye fortellinger for å klare det? Det avsluttes og takkes. Foros tar den siste vendinga fra Ibsen-parafrasen spart fra kvelden før, han takker av. Velfortjent virker det.

Nye mennesker ved siste lunsjbord. Hilser – her en spennende statsviter, også her for første gang.Så alt for mange interessante folk en ikke får snakket med. Kanskje litt for lite plass til den lett regisserte, men løse samtalen i litt mindre fora? Først og fremst likevel – stramt, vennlig og engasjerende tilrettelagt det hele og ikke minst ledet, av de to frontfigurene.

Først vel hjemme oppdager jeg at den spennende statsviteren fra lunsjen var en av hovedinnlederne. Det kjennes umiddelbart lett pinlig i etterkant.

Men det blir stort det hele. Jeg leser også Klassekampens tre referater fra konferansen etter å ha kommet hjem. Oppdager at det de vinkler stort sett er fra seanser jeg ikke deltok i og som derfor har gått meg hus forbi.Hadde jeg ikke visst jeg hadde vært der, kunne jeg lest referatene og trodd det var fra et annet, i og for seg ganske interessant arrangement. En interessant nok iakttakelse i seg selv kanskje. Det vi ser, det vi hører, det vi tør og gjør. Nistene vi har med, forventningene, mulighetsbetingelsene som gis. Fornuften må ikke få bli en ensom ting likevel, og den skal slett ikke være til salgs.

Takker for fine dager i godt lag og strålende omgivelser .

Telling, tulling og kunnskap

Da vi gikk i småskolen på tidlig 50-tall lærte vi grunnleggende regneregler. Vi førte regnestykker sirlig inn i bok. Det var viktig med benevnelsen når vi satt opp regnestykket og førte inn svaret. Frøken forklarte at benevnelsen var viktig, at vi visste hva vi tellet sammen. Slik at vi ikke kom i skade for å legge sammen kroner og timer og meter, eller høner, griser og kuer. Og som jeg husker som det snodigste eksemplet: Å legge sammen skyer og kroner. Skyer, liksom – som drev over himmelen, oppløste seg, blandet seg sammen. Gikk vel ikke an å telle skyer!
Siden har jeg brukt og møtt telling, først og fremst i enkel statistisk sammenheng. Enkelte historier har festet seg. Jeg mener slike historier, knyttet til erfaringer og tolkningen av dem, også kan og bør være en del av kunnskapsgrunnlaget vårt.

Den første historien er fra studietid på universitetet. På en statistikkeksamen søkte jeg å påvise at enkelte spørsmål i en test vi skulle regne på, kunne tolkes på minst to systematisk ulike og gyldige måter. Begge trolig like sannsynlige tolkningsvalg. Dermed kunne man få totalt ulike resultater avhengig av hva slags tolkning de som svarte hadde lagt til grunn, og i begge tilfeller ha regnet riktig. Jeg fikk eksamen bestått. Selv om regneferdighetene neppe var de beste.

Som ansvarlig for den norske delen av en svær nordisk undersøkelse om grunnskolelæreres arbeidsmiljø på tidlig 80-tall, arbeidet vi med omfattende statistiske data fra spørreskjema. Data ble punchet og dobbelpunchet for å sikre oss mot feil på de rundt 12 000 kortene. Siden skulle de svære Dec-10 maskinene på matematisk institutt fores med ulike formler knyttet til spørsmål og hypoteser, sammenslåing av kategorier til indekser. Variable, korrelasjons- og signifikansberegninger i hopetall. Jeg hadde hyret hjelp blant de fremste programmerere og dataeksperter på matematisk til å fore maskinene med mine spørsmål. Sikre meg mot feil. Kilovis med tall og tabeller ble hentet fra realfagsbygget på svære ark et par ganger i måneden. Tallene måtte forstås. De måtte tolkes. Ved en anledning dro jeg opp igjen til Blindern: Det var tall i en tabell jeg ikke forsto, eller snarere: ikke trodde på. Slik jeg kjente norske lærere, ville de ikke svart slik – sa jeg til dataeksperten. Kunne det være noe feil i foringen av maskinen? Det tvilte han på, men vi tullet ikke med tall – og han gikk nøye gjennom de instruksjonene han hadde gitt maskinen knyttet til tabellen. Han fant en liten feil, kjørte tabellen på nytt,og: Norske lærere hadde svart slik jeg hadde trodd de ville svare…
Det samme prosjektet innebar forsøk på å samkjøre data fra de ulike nordiske landene. Selv om vi  dels hadde ganske likelydende spørsmål, viste det seg svært vanskelig. Svenskene ville legge alle de ulike tallene i en haug og kjøre de vanlige analysene. Danskenes statistiker, den senere statistikkprofessor Svend Kreiner Møller, rev seg i håret, og jeg husker omtrent hva han utbrøt: «At køre analyser på dette vis betyder at vi risikerer at sammenligne højden på et tordenskrall med højden på Rundetårn!» Vi begrenset samkjøringene.  
En kollega jobbet en tid, for lenge siden, i Finansdepartementet, der han også drev med langtidsbudsjettet i en gruppe. Ved en anledning, fortalte han, ble det stort oppstyr i gruppa. Regnestykkene viste at norsk landbruk ville være utslettet i løpet av den perioden de regnet på! Hoder ble lagt i bløt, og en medarbeider fant løsningen: Han endret bitte litt på et parameter og fikk andre tall. Norsk landbruk var reddet!
Fra et oppdrag for utdanningsdepartementet rundt årtusenskiftet, knyttet til landbeskrivelser av utdanning innenfor OECD – området, deltok jeg i en konferanse i Athen. Statistikker skulle sammenliknes. Ikke enkelt – selv i forhold til opplysninger som tilsynelatende var svært enkle. Vi la fram ulike tall for omfanget av læreres medlemskap i fagorganisasjoner. Det viste seg tilnærmet umulig å sammenlikne fordi nasjonal politikk og historie, definisjon av kategorier for medlemskap, var helt forskjellig. Uten at jeg husker hva konklusjonen ble.

Som forsker i evalueringen av R97, undersøkte jeg nærmere en lesetest fra en bestemt klasse og skole. Tallfestet og publisert i hovedstadsavisene som kunnskap om leseferdigheter «under kritisk grense» på denne skolen – og i praksis den bestemte klassen. Testen var riktig gjennomført, utregningene rett. Men: Definisjonen, tolkningen av «kritisk grense» gitt sentralt, viste seg meningsløs. Jeg fant en klasse med svært gode leseferdigheter. Elever i 2.klasse som leste fremmed tekst flytende og forsto det de leste, var blitt kategorisert som «under kritisk grense.» Jeg syntes det var oppsiktsvekkende. Meldte fra til skolemyndigheter på alle nivåer, sendte innlegg til aviser (som ikke tok det inn). Skrev det selvsagt inn i rapporten. I etterkant fant jeg vel at det mest oppsiktsvekkende nok var – at ikke en kjeft brydde seg. Flere år etter, fant jeg at begrepet «kritisk grense» fortsatt syntes brukt på samme måte.

I disse dager går det skarpe diskusjoner om misvisende bruk av statistikk knyttet til pengene som brukes til norske helsetjenester,  https://www.google.no/#hl=no&sugexp=frgbld&gs_nf=1&pq=klassekampen%20-%20oecd%20-%20helsetjenester%20-%20ssb&cp=34&gs_id=22&xhr=t&q=klassekampen+-+oecd+-+helse+-+2012&pf=p&sclient=psy-ab&oq=klassekampen+-+oecd+-+helse+-+2012&aq=&aqi=&aql=&gs_l=&pbx=1&bav=on.2,or.r_gc.r_pw.r_qf.,cf.osb&fp=78317310927d3777&biw=1280&bih=907 .  Regnestykker kan godt være riktige – men likevel  misvisende, og godt egnet til politisk misbruk.
Avisene er for tiden også fulle av telling og tolkninger knyttet til SSB sine prognoser om befolkningsutvikling og innvandrerandel. Tall kan bli svært forskjellige avhengig av kategoridefinisjon. Avgrensninger som gir grunnlag for telling kan være praktisk og/eller politisk, knyttet til konvensjoner ,sedvane og regler. Som er diskuterbare og tolkbare. Selv når SSB sikkert har sine tall på det tørre.
Steven Pinker har tellet voldsofre gjennom historien. Så vel grundig belagt som diskutert, så vidt jeg forstår.  Det må nødvendigvis ligge mange definisjons- tolkningsforutsetninger bak Pinkers statistikker. Pinker gir mye vann til mange møller. Bjørn Vassnes, vitenskapsjournalist i Klassekampen slår et av sine mange slag for at det først og fremst er det som telles som representerer kunnskap. Han knytter opp mot et av sine etterhvert vanlige angrep på historikere (og ulike samfunnsvitere)som han tolker slik at de insisterer på å tolke i stedet for å telle. Han knytter an til sin kjepphest om norsk kulturs og utdannings forfall. Fordi man har angst for å bli tellet, som i Prøysen- eventyret om geitekillingen som kunne telle til ti, forblir man uvitende. Det blir en slags stråmannargumentasjon og dels tulling med tall.

Selv har jeg ikke møtt særlig mange, om noen, som insisterer på at tolkning og telling dreier seg om enten-eller. Tvert om. De fleste samfunnsvitere og humanister vil kunne enes om hvor viktig og nødvendig det er å telle. Om at statistikk i svært mange sammenhenger er nødvendig redskap. At moderne naturvitenskap trolig hadde vært utenkelig uten statistikk. Men mange, trolig også med følge av de fleste realister, vil hevde at det er viktig at det som telles er rimelig tellbart. At vi husker benevnelsen når vi putter tall på hverandre. At vi er åpne for å diskutere og tolke hva som er tellbart i forkant av regnestykkene. At vi er åpne for å diskutere og tolke svarene som regnestykkene gir.
Jeg tror det er et par store feilkilder knyttet til mangel på åpenhet om slike diskusjoner. Den første kan være knyttet til uklarhet og manipulering av kategorier det telles i. Den andre er knyttet til misbruk av resultater. Statistiske korrelasjoner og signifikanser som tas til inntekt for årsaksforlaringer der det ikke er grunnlag for slikt. Eller at man slutter fra et stort statistisk utvalg til lokale eller individuelle forhold.
Prøysens eventyr om geitekillingen handler om alle dyra som ikke ville bli tellet av killingen. Kalven, bjellekua, hesten og purka. Alle måtte plutselig storme ombord i båten som bare kunne ta ti passasjerer . Skipper hane var redd de skulle synke, og spurte om noen kunne telle? Så tellet killingen til ti og alt var  greit. Men okser, kalver, haner og geitekillinger veier knapt det  samme. Båtens bæreevne var nok mer avhengig av den totale vekta på passasjerene og hvor sværvekterne plasserte seg enn av antallet. Skipper hanes bestilling og killingens regneferdigheter kunne raskt ha ført selskapet i ulykka. Det var det frøken lærte oss i småskolen: Vi måtte passe på benevnelsen. At vi ikke la sammen høner griser og kuer.

Om gyldig forskning og bruk av forsknings- og testresultater

Denne artikkelen er tidligere publisert i «Bedre skole» nr.4 2011.

Om gyldig forskning og bruk av forsknings- og testresultater

Av Jon Frode Blichfeldt

John Hatties Visible learning blir stadig referert til blant forskere, journalister og skolefolk. Mange bruker undersøkelsen til å slå fast en gang for alle ”hva som virker” innenfor undervisningen. Men undersøkelser som dette er gjerne heftet med mer usikkerhet enn det man tror, og mulighetene for å bruke dem feil er mange.

Spørsmål jeg vil forsøke å se nærmere på i denne artikkelen, kan stilles i forlengelse av et utsagn om forskning formulert i Norsk Læreplan (LK 06 generell del).

Vitenskapelig metodikk består av prosedyrer for ikke å bli lurt – verken av seg selv eller andre.

Utsagnet kan forstås slik at vi, når vi skal undersøke noe, først må spørre om det vi undersøker faktisk kan undersøkes på den måten vi gjør det. I etterkant bør vi spørre om hvilken tolkning og bruk som er gyldig i forhold metodevalg og framlagte resultater. Om vi svikter i forhold til dette, risikerer vi å lure både oss selv og andre.

Det umiddelbare utgangspunktet for å reise spørsmålene, var et innlegg jeg reagerte på i Dagsrevyen 22. januar 2011. Her slo skoleforskeren Thomas Nordahl kategorisk fast at norsk skole hadde ”satset på det som ikke virker.” Som kunnskapsbasert bevis slo han John Hatties forskningsrapport Visible Learning i bordet.[1] Metodisk har undersøkelsen fellestrekk med normerte prøver og tester av skoleprestasjoner. Tallene fra slike slås også flittig i bordet som kunnskapsbasert dokumentasjon av kunnskaps- og læringsnivå så vel som utgangspunkt for rangeringer og ”benchmarking.”

I det følgende skal jeg forsøke først å problematisere det metodiske utgangspunktet for slike store kvantitative undersøkelser, med Hattie som eksempel. Det hefter gjerne mer usikkerhet ved undersøkelser enn man kanskje tror. Det er fort gjort å bruke dem på ugyldig vis.

 

Forskningsmessigeutfordringer

En tommelfingerregel ved valg av metode når vi vil undersøke noe, er at det må være et visst samsvar mellom egenskaper ved ”det vi vil vite noe om” og de metodene vi velger.

De senere årene er det blitt lagt stadig mer vekt på at praksis for profesjonsutøvelse skal være ”evidensbasert”. Utgangspunktet har i stor grad vært medisinsk forskning, men begrepet dekker etter hvert mange disipliner. I utgangspunktet ble evidensbasert medisin bredt definert, basert på tre fundamenter: forskningsevidens, klinisk ekspertise og pasientens verdier og preferanser. Denne brede forståelsen ble nedfelt i profesjonelle definisjoner av evidensbegrepet både innenfor medisin[2] (Sackett et. al. 2000) og psykologi. (Levant 2005).[3] Dette er en forståelse av evidens som gir rom for at ulike metodiske perspektiver kan og bør utfylle hverandre.  Forskjellige relevante aktører innenfor samme felt, kan teste ut og bygge erfaringsbasert kunnskap på ulikt vis. Når ulike kunnskapsbaser blir drøftet og systematisk får spille sammen praktisk og teoretisk, kan vi snakke om kunnskapsutvikling og evidens, om gyldig kunnskap.

Denne bredden i tilnærming til kunnskap og innsikt synes å svare godt til egenskaper knyttet til mennesker og mennesker virke og samhandling.

Som mennesker og medmennesker beveger vi oss blant andre fysisk og mentalt. Biologisk har vi medfødt evne til å identifisere og reagere på forskjeller. Vi får erfaringer, gjør oss opp vurderinger og meninger. Vi reagerer tilbake, og forventes i mange sammenhenger å ha et ord med i laget når erfaringer skal omsettes i handlinger og beslutninger for å oppnå noe vi vil oppnå eller unngå.[4] I vårt virke er vi verken helt entydige eller forutsigbare.

En slik dynamisk og komplementær metodeforståelse som grunnlag for evidens synes de senere årene å være snevret inn. Én bestemt form for forskningsevidens har fått forrang. Biomedisinsk eksperimentell design er blitt sentral sammen med økonomisk baserte effektivitets- og kost – nytteundersøkelser. Metodene som vektlegges er randomiserte kontrollerte forsøk (RCT), eller store kvantitative panelstudier og metastudier som kan framvise statistisk signifikante korrelasjoner mellom undersøkte variable. Hatties (2009)[5] store metastudie føyer seg inn i denne utviklingen. Normerte og standardiserte prøver kan sees som eksempler på samme type metodebruk og evidensforståelse.

 

Kvantifisert informasjon

Hatties studie (så vel som standardiserte tester) baserer seg på registrering av kvantifisert informasjon som er bearbeidet gjennom bruk av statistiske modeller. Enkelt sagt innebærer kvantifisert informasjon at man definerer avgrensbare enheter av samme type innenfor et univers (for eksempel skoleelever i Norge). Disse kan telles, adderes og skaleres. Man kan definere underenheter, egenskaper/elementer (antall gutter, jenter, høyde, vekt, sosioøkonomisk gruppe, hvor fort de løper 60 meter eller leser og reproduserer deler av gitte tekster innen et bestemt tidsrom). Man kan finne ut hvordan disse enhetene fordeles i forhold til hva som er spurt etter, målt, hva som er gjennomsnitt. Har man mange nok målinger av hver undergruppe/elementer (variabler), vil gjennomsnittet av målingene samle seg rundt det respektive gjennomsnittet i populasjonen (”de store talls lov”). På tester, som IQ- og prestasjonstester, omregner man gjerne gjennomsnittsmålingen av de mange til 100 og lager seg en normalfordeling, som er en fordeling man ville[j1]  forvente seg når man opererer med store tall og et tilfeldig utvalg. Slik får man også et utgangspunkt for statistisk bearbeiding, mål på om variable som sees i sammenheng varierer uavhengig av hverandre eller ikke. Lesehastighet for alle norske skolebarn antas for eksempel å være normalfordelt, målt ved standardisert test. Men hva om jenter, eller barn der foreldre har høy eller lav utdanning fordeler seg skjevt i forhold til forventet gjennomsnitt? Antakelsen om uavhengig fordeling (også kalt nullhypotesen), at det ikke er noen samvariasjon eller korrelasjon mellom variablene leseferdighet og kjønn eller sosial bakgrunn, kan da forkastes dersom utvalget som er undersøkt er tilfeldig sammensatt og korrelasjonen sterk nok.

 

Korrelasjon og årsakssammenhenger

Korrelasjon er et mål på styrke og retning på lineær sammenheng mellom to variable, at en størrelse varierer proporsjonalt med en annen. I eksperimenter undersøker man, når man har presise definisjoner og avgrensning av variable, i hvilken grad det er samsvar mellom ulike uavhengige variable og en avhengig variabel. Hvorvidt det altså er grunnlag for å avvise antakelsen om uavhengig variasjon (nullhypotesen). Om variablene er uskarpe og kan blandes med andre man ikke har kontroll over, og som kan påvirke retning og styrke i korrelasjonen[j2] , kan man komme til å avvise nullhypotesen på feil grunnlag. Det kan man også om det utvalget man studerer ikke er tilfeldig trukket (randomisert). Om man opererer med store tall, vil ulike effekter av ukontrollerte variable kunne utjevne hverandre, mens de kan slå ut på avgjørende vis på et lokalt nivå. Om man kan avvise nullhypotesen på gyldig grunnlag, har man likevel ikke grunnlag for å fastslå alternative hypoteser – eller å slutte til hva som er gyldig for små tall. Det som er gyldig på aggregert nivå er altså ikke nødvendigvis gyldig på et lokalt praktisk nivå.

Det er slik viktige grunner til at man ikke setter likhetstegn mellom påviste korrelasjoner og årsakssammenhenger. Slik unngår man å lure seg selv og andre.[6]

 

John Hatties undersøkelse

Hatties metastudie er en syntese av mange andre metastudier. Fokus i undersøkelsen er faktorer (variabler) som bidrar til resultater på prestasjonsprøver (Hattie s. 29), altså resultat eller prestasjoner som avhengig variabel. Han opererer med seks hovedfaktorer som påvirker resultat: barnet, hjemmet, skolen, pensum, læreren samt undervisningsmåter. Under disse samler han 138 variable. Han ser på faktorenes og variablenes bidrag til prestasjoner hver for seg. Selv om han i presentasjonen av de seks faktorene sier at man kan forvente interaksjoner mellom dem, velger han å se bort fra slikt samspill. Han er i prinsippet åpen for at betydningen av de ulike faktorene kan være påvirket av ukontrollerte andre variable (moderators). Men han finner bemerkelsesverdig få slike, og antar at det er få relevante andre variable som kunne påvirket resultatet. Det som virker best er det samme – på tvers av fag, alder og kontekst (s. 31). Mulige samspillseffekter mellom variable som fag, alder, klasse, økonomi, familieressurser, helse og ernæring er ikke del av studien, og variablene virker uansett smalt representert. [7]  Vi får heller ingen informasjon om hvordan “læringsresultater” er definert eller målt i studiene på ulike nivåer, hva slags tester som er brukt, hvilke fag som er testet og hvordan. Det kan vel være av betydning for valg av undervisningsmåter, læringsprosesser og resultat hvilke fag det dreier seg om? Både den lange listen av variable det er testet for så vel som resultatmål eller prestasjoner som avhengig variabel, framstår som uskarpe. Slik må det vel bli. Når 15 000 ulike studier først er sammenfattet i 800 studier, og disse så igjen er sammenfattet i én stor studie, blir det for hver sammenfatning færre punkter og større uskarphet – som ved oppskaleringen av et google-kart.

I metaundersøkelser ser man på standardiserte forskjeller av spredningen rundt det statistiske gjennomsnittet i de undersøkelsene forskeren har valgt ut, effektmål. Det er uansett utvalgsdata, definisjoner og avgrensninger som ligger til grunn for de enkelte studiene.    Faren for at ulike parametre kan være brukt i underliggende studier, er også en kritikk reist mot medisinske metastudier (Siegfried 2010).

Hvordan man på gyldig vis kan putte stadig mer uskarpe variable inn i presise regnestykker virker problematisk. Ikke minst er det problematisk når studiene som er behandlet statistisk er gjort på grunnlag av litteraturgjennomgang (s. 237) som i Hatties tilfelle, og ikke et trukket utvalg. Selv om det er kvantifiserte og statistisk bearbeidede studier som er valgt, er det ikke mange randomiserte studier (RCT) som er valgt ut i det underliggende materialet (s. 4).[8]

Et forhold som Hattie ikke nevner, men som kan ha betydning for hans eget utvalg av publiserte studier, er tilbøyeligheten til å sensurere i forhold til publisering: Studier som ikke framviser signifikante resultater, når ofte ikke fram til publisering (Keng and Beretvas 2010). Utvalget av studier som er brukt kan være systematisk skjevt.[9]

Metaanalyse er en retrospektiv metodologi. Den gir metaforskeren en privilegert posisjon med hensyn til å velge tidligere studier. Også fastsettingen av ”knekkpunkt,” hvilket effektmål som ansees av betydning, er forskerens privilegium. Effektene som er målt følger en normalfordeling. Hattie velger å anslå de effektene som ligger under gjennomsnittet (d=0.40) som for dårlige. Nå er det slik at det bare er fem av 138 undersøkte ”faktorer og variable” som gir negativt prestasjonsbidrag, som altså ”ikke virker”. På en måte ”virker” nesten alt, men først og fremst vet vi ikke noe om virkningen når effektmålet næmer seg 0.

Undersøkelsen kan på et svært generelt nivå anslå hva som statistisk henger sammen med prestasjonsutfall. Flere av sammenhengene har jeg sans for, og det kunne være fristende å ta dem til inntekt for egne synspunkter. Tallene hans antyder eksempelvis at sosial kompetanse har sammenheng med testresultat, at det er en fordel at lærerne kjenner elevene godt, at elevene kjenner seg selv (og tidligere prestasjoner) godt, at gode lærere er trygge og har rom for å improvisere innenfor en tydelig struktur, at tilbakemelding og oppfølging er viktig. Uavhengig av ”evidensbasering” er dette neppe innsikter som vil forbause noen. Enkelte vil det kanskje forbause at samarbeidslæring kommer bedre ut enn individuell læring, at konkurranse ikke bedrer prestasjonsnivået så mye, og at heller ikke lærernes fagkunnskap eller lærerutdanning bidrar så mye. Det siste burde kanskje mane til ettertanke. Kanskje ikke så mye i forhold til betydningen av læreres kompetanse, men til å spørre om undersøkelser av denne typen kanskje først og fremst måler ferdigheter eller prestasjoner der lærerkompetanse blir mindre relevant?

Siden det praktisk talt ikke finnes negative sammenhenger gir studien uansett ikke noe holdepunkt for å fastslå ”hva som ikke virker”. Og korrelasjoner eller samsvar gir ikke grunnlag for årsaksforklaringer. Hattie nevner selv at korrelasjoner ikke må forveksles med årsaksanalyser. Det er påfallende da at boka først og fremst presenteres slik at den lett leses som nettopp som årsaksanalyser, av ”hva som virker,” eller fører til gode testresultater og ikke, at han rangerer de 138 variablene deretter – som en liste av løsrevne faktorer.

Hattie har et lite sitat fra Aristoteles som innledning til kapittel 2 om evidensen natur. Det minner litt om tommelfingerregelen jeg innledet avsnittet med. Aristoteles siteres (s. 7):

It is the mark of an educated man … that in every subject he looks for only so much precision as its nature permits.

Og han tillater seg svært lav grad av presisjon med hensyn til hvilke variable som inngår i regnestykkene med hensyn til hva som kan tenkes å virke, og hvordan resultat kan forstås. Samtidig bruker han regnestykker og statistikk som burde kreve presisjon og kontroll som det er vanskelig å finne dekning for. Hvilket ikke forhindrer ham i å framstille resultater som svært presise med to desimaler.

Hattie presenterer heller ikke noen underbygde teorier om hva som karakteriserer menneskelig læring ut over faktorlisten sin for påvirkning, samt en liste (s. 238–239) over seks punkter for fremragende undervisning. Disse er generelle, primært knyttet til en dynamisk relasjon, samspillet mellom lærer og elev knyttet til de oppgavene de samles om. Dette er snaut nok kontroversielt. Det synes i godt samsvar med en forståelse av menneskelig virksomhet, begreper om kunnskap som grunnleggende relasjonell, interaktiv og dynamisk. Men det står i motsetning til studiens innretning, slik den også forklares i forordet: ”it … is more concerned with main effects than interactions”. Studien synes å forutsette standardiserte og diskrete egenskaper og handlingsmønstre som innebærer at læring og kunnskap sidestilles med ”effect” forstått som scoringstall på ferdighetsprøver.

 

Bruk av resultater

Om vi går tilbake til det tredelte grunnlaget for evidensbasert kunnskap slik det i utgangspunktet er brukt i medisin og psykologi, har vi her vesentlig beskjeftiget oss med en variant av forskningsevidens, den som baserer seg på bruk av metodikk som begrenser seg til kvantifiserte data for statistisk bearbeiding. Vi har, forsøksvis på noen av sjangerens egne forutsetninger, sett på noen begrensninger ved slik tilnærming:

  • Om metoden som er anvendt i begrenset grad samsvarer med egenskaper i det temaet man vil vite noe om, blir også resultatene av begrenset gyldighet.
  • Om variablene som undersøkes er uskarpe, man mangler oversikt over mulige andre variable som kan påvirke et resultat, eller utvalgsprosedyrer er utilstrekkelige, blir gyldigheten av undersøkelsen svekket.
  • Selv gjennomført etter alle metodebøkenes regler, vil store kvantitative, statistisk baserte undersøkelser (jeg holder meg til samfunnsfag) først og sist være gyldige for det nivået de er gjennomført på, det aggregerte nivået. De gir ikke grunnlag for å gjøre gyldige slutninger om sammenhenger på lokalt eller individuelt nivå, og de gir ikke grunnlag for årsaksforklaringer.

Det Hattie vil si noe om, er hvilke tiltak eller forhold knyttet til undervisning som er effektive for læringsresultat. Det han undersøker er oppsummerte statistiske sammenhenger mellom uklare variable og ferdighetstester. Det PISA-tester, normerte prøver og kartleggingsprøver vil si noe om, er kunnskapsnivå. Metodisk har de testbatteriene felles.

De har også felles at disse testbatteriene nødvendigvis må ta for seg et relativt smalt utsnitt av standardiserte ferdigheter, vesentlig knyttet til tidsavgrensede lese- og matematikkoppgaver der utfyllings- avkrysningsformen gjerne utgjør en viktig del. De har også felles at resultatene av testene sammenfattes i tall individuelt og adderes opp på lokalt nivå. På nasjonalt nivå er resultatene gyldige som mål på det som er testet, gir en pekepinn om hvordan elevene sprer seg rundt et gjennomsnitt. Som intelligens hevdes å være ”det man måler med en intelligenstest” blir kunnskap lett forstått som ”det man måler med en ferdighetstest, uttrykt ved et tall sammenholdt med en standard.” Det innebærer et smalt utsnitt av menneskelig virksomhet, læringsprosesser og ikke minst kunnskapsanvendelse. Testtallet (enten det er knyttet til intelligens eller læringsresultat) kan i liten grad brukes til å si noe om hvorvidt den enkelte i framtida vil fungere sosialt og konstruktivt – eller dysfunksjonelt. Oppsummeringen av tall kan vanskelig knyttes til samfunnets fremtidige politiske eller økonomiske utvikling.

Testtallene summert kan formelt (slik de legges opp) ikke gi noen årsaksforklaringer på hvorfor testtallet er framkommet, ikke på nasjonalt nivå, og særlig ikke på lokalt nivå. Man kan rangere tall både nasjonalt og lokalt. Dersom man ut fra rangeringen bruker tallene til å fastslå hvilke skoler eller nasjoner som har god eller dårlig undervisning eller utdanningspolitikk som informasjon til foreldre eller politikere, er det ugyldig bruk av tallene.

Smal bruk av resultatmål kan være gyldig som inntak til en smal del av menneskelig læring, men blir raskt ugyldige om de foregir å informere grundig og sikkert om læring og kunnskap i videre forstand. I den forstand svarer metoden dårlig til egenskaper ved temaet.

 

Det kliniske skjønn

Mot slutten av et evalueringsoppdrag knyttet til L97 ble testgyldighet aktualisert. Dels brukte jeg selv PISA-lignende tester i en del av undersøkelsen, og det var lokale variasjoner jeg ikke forsto og måtte undersøke nærmere. Det samme gjaldt et lokalt resultat på lesetest (mange under kritisk grense!) på 2. trinn – bredt offentliggjort i media. Nærmere undersøkelser viste at det var enkelt å finne forklaringer på variasjon i det ene tilfellet, variable og kontekst som ikke var tatt høyde for. I det andre tilfellet, var resultatet på den offentlige lesetesten direkte misvisende, selv om alle instrukser var fulgt til punkt og prikke. Erfaringen dokumenterte testenes sårbarhet både i forhold til å gi gyldig informasjon om det de foregir å måle, og ikke minst sårbarhet i forhold til lettvint og ugyldig formidling av resultater. [1]

Læring og læringsresultater myntes ut lokalt i det daglige samspillet omkring undervisningsoppgavene mellom lærere og elever og lærerne imellom, og også i forholdet til skoleledelse og foreldre. Oppslåtte tall fra store undersøkelser og prøver må testes og diskuteres opp mot de profesjonelle erfaringene som gjøres lokalt. Egne erfaringer og undersøkelser må alltid gis rom.

Det er dette som tilsvarer det kliniske skjønnet og det andre av tre inntak til den brede forståelsen av evidens, gyldig kunnskap, i den medisinsk og psykologiske definisjonen nevnt innledningsvis. Det tredje inntaket var pasienters verdier og preferanser. Dewey hevdet i sin tid at relasjonen mellom kunnskap og verdier (knowledge and value) burde stå sentralt i moderne filosofi. [10]  Hvis vi reduserer verdibegrepet til økonomisk eller tallmessig verdiskaping, målt etter produksjonstall på tester, gjennomstrømming eller fornøydhet og detaljert rapportering i denne sammenheng, risikerer vi også å undergrave evidensbegrepet slik den brede definisjonen går. Vi reduserer fort kunnskap til en omsettelig vare, lærere til funksjonærer og voktere av samlebånd, undervisningens mål til oppdragelse av kunder, konsumenter og konkurrenter. Opplæringsloven og den generelle læreplanens mål er politisk omforent og bygger på et annerledes helhetlig verdigrunnlag, kunnskaps- og læringsforståelse. Ved en videre utarming av evidensbegrepet, forståelsen av hva som er gyldig kunnskap og informasjon, risikerer vi på sikt å undergrave disse målene.

 

[Mulige sitater i teksten:]

”Hvordan man på gyldig vis kan putte stadig mer uskarpe variable inn i presise regnestykker virker problematisk. ”

”Oppslåtte tall fra store undersøkelser og prøver må testes og diskuteres opp mot de profesjonelle erfaringene som gjøres lokalt.”

 

 


[1] J.F.Blichfeldt (2003): Lære for livet? Skolen som møteplass for mening og mestring. Evaluering av         R 97.  AFI rapp 7/2003  s.164 ff.

 


[1] Blichfeldt, J.F.: Utdanningsforskning som mobbing? Utdanning nr. 8 2011.

[2] Sackett, D.L; Strauss, S.E.; Scott Richardson, W.; Rosenberg, W.&Haynes., B.R. (1997). Evidence Based Medicine–How to Practise and Teach EBM. New York: Churchill Livingstone.

[3] Henvisningen til Levant og psykologi hentet fra M.H. Rønnestad (2008). Evidensbasert praksis i psykologi. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, vol. 45 nr.4. Levant, R.F. (2005). Report of the 2005 Presidential task force on evidence-based practise. Washington DC: Amercian Psychological Associaton.

[4] Med særlig henvisning til Batesons epistemologiforståelse har jeg utdypet dette litt i en artikkel: On knowledge bases and maps of knowledge. Some quiddities on getting to know in higher education. Nordic Studies in Education. 2010 nr. 4

[5] Hattie, J (2009). Visible Learning. Routledge, N.Y.

[6] Innenfor realfag, som medisin (som kanskje egentlig er et blandingsfag) kan man ofte definere variable med stor presisjon, gjennomføre nokså eksakte eksperimenter. Statistikken gir uvurderlig kunnskap, men selv innenfor slike fag forklares sjelden hele variasjonen i forhold til tilfeldighet. For samfunnsfagene er presisjonsmulighetene helt annerledes utfordrende, kanskje prinsipielt annerledes. Godt er kanskje det.

[7] Det dreier seg om at hans egen spesielle kompetanse er knyttet til måling og design av undersøkelser som kun innebærer måling/testing. Samspillsstudier er ofte er kvalitative eller metodisk komplementære, typer av studier som ikke er med i hans syntesearbeid – det kan finnes annet sted. (Forordet s. ix)

[8] I en stor artikkel tar J.P.Shaver opp feilaktig bruk av statistikk, ikke minst på grunn av sviktende randomisering. Dette synes altså å være en kritikk som kan ramme atskillige av de underliggende studiene som Hattie har valgt. Shaver kritiserer også hva han synes oppfatte som standard feilbruk av statistikk i metastudier; når forskeren har gjort et omfattende litteratursøk heller enn å trekke et tilfeldig utvalg av studier. (Shaver, J.P.(1993): What Statistical Significance Testing Is, and What It Is Not. The Journal of Experimental Education. Vol.61 No.4. Taylor & Francis Ltd.

[9] Dette er en mulig feilkilde selv om metastudien i seg selv ikke tar utgangspunkt i signifikansverdier. Det hevdes at studier av effektstørrelse i metastudier er mer pålitelige enn studier som er bygget opp rundt signifikanstesting, som er svært misbrukt i pedagogisk forskning (J. P. Shaver 1993 ibid). Det kan likevel være et problem om de fleste undersøkelser som inngår i metastudiene er publisert under forutsetning av framvist signifikans.

[10] Dewey, J. (1988). The Quest for Certainty, i Later Works, vol. 4 ed. Jo Ann Boydston (Carbondale: Southern Illinois University Press.