Eiendomsutvikling. Karusellen går.

Hakkemaskinen bak huset banker og banker. For tida er ikke hjemmekontoret helt hva det pleier være på dagtid. Hadde nettopp lagt ut vinteridyll på Facebook, og satt ved Mac`en i forsøksvis konsentrasjon, da telefonen på skrivebordet ringte.

Det var en vennlig ung mann fra et eiendomsutviklingsfirma som ringte. Presentasjonen gikk litt kjapt, men på oppfordring gjentok han eget navn og firma. Han inviterte til informasjonsmøte. For å informere og invitere til investering i obligasjoner. Mer og sikrere penger å tjene enn i aksjer og bank! Et par tanker raste gjennom hodet mens han snakket, og før jeg avslo: Det virket sært å skulle bli kontaktet av et eiendomsselskap akkurat nå!!

Kjøp av en obligasjon innebærer at du låner pengene dine til et selskap som gir deg en avtalt liten rente på lånet- eller innskuddet, og forplikter seg til å betale tilbake innen et visst tidsrom. Hvis selskapet da ikke skulle finne på å gå konkurs i mellomtida. Ikke ukjent blant eiendomsutviklere. Men for noen kan det sikkert være en god investering. Hvis det ikke kommer en inflasjon som spiser opp gevinsten du ble forespeilet. Eller hvis renta skulle stige i mellomtida – og likevel påføre deg tap.

Bestefar undersøkte litt på sparket om selskapet som hadde ring. Hentet inn noen kjappe bakgrunnsopplysninger på et nettsted som formidler slikt.

Fant et ganske nystarta firma i NACE- bransjen. Et familiefirma egentlig uten noen ansatte oppgitt. Som åpenbart hadde mye gjeld, men også penger. Ante at firmaet var startet for å investere overskudd fra annen virksomhet med gode offentlige støtteordninger. Sikkert grei og alminnelig business det, innovativ satsing. Han som ringte syntes å ha sin del av- og rolle i familiefirmaet.

Ikke visste jeg hva NACE – betyr heller. Det lar seg også finne ut. Det er en bransjebetegnelse som er i bruk i EU/EØS – området for omsetning, utleie av egen eller leid fast eiendom.

SSB har tatt betegnelse og definisjon i bruk. På deres sider fant jeg en tettpakket forklaring. Fant at det også omfattet oppføring av bygg kombinert med eierskap eller utlån av slike bygg og forvaltning av dem – også meglervirksomhet.

Alt i ei tett, omfattende eiendomsutviklingspakke – med tilhørende snirklete juridiske EØS – regler som vel knapt andre enn data-hackere og spesialistutdanna jurister kan forstå. Eller gjerne de som har økonomi til hyre dem – til å gå opp juridiske labyrinter. Som gjennom erfaring lærer hvor blindveiene finnes, hvor omveiene finnes. Hvilke veier som kan fungere som usynlige stier og forbindelsesmuligheter som kanskje bare de som bygget labyrinten veit om.

Så hvorfor ringte den unge mannen i eiendomsutviklingsselskapet til meg? Jeg gikk litt videre på nettet. At akkurat jeg ble ringt opp, kan ha sammenheng med at den unge vennlige mannen som ringte, også jobber i et meglerfirma, er både utvikler og megler. Det samme meglerfirmaet som formidler de stedsfremmede kassene på nabotomta. Kan sikkert være en god investering det. Boligene er så dyre at 40% av kjøpesummen (krav til egenkapital) kan være nesten 10 årslønner for unge relativt nyetablerte boligsøkere. Kanskje er det helst eiendomsutviklere innafor NACE som har råd. Som kan kjøpe for å splitte opp i mange utleiebiter til høy månedsleie? Det er slett ikke sikkert det finnes planer om noe sånt, men det ligger greit til rette.                                                                                                       Hvis du både er megler og utvikler er du i allefall godt informert om hvilke muligheter som ligger ute i markedet. Hvor de gode investeringene kan gjøres.

Vi vet fra før at utviklere og meglere som bygger ut et område, eller planlegger å gjøre det, kontakter dem som bor rundt. For å a) kjøpe opp naboeiendeommene også, b) for å gjøre oppmerksom på businessmulighetene som er synliggjort med utbyggingen, for eksempel ved oppsplitting og utleie, c) for å få dem til å kjøpe seg inn i et nyere hus i samme område, eller som investering for neste generasjon. Dra oss med i investerings- og avkastningsspillet. Hiv deg på! Hiv deg på! For nå skal karusellen gå!

Alt er sikkert grei business. Men bestefar fant vel henvendelsen litt over kanten akkurat nå. Svarte den høflige unge mannen at jeg skjønte han gjerne ville ha pengene våre. Men at eiendomsutvikling og spekulasjon ikke akkurat var noen fortrukket bransje. Vi er blitt trukket inn i en eiendoms- og forvaltningskarusell vi ikke har ønsket, der premissene har vist seg mer enn tvilsomme i mange ledd.

Vi er ikke interessert i å låne ham penger, eller å kaste pensjonspengene våre inn i spillekasinoet verken nå eller i framtida.

 

Om å ivareta miljø

 

Bestemor pakker gammelt servise nennsomt i tomesker hentet på polet. Porselenshøna til søndagsegg arvet etter en oldemor, kakefatet etter en annen. Vakre ting som har vart i generasjoner. Privilegerte er vi som har slikt å kunne ta vare på. Bør ikke klage. Kanskje vi hører til en utidsmessig generasjon som synes det kan være verdt å ta vare på noe som er vakkert og velbrukt.                                                                                                               Vi må regne med skarpe rystelser gjennom huset når det skal sprenges tett på i disse dager. Vil gjerne at klenodiene skal overleve sprenginga, kunne overleveres.

Da vi prøvde å blåse i luren,varsle om og klage på manglende samsvar mellom antatte rystelser, plan- og regelverk overfor bygningetat og utbyggere, sa etaten at man måtte regne med reguleringer og fortetting når man bor i by. Eller kanskje det var utbyggernes advokat som sa det. Det ble vanskelig etterhvert å skille mellom etat og advokat.

Men gravmaskinkjøreren, som også skal sprenge, er en hyggelig fyr. Gjør sikkert jobben bra, skal ha til levemåten som oss alle. Ingen grunn til å skyte på ham. Han klagde litt på at veien opp hit var så smal, at det dels var ugreit brøyta. Men det er jo det da: At dette er en smal, privat vei som brøytes ujamnt. Som ikke kan gjøres breiere, og der mer enn dobling av trafikken nødvendigvis vil gjøre den farlig for skoleungene som bor her, for barnehageunger som går langs veien i flokk og følge når de skal på tur ut i skogen. Sikkerhet for unger er noe vi tenker er funksjonelt – for liv og miljø, ønsker å ivareta.

Vi, som dels er vokst opp her, har ikke helt tenkt at vi bodde i byen. Men vi har jo skjønt at byen tar oss igjen. Vi er lei for det som ble borte, gruer litt for det som kommer.

Det som ble borte, var et lite skogsområde rikt på fugleliv og smådyr, bær og sopp – et biologisk mangfold. Skulle man få plass til så mange hus mulig, måtte regelverket uansett tøyes. Skogen- og hele terrenget måtte fjernes.

Det vi får i stedet for mangfold og miljømessige kvaliteter, er en ring av store firkantede, hvite klosser med valmtak. En helt fremmed byggeform i vårt lille nærmiljø. Da bestefar så salgplansjene fra eiendomsmegleren, fikk han tanker om bygninger blåst opp på stereoider, glansa hylstre. Kropper som ga seg ut for å være noe annet enn det de er.

Formuleringene i Småhusplan og veiledninger for planen har liksom gitt oss litt andre forventninger enn det vi ser utafor huset.

I §3 Småhusplanen, heter det at:

«Hensikten med reguleringsplanen er å legge til rette for en utvikling i planområdet med bebyggelse med småhuskarakter, og å opprettholde og styrke småhusområdenes kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes estetiske, funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter knyttet til eksisterende bebyggelse, landskap, vegetasjon og biologiske mangfold.»   

I veiledning til den samme planen står det:                                                                                               

«En videre utvikling i småhusområdene reiser andre problemstillinger enn tradisjonell feltutbygging fordi hvert tiltak medfører endringer i et allerede etablert og ofte sårbart bygningsmiljø. Dersom slike endringer skal bli vellykkede må det stilles klare krav til funksjonell, miljømessig og estetisk kvalitet i nye byggetiltak. Disse kravene retter seg både til dem som skal planlegge og gjennomføre byggetiltak, og til kommunen som skal behandle søknader. Den fysiske kvaliteten skal sikres gjennom større grad av samspill mellom nytt og eksisterende i forhold til bebyggelsesstruktur, plassering, terrengtilpasning, utforming av volum, høyde, takform og materialbruk».

Bestefar leser mye aviser, holder seg orientert, kobler bilder og inntrykk.

Gårsdagens forunderlige erfaring var overføringen av Trumps tale i Davos, en pinlig opplevelse. Etter en utrolig smiskende innledning av en gammel Davos-gründer, breiet Trump seg først og fremst som en selger av oppblåste glansbilder. Med oppfordring om å slutte opp om «våre felles verdier» knyttet til business, deregulering og mindre skatt. Kanskje best uttrykt slik vi gjorde på gamle Grorud når vi ville drite ut egospellerne på laget: «Først meg sjæl, så meg sjæl og så meg sjæl hvis det er til fordel for meg sjæl.»

Episoden minnet om en tegneseriesetripe i Dagsavisen, «Ernie» og da særlig figuren Sid og «Pirayaklubben» han er med i. Et rendyrket, karikert uttrykk for grådighet, skinnhellighet og korrupsjon. Man foregir noe – men gjør noe helt annet. Eller med Orwells skarpere formuleringer: Det som sies betyr det motsatte.

Vi skjønner at vår forståelse av planer- og reguleringsveiledninger er helt vrangsnudd. Det hadde kanskje vært lettere å forstå om man hadde lagt inn motsatte formuleringer i planene: Man behøver ikke ta hensyn til samspill mellom ny og eksisterende bebyggelselse, ikke ta hensyn til estetisk og miljømessig kvalitet, ikke ta hensyn til trafikkmiljø. Ved utvikling av småhusområder behøver man ikke ta hensyn til landskap, vegetasjon og biologisk mangfold, Utbygger trenger ikke engang varsle om mulighetene for slikt, eller søke dispensasjon. En slik forståelse forutsetter vel at planen anses som tradisjonell feltutbygging?

Innimellom vil vi kanskje forsatt blåse i en og annen lur. Helst knyttet til en utvikling der forvaltningssystemer og miljø etterhvert rigges til for deregulering, for å kunne settes i fritt finansspill til beste for de største spillerne. Mens folk flest skal ha lua i hånda. Trumpifisering, ESAfisering, fagforeningsknusing, veien det blåser. Vi har vel samme påvirkningsmulighet til skifte av vindretning som ved å slippe en fjert på høyfjellet i stiv kuling…

I det småttsomt daglige får vi forsøke å vedlikeholde og ivareta videre likevel. Glede oss over alt som er å gledes over. Det er mye. Forsøke ikke å hisse oss mer opp nå, eller la irritasjonen gå ut over sakesløse gravemaskinkjørere, bygningsarbeidere eller etterhvert nye naboer. Puste i magen igjen.

 

 

 

 

 

 

«Sirkus Plan- og bygningsetaten (PBE).» (En føljetong).

I gårsdagens (alt for lange) blogginlegg forsøkte jeg å illustrere mer prinsipielle sider ved saksbehandling i PBE gjennnom en konkret sak.. Det virket ikke å være «samme frihet for Loke og Tor.» Ikke samme mulighet til å prøve retten på like vilkår i forhold til planer og regler for naboer, folk flest – og «eiendomsutviklere.»

Åpningen av dagens e-post understreker dessverre både poengene i gårsdagens blogg, såvel som inntrykket av PBE sin svingsdørsforvaltning. Denne gangen tillater jeg å kalle det «sirkus,» og jeg undres stadig mer over hvem direktøren i dette sirkuset egentlig er.

Den første (av mange) uregelmessigheter i denne saken var omfattende felling av trær i stor skala, umiddelbart fulgt opp av byggemelding. Ingen var forhåndsinformert om fellingen.                                                                                                                          For å tydeliggjøre, skal jeg vise til hva planverket sier om slik trefelling. Vi innklaget raskt det vi så til PBE som brudd på Småhusplanen (S-4220). Her gis det omfattende beskrivelse og veiledning i forhold til felling av trær – også på egen tomt. (§3, §6.1. §6.5 og §6.7 som gir generelt vern av større trær med stammeomrets over 90cm målt 1 m over terreng.)

Planens formålsparagraf §3 angir at eksisterende landskap, vegetasjon og biologisk mangfold skal opprettholdes.                                                                                            Fra reglene sakser jeg:

Tillatelse til felling av trær kan unntaksvis følge av en konkret avveining i forbindelse med søknad om tillatelse til byggetiltak.                                                                                         Hugging av større trær før, under eller etter oppfølging av tiltak forutsetter vedtak om dispensasjon fra planens forbud mot felling av større trær.

 PBE sin leder, Ellen de Vibe uttalte seg offentlig om forvaltning av disse reglene (Østlandssendingen 29.4-2016) omtrent da trærne ble hugget. Hun varslet streng oppfølging, og uttalte: bl.a. at«…snauhogging forut for byggesøknad ikke vil kunne gi utbygger noen fordeler.»

PBE fulgte også opp i enkeltsaker der noen søkte dispensasjon:                                         En tomteeier (i Jegerveien) som hadde søkt om dispensasjon for felling av ett tre, fikk avslag. Det het at «…hensynet bak bestemmelsen tilsidesettes vesentlig dersom det blir gitt dispensasjon.» Det ble bl.a. vist til formålsparagrafen §3.

En tomteeier ( i Risløkkalléen)  søkte om felling av et alminnelig grantre. Dispensasjon ble ikke gitt av PBE som viser til ønsket om å bevare store trær i småhusområdene: De skriver bl.a. i avslaget: «Treet er er godt synlig i ormådet som forøvrig har flere store strær i nærmiljøet og bidrar til at eiendommene fremstår som grønne og frodige som igjen gir nærområdet natur- og miljøverdi. Trær gir liv til dyre- og fuglelivet som liker frø fra for eksempel gran. Felling av treet vil redusere dette grønne og frodige preget, samt forstyrre dyre- og fuglelivet og vil etter etatens vurdering tilsidesette hensynet bak bestemmelsen i vesentlig grad.»

Men i andre saker virker Småhusplanen ikke å bli tatt i bruk. I Sørkedalsveien var rammetillatelse for utbygging gitt, men naboer påklaget tillatelsen fordi det i denne saken ville innebære fjerning av et tre.

I denne saken fikk PBE korreks av Fylkesmannen for å avvike fra reguleringsplanens bestemmelse om trær. Fylkesmannen la til grunn Kommunal- og moderniseringsdept. forståelse av at §6.7 er en forbudsbestemmelse. Fjerning av treet ville kreve disposisjonssøknad. Slik disposisjon var ikke omsøkt i saken.                             Fylkesmannen presiserer også Plan- og bygningsloven §32-1 første ledd at «Kommunen skal forfølge overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven» Plikten går ut på å sørge for at forholdet blir i samsvar med plan- og bygningslovgivningen.

Så tilbake til det aktuelle sirkuset:

I vår sak, hadde utbygger verken søkt om dispensasjon eller informert noen som helst om fjerning av et helt skogsområde. (Saksnr. 20160816). PBE var på en kort befaring. De fastslo at det dreiet seg om et stort omfang av hogst.

I PBEs saksdokument ble det 22.5.17 innført: Ulovlighet konstatert. Det ble varslet overtredelsesgebyr.                                                                                                                I dagens e-post med lenke til samme sak har PBE nå snudd rundt:                                     Den 22.1. er det i PBEs saksdokument innført: «Ulovlighet opphørt.» En snedig formulering gitt samme dag som bevisene for den tidligere konstaterte ulovligheten ble fysisk fjernet……

PBE har behandlet trefellingen uavhengig av byggesaken. De skriver i en korrespondanse om saken med naboene at «størrelsen på trærne er usikker, og etaten hadde på tidspunktet byggesaken kom inn ingen annen mulighet enn å legge til grunn opplysningene gitt av ansvarlig søker

Vel, vel…: Om etaten hadde kikket på «Google-maps» da byggesaken kom inn, ville skogen og det grønne frodige preget tre tydelig fram. Stubbene rømte heller ikke sin vei, og har vært syn- og målbare fra ei uke før byggemeldingen, under behandlingen av den, mens klager ble sendt inn. Også bilder med målebånd sendt etaten fra naboene. Stubbene var faktisk målbare helt fram til i går. Nå finnes de ikke mer. Så da er vel også «ulovligheten opphørt…»

Vi kan vel med dette fastslå at Småhusplanens bestemmelser om felling av trær følges vilkårlig opp av PBE. Kanskje kan vi fastså at etaten egentlig har erkjent bestemmelsen død og maktesløs. Eller at den tolkes slik at «de små kan vi ta, de store lar vi gå…»

Vi kan fastslå at Ellen de Vibe offentlig har uttalt noe som ikke stemmer. Det er snarere tvert om, og da likner det på løgn. Snauhogging forut for byggesøknad gir utbygger fordeler. Også om dispensasjon verken er omsøkt eller gitt.

Vi kan også slå fast at Fylkesmannens tidligere korreks av PBE for avvik fra reguleringsplanens bestemmelser om trær, om avvik fra krav til dispensasjonssøknad, ikke er noe å bry seg om.

Jeg har fått nyss om at det er sendt bekymringsmelding fra Oslo-borgere til PBE om at lovverk ikke følges.Det vises til risiko som skapes for mulig korrupsjon innen et område med store verdier, og som befinner seg i øverste risikosone slik det er illustrert av Transparency International Norge. Det er ikke forbausende.

Kanskje er de egentlige direktørene i PBE sitt sirkus eiendomsutviklere, forretningsadvokater med store penger? Det er lettere å ha seg om man er stor og sterk nok.

 

 

 

Er tilliten til rettsstaten iferd med å svikte?

I handel og vandel, i vår daglige omgang med hverandre, er vi avhengig av et visst monn av gjensidig tillit. Vi må våge å tro at vi i bunn og grunn vil hverandre vel.

Likeverdighet, likhet for loven, tilgang for alle til grunnleggende rettigheter som helse, mat, bolig og utdanning, til tros- og ytringsfrihet, ligger i bunnen av velfungerende samfunn.

Likeverdighet og likhet kan ikke være noe eksklusivt, men må være uavhengig av kjønn, rang og stand eller penger, av etnisitet, tro eller politisk overbevisning. Rettighetene som gjelder for meg må gjelde for deg – og omvendt. Tillit handler grunnleggende sett om gjensidighet.

Med rettigheter følger plikter. Vi må ha et visst monn av tillit til at enhver gir en skjerv til å dele omkostningene og strevet som følger av allmenne rettigheter. Pliktene er nedfelt i lov- regel- og avtaleverk som vi sjøl, gjennom politisk valgte representanter har bestemt, og som hele tiden må vedlikeholdes gjennom praktisering, prøving og justering. I praktiseringen myntes tillit ut som en kontinuerlig og diskutabel balansegang. Det er noe av dette demokratiske verdier handler om.

Dersom balansen, eller vekta blir skjev, og kanskje stadig skjevere, er det grunnleggende verdier som står i fare.

Om folk flest mister tillit til at «loven er lik for alle» – at noen gis fordeler, kan heve seg over lov- og regelverk, står grunnleggende verdier i fare.

Om noen tillates å ignorere balansen, trekke på skuldrene, eller å heve seg over alminnelige plikter, lover og regler, står grunnleggende verdier i fare.

Det er offentlig forvaltning, i første rekke gjennom ulike institusjoner som skal sikre at ikke vekta blir skjev. Domstoler og lovverk, utdannings- og helseinstitusjoner, politiske beslutningsorganer. Men også forvaltere av felles rettigheter knyttet til utdanning, helse, infrastruktur, felleseiendom som hav, vann, mineraler, skog og jord. Forvaltere av felles økonomisk infrastruktur gjennom skatt, rentestyring, fondsforvaltning.

Om folk flest, du og jeg mister tillit til at «loven er lik for alle,» mister tillit til at offentlig forvaltning, domstoler, beslutningstakere og politikere behandler saker og mellomværender, likeverdig, står grunnleggende verdier i fare. Korrupsjonen overtar.

I nordiske land har vi, som del av forvaltningsskikken flere «ombudsmenn.» Ombudsmann er ett av de få nordiske ordene som er blitt internasjonalt. Ombudsmenn skal ivareta gruppers interesser, først og fremst interesse i å bli behandlet likeverdig i forvaltningen av rettigheter. En slags vaktbikkjer eller tilsynsmenn for enkeltpersoner og gruppper.                                                                                                   Vi har rundt ti ombudsmenn i Norge – om vi tar med Datatatilsynet. Det er betegnende at de er knyttet til enkeltpersoner eller grupper som kan være i sårbare situasjoner, være utsatt for rettighetstap: Sivilombudsmannen etterser at lov- og regelverk følges av offentlige forvaltningsmyndigheter. I møte med stats- og kommuneforvaltning blir de fleste av oss nokså små. Det breieste feltet har likestillings- og diskrimineringsombudet. Som skal se til at rettigheter ivaretas uavhengig av kjønn, etinisitet, tro, funksjonsdyktighet, seksuell legning, politisk syn, alder osv. Noen av ombudene ivaretar rettighetene mens vi er innafor (og prisgitt) ulike institusjoner, som forsvaret, i utdanningsinstitusjoner (student- elev og lærlingeombud), i helseinstitusjoner (pasientombud). Eller også knyttet til allmenne situasjoner der vi kan være særlig sårbare grunnet alder (barneombud), eller som kunder i økonomiske transaksjoner. (Forbrukerombud.)

Om ombudet finner grunn til å anta åpenbar skjevhet i en balanse kan forholdet bringes inn for retten. Som ikke nødvendigvis gir medhold, slik vi så i saken om manglende kapitalforvaltning som lovet av en bank overfor forvaltningskunder.                                         En annen forvaltningsinstans er Fylkesmannen – som er bindeledd mellom kommunene og sentrale myndigheter, og med ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Storting og regjering. En tredje instans, Riksrevisjonen, skal kontrollere de sentrale instansene, etterse at statlig midler og verdier blir brukt i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger.

Disse instansene, fra ombudsmenn til fylkesmenn, samt i siste instans rettsvesenet, kan forstås som «sikkerhetssløyfer» i samfunnet. De gir viktige peilepunkter når forvaltning skal praktiseres og balanse ivaretas, grunnleggende verdier vedlikeholdes. Det er trolig få samfunn som gjennom historien er kommet lenger enn våre nordiske land i å praktisere balansert forvaltning, fordele verdiskaping og rettigheter rimelig rett og likeverdig.

Daglig får vi påminnelser om at rettighetsforvaltning stadig må forsvares. At korrupsjon og maktmisbruk er dagligdags, kanskje etterhvert er i ferd med å utvikles til farlige ubalanser. Manglende balanse som mange iakttar, og etterhvert blir litt numne overfor – og etterhvert gir blaffen i. Kanskje vi tenker at «kan han, kan jeg.» «Det er lov å prøve seg,» som Carl. I Hagen sa en gang – og dermed, i alle fall for meg undergravet enhver tillit til hans politiske agenda.

Me-too bevegelsen har vist at makt og misbruk florerer, ikke bare i ulike politiske partier, men i religiøse sammenhenger, i idrett og idelle organisasjoner. Ikke minst i sammenhenger der økonomi, popularitet og makt blir viktig. Det bringes fram i lyset, gjøres synlig i uvanlig omfang. Kanskje litt ironisk fordi «det frie ord,» også en av samfunnets «sikkerhetssløyfer» i sin avhengighet av penger, synlighet og kjendiseri gir innsyn i noe de også lever av, kan fråtse i.

Men vi har vel alltid visst at makt gir rett, først og fremst økonomisk makt. Noen gis anledning til å ta seg til rette, «ha seg» på andres bekostning. At menn med med makt tar seg til rette og «har seg» er knapt noe nytt. «Gutteklubben Grei» har vært et folkelig uttrykk for slikt. Alminnelige regler for sømmelighet eller redelighet, og ikke minst økonomisk triksing og unnaluring av plikter overfor fellesskapet er noe vi venter oss av «Gutteklubben» og dens politiske og juridiske håndtlangere. Vi kan godt kalle det former for korrupsjon.

Vårt eksempel.

Den lille byggesaken jeg har brukt noen bloggsider på i det siste, kan eksemplifisere hvordan systemene for likeverd og rettigheter kan rakne. Altså knyttet til kjøp og salg, og til såkalt «eiendomsforvaltning» i vårt tilfelle. En rask rekapitulasjon:

Fellesskapet ved den lokale Velforeningen eide en tomt, og besluttet å selge tomta. Undersøkte med kommunen om tomta hadde veirett, hvilket kommunen ikke kunne bekrefte. Vel`et besluttet å legge ut tomta for salg likevel, med klare krav til kjøper om tinglysing av begrensning ved evt. utbygging av tomta. Minimumspris kunne tilstås den som la opp til mest skånsom bruk. Det var to som la inn bud. Den ene nærslekt av et styremdlem, den andre et byggfirma. Byggfirmaet ble utelukket av styret fordi sikkerhet om veirett ikke kunne gis. Styremedlemmets svigerfar fikk tilslag for minimumspris fordi han tilkjennega mulig bygging av en generasjonsbolig- og også fordi veirett uansett var usikker. Svigerfaren overdro umiddelbart eiendommen til datteren, styremedlemmets hustru.

Familien bygde ikke. Det var ugreit med vanntilførsel, de fikk ikke bekreftet veiretten, men solgte for mye penger etter mange år til eiendomsutvikler. Som raserte 3,7 mål skogstomt uten varsel i noen retning. Som umiddelbart byggemeldte nær dobbelt så mange boliger som den tinglyste begrensningen forutsatt ved salget til styremedlemmet. Dvs. det viste seg at styremedlemmet den gang ikke hadde tinglyst den begrensningen han sjøl hadde vært med på å utarbeide. Noe man ikke visste før byggemeldingen forelå.

Vellet undersøkte med advokat muligheten for å gå til rettssak mot det tidligere styremedlemmet. Muligheten var der. Korrupsjon og mislighold av kjøpsforutsetninger var åpenbar, men advokatvurderingen tilsa at en rettssak likevel kunne gi usikkert utfall. Fordi det var gått lang tid, fordi det ikke forelå tinglysing (!!), eller kjøpekontrakt fra Vellets side som viste forutsetningene. Generalforsamlingsvedtak og protokoller virket ikke nødvendigvis å være tilstrekkelige. Man fikk vite at en rettssak kunne bli svært kostbar. Underhånden fikk man vite fra en fellesorganisasjon for Velforeninger – at erfaringene med slike saker var dårlige. Stort sett vant makt og penger fram. Velforeningen kastet inn håndkleet. De var lurt, det ble for dyrt.

Naboene kastet ikke inn håndkleet i første omgang. Ved siden av tjuvhogsten, var byggeplanene fra utbygger åpenbart også en omgåelse av gjeldende planer for uteområder, det var vilkårlighet i måling av høyder på tomta og en god del annet. Veirett var omstridt.                                                                                                              Utbygger forsøkte å omgå den usikre veiretten ved å tinglyse veirett over en annen naboeindom de hadde bygd ut tidligere. Dette protesterte disse naboene på – dette var eiendommer utbygger nå hadde solgt til dem. Man kan ikke tinglyse heftelser på en eiendom man ikke lenger eier. De tok saken rettens vei – som ga naboene rett, men ikke utbyggerne veirett. Den er fortsatt omstridt.

Protester ble lagt inn, dels tatt til følge av Plan og bygningsetat (PBE) som ikke ga byggetillatelse, men seinere gjorde om til byggetillatelse likevel. I rask rekkefølge ble dernest den nye tillatelsen trukket tilbake – og deretter ble tilbaketrekkingen av tilbaketrekkingen av tillatelsen trukket tilbake. Veiretten ble «prejudisielt» gitt av PBE – selv om den ikke var rettslig avgjort, igangsettingsillatelse gitt. Saken, saksgangen og protester er meldt videre til PBE, Fylkesmann og Sivilombudsmann fra naboene i flere omganger.

Gravemaskinen satte igang umiddelbart etter at igangsettingstillatelse ble gitt, og forløpet av saken verken behandlet av Fylkesmann eller Sivilombudsmann. Den ulovlige hogsten (også påpekt av PBE) umiddelbart i forkant av byggemeldingen, er heller ikke behandlet ferdig av PBE. Den er lagt til en egen avdeling av PBE som uvedkommende for byggesaken. Selv om den åpenbart var til utbyggers begunstigelse, ga klare fordeler. Bevismateriale for ulovlig hogst og urette målinger fjernes kjapt foran øynene våre. Vi skjønner at de ulike høringsinstansene, «sikkerhetssløyfene» effektivt blir frakoblet, sløyfet ut. Som også avdelingen i PBE som jobber med ulovlig hogst.

Men som vi har forstått av tilbakemelding fra PBE – underveis: Plan- og bygningsbestemmelser er «ja-lover» og det er primært utbygger selv som har ansvar for at regler og forskrifter følges. Vi har skjønt, etterhvert fra mange hold, at «småhusplanen» slik den er vedtatt og praktiseres av PBE gjennom omfattende dispensasjoner og snarveier, gir anledning og forrang til eiendomsutviklere for rasering av nærmiljøer. Åpenbart også i umiddelbar markanærhet, godt unna 500 m sone for trafikknutepunkt, og nødvendigvis med mye bilbruk. Polikerne vi har valgt vil det slik, eller vet kanskje i begrenset grad hva de vedtar. Men selv innenfor plan- og regelverket finnes fortsatt enkelte kjøreregler.                Den kommunale forvaltningen virker altså ikke som noen «sikkerhetssløyfe» for å ivareta likeverd mellom parter, men skal tilrettelegge for utbyggers optimale fortjeneste.

Naboene har vurdert å ta saken til Forliksrådet eller andre rettsinstanser for å få stoppet utbygging og utbyggingsomfang til saken har vært gjennom de ulike «sikkerhetssløyfene.» Men ble igjen advart. Man har eksempler på at utbyggere går til motsøksmål med krav om millionerstatning om utbygging – og salg hindres eller treneres. De kan vinne fram, fordi de sitter på ressursene. Slike sjanser har vi ikke råd til å ta. Det vet nok både eiendomsforvaltere/utbyggere og offentlig forvaltning.

Vi har lest oss atskillig opp på kjappe og omfattende advokatklager, meglerpresentasjoner, og plantegninger. På andres erfaringer. (Og de er mange). Vi har lest oss opp på plan- og regelverk. Vi evner i begrenset grad å sette oss inn i aritektoniske, byggforskriftsmessige, planmessige og juridiske detaljer og spissfindigheter. Det tar også tid når man i utgangspunktet ikke er sakkyndig.                                                                                   Som alminnelige samfunnsmedlemmer har vi ikke økonomi til å hyre dyr advokathjelp eller annen sakkyndig hjelp i særlig omfang.

Det eneste vi kan gjøre, er å sende inn det vi, tross alt, klarer å finne av urimelighet og uregelmessigheter til forvaltningsinstansene, til «sikkerhetssløyfene.» Det vi sender inn er jo offentlig tilgjengelig i plandokumentene. Det skal PBE ha, men er også en plikt de har. Men hvem gidder lese- og gå inn i slikt i vår infotainment-tidsalder? Såvidt «Brennpunkt» på snaue NRK-midler, knapt pressen – som også skulle være del av samfunnets «sikkerhetssløyfer.» Kanskje kan det sees som en demokratisk plikt å si fra når vi oppdager noe som er ugreit, om enn bare på en bortgjemt blogg.

Samfunn på skråplanet?

Noe av det vi ser, oppfatter vi å true balansen i samfunnet knyttet til praktisering av likeverd, like rettigheter, demokrati og velferdssamfunn. Balansen tipper, kan være i ferd med å bli et skråplan, skli ut:                                                                                 Demokratiske prosesser knyttet til likeverd, likebehandling og rett er, og må være relativt langsomme og sindige prosesser.

Konkurranse om størst økonomisk avkastning er utålmodige prosesser. Slikt skal også være dekket gjennom samfunnets ulike «sikkerhetssløyfer.» Men de skal ikke ha forrang. Det har de nok fått både gjennom småhusplanen av 2015 og praktiseringen av den.

De store aktørene i konkurransen om økonomisk avkastning gis forrang til sakkyndighet i rettssystemet. Det er først og fremst makt og penger som gir tilgang til jurister. Det er åpenbart de samme som først og fremst får tilgang til, og kan legge press på ulike forvaltningsinstanser også i konkrete saker. PBE sine lett kaotiske svingdørsbeslutninger gir utvilsomt et slikt inntrykk.

Gjennom prosessene og behandlingen, slik vi ser at PBE har åpnet for, settes altså også det jeg har kalt samfunnets «sikkerhetssløyfer» ut av spill. Hva Fylkesmann, Sivilombudsmann, Forbrukerråd – eller kanskje Økokrim, måtte finne ut, blir likegyldig slik saker kjøres. Som når det legges til rette for at relevant dokumentasjonsgrunnlag fysisk er fjernet, hus kanskje bygd og solgt før saken er gjennomgått i vår lille sak. Eller infrastruktur for rovdrift av felles natur og ressurser er investert i før saken er ferdig behandlet- og kanskje egentlig gjør ferdigbehandlingen irrelevant i større saker.

Det vi forstår er at dyre advokattimer og svært mye advokatkompetanse først og fremst legges i å gi råd om hvordan man kan balansere på, eller omgå regler og bestemmelser for eiendomsforvaltere og utbyggere, for storfinans også i innbyrdes konkurranse om å sko seg.                                                                                                                                  Som jevnlige lesere av «Dagens Næringsliv» forstår vi at omfanget av advokatbistand- og bruk av sammfunnets jurdiske forvaltningsapparat for å lure både hverandre og den offentlige forvaltningen, stille hverandre for retten, unngå bidrag til fellsskapet (som skatt osv.) i kampen om størst avkastning er formidabel. Noen burde regne på det – regne på hva «Gutteklubben Grei» koster samfunnet. De burde ta med hvordan forskjellsbehandlingen bidrar til å øke økonomiske og rettighetsmessige ulikheter i samfunnet, fort kan bidra til å tippe et foreløpig velfungerende system ut av balanse.

Noe av det farligste ved denne ubalanserte praktiseringen av lov- rett og rettigheter, er at de fleste av oss mister tilliten til systemet, til hverandre. Kanskje prøver vi å ta snarveier, være «smarte» eller «prøve oss» i strid med alminnelig høvelig atferd og rettsfølelse. Synes det er greit å «ha seg» på andres bekostning.                                                                            Det er gjennom de mange små beslutningene at det begynner å skli. Når styremedlemmet lurer fellesskapet, når man tøyer plan- disposisjons- og forvaltningsregler med egengevinst som mål. Når man skjenker ungjenta for å ha seg, eller ser en annen vei om man oppdager ugreie forhold. Det er lett å la det skli – mot korrupsjon og et mer brutalt samfunn enn de fleste av oss liker å tenke på.

Beskylder jeg tidligere styremedlem, eiendomsutviklere/utbyggere og planmyndigheter for å ville undergrave demokrati og rettigheter? Nei jeg gjør ikke det, i alle fall ikke for å ville det. Egentlig vet jeg jo ikke så mye om hva de vil. Oss i nabolaget har de ikke snakket med, men jeg tror nok ikke de tenker særlig på demokrati, likeverd eller rettigheter i det hele tatt. De tenker vel først og fremst på å tjene penger – som sikkert også advokater flest. Som etterhvert kanskje de fleste av oss. Og rettigheter, likeverd eller demokrati blir fort plunder og heft når store penger settes i spill og spekulasjon.

Blir ikke hele argumentasjonen en litt skinnhellig erklæring fra en nabo som gjerne vil beholde egen idyll og privilegier for seg selv? Det er vel ikke bare demokrati og likeverd vi er ute for å forsvare? Nei ikke bare. Selvsagt ønsker vi å ivareta et lite nærsamfunn, trafikksikkerhet for unger, utbygging i samsvar med den lokale karakteren osv. Som medlemmer av Velforeningen var tomta del av vårt felleseie. Det var også en fellesbeslutning å selge den – under vilkår- nettopp for å ivareta lokalsamfunnskvaliteter. Vi har altså regnet med utbygging. Men ikke i dette omfanget, og slett ikke på denne måten.

Det er særlig måten, praksisen som får meg til å gripe til tastaturet. Den litt fortvilte opplevelsen av mistillit som jeg tror på sikt kan ha større konsekvenser enn den umiddelbare forringelsen av et lite nærsamfunn. Små tuer som samlet sett kan føre hele samfunnet ut på et skråplan.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Overhøvling av Plan- og bygningsetaten i Oslo

Det å «høvle over noen» er et uttrykk som hører hjemme i tvilsom mannstale og praksis. En «hø-hø» – kultur som i disse dager er satt betimelig under lupen. Bekymringsmeldinger og varsler om overgrep. Det siste året har vi undret over om det innenfor bygg- og eiendomsforvaltning finnes en egen «hø-hø» kultur der noen får ha seg på bekostning av andre, på bekostning av plan- regelverk og rimelig anstendig oppførsel. Det er ikke fritt for at dette innlegget er preget av et ønske om å gi en «overhøvling» til forvaltere av bygg- og eiendom i Oslo.

Gjennom de siste åra er det kommet mange dokumenterte varsler om hvordan Plan- og bygningsetaten i Oslo (PBE), i tett samspill med utbyggere og meglere undergraver kommunens småhusplan. Saker har vært belyst gjennom NRK «Brennpunkt.» Mange av sakene er fra Oslo Vest, fra etablerte nærsamfunn, fra boligsameier. Saken vår fra Oslo Nordøst er av de mer omfattende. (De kan letes opp av presse- og media som måtte være interessert: Saksnummer 201705766, 201707116, 201717120, 201707121, 201707125, 201707128, 201707131). Brev er undertegnet av en rekke opprørte innbyggere i Oslo: «Bekymringsmelding – Prinsipielt varsel om at lovverket ikke følges.»

Etterhvert som vi, i utgangspunktet som «menigmenn,» har begynt å grave i sakene er vi i tiltakende grad blitt forskrekket. Så langt vår økonomiske evne rekker har vi, etterhvert med sakkyndig hjelp fra arkitekter, jurister, profesjonell oppmåling osv. påvist svikt. Vi har meldt inn til PBE, til Fylkesmann og Sivilombudsmann, forsøkt å få politikere og presse i tale. Vi har informert om saksbehandlingsfeil, vilkårlighetsbehandling, avvik i kotekart, tvilsom ansvarsrett, underlige helomvendinger i saksforløp mm.

I vår sak drer det seg bl.a. om feil lovanvendelse i PBE vedrørende minste uteoppholdsareal, det dreier seg om ulovlig snauhogst av 3,7 mål skog i småhusbebyggelse – til åpenbar begunstigelse for utbyggere. Det dreier seg om omtvistet veirett som ikke er rettsprøvet, om dobling av trafikk i smal privat vei mm.

Foruten innmelding av klager og dokumentasjon, har jeg gjennom denne bloggen i ulike innlegg over tid forsøkt å belyse og tenke rundt saken. Tenke litt prinsipielt rundt det vi erfarer. Innleggende kan letes opp på bloggen min, jonfrode.no: 11.7.16: http://jonfrode.no/spekulasjonens-tid-allmenningens-tragedie/ 4.3.17: http://jonfrode.no/fedrenes-synder/ 29.12.17: http://jonfrode.no/tvilsom-byggesaksforvaltning/

Vår sak er, etter vårt kjennskap, fortsatt ikke ferdigbehandlet hos Fylkesmannen. Men gravemaskinen er igang. Bevismateriale knyttet til måleavvik osv. forsvinner, videre saksgang gjøres irrelevant. Med PBEs velsignelse gis utbyggere og meglere rom for ikke bare å undergrave småhusplan og regelverk. De får overhøvle både plan, skog og nærmiljø, høvler ned tillit til anstendig forvaltning og eiendomsutvikling.

 

 

 

 

 

 

 

 

Tvilsom byggesaksforvaltning

 

Åpent brev til Plan- og bygningsetaten (PBE) i Oslo, til Fylkesmannen og Sivilombudsmannen.

Tillit til redelig opptreden, til ryddig og etterprøvbar forvaltning av lov og rett er blant demokratiets hjørnesteiner. Medborgere har rett til innsyn, til å prøve sin rett på like vilkår.

Vi har en byggesak i et lite nabolag i Ammerudskogen. Saken startet med svikt i redelig oppførsel. Den fortsetter etter vår forståelse med tvilsomme behandlingsprosedyrer i Oslos Plan- og bygningsetat. (PBE). Det vi opplever nå, på Østkanten, minner sterkt om saker som har vært oppe i NRK Brennpunkt. Der etatsleder toer sine hender, mens vi undres på hva som skjer under henne i systemet.

Vi har opplevd at beslutninger i PBE brått snus 180 grader ved at det gis rammetillatelse der byggesøknad tidligere var avslått. At ny saksbehandler underkjenner tidligere saksbehandlervurdering.

Plutselig er boliger lagt ut for salg på Finn.no. Med glanset, uvederheftig informasjon om terreng, trafikk, avstander osv. Med tegninger som tydelig viser hvordan prosjektet totalt bryter med lokal byggestil i nabolaget nær Markagrensa. Det skjer mens klagesak fortsatt er under behandling.

Saken vår er bitte liten i den store samfunnssammenhengen. Den viser kanskje hvordan PBE synes å tillate investorer å ta seg til rette. Den gir et mulig signal om hvordan tillit til forvaltning, rettsstat og demokrati kan forvitre. I det følgende oppsummeres forløpet i saken punktvis:

1) Et lite fellesskap (En lokal Velforening) har fått skogstomt som testamentarisk gave. Felleskapet beslutter å selge tomten etter at den har ligget urørt i mange år.

2) Tomten selges til familie av styremedlem i Velforeningen til gunstige vilkår. Gunstige fordi tomten neppe har veirett, fordi man uansett ønsker lav utnytting, vil bevare lokalmiljøets egenart. Som vilkår for salg bestemmer Velforeningen ved Generalforsamlingen at det skal tinglyses begrensninger i utbygging av tomten.

3) Styremedlemmet (som har deltatt i Vellets salgsforberedelser), lar tomta ligge i årevis, bygger ikke. Skogen vokser.

4) Skogsområdet snauhogges brått uten varsel verken til naboer eller myndigheter en senvinterdag i 2016.

5) Snaughogst utføres av utbygger/investor og ny kjøper av tomta. Som har gitt ca ti ganger prisen Vellet solgte for. Tomta er pantsatt for 100 mill.kroner. Ny eier inngår i et villniss av selskaper.

6) Få dager etter snauhogst foreligger nabovarsel fra PBE om omfattende utbygging. Nær det dobbelte av forutsetningene om begrensninger ved salg fra Velforeningen.

7) Fellesskapet legger inn protester. Både på tegninger, arealutnyttelse, terrenginngrep og måling, dokumenterte trafikkforhold, veirett osv. Ikke minst knyttes protest til omfang.

8) Det viser seg at de som håndterte salg fra Vellet ( blant dem styremedlemmet som fikk kjøpe), har «glemt» å tinglyse begrensningene som forutsatt ved salget. Noe nåværende vel-styre og naboer først oppdager ved hogst og varsel om byggeplaner.

9) PBE går gjennom byggesøknad og protester. Finner en rekke feil. Byggesaken blir avvist overfor utbygger. En rekke endringer må- eller bør gjøres før evt godkjenning. (sept.2016).

10) Utbygger sender inn omfattende advokatklage på avvisningen. Også klagen blir avvist i PBE        ( desember 2016).

12) Utbygger har møter med PBE. Mindre justeringer gjøres. Fornyet byggesøknad sendes inn.

13) PBE, ved ny saksbehandler og ny (vikarierende) avdelingsleder, gir rammetillatelse for bygging etter ny behandling. ( oktober 2017).

14) Det lokale fellesskapet finner at PBS sine anbefalte endringer fra første avslag i liten grad er fulgt opp, at veirett fortsatt er uklar. Omfanget det samme. Undres over helomvending fra PBE på slikt grunnlag. Ruster seg (med begrensede økonomiske midler) til ny runde i saken gjennom dagene før klagefrist. (november 2017).

15) Byutviklingskomitéen opprettholder avslag fra PBE både av byggesak og klager fra utbygger. Sender saken videre til Fylkesmannen for endelig avgjørelse. (november 2017).

16) Fylkesmannen melder at saken er mottatt – og vil bli behandlet innen april 2018.

17) Fellesskapet hevder at saksgang og vurderinger knyttet til fornyet byggesøknad er problematiske, engasjerer advokat. Innhenter uttalelse fra arkitekt som påviser feil i grunnlaget for tomteutnyttelse, målinger og framlagte planer. Fellesskapet legger fram omfattende klage innen frist, på rammevedtak og behandling. (november 2017). I det nye vedtaket om rammetillatelse fra PBE, hevdes bl.a. at veirett ikke er omtvistet. Veirett er omtvistet jfr. historikk og klager.

18) I PBE sin saksliste framgår (november) at utbygger nå har søkt igangsettingstillatelse. (november 2017).

19) I en telefonsamtale med saksbehandler i PBE framgår at igangettingstillatelse trolig blir gitt. Graving kan være rett rundt hjørnet – og dermed også fjerning av alle bevis for mulige feilmålmålinger av høyder og areal.

20) Planlagte hus legges ut av Privatmegleren for salg. (4.12.17). Dette skjer før PBE sitt første avslag, eller seinere klager på PBE sin helomvending har vært gjennom behandling hos Fylkesmannen.

Naboene orienterer seg blant andre som har møtt de samme utbyggere, oppmålere og advokater. Det virker å være folk som synes vant med å kutte hjørner, møter samme saksbehandler i PBE. Vi begynner å lure. Det lukter. Vi synes å oppleve utbyggere/meglere i fri utfoldelse. Som tillates å kutte hjørner på bekostning av naboer og fellesskap.

Uansett hva som måtte kunne påvises av uryddig saksbehandling i større skala, sitter vi med åpenbart tvilsomme prosedyrer i forhold til vår egen sak:

Pkt. 2, 3, 4 og 8 er, sett i sammenheng, åpenbart i strid med redelig opptreden og alminnelig rettsfølelse. Også pkt 4, påpekt av PBE som ulovlig hogst i første runde, og med varsel til utbygger om overtredelsesgebyr. Alle disse punktene ansees som irrelevante i godkjenningsprosessens andre runde.

Dersom pkt 18 og 19, igangsettingstillatelse med oppstart av graving og bygging og salg settes igang nå, må det innebære at PBE også anser pkt. 14-17 over som irrelevante for godkjenningsprosessen. Det må innebære at påpekte feil i høydemålinger etc. tillates fjernet- også som mulig bevismateriale ved tvist.

Gjennomgang og prøving av feil påpekt gjennom advokat og arkitekt blir gjort irrelevante, klageretten blir i praksis tilsidesatt. Fylkesmannens vurdering og behandling ansees også som irrelevant.

Utbyggere- og spekulanters gevinst synes å gis forrang i PBEs behandling. Det er også spekulantene som rår over dyr advokathjelp for å kunne omgå regelverk og ignorere alminnelig rettsfølelse, ikke nabofellesskap. Det virker nærliggende i vår sak å anta at utbygger- og advokatteam bruker den for å fjerne forskrifter de ikke liker (trefelling) såvel som å presse markagrensa (for ytterligere investeringer.) Penga synes å rå, tillit til redelighet og og demokratisk forankret forvaltning forvitrer.

Til Fylkesmann og Sivilombudsmann: Er dette god forvaltningsskikk?

Jon Frode Blichfeldt

Investering og verdier

For over 40 år sida fikk vi valp i rekkehuset øverst i Groruddalen. Uten at vi hadde hatt planer om hund, så blei det slik likevel. Fordi nesteldste jenta i 2 – års alder brått blei redd for alt som gikk på fire etter å ha blitt løpt ned av naboens dachs. Beste måten å kurere det på er få hund sjøl tenkte vi. Et uventa kull dvergpudler (dog med stamtavle) dukka opp hos noen venner, og tilbud om valp. Det virka. Redselen ble kurert med oppvekst i felles fordragelighet. God investering.

Valpekullet var blitt ukyndig håndtert av en veterinær ved fødsel. Han hadde sneia halene helt av. En kyndig hundeeier på besøk, koste med vår lille angstfordriver da han plutselig kom med et forskrekket utbrudd: «Men den er jo ikke noe verdt!» Og mente at den ikke kunne konkurrere på utstillinger. Uten hale. Dårlig investering i markedet. Men det var jo ikke derfor vi hadde tatt i mot det lille nøstet.

«Jeg er glad huset vårt ikke er verdt noe!» Sa bestemor for en tid tilbake – og fortsatte: «for vi har jo ikke tenkt å selge det!» Vi slo til på et generøst tilbud for rundt 40 år sida om å kjøpe en liten gammel hytte i skogkanten. Den hadde vi mye glede av. Etter rundt 10 år undersøkte vi muligheter for å bygge hus der. Det kunne vi. Fikk lån. Bank- og finansinstitusjonene ville låne oss dobbelt så mye som vi ba om. Syntes vi var tåpelige som ikke lånte, investerte mer.

Men lån er jo ikke noe man «får.» Det er noe man kjøper til svingende priser. Som finansfolk investerer og spekulerer i både lokalt og globalt. Vi var i begynnelsen av ei boligboble den gangen for snautt 30 år sida. Det visste vi ikke. Hva med finansfolka som pusha boliglån? Hadde vi fulgt deres råd, ville vi ikke hatt noen sjanse til å betjene det lånet de ville selge oss. Hadde kanskje måttet selge til banken for underpris. At finanseliten kan spekulere i og tjene penger på dårlige lån de sjøl har lagt til rette, har vi lært i det greske EU-dramaet de siste åra.

Huset ble både stort og godt nok. Bygd omtrent som vi ville, innafor rammene vi hadde valgt og kunne overskue. Vi investerte ikke i huset for å kunne sette det i spill i markedet. Vi investerte i å bo godt, litt i tilhørighet til Groruddalen der bestefar vokste opp. Vi fikk hus og hytte i ett, nok å pusle videre med så lenge vi har helse, krefter og lyst.

Kanskje fordi vi ikke lånte øre til finansinstitusjonene og deres verdier.

 

Trykket på baksida Klassekampen 30.7.15.

 

Kretsløpsøkonomi

Dagen ser bra ut så langt for bestefar. Sov lenge. Leste dagens tre morgenaviser langsomt over müslien og kaffen. Krysset av og streket under som jeg pleier. Krysset settes på aviser og artikler som ikke umiddelbart skal i papirsøpla for resirkulering. Men som skal legges til side for mulig sirkling, kanskje resirkulering i egen toppetasje, før eventuell utlegging via samtaler, sosiale media . Kanskje for lette krusninger i den mediale andedammen.

Det ble mange kryss denne morgenen. Les videre

Allmenning

Allmenning
«Jeg går rett på samma hva jeg støter på» gikk ei regle i skolegården på Grorud. Vi peila kurs og gikk på uansett hindre. Ferden endte stort sett i flirende sammenstøt og kaos, kanskje ei bule i panna. En slags testing av hvordan det kunne gå når en bare stakk ut kurs og mål uten hensyn til andre enn seg sjæl. Det var moro, men en leik som sjelden varte lenge før den brøyt sammen. Les videre

Det spørres

Det svirrer av spørreundersøkelser rundt oss. Avisene har store oppslag om meninger og trender, om beste barnehager og sjukehjem.Best i spørretest, brukerundersøkelser, kundetilfredshet. Er det informasjon og kunnskap om meninger og erfaringer som legges ut for diskusjon. Eller er det manipulering inn i kunde- og markedstenkning? Falsk informasjon og reklame?
Forleden ble bestefar bedt om å være med i en stor kulturundersøkelse. Lenke til skjema og elektronisk avkrysning av 50 spørsmål med ørten alternativer. De fleste knyttet til kultursmak og kulturbruk. Her kunne hukes av for hva bestefar liker å lese og lytte til. Sjangre og favoritter. Opplisting av forfattere, musikalske artister som DDE, Celine Dion, Odd Nordstoga, Anne-Sophie Mutter på en skala fra 1-6. Dessuten Arne Nordheim i kategorien «artister»? Kunstner og komponist, men ikke så ofte på artistscenen?
Det kan veksle på hva bestefar liker å lytte til eller lese. Det kommer an på tid- sted- og situasjon. Noen ganger kan ei Rythm and Blues- låt treffe et ømt punkt, men like gjerne en leken modulering fra Keith Jarrett, en inderlig salme ved en båre, Prøysens «Nøtteliten bor i toppen av et tre» framført av barnebarnet.
Kulturundersøkelsen endte med å liste opp poengsetting av TV-programmer samt en rekke designmerker og butikkjeder. Hvilke kjeder synes best, hvor liker du å handle?
Opplegget, liknet brått på flommen av de utallige «brukerundersøkelsene» som bestefar pleier å skygge unna. Oftest handler spørreskjemaene om omdømme- og markedsføringstiltak. Slike «undersøkelser» florerer ikke bare i forretningslivets markedsstrategier, eller Listhaugs konsulent- anbefalinger til kommunepolitikere for opinionsmanipulering. Etterhvert framstår de som standard for mål- og resultatstyring i hele offentlig sektor, i helse- og utdanningssystem. En ugrei blanding av fag, konsulentvirksomhet, politikk og butikk.
Gjennomsnittstall med to desimaler blåses opp for å rangere barnehager, skoler og sjukehjem selv om tallene saklig sett verken kan sammenliknes eller kobles til klare sammenhenger mellom årsak og virkning. Vi lures til å tro at tilsynelatende presise, enkle tall kan forstås som uttrykk for kvalitet i helse og utdanningsarbeid. Tallene framstår som udiskutabel varedeklarasjon, reklame og «kundeinformasjon:» Kjøp best barnehage, skole, fesitval, sjukehjem, politikk!
Som man roper i skogen får man svar. Vi svarer slik spørsmål og kategorier ber oss om. Under tynt dekke av informasjons- og kunnskapsinnhenting, læres vi samtidig opp til forventningen om at alt kan stykkes opp, prises, kjøpes og selges i markedet. For den som har råd. Som det het i barneregla: «Har du penger så kan du få, har du ingen så må du gå.»

Trykket på baksida Klassekampen, 10.3.14