Om ikke å legge utenriks- og sikkerhetspolitikk i svart.

Vi holder oss med et rimelig bredt tilfang av daglige aviser. Forsøksvis som basis for egne meninger og forsøk på å ta fornuft i bruk i turbulente tider. Aftenposten blir ikke tilstrekkelig. Ved siden av denne får vi Dagsavisen, Klassekampen og Dagens Næringsliv i postkassa. Den siste leser vi dels på nett, får papirutgaven fredag og lørdag sammen med Morgenbladet og lokalavisa. Vi kan være innom andre aviser også, helst på nett, Britiske The Guardian ukentlig. Ulike internasjonale nettsteder søkes opp på internett, dels for å prøve og sjekke annen informasjon.

I liten eller ingen grad går jeg inn i diskusjoner på avisenes egne sider. Det hender mediesurfing og tankeforsøk resulterer i skriverier som et mikroskopiske forsøk på å dele dem. Det gjøres oftest på bloggen der dette skrives: jonfrode.no. Av og til som baksider i KK. Gjerne under litt tvil sendes de videre i åpnere landskap på «sosiale medier.» 

For mitt vedkommende på ei FB-nettside «Skråblikk» som et forlag en gang insisterte på at jeg måtte få opp etter å ha publisert noe i bokformat. På denne sida prøver jeg også dele kommentarer og innspill verd å lese – uten at jeg nødvendigvis er enig i ett og alt.

Etter en artikkel i DN av Fridtjof Jacobsen i DN 26.3. «De som hatet Amerika» begynte jeg å snekre på en kommentar for bloggen. Jeg leste det som et forsøk på å stemple, og dermed strupe nødvendig mangfold i en vanskelig diskusjon. 

I dagens DN kommer Julie Wilhelmsen med mye av det jeg snekret på, så jeg legger denne snekringen til side. 

https://www.dn.no/innlegg/krigen-i-ukraina/russland/ytringsfrihet/innlegg-skal-debatten-om-norsk-utenriks-og-sikkerhetspolitikk-legges-i-svart-etter-russlands-angrepskrig-mot-ukraina/2-1-1196119?fbclid=IwAR3kzhx0i8GKyJNWuHnHxEdktTkdp41aXG9_zuO_iA_hLWDBUPx

Snekrer heller videre på en tekst som sikkert blir for lang og vanskelig om den noensinne blir ferdig. Foreløpig overskrift på teksten er: «Fornuften er en slitsom ting.» Litt med Darwin P. Erlandsens «Fornuften er en ensom ting» i bakhodet. Noe som jo er helt feil, men ikke helt. Fornuft og tankevirksomhet er en individuell sak, bør kunne deles, helst tåles, men også prøves. Fornuften er i alle fall en slitsom ting om man ønsker mer enn slagordpreget stempling. Ensom fornuft kan bli galskap, ensporethet, undertrykking og maktmisbruk; fatale feilvurderinger. Det er vel slikt Julie Wilhelmsens innlegg er opptatt av, slikt som ytringsfrihet kan handle om. At DN trykker motinnlegget er et godt tegn på at friheten virker. Vi bør sette pris på å kunne leve i et samfunn der det langt på vei er mulig.  

Korporal

Under Cubakrisen i 62 var bestefar vernepliktig på Evjemoen. Troppens yngstemann, nettopp fylt 18. Stridende A MP+ uten å være særlig stridslysten. Krisa blei ett av flere referansepunkter for seinere tanker om krig og vold. Om å drepe og dø.

Ved overflytting til Garden blei jyplingen plukka ut til korporalkurs. Var både litt stolt og flau. Stolt over å bli plukka ut, flau fordi stripene på armen fort blei betrakta som strebermerker, tvilsom status som «fornærma menig» og ikke lenger en av gutta. Slikt er ikke greit om du er fra Grorud. «Korporal» er utledet av «hode» på latin, viser til en anfører. Bruke hodet som lagleder for åtte eldre kamerater i troppens minste enhet. Sikkert etter gammel romersk legioninndeling for kriging. Det kunne være utfordrende for tanken.

På korpkurset ville en våken ingeniørstudent diskutere organisering av forsvar. Norsk forsvar virka bygd opp etter gamle tanker om krigføring på Europeiske slettelandskap blant småkonger og adelsfolk? Det passa vel dårlig i norske landskap og med norsk historie? Slikt var ikke diskutabelt. Her fulgte man ordre.

På morgenoppstilling sto korporalen foran det lille laget og meldte til kompanisjefen at alle var på plass – eller ikke. En morgen forsov han seg. Hadde oljet geværet for vedlikehold om kvelden, men rakk ikke å pusse ut. Kompanisjefen valgte akkurat dette geværet for inspeksjon. La tommelen bak sluttstykket for å speile om løpet var reint og så ingen ting. I raseri slengte han geværet bortover plassen og brølte at «dette er hærverk!» «Er det noe som er hærverk her – er det å kaste geværet slik» sa korporalen.

Han ble belønnet med tre stolte døgn i «bua» på grunn av «manglende vedlikehold.» Som var tullball, det var jo omvendt. Refs for ikke å ha våkna i tide, eller for å ha vært oppkjeftig mot en offiser, kunne vært forståelig. Det var noe som sladret om et autoritært system uten autoritet.

Etter år i ulike tenkebokser, ba korporalen om å bli slettet av militære ruller. Som forsøk på å bruke hodet. Han hadde fått barn å bære på armen. Verdier, tenkemåter og ideologier var omskiftelige, virket ikke verd å drepe og dø for. Tenkemåtene- og praksisene våre var i ferd med å ruinere de økologiske, naturgitte livsvilkårene for nye generasjoner. Opprusting, og krigshissing var skarpe bidrag til slike ødeleggelser; rettet oppmerksomheten mot feil fiende. Nektingen på økopolitisk grunnlag førte til rettssak. En rettssak som ble vunnet. Et tegn på et ikke-autoritært system verd å forsvare. Men ikke med mer vold. Romerriket falt i år 476, vi burde klart å tenke bedre i 1973. Eller i 2022?   

Under Grorudbrua hadde noen en gang malt to løsslupne setninger med store bokstaver. Utopiske opprørstanker kanskje skrevet med uro og kjærlighet i en regnfull tid: «Mer sol til norske rumper!» Det milde kravet ble fulgt opp med: «Tenk om det ble krig og ingen møtte opp!» 

                                                                       Trykt på baksida Klassekampen 22.3.22

Om å være fanget i et hjørne

Hjørnet er det ytterste punktet når vi vandrer mellom kryssende linjer. Vi kommer ikke lenger uten å snu. Det skjønner vi kanskje ikke før vi er der.

Når vi prøver snu, kan vi oppdage at linjene ikke kan brytes, at veien tilbake, utveien, virker sperret. Er den sperret av et tilfeldig ras, av noen som ikke vil oss vel, eller av våre egne forestillinger? Prøvelser som krever valg, helst rasjonell handling. Men som også kan utløse irrasjonell panikk. Det går sjelden bra. Glimtet fra Putins TV-opptreden forleden minnet mest om det siste.

Glimtet minnet om to historier om hunder og prøvelser.

I det rommelige huset vårt hadde vi besøk av en livlig ungeflokk. De lekte og tullet med den gamle, store, snille og stivbeinte Berner Sennen-hunden vår. Etter hvert ble bikkja lei og trakk seg tilbake under trappa.

Ungene fulgte etter, de ville leke mer. Dermed sperret de utveien fra hjørnet under trappa. Bikkja ble urolig. Den glefset, forsøkte å bite. En unge fikk et bittmerke og panikk brøt ut.

På lærerskolen hadde vi avsluttende eksamen i norsk stil. En av oppgavene var å analysere et tekstutdrag fra en novelle av Solzhenitsyn, en russisk bejublet nobelprisvinner. Teksten handlet om en lenket og mishandlet hund som ble sluppet fri. En vakker beskrivelse av hundens takknemlighet og glede over en plutselig frihet.

Den oppgaven valgte jeg. Jeg kritiserte dikterens opplegg som altfor enkelt. En lenket og hundset bikkje kunne være uberegnelig om lenka løsnet. Kanskje ville den slikke frigjørerens hender – eller bite dem. Kanskje holde seg til lenka. Helst ville den, om den var sulten og tørst, straks kaste seg over kjøttbiter og vann om det ble tilbudt. «Først mat, så moral,» som Brecht sa. Den ville nok knapt juble over friheten, enda mindre ha en idé om slikt. Tillit og trygghet må bygges langsomt – på gjensidighet.

Kikket bort på en medstudent mens jeg skrev. En trivelig og fin fyr. Flink, alltid med beste stilkarakter. Som litt ensporet kommunist burde han ikke velge denne oppgaven, tenkte jeg. Ante at han kunne bli fanget i sitt eget ideologiske hjørne: Angripe dikteren som hadde sviktet idealene, snarere enn å analysere og svare på oppgaven. Kanskje fikk jeg rett. Han fikk sin dårligste karakter til eksamen.

Bråkete unger,innestengt frustrasjon og redsel. Krig. Veier ut som kan sperres av makt, uforstand og ideologier på villspor. Det går mot eksamenstid og prøvelser. Utveier må finnes, selv om verken fasit på oppgaver eller fornuft foreligger.

Baksiden Klassekampen 28.2.22

Krig. Er det noen voksne i rommet?

Rommet bestefar hinter til er «det store rommet»: «Kloden (som) dreier stille rundt» slik forfatterdebutant Kjærstad navnga novellesamlingen sin i 1980. Smårollingen fra borettslaget vårt på Grorud vokste som forfatter siden; med utforskning av historier, hendelser og muligheter som kan forme liv, vedlikeholde liv og ødelegge liv. Mye å lære og undres over. 

Kloden dreier stille rundt selv om vi som bebor denne ene planeten strever iherdig med å lage bråk; tror vi må «ta rotta på hverandre» og konkurrere: Om økonomisk vekst og avkastning, må angripe hverandre som måkene i Odd Børrezens vise: «Skal-ha-skal ha!» Eller som smårollinger i barnehagen som skriker om spaden – «den er min!» og truer med at «faren min er sterkere enn faren din!» Om de ikke får det som de vil – der og da.

Internasjonal politikk synes å mangle voksne til å forvalte både små og store rom. Enten det dreier seg om nødvendig natursamspill på en klode som ikke kan vokse, eller det dreier seg om fastlåste ideologier, normer og krav med ulike historiske røtter. Ideologier, normer og krav har gjerne feste i jord, i en materiell verden; i den produksjonen som muliggjøres ved tilrettelegging, fordeling og vedlikehold så liv kan gå rundt. For det er vel noe av vitsen og meningen? 

I barnehagen er voksne til stede, kan gripe inn og sørge for at alle får muligheter, at konflikter kan sorteres. Hjelper de som skal vokse opp til å lære og lytte til hverandre, dele og hjelpe hverandre slik at alle kan være med, ha det rimelig bra uten for mye bråk.

I øyeblikket er det mye bråk i Ukraina. Slik bestefar ser det står de på ulike sider og skriker som unger til hverandre: «Denne er min!» «Jeg sa det først!» «Jeg kom først!» «Du jukser!» «Faren min er sterkere enn faren din!» «Jeg har mye større og finere bil enn deg!» «Du snakker så rart!» «Du ser ikke ut som meg!» «Du er slem og får ikke leke med oss!» «Jeg vil ikke leke med deg, nå skal du få juling!»  

Som det het i det gamle «Tramteateret»: «Det går alltid et korstog,» Kanskje vi er for raske til å stille opp i ulike korstog. Noen av oss kanskje fordi vi er sinte, kjenner oss ydmyket, foruretta eller tråkka på – eller bare redde. Noen av oss kanskje fordi vi veit vi har makt, kan gjøre som vi vil og diktere hva andre skal, eller hvor de bør forvises. 

Eller fordi vi ønsker oss makt, kanskje mer makt; vil bli «konge på haugen» som i barndommens store snøfonn i skolegården. Litt som «Padda Sifadda» i Dr.Seuss sin sprelske barnebok: Som kravlet opp på en stadig høyrere pyramide av padder; tråkket dem ned for sjøl å kunne se ut over hele verden. Til den nederste padda ikke klarte mer og hele pyramiden raste. 

Kanskje noen av oss bare tror vi veit best – eller i alle fall heier når kampen er i gang, holder kanskje med den vi tror er sterkest. Slåsskampene i barndommens skolegård ble ganske sikkert muliggjort ved alle tilropene: Heiagjengene rundt kamphanene som oppildnet til mer slåssing og neseblod. Oftest var det en lærer der som kunne rydde opp, i alle fall midlertidig, så det ikke utartet i mer voldsbruk. Som Pelle Parafins Bøljeband sang: «Det enkleste er pistol.» https://www.youtube.com/watch?v=8b3AXP6Af-w  Stadig aktuell. (Husk at de ikke mente det bokstavelig om du spiller av lenken!) «Læreren» i bandet, Magne Bruteig, sang vi seinere med i Grorud kirkes kammerkor, en vennlig og klok kulturpersonlighet. Det synges, spilles, danses, males og tegnes kanskje for lite!

Er ikke ulike blogginnlegg (og lenker på egen nettside) uttrykk for å «tro at jeg veit noe» – eller å posere som en «voksen i rommet»? Kanskje. Det er mye jeg ikke veit, men jeg har fulgt litt med. På gymnaset skreiv jeg historisk særoppgave om «Norsk utenrikspolitikk etter 1945.» Dykket litt i den første etterkrigshistorien. Siden har jeg fortsatt å lese litt historie, brukt oppslagsverk, nett og ulike aviser. Har fulgt ulike kommentatorer- forsøksvis med ulike politiske vinklinger.

I historien om dagens Ukraina er det vanskelig nok å skille mellom navnene på skiftende politiske Ukrainske ledere, idealister, slåss- og bråkmakere gjennom siste tiår: Kutsjma, Justsjenko, Jarosj, Parubij, Janukovitsj, Jatsenjuk, Porosjenko, Zelenski.

Det er minst like vanskelig å skille mellom sant og rett, juks og bedrag enten kildene kommer fra den ene eller andre siden. Historie og erfaringer gir liten grunn til å stole på noen av aktørene.

Samtidig kommer man knapt videre uten å forsøke å lytte og forstå. Både lange linjer og nære hendelser. 

Litt historikk.

Inntrykkene etter ulike små dykk går omtrent slik (uten særlige kildeanvisninger):

Historisk var Kiev-riket (eller Gardarike som vikingene kalte det) det første Russland. «Rus» en betegnelse (kanskje med opphav i skandinaviske landskap) for østslaviske folkestammer (russere, ukrainere og hviterussere) som gikk om hverandre uten noen etniske forskjeller fram til 13-1400 tallet. Siden har Kiev-riket vært erobret og oppdelt et utall ganger. (Min svigermor ble født i Galicia – i det nåværende Ukraina. Da hun ble født var området del av det Ungarsk-Østerrikske keiserdømmet, før det ble tysk protektorat og dernest innlemmet i Sovjetunionen og utsatt for hungersnød og deportasjoner gjennom 30 åra.) 

Sammen stoppet Sovjetunionen og vestmaktene Hitlers rasistiske «tredje rike»; andre verdenskrig var over. Sovjet bidro sterkt til frigjøring av Finnmark, og trakk deretter troppene tilbake. Det gjorde de ikke i det slaviske området – Øst-Europa. I praksis «delte» Sovjetunionen og USA Europa i to «interessesfærer» – etter hvert med et mellomliggende maktsentrum: Den Europeiske Union. 

Den tyske stål- kull og kjemi- industrien hadde bidratt til å gjenoppbygge Tyskland etter ydmykelsene fra første verdenskrig. Den bidro også sterkt til Hitlers opprustning og ekspansive tredje rike. Det var penger å tjene i krigsmarkedet, nye markeder å erobre. Thyssen-Krupp var en av industri-gigantene. 

Etter den andre krigen, i 1947, kom Marshall-planen (etter USAs utenriksminister) for gjenreising av Europa i ruiner, ikke minst Tyskland. Planen forutsatte liberalisering og økt handel og ble tilbudt både vestlige land og Sovjetunionen. Et «frihets» – og oppbyggingsprosjekt som bevisst ble utformet slik at Sovjet vanskelig kunne akseptere det. (Ref Store Norske). Det bidro nok sitt til den kalde krigen, og fungerte som opptakt både til NATO og OEEC – seinere OECD. Norge deltok i programmet. USA var tidlig skeptiske til norske reguleringer i forlengelsen av konsesjons-lover, partssamarbeid, statsdrevet industri og fordelingspolitikk (som oppbygging av «norsk modell») siden 30-åra. De ønsket å redusere hjelpen, men fant det lite klokt å gjennomføre økonomiske sanksjoner mot et land som grenset mot Sovjetunionen. (Ref. Store Norske).   

NATO ble dannet i 1949 for å demme opp for kommunismen som ble festet i Øst-Europa etter krigen ved kupp i den sovjetiske interessesfæren – som i Tsjekkoslovakia 1948. 

I 1951-52 ble man (Tyskland og Frankrike, etter hvert flere) enige om å kontrollere kull- og stålindustrien – som virkemiddel i den nødvendige gjenoppbyggingen av et ødelagt Europa, og ikke minst som motvekt til ny opprustning og en forsikring overfor Frankrike i så måte.

Krupp fikk straff etter krigen, men finansimperiet til Thyssen-Krupp fra mellomkrigstiden ble reddet, kapitalen kunne ufortrødent vokse videre og tjene penger på gjenoppbygging av det de hadde bidratt til å rive ned. Også som investering i nye og friere markeder som ble stadig bedre avtalemessig tilrettelagt. 

EF/EU som videreføring av Kull- og stålunionen i 1957 (Romatraktaten), hadde et grunn-leggende ideal om full markedsfrihet: Traktatfestet rett og mulighet til å flytte folk, varer og penger dit de kunne gi best- eller størst avkastning i konkurranse mellom investorer og næringsliv. Uten å måtte ty til våpen og krig.

Warszawapakten mellom Øst – Europeiske stater ble dannet i 1955 som en motvekt til NATO. Kanskje utløst av Tysklands gjenopprustning og medlemskap i NATO og EF. Det var bare 10 år siden krigen. Krigen hadde gått hardest ut over Sovjetunionen, ikke minst et Ukraina i ruiner. Den nye pakten gjenreiste i noen grad Sovjetunionen som stormakt, om enn den reelle globale makten økonomisk og militært lå i USA og NATO-alliansen. Med invasjoner i Ungarn 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968 fastslo Sovjet at de ikke aksepterte bråk i klassen. Den egenrådige diktatoren i Romania, den autoritære samlingen av etnisk sprikende staur på Balkan under Tito, kunne antyde at enheten ikke var total.

Den kalde krigen ble preget av atom- og våpenkappløp, beskyldninger, spionvirksomhet og propaganda fra begge sider. Det liknet på en serie «Spy vs. spy» i komibladet «Mad» flittig lest på 60-tallet. Spionene som forsøkte undergrave og bombe hverandre og stort sett falt for egne grep.

Cuba-krisen i 1962 viste at USA ikke tålte at linjer ble overtrådt i egen interessesfære. En interessesfære som åpenbart strakk seg inn i Sør-Øst-Asia med omfattende krigføring der stormakten i noen grad falt for eget grep.

Da Warszawapakten ble oppløst og kommunistpartiene i Østeuropa stort sett forsvant på begynnelsen av 90-tallet, tenkte jeg at nå var det tid for nedrustning på begge sider. Men NATO rustet opp, befestet sitt interesseområde ved å invitere inn, innlemme de tidligere Warszawapakt-landene i NATO. Dels ble de innlemmet i EU sitt frimarkedsregime.

Piske opp- og fiske i opprørte vann.

I det brått «nyliberale» Øst-Europa synes utviklingen dels å bidra til tilnærmet demokrati, men også å føre til nye former for nasjonalisme, autoritære styreformer; oligarki uttrykt som plutokrati og kleptokrati. Kanskje som videreføring av tidligere undertrykkende feudale- og ettpartisamfunn med «sterke menn» dels i konkurranse med hverandre, og med vekslende innbyrdes opprør. Du skal være ganske rik for å kunne bli valgt inn i Ukrainsk politikk. Korrupsjon har vært nær-værende siden landet ble «selvstendig» – som så mange andre steder. Russerne bidrar etter evne til opprør på egne premisser – med en slags ryggdekning i lang (og motsetningsfylt) felles historie.   

USA og NATO (som dels overlapper med EU) har både pisket og fisket etter evne i det samme opprørte vannet – med klar brodd mot Russland og med stadige ydmykelser av den fordums stormakten. Med stadige oppmuntringer og støtte til politikere som vil løsne bånd til Russland og løfte om innrulling i NATO og/eller EU. En amerikansk vise-utenriksminister (Victoria Nuland) og en senator-landsmann (McCain) som opptrer på Majdanplassen i Kyiv med ulike opprørere i 2014 må sees som oppildnende heiarop til en mulig slåsskamp. En klar ydmykelse innenfor en historisk russisk interessesfære sett derfra. Knapt noen dokumentasjon av voksen atferd i et urolig rom.

EU har gjort avtale med Ukraina. Den synes å sette landet i slags økonomisk kolonisituasjon; økonomisk livegenskap – uten særlig sjanse til f.eks. å utvikle egne økonomiske verdikjeder industrielt. (Ref E.Reinert).

Konflikten mellom russiskvennlige (og sikkert støttede) opprørere i Donbass-regionen og regjeringen i Ukraina, ble forsøkt sortert i Minsk- avtalene i 2014 og 2015 mellom Russland, Ukraina – med bistand av Tyskland og Frankrike og aksept av FNs sikkerhetsråd. Avtalen synes knapt forsøkt fulgt opp fra Ukrainsk side – eller noe «vestlig» land. Snarere framheves en slags lovnad om å inkludere landet i NATO. Noe som rimeligvis oppfattes truende av russerne. Gjennom historien er de vant til invasjoner fra vest.  

Dette synes grovt sett å være noe av baklandet for dagens Ukraina- krise.

Om verdier, demokrati og tillit.

Russland er ikke en demokratisk stat etter standardene i vår norske relativt liberale demokratiske rettstat. (Jeg sier relativt – for en perfekt liberal demokratisk rettstat finnes knapt. Hadde den den vært «perfekt» ville den heller ikke vært demokratisk.)

Det er begrenset grunn til å stole på informasjon fra autokraten Putin, eller på oligarkene og kleptokratene som omgir ham. Trykke- tale- og trosfrihet er ingen selvfølge på de kanter, men undertrykkes, fengsles. Alle kommentatorene jeg har tillit til synes å mene at Putins anerkjennelse av utbryterne i Øst-Ukraina og innmarsj med «fredsstyrker» bryter med folkeretten. 

–Brått innspill–og avbrekk 24.2.09:22. :

For to kvelder siden, noen minutter over kl. 22 var jeg i ferd med å avslutte dette bloggforsøket. En underlig dag med to-tall på rekke: 22.2.22, 22:22. På dagen 105 år siden faren min ble født – under første verdenskrig. (Man kan bli numerolog av mindre.) 

Mens jeg skrev videre i går kveld, klikket jeg meg inn på en Youtube-lenke med Putin. Der så jeg en mann som virket sjuk. For første gang siden Trump var i alle kanaler, ble jeg fristet til å forsøke å diagnostisere: Var denne oppblåste mannen, uttrykket og kropps-språket tegn på medikamentell behandling, kanskje bruk av ulike former for dop? Var han i mental ubalanse uten å skjønne det sjøl? Han bjeffet mot – og ydmyket en underordnet leder som åpenbart var fryktelig redd. Fordi han ble hundset? Fordi han, som insider visste hva som var i ferd med å skje? Urovekkende var et svakt uttrykk for det jeg sjøl kjente på akkurat da. 

Etter å ha møtt morgennyhetene i dag, 24.2. – tror jeg, foreløpig, at begge mine forsøk på å tolke Youtube-videoen i går kveld hadde noe for seg. Putin har invadert.

Jeg fortsetter og avslutter likevel der jeg slapp i går kveld:  

Visst tror jeg på vår relativt liberale demokratiske rettstat, på vår «norske modell» som grunnleggende samfunnsverdi. Verdier vi bør verne, dyrke og pleie. Alliansen vi er med i inngir liten støtte til slike verdier, alternative allianser finnes ikke. Warszawapakten var slett ikke noe alternativ da den fantes. Alternativet måtte vært en slags nordisk union – en mulighet som ble forspilt i 1949, i 1972 (dansk medlems-skap i EU), samt 1995 (Sverige og Finland blir medlem i EU).

USA og NATO-allierte er heller ikke nødvendigvis demokratiske stater etter standardene i vår norske relativt liberale rettstat. Du skal være ganske rik – eller ha betydelig økonomisk støtte for å få politisk innflytelse i USA. Valgsystemet kan rigges. Det er begrenset grunn til å stole på informasjon fra ledere i lomma på ulike oligarker og kleptokrater. Lommene til Big business som dirigerer, eier og overvåker mer og mer av verdens finanskapital, produksjons- og vareomsetning – og ikke minst medie- og informasjonsvirksomhet. EUs markedstvang innebærer et åpenbart demokratisk underskudd.

De som påpeker eller avslører slikt, eller som opponerer kan også der bringes til taushet. Bare spør Assange. Eller journalister i allianse-landet Tyrkia, i Ungarn eller Polen. Eller spør ofrene for «alliert» bombing under falske forutsetninger i Irak, Libya osv. Folkerett brytes på begge sider og «folk flest» lider og betaler regningene.

Putin sendte et forslag til NATO for å følge opp Minsk- avtalene til å få slutt på krigshandlinger i Donbass-området i Ukraina gjennom åtte punkter. Et slags overordnet, ideelt punkt lød slik: 

«The Parties shall settle all international disputes in their mutual relations by peaceful means and refrain from the use or threat of force in any manner inconsistent with the purposes of the United Nations.»

Teksten er forbløffende lik den første artikkelen i NATOS eget charter:

«The Parties undertake, as set forth in the Charter of the United Nations, to settle any international dispute in which they may be involved by peaceful means in such a manner that international peace and security and justice are not endangered, and to refrain in their international relations from the threat or use of force in any manner inconsistent with the purposes of the United Nations.»

I vestlige kommentarer finner jeg ikke dette punktet i forslaget fra Putin. Var det bare propaganda? Kommentarer finner jeg til de andre punktene – der Putin vil sikre at NATO ikke overtrer russernes nære interessesfære – som ved at Ukraina blir medlem av NATO. Det kan ikke NATO akseptere. 

Kanskje var punktet med henvisning til FN (som ved Sikkerhetsrådet støttet Minsk-avtalen) bare en ren frekkhet, et spill for galleriet eller forsøk på å sette NATO i forlegenhet ?  

Er kanskje begge formuleringene bare skalkeskjul og tomprat for å kunne gjøre som de vil uansett? Det er makta som rår. Helst knyttet til marked og penger, råderett over jord og økonomiske verdikjeder rammet inn av militær-industrielt-økonomiske komplekser? USAs general og seinere president Eisenhower, advarte mot dette komplekset da han overlot roret til Kennedy i 1962. Det kunne ødelegge demokratiet og en felles framtid. Han visste trolig hva han snakket om og ble ikke hørt.

Vårt eget kommentariat har stort sett stått samlet om å blåse til ilden under utvikling. Jeg har savnet noen «voksne i rommet,» forsvar for tanken om at «liv skal gå rundt» – ikke ødes i krig.

Blant kommentariat og «eksperter» som jeg oppfatter bidrar med voksne stemmer, velger jeg meg offiseren Tormod Heier, den historisk bevandrede og empirisk-praktisk orienterte økonomen Erik Reinert, den vel nokså konservative tidligere utenrikskorrespondenten Ulf Andenæs, den unge NUPI-forskeren Julie Wilhelmsen og den eldre Sverre Lodgaard samt den ordrike og gravende detaljerte Peter M. Johansen i Klassekampen. De er feilbare som oss alle. 

Kanskje velger jeg meg Peter M fordi han er lillebroren til trommisen i bandet vårt på Grorud mot slutten av 50-tallet. Norge er et lite og oversiktlig land. Det kjennes litt trygt å kjenne til folk, å ha møtt dem i ulike hverdagslige situasjoner. Vite at det stort sett går greit om vi gis rom og tid til å samrå oss om det skulle knipe. Pistol kan virke som det enkleste. Det er neppe det beste. Kanskje må vi sjøl prøve å være voksne i rommet.   

«Catch 22»

Vi vender kalenderåret fra 21 til 22. Blikket falt på en gammel bok i hylla: «Catch 22» av Joseph Heller. Mørk humor og ellevill satire over krigens dårskap og vanvidd; speilbilde av samfunn på vranga.    

Handlingen er lagt til en fiktiv liten italiensk øy under 2.verdenskrig. Amerikanske jagerflygere på bombetokt under intens sperreild, ledere og feltstab i skvadronen søker å overleve med hverandre og seg selv. Alle streber etter sitt, om det er å slippe unna tjeneste for å berge livet, stige i gradene og bli general, vinne paradekonkurranser, nedlegge italienske gatepiker eller sko seg på svartebørs-marked. Alle lurer alle, er viklet inn i hverandre gjennom kaotisk dobbelsnakk, rå maktbruk og menneskeforakt.  

Over galskapen hviler et sirkulerende og selvmotsigende regelverk og system som finnes uten å finnes. Regelverket har en nøkkelparagraf: §22. Paragrafen sier at den som er gal skal slippe tjeneste. Er du gal må du søke for å slippe tjeneste. Søker du om å slippe tjeneste er dette bevis for at du ikke er gal. Grunnregelen er at makt gir rett til å gjøre mot andre det andre ikke kan hindre makta i å gjøre. Regler og «sannhet» kan omdefineres av makta slik det passer den til enhver tid. 

Hovedpersonen Yossarian forsøker fortvilte omgående bevegelser for å slippe unna, overleve galskapen. Dels ved å forsøke framstå som gal, dels ved å bruke alminnelig fornuft, avdekker han galskapen. Til liten nytte. Idealer knyttet til medmenneskelighet og tillit, redelighet eller demokratiske retter og alminnelig fornuft er irrelevante eller fraværende på krigsskueplassene. Alle er i konkurranse med alle og seg sjøl. De er tvunget til det. Galskapen er verken til å forstå eller mulig å slippe unna. Det er bare slik det er. 

Catch 22. Nye krigsspill – og dobbelsnakk.

Maktkonkurranse, krig og dobbelsnakk kan fortsatt synes vel så framtredende som rettigheter, medmenneskelighet og tillit, redelighet eller alminnelig fornuft. Dagens samfunn på vranga, under ulike ideologiske paraplyer i konkurranse med hverandre. 

En ideologi viser til et grunnsyn eller samfunnsforståelse som (i positiv forstand) kan motivere og ordne samspill mellom samfunnsmedlemmene. Legge til rette for at samfunnet vedlikeholdes, fornyes og endres ut fra erfaringer og innenfor felles definerte rammer og avtaler. 

Ideologier kan (i negativ forstand) innebære fordreiing av forståelse og virkelighet, drevet av ulike makthavere og deres presteskap. Da forstått som at én tro eller én forståelse av fornuft myntes ut i beslutninger og handlinger pålagt «folk flest» på alle samfunnsområder; ved åpen eller skjult maktbruk internt (indre fiender) eller overfor andre (ytre fiender) som ikke deler et ideologisk trosgrunnlag. 

Konkurranse handler om å vinne; i seg selv en slags krig. Det pågår kriger av ulikt slag rundt oss, sivile og statlige, ideologiske og forretningsmessige, helsemessige, kunnskapsmessige og miljømessige. Krigene er viklet inn i hverandre, vi vikles og veves inn i dem i liten og stor skala. 

Krig og konkurranse forutsetter motstandere, fiender. «Vi» må slå noen for å bli best, vokse og få mest, ruste opp mer, forsvare og utvide det vi har vunnet, kanskje avansere i ulike hierarkier – få mer makt. Om det er knyttet til økonomisk, religiøs eller politisk ideologi. 

Demokratiet som ideologi, er ikke fritatt fra konkurranse og krig av ulikt slag. Kanskje snarere tvert om. Demokrati hyllet som folkestyre med tro- tanke- og handlefrihet kan, utmyntet i prakis, bli forvrengt som skjult eller tvunget «frihet til å handle.» Konkurranse om kunne kjøpe billigst og å selge dyrest, kunne velge blant omsettbare varer. «Frihet» som verdi kan veksles inn i velstand, passiv eller aktiv nytelse for dem som har råd, og som drøm, mål og fortvivelse for dem som ikke har; de som er dømt til å tape ulike konkurranser. 

Noe av det første som forsvinner i krig er sannhet og redelighet. Doble budskap skjules i liten skrift, med nesten usynlig blekk, unndras oppmerksomhet gjennom salg av dop, infotainment og «fake news», i lovnader om gull, grønne skoger, nytelse. Noen steder loves kanskje villige jomfruer i himmelen om du følger makta som ofte er maskulin. Drømmefabrikkene tilrettelegges av pengesterke makteliter og syndikater. Vi lar oss villig lure til å kjøpe blinkende knapper og glansbilder, og kan samtidig sløves slik at vi mister evne til å skille skitt fra kanel, barter fra snørr eller herrer fra knekter og slaver – og mål fra midler. 

Demokratiets usikre stilling som ideologi og praksis.

Demokrati som ideologi påperoper seg at «alle skal med», har like rettigheter, og så langt råd likeverdige muligheter til å delta i diskusjoner om forståelse, fornuft og beslutninger. Vi har menings- og handlefrihet. (Ytringsfrihet, trosfrihet, rettssikkerhet, rett til utdanning, helse, bolig). De nordiske landene har trolig større innslag av demokrati i samfunnsveven enn de fleste andre samfunn, med større grad av tillit til myndigheter og statsforvaltning.

Det er kanskje viktigere enn noen gang å forstå og ta vare på det vi har oppnådd. Også for det større internasjonale samfunnet. 

Demokrati og frihet lever mer som idé enn praksis slik jeg oppfatter verden rundt oss. 

Forskjellene mellom det som sies og det som gjøres kan være urovekkende stor. 

I de ulike ulike samfunnsvevene finnes tråder knyttet til demokrati som ideell tanke og praksis, også i ulike oligarkier og diktaturer. Alle har ulike historier, erfaringer og kulturer. Det gir håp.  

Tråder i vår nordiske vev synes i ferd med å ryke slik vi binder oss stadig tettere inn i oligarkiske mønstre: Oligarkiene i USA (og NATO samt EU). De er våre oligarkier – som vi historisk er tettest knyttet til, kan kjenne oss igjen i. Som vi gjerne foretrekker og har mer tillit til enn  oligarkiene i Russland eller Kina. Men de er kanskje ikke så vesensforskjellige. Vi konkurrerer etterhvert på mange av de samme markedene, deltar i de samme formene for dobbelsnakk. Utviklingen kan bety at den viktige tilliten som er viktig i vår nordiske vev brister.  

I vår vev er frimarkedet og konkurransen om vekst og avkastning blitt rådende som grunn-leggende mønster for samfunnsforståelse på de fleste samfunnsområder. Statens funksjon og mål blir å tilrettelegge for konkurranse i effektive markeder, for å vinne konkurransene om avkastning og penger- og makt. Til noen. Offentlig virksomhet er etterhvert selv blitt organisert etter samme mønster og mål. Det samme målet som Big Business tilrettelegges for. 

Et slikt mål synes å trumfe andre ideale mål om bærekraft og klimautvikling, matsikkerhet, energistyring, likeverd og like rettigheter som styrende samfunnsforståelse. Oligarkiet ligger nær til å utkonkurrere demokrati – uten at vi oppdager det eller kan avdekke det. Skjult i dobbelsnakk.

Verdiene markedsføres i hverdagslivet som muligheter å gi oss (folk flest) penger, makt og frihet til å nyte og slappe av. Det vi skal ønske, det skal vi sette pris på. Ofte bokstavelig talt. 

Drømmen er passiv nytelse, underforstått: unngå å «tenke sjæl.» I en reklameavis for «Smarte hjem» sto nylig å lese: «Smarthjemmet à la 2025 vil sannsynligvis ta seg av alle praktisk gjøremål slik at du kan slappe av.» Budskapet med liten skrift eller usynlig blekk er at du kan overlate strev og beslutninger til algoritmer i Big Data og Big Business – syndikatene. Snakk med chat-bokser om det er noe som du ikke får til å stemme. En smak av «Brave New World» eller «1984.» 

Kremmeren og kantinesjefen Milo i boka til Heller hevder at det som er godt for Milo og aksjeeierne i syndikatet er godt for alle. Milo kan snakke om fred, men skor seg på krigen uansett hvem han snyter eller angriper. 

Da jeg nyleste «Catch 22» var det dagens dobbeltbudskap som ble tydeligere. De stilte seg nærmest i kø, knyttet til mange slags kriger. Som Halfdan Sivertsen skriver – «…tegnan blir førr tydelig. Og dem som sett med makta gjør mæ skremt. Når de fine ordan demmes bli motbydlig. Og tankan bak e jævli`dårlig gjemt.»  

Makthavere (i begrenset grad politikerne som stort sett danser etter andres piper- mer eller mindre dårlig gjemt) synes å eksperimentere på hasardiøst vis med oppvoksende slekter, med globalt miljø og kommende generasjoners livsbetingelser. Enten det gjelder aktuell pandemi, langsiktig miljøforvaltning- eller krig og terror. Kriger som synes viklet inn i hverandre. 

«Catch 22» møter oss daglig i utsagn som ikke går i hop når makta, troen og logikken (uansett om den er statlig eller privat forankret) får konkurranse om økonomisk effektivitet, vekst og avkastning som overordnet mål. Økonomi slik forstått er ikke et middel for meningsfylte og gode liv, trygghet for grunnleggende behov, men blir selve Målet for menneskelig liv og virke.  

«Folk flest» oppdager at behov for lys, varme og helse brister i uregjerlige strømpriser, boligmarkeder, økonomidrevne helseforetak osv. De møtes med dobbeltsnakk og bortforklaring. Politikere kan stå for luftige idealer og glanset frieri (valgflesk), mens finansfyrstene kan ha håndgripelig makt og praktisk styring av informasjon og tyr til omgående bevegelser for å ivareta egne interesser. Slikt kan smitte over på politikere som både må foregi alminnelig innsikt, men også skjeler til egeninteresse. Noen (som lederen i FrP) utvikler mesterskap i slikt snakk. Det er duket for politikerforakt. Oligarkene er nok dyktigere til å gjemme seg når piper blåses og tråder trekkes. 

Noe av tidens dobbeltsnakk kan gå slik: («Visst» – antyder noe som av noen «tas for gitt», ideale mål vi og handlinger vi akter; det vi gjerne sier. «Derfor» – antyder en mulig motsetning. Når det vi gjør – står i motsetning til det vi sier. Kilde til tåkelegging og dobbelsnakk – «Catch 22». 

Det første doble utsagnet er ingen nødvendig motsetning i manges forståelse; snarere en nødvendig sammenheng mange er enig i: Et markedstroens mantra: «Mer for hver krone.»: 

Visst dreier effektiv økonomi seg om å få størst mulig vekst og utbytte (avkastning) ved minst mulig innsats. Derfor må vi ha konkurranse om effektiv avkastning på de fleste områder (som energi og strøm, helse, mat, utdanning, bolig, transport osv.)

Som et lite diskutert premiss for beslutninger på ulike samfunnsområder, vil dobbelsnakk og motsetninger kunne komme til syne, om vi ser etter. Forskjellen mellom det som sies og gjøres.  

Visst må vi verne natur og ivareta felles livsbetingelser. Derfor bygger vi ned natur og ødelegger de samme betingelsene om det gir økonomisk avkastning.  

Visst har vi en klode med begrensede ressurser. Derfor konkurrerer vi om å bruke opp ressursene raskt og effektivt om vi kan tjene på det.

Visst kan vi, ved misbruk av natur og ressurser risikere å etterlate en øde klode til kommende generasjoner. Derfor konkurrerer vi om størst mulig avkastning mens vi ennå kan…

Visst skal vi ha et faglig godt helsetilbud for alle. Derfor er det viktig å organisere helseforetak etter en forretningsmodell for effektiv økonomisk avkastning.

Visst er våre naturgitte energiressurser felles eiendom forvaltet av fellesskapet. Derfor må de splittes opp og omsettes gjennom internasjonale børser for effektiv privat eller statlig avkastning.

Visst er det viktig for norske hjem og norsk industri med forutsigbar rimelig strøm. Derfor må stømsalg tilrettelegges for fri konkurranse om høyest mulig pris og størst mulig avkastning.

Visst settes demokratiske rettigheter og handlefrihet høyt i vårt samfunn. Derfor blir det viktig definere flest mulig handlinger som omsettelige varer, forstå handlefrihet som frihet til å velge varer på markedet.

Visst ønsker vi et likeverdssamfunn med små forskjeller og rimelig fordeling av verdiskaping. Derfor tilrettelegges for fri konkurranse som innebærer økte forskjeller og opphoping av verdier hos globale aktører og syndikater innenfor finans, spekulasjon og produksjon.  

Visst bør alle bidra etter evne til fellesskapet. Derfor må globale aktører i finans og produksjon vernes mot skatter og avgifter til samfunn og fellesskap.

Visst innebærer konkurranse spekulasjon og tapsrisiko for finansinstitusjoner som understøtter investorer og spekulanter. Derfor må staten og fellesskapets midler overføres til finansinstitusjoner og syndikater om finanskriser oppstår.

Visst må vi få rimelig global vaksinering for å stoppe pandemien. Derfor må vi sikre patent-rettigheter og utbytte til Big Medic og syndikatene slik at de kan selge til høystbydende i den internasjonale konkurransen de i stor grad styrer sjøl.

Visst ønsker vi internasjonalt samarbeid for fred, menneskeretter og miljø. Derfor har vi internasjonale avtaler som pålegger og sikrer at varer, tjenester, kapital og personer skal flyte og konkurrere fritt. At tjenester, kapital, eiendom, naturressurser og folk må forstås som omsettelige varer i konkurranse om størst vekst, størst avkastning for globale oligarker og syndikater.

Eksemplene kunne tas videre til det dagligdagse planet. Folk i hverdagslaget som ikke får det til å gå rundt – enten det gjelder strømregninger, boutgifter, transport eller annet. Som oppdager at garantier, avtaler, forsikringer, støtteordninger eller pensjoner ikke holder hva de lovet – sluses inn i sløyfer av chatboter, algoritmer, unnasnakk, dobbeltsnakk – og ikke minst et omfangsrikt regelverk og juristeri. Detter er først og fremst tilgjengelig for dem med midler og spesial-kompetanse, nok etterhvert også tilrettelagt av dem. Det kan være duket for tåkelegging av enhver motsetning mellom det som sies og det som gjøres under dekke av «rettsstaten.»

Mens dette skrives (17.-19 januar) følger jeg debatt om nedlegging av Ullevål sykehus på Stortinget. Et gammelt planvedtak er åpenbart dårlig fundert. Konkrete faglige og demokratiske innvendinger reises fra en svært bred opposisjon. Innvendingene blir tåkelagt gjennom luftig økonomi- og styringslingo. Det vises til beregninger fra Tiltakshaver, Helseforetaket knyttet til økonomi- og fremdriftskrav og effektivitet. Det gamle planvedtaket har åpenbart tatt utgangs-punkt i økonomiberegninger knyttet til eiendoms-forvaltning og arealutnytting – før medisinsk faglig og oppgavebaserte problemstilinger. Innleggende fra H og AP høres nesten ut som algoritmedrevet chat-bot- snakk. 

Diskusjonen i saken kan fungere som en nærstudie i dobbeltsnakk. Den avsløres konkret av representanter fra R, SV, V, FrP – og Lundteigen fra SP gjennom «debatten». Trolig vil eksemplet være gyldig også for andre samfunnsområder, en litt trist forestilling om avmakt. 

Politikere i posisjon kan ikke gjøre noe annet å dobbeltsnakke, kanskje lindre midlertidig. De kan ikke gjøre noe grunnleggende for stabile strømpriser annet enn å dele ut «plaster.» De kan ikke gjøre annet enn å lyse ut for ny oljeleting – uansett miljøkunnskap. De kan ikke sikre samiske driftsrettigheter selv om Høyesterett har sagt at vindmøllekonsesjoner var uriktig gitt. 

De sa i valgkampen at lokaldemokratiet ikke skulle overkjøres, Ullevål ikke nedlegges osv, at sammenslåtte fylker skulle tilbakeføres. De sa noe de egenlig ikke kan gjøre eller gjennomføre. 

Høyre og Arbeiderpartiet (og trolig SP!?) kan ikke snu i saken om Ullevål sykehus. Det ville rokket ved sykehusmodellen lagt opp etter markeds- og avkastningsmodell (som etterhvert mye annen offentlig forvaltning tilrettelagt for privatisering – om det gjelder energi eller naturforvaltning). Det er vanskelig å se hvordan politikere (heller ikke opposisjonen) kan endre noe av det som er sagt og gjort gjennom markeds- og konkurranse-modellen med sitt regelverk og sin juridiksjon, ved økonomitenkning knyttet til finanssyndikater og internasjonalt regelverk bl.a. vevd inn i «de fire friheter.» Det bare «er slik.» 

Spekulanten Milo i «Catch 22» sier at det er til alles beste at det er slik. Alle har sin lott i spekulasjonssyndikatet tilrettelagt slik at han selv tjener fett uansett. Det er klart kaka bare må bli større og større, at vi både kan spise den og ha den, få mer – gitt at Milo sitt syndikat er sikret det meste. Målinger av kundetilfredshet, synlighetskonkurranser og infotainment tilrettelagt av Milo-er og hans hjelpere kan vise at det «folk flest» ønsker det slik. Det blir jo også derfor demokratisk.

Men at det «er slik» er ingen naturgitt nødvendighet. Det er noe mennesker har valgt å si og gjøre.

Noe som kan være en skummel følge av dobbelsnakk – er en forståelse av  at de som ikke innretter seg etter regler om konkurranse om avkastning og oligarkisk makt truer demokrat i og «frihet.» Det kan makta ikke finne seg i, det er oligarkene som skal ha definisjonsmakta.  

Som Milo også sier: Om folk ikke innretter seg etter den reelle makta, må vi slå dem i hodet.

Gjensyn med krigen? 

Den amerikanske generalen og presidenten Dwight D. Eisenhower advarte mot det «militær-industrielle komplekset» da han overlot presidentvervet til Kennedy i 1961. Det kunne ramme demokrati og framtid.

Fra tidlig 60-var USA dypt involvert i krigsføring i SørøstAsia, Viet-Nam-krigen. Som student leste jeg leste samtidig om en økonomiutredning i den amerikanske Kongressen. Den påpekte rustnings-industriens stabiliserende og viktige betydning i amerikansk økonomi. På samme tid leste jeg om kursfall på NewYork-børsen når det kom meldinger om fredssamtaler i Sørøst-Asia. Økonomiens behov for trusselbilder og krig; krigsmarkedet. Markedsøkonomien forutsatte åpenbart krig for å kunne vokse og trives. Rustningsindustrien var en voksende kjempe. Siden er den blitt enorm. Et sted må den gjøre av seg.   

Første gang jeg leste «Catch 22» var på samme tid – fortsatt tidlig 60-tall og med nettopp gjennført militær førstegangstjeneste. Der opplevde vi å pakke stridssekken for kanskje å måtte gå i krig, storkrig. Fordi USA (president Kennedy) og NATO ikke ville akseptere skarpe russiske våpen i egen interessesfære, egen «bakgård» – Cuba. (Selv om Cubanerne hadde bedt om det, noe de hadde rett til etter internasjonal lov). Russerne invaderte ikke. USA invaderte, la en plan for «demokratisering» av øya. De har fortsatt egen base på Cuba, nå med et beryktet fengsel for «terrorister» fengslet uten lov og dom. 

Mens jeg leser boka om igjen, 60 år etter, pakker kanskje norske rekrutter stridssekken på ny. Nå fordi Russland ikke vil akseptere skarpe amerikanske våpen i egen interessesfære, egen «bakgård.» Landet har lang historisk erfaring i å bli angrepet vestfra.   

NATOs norske sjefsgeneral ser det som uakseptabelt at stormakter som Russland har interesse-sfærer. (Spesielt bør de holde seg unna områder som de i stor grad har språklig fellesskap med, som de har lang felles (og motsetningsfylt) kulturhistorie med. Russiske våpen langs grenser mot nærmeste naboland er maktspråk, slik den norske utenriksministeren (og NATO) sier. 

Det er maktspråk når russere holder tilbake og ikke selger gassen de selv produserer til EU.

En norsk forsvarsminister sier at russerne må ruste ned. 

De har vel norsk historisk erfaring med at russere angriper og truer oss østfra? De vet kanskje at russerne har et stort rustningsovertak over NATO? At de har handelsovertak i internasjonale markeder? Det høres som dobbelsnakk.

Dobbeltsnakket vises ved at en stormakt som USA (og NATO) åpenbart har interessesfærer, og at det er akseptabelt. (Uansett hvor i verden, uavhengig av språk, kulturhistorie – og motsetninger, dels uavhengig av internasjonal lov).  

Det regnes ikke som maktspråk når USA og NATO bomber andre land. (Viet-Nam, Serbia, Irak, Afghanistan, Libya osv.) Falske bevis eks. om «masseødeleggelsesvåpen» i Irak som påskudd for bombing er ikke maktspråk.

Det er ikke maktspråk å legge en ring av våpen og baser rundt Russlands grenser, innlemme naboland og tidligere allierte av Russland i NATO. 

Handelsboikott er ikke maktspråk. USA (og NATO eller EU) driver ikke med slikt. Ikke boikott av Iran, Afghanistan , Russland. Eller Cuba som bevislig har vært pint av handelsboikott siden 1960.

USA (og NATO) infiltrerer eller påvirker ikke andre lands politiske beslutninger og valg, driver ikke med propaganda, «fake news,» eller infiltrasjon. De undertrykker ikke ytringer eller bestemte befolkningsgrupper i eget hjemland. (I USA trenger man ingen mobilisering om at «Black Lives Matter»). 

Undertrykking er slikt russere driver med. (Og det gjør de jo. Kinesere også, og kanskje Saudi-Arabia, eller Tyrkia). Nei ikke Tyrkia..eh. De er jo med i NATO. Som Ungarn og kanskje snart også Ukraina og Kazakhstan ved den russiske grensen – eller hvem man måtte invitere. Kanskje ikke Saudi-Arabia heller. De er «for all practical purposes» nærmest NATO-medlem. De behandles som stater med lange solide demokratiske tradisjoner, stabile institusjoner og slår ring om våre verdier? Ytringsfrihet, like rettigheter og medbestemmelse? Eller dobbelsnakk?

Ytringsfrihet kan og bør brukes til å avsløre doble budskap, vold og bedrageri – bør oppmuntres. 

Nobels fredspris gis derfor til russeren Muratov som bruker og slåss for ytringsfrihet i Russland; viser doble budskap. (Ja- han fortjener den – doble budskap og manglende ytringsfrihet er helt sikkert svært utbredt i Russland, i Kina, Myanmar, og mange andre steder.) Men i USA (og NATO) praktiseres ytringsfrihet som demokratisk rettighet? (Vi går i stillhet forbi Ungarn og Tyrkia denne gangen).

Om Assange, (eller Snowden eller Manning) bruker ytringsfrihet og dokumenterer doble budskap, overvåking og falskpill – skal de forfølges og fengsles. Slik må det være. Siden det er ytringsfrihet og demokrati i våre interessesfærer blir dokumentasjonen pr definisjon feil, budbringeren kriminell eller gal. Budskapet og dokumentasjonen finnes egentlig ikke. 

Den forrige presidenten i USA var en fornuftig, etterrettelig, pålitelig leder og makthaver i pakt med våre verdier? Skulle noe annet vise seg i praksis må det være feil. Han vant det valget han tapte. Eller omvendt. Han kan få makt igjen. Den som har makt har rett. Sånn er det bare.

Det er i USA (og NATO) vi har frie valg. Manipulering gjennom Gerrymandering, filibuster-regler og lobby-finansiering av partier er demokratisk? Andres valg er ikke frie nok om det ikke passer USA (og NATO). De er korrupte eller manipulerte. Ulike Latin -Amerikanske land har stadig valgt feil ledere. Det gjorde de i Chile, Venezuela, Nicaragua, Panama, Grenada, i Afrikanske land osv. USA måtte gripe inn for å forsvare «våre verdier» om ledere ble valgt som kunne tenkes å drive politikk i strid med markedsinteressene til Big Business. 

De stemte feil på Krim, men foreløpig riktig i Ukraina – selv om de var splittet. Det kan påvirkes.

De venter kanskje bare på ulike invitasjoner fra Ukrainske ledere eller et dumt trekk i det internasjonale spillet fra Putin sin side for å slå dem i hodet. For å forsvare Milo sine verdier. 

Vi må være forberedt på å vende det 5.bud – «du skal ikke slå ihjel» til det motsatte om makta vil. Dobbeltsnakk finnes i politikk og religion – og de kan kobles.

Global finans kan være i krise. Penger blir mindre verd i syndikatenes opphoping av kapital – vi kan stå foran en brutal inflasjon. Våpen hoper seg opp. «Vi» kan få behov for å svi av noen våpen, for å destruere kapital uten at investorer, oligarker og syndikater taper – en «restart» av økonomien. Oljefondet bør investere i krigindustri og oljeutvinning. Det kan snart «lønne seg.» 

Det kan virke som om det militær-industrielt-økonomiske komplekset kan se seg tjent med en krig igjen. Slikt kan vi nok regne med at det vil bli dobbeltsnakket om: «Catch 22.»

Kanskje vi skulle bruke året som er markert med 22-tall til å utforske mulighetene til å si noe nytt. Om kunnskap og fornuft, om politikk, økonomi og butikk. Til å etablere nye praksiser som gir bærekraftige sammenhenger mellom det vi sier og det vi gjør. Som kan være liv laga.  

—————————

Legger ved noen lenker til mulig ettertanke, slikt som helst ikke skal diskuteres for høyt og åpent. Den første en gammel dokumentar som NRK visst i sin tid ikke ville vise, der mange av de involverte ikke ville uttale seg osv. Den finnes kanskje ikke men altså likevel… 

Et par lett fortvilte internasjonale innlegg; forsøk på å snakke om slikt som kan snakkes om, men likevel ikke snakkes om – legges også ved:

https://jacobinmag.com/2019/03/billionaires-political-influence-donations-conservatism?fbclid=IwAR19UDxTf_iGKzhT47gOHnOcTzvWNyj4aIkb-GCioVRIgF2JLTwqYrSacvQ

I siste lenke kommer en sjefssyndikalist og makthaver selv til orde.    

Larry Fink er billionær og grunnla investeringsselskapet BlackRock i 1988 sammen med sju andre. Han er kanskje dagens fremste «Milo» og dobbeltsnakker til egen fordel. Fondet han grunnla er blitt verdens største (ca 6 ganger større enn det Norske Oljefondet). Hans omfattende innflytelse knyttet til organisering av internasjonal kapital og kunnskapsforvaltning kan leses ut av selskapets egen omtale: https://www.blackrock.com/corporate/about-us/leadership/larry-fink

Årlig legger fondet ut en tale til sine aksjonærer, i stor grad eksemplarisk framvisning av dobbeltsnakk, ikke minst i forhold til miljø. Cf lenken under, som er hentet fra The Guardian.

https://www.theguardian.com/environment/2022/jan/18/blackrock-larry-fink-climate-policies-profits-woke

«Ny kurs,» oppdatering og handlingsrom.

Pensjonistens liker å «følge med» i nyhetsbildet. Forsøke å være «oppdatert» og «informert» om utviklingstrekk, mønstre og sammenhenger i samtida; hvilken kurs politikere og andre med innflytelse beveger samfunnet i. Gjennom de siste generasjonene har samfunnet, slik vi forstår det, holdt «stø kurs.» En kurs med trygg velferd for mange, mye velstand og spillerom for noen, lite å rutte med for andre.  

Denne kursen fører oss også åpenbart på ville veier knyttet til vedlikehold av naturen vi alle er avhengig av og innvevd i. Det samspillet som er liv. Grensene for samspillet kan ikke krenkes, må vedlikeholdes. Vi kan ikke styre mot global oppvarming mot 2 grader. Det er sånt man har jevnlige globale konferanser om, som i Glasgow. Det er ingen sær individuell forståelse hos pensjonisten at vi globalt er på ville veier, løper i ei blindgate. 

Det er ikke enkelt å holde seg oppdatert, for ikke å si løpende oppdatert; «au courant» som visst franskmennene sier. Ordet «kurs» kommer av et latinsk ord for løp, at noe eller noen flyter i en bestemt retning.

På alle nivåer (hjemme, på jobb – i produksjon og saksbehandling, og i politikk) er det viktig å ivareta hverandres handlingsrom når oppgaver skal løses og kurs legges. Et rom er avgrenset, og kan ha frihetsgrader for ulike løp. Det skal være rom og trygghet til å si fra, nok ro og rom til at informasjon og erfaringer kan hentes, sorteres, deles, diskuteres og prøves før beslutninger treffes. Men altså grenser som ikke bør eller kan overskrides. 

Pensjonisten i skogkanten løper ikke lenger, tusler mer. Har det ikke travelt. Vi bruker den tiden vi trenger til det vi vil, kan og kanskje bør. Justerer egen kurs om noe skulle tilsi det – eller noen sier til, sier fra. I enkelt hverdagsliv skjer det hele tiden rundt små oppgaver og detaljer som skal sorteres, vedlikeholdes eller planlegges. Handlingsrommet vårt er privilegert. Pensjon og økonomi funker. Vi har mer enn vi må ha, trenger ikke mer; prøver vedlikeholde det vi har så lenge det går. Vi bestemmer når vi vil stå opp og legge oss, hva vi vil spise, kle oss i. Vi velger selv hva vi vil lese, høre på eller la oss underholde av, i noen grad bidra til. Ikke minst har vi noen å bry oss om, som bryr seg om oss. Vi får delta i ulike fellesskap.  

De fleste oppgavene har vi (nesten) oversikt over, styrer med dem sjøl. Kanskje kan vi krangle litt, men finner helst rom til å diskutere, finne løsninger. Hverdagen kan få tilstrekkelig friksjon, motstand og spenning gjennom diskusjonene. En god nabo kalte de hverdagslige gnisningene og justeringene for «friksjonsvarme.» En varme som betyr at vi bryr oss om, bryr oss med; kan komme oss videre om vi nå løper eller tusler. 

Men så klør det litt; vi tenker at i et fellesskap, som et samfunn bør være er, skal vi bry oss. I alle fall litt. Vi har ytringsfrihet og skal kunne bidra med erfaringer, varsle fare og urimeligheter om noe er ugreit, om fellesskapet synes å være på feil kurs? Om ingen brydde seg, eller det ikke var rom for å bry seg, hadde vi kanskje ikke noe demokratisk samfunn?   

I et samfunn som vårt skal vi ha bygget inn former for medbestemmelse, muligheter til å ytre seg og til å følge opp ytringer og meninger når noe kjennes ugreit. Som når forskjellen mellom de som har og ikke har øker, når ulike regler gjelder for kong Salomo og Jørgen Hattemaker, når den jorda kommende generasjoner skal arve ødelegges foran øynene våre, kanskje ikke blir liv laga. 

Vi kan verken vente eller kreve at iakttakelser og ytringer skal få store virkninger, i alle fall ikke umiddelbart. Ytringene kjennes oftest som å skulle slippe en fjert i stiv kuling på høyfjellet – i håp om å endre vindretningen. Men forbigående lettelse i eget indre trykk kan kjennes godt. Og munnhellet sier at små tuer kan velte store lass; «sommerfugleffekten» tilsier at små endringer kan forplante seg og få store virkninger. Klarer man være skarp og modig, ha evne til forenkling, kan medier fange opp et eller annet. Særlig om man får koblet opp sex, vold og personfokus.  

Det er mer enn en talemåte å hevde at «ting tar tid.» Ting – eller oppgaver og problemstillinger har tendens til å henge sammen på innvikla, kanskje uventet vis. Det trengs tid for å nøste opp.  

For å forstå og kunne begrunne kursendringer, løse oppgaver godt, trengs ro og omtanke i veksling med andre. Både for å samle erfaringer, kunnskap og informasjon på ulike nivåer, for å bygge tillit. 

Både rom, ro og felleskap for innsikt, tillit og handling synes å bli knappe goder, eller kanskje vi skulle si truet virksomhet. Kursen de siste generasjonene har praksis vært styrt etter helt andre mål og verdier.  

Markedene er travle, ting skal slett ikke ta tid. Tid er penger, og penger får vi aldri nok av – fort nok. Det måles i vekst og verdikjeder enten det er business, offentlig eller politisk virksomhet.

Det handler om å finne strategiske konkurransefortrinn for størst mulig omsetning og avkastning, resultatmål og vekst. Lover og regler for å sikre «fri» konkurranse gjør alt og alle til omsetnings-bare varer: En grunnkurs for samfunnsutviklingen. Der verdier og handlingsrom tilfaller og tilskrives vinnerne i konkurransen; eiere og de som kan arve formuene. Sliterne og taperne får regningen og trange kår. (Men det er vel selvforskyldt og selvvalgt, slik det alltid «naturlig» har vært?)

«Kurs» som ord betegner ikke bare løp i en bestemt retning. Det brukes også for å vise hva gjeldende aksjer og verdipapirer kan kjøpes og selges for. Eller det brukes om sammenhengende undervisning i fag- eller emner. Kanskje går de forskjellige betydningene av ordet «kurs» over i hverandre. Utdanning, undervisning og forskning legges til rette slik at elever og studenter og forskere kan være omsetningsbare i et kunnskapsmarked. Eksamensresultater, velferdstjenester, helse eller energi omsettes i velferds- og helsemarkeder, energimarkeder, dels på børs, som verdipapirer for å anslå hva vi kan kjøpe og selge, kjøpes og selges for. Kanskje på kjønns-markedet, der verdien fort svekkes ved alder. Eller om vi har verdi på noe marked i det hele tatt.  

Den individuelle atferden vår er blitt vare for kjapp omsetning i mange sammenhenger. Vi har fått et eget oppmerksomhetsmarked for hvordan vi bruker tida vår, hva vi bruker den til, kan bruke den til. Det gjelder å være kjapp, være synlig, å fange og bli fanget gjennom «like»-«klikk-og-del», «klikk- og kjøp», «klikk og accept» – prosesser: Algoritme-skredderne vet godt hva vi faller for, klikker på og vil ønske mer av, må ha mer av. Markedene skreddersys for å skape avhengighet. Avhengighet kjennetegnes ved selvforsterkende sirkler: Bare må ha, bare må ha litt mer, ha litt oftere, ha litt enklere, litt fortere. Avhengigheten forsterkes gjennom «cookies» og låses ved et kjapt trykk på «accept,» knappen – til uforståelig juridiske bindingsvilkår. (De juridiske systemene som omgir disse vare og omsetnings-prosessene kan stort sett bare skrus én vei, slik jeg antydet i tidligere blogg om skraller: mer marked, mer konkurranse.)

Uten regulerende tilbakekoblinger (som en sikkerhetsventil eller sikring i en motor) bryter systemet sammen, skjærer seg. Enten det er kroppen, familien, jobben, markedet eller samfunnet. Systemene er ikke dimensjonert for handlingsrom og ro til å forstå, til å justere eller legge om kurs på grunnlag av forståelse og samråd. Et slikt system er sykt. 

Sykelig avhengighet kan altså oppstå om koblingen mellom fysiske/biologiske og mentale systemer blir selvforsterkende, løper ustyrlig i samme retning. 

En vellykket kur forutsetter gjerne sykdomsinnsikt. At den avhengige innser egen sykdom og avhengighet; ser behov for å endre kurs. Gjerne med faglig hjelp utenfra. Ordet «kur» kommer av latinsk «cura» – omsorg, knyttet til behandling av sykdom. Det kan også forstås som hardhendt botemiddel. Eller ordet kan knyttes til fyrstelig mottakelse, det å innynde seg, flørte. (Norsk ordbok). Ved manglende sykdomsinnsikt i lidelser der en sjøl og omgivelsene utsettes for stor fare kan tvang bli nødvendig. 

I disse dager altså: En global konferanse for å stoppe utviklingen mot en forestående (og varslet) klimatisk og økologisk katastrofe. En sykdom som trenger kureres. I Glasgow kunne man visst finne belegg for ulike bruksmåter både av ordene «kurs» og «kur.»

Sentrale grupper av politikere, lobbyister og finansfolk var samlet for å hindre at natur- og samfunnssystemer skjærer seg. De sentrale gruppene, først og fremst politikerne, skulle finne fram til kur for avvenning og samtidig en kurs for balansert vedlikehold, tilbakekobling og reversering av den kursen vi har ligget stødig på lenge.  

Det er ikke så rart at det ble museskritt. Politikerne ved forhandlingsbordene, med innyndende finanslobby i øret, har selv staket ut kursen som har ført oss på avveie. Det er de som har bygget systemene for markeds- vekstkonkurranse. Som har rammet inn systemet juridisk, teknisk og økonomisk. Det var nesten som om vekstjunkier og langere møttes for å skulle avvenne seg sjøl, hverandre og oss fra oljeavhengighet, og økonomisk konkurranse om størst mulig vekst i formuer og avkastning av investeringer for vinnerne, i forbruk, velstand og nasjonalprodukt.  

Egen sykdomsinnsikt som en forutsetning for vellykket kur syntes stort sett fraværende. Forskere og protestanter sto utafor og ropte, men innafor så man liten motsetning i å pushe ny olje (for store korte penger) og å kutte fossilutslipp nødvendig for å redde klima og natur. Med penger kan rikfolk- og nasjoner uansett kjøpe avlat. «Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer,» som han sa avlatspredikant og kvotehandler Tetzel på 1500-tallet. I pengene ligger evige frelse og velstand. En måte å lure seg sjøl og omgivelsene på. Reformasjonen kom som ytringer først slått opp på ei kirkedør. Så tok pengene og dansen rundt Mammon over igjen.

«Folk flest» bør samle seg til «ny reformasjon.» Gjerne med kirka på laget.

Pensjonisten har i utgangspunktet ikke politikerforakt. Det er utsatt, viktig og krevende virke. Det kan synes som om de har bundet seg fast til vekst- og markedsmasta, til avhengighet og mer begrenset handlingsrom enn vi kanskje tror og forstår. Det må ta tid å løsne båndene. Hvis de vil,  kan og ønsker ta fatt på en kur for ny kurs. 

Akkurat nå: Gro Harlem Brundtland, fordums politikerdronning, har ytret seg i en internasjonal finansavis: The Economist. (Hun bidro vel til å feste det tilnærmede oxymoronet «bærekraftig vekst» til masta i sin tid.) I avisa går hun sterkt ut mot den unge opprøreren Greta Thunberg for å bidra til politikerforakt. Det kunne hun spart seg. Akkurat nå. Politikerne greier fint å bygge opp under slik forakt for tiden. Både hjemme og ute. 

Gubben og gamla på tur – med Jernbanedirektorotet

Nede på stasjonen ,

tidlig om morgenen, 

gubben og gamla dro på tur.

Rota med parkering, rota med billetten.

tøff, tøff, tøff, tøff – toget går?     

———

På stasjonen var det en automat,

hia, hia, ho 

og på den automaten det sto

hia, hia, ho:  

at det var tillegg her og det var fratrekk der,

det var grense her og det var sone der,  

det var info her og det var info der, 

det var info av og det var info på, 

det var taster her og det var taster der

det var grense og tillegg og sone, og

hertast og dertast og her var det tast! 

der var valgtast, returtast og feiltast, 

angretast og klartast: Kjør!

———–

Hadde vi bare hatt appen med, hadde vi slippi rotet?

For det fins app-app her og det fins app-app der,

det fins her- app- og der- app og der fins det app.

De er med taster her og med taster der, og med her-tast

og der-tast og login og kode og hia- hia- ho.  

———–

Hadde vi bare hatt Entur her,

så hadde vi slippi rotet?  

Entur kom og Entur dro

automat og Entur og gubben og

gamla var på tur, men ikke slapp de rotet.

Hadde vi bare hatt BaneNor her

så hadde vi slippi rotet?

BaneNor kom og BaneNor dro

og Automat og BaneNor og Entur og gubben og gamla

var på tur, men ikke slapp de rotet.

Hadde vi bare hatt Vy.. her 

så hadde vi slippi rotet?

Og Vy.. kom, og Vy.. slapp

Vy.. og Automat og BaneNor og Entur og gubben og gamla 

var på tur, men ikke slapp de rotet.

Hadde vi bare hatt Jernbanedirektoratet her 

så hadde vi slippi rotet?

Jernbanedirektoratet var og Jernbanedirektoratet kom,

med direktiver her og direktiver der, 

med konkurranse her og konkurranse der, 

med ESA her og med EØS der.

————

Jernbanedirektoratet og Vy.. og automat og BaneNor og Entur

og gubben og gamla (og mange mange andre) måtte på anbud 

med skambud fra sjefer og blåruss med vyer og verdier, 

som lover og skryter og sutrer og vokser, 

som skor seg på apper og dupper og feller, 

som trikser og trøkker på folk og tabeller,    

med billigtur, flexitur, dyrtur og omtur på bomtur med utur.

————–

Gubben og gamla var på tur. 

Forsto knapt billetten, men forsto kanskje rotet: 

Rotet kom, rotet var og rotet blir? 

Med direktiv fra Samferdselsdepartement 

til Jernbanedirektorot og en hale av foretak og avtaler

med byråkratiske regler, konkurranse og målstyring i fri flyt.  

Slikt blir det rot og dårlig rytme av. 

———

På toget var det en konduktør,

En blid og vennlig mann var han, 

slik man bør være hvis man kan.

Konduktøren var ingen dukkemann, 

men lange fine bukser hadde han,

og stort sett var han blid og glad,

og ofte gikk han rundt omkring og sa:

Ha-ha-ha, nå må jeg le, det er så mye rart å se!

Han sjekka appen der han sto, 

konduktøren både gråt og lo og lo: 

For billetten var rett og billetten var gal

For prisen var rett og prisen var gal

For sonen var rett og sonen var gal

For automaten var rett og automaten var gal 

For sjefer sier «si» og sjefer sier «så» 

de trekker fra og legger til og trøkker på.

Ikke alltid beskjed konduktøren får,

men trøkken blir hans om toget står

eller gamla og gubben ikke forstår. 

Han smilte skjevt: «Det er penga som rår..»

 Gubben og gamla ønsker ny samferdselsminister Jon-Ivar Nygård lykke til!

             

Om ny kurs, «folk flest»- og skraller.

Hva ønsker «folk flest?»

Ny regjering har lovet ny kurs for folk flest. Hvor den nye kursen skal føre oss er ikke enkelt å forstå for «folk flest.» Hvem nå det måtte være. Alle jeg kjenner er både noe for seg sjøl og samtidig uunngåelig vevd inn blant alle andre i den varierte samfunnsveven som utgjøres av «folk flest». Det er så ymse hva vi forstår av oppgaver, saker og sammenhenger der vi pusler med vårt i vår del av veven.                                                                                                                             

Hvor i veven vi befinner oss kan være avgjørende for mulighetene til å forstå; kunne diskutere – ha et ord med i laget når kurs skal settes, oppgaver prioriteres. Hvor vi befinner oss gir føringer for hvem vi stoler på, lar oss lure av; hvordan makt og muligheter er fordelt når «ny kurs» skal settes. Politikere er nok også blant «folk flest,» uten spesielle forutsetninger for å forstå, men kanskje tettere vevd inn mot grupper med definisjonsmakt og muligheter til å påvirke.                                                                                                                            

Ny kurs funker best om man forstår hvor man har vært, hvor man befinner seg nå, etter å ha fulgt en bestemt kurs. Om den tidligere kursen syntes å føre dit «folk flest» befinner seg vel, kunne man vel holde fram som man stevner? Om vi får erfaringer, tegn og varsler om at kursen vi har holdt fører vill, kanskje inn i tvilsomme eller farlige farvann bør vi overveie å slå bakk for kunne endre kurs før det blir for seint. Vi har gitt politikerne en slags mandat til å stake opp «ny kurs» som de har lovet. Kanskje fordi var begynt å bli ubekvemme der vi var, med utsiktene foran oss. Vi fant litt støtte og fikk en viss tillit til politikeres fortellinger om behov for ny kurs.     

Det er en vanskelig øvelse å finne ut eller forstå hva «folk flest» ønsker eller er opptatt av; hvilken kurs vi ser for oss sjøl og samfunnet. Mange av oss er tvilere, usikre. Kanskje politikere også, selv om de må vise seg sikre når de forteller om hvor vi er, hvilke mål vi bør sikte mot.                    

Sikrest er vi kanskje på at vi ønsker god helse for oss sjøl og våre nærmeste: At vi har tak over hodet, lys og varme i husene. At vi har mat og drikke på bord, seng å sove i, klær til beskyttelse mot vær og vind. At vi kan tjene til livets opphold ved å gjøre noe vi liker, forstår og kan, som andre kan trenge. At vi har rom til å undres over, utforske og lete etter noe større enn oss sjøl for mening og mestring i hverdagen, ser en framtid vi kan tro på. Slik mennesker har undret, tenkt og prøvd i uminnelige tider; skuldre vi står på, strev vi bør kjenne til.                                                  

I hverdagslaget er det nå som før viktig at vi har noen å bry oss om, hjemme eller på jobb, noen som bryr seg om oss. Også når farer truer, ulykker skjer. Noen vi kan synge, danse, drømme og lete, le og gråte med mens vi gjør så godt vi kan for at liv skal kunne går rundt – for oss sjøl, hverandre og de som kommer etter oss.                                                            

Slike ønsker er verken presise eller målbare, men de antyder behov som kan være grunnleggende. Ikke bare som noe vi vil oppnå, men også som ønsker om noe vi helst bør unngå. Vi må kunne prøve oss fram, gjøre erfaringer med hva som funker for oss, for meg. Finne ut hva som er viktig og nødvendig å få til, eller som er unødvendig; hva som er mulig eller helt umulig uten å ha presis fasit. Mer presise mål kan vi sette underveis; knyttet til hvordan og hva vi har forstått, evner å forstå når noe dukker opp. Vi kan søke og finne fellesskap for å oppnå mål eller styre unna katastrofer. Det viktige er at vi gis rom og muligheter til å prøve, velge og klare; altså lære, lære av hverandre og sammen.  Det er ikke så mye en klarer mutters aleine.                                         

Med handlingsvalgene vi gjør, følger ansvar for oss sjøl og hverandre. Gjennom valgene rammer vi inn hverandre; muliggjør, begrenser og styrer hverandres valgmuligheter. Vi rammer inn erfaringer og ønsker i avtaler, regelverk og institusjoner for virke og samvirke, for hvordan vi kan skape og dele. Det er slik samfunn blir til, kulturer for ulike måter å innrette samfunnet på utvikles. Rammene er komplekse, en nokså uoversiktlig vev der renning, valg og innslag av tråder kan virke sammen, eller gå i vase. Tråder kan trekkes slik at veven rakner, eller veves inn slik at den kan vedlikeholdes, bli sterkere, kanskje vakrere. I hva vi liker å kalle «demokratiske samfunn» gis «folk flest» mulighet både til å sette opp rammene for veven og å ha en viss oversikt over hvilke tråder som legges inn. Vi skal kunne velge og vite hvem som trekker i trådene, vurdere vevnaden med jevne mellomrom. Billedlig kan «folk flest» forstås som samvevere av stoff vi sjøl skal ta i bruk. Et slikt bilde er nok ideelt snarere enn reelt. Noen sier de skal veve de vakreste tøyer mens både trådene og de som trekker i dem blir skjult og usynlige for «folk flest.» 

Når handlingsvalg og forståelse begrenses og muliggjøres i samfunn, deles, fordeles eller gripes makt. Eller den kan skjules. Makt kan brukes til å utnytte felles naturressurser for egen vinning (om det er privat eller statlig) slik at naturgrunnlaget forringes og ødelegges for fellesskapet. (Allmenningens tragedie). Eller slik at grunnlaget vedlikeholdes og fornyes. Makt kan utøves fysisk, til å definere andres liv, bruke andre mennesker til egen berikelse. Kanskje brukes til å utdefinere noen fra samfunn og medmenneskelig fellesskap. Maktutøvelse kan innebære ideo-logisk autoritære eller totalitære former der bare den «rette tro» gjelder, håndhevet ved hard justis, trusler og omfattende voldsbruk, kanskje krig.                                                                    

Folk med urimelig makt er i utgangspunktet alminnelige mennesker, trolig med omtrent de samme grunnleggende behovene som «folk flest.» Om de har fått eller tatt «urimelig makt» i et samfunn, snakker vi om former for fåmannsvelde (oligarki). Det kan myntes ut som plutokrati (rikmannsstyre), kleptokrati (makthaveren stjeler fra fellesskapet), meritokrati (ekspert-og prestasjonsbasert styre). Det ligger i «urimelig» og «fåmannsvelde» at de som utøver makten ikke lenger oppfattes (av seg selv eller andre) å være blant «folk flest,» ikke trenger følge samme regler som andre. 

I Norge har vi, gjennom hva vi kaller den «norske modellen» etablert et samfunn der makt er blitt rimelig godt balansert. En velferdsmodell. Et slags ideologisk fundament var at fellesskapet skulle sikre alle medborgere grunnleggende rettigheter, helse, bolig og utdanning, ytrings- og organisasjonsfrihet – uansett sosialt og økonomisk opphav. Fundamentet var basert på et politisk system for fordeling av verdiskaping, regler for samarbeid (og konflikt) mellom rimelig like-verdige hovedorganisasjoner i arbeidslivet. Det sikret at fellesskapet forvaltet naturressurser (vann, energi cf. konsesjonslovene). Det var og er rom for konkurranse og marked, mangfold og muligheter til å prøve egne veier for å skape seg et liv, også personlig rikdom. Hvorfor skulle vi endre kurs i «Lykkeland?»                                                                                                             

Min påstand er at kursen og erfaringene som ga oss «norsk modell» er blitt lagt om gjennom de siste 30-40 åra. Det kan kalles kursjusteringer, men modellen synes langsomt å ha forvitret. Den fellesskapelige delen av fundamentet ble svekket til fordel for individuell konkurranse og dels stram mål- og detaljstyring. Endringene ble uttrykt bl.a. i omlegging av offentlig virksomhet gjennom foretaksreformer, nye regnskapsregler, innsats- og målstyrt finansiering (NPM). Tidlig ble det klart at omleggingen bidro til økte økonomiske forskjeller og privilegier. At den kunne svekke faglighet, forståelse og rettigheter på mange områder viktige for den velfungerende «norske modellen.»                                                                                                                              

Svekkingen kamufleres ved vektlegging av medievennlige «brukerundersøkelser» og «resultatmål» eller telling av produktenheter, varer omsatt/solgt som suksess-kriterier nær sagt på ethvert samfunnsområde. Også innenfor offentlig sektor og institusjonell rettighetsforvaltning. Vi fikk en stø markedsliberal kurs mot frimarked; med vekst og avkastning som ideologisk kompass og grunnverdi, utøvd gjennom kriterier for enkel måling på ulike saksfelt. Standardisert måling (og overvåking) er nødvendig i et samfunn der alt skal gjøres til varer for størst mulig omsetning og avkastning. Nødvendig for å kunne «sammenlikne alt med alt» med penger både som middel og mål i konkurransen om vekst – hvor som helst når som helst. Noen har kanskje kjent seg tilstrekkelig ubekvemme med kursen i hverdagen til å prøve stemme fram en ny.

 I hverdagslaget fungerer målekriteriene som små skritt langs den opptrukne kursen:

Kriterier som:                                                                                                                                    

Størst mulig antall oppklarte saker i politiet. Selv om sakenes kompleksitet og betydning er helt forskjellige.                                                                                                                                      

Størst mulig antall publiserte artikler» – selv om forskningsoppgaver, tidsaspekt, kompleksitet og publiseringsvilkår er helt ulike.                                                                                                          

Størst mulig gjennomstrømmingstall på pasienter eller studenter pr. tilsatt pr. tidsenhet – selv om faglige krav, metodikk og kontekstuelle forhold er ulike.                                                                          

Størst mulig testtall på kunnskapsprøver sammenliknet individuelt, lokalt, nasjonalt og inter-nasjonalt. Selv om individuelle, relasjonelle og kontekstuelle forhold kan variere mye både i selve testsituasjonen og mellom deltakere på samme tid – og over tid på ulike steder.                                                                               

Størst mulig salg av strøm til enhver tid. (En slags «liksom- konkurranse» om avkastning mellom et utall strømselskaper og børsmeglere om en vare der ingen ser forskjell på et sluttprodukt alle er avhengig av.) Produktet, strømmen, kan ikke kan lagres når den er produsert. Forutsigbarhet kan ligge i magasinlagring og distribusjon gjennom felles nett uten noe behov for fordyrende mellomledd. Systemet legger opp til det motsatte: Så stor gjennomstrømming og omsetning som mulig, med permanent underskudd og høyest mulig pris for forbruker til enhver tid, størst mulig avkastning for mellomledd og børsmeklere.                                                                                        

Størst mulig fart på flest mulig kommunikasjonsmidler raskes mulig for flest mulig. I praksis tilrettelegging for breiest og rettest mulig veier flest steder. Selv om natur- og kulturgrunnlag forringes og tidsbesparelsen er marginal. Gjennom pålagte anbudskonkurranser sluses anlegg og drift over til en blanding av globale aktører og underleverandører med tvilsomt grep om arbeids-livsrettigheter og innflytelse etter norsk modell.                                                                                                                                          

Størst mulig bruk og størst mulig vekst i lakseproduksjon, landbruksproduksjon, reiselivs-produksjon, hytteproduksjon. Selv om sykdommer brer seg, natur- og sosiale ressurser utarmes ved monokulturer og plantasjedrift.                                                                                                        

Kanskje kan kursen sammenfattes som et overordnet konkurransemål om vekst av alt, mer av alt. «Mer for hver krone» flere kroner til hver storprodusent og aksjeinvestor, «vinneren tar alt.»       Selv om all kunnskap, all fornuft tilsier at vi har begrensede ressurser lokalt, nasjonalt og globalt. Vi vet at kursen mot ytterligere vekst, forbruk og omsetning av «alt» er det motsatte av bærekraft for en livsdyktig klode. Det tilnærmet motsatte av likeverd, samarbeid og rimelig fordeling av verdiskaping og muligheter. En kurs for økt ulikhet og økologisk sammenbrudd.               

Kursen som ble lagt og myntet ut i måling, tallfesting, vekst og konkurranse, synes å bli sin egen, selvforsterkende virkelighet med stadig nye problematiske ringvirkninger. En kurs som trolig med nødvendighet vil undergrave seg selv.                                                                                           Med mål om vekst og mer av alt, blir det mindre rom og mulighet til å forstå grunnleggende kjennetegn ved- og samspill mellom mennesker og natur. Dårligere mulighet til å ta erfaringer profesjonelt og kompetent i bruk, sikre rettigheter på egnede måter, særlig innenfor offentlig forvaltning som institusjonelle rammer for samfunnsliv. Sammenblanding av akademia, markeds-økonomi, vekst og politikk gjør det vanskeligere å utvikle «gyldig kunnskap,» å kunne ha tillit til utdanningsinstitusjonene som skulle utvikle og forvalte denne kunnskapen.

Skraller og autopilot                                                                                                                       Det blir vanskelig å endre kursen. Det spørs hvem som ønsker å legge den om. AP og Høyre (AP særlig ved Brundtland og Stoltenberg) har dels fastlagt kursen gjennom internasjonale avtaler og nasjonal omlegging av offentlig sektor de siste tretti åra. Nok internasjonalt påvirket av Thatcher og Blair. De så ikke noen annen kurs enn frimarkedskursen. (TINA- «There is no alternative.») EU-unionens grunnlov om frimarkedskonkurranse, «fri flyt» av penger, varer, tjenester og folk ligger på samme kurs. Det virker som om politikerne stakk ut kompasskurs og låste fast roret på autopilot i disse åra gjennom et intrikat juridisk system av «frys og skralle». Det gir en handlings-ramme det snakkes lite om. Ønsker man ny kurs, bør man se nærmere på denne ramma.                                                                                                                                           

Ei skralle er betegnelse på gammelt redskap av fra gårds- og hagedrift. Ei lita ramme med tannhjul og en sperrehake inni, et håndtak som kan sveives fort rundt i en retning. Sveiver du fort blir det helsikes bråk når haken treffer tannhjula. Redskapen blei brukt for å skremme bort fugler eller dyr. Vi har noen slike i vinduskarmen til pynt. Ei morsom leike for barnebarna. En stund. 

Skralle brukes også om et verktøy som gjør det mulig å bruke pipenøkkel til å skru på muttere uten å løfte nøkkelen. Skrallen kan låses til nøkkelen, den kan innstilles slik at mutteren kan skrus flere veier. Slik kan den brukes både ved behov for å stramme, eller for å løsne og skifte. Den bråker ikke, er et effektivt, praktisk og fleksibelt redskap. 

En fersk bruk av skralle som ord er knytta til handelsavtaler og økonomi; overnasjonale handels-systemer. Slike som EØS og TISA (Trade in Services Agreement). Skrallene dreier seg om juridiske ledd i avtalene. De låser eksisterende bruk, og hindrer gjenopptak av gamle bestem-melser som kan vær lagt til side. (frys). Nye direktiver og regler om økonomi og handel går i en bestemt retning, kan ikke reverseres eller løsnes. Varehandelens mange områder (eller muttere) som avtalene omhandler, kan bare skrus mot «friere konkurranse» om avkastning, økonomisk vekst og privatisering. (TINA). Overordnet mål er å skape «forutsigbare og ikke-diskriminerende» handelssystemer – «frihandelsavtaler» og «fri flyt» for investorer og store selskaper. Skrallebestemmelsene sikrer at sikrer at kursen for samfunnsutvikling er satt i én retning; enveiskjøring – basert på frimarkedsideologi.                                                                      

Skrallebestemmelsene i frimarkedets tjeneste er knapt ment å skremme skade- eller rovdyr. Snarere virker bestemmelsene i lov- og avtaleverk montert for å sikre forutsigbarhet for de store markedsaktørene: De skal være sikret mot inngrep fra folkevalgte institusjoner og nasjonalt lovverk. Kanskje er den en slags rovdyrkapitalisme som skrallene verner. Noe verken natur og klima, småbruk, beitedyr, kjøpmenn mindre produsenter eller «folk flest» er tjent med. Langt inn i partiet Høyre har det vært advart mot tiltakende «rovdyrkapitalisme.» En utvikling som under-graver vår sindige «norske modell», men som på lang sikt også undergraver kapitalisme og frimarked som begreper.  

Gjennom EØS skrus medlemmene stadig tettere inn i EU- systemet for «fri flyt.» Nye områder legges til avtalene, ofte knyttet til offentlig sektor. Direktivene («skrallene») kommer på løpende bånd for å skru gammel nasjonal politikk inn i de nye. Når en tjenestesektor eller et samfunns-område er åpnet for kommersielle aktører, privatisering, vekst og avkastning (som jernbane, post, energi og kraftforsyning, helse og sosialtjenester, utdanning, naturressurser osv.) kan ikke skrallen stilles om. Det dreier seg om avansert, intrikat nasjonal og internasjonal jus få forstår, fulgt av et omfattende byråkrati. (Slik jeg har forstått EØS-ekspert professor Finn Arnesen, innebærer avtalen at man må akseptere alt eller ingenting. Men man har rett til å si hele avtalen opp). Lenken som følger detaljerer ikke dette, men illustrerer kompleksiteten):   https://www.uio.no/studier/emner/jus/jus/JUS2211/v19/eos-rett/eos-forelesningv2019.pdf                                                                                                                                                                                                 

Politikere framforhandlet EØS-avtalen (med skraller) parallelt med (eller trolig som del av) markedsvendingen i norsk politikk på 80-tallet. Vi fikk altså strømmarked, konkurranse og spekulasjon i stedet for samkjøring. Helseforetak og annen offentlig virksomhet ble opprettet og omstilt etter mønster av privatmarked, klargjort for privatisering og konkurranse. Vi fikk NPM (New Public Management).                                                     

Det er få som vil være uenige om at det er viktig og nødvendig med internasjonal handel, rom for markeder og ulike former for avtaler. Selvsagt skal det samarbeides, men samme vei eller kurs for alle er verken nødvendig, liberalt eller demokratisk. Samfunnsvilkår, historie og kultur varierer lokalt og globalt. Mangfoldet er stort; trolig sikrer mangfoldet nødvendige og ulike tilpasninger for at liv skal kunne gå rundt, grunnleggende behov tilfredsstilles. Norges ressursmessige, demografiske og økonomiske forutsetninger og situasjon er nokså annerledes enn i de fleste av EU-unionens land. Unionens erklærte grunnlov og markedsprinsipper om «fri flyt» av varer, tjenester, kapital og folk er neppe den beste verken for norsk eller global politikk. Slik blir EØS- avtalen med sine skraller også tvilsom.  

De som la om til denne kursen er dels ansvarlige i den nye regjeringen. De skal vurdere hvordan EØS- avtalen har virket (siden 2012). De bør legge mer enn handels- og markedsøkonomiske kriterier for konkurranse- vekst og stordrift til grunn for vurderingen. De bør kanskje søke etter spillerom i de juridiske labyrintene, prøve å bygge dem om eller utvikle nye skraller selv. Skraller som kan fungere med pipenøkler som kan skrus flere veier.  Utgangspunkt for samarbeid og muligheter for ny kurs. En bedre kurs både for internasjonale avtaler og for «folk flest.»  

Det kan være vanskelig nok å se kritisk på egne tidligere beslutninger. Det kan være like vanskelig for «folk flest» å bryte med tankegangene markedsvendingen har sluset oss inn i: En antakelse om at vi, «folk flest» ønsker å kunne kjøpe mest mulig varer billigst mulig til minst mulig innsats, kanskje også med minst mulig tankevirksomhet. Men avtaler, historisk kurs og antakelser om «folk flest» er i seg selv menneskeskapt. De kan diskuteres, prøver – og endres.

Overvåkingskapitalismen. Den stille dopingen av «folk flest.»

Det kan være forskjell på de som har snekret skrallene og selv skrur dem til – og de som i større eller mindre grad blir skrudd til for hver omdreiing, «folk flest.»                                                

Det å «klare seg i markedet» er kanskje ikke det samme for store investorer, spekulanter og selskaper (eller «rovdyrkapitalister») og for «folk flest.» «Folk flest» er avhengig av å selge egen arbeidskraft så godt vi kan i et arbeidsmarked vi har liten innflytelse på. Vi må løpe i vekst-       økonomiens hamsterhjul slik skraller er satt opp. De som skrur, her representert ved «Rovdyr-kapitalismen,» er sjelden interessert i at arbeidere bryr seg med egne og felles rettigheter. Eller at de skal bry seg med systemskraller som skrur opp økonomiske forskjeller, gir uforutsigbar knapphet på varer og tjenester for noen, overflod for andre. Eller at de skulle bry seg med at vekst og økonomisk grådighetstenkning kan være katastrofalt for naturen og miljøet vi alle er vevd inn og avhengig av. Snarere kjenner vi eksempler på at de aktivt søker å undergrave forskning som viser slike sammenhenger. (Velkjent er «Heartland Institute» i USA, «tenketanken» som bevisst har motarbeidet forskning på tobakkskader, klima- og miljøforskning, dypt forankret i global industri og kapital. Som nærmest påstår at det er unødvendig og «ulønnsomt» å redde klimaet, kjører store PR – kampanjer.https://no.wikipedia.org/wiki/The_Heartland_Institute).

«Folk flest» skal ikke bry seg med (eller oppdage) at den forutsigbare «frie flyten» for de store kan innebære manglende forutsigbarhet og usikkerhet for de mange små. Egentlig også for de store.. Når vi blir usikre og ikke skjønner, kan vi bli redde for at noen skal pirke i boblene eller systemene. Om bobler brister eller vi er redd de skal briste, kan skred løsne. Usikkerhet kan avle sinne og redsel. Den kan fanges opp av enkle budskap og ideologier med fasitsvar; få uttrykk i vold og rop på sterke menn og enkle løsninger. Men sterke menn med ferdige løsninger lærer oss bare mer avhengighet. 

«Folk flest» vil trolig ha forutsigbar og rimelig strøm både privat og til industri, ikke jakte i skogen av konkurrerende tilbydere formidlet av børsmeglere som selv jakter stor avkastning. De forny-bare og offentlige naturressursene for å få det til har vi. Vi vil gjerne at togene skal gå – også dit folk bor, heller enn å ha oppsplitting og internasjonal konkurranse om størst lønnsomhet for konglomerater av eiere og driftere. Vi vil at helsevesen, sosiale tjenester og utdanning skal sikre faglig godt arbeid som rettigheter med tilgang for alle. Ikke at de skal tilrettelegges for spekulasjon i eiendoms-forvaltning, stordrift og lønnsomhet etter markedsøkonomiske kriterier.  Ullevål Sykehus kan bli en prøvestein i så måte. Det er vanskelig å finne andre begrunnelser for sykehusplanene enn markedsøkonomiske. Eiendomsspekulanter står i kø for å få tomter i byens indrefilet. Lokalbefolkningen, «folk flest», helsefaglig personell – samt byrådet (bortsett fra Høyre) er imot. (Ny regjeringen synes altså for!) Er de redd for en liten, men kanskje viktig kursendring?)                                                                                                                                         Noen, (kanskje «folk flest» og ennå frittgående journalister) oppdager jo at mens skrallene går faller mange ut. At miljøet forringes mens finansbaronene har seg. At fellesressurser knytta til energi(strøm), kommunikasjon, helse og utdanning osv sluses over i finansspekulasjon. Så bryr noen seg kanskje likevel. TISA skapte så mye bråk og sosial motstand at politikere og lobbyister slutta å skru i 2017. Uten at verden eller handelen gikk av hengslene av den grunn.  

Det blir stadig vanskeligere å diskutere eller å forstå at de små endringene vi kjenner på kroppen kan henge sammen med ensrettende strukturer og skraller. Kanskje noen bygges for å skremme eller dope ned «folk flest» slik at vi ikke skal kunne forstå, ikke tør eller makter å bry oss.                    

 Vi skrus stadig tettere inn i medienes, storselskapenes algoritmestyrte overvåking, tilrettelegging og påvirkning av handlingsvalg, underliggende verdier og dels skjulte makt. En utvikling av frimarkedet der vekst-økonomi, jus, politikk og lobbyisme er koblet mot teknologi. Shoshana Zuboff (2019) har kalt det «overvåkingskapitalisme.»                                                                      

Vi kan kjenne oss lett sløvet, forvirret blant reklametilbud og festlige underholdningssnutter, apper og cookies, tastevalg og automatsvar. Vi klikker på «accept» og lar selskaper omsette våre handlingsvalg i markedet stort sett som de vil, samtidig som de nok fraskriver seg vesentlig ansvar om noe går galt, har gjort det komplisert å gå dem etter i sømmene.  

Små og store feil oppstår stadig, både i privat og offentlig «produksjon.» Vi ringer etter hjelp, kan velge mellom ørten tastevalg og får dårlig ventemusikk i øret før den automatiske svarroboten på «kundeservice» kobles til ulike sløyfer – og vi kanskje får en vennlig stemme som muligens kan hjelpe. Hvis problemene eller spørsmålene våre passer til de forhåndsdefinerte kategoriene.  Rundene demper ikke usikkerhet eller maktesløshet, skaper lett irritasjon. Snart tar vi maktes-løsheten for gitt, gir opp – ønsker det nesten, lar oss bli styrt. Vi vil helst slappe av, la oss underholde og frakte dit storselskapenes algoritmestyrte medier, makt og penger skrur oss. De vet og har alt vi trenger. Etter hvert kanskje sømløst knyttet til offentlige institusjoner på felles medie- og kommunikasjonsplattformer. Ofte går det jo greit – helt automatisk.             

 Reklameavisa «Media-Planet,» har både private og offentlige kunder. De informerer snart om alt du trenger å vite om helse, utdanning, sikkerhet fra lokale og verdensomspennende oppdragsgivere. En god forretningsidé. I en slik reklameavis for «Smarte hjem» sto for en tid siden: «Smarthjemmet à la 2025 vil sannsynligvis ta seg av alle praktiske gjøremål slik at du kan slappe av.» Alt er et enkelt tastetrykk unna. «Lik- del, accept og kjøp.»                                          

Det kan ligge en undertekst her med dobbelt og vrient budskap vanskelig å få øye på (både for reklameselskaper, politikere og folk flest): To ideale mål er viktig for oss som nasjon og som medborgere å oppnå, streve for:                                                                                                     

1) Å klare oss i den globale markedskonkurransen. 2) Slappe av, være passive og ikke bry oss om annet enn oss sjøl, egne goder, velstand og velvære.                                                                       

Det doble i budskapet er at vi på den ene sida må tilpasse oss kravene om konkurranse og vekst slik selskaper, politikere og avtaler har definert dem nasjonalt og internasjonalt; gjøre slik vi får beskjed om, skrallene er skrudd. Direktivene og manualene fungerer litt som å motivere med pisk; vi . Selv om det vi må ofte verken er enkelt å forstå eller virker spesielt fornuftig ut fra oppgavene og ønskene, kanskje problemene og konfliktene vi står overfor.                                          

På den andre sida lokker gulrøttene: Etter dagens innsats er det tid for å nyte. Ta imot, klikke på og betale for infotainment, atspredelse og nytelse. Dels pushet som ulike former for dop – det vi bare må ha, snart tror vi vil ha. Vi må henge i stroppen som instruert – for å kunne nyte og sløve etterpå. Det mangler ikke tilgang på dop, vår daglige «soma.» I praksis «pushet» av selskaper med markedsmakt; som kan skru skrallene og hente fortjenesten. (Eller av konkurrerende ideologier og ekstreme trosretninger som lokker og truer – kanskje med belønning i det hinsidige.)                              

Vi glir inn i kroppslig og mental avhengighet der budskapene forsterker hverandre. Narkotika, våpen, pornografi og menneskehandel er blant de største globale industri- og markedsområdene. Penger kan hentes lovlig, men ofte i markedets svarte bakside. Trolig med indre sammenhenger og dype forgreninger inn i økonomi, militærvesen, «velstandsvekst» og ulike ideologier som avhengighetsspiraler.(«Soma»- er det perfekte dop i Aldous Huxleys dystopi «Brave New World») 

Bestefar har ingen store forventninger til ny kurs, men vil prøve å sjekke om steg som tas kan tolkes som forsøk på å endre kurs. Kanskje blir virkeligheten slik en satiriker antydet forleden: Politikerne lover «folk flest» å skifte kurs uten å svinge (eller skru) på rattet. Kanskje uten at så mange egentlig syntes det var nødvendig å svinge heller, eller å bry seg om hvilken retning det går. Selv om vi stemte som vi gjorde. Vi aner at det er makta, penga og markedet rår; det enkleste er å tilpasse seg; håpe at det meste egentlig blir som før.. 

Men håpet er jo der da: At Jonas og Trygve vil prøve å legge om kursen, at små steg kan gå i riktig retning: En kurs for bedre forvaltning av nødvendig samspill i naturen, for mindre økonomiske forskjeller, for å sikre medbestemmelse i lokalsamfunn og på arbeidsplasser. 

For å få det til, oppfordres de til å løfte opp igjen «norsk modell.» Her ligger ubenyttede mulig-heter for mekanismer som gjør det mulig å skru i flere retninger, og der kanskje «folk flest» med sine erfaringer og ønsker kan bidra til å endre kursen.                                                             

Det ligger uprøvd utviklingspotensial i «den norske modellen» som alternativ til vekstdrevet rovdyr-kapitalisme, statskapitalisme og markeds-fundamentalisme. De sikreste (og trolig raskeste) tiltakene, også til beste for miljø og i tråd med «norsk modell,» vil være å sikre jevnere fordeling av verdiskapingen, reversere utviklingen av økonomiske forskjeller og ugreie privilegier.            Satse på foredling av egne råvarer og ressurser, men unngå å kaste penger etter kortsiktige løsninger – som å lete etter mer olje. Det blir litt som å pisse i buksa fordi det er varmt og godt en liten stund, eller å ta et nytt skudd. Norge må nok avruses fra oljedopet økonomi. Det billigste, enkleste og tryggeste for alle er å ta ut det som er investert og allerede driftes. La ukjente olje-reserver bli liggende under havbunnen.                                                                                  

Bruke inntekter vi har fra gass, olje og fond til å utvikle ny kunnskap, alternative økonomiske modeller, nye energiformer og produksjon; satse på vedlikehold av natur og miljø snarere enn nedbygging. Trygge samfunnets infrastruktur og offentlige institusjoner for å ivareta rettigheter, likeverd og mangfold. 

Det blir lett luftige og store ord – både for politikere og kommentatorer. Men det ligger konkrete erfaringer i oppbyggingen av velferdsstat og norsk eller også nordisk modell. Den var dels til å forstå for «folk flest,» har vært til beste for «folk flest.»                                                     

Jeg minnes en samtale ca. tredve år tilbake, omtrent da Muren falt. Samtalen fant sted på et haloween-treff med amerikanske akademikere, blant dem framtredende økonomer: En av dem syntes det var stas at jeg kom fra Norge, og sa omtrent «Markedsliberalismen har sett sine storhetsdager. Om ikke mange år vil den være i krise. Da trenger vi den «nordiske modellen». Verden vil trenge den.» Historien har jeg formidlet ved ulike anledninger, men jeg synes den tåler gjentakelse. http://jonfrode.no/okonomisk-forvarsel/      

Kommentariatets runddans.

Gjennom helgen etter valget fortsatte jeg å kommentere det med tanke på blogg. Kjente at det var noe som lugget. Hadde jeg ikke skrevet dette før? Et par kjappe søk på gamle bloggtekster bekreftet: Det jeg holdt på å skrive likna på noe jeg hadde skrevet ved to tidligere valg. Så jeg stoppet litt opp: Hva er det jeg, kanskje vi driver med? 

Er det slik at politikken og sakene oppe til valg surrer og går uten å forandre seg særlig over tid? Er det politikerne som surrer rundt uten at de helt får tatt fatt i sakene? 

Er det avisenes og medienes kommentariat som jager de samme sakene rundt i de samme flokkene?

Eller det bare jeg som surrer rundt meg sjøl og egne kommentarer? Kanskje det helst er vekselvirkninger?

«Kommentariat» kaller vi gjerne noen som kommenterer saksforhold i politikk og samfunnsliv offentlig. Oftest folk med stor synlighet, innflytelsesrike eller mektige grupper med tilgang til sentrale media, aviser og programmer. De er ikke så mange. Noen få kommenterer som eksperter på ulike områder, dels som faste bidragsytere i media. Spalteplassen er gjerne skarpt redaktørstyrt, vanskelig tilgjengelig.   

«Offentlig» vil si at kommentarene, eller ytringene, er åpne for alle til å lese, ettertenke, kanskje også kommentere i egne kommentarfelt med lav inngangsterskel. Kommentariat og ytrings-muligheter handler om ytringsfrihet, en rett vi har i vårt samfunn.

Rett til å ytre seg om noe, følges verken av noen rett til å bli lest, hørt eller å bli del av en samtale om noe som helst. Kanskje kan kommenteringen slik den gis i media (særlig i sosiale media), bidra til alminnelig sløvhet (tankeløshet) eller avmakt like mye som til utveksling og forståelse.   

I en avstikker moret jeg meg med å leite fram betydning og opprinnelse til ordet «kommentere» i ordbøker og på nett. Ikke uventet havnet jeg i latin, kanskje med lengre røtter både til gresk og sanskrit. Forstavelsen «co- » antyder noe som henger sammen, og «men» viser til å tenke, muliggjøre og huske. (https://www.etymonline.com/word/comment).

Forstavelsen finnes i ord som kommunisere, korrespondere, korrelere, koordinere, og mye annet. Alle viser til samsvar. Det er noe og eller noen som settes i forbindelse med noe eller noen, som meddeles, utveksles, formidles, samvirker eller samarbeider. Dette «noe» kan handle om ulike saksforhold som gjennom utveksling av erfaringer, refleksjoner og meninger kan bli bedre forstått – og kanskje håndtert. Sammenhengene skapes og fortolkes alltid av noen.    

Selve utvekslingen kan innebære at vi spør, svarer hverandre tilbake om noe, en sak. Vi korre-sponderer om saken, muntlig og/eller skriftlig. «Respondere» – den siste delen av ordet «korre-spondere» viser til å reagere, gi gjensvar. «Spondere» kommer av å «love» noe, kanskje inngå en avtale eller kontrakt. Det hinter til samarbeid, eller samtale om felles sak eller mål som kan utforskes gjennom korrespondansen, samtalen – før kontrakt om evt. tiltak besluttes.

Skal utvekslingen lykkes bør nok partene som samhandler være rimelig jevnbyrdige, og trolig ha tillit til hverandre, til at det beste saksargumentet vinner fram i en åpen kommunikasjon. Herredømmefri, åpen kommunikasjon (som Habermas snakker om) er teoretisk og praktisk svært vanskelig å få til av mange grunner. Flere enn vanlig mangel på jevnbyrdighet. 

Det er vanskelig fordi prinsipiell åpenhet forutsetter at det oftest ikke finnes noe fasitsvar på forhånd, og de svarene man kan komme fram til har stort sett midlertidig gyldighet. 

Det kan være vanskelig fordi saker man kommuniserer om gjerne må settes i en kontekst, en sammenheng saken kan være flettet inn i for å gi mening. Nok et co-ord. Sammenhenger kan være materielle og historiske, de kan innebære positive eller negative tilbakekoblingesmønstre. De er tolkbare. Sedvaner, ubevisste mønstre og regler og ritualer kan styre og styrke kommunikasjon og korrespondanse. Den kan rent ut sagt gi føringer for hvordan vi ter oss og tenker, hva slags handlingsrom vi opererer i og gjør mulig. (Slik det framkommer i Bourdieus korrespondanse-analyse av bl.a. smak, preferanser, utdanning, penger og definisjonsmakt).   

Ordet «spondere» er visst opprinnelig også knyttet til ritualer og ofringer. Noe man gir for å få noe igjen. Det kan dreie seg om former for spill, også knyttet til maktposisjoner. Noen blir spillets fariseere og yppersteprester. (De som skiller seg ut ved å ha særlig definisjons- og beslutningsmakt i ulike spill). Makt kan gi «rett.» Kanskje sikrer spillmestrene seg goder eller utbytte som eiendom, penger, prestisje og slaver, seksuell tilgang. (Kopulasjon er også et co- ord som i samleie. Da er vi kanskje i nærheten av uttrykk som er klikk- og salgbare og interessante for et marked.) 

Vi kan dele kommentariatet i ulike grupper, kanskje i en slags næringskjede der gruppene beiter på hverandre:

De få som er synlige. Noen både med store kunnskaper og god formidlingsevne, kanskje med gode forbindelser, og som får spalteplass i sentrale, redigerte avismedier og programmer. De får gjerne tilsvar og nye kommentarer, bidrar til å sette «dagsorden» blant aktører som også kan tenkes å være nær makt- definisjons- og beslutningsmyndighet.     

Mange ytrer seg i avisenes kommentarfelt med lav terskel for å komme inn. De fleste av oss bruker sosiale media med ytringsflater som er lettest tilgjengelig, som krever lite. Der deler vi ytringer ved smile- og surefjes, tomler opp eller ned, «lik og del.» 

Slike ytringer betyr oftest lite i politisk sammenheng. Hvis da ikke tomler og fjes samler store flokker, kanskje rundt skarpe og enkle påstander eller påtrengende behov. («Fuglene flyver i flok – når de blir mange nok») Flokkytringer kan dekke over verdier og meninger som vanskelig tåler nærmere ettersyn, men kan også åpne frustrasjon og erfaringer som står seg ved etterprøving.  

I kraft av omfanget kan flokkene fanges opp av sentrale medier. Kanskje samles også tomler til flokker av ulike kommunikasjonseksperter. Slik at påstander, tilhengere eller motstandere kan anrettes på politikernes bord i et aktualitetsprogram som «opprør,» «leserstorm» eller annet. Så kan tomlene få politisk betydning likevel – ved plutselig offentlig synlighet. Eller også: prosessen slik den anrettes, bidrar til at mer kompliserte saks- områder skyves ut av det offentlige synsfeltet.     

Kommentarene mine legger jeg dels ut på egenredigert blogg. Den er offentlig tilgjengelig uten at innlegg fører verken til sjenerende respons eller innflytelse i noen retning. Kommentarene blir mer monolog enn dialog og utveksling.   

Når kommentarene mine likner seg fra valg til valg, kan det jo bety at jeg først og fremst korre-sponderer med meg sjøl og egen forståelse der jeg er. Snurrer rundt i et Bourdieusk sosialt felt- eller rom definert av kulturell og økonomisk kapital. Det er jeg neppe aleine om.

Kanskje partiene også først og fremst korresponderer internt med seg sjøl i sine felt om de samme sakene, med de samme sponsorene og lobbyistene? Flokker som danser rundt seg sjøl? Sakene og problemstillingene som man skulle respondere på, samhandle om, muliggjøre løsninger for – blir like uløste for dem utafor flokkene. Det kan saktens være «folk flest.» Det er rundt 97% av oss som ikke er medlem av noe parti. 

Presse og media er institusjonelle baser for kommentariatet som formidler, tilrettelegger og serverer det partiene internt sier. Som mangslungne institusjoner kan de være både på inn- og utsida av partier og saksforhold – også som kommunikasjonseksperter. Gjennom avisoppslag, medieshow i TV-kanalene kommenteres politikernes gjøren og laden. Oppmerksomhet trekkes mot personer, knyttet til stil, opptreden og framtreden, til feiltrinn og medietekke mer enn mot utdyping av saksforståelse og løsninger. Gjerne skal de settes til veggs gjennom forenkling av kompliserte spørsmål: Svar «ja eller nei!» Så deles det ut terningkast eller tomler opp og ned etterpå. Brød og sirkus for folk flest. (Det er vel det vi vil ha, blir oppdratt til å ville ha..) Sammenhenger blir lett borte. 

TV-verter, kommentatorer og media utsettes selv (og utsetter hverandre) for klikk og tomler opp og ned som deltakere i det utålmodige oppmerksomhets-markedets runddans. 

Pressen omtales gjerne som «den fjerde statsmakt.» En uformell myndighetsrolle som samfunns-overvåker ved siden av de formelle lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter. En over-våking som er knyttet til ytrings- og pressefrihet i utøvelsen. De skal se til at det er sammenheng mellom det politikere lover og beslutter og det de gjør. At «som sagt blir gjort.» 

Om presse og media både næres av og forer den nederste delen av kommentariatets næringskjede med brød og sirkus, kan demokratiets vilkår bli svekket i runddansen. Som velgere kan vi bli mer interessert i show enn i sak; mister evne og interesse for å forstå og bidra.

———–

Kommentaren på denne bloggen likner ikke lenger så mye på noe som er skrevet før av meg. Det ble en slags meta-kommentar; en kommentar om kommentering.  

Mens jeg lette litt rundt etter ord og innspill, fant jeg en 12 år gammel artikkel. «Kommentariatets diktatur.» Den var skrevet av to (den gang) unge fremadstormende politikere på hver sin fløy: Audun Lysbakken og Thorbjørn Røe-Isaksen. Kanskje litt forstemmende at den synes like aktuell, men først og fremst nok et lovende tegn: At politikere (nå i sin beste alder) kunne (og kanskje fortsatt kan) kommunisere konstruktivt om kommentariatet og andre saker. https://www.idunn.no/file/ci/7737355/samtiden_2008_01_kommentariatets_diktatur.pdf

I ferd med å legge kommentaren om kommentering ut på blogg, leser jeg at SV i denne omgang har trukket seg fra videre sonderinger om å delta i regjering. Kanskje var partene for lite jevnbyrdige. Heller hadde de ulike syn på hvilke sammenhenger som bør være viktige. https://www.facebook.com/audunlysbakken/photos/a.199584616729383/4596687967019004   

Det kan være klokt at de trakk seg, åpne for at de tre mindre partiene SV, R og MDG kan jobbe strategisk sammen for å muliggjøre en reell kursendring i et større bilde. (Jfr. forrige blogginnlegg:  http://jonfrode.no/skrablikk-dagen-derpa/): At de ser nærmere på MØKKA – slik Linn Herning skrev i en kronikk, gjør det gjennom små gjenkjennbare dreiinger på en vei fra «egosamfunnet» til et fornybart og bærekraftig demokrati, ny økonomisk forståelse. Samle større flokker. Mitt håp er at de kan klare det, kan hvis de vil og prøver. Det kan bli interessant å følge kommentariatets kommentering i tida framover.      

Skråblikk dagen derpå.

Ingen blåtirsdag denne morgenen etter valgmandagen. Men blå himmel over skogkanten i Ammerudskauen en kjølig morgen som varsler høstens komme. 

Et barnebarn var innom på kort overnattingsbesøk før spennende reise til utenlandsstudier. Kortere vei til Gardermoen fra Ammerud. Vi blir nå helst her og pusler med vårt. Den daglige morgenøkta med litt variasjoner er over. Det kjennes fortsatt som mulig privilegerte hverdager. 

Hønene har fått reint vann og dagsfor ispedd litt matrester, hønsehuset lett reingjort for møkk, dagens egg lagt i kjøleskapet. Etter langvarig myting av fjær er det blitt dårlig med egg, gamle begynner de også å bli, hønene. Kanskje snart klar for fryseren. En liten treningsrunde for å skrubbe forfallet for egen del før frokost. 

Bestemors nylaga müsli er inntatt med kefir, nøtter og nedfallsepler fra det lille epletreet ved veien, samt det daglige lille lasset med aviser som strekker seg inn i neste økt for langsom lesing; på sofaen med en ekstra kaffekopp og myk klassisk musikk i bakgrunnen. Sol på granene utafor vinduet, ahh.

En liten runde husrydding, sette et brød til heving mens bestemor legger ut på ukas litt lengre skogstur med venninne. Et blikk på kalenderen på veggen, oversikt over dagen og uka før formiddags og grovbrød med sild. Knapt som ledd i noen strategisk planlegging slik politikere på vei inn og ut fra intervjuer ymter på radioen. Strategi handler om plan for å nå langsiktig mål. 

Pensjonisten er nok også i tenkeboksen etter å ha iakttatt et ønsket regjeringsskifte, men knapt som ledd i noen åpenbare mål for egen del. Her dreier det seg mye (men ikke bare) om litt daglig vedlikehold av kropp og tanke, bidrag til små nære fellesskap som kveldens korøvelse, gårsdagens korpsøvelse med eget velvære som bonus.

Eget velvære kan handle om å skrive litt, samle inntrykk fra dagens avisbunke, fra noen små søk og kommentarer på nettet, dykk i bokhyller og bibliotek. Som nokså avslappede forsøk på fortsatt å følge med i verden rundt oss, forstå litt bedre. Kanskje fortsatt kunne dele inntrykk med flere – til mulig ettertanke for en og annen. Men uten andre ambisjoner enn å finne en form, et uttrykk for noe lest eller tenkt. Et lite vink. Det kunne jo være et «mål» å få mer retning, regelmessighet og rytme i vinking på blogg og deling på «Skråblikk»-nettsida.

Nu vel: Dagens avisvinner var «Homo politicus»- spalta i KK av Linn Herning, som jeg spinner litt på. Overskriften hennes var godt blikkfang: «Møkka-grunnlag.» Hvilket ikke var en betegnelse på det politiske grunnlaget for arbeidet etter valget, men et akronym – i dette tilfelle førstebokstavene i ordene: MILJØ – ØKONOMI – KULTURKAMP – KAPITALISME – AVMAKT. 

Ordene betegner forutsetninger som politikken ikke kommer utenom, som kan være vanskelig å koble på ulike nivåer. For individer, grupper, partier, organisasjoner – og hele samfunn. Kanskje ville jeg hatt med «kompetanse» også.

Avmakt kan forstås som mangel på mening og mulighet. De fleste av oss er opptatt at liv kan gå rundt på måter som gir god mening. Kanskje å stelle høner, følge med barnebarn, lese aviser, treffe folk, synge og gå tur for oss i pensjonistmodus. Ikke kjenne seg avmektig selv om kroppen svikter, jobbansvar og forventninger er begrenset. Kanskje skrive litt for seg sjøl, pusle på der en er, lære av erfaringer – forstå litt mer eller annerledes. 

For mange er fellesskap, mulighet til litt medbestemmelse og tilbakemelding i daglig arbeid viktig om en skal unngå å oppleve avmektighet. En kjent teoretiker snakket om å bli fremmed i forhold til den daglige jobben man gjør, kjenne den daglige meningsløsheten. Det kan fort bli slik i moderne tilrettelagte jobber, algoritmestyrt og oppstykket for målbar detaljstyring og avkastning i dagens utålmodige markedsøkonomi. Der erfaringer blir oversett, vanskelig kan tas kompetent i bruk. Det står tall i veien: som vindskeive mål på kunnskap, kultur, mening og mulighet. Det som gjør noe verdifullt er visst ikke at det teller, men at det blir tellet.

Kulturkamp handler om definisjonsmakt, knyttet til hvordan vi kan leve livene våre, som pensjonister, som arbeidstakere, kvinner, innvandrere, enslige – eller i alle forskjellighetene oss imellom som også gjør oss grunnleggende like. Forskjeller som blir splittende, varegjort gjennom omsetning og avkastning i de omfattende oppmerksomhets- og informasjons-markedene.

Økonomien, hvordan vi husholder med ressursene, ferdighetene og erfaringene våre blir noe av det vanskeligste og viktigste å ta tak i. Det trengs grunnleggende nytenkning rundt dette husholdet. Det er muligens begrenset hjelp å finne hos økonomene. De synes mest opptatt av egen velstand. (Et forslag til en empirisk undersøkelse: Spør litt grundig hvorfor studenter begynner på ulike økonomistudier. Min hypotese er at en del ser det som en god strategi for et mål om å bli rik. Kanskje det speiles i regnestykkene deres?). Det er gjerne et mål for mange som vokser opp nå å bli rik. Et nærliggende mål slik samfunns- utviklingen har vært i noen tiår. Et mål som synes forankret i en idé om «the economic man,» og dels knyttet til begreper om «individ og frihet.» Underteksten, en mening som kan ligge litt skjult, er nok egoisme i et samfunn som i økende grad har vært tilrettelagt «for de rike, ved de rike og av de rike.» 

Konkurranse for egen vinning, vekst og penger blir fort en blindvei som kan ødelegge framtidige muligheter for valg. Med det valgresultatet vi har fått, er det godt håp om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil skrubbe litt på den farta samfunnsutviklinga har fått i blindveien; at de vil bidra til mindre sentralisering, mer utjevning. 

En ny kurs med mål å vedlikeholde produktiv natur og miljø, tilrettelegge for menneskelig mening, mulighet og videre valg kan være innen rekkevidde. Den forutsetter nok at vi setter ned farta, men beholder styringsfart slik at kurs faktisk kan endres. (Brå manøvre i stor fart ender fort i grøfta eller som kullseiling..) 

Skal vi reelt kunne slå inn på en ny kurs, må nok de tre mindre partiene SV, R og MDG jobbe strategisk sammen for å få slikt til. Se nærmere på MØKKA gjennom små konkrete og gjenkjennbare dreiinger på en vei fra «egosamfunnet» til et fornybart og bærekraftig demokrati, ny økonomisk forståelse. Mitt håp er at de kan klare det, kan hvis de vil og prøver.

Morgendagen byr på vel på ny runde i hønsehuset, aviser og kaffe, småttsomt vedlikehold i heimen før noen timers barnebarns-vakt. Det kan være mye mening og verdi i hverdager.