Om ny kurs, «folk flest»- og skraller.

Hva ønsker «folk flest?»

Ny regjering har lovet ny kurs for folk flest. Hvor den nye kursen skal føre oss er ikke enkelt å forstå for «folk flest.» Hvem nå det måtte være. Alle jeg kjenner er både noe for seg sjøl og samtidig uunngåelig vevd inn blant alle andre i den varierte samfunnsveven som utgjøres av «folk flest». Det er så ymse hva vi forstår av oppgaver, saker og sammenhenger der vi pusler med vårt i vår del av veven.                                                                                                                             

Hvor i veven vi befinner oss kan være avgjørende for mulighetene til å forstå; kunne diskutere – ha et ord med i laget når kurs skal settes, oppgaver prioriteres. Hvor vi befinner oss gir føringer for hvem vi stoler på, lar oss lure av; hvordan makt og muligheter er fordelt når «ny kurs» skal settes. Politikere er nok også blant «folk flest,» uten spesielle forutsetninger for å forstå, men kanskje tettere vevd inn mot grupper med definisjonsmakt og muligheter til å påvirke.                                                                                                                            

Ny kurs funker best om man forstår hvor man har vært, hvor man befinner seg nå, etter å ha fulgt en bestemt kurs. Om den tidligere kursen syntes å føre dit «folk flest» befinner seg vel, kunne man vel holde fram som man stevner? Om vi får erfaringer, tegn og varsler om at kursen vi har holdt fører vill, kanskje inn i tvilsomme eller farlige farvann bør vi overveie å slå bakk for kunne endre kurs før det blir for seint. Vi har gitt politikerne en slags mandat til å stake opp «ny kurs» som de har lovet. Kanskje fordi var begynt å bli ubekvemme der vi var, med utsiktene foran oss. Vi fant litt støtte og fikk en viss tillit til politikeres fortellinger om behov for ny kurs.     

Det er en vanskelig øvelse å finne ut eller forstå hva «folk flest» ønsker eller er opptatt av; hvilken kurs vi ser for oss sjøl og samfunnet. Mange av oss er tvilere, usikre. Kanskje politikere også, selv om de må vise seg sikre når de forteller om hvor vi er, hvilke mål vi bør sikte mot.                    

Sikrest er vi kanskje på at vi ønsker god helse for oss sjøl og våre nærmeste: At vi har tak over hodet, lys og varme i husene. At vi har mat og drikke på bord, seng å sove i, klær til beskyttelse mot vær og vind. At vi kan tjene til livets opphold ved å gjøre noe vi liker, forstår og kan, som andre kan trenge. At vi har rom til å undres over, utforske og lete etter noe større enn oss sjøl for mening og mestring i hverdagen, ser en framtid vi kan tro på. Slik mennesker har undret, tenkt og prøvd i uminnelige tider; skuldre vi står på, strev vi bør kjenne til.                                                  

I hverdagslaget er det nå som før viktig at vi har noen å bry oss om, hjemme eller på jobb, noen som bryr seg om oss. Også når farer truer, ulykker skjer. Noen vi kan synge, danse, drømme og lete, le og gråte med mens vi gjør så godt vi kan for at liv skal kunne går rundt – for oss sjøl, hverandre og de som kommer etter oss.                                                            

Slike ønsker er verken presise eller målbare, men de antyder behov som kan være grunnleggende. Ikke bare som noe vi vil oppnå, men også som ønsker om noe vi helst bør unngå. Vi må kunne prøve oss fram, gjøre erfaringer med hva som funker for oss, for meg. Finne ut hva som er viktig og nødvendig å få til, eller som er unødvendig; hva som er mulig eller helt umulig uten å ha presis fasit. Mer presise mål kan vi sette underveis; knyttet til hvordan og hva vi har forstått, evner å forstå når noe dukker opp. Vi kan søke og finne fellesskap for å oppnå mål eller styre unna katastrofer. Det viktige er at vi gis rom og muligheter til å prøve, velge og klare; altså lære, lære av hverandre og sammen.  Det er ikke så mye en klarer mutters aleine.                                         

Med handlingsvalgene vi gjør, følger ansvar for oss sjøl og hverandre. Gjennom valgene rammer vi inn hverandre; muliggjør, begrenser og styrer hverandres valgmuligheter. Vi rammer inn erfaringer og ønsker i avtaler, regelverk og institusjoner for virke og samvirke, for hvordan vi kan skape og dele. Det er slik samfunn blir til, kulturer for ulike måter å innrette samfunnet på utvikles. Rammene er komplekse, en nokså uoversiktlig vev der renning, valg og innslag av tråder kan virke sammen, eller gå i vase. Tråder kan trekkes slik at veven rakner, eller veves inn slik at den kan vedlikeholdes, bli sterkere, kanskje vakrere. I hva vi liker å kalle «demokratiske samfunn» gis «folk flest» mulighet både til å sette opp rammene for veven og å ha en viss oversikt over hvilke tråder som legges inn. Vi skal kunne velge og vite hvem som trekker i trådene, vurdere vevnaden med jevne mellomrom. Billedlig kan «folk flest» forstås som samvevere av stoff vi sjøl skal ta i bruk. Et slikt bilde er nok ideelt snarere enn reelt. Noen sier de skal veve de vakreste tøyer mens både trådene og de som trekker i dem blir skjult og usynlige for «folk flest.» 

Når handlingsvalg og forståelse begrenses og muliggjøres i samfunn, deles, fordeles eller gripes makt. Eller den kan skjules. Makt kan brukes til å utnytte felles naturressurser for egen vinning (om det er privat eller statlig) slik at naturgrunnlaget forringes og ødelegges for fellesskapet. (Allmenningens tragedie). Eller slik at grunnlaget vedlikeholdes og fornyes. Makt kan utøves fysisk, til å definere andres liv, bruke andre mennesker til egen berikelse. Kanskje brukes til å utdefinere noen fra samfunn og medmenneskelig fellesskap. Maktutøvelse kan innebære ideo-logisk autoritære eller totalitære former der bare den «rette tro» gjelder, håndhevet ved hard justis, trusler og omfattende voldsbruk, kanskje krig.                                                                    

Folk med urimelig makt er i utgangspunktet alminnelige mennesker, trolig med omtrent de samme grunnleggende behovene som «folk flest.» Om de har fått eller tatt «urimelig makt» i et samfunn, snakker vi om former for fåmannsvelde (oligarki). Det kan myntes ut som plutokrati (rikmannsstyre), kleptokrati (makthaveren stjeler fra fellesskapet), meritokrati (ekspert-og prestasjonsbasert styre). Det ligger i «urimelig» og «fåmannsvelde» at de som utøver makten ikke lenger oppfattes (av seg selv eller andre) å være blant «folk flest,» ikke trenger følge samme regler som andre. 

I Norge har vi, gjennom hva vi kaller den «norske modellen» etablert et samfunn der makt er blitt rimelig godt balansert. En velferdsmodell. Et slags ideologisk fundament var at fellesskapet skulle sikre alle medborgere grunnleggende rettigheter, helse, bolig og utdanning, ytrings- og organisasjonsfrihet – uansett sosialt og økonomisk opphav. Fundamentet var basert på et politisk system for fordeling av verdiskaping, regler for samarbeid (og konflikt) mellom rimelig like-verdige hovedorganisasjoner i arbeidslivet. Det sikret at fellesskapet forvaltet naturressurser (vann, energi cf. konsesjonslovene). Det var og er rom for konkurranse og marked, mangfold og muligheter til å prøve egne veier for å skape seg et liv, også personlig rikdom. Hvorfor skulle vi endre kurs i «Lykkeland?»                                                                                                             

Min påstand er at kursen og erfaringene som ga oss «norsk modell» er blitt lagt om gjennom de siste 30-40 åra. Det kan kalles kursjusteringer, men modellen synes langsomt å ha forvitret. Den fellesskapelige delen av fundamentet ble svekket til fordel for individuell konkurranse og dels stram mål- og detaljstyring. Endringene ble uttrykt bl.a. i omlegging av offentlig virksomhet gjennom foretaksreformer, nye regnskapsregler, innsats- og målstyrt finansiering (NPM). Tidlig ble det klart at omleggingen bidro til økte økonomiske forskjeller og privilegier. At den kunne svekke faglighet, forståelse og rettigheter på mange områder viktige for den velfungerende «norske modellen.»                                                                                                                              

Svekkingen kamufleres ved vektlegging av medievennlige «brukerundersøkelser» og «resultatmål» eller telling av produktenheter, varer omsatt/solgt som suksess-kriterier nær sagt på ethvert samfunnsområde. Også innenfor offentlig sektor og institusjonell rettighetsforvaltning. Vi fikk en stø markedsliberal kurs mot frimarked; med vekst og avkastning som ideologisk kompass og grunnverdi, utøvd gjennom kriterier for enkel måling på ulike saksfelt. Standardisert måling (og overvåking) er nødvendig i et samfunn der alt skal gjøres til varer for størst mulig omsetning og avkastning. Nødvendig for å kunne «sammenlikne alt med alt» med penger både som middel og mål i konkurransen om vekst – hvor som helst når som helst. Noen har kanskje kjent seg tilstrekkelig ubekvemme med kursen i hverdagen til å prøve stemme fram en ny.

 I hverdagslaget fungerer målekriteriene som små skritt langs den opptrukne kursen:

Kriterier som:                                                                                                                                    

Størst mulig antall oppklarte saker i politiet. Selv om sakenes kompleksitet og betydning er helt forskjellige.                                                                                                                                      

Størst mulig antall publiserte artikler» – selv om forskningsoppgaver, tidsaspekt, kompleksitet og publiseringsvilkår er helt ulike.                                                                                                          

Størst mulig gjennomstrømmingstall på pasienter eller studenter pr. tilsatt pr. tidsenhet – selv om faglige krav, metodikk og kontekstuelle forhold er ulike.                                                                          

Størst mulig testtall på kunnskapsprøver sammenliknet individuelt, lokalt, nasjonalt og inter-nasjonalt. Selv om individuelle, relasjonelle og kontekstuelle forhold kan variere mye både i selve testsituasjonen og mellom deltakere på samme tid – og over tid på ulike steder.                                                                               

Størst mulig salg av strøm til enhver tid. (En slags «liksom- konkurranse» om avkastning mellom et utall strømselskaper og børsmeglere om en vare der ingen ser forskjell på et sluttprodukt alle er avhengig av.) Produktet, strømmen, kan ikke kan lagres når den er produsert. Forutsigbarhet kan ligge i magasinlagring og distribusjon gjennom felles nett uten noe behov for fordyrende mellomledd. Systemet legger opp til det motsatte: Så stor gjennomstrømming og omsetning som mulig, med permanent underskudd og høyest mulig pris for forbruker til enhver tid, størst mulig avkastning for mellomledd og børsmeklere.                                                                                        

Størst mulig fart på flest mulig kommunikasjonsmidler raskes mulig for flest mulig. I praksis tilrettelegging for breiest og rettest mulig veier flest steder. Selv om natur- og kulturgrunnlag forringes og tidsbesparelsen er marginal. Gjennom pålagte anbudskonkurranser sluses anlegg og drift over til en blanding av globale aktører og underleverandører med tvilsomt grep om arbeids-livsrettigheter og innflytelse etter norsk modell.                                                                                                                                          

Størst mulig bruk og størst mulig vekst i lakseproduksjon, landbruksproduksjon, reiselivs-produksjon, hytteproduksjon. Selv om sykdommer brer seg, natur- og sosiale ressurser utarmes ved monokulturer og plantasjedrift.                                                                                                        

Kanskje kan kursen sammenfattes som et overordnet konkurransemål om vekst av alt, mer av alt. «Mer for hver krone» flere kroner til hver storprodusent og aksjeinvestor, «vinneren tar alt.»       Selv om all kunnskap, all fornuft tilsier at vi har begrensede ressurser lokalt, nasjonalt og globalt. Vi vet at kursen mot ytterligere vekst, forbruk og omsetning av «alt» er det motsatte av bærekraft for en livsdyktig klode. Det tilnærmet motsatte av likeverd, samarbeid og rimelig fordeling av verdiskaping og muligheter. En kurs for økt ulikhet og økologisk sammenbrudd.               

Kursen som ble lagt og myntet ut i måling, tallfesting, vekst og konkurranse, synes å bli sin egen, selvforsterkende virkelighet med stadig nye problematiske ringvirkninger. En kurs som trolig med nødvendighet vil undergrave seg selv.                                                                                           Med mål om vekst og mer av alt, blir det mindre rom og mulighet til å forstå grunnleggende kjennetegn ved- og samspill mellom mennesker og natur. Dårligere mulighet til å ta erfaringer profesjonelt og kompetent i bruk, sikre rettigheter på egnede måter, særlig innenfor offentlig forvaltning som institusjonelle rammer for samfunnsliv. Sammenblanding av akademia, markeds-økonomi, vekst og politikk gjør det vanskeligere å utvikle «gyldig kunnskap,» å kunne ha tillit til utdanningsinstitusjonene som skulle utvikle og forvalte denne kunnskapen.

Skraller og autopilot                                                                                                                       Det blir vanskelig å endre kursen. Det spørs hvem som ønsker å legge den om. AP og Høyre (AP særlig ved Brundtland og Stoltenberg) har dels fastlagt kursen gjennom internasjonale avtaler og nasjonal omlegging av offentlig sektor de siste tretti åra. Nok internasjonalt påvirket av Thatcher og Blair. De så ikke noen annen kurs enn frimarkedskursen. (TINA- «There is no alternative.») EU-unionens grunnlov om frimarkedskonkurranse, «fri flyt» av penger, varer, tjenester og folk ligger på samme kurs. Det virker som om politikerne stakk ut kompasskurs og låste fast roret på autopilot i disse åra gjennom et intrikat juridisk system av «frys og skralle». Det gir en handlings-ramme det snakkes lite om. Ønsker man ny kurs, bør man se nærmere på denne ramma.                                                                                                                                           

Ei skralle er betegnelse på gammelt redskap av fra gårds- og hagedrift. Ei lita ramme med tannhjul og en sperrehake inni, et håndtak som kan sveives fort rundt i en retning. Sveiver du fort blir det helsikes bråk når haken treffer tannhjula. Redskapen blei brukt for å skremme bort fugler eller dyr. Vi har noen slike i vinduskarmen til pynt. Ei morsom leike for barnebarna. En stund. 

Skralle brukes også om et verktøy som gjør det mulig å bruke pipenøkkel til å skru på muttere uten å løfte nøkkelen. Skrallen kan låses til nøkkelen, den kan innstilles slik at mutteren kan skrus flere veier. Slik kan den brukes både ved behov for å stramme, eller for å løsne og skifte. Den bråker ikke, er et effektivt, praktisk og fleksibelt redskap. 

En fersk bruk av skralle som ord er knytta til handelsavtaler og økonomi; overnasjonale handels-systemer. Slike som EØS og TISA (Trade in Services Agreement). Skrallene dreier seg om juridiske ledd i avtalene. De låser eksisterende bruk, og hindrer gjenopptak av gamle bestem-melser som kan vær lagt til side. (frys). Nye direktiver og regler om økonomi og handel går i en bestemt retning, kan ikke reverseres eller løsnes. Varehandelens mange områder (eller muttere) som avtalene omhandler, kan bare skrus mot «friere konkurranse» om avkastning, økonomisk vekst og privatisering. (TINA). Overordnet mål er å skape «forutsigbare og ikke-diskriminerende» handelssystemer – «frihandelsavtaler» og «fri flyt» for investorer og store selskaper. Skrallebestemmelsene sikrer at sikrer at kursen for samfunnsutvikling er satt i én retning; enveiskjøring – basert på frimarkedsideologi.                                                                      

Skrallebestemmelsene i frimarkedets tjeneste er knapt ment å skremme skade- eller rovdyr. Snarere virker bestemmelsene i lov- og avtaleverk montert for å sikre forutsigbarhet for de store markedsaktørene: De skal være sikret mot inngrep fra folkevalgte institusjoner og nasjonalt lovverk. Kanskje er den en slags rovdyrkapitalisme som skrallene verner. Noe verken natur og klima, småbruk, beitedyr, kjøpmenn mindre produsenter eller «folk flest» er tjent med. Langt inn i partiet Høyre har det vært advart mot tiltakende «rovdyrkapitalisme.» En utvikling som under-graver vår sindige «norske modell», men som på lang sikt også undergraver kapitalisme og frimarked som begreper.  

Gjennom EØS skrus medlemmene stadig tettere inn i EU- systemet for «fri flyt.» Nye områder legges til avtalene, ofte knyttet til offentlig sektor. Direktivene («skrallene») kommer på løpende bånd for å skru gammel nasjonal politikk inn i de nye. Når en tjenestesektor eller et samfunns-område er åpnet for kommersielle aktører, privatisering, vekst og avkastning (som jernbane, post, energi og kraftforsyning, helse og sosialtjenester, utdanning, naturressurser osv.) kan ikke skrallen stilles om. Det dreier seg om avansert, intrikat nasjonal og internasjonal jus få forstår, fulgt av et omfattende byråkrati. (Slik jeg har forstått EØS-ekspert professor Finn Arnesen, innebærer avtalen at man må akseptere alt eller ingenting. Men man har rett til å si hele avtalen opp). Lenken som følger detaljerer ikke dette, men illustrerer kompleksiteten):   https://www.uio.no/studier/emner/jus/jus/JUS2211/v19/eos-rett/eos-forelesningv2019.pdf                                                                                                                                                                                                 

Politikere framforhandlet EØS-avtalen (med skraller) parallelt med (eller trolig som del av) markedsvendingen i norsk politikk på 80-tallet. Vi fikk altså strømmarked, konkurranse og spekulasjon i stedet for samkjøring. Helseforetak og annen offentlig virksomhet ble opprettet og omstilt etter mønster av privatmarked, klargjort for privatisering og konkurranse. Vi fikk NPM (New Public Management).                                                     

Det er få som vil være uenige om at det er viktig og nødvendig med internasjonal handel, rom for markeder og ulike former for avtaler. Selvsagt skal det samarbeides, men samme vei eller kurs for alle er verken nødvendig, liberalt eller demokratisk. Samfunnsvilkår, historie og kultur varierer lokalt og globalt. Mangfoldet er stort; trolig sikrer mangfoldet nødvendige og ulike tilpasninger for at liv skal kunne gå rundt, grunnleggende behov tilfredsstilles. Norges ressursmessige, demografiske og økonomiske forutsetninger og situasjon er nokså annerledes enn i de fleste av EU-unionens land. Unionens erklærte grunnlov og markedsprinsipper om «fri flyt» av varer, tjenester, kapital og folk er neppe den beste verken for norsk eller global politikk. Slik blir EØS- avtalen med sine skraller også tvilsom.  

De som la om til denne kursen er dels ansvarlige i den nye regjeringen. De skal vurdere hvordan EØS- avtalen har virket (siden 2012). De bør legge mer enn handels- og markedsøkonomiske kriterier for konkurranse- vekst og stordrift til grunn for vurderingen. De bør kanskje søke etter spillerom i de juridiske labyrintene, prøve å bygge dem om eller utvikle nye skraller selv. Skraller som kan fungere med pipenøkler som kan skrus flere veier.  Utgangspunkt for samarbeid og muligheter for ny kurs. En bedre kurs både for internasjonale avtaler og for «folk flest.»  

Det kan være vanskelig nok å se kritisk på egne tidligere beslutninger. Det kan være like vanskelig for «folk flest» å bryte med tankegangene markedsvendingen har sluset oss inn i: En antakelse om at vi, «folk flest» ønsker å kunne kjøpe mest mulig varer billigst mulig til minst mulig innsats, kanskje også med minst mulig tankevirksomhet. Men avtaler, historisk kurs og antakelser om «folk flest» er i seg selv menneskeskapt. De kan diskuteres, prøver – og endres.

Overvåkingskapitalismen. Den stille dopingen av «folk flest.»

Det kan være forskjell på de som har snekret skrallene og selv skrur dem til – og de som i større eller mindre grad blir skrudd til for hver omdreiing, «folk flest.»                                                

Det å «klare seg i markedet» er kanskje ikke det samme for store investorer, spekulanter og selskaper (eller «rovdyrkapitalister») og for «folk flest.» «Folk flest» er avhengig av å selge egen arbeidskraft så godt vi kan i et arbeidsmarked vi har liten innflytelse på. Vi må løpe i vekst-       økonomiens hamsterhjul slik skraller er satt opp. De som skrur, her representert ved «Rovdyr-kapitalismen,» er sjelden interessert i at arbeidere bryr seg med egne og felles rettigheter. Eller at de skal bry seg med systemskraller som skrur opp økonomiske forskjeller, gir uforutsigbar knapphet på varer og tjenester for noen, overflod for andre. Eller at de skulle bry seg med at vekst og økonomisk grådighetstenkning kan være katastrofalt for naturen og miljøet vi alle er vevd inn og avhengig av. Snarere kjenner vi eksempler på at de aktivt søker å undergrave forskning som viser slike sammenhenger. (Velkjent er «Heartland Institute» i USA, «tenketanken» som bevisst har motarbeidet forskning på tobakkskader, klima- og miljøforskning, dypt forankret i global industri og kapital. Som nærmest påstår at det er unødvendig og «ulønnsomt» å redde klimaet, kjører store PR – kampanjer.https://no.wikipedia.org/wiki/The_Heartland_Institute).

«Folk flest» skal ikke bry seg med (eller oppdage) at den forutsigbare «frie flyten» for de store kan innebære manglende forutsigbarhet og usikkerhet for de mange små. Egentlig også for de store.. Når vi blir usikre og ikke skjønner, kan vi bli redde for at noen skal pirke i boblene eller systemene. Om bobler brister eller vi er redd de skal briste, kan skred løsne. Usikkerhet kan avle sinne og redsel. Den kan fanges opp av enkle budskap og ideologier med fasitsvar; få uttrykk i vold og rop på sterke menn og enkle løsninger. Men sterke menn med ferdige løsninger lærer oss bare mer avhengighet. 

«Folk flest» vil trolig ha forutsigbar og rimelig strøm både privat og til industri, ikke jakte i skogen av konkurrerende tilbydere formidlet av børsmeglere som selv jakter stor avkastning. De forny-bare og offentlige naturressursene for å få det til har vi. Vi vil gjerne at togene skal gå – også dit folk bor, heller enn å ha oppsplitting og internasjonal konkurranse om størst lønnsomhet for konglomerater av eiere og driftere. Vi vil at helsevesen, sosiale tjenester og utdanning skal sikre faglig godt arbeid som rettigheter med tilgang for alle. Ikke at de skal tilrettelegges for spekulasjon i eiendoms-forvaltning, stordrift og lønnsomhet etter markedsøkonomiske kriterier.  Ullevål Sykehus kan bli en prøvestein i så måte. Det er vanskelig å finne andre begrunnelser for sykehusplanene enn markedsøkonomiske. Eiendomsspekulanter står i kø for å få tomter i byens indrefilet. Lokalbefolkningen, «folk flest», helsefaglig personell – samt byrådet (bortsett fra Høyre) er imot. (Ny regjeringen synes altså for!) Er de redd for en liten, men kanskje viktig kursendring?)                                                                                                                                         Noen, (kanskje «folk flest» og ennå frittgående journalister) oppdager jo at mens skrallene går faller mange ut. At miljøet forringes mens finansbaronene har seg. At fellesressurser knytta til energi(strøm), kommunikasjon, helse og utdanning osv sluses over i finansspekulasjon. Så bryr noen seg kanskje likevel. TISA skapte så mye bråk og sosial motstand at politikere og lobbyister slutta å skru i 2017. Uten at verden eller handelen gikk av hengslene av den grunn.  

Det blir stadig vanskeligere å diskutere eller å forstå at de små endringene vi kjenner på kroppen kan henge sammen med ensrettende strukturer og skraller. Kanskje noen bygges for å skremme eller dope ned «folk flest» slik at vi ikke skal kunne forstå, ikke tør eller makter å bry oss.                    

 Vi skrus stadig tettere inn i medienes, storselskapenes algoritmestyrte overvåking, tilrettelegging og påvirkning av handlingsvalg, underliggende verdier og dels skjulte makt. En utvikling av frimarkedet der vekst-økonomi, jus, politikk og lobbyisme er koblet mot teknologi. Shoshana Zuboff (2019) har kalt det «overvåkingskapitalisme.»                                                                      

Vi kan kjenne oss lett sløvet, forvirret blant reklametilbud og festlige underholdningssnutter, apper og cookies, tastevalg og automatsvar. Vi klikker på «accept» og lar selskaper omsette våre handlingsvalg i markedet stort sett som de vil, samtidig som de nok fraskriver seg vesentlig ansvar om noe går galt, har gjort det komplisert å gå dem etter i sømmene.  

Små og store feil oppstår stadig, både i privat og offentlig «produksjon.» Vi ringer etter hjelp, kan velge mellom ørten tastevalg og får dårlig ventemusikk i øret før den automatiske svarroboten på «kundeservice» kobles til ulike sløyfer – og vi kanskje får en vennlig stemme som muligens kan hjelpe. Hvis problemene eller spørsmålene våre passer til de forhåndsdefinerte kategoriene.  Rundene demper ikke usikkerhet eller maktesløshet, skaper lett irritasjon. Snart tar vi maktes-løsheten for gitt, gir opp – ønsker det nesten, lar oss bli styrt. Vi vil helst slappe av, la oss underholde og frakte dit storselskapenes algoritmestyrte medier, makt og penger skrur oss. De vet og har alt vi trenger. Etter hvert kanskje sømløst knyttet til offentlige institusjoner på felles medie- og kommunikasjonsplattformer. Ofte går det jo greit – helt automatisk.             

 Reklameavisa «Media-Planet,» har både private og offentlige kunder. De informerer snart om alt du trenger å vite om helse, utdanning, sikkerhet fra lokale og verdensomspennende oppdragsgivere. En god forretningsidé. I en slik reklameavis for «Smarte hjem» sto for en tid siden: «Smarthjemmet à la 2025 vil sannsynligvis ta seg av alle praktiske gjøremål slik at du kan slappe av.» Alt er et enkelt tastetrykk unna. «Lik- del, accept og kjøp.»                                          

Det kan ligge en undertekst her med dobbelt og vrient budskap vanskelig å få øye på (både for reklameselskaper, politikere og folk flest): To ideale mål er viktig for oss som nasjon og som medborgere å oppnå, streve for:                                                                                                     

1) Å klare oss i den globale markedskonkurransen. 2) Slappe av, være passive og ikke bry oss om annet enn oss sjøl, egne goder, velstand og velvære.                                                                       

Det doble i budskapet er at vi på den ene sida må tilpasse oss kravene om konkurranse og vekst slik selskaper, politikere og avtaler har definert dem nasjonalt og internasjonalt; gjøre slik vi får beskjed om, skrallene er skrudd. Direktivene og manualene fungerer litt som å motivere med pisk; vi . Selv om det vi må ofte verken er enkelt å forstå eller virker spesielt fornuftig ut fra oppgavene og ønskene, kanskje problemene og konfliktene vi står overfor.                                          

På den andre sida lokker gulrøttene: Etter dagens innsats er det tid for å nyte. Ta imot, klikke på og betale for infotainment, atspredelse og nytelse. Dels pushet som ulike former for dop – det vi bare må ha, snart tror vi vil ha. Vi må henge i stroppen som instruert – for å kunne nyte og sløve etterpå. Det mangler ikke tilgang på dop, vår daglige «soma.» I praksis «pushet» av selskaper med markedsmakt; som kan skru skrallene og hente fortjenesten. (Eller av konkurrerende ideologier og ekstreme trosretninger som lokker og truer – kanskje med belønning i det hinsidige.)                              

Vi glir inn i kroppslig og mental avhengighet der budskapene forsterker hverandre. Narkotika, våpen, pornografi og menneskehandel er blant de største globale industri- og markedsområdene. Penger kan hentes lovlig, men ofte i markedets svarte bakside. Trolig med indre sammenhenger og dype forgreninger inn i økonomi, militærvesen, «velstandsvekst» og ulike ideologier som avhengighetsspiraler.(«Soma»- er det perfekte dop i Aldous Huxleys dystopi «Brave New World») 

Bestefar har ingen store forventninger til ny kurs, men vil prøve å sjekke om steg som tas kan tolkes som forsøk på å endre kurs. Kanskje blir virkeligheten slik en satiriker antydet forleden: Politikerne lover «folk flest» å skifte kurs uten å svinge (eller skru) på rattet. Kanskje uten at så mange egentlig syntes det var nødvendig å svinge heller, eller å bry seg om hvilken retning det går. Selv om vi stemte som vi gjorde. Vi aner at det er makta, penga og markedet rår; det enkleste er å tilpasse seg; håpe at det meste egentlig blir som før.. 

Men håpet er jo der da: At Jonas og Trygve vil prøve å legge om kursen, at små steg kan gå i riktig retning: En kurs for bedre forvaltning av nødvendig samspill i naturen, for mindre økonomiske forskjeller, for å sikre medbestemmelse i lokalsamfunn og på arbeidsplasser. 

For å få det til, oppfordres de til å løfte opp igjen «norsk modell.» Her ligger ubenyttede mulig-heter for mekanismer som gjør det mulig å skru i flere retninger, og der kanskje «folk flest» med sine erfaringer og ønsker kan bidra til å endre kursen.                                                             

Det ligger uprøvd utviklingspotensial i «den norske modellen» som alternativ til vekstdrevet rovdyr-kapitalisme, statskapitalisme og markeds-fundamentalisme. De sikreste (og trolig raskeste) tiltakene, også til beste for miljø og i tråd med «norsk modell,» vil være å sikre jevnere fordeling av verdiskapingen, reversere utviklingen av økonomiske forskjeller og ugreie privilegier.            Satse på foredling av egne råvarer og ressurser, men unngå å kaste penger etter kortsiktige løsninger – som å lete etter mer olje. Det blir litt som å pisse i buksa fordi det er varmt og godt en liten stund, eller å ta et nytt skudd. Norge må nok avruses fra oljedopet økonomi. Det billigste, enkleste og tryggeste for alle er å ta ut det som er investert og allerede driftes. La ukjente olje-reserver bli liggende under havbunnen.                                                                                  

Bruke inntekter vi har fra gass, olje og fond til å utvikle ny kunnskap, alternative økonomiske modeller, nye energiformer og produksjon; satse på vedlikehold av natur og miljø snarere enn nedbygging. Trygge samfunnets infrastruktur og offentlige institusjoner for å ivareta rettigheter, likeverd og mangfold. 

Det blir lett luftige og store ord – både for politikere og kommentatorer. Men det ligger konkrete erfaringer i oppbyggingen av velferdsstat og norsk eller også nordisk modell. Den var dels til å forstå for «folk flest,» har vært til beste for «folk flest.»                                                     

Jeg minnes en samtale ca. tredve år tilbake, omtrent da Muren falt. Samtalen fant sted på et haloween-treff med amerikanske akademikere, blant dem framtredende økonomer: En av dem syntes det var stas at jeg kom fra Norge, og sa omtrent «Markedsliberalismen har sett sine storhetsdager. Om ikke mange år vil den være i krise. Da trenger vi den «nordiske modellen». Verden vil trenge den.» Historien har jeg formidlet ved ulike anledninger, men jeg synes den tåler gjentakelse. http://jonfrode.no/okonomisk-forvarsel/      

Kommentariatets runddans.

Gjennom helgen etter valget fortsatte jeg å kommentere det med tanke på blogg. Kjente at det var noe som lugget. Hadde jeg ikke skrevet dette før? Et par kjappe søk på gamle bloggtekster bekreftet: Det jeg holdt på å skrive likna på noe jeg hadde skrevet ved to tidligere valg. Så jeg stoppet litt opp: Hva er det jeg, kanskje vi driver med? 

Er det slik at politikken og sakene oppe til valg surrer og går uten å forandre seg særlig over tid? Er det politikerne som surrer rundt uten at de helt får tatt fatt i sakene? 

Er det avisenes og medienes kommentariat som jager de samme sakene rundt i de samme flokkene?

Eller det bare jeg som surrer rundt meg sjøl og egne kommentarer? Kanskje det helst er vekselvirkninger?

«Kommentariat» kaller vi gjerne noen som kommenterer saksforhold i politikk og samfunnsliv offentlig. Oftest folk med stor synlighet, innflytelsesrike eller mektige grupper med tilgang til sentrale media, aviser og programmer. De er ikke så mange. Noen få kommenterer som eksperter på ulike områder, dels som faste bidragsytere i media. Spalteplassen er gjerne skarpt redaktørstyrt, vanskelig tilgjengelig.   

«Offentlig» vil si at kommentarene, eller ytringene, er åpne for alle til å lese, ettertenke, kanskje også kommentere i egne kommentarfelt med lav inngangsterskel. Kommentariat og ytrings-muligheter handler om ytringsfrihet, en rett vi har i vårt samfunn.

Rett til å ytre seg om noe, følges verken av noen rett til å bli lest, hørt eller å bli del av en samtale om noe som helst. Kanskje kan kommenteringen slik den gis i media (særlig i sosiale media), bidra til alminnelig sløvhet (tankeløshet) eller avmakt like mye som til utveksling og forståelse.   

I en avstikker moret jeg meg med å leite fram betydning og opprinnelse til ordet «kommentere» i ordbøker og på nett. Ikke uventet havnet jeg i latin, kanskje med lengre røtter både til gresk og sanskrit. Forstavelsen «co- » antyder noe som henger sammen, og «men» viser til å tenke, muliggjøre og huske. (https://www.etymonline.com/word/comment).

Forstavelsen finnes i ord som kommunisere, korrespondere, korrelere, koordinere, og mye annet. Alle viser til samsvar. Det er noe og eller noen som settes i forbindelse med noe eller noen, som meddeles, utveksles, formidles, samvirker eller samarbeider. Dette «noe» kan handle om ulike saksforhold som gjennom utveksling av erfaringer, refleksjoner og meninger kan bli bedre forstått – og kanskje håndtert. Sammenhengene skapes og fortolkes alltid av noen.    

Selve utvekslingen kan innebære at vi spør, svarer hverandre tilbake om noe, en sak. Vi korre-sponderer om saken, muntlig og/eller skriftlig. «Respondere» – den siste delen av ordet «korre-spondere» viser til å reagere, gi gjensvar. «Spondere» kommer av å «love» noe, kanskje inngå en avtale eller kontrakt. Det hinter til samarbeid, eller samtale om felles sak eller mål som kan utforskes gjennom korrespondansen, samtalen – før kontrakt om evt. tiltak besluttes.

Skal utvekslingen lykkes bør nok partene som samhandler være rimelig jevnbyrdige, og trolig ha tillit til hverandre, til at det beste saksargumentet vinner fram i en åpen kommunikasjon. Herredømmefri, åpen kommunikasjon (som Habermas snakker om) er teoretisk og praktisk svært vanskelig å få til av mange grunner. Flere enn vanlig mangel på jevnbyrdighet. 

Det er vanskelig fordi prinsipiell åpenhet forutsetter at det oftest ikke finnes noe fasitsvar på forhånd, og de svarene man kan komme fram til har stort sett midlertidig gyldighet. 

Det kan være vanskelig fordi saker man kommuniserer om gjerne må settes i en kontekst, en sammenheng saken kan være flettet inn i for å gi mening. Nok et co-ord. Sammenhenger kan være materielle og historiske, de kan innebære positive eller negative tilbakekoblingesmønstre. De er tolkbare. Sedvaner, ubevisste mønstre og regler og ritualer kan styre og styrke kommunikasjon og korrespondanse. Den kan rent ut sagt gi føringer for hvordan vi ter oss og tenker, hva slags handlingsrom vi opererer i og gjør mulig. (Slik det framkommer i Bourdieus korrespondanse-analyse av bl.a. smak, preferanser, utdanning, penger og definisjonsmakt).   

Ordet «spondere» er visst opprinnelig også knyttet til ritualer og ofringer. Noe man gir for å få noe igjen. Det kan dreie seg om former for spill, også knyttet til maktposisjoner. Noen blir spillets fariseere og yppersteprester. (De som skiller seg ut ved å ha særlig definisjons- og beslutningsmakt i ulike spill). Makt kan gi «rett.» Kanskje sikrer spillmestrene seg goder eller utbytte som eiendom, penger, prestisje og slaver, seksuell tilgang. (Kopulasjon er også et co- ord som i samleie. Da er vi kanskje i nærheten av uttrykk som er klikk- og salgbare og interessante for et marked.) 

Vi kan dele kommentariatet i ulike grupper, kanskje i en slags næringskjede der gruppene beiter på hverandre:

De få som er synlige. Noen både med store kunnskaper og god formidlingsevne, kanskje med gode forbindelser, og som får spalteplass i sentrale, redigerte avismedier og programmer. De får gjerne tilsvar og nye kommentarer, bidrar til å sette «dagsorden» blant aktører som også kan tenkes å være nær makt- definisjons- og beslutningsmyndighet.     

Mange ytrer seg i avisenes kommentarfelt med lav terskel for å komme inn. De fleste av oss bruker sosiale media med ytringsflater som er lettest tilgjengelig, som krever lite. Der deler vi ytringer ved smile- og surefjes, tomler opp eller ned, «lik og del.» 

Slike ytringer betyr oftest lite i politisk sammenheng. Hvis da ikke tomler og fjes samler store flokker, kanskje rundt skarpe og enkle påstander eller påtrengende behov. («Fuglene flyver i flok – når de blir mange nok») Flokkytringer kan dekke over verdier og meninger som vanskelig tåler nærmere ettersyn, men kan også åpne frustrasjon og erfaringer som står seg ved etterprøving.  

I kraft av omfanget kan flokkene fanges opp av sentrale medier. Kanskje samles også tomler til flokker av ulike kommunikasjonseksperter. Slik at påstander, tilhengere eller motstandere kan anrettes på politikernes bord i et aktualitetsprogram som «opprør,» «leserstorm» eller annet. Så kan tomlene få politisk betydning likevel – ved plutselig offentlig synlighet. Eller også: prosessen slik den anrettes, bidrar til at mer kompliserte saks- områder skyves ut av det offentlige synsfeltet.     

Kommentarene mine legger jeg dels ut på egenredigert blogg. Den er offentlig tilgjengelig uten at innlegg fører verken til sjenerende respons eller innflytelse i noen retning. Kommentarene blir mer monolog enn dialog og utveksling.   

Når kommentarene mine likner seg fra valg til valg, kan det jo bety at jeg først og fremst korre-sponderer med meg sjøl og egen forståelse der jeg er. Snurrer rundt i et Bourdieusk sosialt felt- eller rom definert av kulturell og økonomisk kapital. Det er jeg neppe aleine om.

Kanskje partiene også først og fremst korresponderer internt med seg sjøl i sine felt om de samme sakene, med de samme sponsorene og lobbyistene? Flokker som danser rundt seg sjøl? Sakene og problemstillingene som man skulle respondere på, samhandle om, muliggjøre løsninger for – blir like uløste for dem utafor flokkene. Det kan saktens være «folk flest.» Det er rundt 97% av oss som ikke er medlem av noe parti. 

Presse og media er institusjonelle baser for kommentariatet som formidler, tilrettelegger og serverer det partiene internt sier. Som mangslungne institusjoner kan de være både på inn- og utsida av partier og saksforhold – også som kommunikasjonseksperter. Gjennom avisoppslag, medieshow i TV-kanalene kommenteres politikernes gjøren og laden. Oppmerksomhet trekkes mot personer, knyttet til stil, opptreden og framtreden, til feiltrinn og medietekke mer enn mot utdyping av saksforståelse og løsninger. Gjerne skal de settes til veggs gjennom forenkling av kompliserte spørsmål: Svar «ja eller nei!» Så deles det ut terningkast eller tomler opp og ned etterpå. Brød og sirkus for folk flest. (Det er vel det vi vil ha, blir oppdratt til å ville ha..) Sammenhenger blir lett borte. 

TV-verter, kommentatorer og media utsettes selv (og utsetter hverandre) for klikk og tomler opp og ned som deltakere i det utålmodige oppmerksomhets-markedets runddans. 

Pressen omtales gjerne som «den fjerde statsmakt.» En uformell myndighetsrolle som samfunns-overvåker ved siden av de formelle lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter. En over-våking som er knyttet til ytrings- og pressefrihet i utøvelsen. De skal se til at det er sammenheng mellom det politikere lover og beslutter og det de gjør. At «som sagt blir gjort.» 

Om presse og media både næres av og forer den nederste delen av kommentariatets næringskjede med brød og sirkus, kan demokratiets vilkår bli svekket i runddansen. Som velgere kan vi bli mer interessert i show enn i sak; mister evne og interesse for å forstå og bidra.

———–

Kommentaren på denne bloggen likner ikke lenger så mye på noe som er skrevet før av meg. Det ble en slags meta-kommentar; en kommentar om kommentering.  

Mens jeg lette litt rundt etter ord og innspill, fant jeg en 12 år gammel artikkel. «Kommentariatets diktatur.» Den var skrevet av to (den gang) unge fremadstormende politikere på hver sin fløy: Audun Lysbakken og Thorbjørn Røe-Isaksen. Kanskje litt forstemmende at den synes like aktuell, men først og fremst nok et lovende tegn: At politikere (nå i sin beste alder) kunne (og kanskje fortsatt kan) kommunisere konstruktivt om kommentariatet og andre saker. https://www.idunn.no/file/ci/7737355/samtiden_2008_01_kommentariatets_diktatur.pdf

I ferd med å legge kommentaren om kommentering ut på blogg, leser jeg at SV i denne omgang har trukket seg fra videre sonderinger om å delta i regjering. Kanskje var partene for lite jevnbyrdige. Heller hadde de ulike syn på hvilke sammenhenger som bør være viktige. https://www.facebook.com/audunlysbakken/photos/a.199584616729383/4596687967019004   

Det kan være klokt at de trakk seg, åpne for at de tre mindre partiene SV, R og MDG kan jobbe strategisk sammen for å muliggjøre en reell kursendring i et større bilde. (Jfr. forrige blogginnlegg:  http://jonfrode.no/skrablikk-dagen-derpa/): At de ser nærmere på MØKKA – slik Linn Herning skrev i en kronikk, gjør det gjennom små gjenkjennbare dreiinger på en vei fra «egosamfunnet» til et fornybart og bærekraftig demokrati, ny økonomisk forståelse. Samle større flokker. Mitt håp er at de kan klare det, kan hvis de vil og prøver. Det kan bli interessant å følge kommentariatets kommentering i tida framover.      

Skråblikk dagen derpå.

Ingen blåtirsdag denne morgenen etter valgmandagen. Men blå himmel over skogkanten i Ammerudskauen en kjølig morgen som varsler høstens komme. 

Et barnebarn var innom på kort overnattingsbesøk før spennende reise til utenlandsstudier. Kortere vei til Gardermoen fra Ammerud. Vi blir nå helst her og pusler med vårt. Den daglige morgenøkta med litt variasjoner er over. Det kjennes fortsatt som mulig privilegerte hverdager. 

Hønene har fått reint vann og dagsfor ispedd litt matrester, hønsehuset lett reingjort for møkk, dagens egg lagt i kjøleskapet. Etter langvarig myting av fjær er det blitt dårlig med egg, gamle begynner de også å bli, hønene. Kanskje snart klar for fryseren. En liten treningsrunde for å skrubbe forfallet for egen del før frokost. 

Bestemors nylaga müsli er inntatt med kefir, nøtter og nedfallsepler fra det lille epletreet ved veien, samt det daglige lille lasset med aviser som strekker seg inn i neste økt for langsom lesing; på sofaen med en ekstra kaffekopp og myk klassisk musikk i bakgrunnen. Sol på granene utafor vinduet, ahh.

En liten runde husrydding, sette et brød til heving mens bestemor legger ut på ukas litt lengre skogstur med venninne. Et blikk på kalenderen på veggen, oversikt over dagen og uka før formiddags og grovbrød med sild. Knapt som ledd i noen strategisk planlegging slik politikere på vei inn og ut fra intervjuer ymter på radioen. Strategi handler om plan for å nå langsiktig mål. 

Pensjonisten er nok også i tenkeboksen etter å ha iakttatt et ønsket regjeringsskifte, men knapt som ledd i noen åpenbare mål for egen del. Her dreier det seg mye (men ikke bare) om litt daglig vedlikehold av kropp og tanke, bidrag til små nære fellesskap som kveldens korøvelse, gårsdagens korpsøvelse med eget velvære som bonus.

Eget velvære kan handle om å skrive litt, samle inntrykk fra dagens avisbunke, fra noen små søk og kommentarer på nettet, dykk i bokhyller og bibliotek. Som nokså avslappede forsøk på fortsatt å følge med i verden rundt oss, forstå litt bedre. Kanskje fortsatt kunne dele inntrykk med flere – til mulig ettertanke for en og annen. Men uten andre ambisjoner enn å finne en form, et uttrykk for noe lest eller tenkt. Et lite vink. Det kunne jo være et «mål» å få mer retning, regelmessighet og rytme i vinking på blogg og deling på «Skråblikk»-nettsida.

Nu vel: Dagens avisvinner var «Homo politicus»- spalta i KK av Linn Herning, som jeg spinner litt på. Overskriften hennes var godt blikkfang: «Møkka-grunnlag.» Hvilket ikke var en betegnelse på det politiske grunnlaget for arbeidet etter valget, men et akronym – i dette tilfelle førstebokstavene i ordene: MILJØ – ØKONOMI – KULTURKAMP – KAPITALISME – AVMAKT. 

Ordene betegner forutsetninger som politikken ikke kommer utenom, som kan være vanskelig å koble på ulike nivåer. For individer, grupper, partier, organisasjoner – og hele samfunn. Kanskje ville jeg hatt med «kompetanse» også.

Avmakt kan forstås som mangel på mening og mulighet. De fleste av oss er opptatt at liv kan gå rundt på måter som gir god mening. Kanskje å stelle høner, følge med barnebarn, lese aviser, treffe folk, synge og gå tur for oss i pensjonistmodus. Ikke kjenne seg avmektig selv om kroppen svikter, jobbansvar og forventninger er begrenset. Kanskje skrive litt for seg sjøl, pusle på der en er, lære av erfaringer – forstå litt mer eller annerledes. 

For mange er fellesskap, mulighet til litt medbestemmelse og tilbakemelding i daglig arbeid viktig om en skal unngå å oppleve avmektighet. En kjent teoretiker snakket om å bli fremmed i forhold til den daglige jobben man gjør, kjenne den daglige meningsløsheten. Det kan fort bli slik i moderne tilrettelagte jobber, algoritmestyrt og oppstykket for målbar detaljstyring og avkastning i dagens utålmodige markedsøkonomi. Der erfaringer blir oversett, vanskelig kan tas kompetent i bruk. Det står tall i veien: som vindskeive mål på kunnskap, kultur, mening og mulighet. Det som gjør noe verdifullt er visst ikke at det teller, men at det blir tellet.

Kulturkamp handler om definisjonsmakt, knyttet til hvordan vi kan leve livene våre, som pensjonister, som arbeidstakere, kvinner, innvandrere, enslige – eller i alle forskjellighetene oss imellom som også gjør oss grunnleggende like. Forskjeller som blir splittende, varegjort gjennom omsetning og avkastning i de omfattende oppmerksomhets- og informasjons-markedene.

Økonomien, hvordan vi husholder med ressursene, ferdighetene og erfaringene våre blir noe av det vanskeligste og viktigste å ta tak i. Det trengs grunnleggende nytenkning rundt dette husholdet. Det er muligens begrenset hjelp å finne hos økonomene. De synes mest opptatt av egen velstand. (Et forslag til en empirisk undersøkelse: Spør litt grundig hvorfor studenter begynner på ulike økonomistudier. Min hypotese er at en del ser det som en god strategi for et mål om å bli rik. Kanskje det speiles i regnestykkene deres?). Det er gjerne et mål for mange som vokser opp nå å bli rik. Et nærliggende mål slik samfunns- utviklingen har vært i noen tiår. Et mål som synes forankret i en idé om «the economic man,» og dels knyttet til begreper om «individ og frihet.» Underteksten, en mening som kan ligge litt skjult, er nok egoisme i et samfunn som i økende grad har vært tilrettelagt «for de rike, ved de rike og av de rike.» 

Konkurranse for egen vinning, vekst og penger blir fort en blindvei som kan ødelegge framtidige muligheter for valg. Med det valgresultatet vi har fått, er det godt håp om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil skrubbe litt på den farta samfunnsutviklinga har fått i blindveien; at de vil bidra til mindre sentralisering, mer utjevning. 

En ny kurs med mål å vedlikeholde produktiv natur og miljø, tilrettelegge for menneskelig mening, mulighet og videre valg kan være innen rekkevidde. Den forutsetter nok at vi setter ned farta, men beholder styringsfart slik at kurs faktisk kan endres. (Brå manøvre i stor fart ender fort i grøfta eller som kullseiling..) 

Skal vi reelt kunne slå inn på en ny kurs, må nok de tre mindre partiene SV, R og MDG jobbe strategisk sammen for å få slikt til. Se nærmere på MØKKA gjennom små konkrete og gjenkjennbare dreiinger på en vei fra «egosamfunnet» til et fornybart og bærekraftig demokrati, ny økonomisk forståelse. Mitt håp er at de kan klare det, kan hvis de vil og prøver.

Morgendagen byr på vel på ny runde i hønsehuset, aviser og kaffe, småttsomt vedlikehold i heimen før noen timers barnebarns-vakt. Det kan være mye mening og verdi i hverdager.     

Verdivalg

Denne bloggteksten ble i hovedsak skrevet før forrige tekst, «Mitt valg.» Det var et slags «forarbeid» fram mot stemmegiving, der jeg tenkte på grunnleggende verdier, på økonomi som verdi. Verdipunktene fra forrige blogg er derfor også med i denne teksten.  

Dels er det tanker jeg har puslet med lenge, stadig kommer tilbake til og nok ikke blir ferdig med slik mine erfaringer og forståelse går.

Når jeg velger også å legge ut dette «forarbeidet» før valgdagen, er det ikke fordi jeg tror den (eller den forrige) vil bli særlig lest, vil påvirke noens valg eller ha noen betydning. Men man kan aldri være sikker..Ved å legge den ut etter valget (eller la vær å stemme), ville det være litt som å la vær å fylle ut lottokupongen. Da er man i alle fall sikker på ikke å være med i trekninga..

Kan dette være valget som gjør det mulig å skifte spor, gjøre reelle veivalg – eller kommer vi til å fortsette på blindveien vi er i – til det er blitt for seint å snu? 

Valget er et verdivalg for meg og sikkert andre: Hva vi ønsker for oss sjøl, for egen familie, barn og barnebarn, men også for hverandre vid forstand. Ingen er jo aleine. Hva vi ønsker, har mulig-heter til å velge henger sammen med hva vi, men også mange andre gjør hver for seg og sammen; individuelt, lokalt, nasjonalt og globalt. Hva vi gis mulighet til å velge. 

Mitt ønske om veivalg er nokså beskjedent: Et ønske om at vi ikke velger blindveier. At vi unngår veier der det ikke finnes muligheter til å snu eller finne alternativer. Veivalgene våre må gjøre det mulig for etterslekta å velge også. Gi dem muligheter til å peile terrenget de er i til enhver tid, kan finne gode rasteplasser, snakke sammen om ferden; om hvor de (og vi) har vært. Hvor godt ly og god mat kan være å finne. Hvilke veier og områder som er (viste seg) utrygge og bør unngås, hvilke som gir mulighet for å hente krefter til å fortsette hver for seg og sammen. 

Politikerne skal forvalte; legge mulighetsbetingelser og veivalg til rette for alle i det større bildet. De bør ikke blande seg for mye i den enkeltes hverdagsvalg. Partiet jeg gir min stemme skal helst ha overbevist meg om verdier og veivalg jeg kan tro på, mulighetsbetingelser for hverdags-mangfold som er liv laga. Samtalene og diskusjonene om disse veivalgene før vi stemmer og bestemmer er noe av det demokrati kan handle om. De samtalene og diskusjonene finner jeg sjelden i valgkampens støy og mediesirkus.  

Verdier og mulighetsbetingelser. 

«Verdier» viser til noe som er viktig for meg, for oss. Verdier blir viktige i den grad de betyr noe for valg av beslutninger og handlinger. Valg handler om å sortere mellom hva som er «rett eller galt», «godt eller dårlig» mellom hva vi «liker eller misliker.» Verdier kan forstås som et abstrakt system med lange perspektiver, en tro eller en ideologi. Verdier kan også handle om noe konkret og håndgripelig i kort eller lengre perspektiv. Hva som er viktig her og nå for hva jeg gjør. Hva som synes nødvendig eller uomtvistelig på lengre sikt. Verdier er både subjektive og objektive. 

Det konkrete og abstrakte, subjektive og objektive henger sammen, gjør det vanskelig å skille og sortere. Oftest er vi usikre, vet ikke helt. Det gjelder i alle fall meg. Vi hiver oss på en lettvinn kjapp løsning, en anbefaling eller et slagord som vi kanskje ikke helt kan stå for ved ettertanke. Som gir umiddelbar søt kløe, men kanskje sur svie siden. Eller som gis aggressive uttrykk i sosiale medier. Det var ikke bare Paulus som hadde problemer med å forene ideale, abstrakte tanker om handling og utmyntingen praktisk hverdagslig handling. (Det gode som eg vil, gjer eg ikkje, men det vonde som eg ikkje vil, det gjer eg.» Rom.7.8.)

Abstrakte eller ideelle verdier kan være religiøs tro og system, en politisk ideologi, samfunns-form eller system. Slike kan være som luftig tåke, men likevel samlende og meningsbærende. De kan være utgangspunkt for å fordreie og undertrykke: Mål helliger midler; man skal ta fornuften fangen i troens lydighet – også når det kommer til hverdagens praktiske handlinger. (Jfr. Paulus` 2.brev til Korinterne 10:5). I sitatet fra Romerbrevet over, ville nok Paulus vise at vi alle er syndere og må gjøre avbikt under «Guds vilje.» En tro jeg ikke deler. Jeg lar ikke noen religiøs eller politisk ideologi ved deres skriftlærde tvinge meg inn i en bestemt forståelse av det «gode» eller «onde» som idé eller handling. Ei heller i noen entydig forståelse av hvordan «verden er» eller «må være.» Men lytter gjerne til erfaringer og hva forskjellige har å si om fornuft og handling – som bidrag til egne valg. (Sammenbindingen av erfaring og refleksjon særpreger kanskje mennesket som art i livets utvikling: Mennesket som «naturens måte å reflektere over seg selv på.» – jfr. Schelling. Dette særpreget- eller evnen, synes å kunne utarte til overmot om man blir fanget i egne refleksjoner og produkter; man ødelegger sine egne forutsetninger..)

Verdier kan knyttes til etikk og moral, et personlig ansvar for egne handlinger. Gjerne viser jeg til «den gyldne regel», nestekjærlighetsbudet, som finnes i litt ulik form i de fleste religioner og livssyn: Gjør mot andre hva du vil de skal gjøre mot deg. Eller heller i den mer forsiktige formen: Ikke gjør mot andre hva du ikke vil de skal gjøre mot deg. (Hvis du ikke vil bli misbrukt for andres vinning: ikke misbruk andre for din vinning. Hvis du ikke vil miste livsgrunnlaget, ikke ødelegg det for andre. Vil du ikke ha deg en på trynet så la vær å gi andre en på trynet. Hvis du ikke vil bli hetset, ikke hets andre. Ikke krev av andre noe du ikke kan kreve av deg selv.)  

Mest tror jeg på tvilen; på en praktisk prøvende og diskuterbar fornuft. At regler og beslutninger truffet i fellesskap skal følges. Om de enn er diskuterbare og jeg kan være uenig. Så får vi diskutere videre fram mot neste valgmulighet for å gjøre dem bedre eller finne alternativer. Det er slik kunnskap skapes.

Om etterprøving viser at system og handlinger bærer helt galt av sted som krenking av verdier, og rettigheter og muligheter, alternativer låses ved maktbruk; må vi kanskje ty til opprør av noe slag. Si makta imot, kanskje bli forfulgt, buret inne; risikere noe sjøl. Det stiller krav til etterprøvbarheten. (Og nok et mot jeg er usikker på om jeg har sjøl og derfor vanskelig kan stille krav om til andre.) 

Retten til å tro eller mene ulike ting og å kunne gi uttrykk for det, er en abstrakt verdi i seg selv. En grunnleggende verdi og rettighet, som også retten til å organisere seg for å fremme idealer og konkrete muligheter. Alle skal kunne ytre seg – uavhengig av tro, kjønn, legning, klasse eller opphav. Om noen konkret truer med (eller utøver) hat og vold for å utelukke andre fra slike felles rettigheter, setter de seg selv ut over de samme rettighetene.     

En god diskusjons- og beslutningsprosess forutsetter altså mulighet til å prøve erfaringer, til å bli informert, etterprøve kunnskap og forståelse som grunnlag for medbestemmelse. Det er slikt utdanningssystemet med retter og plikter skal forvalte, legge grunnlag for. Kanskje ved å øve på og lære å lytte kritisk, men i utgangspunktet velvillig til andre; til å diskutere og arbeide seg fram mot noe som kan være felles forståelse eller tydeliggjøring av uenighet – enn så lenge. Vurdere konkrete resultater av valg og beslutninger.

Sindig forvaltede beslutningsregler har egne bestemmelser om unntak. Regler kan settes til side ved plutselige katastrofetilstander; pandemier, kriger og stadig mer aktuelt: naturkatastrofer og økologisk sammenbrudd. Katastrofer vil alltid være utfordrende for rettssikkerhet og maktbalanse, for ytringsfrihet, moral og etikk. 

Rett og mulighet til å ytre og organisere seg, prøve erfaringer, utvikle kunnskap og innsikt skal ikke være forbeholdt noen få, men være allmenne. Det er en abstrakt verdi som er vanskelig å forvalte, som hele tiden må forsvares, prøves og etterprøves mot konkret praksis. 

Konkrete verdier.

Konkrete verdier eller praksis, kan sies å være abstrakte verdier utmyntet materielt, bl.a. tingene vi omgir oss med til daglig. De er knyttet til materielle og biologiske forhold som næring og ly, sosialt fellesskap der vi er og bor. Selvoppholdelse, det å ivareta eget og nærfamiliens liv og helse ligger dypt i oss. 

Overordnede, abstrakte verdier og mål kan både veilede og tvinge til praktisk handling, utmyntes i produksjon av varer og tjenester, til nødvendigheter og unødvendigheter. Praktiske erfaringer kan bidra til å justere eller revurdere overordnede verdier: Var det dette vi ønsket å få til, eller kanskje å unngå? Ble vi fanget av våre egne midler og metoder slik at vi mistet grunnleggende verdier av syne? 

Verken ytringsfrihet, organisasjonsfrihet eller andre abstrakte verdier betyr noe som helst uten et felles naturmiljø som ivaretar og sikrer helse, produksjonsevne- og mangfold; sikrer liv. 

Grunnlovens § 112 som juridisk og abstrakt rettighet skal sikre natur, miljø og dermed det materielle livsgrunnlaget som vår (og beslektede arter) er avhengig av og innvevd i, skal sikre kunnskap om dette grunnlaget. En bro mellom kunnskap og forvaltning, mellom idé og virkelighet, mellom noe abstrakt og noe konkret og håndfast. 

Det å skulle håndheve et slikt abstrakt ideal politisk og konkret myntet ut, viser seg vanskelig både juridisk, institusjonelt og praktisk. (Jfr. Høyesterettsdom 22.12.20: Stortinget har rett til å dele ut konsesjoner for videre oljeleting og utvinning, uansett kunnskap om at dette bidrar til å true livsgrunnlaget på sikt – foruten å svekke mulighetene til å oppfylle internasjonale forpliktelser om miljø). 

112 er nødnummeret vi kan slå når det er fare på ferde, liv er truet. Et nummer knyttet til offentlig forvaltet helse- sikkerhet og rettighet. Det viste seg at Høyesterett foreløpig ikke var nummeret å slå dersom det livsmiljøet §112 skulle sikre er truet. Det beste som kom ut av rettssaken var kanskje å få stadfestet retten til å prøve samsvar mellom lovens abstrakte mål og de konkrete beslutninger som tas. 

Velferd og velstand.

At man har produksjonsevne som gir alminnelig tilgang til fellesgoder som næring og helse, ly og omsorg er grunnleggende, knyttet til rettigheter. Likeså muligheter til å ta evnen i bruk, som tid, krefter og kyndighet i diskusjon, bruk og tilrettelegging av erfaringer. 

Rettigheter som tilgang til fellesgoder for alle, innebærer likeverd. Det betyr også at vi ikke bør ha for store forskjeller i muligheter til å ta økonomiske ressurser i bruk. Det kan både handle om urettferdighet og urimelige muligheter for maktbruk. (I et samfunn med rimelig likeverd og muligheter bør økonomisk ulikhet bare aksepteres om forskjellen er til størst fordel for de svakest stilte. Jfr. filosofen Rawls – Theory of Justice). 

Muligheten til å få legehjelp, stelt tenner og ha mat til å tygge, husly og restitusjon av rimelig kvalitet er svært konkret. Det å ha utviklet et offentlig forvaltet system for drift og vedlikehold av fellesgoder og grunnleggende livsvilkår for alle, er noe av det som kjennetegner velferds-samfunnet slik jeg forstår det. Institusjonalisert, organisert drift og vedlikehold av fellesgoder har som mål å sikre rettigheter og grunnleggende livsvilkår for alle. Målet er ikke å gi størst mulig avkastning eller fortjeneste for investeringer. 

Velferdssystemets offentlige drift av fellesgoder er i seg selv verdiskaping; gir mulighet for verdiskaping. Velferd og velstand kan vise til ulike sider ved hva vi forstår med verdi.   

Velstand og velstandssamfunn er noe annet enn velferdssamfunn, vil jeg mene. Et velstands-samfunn viser til noe utafor, eller kanskje mer enn det som er nødvendig eller tilstrekkelig for at liv skal gå rundt, kunne vedlikeholdes og utvikles. Velstand er ikke nødvendigvis oppgaver for offentlig forvaltning, ut over å sikre noen felles rammer for marked og produksjonsforhold.  

Produktivitet og verdiskaping i privat, markedsdrevet sektor, kan betyr noe for den rettighets-baserte offentlig forvaltede velferden. Betydningen ligger først og fremst i at noe av overskuddet i det produktive arbeidet overføres til fellesskapet fra arbeidsgivere (kjøpere) og arbeidstakere gjennom skatter og avgifter, men også i rammer for tilrettelegging av arbeid.  

Ingen er tjent med virksomheter som ikke går rundt, har lønnsomhet. Men handlefrihet bør være noe annet enn frihet til å konkurrere om å bygge så mye rikdom og makt du vil etter eget hode. Selv om det kan være stas. For noen. Eller frihet til å forbruke, handle eller kjøpe det du vil når du vil. Enøyd blikk på økonomi som mer for hver krone, kan fortrenge muligheten til å dekke, vedlikeholde og forstå det nødvendige, til å ta informerte valg. 

Kanskje det var her juristene i mine øyne feilet i saken om §112. Juridisk-metodisk sikret de velstand – som vanskelig kan være en rettighet, i stedet for velferd som er tettere knyttet mot grunnleggende rettigheter. Prioritering av vekst og velstand kan i neste omgang true velferd og et rimelig egalitært, demokratisk samfunn. 

Informerte valg» spør du kanskje? Det sitter hele tida noen på skuldrene mine mens jeg leiter etter ord. Som østkantgutt fra Groruddalen hører jeg de spør i et annet språk enn det akademiske: «Hvem faen er du som tror du kan informere, er så skråsikker på alt, tror du kan alt? Jævla innvikla preik fra akademikere som verken klarer å bruke en spade eller kalle en spade for en spade. Som skriver for seg sjæl og hverandre». Jeg tenker de kan ha litt rett, men ikke helt. Spader er ikke alltid spader, kan ikke brukes til alt. Det enkle og håndfaste kan være det beste, men blir av og til både dumt og upraktisk, kanskje også farlig. Det å avvise «komplisert preik» eller kunnskap kategorisk kan også være en måte å «vite alt» på. Nisseluer trukket ned over hue. Mange av oss i «skravleklassen» er kanskje ikke særlig skåsikre når det kommer til stykket..)

Verdier, rettigheter og mulighetsbetingelser henger sammen for meg når et framtidig samfunn mulig og verd å leve i skal meisles ut. Det er slike sammenhenger jeg vil se etter når stemme skal gis til ett parti. 

Før videre forsøk på å snuble meg gjennom tanker om verdier, muligheter og partivalg, oppsummerer jeg litt av hva jeg har villet vektlegge i det foregående.

  1. Natur og klima. En grunnleggende betingelse for alt vi driver med er at vi klarer å forvalte og ivareta den felles naturen vi alle er del av, slik at liv kan gå rundt, være produktivt og fornybart også for dem som kommer etter oss. (Grunnlovens §112). Uten en produktiv og fornybar jord blir alt annet meningsløst. En åpenbar politisk blindvei er å styre mot overskridelse av naturens tåleevne.
  2. Likeverd og rettigheter. Gitt at vi klarer å ta vare på den ene jorda vi har, er grunnleggende verdier: At vi har ytrings- og organisasjonsfrihet, muligheter for medbestemmelse. At vi har rett til helse, arbeid og bolig. At vi har rett til å kunne være informert, utvikle, etterprøve og dele kunnskap. At alle har disse rettighetene uansett tro, kjønn, legning eller etnisitet, familiebakgrunn. Rett til å være forskjellige men likeverdige. Blindveier er når grupper nektes disse rettighetene; defineres som utafor.
  3. Likhet for loven, rettsstaten. At vi har et samfunn der vi deler plikter og rettigheter, har rettsvern (knyttet til eiendomsrett), selv om eiendomsretten bør begrenses. Rettighetene forvaltes i hovedsak gjennom offentlig forvaltning. I Norge har rettsstaten en relativt egalitær, dels liberal innretning som vi bør verne om. Vi bør etterstrebe et samfunn der makt balanseres, noe som dels ivaretas gjennom rettsstaten. Utviklingen av rettsstaten er, og bør være under stadig diskusjon og etterprøving. 
  4. Relativ økonomisk likhet. Likeverd, kanskje også likhet for loven, betyr at vi bør ha et samfunn som ikke skaper for store økonomiske forskjeller mellom folk. Økonomiske forskjeller skal ikke kunne omsettes i politisk makt eller som utpressing av andre. (Gjøre andre mennesker til mål for egen vinning). 
  5. Norsk modell. Norge er en rik nasjon, forstått som rikt på naturressurser og forvalter av økonomisk kapital, penger – i internasjonal målestokk. Det er et velferdssamfunn der fellesgodene er bedre sikret og tilgjengelige enn i de fleste land. Der rettigheter forvaltes av rimelig solide offentlige institusjoner, politisk og økonomisk makt er tilnærmet balansert. Det er slikt vi kan kalle «norsk modell» – en modell som har tjent oss godt, og som vi bør ta vare på og videreutvikle. Denne modellen sammenfatter en slags praktisk utmynting av de foregående punktene her hos oss. Punkter som skal gjøre det mulig å ta vare på oss selv og hverandre – som antydet i den «gyldne regel.»  

Mange av oss har privilegert velstand. Det er en velstand vi ikke kan bruke som mal for «folk flest», den er ikke så lett å forsvare. Det ville bli svært ugreit om «alle skulle gjøre som jeg gjør» knyttet til velstand, i alle fall internasjonalt eller globalt. Grensene for egen privilegert velstand kan bli et av de mest konfliktfylte og vanskelige temaene i åra – og for generasjonene som kommer. Min stemme vil ikke være knyttet til hva jeg tror vil øke egen velstand eller rikdom.

  • Velferd er verd å forsvare som en grunnleggende verdi. 
  • Velstand – som forsvar av velstandsprivilegier og pengemakt er ikke det.    

Med den rollen økonomi har i vårt samfunn, kan det være verd å se litt nærmere på penger og økonomi som verdi. (Avsnittet som følger er skrevet ut fra amatørens erfaringer, betraktninger, litt lesing og undring over år. Noe satte jeg ord på for 25 år sida, i en annen sammenheng.

http://jonfrode.no/tvangen-til-a-forandring-og-muligheten-til-a-ville/ 

Penger som verdi.

Når vi snakker om verdi, tenker vi fort på økonomi og penger. Det er penger mellom hendene (eller nå abstrakt som et tastetrykk unna), det er penger på bok eller i fond, penger som budsjett, regnskap og regnestykker. Noe vi konkret trenger for å skaffe mat, hus og klær. Økonomi betydde opprinnelig «hushold,» knyttet til familieforvaltning, få liv til å gå rundt. 

I uminnelige tider har penger vært preget (myntet ut) som midler og tegn for å kunne sammenlikne og bytte. Penger betegner en relasjon. De gjør det mulig å sammenlikne nær sagt alt mulig – også forhold som ikke skulle være sammenliknbare, får dem til å henge sammen. Penger er både abstrakt, symbolsk og konkret. 

Penger gir ikke innsikt i hvordan verden henger sammen eller kan forstås – ut over det pengene selv muliggjør. Penger er en slags tom bøtte som vi kan putte hva som helst oppi. I utgangs-punktet er det vi putter oppi bøtta helt abstrakt og udefinert.

Noen fasit for hva som kan eller bør puttes oppi den finnes knapt. Men det blir svært konkret når det først er bestemt eller definert hva som kan puttes i bøtta, hvordan det kan forstås og brukes. Alle har ikke samme definisjonsmakt til å bestemme verken hva som skal oppi bøtta, hvor mye – eller hvordan det skal brukes og forstås. (I sitt store verk «The philosophy of Money» (s.401) viser Simmel hvordan folk tilsynelatende frir seg fra slit og binding ved salg av land. De blir pengeeiere og fri. Men denne frigjøringen fra tidligere byrder blir ofte retningsløs. Penger virkeliggjør menneskelig frihet i rent negativ forstand…En frihet som fremmer tomhet og ustabilitet; som tillater noen å kunne fråtse, ha full oppmerksomhet på enhver tilfeldig..fristende impuls). 

Alle må forholde seg til penger slik de blir forstått og brukt. Moderne samfunn lar seg knapt tenke uten penger. Det meste av det vi gjør (som puttes i bøtta) oversettes og formidles gjennom penger. Noe som formidler mellom ulike ting og forhold noen putter inn i bøtta og det noen tar ut av den.Penger som tegn kan f.eks. være middel til å oversette mellom tilgang til og bruk av eiendom og råstoff, tid og ferdighet, krefter (og makt) til å produsere omsettelige materielle produkter og tilgang til noe vi trenger eller ønsker, til varer og tjenester. De gjøres utvekslingsbare gjennom byttehandel på ulike markeder. 

Markeder kan forstås som møteplasser der varer (og bøtter) vises fram og omsettes, uten nødvendigvis å gå veien om penger. Markeder har alltid vært viktige og nødvendige i samfunns-utvikling; viktig for å kunne skape og dele, for at liv skal kunne gå rundt og være i rimelig balanse. Med penger som mellomledd i utvekslingen av varer er balansen avhengig at det ikke er særlig mer penger i omløp enn man kan få varer for, men heller ikke særlig mer varer enn du kan få omsatt. Vi kan ikke produsere mer enn vi har naturressurser og ferdighet til. Penger får sin verdi gjennom relasjonen og balanseres ved mengden av penger i omløp i forhold til produksjon av varer og tjenester. 

Sånn jeg forstår det kan pengemengde i omløp bestemmes på flere måter:

  • Ved penger som er utstedt, satt i omløp via Sentralbanken (hos oss Norges Bank), ved trykking av sedler og mynter, eller som innskudd og uttak i banken fra finansinstitusjonene (bankene).
  • Ved bankinnskudd og gjeld, dvs. penger som umiddelbart gjøres tilgjengelig for kundene, brukerne.

Hvis jeg har skjønt dette riktig (det er komplisert..) øker pengemengden dersom finansinstitu-sjonene (bankene) låner ut mer penger enn det som formidles gjennom Sentralbanken. Man kunne si at slike lån, å skape gjeld – er finansinstitusjonenes (bankenes) måte å trykke penger på.

Hvis banken gir meg eller Røkke lån (som summert med andre lån overstiger det som er formidlet ved Sentralbanken) er dette penger som ikke fantes før vi laget en avtale om renter, tilbakebetaling og sikkerhet. I den avtalen sikres lånebeløpet oftest mot eiendom. Slik sett eier banken huset jeg har lånt penger til. Samtidig har jeg i noen grad byttet hverdagstimene mine med tilgang til huset. (Jeg må jobbe for å betale renter og avdrag, er kommet i avhengighets-forhold til banken). Eller: huset og eiendommen var først og fremst en investering for å kunne selge når prisen gjør det gunstig. Selve denne bytteprosessen blir det viktige, kan øke i omfang og hastighet med bankens bistand, trekker stadig flere inn i kompliserte og uoversiktlige nettverk. (Vrimler av derivater, opsjoner, fondstyper, holdingselskaper, juristeri og en hær av advokater..) 

Mer gjeld og penger skapes i noe som kan likne på pyramidespill. Den enkelte belønnes litt ved hver transaksjon så lenge de er med, mens de på toppen av pyramiden får hovedinntekten. Toppene akkumulerer penger som kan øses ut på å følge impulsive innfall, i praksis fråtsing. (Vi lar dokumentasjonen av palasser, yachter, biler, romferder og bling ligge her). En pyramide er kjennetegnet ved få på toppen og økende antall i bunnen. I pyramidespillet får færre og færre nederst mulighet til f.eks. å kjøpe bolig, komme innafor. Eller de faller ut når renter, arbeidsledighet eller sjukdom gjør det umulig å betjene gjelda de måtte ta for å komme inn. Hele systemet kan klappe sammen – også med konkurser og fall fra toppen. (Slik vi så i krakket i 1929, og da storbankene knakk ved seinere økonomiske sammenbrudd).     

Pengestrømmer, både størrelse på strømmen (vekst) og retningen av den, kan dirigeres og sikres ved kontroll over- og eierskap til hele «verdikjeden» – fra råstoff til vare og distribusjon – og finansiering. De kan sikres ved kontroll og eierskap av gjeld, til maskiner og redskap så vel som til arbeidskraftens tid og kompetanse, til utvikling av algoritmer, programvare, patenter og rettigheter til disse. De kan sikres ved oppdeling og sammenslåing av bedrifter, konserner og flere verdikjeder. Etter hvert inngår mye produksjon i kompliserte nettverk av underleveranser til større selskaper, dels globale, og multinasjonale. Strømmene er knyttet opp mot de store finansinstitusjonene, dels gjeldsdrevet. I prosessene og strømmene blir de små spist av de store, etter hvert spist av enda større aktører som legger under seg hele markedsområder. Voks eller dø. Det kalles «konkurranse.» Pengestrømmene sluses inn til stadig færre eierhender og hoder som «vinnere» på en internasjonal kamparena. 

Internasjonale handelsavtaler gjør det nå mulig for multinasjonale selskaper å saksøke nasjoner som vil sikre fellesgoder for å ha hindret selskapenes avkastning. Penger og avkastning sluses lovlig inn i globale selskaper til få hender. Patenter knyttet til medisinske hjelpemidler (eks. vaksiner) og behandling kan tilrettelegges for de betalingsdyktige i et todelt eller privatisert helsesystem. Rask tilgang og hjelp for noen, manglende helsestell for mange. Patenter på såkorn og frø kan frata bønder rett og mulighet til å utvikle egen avling og produksjon for lokal næring, overlevelse og egen fortjeneste. Mat blir globalisert gjennom monokulturer og monopolmarkeder i lange verdikjeder.  

Utforming av regelverk for nasjonale og internasjonale regelverk for marked, konkurranse og finansspill, er i seg selv en kamparena. Mye juridisk kompetanse og ressurser brukes til påvirkning av politikere for utforming av regelverket nasjonalt og internasjonalt. Juridiske og finansielle finurligheter og spissfindigheter pønskes ut for: 

a) enten å omgå de samme reglene slik eiere unngår skatt eller bidrag til stat og fellesskap – og kan fortsette å fylle bøttene «sine» med penger. Penger som stadig blir mer løsrevet fra det produksjonsgrunnlaget som var utgangspunktet.  

Eller b) for å stramme opp markedsaktiviteten slik at det blir bedre balanse mellom penger, produksjon varetilbud, sikre bidrag til fellesskapet gjennom skatter og avgifter til beste for fellesskapet. Det er kanskje her noen av forskjellene mellom «rødgrønn» og «blå» politikk viser seg i årets valg. 

Avkastning, fortjeneste eller merverdi og økonomisk vekst målt i penger og pengestrømmer synes å være blitt en grunnleggende verdi: Både for den enkelte, for alle slags selskaper og virksomheter, for nasjoner og markedssammenslutninger. Ikke minst: En voksende finanselite, som bidrar til å styre markedenes spilleregler til egen fordel. Spørsmål når valg skal treffes og noe gjøres, uansett nivå, blir: «What`s in it for me?» Altså- «hvor mye penger kan jeg tjene på dette?» Det er et naturlig spørsmål for markedets menneskemodell: «the Economic Man.» (I Webster`s New International Dictionary defineres dette mennesket slik: «Et hypotetisk menneske som antas fri fra å la altruistiske tilbøyeligheter og motiver virke inn på en rent selvisk streben etter rikdommen og dens gleder.» Med mer hverdagslige ord: «Det egoistiske og grådige menneske.» Dette mennesket søker stadig mer, framtidig vekst, rikdom, makt og kontroll over andre, må ha mer. Større del av markedet. Mer utbytting av natur og mennesker. Flere bøtter, større bøtter. 

Økonomisk vekst måles som økning i produksjon av varer og tjenester (BNP), men kan også forstås direkte som økt velstand, som mer penger i bøtta. De fleste av oss forstår det kanskje slik.

Hvis pengene får «leve sitt eget liv» som en vare løsrevet fra funksjonen som byttemiddel, endrer pengene karakter. De funker ikke som relasjon på samme måte. Relasjonen blir mellom penger og penger. Bøtter fylles med byttemiddelet – penger dels som abstraksjon. De renner over, det må skaffes stadig nye bøtter for å ta imot avrenninga. Det bygges pyramider av bøtter, der de som kommer til sist knapt får tatt del i det som forstås som «økonomisk vekst.» Den som ikke vokser taper konkurranse og kontroll, faller ut av pyramidespillene (dels børsspillene). De på toppen håver inn mest, om de kommer seg ut av spillet i tide, har sikret seg. Før ballongene sprekker og de viste seg å inneholde lite annet enn midler; en tryllestav eller besvergelse med begrenset subsans.   

Byttemiddelet blir i seg sjøl mål, en ustyrlig makt og kraft som trumfer den gyldne regel. Det er kanskje her overmotet, hybris viser seg i samfunnsutviklingen. En tjener sluppet løs og programmert, som løper løpsk for stadig mer, som tvang til vekst. 

Slikt har vært beskrevet i myter og fortellinger. Om Trollmannens læregutt, historien om kong Midas og andre som fikk makt de ikke klarte å styre. Pyramidespill, trolig også i slekt med inflasjon, kan få hele utvekslingssystemet, folk, marked og stater til å bryte sammen. 

Det sammenbruddet vi kan vente ved fortsatt «business as usual» vil vi trolig ikke bare møte i økonomiske kriser og kollapser, men som sammenbrudd i natursamspill og forutsetninger for produktiv virksomhet i det hele tatt, mulige flyktningestrømmer, pandemier og kriger i kjøl-vannet. De mest stabilt voksende markedene synes å være krigs- og våpenmarkedet, dop- porno og informasjonsmarkedet. Markedene og pyramidespillene trenger krig, avhengighet, besvergelser og frykt.

Utålmodig kapital og markedsteknologisk tilrettelegging.

Etter hvert som markedene mettes og noen bøtter renner fulle, blir det vanskelig å finne virksomhet å omsette, vokse og tjene penger på. Det må jobbes for å hindre eller utsette neste sammenbrudd. Utålmodig kapital søker mot nye markeder å vokse i og på. Markeds- konkurranse- og vekst-økonomien spiser seg først inn i den offentlige forvaltningen av rettigheter, fellesgoder som naturressurser, infrastruktur og fellesinstitusjoner. Vår kanskje viktigste naturresurs vannkraften ble sikret for fellesskapet gjennom Konsesjonslovene (1909 og 1917). Den sikret hjemfallsrett og var uvurderlig i tidlig industribygging så vel som i oljepolitikken. Sikret nasjonal råderett – og var dels en forsikring mot markeds- og finansspekulasjon. I 1991 ble vannkraften sett som del av et «kraftmarked» avhengig av tilbud og etterspørsel som i vanlig markedsøkonomi, men i fortsatt i offentlig regi gjennom Statkraft. Statkraft ble dernest omorganisert fra statsforetak til statlig eid a/s, drevet etter markeds-økonomiske prinsipper. (En parallell til omorganisering av Televerket og det Statlige olje-selskapet, Statoil, og vel et stykke på vei Helseforetak, Vegvesen osv.). De markedsliberale partiene (H, V, Frp) har jobbet for privatisering eller delprivatisering av virksomhetene. Det er usikkert hvor lenge fellesskapet får ha hånd med i energi- helse og kommunikasjonssektoren, og vi mister nasjonal råderett og vern mot internasjonal finansspekulasjon. 

Velferdssamfunnets institusjoner bygd opp av fellesmidler (utdanning, skatter og avgifter) har i utgangspunktet ikke hatt privat avkastning som mål, men sikring av grunnleggende rettigheter velferd for alle. Som offentlige institusjoner har de representert kompetanse, store verdier og økonomisk forvaltning utenfor markedet.  

Når disse samfunnsområdene legges om til markedsøkonomisk forvaltning og prinsipper (slik det bl.a. ble gjort rundt 2000-tallet ved omlegging fra kontant- og anordningsprinsipp til regnskaps-lov her hos oss), og New Public Management, åpnet man for at rettigheter og forvaltning langsomt ble spist opp og satt i finansspill. Det er mulig å se denne omleggingen som EU-tilpassing.  

Fellesmarkedet, eller EU- og med den EØS-avtalen er vanskelig å diskutere når verdier, veivalg og penger er tema. Unionen har de rene markedsverdiene «fri flyt av varer, folk og penger,» konkurranse og vekst som grunnlov – verdier som et stykke på vei sikrer «den sterkestes rett.» 

Som sentral handelspartner i dette markedet, viser tall at omsetning og fortjeneste for norsk næringsliv er betydelig. Det er god business for mange. Det kan sikkert den lange rekken av andre land (utafor EU) også vise til, men disse avtalene innebærer ikke som EØS-avtalen at landene må underlegge seg EUs lover og direktiver. EU- grunnloven voktes gjennom et omfattende byråkrati, detaljert lov- og regelverk. Det er et system med innebygde motsetninger, ikke minst i forhold til demokratiske verdier, til arbeidstaker-rettigheter og fagforenings-virksomhet, til «norsk modell,» nasjonalt selvstyre og offentlig ressursforvaltning. Det er heller ikke gitt at Norge med dels råstoffbasert økonomi har samme økonomiske interesser som EU. Tall og statistikker kan være usikre hjelpemidler. 

Balansen mellom stat og marked (og den «norske modellen) synes langsomt å ha blitt svekket i frimarkedets og pengesamlernes favør gjennom slutten av 80-tallet fram til i dag. En vei vi har slått inn på, helst vil øke farten langs. Konkurranseutsettingen åpner for nye aktører. Eksempler på oppkjøp av internasjonale konserner med forventning om stor avkastning knyttet til eien-domsforvaltning og uoversiktlige finanstransaksjoner innafor velferdstjenester dukker opp oftere selv om de søkes skjult. Men mye er intakt! Velferdstjenester drives enda stort sett av det offentlige sammen med grupper av ideelle organisasjoner.

Den norske modellen er tett knyttet til sterke fagforeninger som i noen grad kan balansere eiermakt. Stor makt og frihet for eiere kan innebære arbeidstakernes ufrihet om de blir stående aleine hver for seg. Det kan innebære at grunnlaget for et offentlig forvaltet fellesskap med ansvar for hverandre forvitrer. I dagens samfunn (nasjonalt og internasjonalt) trues fagforeninger når det åpnes for multinasjonale eierkonglomerater, penger og folk dels i «fri flyt.» Mye- og mer penger på få hender gir makt og innflytelse på marked, politikk og samfunnsstyring til få. En utvikling mot ulike former for oligarki (fåmannsvelde) og undergraving av demokrati, marked og velferd, og på sikt utarming av felles naturressurser og livsmiljø.

Kanskje tenker jeg – er det slike spørsmål som burde markere skillelinjer ved årets valg. Hvordan balansen mellom offentlig forvaltning og marked skal forvaltes. Etter min forståelse kan ikke balansen mellom offentlig forvaltning og marked ordnes av et marked i «fri flyt.» Velferden vi har klart å bygge, er tuftet på maktbalanse mellom marked og stat, på samarbeid og kamp mellom organiserte arbeidstakere og arbeidsgivere (eller -kjøpere). 

Når balansen tipper (som jeg mener den er i ferd med å gjøre), risikerer vi å miste grep om forholdet mellom velferd og velstand. I vekst og velstandsforståelsen risikerer vi å ødelegge vårt eget natur- og produksjonsgrunnlag og å svekke offentlige velferdstjenester. 

Vi kan også miste råderett over oss selv når vi blir forstått (og forstår oss selv) som varer på et marked. (Samtidig som frimarkedet utbasunerer det som frihet til å velge og bestemme selv).   

Når du og jeg, meningene og handlingene våre blir varer, forstår vi oss snart selv som varer..

Et utviklingstrekk ved markedsvendingen er at hver og en av oss blir å betrakte som varer for omsetning i ulike markeder; utdannings- og kunnskapsmarkeder, informasjons- oppmerksom-hets- og atferds-markeder. I disse markedene selger og omsetter jeg meg selv som vare i konkurranse med andre til høyeste- eller laveste bud. Jeg må selge meg selv. Det blir en del av min selvforståelse så vel som mine oppfatninger og meninger om alminnelig fornuft. Det blir samfunnets rasjonalitet og udiskutable grunnverdi. Det som bare «er som det er» – og som de gamle grekere (og Bourdieu) kalte «doxa.» 

Sterke økonomiske interesser styrer langt på vei utforming av algoritmer, formulering og omsetning i informasjons- medie- og oppmerksomhetsmarkedet. Når de i økende grad synes å styre tidsbruken vår, kunnskaps- og selvforståelsen vår, sluser de oss også inn i ulike former for avhengighet; former for dop drevet av penger. Forfatteren Marques skal en gang ha sagt om det latin-amerikanske svarte narkotikamarkedet at det ikke er dop folk er hekta på, avhengig av. Det er penger.

Informasjonsteknologi gjør det mulig effektivt å overvåke, påvirke og standardisere handlingene våre, valgene våre. Standardisering, overvåking og utvikling mot oligarkier snarere enn demokratier finner vi ikke bare i samfunn med tilnærmet markedsfundamentalisme (autoritær tro på frimarkedet). 

Speilbilder av slike verdier og utvikling finnes i autoritære stater (tidligere og nåværende «kommunist»-stater, teokratier og oligarkier. De kan være like effektive for standardisering, overvåking, for utvikling av oligarkier der få tar seg til rette fordi de kan, der ufrihet rår. (Shoshana Zuboff:  «The age of surveillance capitalism.» Profile books 2019, anbefales for grundigere lesing.)  

Om vi erstattes av algoritmer eller roboter, ikke er salgbare eller billige nok, mister kjøpekraft, blir vi fort uinteressante for markedene og skyves ut, som tapere i en individuell konkurranse vi kanskje ikke visste vi var med i. Som dissidenter i en autoritær stat blir vi farlige for den herskende ideologien. Det er vårt eget ansvar å holde oss inne i markedene, holde oss inne med de som har makt. Ulike markeder. Vi blir fortalt og lært opp til at vi har oss sjøl å takke om vi taper eller feiler. Om vi skyves ut, blir sjuke, kanskje tyr til juks, bedrag, vold – eller går inn i sirkler av rus, gjeld og avhengighet er det vårt valg, vårt eget ansvar og skyld. Vi prøvde ikke hardt nok, manglet drivet til å vinne, få makt – eller følge ordre. 

De som faller helt ut av markedet kan sees på gata med tiggerkopp eller overlatt til veldedighet. De kan sees på anstaltene, i fengslene. De kan iakttas på egne svarte markeder i ulike bransjer, omsetning av dop, sex og vold. Baksida av frimarkedskapitalismen kan være stor ulikhet, mafia og korrupsjon, vold og ufrihet. Baksida av statskapitalisme kan være Gulag, korrupsjon, vold og ufrihet. Oligarkier i ulike samfunn er nok vanligere enn tilnærmede demokratier. 

Maktmisbruk og korrupsjon, ulike former for oligarki og prekariat, kan være felles nedsider ved samfunn drevet av markedsideologi eller ulike former for stats- eller religiøs ideologi. (Med prekariat forstås en underklasse, nærmest slaveklasse -uten materiell eller sosial sikkerhet og velferd. (Flere av Gulf-statene, India, noen Afrikanske stater, Latin-Amerikanske kan ha slikt preg. Men også stater i egen «vestlige verdikrets» kan ha islett – som USA og Storbritannia, deler av EU). 

I noen tiår er vi langsomt drevet inn på en økonomisk vei som peker mot «fri flyt» av penger, individuell konkurranse om vekst og økt forbruk som det vi vil, bør og må. Den «..draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje», er å bli rik. Dette vidunderlige som kan skje er noe vi skal konkurrere om og oppdras til. Det som gir meg verdi er det jeg kan vinne og kjøpe. Frihet er å kunne kjøpe hva jeg vil når jeg vil. En slags pervertering av innholdet i Olav H. Hauges dikt.

Tid, arbeid (og penger) brukt på fellesgoder gjennom skatter og avgifter blir formidlet (og av mange forstått) som innskrenking av min frihet til å delta i kjøpefesten.) FrP er svært tydelige på å formidle dette. 

Vi har både erfaringer og etter hvert nasjonal og internasjonal kunnskap om at små forskjeller, økonomisk og politisk likeverd og maktbalanse gir bedre frihet og goder, tryggere velferd enn markedsfrihet og økonomisk ulikhet. Erfaringene våre er knyttet til utvikling av den «norske modellen» for samspill og samarbeid, produktivitet og fordeling. 

Den store internasjonale (og statistisk baserte) undersøkelsen til Wilkinson og Pickett «The Spirit level» (Allen Lane 2009) viser at god distribusjon av verdiskapingen, relativt små forskjeller mellom folk er knytta til det meste vi setter pris på; god helse og et langt liv, trivsel og trygghet, høyt kunnskaps-nivå, lav kriminalitet osv. Funnene har likhetstrekk med «norsk modell», hva jeg liker å kalle «våre norske verdier.» En liberal rettsstat, rimelig maktbalanse, distribuert velferd – der de alle fleste er med. Nordiske land kommer godt ut i undersøkelsen, har ligget bra «i vater.» Den har tjent oss godt.

Fri flyt, vekstkonkurranse og store økonomiske forskjeller står i motsetning til denne kunnskapen, eller for så vidt enhver tendens til oligarki og maktkonsentrasjon.

Blant norske partier tar FrP avstand fra «norsk modell.» På partiets landsmøte i 2013 utbasunerte lederen, Siv Jensen: «Den norske modellen står i veien for det norske folk!» Det er vel snarere FrP sin politikk som kan «stå i veien for det norske folk…»

Samfunn drevet av markedskonkurranse om vekst og mest penger, knyttet til ideologibasert og teknologidrevet varegjøring av folk enten den er markedskapitalistisk eller statskapitalistisk, kan få utilsiktede utrivelige konsekvenser. Slike kan være «robotisering» og overvåking som total umyndiggjøring. Versjoner av Orwells og Huxleys dystopier om «1984» og «Brave New World» kan være nærmere enn vi liker å tenke på.   

Likeverds- og likevektssamfunnet.

Sammenbruddet i klima og natursamspill som følger denne festen er vond å ta inn over seg for mange. Vi lukker øynene, for flom, klimakaos og insektsdød; fornekter vitenskap og kunnskap.

Kanskje er det her de politiske motsetningene og veivalgene står ved Stortingsvalget:

  • Et verdigrunnlag som innebærer at vi skal kjempe for å sikre fornyelse og vedlikehold av produktive naturressurser, fordele verdiskapingen jevnest mulig, sikre felles goder og rettigheter gjennom skatter, avgifter og framforhandlede felles regler nasjonalt og internasjonalt. Videreutvikle vår produktive «norske modell» som mulig bidrag.

Tilnærmet motsatt:

  • Et verdigrunnlag som innebærer at vi skal slåss for retten til individuelt, nasjonalt og internasjonalt å bruke naturressurser på å vinne konkurransen om å få makt, bli rike, , bruke og ha mest, vokse mest. Et samfunn som skal legge til rette for at konkurransen i ulike markeder skal være friest mulig. Slik at hver og en skal være sin egen lykkes smed, feie for egen dør uten å behøve ta hensyn til nasjonalt eller globalt fellesskap og naturens bærekraft. 

Det første verdisettet eller verdigrunnlaget, vil finne sin vesentlige støtte i rødgrønt regjerings-alternativ, men trolig med tilhengere litt inn i andre partier (bortsett fra FrP). 

Det første verdisettet innebærer andre veivalg enn de vi tar i dag. Et slikt skifte av veivalg, som jeg mener er nødvendig – særlig på litt lengre sikt, finner vi i «rødgrønt» alternativ – først og fremst ved de «unge» partiene Rødt, SV og MDG. Vi finner det dels i Senterpartiet som motstand mot sentraliserende tendenser og ønske om å ta «hele landet i bruk,» vi finner det dels i Arbeiderpartiet med ønske om mindre økonomiske forskjeller, med forankring i fagbevegelse og tydelig rettighetsforankring der «alle skal med.» De to siste partiene vil kanskje først og fremst bidra litt til å bremse farta langs veien vi nå løper, og kan trenge de tre «unge» for faktisk å skifte retning. 

Det andre verdisettet deles i hovedsak av blå regjering ved Høyre og Venstre. (Og kanskje KrF.) Business as ususal. Det finnes nok støttespillere i Arbeiderpartiet, knyttet til markedsteknologiske strukturer som uttrykt i New Public Management, gjennom EU og EØS. Kanskje begynner de å tvile. 

Den mest fritt-flytende (og usjenerte) støtten for individuell egoisme som politisk grunnlag kan man nok finne i FrP: Det beste for alle er at enhver først tenker på seg sjøl. Noen i partiet vil mene at markedsteknologiske strukturer (som i EU) kan begrense friheten til kortsiktig og nytelse og egendyrking – samtidig som de ikke gir nok vern mot innvandring. 

FrP til tross: Min forståelse er at vi ganske trygt kan gå til stemmeurnene og legge hvilken som helst av de utlagte partisedlene i konvolutten uten at samfunnet slik vi kjenner det vil bli endevendt i kommende periode. Det vil nok først skje langsomt og noe seinere – om vi fortsetter langs den politiske veien vi har valgt de siste par periodene. Godt valg!  

Mitt valg.

Snart legger jeg stemmen min i valgurna. Når jeg avgir stemme, er det med ønske  om veivalg som kan være farbare også tre-fire generasjoner framover. Den veien vi kjører på nå ser ikke sånn ut. Vi må ikke bare skifte fil, men retning. 

Når jeg skal stemme er jeg ikke særlig opptatt av enkeltsaker som kan gnage og irritere i øyeblikket, eller hva jeg selv kan «tjene på» umiddelbart. Bomringer, kjøtt, vindkraft, el-bil, formueskatt. Om jeg blir opptatt av enkeltsaker er det hvis de ser ut som små steg i et større bilde

Det større bildet kan være satt sammen av verdier, rettigheter og mulighetsbetingelser som henger sammen for meg. Som jeg forsøker å få til å henge sammen ved å lene tanken mot erfaringer gjennom et langt liv – og samtidig retter blikket framover – med sideblikk til aktuell debatt, til hvilke blindveier vi bør unngå når vi skal velge. 

I denne bloggen legger jeg ut tanker rundt valget. Gjennom sommeren har jeg puslet rundt tanker og skriving om erfaringer og veivalg, er blitt opptatt av verdier, av hva vi – og jeg tillegger verdi. Mest som ettertanker. Kanskje legger jeg ut noen av tekstene siden.  

I teksten oppsummerer jeg noen av de verdiene jeg finner viktige når stemme skal gis. 

Som hjelp etter å ha oppsummert, tar jeg en runde med NRK sin «Valgomat.» Ser litt på hvordan egne verdier passer med spørsmål og svar gitt i NRK sin spørreundersøkelse. Jeg tar den i bruk litt fordi jeg tror det er en god del som bruker denne spørreundersøkelsen, eller testen, som veileder fram mot valglokalet.   

Verdier som er viktige når jeg skal avgi stemme (altså uavhengig av Valgomat-spørsmål):  

  1. Natur og klima. En grunnleggende betingelse for alt vi driver med er at vi klarer å forvalte og ivareta den felles naturen vi alle er del av, slik at liv kan gå rundt, være produktivt og fornybart også for dem som kommer etter oss. (Grunnlovens §112). Uten en produktiv og fornybar jord blir alt annet meningsløst. 

Blindvei: En åpenbar politisk umulighet må være å styre mot å overskride naturens tåleevne. All tilgjengelig kunnskap tilsier at vi befinner oss på en slik vei – og samtidig øker farten. 

  • Likeverd og rettigheter. Gitt at vi klarer å ta vare på den ene jorda vi har, er grunnleggende verdier: At vi har ytrings- og organisasjonsfrihet, muligheter for medbestemmelse. At vi har rett til helse, arbeid og bolig. At vi har rett til å kunne være informert, utvikle, etter-prøve og dele kunnskap. At alle har disse rettighetene uansett tro, kjønn, legning eller etnisitet, familiebakgrunn. Rett til å være forskjellige men likeverdige.

Blindveier: Når grupper nektes disse rettighetene; defineres som utafor, eller om grupper som nekter andre rettighetene får avgjørende makt. (Hitler ble valgt…)

  • Likhet for loven, rettsstaten. At vi har et samfunn der borgerne deler plikter og rettigheter, har rettsvern (også knyttet til eiendomsrett selv om eiendomsretten må begrenses). Rettigheter og plikter balanseres gjennom rettsregler som er offentlig forvaltet. Reglene inngår i samfunnets maktbalanse mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Vår rettsstat er en nokså egalitær, dels liberal innretning som vi bør verne om. Utviklingen av rettsstaten er, og bør være under stadig diskusjon og etterprøving. 

Blindveier: Svekking av maktbalanse ved å favorisere grupper når regler utformes, informasjon deles, problemstillinger defineres og beslutninger tas. Svekking av muligheter til diskusjon og etterprøving. 

  • Relativ økonomisk likhet. Likeverd, kanskje også likhet for loven i en rettsstat, betyr at vi bør ha et samfunn som ikke skaper for store økonomiske forskjeller mellom folk. Økonomiske forskjeller skal ikke kunne omsettes i politisk makt eller som utpressing av andre. (Gjøre andre mennesker til mål for egen vinning).

Blindveier vil være å tillate noen å vokse, definere eller forvalte fellesressurser, goder og makt på bekostning av andre.

  • Norsk modell. Norge er en rik nasjon, forstått som rik på naturressurser og forvalter av økonomisk kapital, penger – i internasjonal målestokk. Vi har et velferdssamfunn der fellesgodene er bedre sikret og tilgjengelige enn i de fleste land. Der rettigheter forvaltes av rimelig solide offentlige institusjoner. Politisk og økonomisk makt er tilnærmet balansert. Det er slikt som kan sammenfattes i «norsk modell.» En modell som har tjent oss godt, og som vi bør ta vare på og videreutvikle. Denne modellen kan forstås som en praktisk utmynting av de foregående verdipunktene. Punkter som skal gjøre det mulig å ta vare på oss selv og hverandre – som antydet i den «gyldne regel.»

Blindveier vil innebære at det som gis verdi i modellen domineres av endimensjonalitet ideologisk eller økonomisk. Mest aktuelt nå: At det som gis verdi bare er det som kan måles i penger.   

  • Velferd knyttet til rettigheter for alle, er verd å forsvare som en grunnleggende verdi. 
  • Velstand – som forsvar av velstandsprivilegier, økonomisk vekst og pengemakt er noe annet enn velferd. Det er knapt noen grunnleggende rettighet.       

Mange av oss har privilegert velstand. Det er en velstand vi ikke kan bruke som mal for «folk flest», den er ikke lett å forsvare. Det ville bli svært ugreit om «alle skulle gjøre som jeg gjør» knyttet til velstand, i alle fall internasjonalt eller globalt. Grensene for egen privilegert velstand kan bli et av de mest konfliktfylte og vanskelige temaene i åra – og for generasjonene som kommer. Veivalgene vi må gjøre for framtida forutsetter trolig at vi tenker helt nytt om hvordan vi skal forstå økonomi, gjøre opp våre regnskaper.

Kanskje er det her de politiske motsetningene og veivalgene står ved Stortingsvalget:

  • Et verdigrunnlag som innebærer at vi skal kjempe for å sikre fornyelse og vedlikehold av produktive naturressurser, fordele verdiskapingen jevnest mulig, sikre felles goder og rettigheter gjennom skatter, avgifter og framforhandlede felles regler nasjonalt og internasjonalt. Lete etter bedre økonomiske modeller og forståelse for å forvalte et velferdssamfunn. Videreutvikle vår produktive «norske modell» som mulig bidrag.

Tilnærmet motsatt:

  • Et verdigrunnlag som innebærer at vi vi skal kjempe for rett (og frihet) til individuelt, nasjonalt og internasjonalt å bruke naturressurser på å vinne konkurranser: Om å bli rike, bruke og ha mest, vokse mest. Et samfunn med velstand som mål. Et samfunn som legger til rette for at konkurransen i ulike markeder skal være friest mulig. Slik at hver og en skal være sin egen lykkes smed, feie for egen dør uten å behøve ta hensyn til lokalt, nasjonalt eller globalt fellesskap og bærekraft.  

Partiene og verdiene. 

Vi har ni partier som har vært, er over eller i nærheten av sperregrensen på 4%. NRK sin partioversikt gir blikk på partiprogrammene for disse ni i forhold til en del enkeltsaker.  «Valgomaten» er et spørreskjema eller test som skal «hjelpe oss» til å finne partiet vi er mest enig i med ut fra sakene. 

NRK sin oversikt rammes inn av ni små fargede sirkler som kan antas å representere skiller langs en skala. Fargeskalaen går fra venstre, mørkt rødt – mot høyre til mørkt blått. Ytterpunktene, eller ekstremene er representert ved Rødt og FrP. Fargeskalaen kan gi assosiasjoner til historie, aktuell debatt, temperatur og fargeblanding rundt ulike saksforhold. Fargen på NRK sin skala er ikke nødvendigvis selvsagt.

Mot høyre av skalaen antar vi borgerlig, blå regjering. Mot venstre antar vi rødgrønt regjerings-skifte. På midten finner av skalaen finner vi fargen gul, jeg antar som symbol for KrF.

Gult er en primærfarge. Den kan bidra til alle slags farger, men kan ikke selv blandes av andre farger. Gult kan i mytologi forbindes med egenskaper som makt og guddom – men også med sykdom og falskhet. KrF`s plass på midten kan rettferdiggjøres ved at partiet var splittet i to før regjeringssamarbeid. 

I retning mot høyre finner vi først en svak grønnblå farge som jeg antar peker mot partiet Venstre. Grønt er en sekundærfarge. Sjatteringer av grønt finner vi ved å blande blått og gult, en farge med glidende overganger. Grønt kan symbolisere natur og liv, mange partier vil ha litt av fargen.

Videre mot høyre finner vi en klar blåfarge. Den symboliserer Høyre. Blåfargen er en primær-farge. Når solstråler spres i tynn luft i atmosfæren, speiles de i den blå himmelen. Fargen kan assosieres med noe passivt, rolig og litt melankolsk. Den regnes som en kjølig farge, og er noe uvanlig på levende liv, i begrenset grad en bruksfarge. Adelens tydelige blodårer på blek hud kunne være symbol på  adelighet- «blått blod.» Hud uberørt av utendørs arbeidsstrev. 

Helt til høyre på skalaen finner vi mørkere blått for FrP. Litt mot sort. Sort som farge kan skape kontrast, den kan inngå i variasjoner av duse, brune farger som hevdes å kunne gi et elegant inntrykk. Jo sterkere innslag av sort, dess mer absorberer den andre farger, reflekterer til slutt ingen ting. Sort brukes ofte som sorgens farge.

Til venstre for gulfargen, finner vi to grønnfarger – for Senterpartiet og MDG. Grønt gir signaler om levende planter, assosieres med liv og natur. Jeg er usikker både på rekkefølgen av de to partiene slik de er plassert på skalaen og hvor langt de bør stå fra hverandre. Tydelig grønn antyder jevn miks av gult og blått. Sirkelen nærmest midten er dypest grønn (litt mer blått i det gule) den til venstre litt blekere, med litt mer gult i det blå. Dersom den lengst til venstre er symbol for MDG, ville jeg gitt et godt anstrøk av rødt. I naturen opptrer grønnfarge i mange nyanser, også som giftig mugg eller solanin, en gift som beskytter mot sopp. Det kan være viktig å skjelne.

Videre mot venstre, etter de to, kommer rødfargen. Rød er en primærfarge og kan ikke blandes av andre farger. Den forbindes med blod, kjærlighet og krig. Det er den mest energiske fargen i naturen, stimulerer og varsler. På NRK sin skala antar jeg at det er Arbeiderpartiet som kommer etter de to grønne – på veien mot skalaens venstre side. AP er gitt klarest rødfarge. Dernest kommer SV, med innslag av blått – slik at fargen er litt lilla. Rødt som ytterpunktet er dyprødt nokså mørk, nesten med innslag av sort; fargen som altså absorberer alt. 

Valgomatens fargelegging av Høyre og Arbeiderpartiet i de klareste primærfargene blått og rødt blir misvisende for meg. Ut fra de siste tiårenes erfaringer ville jeg blandet dem opp til nyanser av grått og lagt dem midt på skalaen. I mange saker klarer jeg ikke å skille de to partiene. Først og fremst er vel begge garantister for «business as usual». Enten det gjelder klima- og natur-forvaltning, utenrikspolitikk, økonomisk politikk, helsevesen eller utdanningspolitikk. Fra midt på 80-tallet og gjennom tiåra som fulgte, fant de to partiene hverandre gjennom en grå teknokratisk markedsreformisme der det meste de tok i ble varer og regnskapstall, bl.a. uttrykt gjennom NPM, New Public Management.  

Slik forstått bidrar de lite til endring av kurs vekk fra det som for meg er åpenbare blindveier knyttet til valgets viktigste tema: Forvalte et produktivt, bærekraftig naturgrunnlag nasjonalt og internasjonalt. Grått oppfattes som anonymt eller nøytralt, og oppfattes i nyanser av omgivelser og lysforhold. 

Jeg ville lagt MDG med sin grønnfarge til venstre for AP og midten, SP kanskje midt mellom AP og H. Lillafargen på SV blir feil. Det er åpenbart grønt som sper ut rødfargen, ikke blått- som gir lilla. (Kanskje fargeblanderen vill hinte til lilla 68-skjerf i fortida). Rødt kan nok historisk ha et snev av sort som absorberingsfarge og kontrast. Men altså historisk. Det ligger mer grønt der nå. Rødfargen både til SV og Rødt burde vært de tydeligste på skalaen. Jeg har litt problem med å skille de to også. Begge synes å være tydelige stemmer (sammen med MDG) for nye veivalg og skifte av kurs. 

Hvor jeg selv befinner meg på skalaen burde ikke være vanskelig å gjette nå, men det skal ikke legges for mye i disse fargene. Når jeg skråleser partiprogrammene får jeg inntrykk av at alle står rimelig støtt, i alle fall prinsipielt, på alminnelige demokratiske verdier knyttet en liberal rettsstat. 

I alle partier har jeg truffet folk av alle slags etter min forståelse. Hyggelige, innsiktsfulle, hjelp-somme og aktive; overfladiske eller kunnskapsløse, foraktfulle eller passive, sjenerte og velvillige, trygge eller redde. 

De fleste av oss gjør så godt vi kan der vi er slik vi er og ble. Som velgere løper vi knapt risiko for at samfunnet vårt, slik det er, blir ugjenkjennelig – uansett hvilket parti vi stemmer på eller hvilke fargenyanser som vil være førende for kommende regjering.

Det er på lengre sikt partivalget denne høsten kan bli viktig for en kurs som etter min forståelse må legges om: Vi kan ikke fortsette langs en vei som synes katastrofal for etterkommerne.

Spørreskjemaet i Valgomaten som veileder har jeg forsøk å se nærmere på. I skjemaet, eller testen, blir politiske enkeltsaker stykket opp gjennom en salat av overskrifter og spørsmål. Jeg får følelsen av å stå overfor et vareutvalg jeg skal mene noe om, en «brukerundersøkelse» om hva jeg «liker», er «mest enig eller uenig» i knyttet til vareutvalget.  

Klimakutt, Psykisk helse, Kjøtt, Olje, Abort, Innvandring, Vindkraft, Bompenger, Sosial ulikskap, Elbil, Skatt, Skolefrafall, Jobb, Norge i verden, Studielån, Rasisme, Boligkjøp, Sjukehus, Alkohol, Eldrebølgen, Kjønn og legning, Gründere, Religion, Forsvar, Kultur, Idrett, Ulv. osv. 

Forenkling i kategorier er nødvendig om spørreundersøkelser skal lages. Hvis temaene blir for breie, blir det umulig å telle og skille på enkelt vis. Skjemaet virker for så vidt godt gjennom-arbeidet, med utgangspunkt i partiprogrammene. Det er også mulig å klikke seg inn på enkel argumentasjon rundt spørsmålene. De fleste spørsmål, med utdypinger, finner jeg rimelig balanserte. 

Ett stusset jeg ved: «Det trengs revolusjon for å bli kvitt kapitalismen.» I partiprogrammet til Rødt heter det «demokratisk revolusjon.» «Demokratisk» understrekes i program og debatter. Stående alene minner ordet om «væpna revolusjon osv.» fra en mer ytterliggående fortid. Begreper som sammen med marxisme forsvant da partiet ble stiftet for 14 år siden. En partguide bør ikke søke å klistre noe parti til fortida. Like urimelig ville det være å klistre FrP sin innvandrerskepsis til forløperen, ALP- stifterens rasisme gjennom enkeltspørsmål.

Det blir vanskelig å finne sammenhenger mellom enkeltoverskriftene. Klima er blitt sentralt i valgkampen. Klima er representert ved overskriften «klimakutt» som er en meningsløs overskrift. Ingen kan eller vil kutte ut klima. Å stoppe trenden med global oppvarming og forstyrring av økologisk balanse og naturmangfold er noe annet, men er ikke noen overskrift. Men det henger jo sammen med klima. 

Sosial ulikskap er en overskrift i vareutvalget, økonomisk ulikhet er ikke det. Økonomisk og sosial ulikskap og forståelse henger sammen med det meste i mine øyne, som også med økologisk utvikling og forståelse. (Jfr. Wilkinson og Picketts statistikkbaserte «The Spirit Level» 2009).

Svaralternativene som skal klikkes på er delt i fire. Fra «enig» til «uenig» med «litt enig» og «litt uenig» imellom. Noen «vet ikke» – kategori finnes ikke. Firedeling gjør det lettere å lage mot-setninger, «enten-eller,» det blir lettere å telle. Det er anledning til å hoppe over noen spørsmål. 

Jeg kjørte testen flere ganger, for litt ulike formål: sammenlikne partiene, se nærmere på testen og hvordan den kanskje kunne brukes for å finne sammenhenger. 

Første gang svart jeg så ærlig jeg kunne – selv om jeg kanskje ville spurt annerledes.

Andre gang motsatt – med kryss for det jeg ikke ville svart.

Tredje og fjerde gang forsøkte jeg å være en usikker velger – som først bikket litt til venstre og så til høyre for midten.

En siste, femte test gjorde jeg for å teste partienes «ekstremisme» eller alenegang i politisk forståelse og antatte standpunkt. Hver gang du svarer – blir svaret ditt plassert i forhold til hva de andre partiene er antatt (kanskje av de som har besvart testen) å mene om samme spørsmål. 

Du får altså et bilde av hvilke partier som antas å mene det samme om ulike saker, eller som står aleine. Det kan også gi en slags oversikt. (Sjøl svarte jeg så tilfeldig jeg klarte i denne siste runden.)

I den femte runden tellet jeg da opp hvor ofte partiene ble ført opp aleine med sine standpunkt på ulike spørsmål. Et annet mål på «ekstremisme» kunne være å se hvor ofte enesvarene på den firedelte skalaen lå på ytterpunktene: «helt enig» eller «helt uenig.» 

Resultatene på de fire første rundene ble omtrent som jeg hadde tenkt meg, den femte og siste overrasket noe. 

I første runde kom R, SV og MDG nesten likt ut som mine foretrukne partier. 

I andre runde var FrP og Høyre på topp; de som lå meg fjernest. 

I begge de to mest «usikre» rundene markerte AP, H, KrF, V og SP seg – som partiene med størst usikkerhet, eller kanskje uklarhet? De partiene jeg ville lagt rundt gulfargen i midten av farge-skalaen. 

I den femte runden, var det mulig å «rangere» ekstremisme blant partiene i noen grad.

FrP kom klart ut på topp som mest ekstremt. De hadde 10 enesvar der de altså sto aleine med standpunktene. Oftest også med svarene «helt enig» eller «helt uenig.» 

To partier danner så en liten gruppe: På andre plass med 5 enesvar – lå AP. Her var alle svarene «litt enig eller litt uenig,» altså ikke i noen ytterkant. KrF fulgte tett med fire enesvar, også disse litt forsiktige «litt enig eller litt uenig». 

I en tredje gruppe, med noe usikker rang, plasserer jeg Høyre med tre enesvar, to «litt enig eller litt uenig,» samt Venstre med tre forsiktige enesvar.

Den siste, og største gruppa med fire partier, framsto som minst ytterliggående og mest forsiktige. Denne gruppa besto, kanskje noe overraskende av Rødt, MDG, SP og SV.  

Rødt og MDG hadde to enesvar hver – begge forsiktig «litt uenig eller litt enig.» SP og SV hadde ingen svar de sto alene om og i ytterkant.  

Denne øvelsen med utgangspunkt i «Valgomaten» antyder altså ett ekstremt parti (i forhold til de andre): Fremskrittspartiet, FrP.

En annen øvelse kunne vært å summere og sammenlikne svar i ytterkategoriene. Det gjorde jeg ikke, men inntrykket var at det var flere som sto sammen om ytterpunktene enn antatt, og at skillet stort sett gikk langs den etablerte rødgrønn- blå aksen. 

Øvelsen var vanskelig, bl.a. fordi det ikke var de samme spørsmålene som kom opp de fem gangene. Noen egentlig sammenlikning var knapt mulig. Jeg forstår det slik at spørsmålene etter hvert styres noe av hvordan tidligere svar er gitt. De tidlige «svarene» mine i den siste runden gjorde trolig spørsmålet om revolusjon uinteressant for Valgomaten. Det dukket ikke opp denne gangen. Fordelingen av enesvar mellom partiene hadde trolig vært annerledes om jeg sjøl hadde svart annerledes. Fordelingen trolig noe annerledes gjennomført av andre på samme måte.

Mitt råd: Valgomaten gir nok en pekepinn, men ta den med en klype salt. Du bør «tenke sjæl».

Tettere på partiene.

I en uhøytidelig partigjennomgang skraper jeg litt på fargene i skalaen til NRK. Gir min egen oppfatning i forhold til den foregående sammenfatningen av verdier og veivalg. (Til tross for at jeg misliker terningkast og rangeringer, fordeles 5 poeng på pluss- eller minussiden i forhold til de fem første verdipunktene (s.1-2 ) på hvert spørsmål – i forenklingens navn.) Høyest skåre vil da være 25 og et ubestemmelig midtpunkt 13.  

Jeg starter lengst til høyre, med de partiene som helt sikkert ikke får min stemme. 

FrP sin farge kan jeg oppfatte mørk blå med en blank ferniss som dekker og herder under-liggende farge. Den blanke overflaten kan speile både det ene og andre som driver forbi, eller det som kommer forbi preller av. Den mørke fargen under viser nyanser av brunt når man skraper litt. Anders Lange som stiftet partiet i 1973, hadde rasistiske synspunkter (bl.a. som støtte av apartheid). Han skrev «Hundeavisen» og ble tiljublet av en støyende, dels voldelig ungdoms-gruppe kalt «hundeguttene.» 

Partiet i dag er verken rasistisk – eller oppfordrer til rasisme. Men folk med slike tanker er sjelden langt unna. Hundefløyta blåses jevnlig og fanges opp. Ledende partifolk peker oftest mot Ayn Rand, Thatcher og Reagan når de skal navngi litterære og ideologiske forbilder. Rand leser jeg som egoismens og egeninteressens profet, gjerne representert ved en «sterk mann.» Som ideolog tar hun skarp avstand fra fellesskap og offentlig organisert velferd, forfekter en slags frittflytende (laissez-faire) form for økonomisk liberalisme. I nyere politikk med ekko hos Reagan og Thatcher – og altså FrP. Thatchers utsagn «there is no society» peker mot at det bare finnes individer, og de er først og fremst opptatt av seg selv. Ikke noe samfunn eksisterer som kan gjøre noe uten ved disse individene. (Thatcher, M 1987. ‘Interview for “Woman’s Own” in Margaret Thatcher Foundation: Speeches, Interviews and Other Statements.) 

Et driv mot selvoppholdelse finnes hos alle, og kan være besnærende som grunntanke. Men ingen kan heller leve- eller overleve aleine. Vi er avhengige av å kunne se hverandre, vår neste, forsøke handle til hverandres beste; vi er avhengig av former for organisert felleskap og sam-arbeid snarere enn en «individuell kamp alle mot alle.» Nestekjærlighetsbudet som i litt ulik form finnes i praktisk talt alle religioner og livssyn, «den gyldne regel,» står i motsetning til egoismens budskap om å være seg selv nærmest.                                                                                        

Kunnskap om natursamspill og klima som truer framtida, eller kunnskap om de gode sidene ved velferdssamfunnet og «den norske modellen» oppfattes i FrP å stå i veien for egen frihet til å nyte her og nå. På FrP-landsmøtet i 2013 utbasunerte leder Siv Jensen at: «Den norske modellen står i veien for det norske folk!» Kunnskap om- og mulige tiltak for både å komme i inngrep med vår tids mest presserende problemer og samtidig ivareta velferdssamfunn og demokrati på rimelige måter, preller av. Partiet er det eneste som er nær ved å være klimafornektere. 

Forskning og kunnskap synes ikke å ha status i partiet, blir nærmest vurdert som suspekt. Internasjonal forskning omkring klimautvikling og advarsler om økologisk sammenbrudd på vår felles planet, betraktes ofte som hysteri eller politisk spill. I partiet er det kort vei til ulike konspirasjonsteorier knyttet til klima, vaksine etc. Det var kort vei til ego-dyrkeren Trump i USA. (FrP-stortingsmann Tybring-Gjedde ville gi ham Nobels fredspris.)

Partiet har nok ikke noe ønske om å verken å ødelegge velferdssamfunnet eller jordas felles livsgrunnlag. Men måtene FrP – talsmenn framstår på, får meg til å tenke på en slags blanding av kunnskapsløshet, slagordmessig gatesmarthet og umodne holdninger. Umodne fordi ego-dyrkingen er så åpenbar.

I flåsete form kan jeg tenke på FrP som en litt ugrei ungdomsgjeng opptatt av «fri fart og fyll» eller «tur og kjør» for seg sjøl mens de klager på voksne som vil sette grenser, prøver lure seg unna om de blir tatt. Natur, samfunn (og oljefond) er en slags godtepose man loves å grafse fritt i, som det skal legges til rette for å grafse i – for noen. Når godteposene er åpna skal de som tillates å grafse mest beholde godteriene sjøl. Naturressurser, jordbruksland, kulturlandskap, klima og framtid legges brakk for stor fart og breie motorveier. Skatteregler, fartsgrenser, eller grenser for omsetning av alkohol og annet kan man drite litt i. En slik innstilling er bekreftet over år av partitopper. En Carl I. Hagen som ble tatt i litt skattejuks, sa med et smil på TV: «Det er lov å prøve seg!» Nei – det er ikke sånn at juks er greit bare man ikke blir tatt. Heller ikke for en Petter Myhre som smuglet øl over svenskegrensa eller en Keshvari som jukset med reiseregninger. 

Rekken av justisministre (og deres nærstående) fra FrP på kort tid, med sine mange underlige krumspring, tyder verken på godt politisk lederskap, kunnskapsgrunnlag eller gangsyn. De har bidratt til å svekke tilliten som er bygd opp rundt norsk samfunnsforvaltning. Eksempler på feiltrinn finnes i alle partier, men knapt av slikt omfang og i slik bredde som i FrP. Det likner på ukultur.  

Grovere tegn på ukultur er det å spre falske utsagn som kan dekke over en svært vanskelig virkelighet. Carl I. Hagen offentliggjorde i sin tid et falskt brev fra en muslim som skulle vise deres skumle hensikter. Hagen ble sitert på at «Ikke alle muslimer er terrorister, men de fleste terrorister er muslimer.» I norsk sammenheng ville det i dag vært sannere å hevde at: «Ikke alle FrP-ere oppfordrer til terror, men det meste av terror på norsk jord er utøvd av hvite nordmenn med slektskap til FrP sin idéverden.» Slektskapet blir tydelig når partiet skaller av grupper på ytre høyre fløy med fascistiske islett. Kanskje ett av de mest urovekkende trekkene i det politiske landskapet i dag både nasjonalt og internasjonalt.  

PoengNatur og klima: 0. FrP er for meg en klar politiske trussel mot nødvendig forvaltning av natur og miljø. Likeverd og rettigheter: 2. (Partiet gir rom for folk av mange slag, men er tvetydig i forhold til praktisk håndtering av likeverd og rettigheter for alle grupper). Likhet for loven, rettsstaten. 2. (Gir dem poeng fordi jeg tror de ønsker likhet. Men i praksis vil de svekke rettighetene for norske statsborgere med innvandrerbakgrunn ved lovbrudd). Økonomisk likhet: 0. Med sterk markeds- og konkurranseideologi er økende forskjeller uunngåelig. Forsvar av den norske modellen: 0. Partiets politikk undergraver norske verdier knyttet til likeverd, relativt små økonomiske forskjeller; til felles rettigheter, liberalt rettssamfunn og en «norsk modell.» Partiet lefler med udemokratiske, dels voldelige internasjonale tendenser.  Totalt: 4 av 25. 

Høyres blåfarge har skiftet noe gjennom historien. Kongeblått har vært symbol for rikfolks klesdrakt. Historien kan også vise interessante filosofiske diskusjoner om frihet og økonomi, om fellesskapelige institusjoner og individuelle muligheter. Før siste krig dekket brunfarge noe av det blå, men etter krigen kom et svakt islett av rødt. Etter et USA-opphold nevnte daværende Unge Høyre – leder Kaci Kullman-Five litt for spøk, at «mange der betraktet henne som kommunist.» Høyre slutter sterkt opp om EU/EØS sin byråkratisk-teknokratiske sikring av markedsliberalisme som grunnlag for økonomisk vekst og velstand, «business as usual.»

Pluss for Høyre: Det er deler av Høyre jeg har hatt og har sansen for: Forsvar av liberal rettsstat og ytringsfrihet, kanskje med Francis Sejersted som tidligere fanebærer. De beste av dem i mine øyne, har forfektet en liberal kulturkonservativ holdning jeg tror alle samfunn trenger noe av. Blant dagens politikere forsøkes den kanskje gjenopplivet av Røe-Isaksen. Flere i partiet synes innforstått med at markedet ikke kan operere «helt fritt,» om de enn er forsiktige med å si det. Sentrale politikere er opptatt av klima, av at vi ikke må leite etter mer olje, at offentlig forvaltning av fellesgoder ikke bør markedsutsettes. Kanskje nødvendig for kunne «forandre for å bevare.» I dag burde endring for bevaring av felles natur- og produksjonsgrunnlag stått høyt.  

Minus for Høyre. I noen grad har Høyre fremmet politikk (særlig skatte- og boligpolitikk) «for de rike, av de rike og ved de rike» for å sette det på spissen. Partiet flagger ikke forskjeller som mål, men det er vanskelig å unngå at partiets politikk øker forskjellene mellom folk både økonomisk og sosialt. Vekst for de rike, stagnasjon eller tilbakegang for mange. («Trickle-down-økonomien» – når det regner på presten drypper det på klokkeren – har lite substans). 

Partiet fremmer privatisering av fellesressurser (hav- fiske og energi), konkurranseutsetting og varegjøring av samfunnsområder knyttet til offentlig forvaltning av fellesgoder som utdanning og helse. Privat vekst bygget på fellesgoder og overtakelse av fellesmidler er tvilsom politikk i mine øyne. Laksebaronenes frislipp til utnytting av felles naturressurser for egen formuesopphoping kan sees som et brudd på styringen av oljeutvinning på samme fellesområde.

En velferdspolitikk som sluser offentlig forvaltede rettigheter over mot privat fortjeneste, skattelette, arvefritak og økte forskjeller, innebærer fort å «skape uten å dele,» undergraver en norsk modell. 

Poeng: Natur og klima: 1. (Gitt under tvil. Mens dette skrives, varsler regjeringen endring i petroleumsskatt og mindre insitament til letevirksomhet). Likeverd og rettigheter. 3. Det er liten grunn til å tvile på at partiet slutter prinsipielt opp om like rettigheter. I praksis kan likevel noen framstå som «likere» når regler skal uformes. Likhet for loven, rettsstaten: 3. Prinsipielt er det lite tvil, mens praksis viser at det litt for ofte kan bli «penga som rår» – noen får lure seg unna. Økonomisk likhet :1. Partiet har aldri sett økonomiske forskjeller som noe problem, snarere tvert om. Likevel et 1 – tall fordi det aksepteres en viss progressiv beskatning. Norsk modell. 3. Usikker poengiving. Samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er viktig i modellen, og Høyre som «arbeids-givernes parti» har bidratt til utformingen. Totalt: 12 av 25.

Venstre er landets eldste parti, stiftet i 1884 og har vært betegnet som sosialliberalt. Det har hatt grønt som sin farge, men burde kanskje hatt gul som grunnfarge. En primærfarge i norsk politikk.  «Moderpartiet» er utgangspunkt for mange seinere splittelser, fargeblandinger og partidannelser. Partiet var dels forløper for sosialdemokratiet så vel som for Sp og KrF.

På 60-tallet (da jeg var aktivt medlem), var det innslag av rødt og grønt. Partiet ønsker å framstå som grønt, men ser ut som et markedsliberalistisk parti med «menneskelig ansikt» utlagt som sosialliberalisme og klimapolitikk. Grønt synes i dag å være en slags ferniss der blått skinner tydelig igjennom og er den fargen som blir fremmet og bevart. 

Pluss for Venstre.

Partiet ønsker ikke at det skal bores etter mer olje, søker å ta klimautfordringene på alvor.

Minus for Venstre.

Partiet samarbeider med partier som vil bore etter mer olje, som går for en økonomisk politikk som gjør det vanskelig å ta klimautfordringene på alvor. Det er knapt noe nytt at Venstre er i strid med seg selv. Partiet framstår også som negativt til fagforeningsarbeid. Slik blir det vanskelig å forsvare vår «norske modell.»

Poeng: Natur og klima: 3. Plusspoengene gitt ut fra hva de sier, fratrekk for praksis som regjeringspartner. Likeverd og rettigheter. 4. Jeg ser liten grunn til å tvile på partiets politikk. Likhet for loven, rettstaten: 4. Heller ikke her grunn til å tvile særlig. Økonomisk likhet. 1 – partiet står vel i praksis på linje med Høyre. Den norske modellen: 2. Svak uttelling fordi partiet har framstått som nokså fagforeningsfiendtlig. Totalt: 15 av 25. 

Kr.F ønsker vel ikke framstå som et blått parti (eller omtrent halvparten av medlemmene gjør ikke det). De har hevd på gulfargen på den politiske fargeskalaen, men jeg tror få forbinder noen særlig farge med partiet. Det er fristende å liste inn litt svart (som i prestekjole eller de mørkeste menighetene i Agder). Kanskje er det bare dekkende for mindre grupper og noe de ikke bør klistres opp mot. Familie og vern av liv står langt framme i partipolitikken. Viktige saker som mange kunne sluttet opp om. Likeverd og velferd, relativ økonomisk likhet burde stå sterkt for å kunne verne familie og liv – men er ikke tydelig i partiets politikk.  

Kr.F oppsto vel som et religiøst opprør mot sekulariseringen i Venstre. Det framstår fortsatt som et dypt splittet parti kanskje også religiøst, skaller fortsatt av.

Pluss for Kr.F.

Tros- og ytringsfrihet hører med til grunnleggende rettigheter. Et stykke på vei tror jeg på deres intensjoner om nestekjærlighet. Bibeltekster og andre religiøse tekster (og musikk) kan være inspirerende i mange sammenhenger også i familiære. Flere i partiet (i alle fall i kirkelige kretser) er aktive i klimaarbeidet – som nødvendig forvaltning av vår felles eller «Guds natur». Det er bra.

Minus for Kr.F. Samfunnets offentlige institusjoner og fellesgoder bør være sekulære for å sikre felles rettigheter. (Når religiøse eller ideologiske trossetninger og tekster blir styrende for tanker, verdier og selvoppfattelse; for politikk knyttet til hvordan verden er og  være, kan det gå riktig galt. Enten setningene er kristne, muslimske, markedsliberale, marxistiske – eller andre.) Nestekjærligheten svekkes gjerne om den neste kommer for langt unna trosgrunnlaget. Man slår andre i hodet med et krav om å «ta fornuften fangen i troens lydighet.» Det har tidvis kommet leit til uttrykk i KrF i forhold til liv og samliv, til kvinnelige prester, til homofili eller også abort. Abort vil, bør eller skal ikke være enkelt. Men det kan bli uholdbart å se vekk fra kontekstuelle forhold i mors eget liv; å sette liv opp mot liv på vonde måter. Som manglende nestekjærlighet og respekt for liv. 

Poeng: Natur og klima: 3. (Jeg finner det ikke tydelig på partiets dagsorden.) Likeverd og rettigheter: 3 (Jeg er ikke overbevist over forholdet til dem som ikke deler troen). Likhet for loven. Rettsstaten: 2. (Minus i forhold til mulig innskrenking av kvinners rettigheter.)

Økonomisk likhet: 3 (Usikker poenggiving – jeg tror de vil dele, men ser det ikke så tydelig). 

Den norske modellen: 2 (Igjen blir jeg usikker på hvor partiet står.) Totalt: 13. «Verdipartiet» KrF blir for meg utydelig på verdier.

Sp

Av de tre partiene Sp, V og MDG med grønt som farge, er Senterpartiet det klart største. Det har vært landbrukets parti siden stiftelsen i 1920 – Bondepartiet, som tok et steg til høyre fra Venstre.

Siden har partiet tatt steg til venstre og forbi Venstre igjen mot venstre. Lokalt selvstyre og vekt på å «ta hele landet i bruk» står sentralt. En god landbrukspolitikk og politikk for distriktene er viktig i et langstrakt og grisgrendt land. Skraper man litt på grønnfargen dukker det opp litt brunt i førkrigstiden. Men kanskje også litt rødt – som da Bondepartiet inngikk forlik med Arbeider-partiet midt på 30-tallet. «By og land hand i hand.» 

I aktive ungdomspolitiske år kalte vi Senterpartiet for «Villmarkskonservatismen i Norge.» Storbøndenes parti er det nok mye enda, med konservative og kanskje nasjonalromantiske trekk. Partiets klare motstand mot EU (EØS) er rimelig: Med sin «frie flyt» i skarp byråkratisk dressur blir det vanskelig å «ta hele landet i bruk» – ikke minst landbruket, som presses av dagens EØS-avtale. Hvordan partiet kan mene at fortsatt leting etter (og dermed produksjon av) mer olje skal ivareta klima, økologi og natursamspill er vanskelig å forstå, men har kanskje noe med Ola Borten Moe å gjøre. Partiet har historie for regjeringssamarbeid både til høyre, venstre (og i midten) i nyere tid. Partiet framstår litt som en politisk potet som jo er en allsidig og næringsrik matvare, men grønt i skallet kan være et varsel om potetgift. Av politikerne har jeg sans for Lundteigen, Toppe og Arnstad. 

Pluss for Sp

Ta hele landet i bruk, gi rom for å jobbe på lokale premisser, minske økonomiske forskjeller. Mindre sentralisering. Alt står høyt på min saksliste. EU – motstanden veier i dette perspektivet.

Minus for Sp

Olje- og klimapolitikken tar ikke tidens største utfordring på alvor.

Poeng: Natur og klima: 2. (Ikke bare p.g.a. oljepolitikken, men også fordi de kanskje ikke er konsekvente nok forsvarere for småbruk – om hele landet skal tas i bruk. (Med unntak for Lundteigen.) Likeverd og rettigheter: 4. Jeg ser ingen forskjell i forhold til Venstre. Likhet for loven, rettsstaten: 4. Heller ikke her ser jeg noen forskjell fra Venstre. Økonomisk likhet: 3 (Her er poengene usikre, men jeg oppfatter partiet som mer opptatt av økonomisk likhet enn H og V.)

Norsk modell: 3. (Jeg oppfatter at partiet har noe bedre organisasjonsforståelse (LO) enn Venstre).

Totalt: 16 poeng.

MDG

Jeg har valgt å legge det yngste grønne partiet til venstre for Sp. For MDG er grønnfargen ingen dekkfarge eller moteretning. Alle partier (bortsett fra FrP) vil i dag gjerne ha litt grønnskjær. Det virker utdatert å lukke øynene for nasjonal og global klima- og økologiutvikling. Den dokumenterte forskningen er sterk, lite omstridt og vanskelig å avvise. MDG er nok det eneste partiet som har miljøtruslene som sin hovedsak, men uten at det lenger kan sies å være noe ensaksparti. De ser på menneskelig virksomhet som innvevd i det globale økologiske samspillet. Skal vi unngå miljøtruslene må vi få økonomisk systemendring, en økonomi som ikke er basert på vekst, men som synes å være en tilnærmet sirkulær blandingsøkonomi. Partiets forståelse av økonomi synes jeg både virker spennende, nødvendig og uferdig.

Partiets uklare forhold til EU/EØS er vanskelig å forstå – med unionens vektlegging av markeds-konkurranse og vekst. Gode isolerte opplegg for å senke CO2 utslipp i EU synes jeg ikke blir tilstrekkelig for å gå inn i folden.

Partiet har en relativt kort politisk historie og erfaring. Dette kan komme til uttrykk ved at ulike fargenyanser kan slå inn – både blått og rødt. Det kan være utfordrende for mange – også for partiet selv slik jeg ser det. Kanskje er de, uten helt å være klar over det som noen har sagt, et borgerlig parti. Det må selvsagt kunne være greit nok. Min betraktning etter dels å ha fulgt partiet på nokså nært hold (med sønn som aktiv lokal-politiker) er likevel at det i dag er grunnleggende sosialdemokratisk, på selvstendig og nokså liberalt vis, på enkelte områder nesten revolusjonært. Tenker at det kan likne litt på det Unge Venstre jeg forlot mot slutten av 60-tallet og det Venstre kanskje kunne blitt..

Pluss for MDG

At det tar miljøspørsmålene på høyeste alvor. Også når det gjelder å legge om økonomien til å bli mer sirkulær, ikke basere den på vekst. Det er vel partiet nesten aleine om. De vil klart ha mindre økonomiske forskjeller. Slikt gjør at jeg setter partiet høyt. I Oslo, der partiet har vært i en slags posisjon, synes jeg de har vist at de kan stå oppreist også i vanskelige saker og under urimelig motstand. (Lan Marie Berg).

Minus for MDG.

Partiet kan dels framstå (eller blir framstilt som) moralistisk. I debatten kan de komme med forslag til relativt detaljert styring av folks handlinger, noe jeg synes er unødvendig og ukledelig. Man kan vri forbruk i ønskede retninger ved å styre rammer og systemer bedre, uten å bruke pekefinger. (Om naturforvaltning og klima raskt eskalerer, er jeg litt redd partiet kan komme til å vise autoritære sider, noe som nok hefter ved de fleste partier.)

Det er vanskelig å forstå MDGs relativt positive holdning til EU og EØS med sin grunnleggende markedsliberalisme, gitt ønsket om ny ikke- vekstbasert økonomisk politikk.

Poeng: Natur og klima : 5. (Det er vanskelig å gi mindre). Likeverd og rettigheter : 4 (Liten grunn til tvil – som V og SP, men det flagges ikke sterkt). Likhet for loven. Rettsstaten : 4 (Skiller ikke fra V og SP). Økonomisk likhet : 5. (Litt usikker på full score. Men partiets ønske om å nytenke økonomien, kanskje prøve ut borgerlønn osv synes jeg er spennende). Norsk modell : 4. (Har ikke særlig grunn til å tvile, men ser ikke at partiet har vært tydelig opptatt av dette.) Totalt: 22  

Arbeiderpartiet

På NRK sin fargeskala står AP godt til venstre for midten, med den klareste rødfargen. Det opplever jeg som misvisende. På min skala ville partiet vært plassert på midten, til venstre for Høyre, kanskje med KrF som en smal skillelinje imellom – for symmetriens skyld. 

Rødfargen til AP oppfatter jeg mer som historisk enn samtidig. Historisk – fram til 80-tallet ga partiet mye av grunnlaget for det velferdssamfunnet vi har, en liberal rettstat med felles rettigheter og muligheter gjennom oppbyggingen av det vi kaller «norsk modell.» Fra midten av 80-tallet, mellom EU-avstemmingene i 1972 og 1994 og seinere, bidro partiet både til å vedlikeholde modellen – og til å svekke den, etter min forståelse. Kanskje er partiet i ferd med å snu. 

Modellen vedlikeholdes bl.a. gjennom bl.a. lønnsforhandlingssystemet og forvaltning av ulike rettigheter (Arbeidsmiljøloven), dels gjennom relasjonen til LO. 

Ved omstillingen av offentlig sektor til nye beslutningslinjer, styrings- og regnskapsformer tilpasset privat næringsliv, ble modellen svekket i praksis. Vi fikk «New Public Management» og åpning til privatisering og konkurranseutsetting av sektoren; områder som omsorg, helse, energi og kommunikasjon. Investeringer, kompetanse og kultur stedig bygget opp for skattemidler kunne sluses over i private hender, dels internasjonale storkonserner. Med Ap`s velsignelse. 

Gjennom EØS-avtalen ble vi tett knyttet til EU-systemets frimarkedsideologi og arbeidslivs-politikk gjennom utallige direktiver det knapt har vært diskusjon om- og forståelse av. En utvikling noen (Høyre og V, KrF og AP) så som en «modernisering» av norsk modell. Jeg forstår det som en langsom svekking av den norske modellen med sine demokrati- og samarbeids-erfaringer. Utviklingen kan forstås som en måte omgå folkeavstemningene om EU på. 

Konkrete konsekvenser kan ligge i jernbanekaos der fellesskapets investeringer og kompetanse er stykket opp i «konkurrerende» ansvarspulveriserte småbiter det nesten er umulig å finne ut og inn av- enten det gjelder billetter, reisetider og informasjon, vedlikehold og drift – eller regnskaps-førsel. Energipolitikk og strømpriser som er kommet i fri flyt, som også svart og midlertidig tilsetting i mange bransjer. Sosial dumping. Velferdstjenester satt i finansspill. Noen tjener på utviklingen, knapt kunder eller arbeidere, folk flest. 

Mellom AP og Høyre har det vært vanskelig å skille politikken knyttet til klima og forvaltning av naturressurser (bl.a. olje- fiskeri- og landbrukspolitikk). Det gjelder også utenrikspolitikken. I stor grad synes begge partiene å legge seg tettest mulig på de beslutninger som til enhver tid råder i EU og USA. AP er som H i hovedsak en garantist for «business as usual.» 

Pluss for AP

Partiet har gjennom lang tid bygget mye kompetanse i styre og stell gjennom tilrettelegging av institusjoner og forvaltning. Det kan være viktig ved nye veivalg. Partiet ønsker nå bedre statlig styring med økonomien, å snu utviklingen mot større økonomiske forskjeller som har pågått i flere år. Det finnes (eller fantes) yngre krefter å tro på: Som Hadja Tajik og Marianne Marthinsen (men den siste har gitt seg?) 

Minus for AP

Som den blå regjeringen (samt SP) synes et flertall i partiet ikke å ville ta den kritiske utviklingen av natursamspill og klima på alvor. Her skal mer olje letes og svis av – om det enn er økonomisk risikabelt på kort sikt- og kan bidra til katastrofal utvikling for generasjonene etter oss på lengre sikt. Samtidig som partiet har mange gode enkeltsaker på programmet, synes det å ha mistet evne til å se større sammenhenger og slik også behov for nye veivalg. 

Poeng: Natur og klima : 1 (Jeg ser ingen grunn til å skille i forhold til H). Likeverd og rettigheter: 4 (Tror mer på A enn H). Likhet for loven, rettsstaten: 3. (Små tendenser til å favorisere egne, legger dem på linje med H). Økonomisk likhet: 4. (Her er partiet ganske tydelig – og skiller seg klart fra H og borgerlige partier). Norsk modell: 3. (Poeng gitt under tvil. Skulle gjerne gitt mer ut fra historiske suksesser – men det var den aktuelle politikken da…) Totalt: 16. (Likt med Sp, men med noe forskjellig profil.)    

 SV

Partiet er klart i forståelse av klima- og oljepolitikk, i bedre økonomisk fordeling, i motstand mot NPM- regimet i offentlig forvaltning. Partiet framstår som en tydelig forsvarer av norsk modell og en forsøksvis selvstendig linje i internasjonal politikk og handel. Det finnes mange gode enkeltsaker på programmet. Partiet flagger et tydelig alternativt veivalg i forhold til gjeldende politikk, veivalg som samsvarer godt med et verdigrunnlag jeg også hevder. 

Sosialistisk Venstreparti er det eldste av de tre yngste partiene vi kan stemme over, og det eneste med regjeringserfaring. Erfaringen viste at partiet var like ansvarlige som et hvilket som helst parti når de kom i posisjon. (I ettertid synes det ikke så enkelt å se forskjellene mellom finans-ministrene Halvorsen (SV) og Jensen (FrP) i sin stort sett stødige forvaltning av «business as usual.») Som særlig interessert i utdanning fant jeg ingen markerte endringer i utdanningspolitikk med SV-ere i ministerposisjon gjennom flere år. SV fulgte USA og NATO inn i Afghanistan, gikk inn for bombing i Libya. 

Som medlem av partiet i mange år, lot jeg medlemskapet dø ut. Nok mest på grunn av utenrikspolitikk, men også fordi det virker nokså nytteløst å legge om kursen og samtidig være tett koblet mot nyliberalismen i AP. Partiet er uansett blant mine «tre på topp.» 

Pluss for SV

Partiet står etter mitt syn for en fornuftig politikk på de fleste områdene jeg synes er viktige og tillegger verdi. Her er mange flinke, dyktige folk. Lysbakken har jobba bra. (Fiskaa, Kaski, Knag Fylkesnes og Karin Andersen er blant mine favoritter). Ikke bare er de flinke, de virker snille, skikkelige og veloppdragne også.

Minus for SV

Skikkeligheten kan være en utfordring. SV-ere kan mye, bruker mange ord. (Akkurat som meg sjøl). En del velgere synes nok ikke møter, seminarer og mange ord (kanskje fremmedord) er særlig stas. Det kan virke litt prektig, litt «jeg – vet – best.»  Men noe saklig argument mot den overordnede politikken de står for er jo ikke det.

Poeng: Natur og miljø: 4 (Liten grunn til å skille mot MDG – bortsett fra AP-følget). Likeverd og rettigheter : 5. (Finner lite å henge meg opp i). Likhet for loven, rettsstaten: 5. (Ingen minus) Økonomisk likhet : 4 (Tydelig – egentlig litt bedre enn AP, men svekkes ved å trekkes med i regjering.)

Norsk modell : 4 Forsvarer bra, men svekkes ved AP- samarbeid. Totalt: 22 – som MDG.         

Rødt

Med sin politikk vil rødt kunne bidra litt til å endre kurs. Det tydeligste alternative veivalget blant partiene. 

Ut fra mine forhåndssonderinger, gjennomgang av Valgomaten osv. synes det nokså åpenbart at partiet ikke er noe ekstremt parti knyttet opp mot politiske saker. Selv om standpunktene deres innebærer et ønske om å revolusjonere samfunnet. De vil gjøre det tydeligere rødt, mindre klasseskiller. Men uten at noen behøver sove dårlig om natten, verken for bil, hytte eller personlig frihet. Snaut nok Petter Stordalen, Røkke eller lakse-Witzøe. Ingen av dem vil mangle inntekter, salt til maten dyre biler, hytter eller hus med Rødt tydeligere ved roret.

På ulike saksfelt har jeg vanskelig for å skille partiet fra SV, dels også fra MDG. Partiets talsmenn virker dyktige, redelige og også direkte i form. Fra en ryddig, insisterende og saklig Moxnes, til økonomisk (forenklet) pedagogikk ved Sneve Martinussen og den frittalende Mimir Kristjansson. De kan verken klistres opp mot Sovjetisk Gulag eller Kinesisk kulturrevolusjon, framstår ikke som «kadere» i disiplinert marsj. De står for forsvar av en demokratisk rettsstat, med ytrings- og trosfrihet og tilrettelegging av fungerende markeder for produksjon og varebytte. De tar tydelig avstand fra veivalg som kan lede videre mot markedsfundamentalisme, oligarki og sammenbrudd av natursamspill, har blikk for folks hverdagsvalg. 

Pluss for Rødt:

I min forståelse er Rødt, ved siden av SV de fremste representantene for et moderne sosialdemokrati, forsvarere av viktige sider ved og mulig utvikling av «norsk modell.» Bjørnar Moxnes har gjort en formidabel jobb på Stortinget.

Minus for Rødt: Usikker på hvor ensporet partiet vil være i praktisk politikk på Stortinget, kanskje særlig i forhold til eiendomsrett, men for det store flertall neppe noe usikkerhetsmoment.

Poeng: Natur og miljø: 5. (På linje med MDG, og fristilt fra AP). Likeverd og rettigheter: 4 (Hvorfor ett fratrekkspoeng? Kanskje vil eiendomsrett kunne bli i overkant svekket?) Likhet for loven, rettsstaten : 5. (Setter dem på linje med SV). Økonomisk likhet :5. (Her er kanskje partiet det klareste). Norsk modell : 4. (En klar forsvarer av modellen – og det skal være plass til arbeidsgivere.)

Totalt: 23. (Jeg gir dem et lite poeng mer enn SV og MDG).

Skifte av veivalg og politisk kurs: Regjering og styringsdyktighet.

Dette er vanskelig å vurdere, blir taktiske og strategiske overveielser. Problemet mitt her blir forståelsen av at et skifte av politisk kurs er svært viktig. AP vil i alle fall bidra litt til å starte oppbremsing for å kunne skifte kurs, men er først og fremst garantist for «business as usual.»

De tre prioriterte partiene vil alle, i min forståelse, kunne bidra til det nødvendige skiftet. Da er det først og fremst viktig å få dem alle over sperregrensa. SV synes sikrest på rett side. 

Bidrar man best til skiftet ved å sitte i regjering sammen med AP og Sp? (Om man slipper inn). Jeg tror kanskje nei. Den beste regjeringa (som også kan være sannsynlig) er AP + SP. Støre har dimensjoner til å fungere som statsmann. Sp tilfører rimelig bredde- og bakkekontakt med hele landet, kanskje særlig på helsesida. La oss få Kjersti Toppe som helseminister.

Utafor regjering er det min drøm at de tre partiene R, SV og MDG vil klare å finne tydeligere sammen i arbeidet for en ny kurs. Partiene kunne hatt et aktivt valgsamarbeid – kanskje til og med felles lister. I dag vurderer jeg nok Rødt til å ha det skarpeste blikket og tydeligste energien for et skifte og gir dem min stemme denne gangen. Under tvil. 

Historieløshet og herretenking i FrP

Det er sjelden jeg søker opp folk eller informasjon gjennom FB, men fordi jeg har denne «Skråblikksida» mi – er jeg jevnlig innom. I dag dukket det opp et innlegg av Per Willy Amundsen,  fremtredende FrP-er i «Feeden» min. Nærmest drapert i et norsk flagg. Amundsens innlegg kan leses her: https://www.facebook.com/pwafrp

Det politisk/ideologiske innlegget fra ytterste høyre er formodentlig ment som innspill i valgkampen – og, forsto jeg av et svar under: Det ble omfavnet av tidligere Høyre-politiker Hallgrim Berg. Dette ledet til noe jeg sjelden eller aldri gjør: Å kommentere et FB- innlegg.

Kanskje burde jeg latt være. Det å gjendrive blank kunnskapsløshet punkt for punkt er knapt mulig. Det å påpeke at innlegget er mørkeblått på (eller over grensen) til politisk brunfarge vil gjerne bli oppfattet som krenkende. 

Her kommer, uansett, min kommentar. Den ble skrevet svært kjapt etter øyeblikkets blanding av forbannelse og fortvilelse. (Er ørlite rettet opp.)

«Forunderlig å lese slikt ideologisk og historisk. tøv og sammensurium av en ledende politiker. En  undertone er at «vi» i vesten er et slags «herrefolk,» overlegne alle andre. Tidligere minister fra FrP i Erna Solbergs regjering! 

Et par punkter til mulig ettertanke: Kristendommen har sitt utgangspunkt hos semittiske folkeslag i Midtøsten. Et felles utgangspunkt for jøder, muslimer og kristne. Da menneskeheten reiste seg på to og befolket verden, gjorde de det fra Afrika. I bunn og grunn er vi alle afrikanere. Fra Afrika bygget de steinalderen først i Midt-Østen og Sørøst-Asia. Jordbruksrevolusjonen startet mellom Eufrat og Tigris i Midt-Østen – i jernalderen. India er en av klodens første høykulturelle sivilisasjoner -rundt 4000 år f.v.t. Kina er den eneste sivilisasjonen med 3500 års kontinuerlige skriftlige kilder. (Mens vi på vårt hold strevde med steinøksene våre). Arabere som reiste og handlet mye var blant de første som bidro til utveksling og spredning av kunnskap og erfaring. At den aller nyeste vestlige sivilisasjonen har bidratt til kolonialisering, Gulag, ufattelige krigs-handlinger og folkemord på kort tid, til global økologisk ubalanse der en liten gruppes blinde velstandsutvikling og egoisme kan bringe oss alle utfor stup – vitner verken om klokskap eller overlegenhet. (Men Trump var gjerne en ledestjerne?) 

Det er ikke meningsfylt å rangere kulturer. Eller at det skulle være noen konkurranse om den «beste» – at noen «vinner.» De har alltid blandet seg i med- og motbølger. Det er ikke slik at den som klarer å blåse ballongen til den sprekker, den første til å nå stupet, eller som slukker lyset som den siste – har vunnet..

Jeg snur gjerne Per-Willy Amundsens oppfordring mot ham selv (og nok mange FrP-ere): 

Les historie! Les mer enn «din egen historie», og det du kan fange opp nær egen nesetipp!

Den største trusselen mot «våre verdier» – enten de er utviklet gjennom «norsk modell» og «velferdssamfunn», i videre forstand som kristne og humanistiske verdier, finnes hos FrP og Amundsens følgere. Innlegget hans demonstrerer det. Selv om de draperer seg i norske flagg og egen storhet. 

Første mai i Groruddalen

Flagget er heist i skogkanten. Det gamle flagget som tidlig på 1900-tallet vaiet fra stanga i lensmannsgården i nasjonsbyggingstid. Nå blafrer det forsiktig fra velstandssida i drabantbyen. 

I tilbakeblikk på oppvekst og skolegang i Groruddalen og landet slik det er blei, beskriver jeg i ei bok utviklinga gjennom tre innvandringsbølger til Grorud. (Se lenke). Den første bølgen rullet langsomt gjennom bygda fra midt på 1800-tallet til andre verdenskrig. 

Avsnittet avsluttes slik: Bølgen ga «….rom for framtidsdrømmer. Knytta til eget husvære, til kjæreste og familie. Å kunne berge livhanken for kjerring og unger på lang sikt. Drøm om å kunne overleve sjukdom, at unga fikk skolegang. Drøm om ikke å skulle stå i gjeld, med lua i hånda overfor de bedrestilte, drøm om respekt. Første mai blei en lokal kamp- og markeringsdag med demonstrasjoner og plakater; slagord om «hele folket i arbeid» og «by og land hand i hand.»

Den andre bølgen kom til bygda etter krigen. Folk kom, som våre foreldre, fra hele landet. Den varte fram til midt på 80-tallet. «Gjennom den andre bølgen blei tilgang til rettigheter bedra og utvida. Skattesystem og lønnsforhandlinger sørga for at stort sett alle kom med. Slikt visste vi lite om. Men vi visste at 1.mai på Grorud var en festdag med flagg og faner, hornmusikk og taler på idrettsplassen. Vi visste at Gerhardsen nesten alltid var statsminister. Det var ikke lenger så mye kampdag; kanskje med unntak for enkelte velstående hageeiere som passa på å demonstrere ved å bruke dagen til å gå i arbeidsklær og rydde for seg sjøl.» Avsnittet avsluttes slik: «Gjennom den andre bølgen, mens vi blei unge voksne, gikk fortsatt enkelte lokale 1.maitog med paroler øverst i Groruddalen. Men preget av felles festdag med flagg, faner og taler på idrettsplassen var blitt borte. Det var blitt flere villahager og hytter å stelle.»

Den tredje bølgen bragte verden til drabantbyen, fra ca 1990. Avsnittet avsluttes slik: 

«I villaområdene dit vi har flytta, blir befolkningen langsomt blanda. Mange av nykommerne er driftige, driver gode forretninger, tar utdanning og får profesjonelle karrierer; blir middelklasse slik vi blei. De hjelper hverandre inn i bolig- og arbeidsmarked. Familier med tette bånd stiller opp for hverandre, litt som annengenerasjonen i de gamle store arbeiderfamiliene gjorde i sin tid. Som også norske utvandrere/innvandrere til USA gjorde på siste halvdel av 1800-tallet. Litt som når nybyggerne i borettslagene stilte opp til dugnad på 50- og tidlig 70-tall.

Første mai feires knapt lokalt ut over enkelte lukkede partimøter – ved siden av fellestoget i byen. Men det flagges tverrpolitisk. Mange tar ovale fridager hvis det er mulig, drar på hytta. Kanskje henger flagger fortsatt når helga er over som en identitetspolitisk markering.»

I år som i fjor går feiringa digitalt – på nett, med taler innspilt på forhånd. Bjørnar Moxnes fra Rødt har valgt å holde sin tale på Grorud. Et fint valg. Han står like ved idrettsplassen, den gamle festplassen brukt 1.mai. Han står foran de to arbeiderboligene, restaurert og dels driftet med kommunale bidrag. Den ene rommer et lite steinhoggermuseum som viser arbeid bygda vokste ut av. Den andre rommer den trivelige kaféen Steinbra som nettopp er blitt redda for videre drift gjennom lokale aksjoner. Som minner oss om at aksjoner kan nytte. At vi må passe på. Det har aldri vært noe som kommer av seg sjøl – for folk flest. 

Lenker til taler for dagen: Moxnes, Lysbakken, Støre : https://frifagbevegelse.no/nyheter/vi-er-ikke-alle-i-samme-bat-sier-rodtlederen-i-sin-1-maitale-6.490.786838.85f7e01d11    

https://frifagbevegelse.no/nyheter/mange-har-innsett-hvor-sarbare-vi-er-nar-vi-star-alene-sier-svlederen-i-sin-1maitale-6.490.786650.3bae1c0247https://www.nrk.no/vestland/store-angrep-hoyre-og-frp-i-sin-1.-mai-tale-1.12339906

https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/715

(Lenke til bok).

Elastisk

Den nokså nye underbuksa til bestefar var blitt slapp i strikken. Hadde mista form og elastisitet. Med alder og bruk svinner individuell evne til å rette opp stivhet og deformasjon, men vi strever nå på. Elastisitet som kjennetegn på noe fleksibelt, smidig og ivaretakende er utfordrende på mange plan, heime og ute.

Det er over et halvt sekel siden vi begynte å investere i hus og heim. Bøker, møbler, klær og husgeråd ble gjenbrukt. Kulturell kapital ble vevd inn i materielt grunnlag og og vedlikehold. Postbanken ga lån, boligbyggelaget OBOS reiste gode boliger tilgjengelig for ei normal årslønn. De institusjonelle rammene ivaretok, ga fleksible muligheter for mange.

Mye vi kjøpte og tok i bruk var produsert lokalt; seng, radio og piano. Fryseboksen var laget i Groruddalen der vi slo oss til og stadig bor. Den har rundet 50 år, ureparert. Matrosdressen bestefar fikk sydd av skredderen på Grorud ble brukt 17.mai av et barnebarn 65 år seinere. Like fin. Bestemor har lenge reparert klær av ymse slag, gitt dem lang levetid. Velbrukt og fornybart. Dårligere kvalitet på strikk og stoff gjør det vanskeligere nå. En venninne fra Bergen ga henne et oppspart brett med «barneelastikk» fra Trengereid fabrikker, kanskje 60 år gammel. Hennes øvede hender og hode konstaterte at dette var elastikk av god kvalitet! Fabrikken ble nedlagt i 1999, trolig slått ut av billig importvare.

Mange legemer er elastiske. Samfunnslegemets institusjoner må også være elastiske, men kunne holde på formen under trykk. De skal ivareta langsiktige felles rettigheter og muligheter for det individuelle strevet. Det synes å bli vanskeligere. Avtaleverk og rettsregler omtolket og gjøres elastiske for de store konsernene. De ivaretas, mens hverdagsstrikk strekkes til ulike bristepunkt for fotfolk og miljø. Varer produseres ikke for å vare eller kunne fornyes. Strikk, skjorter, frysere og biler, helse, energi, arbeidsplasser og folk strekkes for å kunne skrotes selges ut når garantitid er nådd, strikken røket, høyest profitt i konkurransen oppnådd for eierne. Nye varer, nytt eierskap og arbeidskraft skal settes raskere i omløp for mer effektiv vekst og avkastning for de få.

Børs og spekulasjon smøres ikke ved å reparere, vedlikeholde og ivareta allmenne rettigheter, miljø og spillerom for folk flest; for at liv skal kunne gå rundt. Internasjonal økonomi, avtaler og regler rigges ikke for slikt. Bestefar vil stemme på et parti som vil rigge om økonomien for mindre ulikhet, gi bedre mulighet for personlig og kollektiv evne til å ivareta miljø i smått og stort. Mens vi leiter etter ny økonomisk giv, kan vi øve oss litt hver for oss og sammen. På å gjenvinne ferdighet, glede og stolthet ved å gi gamle underbukser og skjorter, folk og samfunn fornybart og vakkert liv.

Trykket på baksida. Klassekampen 26.4.21

På vei mot valg. Alt kan selges?

I forrige bloggpost skrev jeg om den lille lokale kaféen Steinbra. I utgangspunktet et privat-kommunalt samarbeid knyttet til kultur og servering. I diskusjonen antydet vi at smale regnemåter og regneark kan bli ideologi. Svar på regnestykker blir førende for politiske tiltak og beslutninger. Større sammenhenger kan bli borte, samtidig som man både overser at fasitsvar sjelden finnes og at regnestykker kan settes opp på mange måter. Det gjelder ikke bare kultur, men faglighet på mange felt, ofte innafor offentlig sektor: helse; infrastruktur, utdanning og miljø. Alt betraktes som omsetningsbare og sammenliknbare varer. 

I teksten hintet jeg til at politikere synes å betrakte Ullevål og Aker sykehus som omsetningsbar eiendomsmasse på linje med helsetjenester – i konkurranse med hverandre. Det dreier seg om regnestykker og utbyttbare størrelser; økonomiske forenklinger. Antydningsvis burde både Steinbra og Ullevål/Aker sykehus kunne betraktes som politiske øyeåpnere, henholdsvis kommunalt og nasjonalt. Helse og eiendomsomsetning er to ulike områder.

Sykehussaken skal trolig opp i Stortinget. Det åpner seg sammenhenger der de to største partiene får mye å svare for. Sykehusreformen ble en del av New Public Management (NPM) som ble rullet ut på 80- og 90 tallet i offentlig sektor. Man skulle lære av effektiviteten i privat sektor i konkurransen om markedsandeler: Evne til å skaffe resultater og avkastning for eierne i konkurranse om å kapre kunder og spare kostnader. Være både billig, kundevennlig og gi så høy fortjeneste for eierne som mulig. Eiendomsmarkedet kaster mest av seg, helsefaglige og rettighetsbaserte perspektiver må vike i markedskonkurransen.

Men store deler av offentlig sektor har ikke sin begrunnelse i avkastning. Den er begrunnet i sikring av forutsigbare fellesgoder. En sikring av rettigheter og muligheter der tilgangen i minst mulig grad er avhengig av den enkeltes bakgrunn, som rikdom eller bekjentskaper. Der virksomheten, eller tjenestene, i liten grad egner seg for oppstykking for salg bitvis som varer i et konkurransebasert marked. Det gjelder helse og sosiale tjenester, utdanning, miljø – og nok også i stor grad infrastruktur (kommunikasjon) i et vidstrakt og grisgrendt land som Norge. Den ulykksalige sammenblandingen av felles rettigheter og mål-resultatstyring etter markeds-prinsipper fører også med seg et oppblåst byråkrati, der man lett mister grunnleggende faglighet og oppgaver av syne. Slik man også ser innafor EU-systemet.

NPM ble drevet fram av Arbeiderpartiet og Høyre i fellesskap, noe de ikke snakker mye om. Jeg har begynt å lure på om det er litt ulike grunner for partiene til å ligge lavt. For Arbeiderpartiet kan det sikkert ligge prestisje i ikke å gå tilbake på markedsvendingen tydelig fra Brundtland og Stoltenberg. Kanskje er man redd en ny kurs vil svekke muligheten til å bli EU-medlem, kanskje også true EØS-avtalen på sikt. I Høyre kan man vel tenke litt i samme baner. For Høyres kjernevelgere åpner markedsgjøringen av offentlig sektor mulighet for at store fellesverdier (som sykehus, skoler, barnehager og sosiale institusjoner, vannkraft, veier og jernbanelinjer) bygget opp av skattemidler kan sluses over til omsetning for privat avkastning. 

På høyresiden gir NPM også mulighet for en liten ekstrabonus som særlig FrP vet å utnytte: Markedsgjøringen av rettighetsfeltet blåser opp byråkrati og saksbehandling. Sammenrør av oppgaver, undergraver både faglighet, fellesgoder og et effektivt, saksrettet byråkrati. Det kan brukes som politisk skyts for ytterligere privatisering og angrep på stat og offentlig virksomhet. Et velfungerende byråkrati er et viktig fellesgode som har vært truet av tvilsomme omstillinger gjennom et par tiår. 

De to store partienes synes å mangle vilje og evne til å se at offentlig og privat sektor har ulike oppgaver og begrunnelser; at de ikke uten videre bør sidestilles som vareleverandører i samme type regnestykker. Langs en akse fra «venstre – mot høyre» i økonomisk politikk, legger jeg de to partiene ved siden av hverandre, litt til høyre for midten. Slikt vil jeg forsøke å diskutere mer i vandringen mot valget, i sortering av partier, verdier og egen stemmegiving.   

Steinbra – en øyeåpner?

Små lokale hendelser kan vise fliker av større mønstre. I nærmiljøet på Grorud finner vi ofte slike. Slike hendelser kan være knytta til utbygging transport og sport, kultur, miljø, skole, barnehager. Lokale lag og organisasjoner, enkeltpersoner følger med – skriver og diskuterer. I noen sammenhenger slutter folk opp i stor grad, ofte på tvers av partilinjer. Som i saken om vår lille kafé Steinbra. De små sakene er ofte nøstet opp i mer sentrale politiske beslutninger og spilleregler (ofte internasjonale) vi har liten innflytelse på. Lokale protester kan kjennes som forsøk på å endre vindretningen ved å slippe en fjert i stiv kuling på høyfjellet….

Innlegget som følger var ett av mine små utslipp.

Steinbra – en øyeåpner?

Kafé Steinbra er et lite lokalt serveringssted på Grorud med tilhold i en av to gamle arbeiderboliger mellom skolen og idrettsplassen. Den er del av et lokalt områdeløft og ledd i kommunal kultursatsing. I Bydel Groruds plandokument het det at «De to arbeiderboligene i Grorudveien 3-5 er restaurert og huser nå Steinhogger-museet og det kulturelle treffpunktet Kafé Steinbra.» 

Kafédriften innebar en leieavtale der en forutsetning var at drifteren deltok med aktiviteter på lokale kulturelle og andre større arrangement. Gjennom strevsomme oppstartsår har Birgitte Rommen fylt forutsetningene godt. For mange av oss bidrar hun til å feste røtter og sammenhenger, til lokal identitet rundt trivelig og godt matstell. Mange fra gamle Grorud gledet seg over kafé Steinbra da den kom. 

Kafédriften var altså ikke et rent kommersielt tiltak i utgangspunktet, den var forstått innvevd i en lokal kulturell sammenheng. Men slik drift er også en næring, økonomisk virksomhet. Små virksomheter knyttet til lokal serveringsnæring har i alle år vært sårbare. De er sårbare for lokale eller større midlertidige variasjoner. Gjennom det andre koronaåret sliter små serveringssteder over hele landet med konkursspøkelset, kan gå på billigsalg. Vår egen kafé har i åra før koronaen vært en byggeplass og tilgangen vanskelig. Idrettsanlegget som bygges er også en kommunal satsing – og kan gi en langsiktig helhet som styrker den lokale kulturelle sammen-hengen. Sammenhenger som bør gi et løft i framtida også for kaféen. Når koronaen er over og Grorud fortsetter å spille i OBOS-ligaen. 

Fortellingen og spillet om Kafé Steinbra fortsetter. Lokalpolitikerne ville bidra økonomisk også over denne kneika, bydelsdirektøren ville ikke det. Saken får nye dimensjoner kommunalt, politisk og administrativt. Kanskje det er bra. Når fortellingen tas videre, bør direktøren slippe hetsing. Han forsøker følge spilleregler han ikke har bestemt. Ved å avvise lokale forsøk og sende saken til neste politiske nivå, kan han ha åpnet for forståelse av at spillereglene kanskje burde vært andre. Den lille lokale kaféen kan bli en liten flik – en øyeåpner for det større politiske spillet. Det kan vi lære mye av før høstens valg.

Lokal serveringsnæring er også sårbar for eiendomsspekulanters pressing av leiepriser. De er sårbare for oppkjøp, «konkurranse» fra store, standardiserte, dels internasjonale matkjeder i trange tider. Kommunen og Bydel Grorud har neppe vært noen hushai. Gjennom åra har bydelen lempet på vilkår, fryst husleie på den ene siden, på den andre siden slutta å bestille mat fra kaféen. Hender som gir og tar. Både bydel og kafé skal forvalte kultur, velferd og økonomi. Enkelt er det ikke for noen, men helhetsperspektivet synes å sprekke.  

Bydelsdirektøren betegner bydelsutvalgets vedtak som uetisk, egentlig umoralsk. Det er i strid med konkurranseregler og like vilkår. Fri konkurranse opphøyes til en moralsk og overordnet nøytral sak. Han sidestiller midler til sommerjobber, bærbare datamaskiner, barnehagetilbud og kafétilskudd. I økonomisk tenkning (direktøren er økonom) framstår gjerne all økonomisk virksomhet som kvalitativt lik- eller sidestilt. Det er ikke noen prinsipiell forskjell på McDonalds og Birgitte Rommens servering a/s. Eller på Ullevål og Aker sykehus som omsetningsbar eiendomsmasse på linje med helsetjenester – i konkurranse med hverandre. Det dreier seg om regnestykker og utbyttbare størrelser; økonomiske forenklinger. 

Etter hvert har man – langt inn i Høyre og Arbeiderpartiet, begynt å ane at produksjon, omsetning og levende sosialt og demokratisk liv ikke kan reduseres til standardiserte regnestykker i fri konkurranseflyt for dem med økonomiske muskler og nese for kjapp avkastning. Økonomisk aktivitet er også lokalt basert, ofte ganske jordnær og ulik, kan slett ikke alltid være i balanse. Den trenger både langsiktighet, oppfinnsomhet, tydeligere verdistyring og støtte enn markedets usynlige hender kan gi – overlatt til noen sterke få i «konkurranse» med hverandre. 

Næringslivslederen Anita Krohn Traaseth skriver sist uke i Aftenposten (20.3.) en læringshistorie om at kortsiktige og isolerte lønnsomhetsbetraktninger kan være feil. Hun lærte som ung økonom «1) Ikke å tro at man forstår et produkt, en tjeneste, en bedrift eller en næring ved kun å lese regnskap og Excel-ark. 2) At det er behov for å synliggjøre verdi og sammenhenger for dem som kun leser tall og Ekcel-ark.»

Ved å sende Steinbra-saken videre til byens sentrale politiske nivå, får vi se om politikerne og hvilke partier som klarer å se lenger enn de verdiene regnearkene representerer. Kanskje som en synliggjøring og øyeåpner for å kunne få nødvendige nye blikk på økonomiske modeller, sammenhenger og spilleregler. Bydelsdirektøren kan, kanskje uforvarende, ha gjort oss en stor tjeneste.

Publisert i Akers Avis 31.3.21