Penger vokser ikke på trær?

En kjent investor ymtet nylig at sosialister «tror penger vokser på trær». Slike har bestefar aldri møtt. Trær og planter gror av vår felles jord, har båret blomst, frø, frukt og bær hjulpet av sum-mende liv; bier og humler i samspill utviklet gjennom seklene. Dyrket og foredlet av arbeid-somme hender og lærevillige hoder som næring til glede for alle. Summende og samvirkende kretsløp av strev har gitt årviss feiring av grøden. Mål og resultat har vært forventninger og drøm om søt nytelse og vedlikehold av liv. Uansett politisk syn.  

Kretsløpenes veksling er i ulage. Samvirket stilner som bienes og humlenes summing. De kan være forstyrret av rop om økt økonomisk avkastning og vekst, øyeblikkelig nytelse som mål og mening med alt som vokser og gror. 

Standardisert frukt falbys uansett årstider. Dyrket av kropper som kan leve fra hånd til munn. Som strever nederst i pyramider der de selv kan kjøpes, brukes og kastes. Eid av multinasjonale aksjonærer, investorer og spekulanter i jord, penger, tidsbruk og kyndighet omsatt som varer. Eierne plukker fruktene av strev, kunnskap og foredling. Overskudd pløyes tilbake i kortsiktige veddemål om priser, aksjer og eierandeler. Vil aksjene gå opp eller ned? 

Veddemålene gjerdes inn i tåkebelagte juridiske labyrinter. For å unngå skatt, for å minske innsyn og risiko ved ofte gjeldsbasert gambling; med håp om vekst, full pott og den store utbyttefesten? Tror investorer og spekulanter at penger gror på trær for å skulle plukkes av dem? Forråd for egen nytelse, lagret på et øyparadis? Økonomi kan utarte til et konkurranse- og vekstspill med egne regler, uavhengig av jord, kretsløp, samvirke og fellesskap. En slags virus for smittsom egopandemi. 

Et annet virus kom. Vi trengte arbeidsomme hender og kloke hoder for kyndig forvaltning av felles ressurser til alles beste. For å sikre at liv skulle gå rundt. Utbyttefesten ble foreløpig avlyst, men jobber står i fare.

Myndighetene tilbyr redningspakker. Fellesskapet kan tære på forråd dyrket gjennom forvaltning av naturressurser; skapt av arbeidsomme hender og kloke hoder.

Redningspakker, lønnsoppgjør og budsjetter skal regnes på. Arbeidsomme hender og hoder blir vel ikke blir brukt som salderingspost for å bre egosmitte, gambling med natur og folk? Myndigheter tror vel ikke penger vokser på trær for plukking til spekulanters utbyttefester?            

                                                                       Trykket på baksida Klassekampen 28.5.20

Bloggen tilbake?

Etter et års bloggfravær, er kanskje siden kommet opp å stå igjen. Manglende oppdateringer og forståelse av netthotell og redigeringsverktøy gjorde at det hele lenge gikk i stå. En liten stund med parallell bloggside, en slags dobbeltgjenger som jeg ikke forsto hvorfor dukket opp, og etterhvert heller ikke kom inn på…

Men man har barn med både nettforståelse og nettvett, så nå er support gitt. Dobbeltgjengeren deaktivert, og i første omgang er et par blogginnlegg derfra overført til den gamle bloggen med domenenenavnet jonfrode.no. Utsnitt av et bilde som også finnes på FB-nettsida «Skråblikk» er lagt som bakgrunn. Så får vi se om pensjonisten fortsatt klarer å manøvrere inn en og annen kommentar på det som skjer… ?

Skråblikk på de unges klimaprotest

Det er sjelden jeg legger noe ut på egen facebook-side. Deler ikke øyeblikkene, som for all del kan være mange og gode, men nyter dem heller der og da. Følger lite med på hva andre legger ut, kjenner det litt kjipt ikke å legge opp tomler, smiletegn og gratulasjonsballonger. Kanskje fordi det kan kjennes litt mye, pusha av FB – og det blir vanskelig å prioritere blant de mange jeg liker godt av ulike grunner, og som kunne fortjent både tomler og hurrarop.

Skriver gjør jeg nok, men mest for meg sjøl. Litt som forsøk på å forstå hva vår generasjon (og jeg sjøl) har vært med på slik vi har forvaltet kunnskap og produktivt virke. Bloggen min er vel i ferd med å blekne ut, brukes ikke så ofte. Hver gang jeg prøver legge inn noen ord, har Word-press endra innstillinger, oppdateringer, navigering osv sida sist, og jeg finner knapt fram til min egen konto….

FB- nettsida «Skråblikk» eksisterer fortsatt, men brukes heller ikke så ofte. Helst legger jeg ut lenker med synspunkter kanskje verd å tenke gjennom. En slags prioritering. Ikke nødvendigvis fordi jeg er enig i alt som legges ut; heller fordi jeg tror det er viktig at vi tenker oss litt om både før og etter handlinger og hendelser.

Det kommer sjelden noen kommentarer på lenkene, men FB sørger for å vise fram hvor mange som har vært innom, klikket eller delt. Enkelte er det jo, men jeg prioriterer ikke tid for å hente klikk selv om jeg kan synes klikk er fint.

Forleden la jeg ut en lenke med et innlegg på en klimakonferanse. En av disse unge stemmene, Penelope, som roper om økologi og klimavanvidd. En i barnebarnsgenerasjonen som skulket skolen. For å demonstrere mot måten vår generasjon eksperimenterer med framtida deres på, et bokstavelig talt livsfarlig eksperiment. Bestefar applauderer; ikke eksperimentet – men demonstrasjonen og den sivile ulydigheten. Kongen ville kanskje vennlig konstatert at «demokratiet fungerer.» Nesten.

Tilværelsen har på mange vis vært- og er overveldende privilegert for bestefarsgenerasjonen. Et privilegium innebærer å ha (ha hatt) særlig tilgang til eller rett til goder. Noe ikke alle har tilgang til, kanskje få andre. Som kanskje skal nektes de som kommer i generasjonene etter oss fordi vi tenkte og handlet feil; tok oss til rette: Først meg.

Vi lot oss besnære bl.a. av økonomer som sier at fornuft i et samfunn handler om fordeling av knappe ressurser. Derfor (?) må vi tilrettelegge for fri konkurranse om å karre til oss mest mulig av disse ressursene sjøl. Vi må hele tiden ha vekst, produsere mer og mer, bli mer effektive slik at alle får likevel. I allefall noe. Formodentlig så lenge de knappe ressursene finnes. Men de er jo både endelige og sårbare i et komplisert samspill som handler om liv. Sårbare liv som knapt synes å inngå i de økonomiske regnestykkene om vekstkonkurranse; i økonomenes begrep om fornuft eller rasjonalitet.

Lenken jeg la ut fikk en kommentar, fra Ottar som jeg har hatt noen sjeldne men morsomme diskusjoner med tidligere. Vi var i samme parti en gang, men er gjerne partiløse begge to nå. (Det gjelder i alle fall meg).

Ottar skriver:

Penelope liker ikke det hun ser og nærer med rette engstelse for klodens tilstand. Det hun ennå er lykkelig uvitende om er det nett hun er i ferd med å vikles inn i. Dynamikken som er tilrettelagt for at etterfølgende generasjon(er) skal ta stafettpinnen videre og holde seg til den opptrukne kursen. Det handler om utdannelse og karriere, om å skaffe seg utkomme og tak over hodet. Veldig raskt blir man selv en del av problemet.
De som sitter og applauderer for Penelope har i overveiende grad inntatt enn tilstand av patologisk likegyldighet, der de selv umerkelig har blitt systemets garantister, mer eller mindre som foreskrevet, men enhver følelse er selvfølgelig ikke tapt der de fortsatt lar seg besnære av ungdommens idealisme.

Det viktigste med kommentaren er kanskje at han med Penelope, meg og etter hvert mange andre med rette nærer engstelse for klodens tilstand. Karakteristikker som «patologisk likegyldighet» eller «systemets garantister» blir mindre treffsikkert for hver som demonstrerer og protesterer, som strever med å forstå bedre, handle bedre – kanskje applauderer dem som forsøker. Blir vi mange nok kan til og med politikere og ideologer av ulikt slag (slike som sitter i forvaltnings-  makt- og beslutningsposisjoner enten de er offentlige eller private) bli nødt til å ta rev i seilene.

Visst er- og blir vi selv en del av problemet; har vært det lenge. Gjennom vår forståelse av rasjonalitet, av hva som er «fornuftig», av hvordan vi har tatt denne fornuften praktisk i bruk.

Penelope er foreløpig i liten grad noen del av problemet, snarere tvunget til å bli del av løsningen. Bestefar tviler på om hun er «lykkelig uvitende» om nettet hun vikles inn i. Tvert i mot.

Vi besteforeldre og oldiser skal nok vokte oss litt for å bli føleriske eller «la oss besnære av ungdommens idealisme», men vi skal vokte oss mer for å bli kyniske stemplere av ungdommer (eller andre) som forsøker å vikle seg ut av nett de ikke har skapt, som selv (med støtte) må leite opp ny seilings-kurs om de ikke skal havarere.

Ennå har de ikke fått fylt hodene helt av markskrikersk «nytale» om forbrukets velsignelser; alle de vidunderlige drømmene vi (de) kan kjøpe. De kan lettere rope ut at økonomiske og politiske vekst-ideologer med så mange av oss på slep går der uten klær.

Det er generasjonen født rundt år 2000 som er i ferd med å innta arbeidsplassene, lærestedene. Det er de som må forsøke å skape samfunn som bokstavelig talt kan være «liv laga» på lang sikt. Som skal utvikle ny forståelse av økonomi, språk og teknologi, av organisering og produktiv virksomhet. Da må kanskje vi som har levd en stund, som har surra bort så mange muligheter, prøve å bidra med å forsøke forstå våre egne erfaringer. Prøve forstå hva vi fikk fikk til, verd å ivareta og vedlikeholde, hva vi må kaste vekk; hvilke forståelsesformer som ikke holdt og holder mål. Forsøke å reve litt i egne seil mens vi fortsatt seiler, bidra til diskusjon, oppmerksomhet og ettertanke. Og i alle fall applaudere de som prøver stake ut farbar kurs.

Syndenes forlatelse i Osloskolen

En kronikkoverskrift av Skogvoll Isaksen 25.9.18 i Aftenposten har bibelske dimensjoner:

«Søgnen, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Tilgivelse er en nådegave. De som skal tilgis har syndet, synden her er manglende kunnskap.

«De» som ikke vet, iflg Isaksen er store deler av norsk skoleverk: Offentlig politisk og administrativ forvaltning, skoleiere, lærerorganisasjoner og lærere.

Disse hevdes å ha posisjonert seg for utforming av praktisk skolepolitikk ved: Å anta at skolen ikke kan gjøre en forskjell. At årsaker til ulike prestasjoner bare knyttes til elevbakgrunn som er utenfor skolens kontroll. Ved å påtvinge en filosofi for skoleledelse som bygger på at manglende kvalitet i skolene er utenfor skolens kontroll. Ved å motarbeide alle styringssystemer som gir innsyn i klasserom. Ved statlige nasjonale tiltak som har bidratt til å undergrave skoleeiers rolle og mulighet til å ansvarliggjøre den enkelte skole.

Skoleeiere, lærerorganisasjoner, lærere har iflg kronikøren sittet rolig og ventet på revolusjon og innføring av det klasseløse samfunn mens Søgnen har tatt tak.

Jeg har fulgt norsk utdanning lenge, finner ikke dekning for utsagnene. Det er stråmanns-argumentasjon, karikering av motstandere. De fleste som jobber i skolen er innstilt på at skolen kan gjøre en forskjell. Det er dette de strever med på de enkelte skoler, i ulike etater hver dag. Få tror at bare skolen gjør en forskjell.

Ulike tiltak er diskutable på politisk og faglig grunnlag. Isaksen viser forskningseksempler på at skolen kan gjøre en forskjell, belagt med statistiske undersøkelser av skolebidrag til læringskvalitet i enkelte fag, knyttet til snitt ved tester og eksamener. Kommuner er sammenliknet. Oslo framstår med større skolebidrag til testresultater på barnetrinn enn nasjonalt snitt, litt under på ungdomstrinnet. Studier viser at utdanningsnivå og økonomi jevnes ut blant andre generasjons innvandrere og majoritetsbefolkning. Det er håp om mer «rettferdig skole» og samfunn. Det er interessant forskning med begrensninger som gjøres rede for. Læring og kvalitet som begreper er knapt diskutert.   Statistikkene gir ikke årsaksforklaring.

Tall kan være tydelige uten å være entydige. Isaksen årsaksforklarer langt på vei forskningsfunn og bidrag til en mer «sosialt rettferdig skole» med Søgnens kvalitetsstyring. Det er å strekke forskningen for langt.

Konflikten i Osloskolen dreier seg ikke om en «sosialt rettferdig skole,» men om politisk og administrativ forvaltning av lovverk og om uttrykksform. Dels knyttet til ytringsfrihet med varslinger hit og dit. Det handler om roller og rolleforståelse.

Folkevalgte politikere endrer politisk kurs ved politisk skifte. Administrasjonens rolle, på ulike nivåer, er lojalt å følge evt. ny politisk kurs innenfor lovverk. Slikt kaller vi demokrati.

Isaksen slår fast at Søgnen er blitt stående alene i forhold til endring av kurs. Hun «ser ut til å ha hatt en klar holdning om ikke å henge seg på mer eller mindre håpløse statlige tiltak og satsinger». Rollen synes altså ikke forstått.

Søgnen har en plass i norsk skolehistorie. Hun har vært sentral skolepolitiker og byråkrat med stor kraft. Som statssekretær hos Hernes med hånd i nasjonale tiltak som R94. Som leder av utvalg for å utrede Kvalitetsvurderingssystem med sterk mål- og resultatstyring, omfattende rapporterings- og kontrollkrav. Tiltak hun siden har forvaltet administrativ med stor iherdighet. Tiltakene og forvaltningen har dels vært oppfattet som undergraving av mulighet til ansvarliggjøre den enkelte skole i forhold til skolens brede oppdrag. Som tvangstrøye for standardisering og kontroll i daglig arbeid. Noen, på politisk nivå, synes kursen blir for stram.

Det dreier seg neppe om flaggskip, eller tankskip, gir ingen grunn til personlig helgenforklaring. Ei heller for å anklage noen for syndig kunnskapssvikt eller behov for tilgivelse.

Men stystem, kvalitet og rolleforståelse må kunne diskuteres.

—————————————–

Ovenstående ble skrevet i kronikkformat som innspill etter å lest Isaksens omfattende kronikk over to  sider. Det ble sendt Aftenposten og funnet for langt. Så får det bli bloggen – til begrenset sirkulasjon

Dødball og ballspill

Det er tid for intense avslutningsrunder i fotball-VM. Mye dødballer. Vi følger litt med i skogkanten innimellom faglige sysler i etterkant av et privilegert arbeidsliv. Bestefar undres over dagsaktuell spilling og triksing rundt skoletesting og skolepolitikk.

Bestemor reviderer ordbok, holder på med bokstaven «d». Spiller ungene «dødball» lenger? Har ordet plass i revidert ordbok, og hvordan? Barnebarn konsulteres med spørsmål over Snapchat:

Spiller folk dødball? Om noen – er ordet ute?

Svarene triller inn som usikre pasninger mot mål:

Barnebarn 1: Ikke jeg – spiller slåball!

Barnebarn 2: Har spilt brentball, det er det nærmeste.

Barnebarn 3: Ja! Folk her født i 1998 sier at de bruker det ordet! Dødball og brentball betyr det samme. Dødball = slåball = brentball.

Barnebarn 1: Slåball er ikke det samme som dødball/brentball! Ulike regnemåter, og på skolen min spilte vi aldri sistnevnte.

Barnebarn 3: Du blander ikke slåball med stikkball, barnebarn 1?

Barnebarn 1: Neinei! Ingen brenning i slåball. Men har ikke særlig peiling…uansett godt oppsummert :))

Bestefar har andre funderinger enn bestemor; er opptatt av hvordan en tidligere utdanningsminister forsøker å kneble kritikk av mål- og resultatstyringsregimet i skoleverket, som en skolepolitikkens Neymar. Som blander handlinger, regler og sammenhenger, forsøker å trikse seg til dødballsituasjoner; få lagt ballen død – for å kunne sette den igang igjen på egne premisser.

Bestemor er nok litt usikker på hvordan barnebarnas innspill og oppsummering vil funke, men setter pris på engasjementet. Dødball som oppslagsord er vel oftest knyttet opp mot fotballspill. Barnebarnas innspill er ikke å forakte: Ulike ballspill som dødball, stikkball og brentball kan ha fellestrekk. Men spillene kan få mange ulike varianter avhengig av bruken, av hvordan og hvem som bestemmer og håndhever reglene for spillet.

Det ligger noe befriende i barnebarnet som med omfattende ballspillserfaring innser sin begrensning i forhold til ordspill og ballspill. Som likevel kan gledes over spillet, gi innspill i diskusjoner, bruke ulike erfaringer og vinkler. Hvem har egentlig «særlig peiling?» Spilleren, dommeren eller tilskueren? Gleden ved spill forutsetter at det alltid finnes usikkerhet, rom for skjønn og overraskelser, muligheter og rom for læring. At ballen bare unntaksvis bør gis overvåket presisjon og legges død.

Trykket på baksida Klassekampen 14.7.18

Clemets tendensiøse bruk av forskning.

Kristin Clemet gjør iherdige forsøk på selv å definere skolehistorien for den perioden hun hadde politisk ansvar. Det inviterer vel mange til deltakelse. Det er bra. Men vanskelig. Som annen historie er skolehistorien sammenvevd, kompleks – med lange linjer. Hennes sveipende utsagn er problematiske. Ikke minst fordi hun synes å bruke forskning som forankring av politikk slik det passer henne. Nå i KK.

I et innlegg (7.7.) listes en rekke undersøkelser, evalueringer og tester opp. Disse påberopes som grunnlag for egen politikk, dokumentasjon for at «oppsiktsvekkende fremgang i lesing» skyldes Kunnskapsløftet. Hun avviser historisk forskning som ikke støtter hennes forståelse – fordi begreper brukt i analysen ikke er å finne i hennes egne politiske dokumenter. Argumentasjonen holder ikke vann.

I Clemets ministertid ble en offentlig styringsfilosofi knyttet til mål – resultatstyring, konkurranse om testtall og rangeringer festet. Et tidlig grep i hennes ministerperiode var å sikre en utredning av et «Kvalitetssystem» (ledet av Astrid Søgnen) som fastslo målstyrings- innretningen. Systemet forelå i god tid før Kunnskapsløftet.

Samfunnsforskning, om enn belagt med måltall og statistikk, kan vanskelig brukes som årsaksforklaringer, verken politisk eller i målstyringssammenheng. Gjennom 2000-tallet har Clemet (og mange andre) ivret for å sammenlikne og konkurrere om testresultater. Tallene gir salgbar informasjon på mange nivåer, politisk og markedsmessig. Om man nå skulle tape eller vinne et par tideler på rangeringene, hausses det opp som støtte til egen politikk.

Selv om resultatene er gjennomsnittlige, om forskjellene statistisk sett er små, om slike tester ikke kan si noe om årsak-virkningsforhold, om det åpenbart kan være misvisende å sammenlikne tall mellom skoler, kommuner, land – eller tall over tid. Clemets påvisninger av tilbake- eller fremgang i forhold til Kunnskapsløftet har lav gyldighet.

Clemet påberoper seg evalueringen av R94 og L97 i forankringen av Kunnskapsløftet. Som forsker hadde jeg ansvar for større prosjekter innenfor begge disse evalueringene. Visst lærte vi mye om norsk skole. Ulike funn ble presentert. Analysene var ikke entydige, kunne begrunne ulike problemstillinger, selvsagt også for seinere reformer.

En rekke kritiske perspektiver ble reist, bl.a. i forhold til gjennomføringstempo, medvirkning, forhold mellom teori- og praksis, lærlingeordning. Funn kunne leses som kritikk av den nye styringsfilosofien, dels under Hernes og Søgnen sin ledelse når det gjald R94. Gjennom evalueringen av L97 reiste vi empirisk begrunnet kritikk mot bruken av lesetester som var under oppseiling. Ministeren la den til side, den ga vel lite forankring av testregimet som fulgte. Evalueringene kan vanskelig brukes slik Clemet gjør.

En undersøkelse Clemet ikke viser til er PIAAC. En undersøkelse for voksne (16-65 år), bl.a. knyttet til leseferdigheter. Her har voksne nordmenn- og kvinner ligget klart over internasjonal snitt. De fikk sine ferdigheter lenge før Kunnskapsløftet. I den siste undersøkelsen, publisert i 2014, synes norske leseferdigheter å ha blitt dårligere siden 1998. De yngste aldersklassene 16 – 25 år leser dårligere. De yngste har noen års erfaring med Kunnskapsløftet. Uten nødvendig sammenheng. Clemet, som andre politikere velger helst forskning, resultater og informasjon som det passer dem, bruker det retorisk. Igjen og igjen. Slike undersøkelser bør nok tas med klype salt. Også av politikere.

P.S.

Ovenstående innlegg er knyttet til en ordveksling i Klassekampen, om norsk skolepolitikk. Innlegget ble sendt avisa, som vel ikke finner plass til det. Vekslingen startet med en artikkel i KK 27.juni av Ivar Bjørndal, tidligere skoleadministrator på nasjonalt nivå. Han omtalte en fersk bok «Kritiske blikk på skolen» der han bl.a. viser til artikler av Ole Briseid der kritisk søkelys settes på målstyring, tester og kontroller. Clemet følte seg angrepet – fikk svar av Svein Sjøberg – og angrep på nytt i innlegg 7.7. Clemets lite vederheftige bruk av forskning jeg sjøl har deltatt i, fikk meg til å gripe tastaturet.

Bjørndal svarer selv i dagens avis14.7. jeg deler hans forståelse. Han trekker også inn mitt navn – benevner meg riktignok som «hovedansvarlig» for evalueringen av R94. Det var jeg nok ikke – men var prosjektansvarlig for et av de omfattende evalueringsprosjektene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NOVA

I stjerneklart vinternyår, tusler bestefar gjerne en tur ut, rundt nova for å lette trykket før han går inn til søvnen. Tankestråler trekkes mellom mørkeblått himmelhvelv omkranset av lysglimt til den hverdagslige lille strålen. Tanker og ord flettes i stunden. Vi er alle av stjernestøv; nova er et ord for ei lita stjerne.

Ord, sammenstilling av bokstaver kan peke i mange retninger, men samles på sitt vis i en stille stund for et aldrende hode.

Nova viser til noe nytt, ei ny stjerne, «de Nova Stella» som astronomen Tycho Brahe kalte boka si. Siden stjerner er hunkjønn, ble det nova og ikke novus på latin. Brahes observasjoner endret verdensbilledet i middelalderen. Passer bra akkurat nå, når kvinner blinker til, har fått mot til å kaste sterkt lys, som dvergstjerner, novaer kan. Som kan endre verdensbilleder.

«Blinka lilla stjärna du; hur jag undrar vad du är,» tenker bestefar mens han kikker opp på stjernehimmelen, nynner videre. For bestefar er stjerner fletta inn i musikk, i sang – i korsang. Et kor som yngstedattara en gang fikk være med i, fikk stjernenavnet. NOVA. Blandakor. Igangsatt som hovedfagsprosjekt av student Anne Karin Sundal. Et kor som fortsatt bidrar med vakker sang, som øvde en stund på høgskolen der bestefar hadde sin daglige gange i noen år. Der det sannelig også forskes på velferd under samme bokstavkombinasjon; NOVA.

Det er tid for å gå rundt nova igjen og inn til sengevarmen. Hushjørnet kalles også ei nov. Nova er det utvendige hjørnet på huset der veggstokkene er lafta sammen. Når vi tar en tur rundt nova kan det være for å måle opp husstørrelsen, vårt lille revir. Kanskje pisser vi litt for å markere det, som et fjernt instinktivt ekko.

Når vi går rundt nova, er det gjerne for å være i fred, i skjul. Lette et nødvendig trykk, uten å bli iakttatt. Vel vitende om at det det ikke er alt som høver seg hvor som helst eller hvordan som helst. Men bestefar tenker nok at den lille fredelige stunden rundt nova er innafor. Ikke til sjenanse eller bry for noen. Men han sparker likevel litt snø over kremmerhuset. For sikkerhets skyld.

NOVA som stjerneforskning, musikkforskning og velferdsforskning. Eller like gjerne utøvelse: Som stjernekikking, samsang og måter å hente og dele erfaringer på. Som undring over hvordan vi ter oss. Kanskje gjenoppdagelser av store og små sammenhenger, eller til og med fliker av mer høvelige verdensbilleder.

P.S.

Den lille ettertanken over blei trykt på Klassekampens bakside 21,2.18. Idag.  Litt vemodig er det å tenke på at disse rusleturene rundt nova trolig er over. Fordi det bores og sprenges fem meter ned der jeg hadde stille stunder mot skau og stjernehimmel. Det tåler vi vel, minnene er gode. Vi lever fortsatt privilegert. De som borer og sprenger har jobb å gjøre, det virker som de jobber bra. Husene som kommer tett på der skauen var – vil kikke ned der jeg sto.

Det som er vondt å svelge – er uredelighet ved eiendomstransaksjonene som åpnet for eiendomsspekulanter. Som åpnet for nær dobbel utnytting av tomta enn avtalt ved salg. Vanskelig å svelge eiendomsspekulanter som trikser med oppmåling, utnyttingsgrad og veirett. Vanskelig å svelge Plan- og bygningsforvaltning som legger regelverk, småhusplan med krav til tilpasning, arkitektur osv. til side. Slikt jeg har skrevet om på bloggen før. Kanskje små fliker av mindre høvelige verdensbilder. Tilrettelegging for at menn med makt og penger skal kunne ha seg.

D.S.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eiendomsutvikling. Karusellen går.

Hakkemaskinen bak huset banker og banker. For tida er ikke hjemmekontoret helt hva det pleier være på dagtid. Hadde nettopp lagt ut vinteridyll på Facebook, og satt ved Mac`en i forsøksvis konsentrasjon, da telefonen på skrivebordet ringte.

Det var en vennlig ung mann fra et eiendomsutviklingsfirma som ringte. Presentasjonen gikk litt kjapt, men på oppfordring gjentok han eget navn og firma. Han inviterte til informasjonsmøte. For å informere og invitere til investering i obligasjoner. Mer og sikrere penger å tjene enn i aksjer og bank! Et par tanker raste gjennom hodet mens han snakket, og før jeg avslo: Det virket sært å skulle bli kontaktet av et eiendomsselskap akkurat nå!!

Kjøp av en obligasjon innebærer at du låner pengene dine til et selskap som gir deg en avtalt liten rente på lånet- eller innskuddet, og forplikter seg til å betale tilbake innen et visst tidsrom. Hvis selskapet da ikke skulle finne på å gå konkurs i mellomtida. Ikke ukjent blant eiendomsutviklere. Men for noen kan det sikkert være en god investering. Hvis det ikke kommer en inflasjon som spiser opp gevinsten du ble forespeilet. Eller hvis renta skulle stige i mellomtida – og likevel påføre deg tap.

Bestefar undersøkte litt på sparket om selskapet som hadde ring. Hentet inn noen kjappe bakgrunnsopplysninger på et nettsted som formidler slikt.

Fant et ganske nystarta firma i NACE- bransjen. Et familiefirma egentlig uten noen ansatte oppgitt. Som åpenbart hadde mye gjeld, men også penger. Ante at firmaet var startet for å investere overskudd fra annen virksomhet med gode offentlige støtteordninger. Sikkert grei og alminnelig business det, innovativ satsing. Han som ringte syntes å ha sin del av- og rolle i familiefirmaet.

Ikke visste jeg hva NACE – betyr heller. Det lar seg også finne ut. Det er en bransjebetegnelse som er i bruk i EU/EØS – området for omsetning, utleie av egen eller leid fast eiendom.

SSB har tatt betegnelse og definisjon i bruk. På deres sider fant jeg en tettpakket forklaring. Fant at det også omfattet oppføring av bygg kombinert med eierskap eller utlån av slike bygg og forvaltning av dem – også meglervirksomhet.

Alt i ei tett, omfattende eiendomsutviklingspakke – med tilhørende snirklete juridiske EØS – regler som vel knapt andre enn data-hackere og spesialistutdanna jurister kan forstå. Eller gjerne de som har økonomi til hyre dem – til å gå opp juridiske labyrinter. Som gjennom erfaring lærer hvor blindveiene finnes, hvor omveiene finnes. Hvilke veier som kan fungere som usynlige stier og forbindelsesmuligheter som kanskje bare de som bygget labyrinten veit om.

Så hvorfor ringte den unge mannen i eiendomsutviklingsselskapet til meg? Jeg gikk litt videre på nettet. At akkurat jeg ble ringt opp, kan ha sammenheng med at den unge vennlige mannen som ringte, også jobber i et meglerfirma, er både utvikler og megler. Det samme meglerfirmaet som formidler de stedsfremmede kassene på nabotomta. Kan sikkert være en god investering det. Boligene er så dyre at 40% av kjøpesummen (krav til egenkapital) kan være nesten 10 årslønner for unge relativt nyetablerte boligsøkere. Kanskje er det helst eiendomsutviklere innafor NACE som har råd. Som kan kjøpe for å splitte opp i mange utleiebiter til høy månedsleie? Det er slett ikke sikkert det finnes planer om noe sånt, men det ligger greit til rette.                                                                                                       Hvis du både er megler og utvikler er du i allefall godt informert om hvilke muligheter som ligger ute i markedet. Hvor de gode investeringene kan gjøres.

Vi vet fra før at utviklere og meglere som bygger ut et område, eller planlegger å gjøre det, kontakter dem som bor rundt. For å a) kjøpe opp naboeiendeommene også, b) for å gjøre oppmerksom på businessmulighetene som er synliggjort med utbyggingen, for eksempel ved oppsplitting og utleie, c) for å få dem til å kjøpe seg inn i et nyere hus i samme område, eller som investering for neste generasjon. Dra oss med i investerings- og avkastningsspillet. Hiv deg på! Hiv deg på! For nå skal karusellen gå!

Alt er sikkert grei business. Men bestefar fant vel henvendelsen litt over kanten akkurat nå. Svarte den høflige unge mannen at jeg skjønte han gjerne ville ha pengene våre. Men at eiendomsutvikling og spekulasjon ikke akkurat var noen fortrukket bransje. Vi er blitt trukket inn i en eiendoms- og forvaltningskarusell vi ikke har ønsket, der premissene har vist seg mer enn tvilsomme i mange ledd.

Vi er ikke interessert i å låne ham penger, eller å kaste pensjonspengene våre inn i spillekasinoet verken nå eller i framtida.

 

Om å ivareta miljø

 

Bestemor pakker gammelt servise nennsomt i tomesker hentet på polet. Porselenshøna til søndagsegg arvet etter en oldemor, kakefatet etter en annen. Vakre ting som har vart i generasjoner. Privilegerte er vi som har slikt å kunne ta vare på. Bør ikke klage. Kanskje vi hører til en utidsmessig generasjon som synes det kan være verdt å ta vare på noe som er vakkert og velbrukt.                                                                                                               Vi må regne med skarpe rystelser gjennom huset når det skal sprenges tett på i disse dager. Vil gjerne at klenodiene skal overleve sprenginga, kunne overleveres.

Da vi prøvde å blåse i luren,varsle om og klage på manglende samsvar mellom antatte rystelser, plan- og regelverk overfor bygningetat og utbyggere, sa etaten at man måtte regne med reguleringer og fortetting når man bor i by. Eller kanskje det var utbyggernes advokat som sa det. Det ble vanskelig etterhvert å skille mellom etat og advokat.

Men gravmaskinkjøreren, som også skal sprenge, er en hyggelig fyr. Gjør sikkert jobben bra, skal ha til levemåten som oss alle. Ingen grunn til å skyte på ham. Han klagde litt på at veien opp hit var så smal, at det dels var ugreit brøyta. Men det er jo det da: At dette er en smal, privat vei som brøytes ujamnt. Som ikke kan gjøres breiere, og der mer enn dobling av trafikken nødvendigvis vil gjøre den farlig for skoleungene som bor her, for barnehageunger som går langs veien i flokk og følge når de skal på tur ut i skogen. Sikkerhet for unger er noe vi tenker er funksjonelt – for liv og miljø, ønsker å ivareta.

Vi, som dels er vokst opp her, har ikke helt tenkt at vi bodde i byen. Men vi har jo skjønt at byen tar oss igjen. Vi er lei for det som ble borte, gruer litt for det som kommer.

Det som ble borte, var et lite skogsområde rikt på fugleliv og smådyr, bær og sopp – et biologisk mangfold. Skulle man få plass til så mange hus mulig, måtte regelverket uansett tøyes. Skogen- og hele terrenget måtte fjernes.

Det vi får i stedet for mangfold og miljømessige kvaliteter, er en ring av store firkantede, hvite klosser med valmtak. En helt fremmed byggeform i vårt lille nærmiljø. Da bestefar så salgplansjene fra eiendomsmegleren, fikk han tanker om bygninger blåst opp på stereoider, glansa hylstre. Kropper som ga seg ut for å være noe annet enn det de er.

Formuleringene i Småhusplan og veiledninger for planen har liksom gitt oss litt andre forventninger enn det vi ser utafor huset.

I §3 Småhusplanen, heter det at:

«Hensikten med reguleringsplanen er å legge til rette for en utvikling i planområdet med bebyggelse med småhuskarakter, og å opprettholde og styrke småhusområdenes kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes estetiske, funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter knyttet til eksisterende bebyggelse, landskap, vegetasjon og biologiske mangfold.»   

I veiledning til den samme planen står det:                                                                                               

«En videre utvikling i småhusområdene reiser andre problemstillinger enn tradisjonell feltutbygging fordi hvert tiltak medfører endringer i et allerede etablert og ofte sårbart bygningsmiljø. Dersom slike endringer skal bli vellykkede må det stilles klare krav til funksjonell, miljømessig og estetisk kvalitet i nye byggetiltak. Disse kravene retter seg både til dem som skal planlegge og gjennomføre byggetiltak, og til kommunen som skal behandle søknader. Den fysiske kvaliteten skal sikres gjennom større grad av samspill mellom nytt og eksisterende i forhold til bebyggelsesstruktur, plassering, terrengtilpasning, utforming av volum, høyde, takform og materialbruk».

Bestefar leser mye aviser, holder seg orientert, kobler bilder og inntrykk.

Gårsdagens forunderlige erfaring var overføringen av Trumps tale i Davos, en pinlig opplevelse. Etter en utrolig smiskende innledning av en gammel Davos-gründer, breiet Trump seg først og fremst som en selger av oppblåste glansbilder. Med oppfordring om å slutte opp om «våre felles verdier» knyttet til business, deregulering og mindre skatt. Kanskje best uttrykt slik vi gjorde på gamle Grorud når vi ville drite ut egospellerne på laget: «Først meg sjæl, så meg sjæl og så meg sjæl hvis det er til fordel for meg sjæl.»

Episoden minnet om en tegneseriesetripe i Dagsavisen, «Ernie» og da særlig figuren Sid og «Pirayaklubben» han er med i. Et rendyrket, karikert uttrykk for grådighet, skinnhellighet og korrupsjon. Man foregir noe – men gjør noe helt annet. Eller med Orwells skarpere formuleringer: Det som sies betyr det motsatte.

Vi skjønner at vår forståelse av planer- og reguleringsveiledninger er helt vrangsnudd. Det hadde kanskje vært lettere å forstå om man hadde lagt inn motsatte formuleringer i planene: Man behøver ikke ta hensyn til samspill mellom ny og eksisterende bebyggelselse, ikke ta hensyn til estetisk og miljømessig kvalitet, ikke ta hensyn til trafikkmiljø. Ved utvikling av småhusområder behøver man ikke ta hensyn til landskap, vegetasjon og biologisk mangfold, Utbygger trenger ikke engang varsle om mulighetene for slikt, eller søke dispensasjon. En slik forståelse forutsetter vel at planen anses som tradisjonell feltutbygging?

Innimellom vil vi kanskje forsatt blåse i en og annen lur. Helst knyttet til en utvikling der forvaltningssystemer og miljø etterhvert rigges til for deregulering, for å kunne settes i fritt finansspill til beste for de største spillerne. Mens folk flest skal ha lua i hånda. Trumpifisering, ESAfisering, fagforeningsknusing, veien det blåser. Vi har vel samme påvirkningsmulighet til skifte av vindretning som ved å slippe en fjert på høyfjellet i stiv kuling…

I det småttsomt daglige får vi forsøke å vedlikeholde og ivareta videre likevel. Glede oss over alt som er å gledes over. Det er mye. Forsøke ikke å hisse oss mer opp nå, eller la irritasjonen gå ut over sakesløse gravemaskinkjørere, bygningsarbeidere eller etterhvert nye naboer. Puste i magen igjen.

 

 

 

 

 

 

«Sirkus Plan- og bygningsetaten (PBE).» (En føljetong).

I gårsdagens (alt for lange) blogginlegg forsøkte jeg å illustrere mer prinsipielle sider ved saksbehandling i PBE gjennnom en konkret sak.. Det virket ikke å være «samme frihet for Loke og Tor.» Ikke samme mulighet til å prøve retten på like vilkår i forhold til planer og regler for naboer, folk flest – og «eiendomsutviklere.»

Åpningen av dagens e-post understreker dessverre både poengene i gårsdagens blogg, såvel som inntrykket av PBE sin svingsdørsforvaltning. Denne gangen tillater jeg å kalle det «sirkus,» og jeg undres stadig mer over hvem direktøren i dette sirkuset egentlig er.

Den første (av mange) uregelmessigheter i denne saken var omfattende felling av trær i stor skala, umiddelbart fulgt opp av byggemelding. Ingen var forhåndsinformert om fellingen.                                                                                                                          For å tydeliggjøre, skal jeg vise til hva planverket sier om slik trefelling. Vi innklaget raskt det vi så til PBE som brudd på Småhusplanen (S-4220). Her gis det omfattende beskrivelse og veiledning i forhold til felling av trær – også på egen tomt. (§3, §6.1. §6.5 og §6.7 som gir generelt vern av større trær med stammeomrets over 90cm målt 1 m over terreng.)

Planens formålsparagraf §3 angir at eksisterende landskap, vegetasjon og biologisk mangfold skal opprettholdes.                                                                                            Fra reglene sakser jeg:

Tillatelse til felling av trær kan unntaksvis følge av en konkret avveining i forbindelse med søknad om tillatelse til byggetiltak.                                                                                         Hugging av større trær før, under eller etter oppfølging av tiltak forutsetter vedtak om dispensasjon fra planens forbud mot felling av større trær.

 PBE sin leder, Ellen de Vibe uttalte seg offentlig om forvaltning av disse reglene (Østlandssendingen 29.4-2016) omtrent da trærne ble hugget. Hun varslet streng oppfølging, og uttalte: bl.a. at«…snauhogging forut for byggesøknad ikke vil kunne gi utbygger noen fordeler.»

PBE fulgte også opp i enkeltsaker der noen søkte dispensasjon:                                         En tomteeier (i Jegerveien) som hadde søkt om dispensasjon for felling av ett tre, fikk avslag. Det het at «…hensynet bak bestemmelsen tilsidesettes vesentlig dersom det blir gitt dispensasjon.» Det ble bl.a. vist til formålsparagrafen §3.

En tomteeier ( i Risløkkalléen)  søkte om felling av et alminnelig grantre. Dispensasjon ble ikke gitt av PBE som viser til ønsket om å bevare store trær i småhusområdene: De skriver bl.a. i avslaget: «Treet er er godt synlig i ormådet som forøvrig har flere store strær i nærmiljøet og bidrar til at eiendommene fremstår som grønne og frodige som igjen gir nærområdet natur- og miljøverdi. Trær gir liv til dyre- og fuglelivet som liker frø fra for eksempel gran. Felling av treet vil redusere dette grønne og frodige preget, samt forstyrre dyre- og fuglelivet og vil etter etatens vurdering tilsidesette hensynet bak bestemmelsen i vesentlig grad.»

Men i andre saker virker Småhusplanen ikke å bli tatt i bruk. I Sørkedalsveien var rammetillatelse for utbygging gitt, men naboer påklaget tillatelsen fordi det i denne saken ville innebære fjerning av et tre.

I denne saken fikk PBE korreks av Fylkesmannen for å avvike fra reguleringsplanens bestemmelse om trær. Fylkesmannen la til grunn Kommunal- og moderniseringsdept. forståelse av at §6.7 er en forbudsbestemmelse. Fjerning av treet ville kreve disposisjonssøknad. Slik disposisjon var ikke omsøkt i saken.                             Fylkesmannen presiserer også Plan- og bygningsloven §32-1 første ledd at «Kommunen skal forfølge overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven» Plikten går ut på å sørge for at forholdet blir i samsvar med plan- og bygningslovgivningen.

Så tilbake til det aktuelle sirkuset:

I vår sak, hadde utbygger verken søkt om dispensasjon eller informert noen som helst om fjerning av et helt skogsområde. (Saksnr. 20160816). PBE var på en kort befaring. De fastslo at det dreiet seg om et stort omfang av hogst.

I PBEs saksdokument ble det 22.5.17 innført: Ulovlighet konstatert. Det ble varslet overtredelsesgebyr.                                                                                                                I dagens e-post med lenke til samme sak har PBE nå snudd rundt:                                     Den 22.1. er det i PBEs saksdokument innført: «Ulovlighet opphørt.» En snedig formulering gitt samme dag som bevisene for den tidligere konstaterte ulovligheten ble fysisk fjernet……

PBE har behandlet trefellingen uavhengig av byggesaken. De skriver i en korrespondanse om saken med naboene at «størrelsen på trærne er usikker, og etaten hadde på tidspunktet byggesaken kom inn ingen annen mulighet enn å legge til grunn opplysningene gitt av ansvarlig søker

Vel, vel…: Om etaten hadde kikket på «Google-maps» da byggesaken kom inn, ville skogen og det grønne frodige preget tre tydelig fram. Stubbene rømte heller ikke sin vei, og har vært syn- og målbare fra ei uke før byggemeldingen, under behandlingen av den, mens klager ble sendt inn. Også bilder med målebånd sendt etaten fra naboene. Stubbene var faktisk målbare helt fram til i går. Nå finnes de ikke mer. Så da er vel også «ulovligheten opphørt…»

Vi kan vel med dette fastslå at Småhusplanens bestemmelser om felling av trær følges vilkårlig opp av PBE. Kanskje kan vi fastså at etaten egentlig har erkjent bestemmelsen død og maktesløs. Eller at den tolkes slik at «de små kan vi ta, de store lar vi gå…»

Vi kan fastslå at Ellen de Vibe offentlig har uttalt noe som ikke stemmer. Det er snarere tvert om, og da likner det på løgn. Snauhogging forut for byggesøknad gir utbygger fordeler. Også om dispensasjon verken er omsøkt eller gitt.

Vi kan også slå fast at Fylkesmannens tidligere korreks av PBE for avvik fra reguleringsplanens bestemmelser om trær, om avvik fra krav til dispensasjonssøknad, ikke er noe å bry seg om.

Jeg har fått nyss om at det er sendt bekymringsmelding fra Oslo-borgere til PBE om at lovverk ikke følges.Det vises til risiko som skapes for mulig korrupsjon innen et område med store verdier, og som befinner seg i øverste risikosone slik det er illustrert av Transparency International Norge. Det er ikke forbausende.

Kanskje er de egentlige direktørene i PBE sitt sirkus eiendomsutviklere, forretningsadvokater med store penger? Det er lettere å ha seg om man er stor og sterk nok.