La olja ligge!

Besteforeldre foran Stortinget: La olja ligge!
Lørdags formiddag, en gang i måneden i et halvt års tid, har Besteforeldrenes klimaaksjon demonstrert foran Stortinget. Med partytelt, plakater som oppfordrer til å la olja ligge, til å satse på fornybar energi. Deler ut små informasjonsbrosjyrer og ark i et optimistisk lite forsøk på å påvirke en utvikling.http://www.besteforeldreaksjonen.no/?p=5048  Les videre

Politisk styrt mediejakt?

Inlegget som følger, ble lagt ut på Dagsavisens «Nye Meninger» forleden. I utgangspunktet fordi jeg satt og bladde i dagens VG på forværelset til «Hjelp 24″ mens jeg ventet på å levere trygghetsalarmen min mor har brukt i noen år. VG sitt oppslag var tynt hva angikk åpen dokumentasjon eller politisk analyse, men med ganske rå personfokusering. Flere andre aviser kjørte tilsvarende løp, og det ser ut til å fortsette. Løp som kanskje begynner å bevege seg i den lavmålsretningen man kan finne i amerikansk valgkamp, som jeg følger litt i disse dager. Dit vil vi vel ikke? http://www.nytimes.com/2012/10/24/us/politics/strident-anti-obama-messages-flood-key-states.html?smid=tw-share&_r=0   Les videre

Ytringer, ansvar og media

Fjorårets udåd er kommet over i nye faser. Vi opplevde en virkelighet få hadde fantasi til å tenke seg, enn si forberede seg på. Som vi kanskje ikke kan eller skal forberede oss helt på. Fordi et gjennomkontrollert, forutsigbart samfunn ville være det ultimate mareritt. «Brave New World», et samfunn vi ikke bør ønske oss. Les videre

Markedsspråk, fri konkurranse og avmakt

Artikkelen som følger ble skrevet for godt ti år siden. Som arbeidslivsforsker gjennom mange år, var jeg nokså rystet over hvordan markedsspråk, i offentlig sektor tappet som NPM – og målstyringslogikk virket å svekke profesjonell faglighet, stolthet og evne til god oppgaveløsning. Mer enn «måloppnåelse» syntes tenkningen å bevirke målforskyvning: At man mistet hovedoppgavene av syne blant tellekanter og kontrollrapporteringer. 

Det var vanskelig å få publisert stoffet. Oppmuntret av kolleger, fikk jeg det til slutt inn i «Velferd.» Her ble det i alle fall plukket opp av Ivar Johansen som la det ut på hjemmesida si. Herfra har jeg nå kopiert det – siden diskusjonen ikke synes å ha blitt mindre aktuell. I en litt utdypet faglig sammenheng er også tematikken berørt i artikkelen «Oppgaverasjonalitet….» som tidligere er lastet ned under «Fagprosa» på denne hjemmesida.

 

JON FRODE BLICHFELDT, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), og professor II ved Universitetet i Oslo

I samtaler med arbeidstakere, særlig innen offentlig tjenesteyting som helse, omsorg og utdanning, møter vi i våre forskningsprosjekter foruroligende ofte en opplevelse av avmakt, en følelse av ikke å være verdsatt. Vi møter tretthet, passivitet, tap av faglig identitet og stolthet – og lyst til å slutte i jobben. Hvorfor blir det slik? I stedet for å lete i den enkeltes holdninger og innstilling, ser forsker Jon Frode Blichfeldt på endringer i rammevilkår.

Det sies at velferdsstaten er under press. Jeg vil hevde at den ikke bare er under press, men i forvitring. Den skandinaviske veldferdsmodellen hadde som en slags ideologisk bunnsville, at felleskapet skulle sikre alle medborgere grunnleggende rettigheter; rett til mat, bolig, helse, utdanning og til å ytre seg fritt – uansett sosialt og økonomisk opphav. På dette kollektive fundamentet, basert på et politisk system for fordeling av verdiskaping og overskudd, var det rom for konkurranse, mangfold og muligheter for å prøve egne veier for å skape seg et liv, også personlig rikdom.

Snur tenkningen på hodet

Markedsliberalismen i rendyrket form snur på et vis denne tenkningen på hodet. I bunnen ligger konkurransen. Offentlige penger skal «følge den enkelte» for kjøp av individuelle varer og tjenester, fortrinnsvis hos individuelle tilbydere i innbyrdes konkurranse. Samtidig strammes bruken av offentlige midler inn.

Markedsliberalismen er et politisk regime, en ideologi som markedsfører individets frihet. Vi forespeiles makt og myndighet til å velge og handle som vi selv vil. Hver og en av oss forutsettes å være seg selv nærmest. Vi skal være sterke, aktive, mestrende – vinnere!

Men for mange er virkeligheten annerledes. Snarere kan det oppleves slik, både på jobb og privat, at «alle tenker på seg; det er bare jeg som tenker på meg». Under det markedspolitiske regimet synes vi å miste sammenhenger og fotfeste. Økonomien sies å blomstre, men vi er ofte trette, misnøyde, og med en uklar dårlig samvittighet. Vi – jeg – som har så mye materiell velstand!

Noe av den opplevde avmakten synes knyttet til manglende samsvar mellom forventninger og yteevne, mellom rammer, beslutningssystemer og en praktisk virkelighet.

Markedets språk overtar

De senere årene har vi sett en endring i måten statlige midler fordeles på. Fra å være øremerket til bestemte formål til å bli gitt som rammebevilgninger. Rammebevilgninger, som stadig blir trangere, innebærer offentlige midler til kommuner, til kulturinstitusjoner, skoler, helse, rehabiliterings- og forvaltningsinstitusjoner, uten detaljerte regler for anvendelsen, men med stadig mer ambisiøse mål. Man har tilsynelatende stor frihet innad i virksomheten til å bestemme hvordan man best vil «nå målene og resultatene».

Samtidig knyttes disse rammebevilgningene i økende grad til resultater som beskrives i markedets språk: besøkstall, evne til egen inntjening, sponsorinntekter, antall ekspederte enheter per tidsenhet.

Men for mange virksomheter finnes det verken noe tydelig marked eller oppgaver som enkelt kan tallfestes, særlig virksomheter som er knyttet opp mot forvaltning av rettigheter og tjenester for alle medborgere. Det gjelder velferdsstatens bærebjelker, som har sikret oss internasjonalt sett, en sjeldent jevn og høy standard på rettigheter og tjenester innen utdanning, helse og omsorg, infrastruktur og sikkerhet. Og det gjelder systemene for forvaltning av sosiale og juridiske rettigheter.

En stille «blårussinvasjon»

Noe av avmaktsfølelsen skyldes at enkel markeds- og bedriftsøkonomisk tenkning, «markedets språk», overtar i alle kroker av nær sagt enhver arbeidsorganisasjon. Vi er vitne til en stille «blårussinvasjon,» som kan likne den Michael Ende forespeiler i boka «Momo. Eller kampen om tiden».

Som erfarne arbeidstakere og profesjonelle fagmennesker risikerer vi å miste et språk som er egnet til å ivareta og utvikle våre felles erfaringer, til fordel for en markedssjargong som splitter, isolerer og fremmedgjør.

Tre dimensjoner

Enhver arbeidsorganisasjon består av mennesker som arbeider sammen om å løse oppgaver. Rasjonell oppgaveløsning kan sies å handle om en dynamisk balanse mellom tre dimensjoner, som innbyrdes henger nøye sammen, og som gir forutsetninger for «kvalitet», god eller dårlig.

De tre dimensjonene kan vi kalle a) En faglig dimensjon; b) En politisk dimensjon; c) En økonomisk dimensjon.

Tre kriterier for kvalitet

Det kan knyttes ulike kriterier for hva vi forstår som «god» eller «dårlig» kvalitet til de tre dimensjonene. De kan se slik ut:

  • Faglige kvaliteter har både en individuell og en kollektiv dimensjon knyttet til kriterier for oppgaveløsning. Det dreier seg om stoltheten over å gjøre en meningsfylt og god jobb, svært ofte også om et faglig, sosialt fellesskap, der en kan utveksle erfaringer, lære av hverandre og bli bedre. Det handler om å være kompetent, om å utvikle kompetanse.
  • Kvaliteten i politiske spilleregler er knyttet opp mot begreper som moral, ærlighet og å spille med åpne kort. De er knyttet til medmenneskelige og demokratiske rettigheter, som sikkerhet mot å bli utnyttet, misbrukt og lurt, og de er knyttet til lov- og regelverk, slik vi kjenner det fra den liberale rettsstaten.
  • Økonomisk kvalitet knyttes til ressursbruk og til økonomiens opprinnelige betydning: å husholde på en god måte, å sørge for at regnskaper går i balanse, at ressurser ikke overutnyttes eller spilles vekk.

Må kunne telles

Kriteriene for økonomisk kvalitet innenfor det moderne markedsregimet synes annerledes enn i punkt c). Stadig oftere får vi inntrykk av at vellykket økonomi kun måles mot økt avkastning i forhold til investert kapital på kort sikt. Det blir de fleste virksomheters overordnede mål, uansett oppdrag.

I den dynamiske triaden, «fag – økonomi – politikk», vil alltid økonomien være viktig som redskap og verktøy for de to andre, men ikke som overordnet mål. Økonomiens verdi ligger i dens bidrag til gode, meningsfylte samfunn og liv. Pengers verdi og kvalitet ligger i deres anvendelse, ikke i at de øker i mengde.

Når avmakten brer seg, kan det skyldes at markeds- og økonomispråket i stor grad anvendes på feil områder, utenfor sitt gyldighetsområde. Økonomispråket er først og fremst kvantifiseringens språk. Det som ikke kan telles, er i en viss forstand verdiløst for økonomien, eller det er irrelevant. Markedsøkonomenes fokus er vekst og økt avkastning, først og fremst for eiere og investorer. God kvalitet blir ensbetydende med lavere tall inn, høyere tall ut, på kortere tid.

Kontrollsystemer

Vi som ikke er eiere, men bare gjør jobbene, møter markedsøkonomenes begreper gjennom honnørord som «omstilling» og «fristilling» og gjennom mengder av tids-, plan- og resultatpresiseringer, eller kontrollsystemer.

Og omstillingene kommer tett. Du omstilles før du har rukket å gjøre andre erfaringer fra den forrige enn at oppgavene ble flere og mer oppstykket – for at de skulle kunne telles og kontrolleres. Tidsfristene ble snauere, bemanningen dårligere og grepet om faglige oppgaver mer overfladisk.

Disse revisjonssystemene er nøye knyttet til økonomenes begrep om «fri konkurranse.» Skal du konkurrere om pris, eller bestille en vare, må varene kunne sammenliknes. Altså må vi ha klare, enkle systemer for «hva det koster», for prissetting i alle ledd, for tiden det tar, og nøyaktige kriterier for hva som skal oppnås.

Revisjonssystemer innebærer sterke elementer av standardisering, oppstykking, internfakturering, av rapporteringssystemenes skjemavelde. Internasjonale markeds- og handelssammenslutninger og avtaler, som EU, NAFTA og WTO, tvinger stramme anbuds- og konkurranseregler på enhver vare- og tjeneste – over alt.

Har ikke varekarakter

En rekke oppgaver, ikke minst i offentlig sektor, lar seg vanskelig telle og prissette. De har rett og slett ikke umiddelbar varekarakter. De kan være knyttet til rett og rettferdighet, omsorg, glede og skjønnhet, frykt, håp, motivasjon, undring, prøving, feiling og læring, samspill, diskusjon og mestring – sosialt og faglig. Dette er begreper som gjør det mulig å ivareta erfaringer som er sentrale om en skal kunne gjøre en jobb av god kvalitet.

Når det gjelder en del arbeidsoppgaver, ikke minst innen omsorg, kunnskapsarbeid og forvaltning, er disse begrepene ofte vesentlige sider ved jobben. Det er slike begreper vi trenger for å gi den menneskelige tilværelsen sammenheng, mening og dybde, og som gjør det mulig å mestre en jobb, å være stolt av en jobb – og å ha lyst til å gjøre en jobb.

Blir varer for hverandre

I markedsøkonomenes språk blir det gode liv ivaretatt av Adam Smiths «usynlige hånd». Alle får det bra bare vi legger til rette for at alle kan konkurrerer om å karre til seg sjøl; bare vi fastsetter en pris på oss sjøl og alt vi gjør; blir varer for hverandre.

Plan- og revisjonssystemene og anbuds- og konkurransereglene er markedets svært synlige hender. Fortvilelsen for kunnskaps- og kulturarbeidere, helsepersonell og saksbehandlere, elektrikere og skipskontrollører, er at mye av rapporteringssystemene oppfattes som irrelevante for den jobben som skal gjøres; og ikke minst at det stjeler tid og ressurser fra den egentlige oppgaveløsningen.

En rektor, for eksempel, bør kunne legge til rette for et godt læringsmiljø, og ikke bruke tid og krefter på å lete etter inntekter for å kunne betale skolens husleie til et kommunalt eiendomsselskap. Men – selvfølgelig – et slikt prissettingssystem er en forutsetning for seinere å kunne privatisere skolen og overføre offentlige ressurser til private investorer. Man skaper et «lissom-marked» så lenge, innen kunnskapsforvaltning, helse, omsorg og infrastruktur knyttet til forvaltning, transport og energi.

Forvitring av politisk kvalitet

Felleskapes midler og strukturer flyttes til børs og konkurranse. Midler flyttes fra offentlig forvaltning, fra likelig fordeling og forutsigbare tjenester for alle, til private investorer med sans for gambling i kapitalmarkedet, og til egne lommebøker og illusjoner om «frie varevalg».

Bærebjelkene i velferdssamfunnet, pensjoner, trygder, helse- og utdanningsrettigheter, gjøres til verktøy for investorers drøm om kjapp avkastning.

Avmakten brer seg blant «utførere», både offentlig og privat, som ikke bare får tilsynelatende frihet koblet med umulige forventninger, men også forventninger og handlingstvang knyttet til noe helt annet enn jobbens kjerneområder, det man er kompetent til og motivert for.

Som «utførere» produserer vi, eller forventes å produsere varer og tjenester vi vet ikke holder mål – selv om måltall oppfylles. Men de aller fleste av oss er også kjøpere av varer og tjenester. Vi oppdager at det forventes av oss at vi skal være «eksperter» i det meste for ikke å bli lurt. Juristeri og mistillit synes å være noen av markedsmedaljens baksider – sammen med forvitring av politisk kvalitet. De fleste av oss oppdager, både som utførere og bestillere, at vi blir små og avmektige mot de store markedsaktørene som systemet favoriserer.

Et menneskelig underskudd

Feilbruken av markedsøkonomiens begreper har avmakt og forvitring av faglig stolthet, tillit og fellesskap som en mulig følge. Begrepene har invadert den faglige delen av det dynamiske samspillet i trekanten «fag – økonomi – politikk».

De har også invadert den politiske delen av trekanten – som ideologiske føringer svelget fra AP til Frp. Markedsøkonomi smelter sammen med markedsliberalisme som politisk dogme, like ensrettende som Østeuropas tidligere statskapitalisme, om enn i andre og langt mer fordekte former.

Denne utviklingen kan føre til et demokratisk og menneskelig underskudd. Våre rettigheter og demokratiske innflytelse symboliseres ikke lenger ved stemmeseddelen, men ved kassalappen og bankkontoen.

Også som forutsetning for individualitet i menneskelig forstand, synes det kollektive, fellesskapelige fundamentet for velferdsstaten å forvitre. Vi gjøres til standardiserte varer – på rastløs jakt, hver for oss, etter rimeligere varer – som vårt jobb-, livs- og meningsinnhold.
(En kronikk i tidsskriftet Velferd nr. 6 – 2002)

Tips en venn om denne saken:
Ditt navn: Din epostadresse:
Vennens navn: Vennens epostadresse:

Dette er en del av Ivar Johansens nettsider.

 

Økonomikrise, finansetikk og spillegalskap.

 

Økonomikrise, finansetikk og spillegalskap.

I hverdagslaget betyr økonomi mye for de fleste av oss. Økonomi som ord og begrep er knyttet til «hushold» fra gresk. Det dreier seg om å produsere og husholde med de ressursene vi har til rådighet. Ressurser til rådighet, vil si det natur- og råstoffgrunnlaget vi har til å produsere nødvendige ting til livsopphold. Mat, klær og husvære.

I mange år har jeg forsøkt å følge økonomi- og finansutvikling fra sidelinjen. Jeg mener å ha observert at finans- og økonomitenkningen har løpt helt løpsk i forhold til å «husholde» i forhold til et ressursgrunnlag. Økonomisk vekst forstått som umiddelbar avkastning og konkurranse om vekst, er blitt vårt fremste mål og ideal.

Målet og idealene myntes ut som ren spekulasjon og tilnærmet spillegalskap der internasjonale storbanker, multinasjonale selskaper og fonds støttet av høyre-politikere leder an for å forsvare galskapen. En type galskap som kanskje også kan sammenliknes med dopavhengighet. Der banker og politikere framstår som langere og pushere, og folk flest som avhengige misbrukere. Det er vanskelig å finne god moral her. Også her hjemme på bjerget er vi i høy grad infisert.

Den siktes inn mot størst og raskest mulig pengevekst. Dans rundt gullkalvene – for bakmenn, langere og pushere.Uansett hvordan pengene tjenes, om det går ut over langsiktige globale forutsetninger for liv, eller uforutsigbare og dårlige livs- og arbeidsvilkår for de som produserer. Som ikke eier, men tvinges til livslang gjeld og avhengighet. Når krisa er der, legges ansvaret og byrden på «misbrukerne» mens bakmenn, langere og pushere går fri.

Eierskap knyttet til langsiktig tenkning rundt hushold i forhold til ressusgrunnlag finnes snart ikke på noe nivå. Her hjemme slaktes produktive bedrifter for kortsiktig aksjegevinst. Etablert praksis i Statoil og Statens Pensjonsfond, ivrig støttet også av rødgrønn regjering – virker som gambling med skattebetalernes penger, med miljø og framtid. Vi synes i økende grad å stille i gruppa bakmenn, langere og pushere i internasjonal økonomi.  Internasjonalt gir storbanken J.P.Morgan – og konservative amerikanske politikere (Romney) lærerikt eksempel på spillegalskap og manglende politisk vilje til å tøyle den – løftet fram av en anerkjent økonom, nobelprisvinner Krugman. (Jeg har prøvd å følge ham litt i noen år). Han er liberaler, ingen rabulist. Men hans stedige advarsler mot markedets løpske spillegalskap er tydelige: http://www.nytimes.com/2012/05/21/opinion/dimons-deja-vu-debacle.html?_r=1&smid=tw-share.

 

Politisk retning. Vurdert fra parkeringsplassen

Traff Ottar utenfor senteret forleden.  Som meg sjøl en tvilende SV- er, truffet hverandre på et par møter. Ble stående å prate litt på parkeringsplassen i nesten – vårværet.  Morsom fyr å kaste ball med, skarpe synspunkter. Vi var vel innom litt av hvert, men sirklet stadig rundt behovet for å tenke økonomi på nytt, ga rom for noen ettertanker vel hjemme ved PC-en i skogkanten. 

Økonomi bør være behovsstyrt, mente Ottar, og jeg var tilbøyelig til å være enig. Vi var også enige om at det er påtrengende med en boligpolitikk som gjør det mulig for unge mennesker å kunne få seg en bolig uten å bli skvisa av renter og livslang gjeld til bankkapitalen. Bli bundet til et finansspill på premisser utafor egen råderett. Det vi ser av praksis i markedsliberalismens finansmarkeder minner mer om pyramide- eller svarteperspill enn noe annet. Et spill der bank- og finans får statlig politisk og internasjonal regelstøtte som sikrer gevinstene og kontroll over de gode kortene, mens særlig bolig- og arbeidssøkende ungdom må bære risikoen, får svarteper og melder pass.

 SV sitter i et nokså bundet spill med et Arbeiderparti som svelget markedsliberalismen med søkke og snøre, EU-tilpassing og markedsgjøring av offentlig sektor bl.a. gjennom NPM- regimet allerede fra midt på 80- tallet.  SV vil nok gjerne ha en annen politisk retning. Men bidrar kanskje først og fremst til at det kan kladde litt for AP når rettigheter for arbeidstakere skal svekkes i god EU/EØS – tilpasningsånd. Nå hadde ikke Ottar den helt store trua på fagbevegelsen heller. Han syntes vel ikke det var mye blikk for alternativ økonomisk tenkning der i gården. Snarere enøyd fokus på størst del av kaka innenfor det økonomiske regimet vi har, uten vilje til å endre premissene.

Selvsagt er vi innvevd i globale økonomier og markeder. På mange måter. Det kan være grunn til å tenke litt på handlingsrom og kanskje litt på mulige konsekvenser av spillet vi bidrar til. På om det er dette vi vil bidra til.                                                                                          

Det er unektelig spesielt at vi i potetlandet Norge importerer potet fra Asia og Afrika. Som mye annen mat (og varer), trolig produsert av folk på slavekontrakter uten sikring av grunnleggende behov, billig og ikke sjelden av suspekt kvalitet helsemessig og miljømessig. Men til sikring av profitt for de multinasjonale mat- gigantene innfiltret i landbruks- og matvarekjemi – pusherne, såkornpatent og genbank – eierne. Samtidig som den ferske restauranten Maaemo får to stjerner i Michelins internasjonale restaurantguide for fremragende mat som både er kortreist og økologisk – for dem som har råd til slikt. Men et spennende konsept presenterer jo restauranten. Her hjemme har vi fortsatt grønne greiner å gynge på. Snakker gjerne varmt om dem, er fortsatt i en privilegert valgsituasjon. Samtidig som vi omstiller helsevesen, utdanningssystem, rettssystem osv. til markeds- konkurranse- og varelogikk der økonomisk bunnlinje, vekst og tellbar og kontrollerbar avkastning er overordnet både som mål og middel. Pusher fossil energi. Sager av de samme greinene.

Markedsliberalismen som trosretning er rot – og lovfestet i EU og USA, og synes å få solid feste de fleste andre steder, med nokså enøyd fokus på sikring av spillerom, gambling og vekst for multinasjonal finans – og produksjonskapital. På å sikre kontinuerlig oppblåsing av ulike finansbobler for noen relativt få.  Det er slik blåsing vi investerer den norske oljeformuen i. Konsekvent politikk det. Men det eneste relativt sikre med bobler som blåses opp er vel at de før eller siden må sprekke, destrueres. Tømmes for innhold?

Vi iakttar gigantgjeld, statlig, privat – til finansblåserne og panisk politisk aktivitet for å sikre fortsatt blåsing. Praktisk ser vi allerede virksom destruksjon: Amerikanske og Europeiske spøkelsesbyer, ruiner.  Demontering, privatisering og utsalg av offentlige velferdstjenester.  Ungdomskull som ikke slipper inn på arbeids- og boligmarkene. ”Tapte generasjoner.”  Gjeldsslaver. Snart bare et steinkast unna oss.  Mange er på flukt fra de internasjonalt dårligst stilte, mest utbyttede områdene. Fra økonomisk brutalitet, korrupsjon og vold, mangel på håp og tilfredsstilling av grunnleggende behov. De kommer til krybber som tømmes, hester som bites, revirer som hodeløst ”forsvares” sammen med et forvitrende demokrati. De kommer til forvirra økonomer og politikere som tviholder på sin konsekvente oppblåsingsideologi og foregir at den representerer vår høyeste form for rasjonalitet. 

Det er grobunn for frustrasjon som før eller siden kan slå utforutsigbare gnister. Ulike fiendebilder, fremmedhat, lar seg piske opp.  Flamme opp som vold, kanskje også som krig. Mulig utløp for frustrasjon, også mulig som motbydelig effektivt middel for materiell og finansiell destruksjon så vel som basis for ny profitt, ny bobleblåsing.  Hvis vi ikke klarer å leite fram alternative måter å forstå økonomi, organisering og produksjon på.  Få mange nok med på slik leiting før gnistene tar fyr eller greinene sagd over og brent opp.

————-

Så hva må vi leite etter? Hva skulle ”behovsstyrt” økonomi bety? På en eller annen måte måtte det vel være koblet til tilfredsstilling av grunnleggende behov for å kunne leve et brukbart liv, og vel også til rettigheter som kan sikre og ivareta slike behov.  Det er sånt det internasjonale samfunnet har forsøkt å bidra til bl.a. gjennom ulike FN – konvensjoner. (Eks.:http://no.wikipedia.org/wiki/FNs_konvensjon_om_%C3%B8konomiske,_sosiale_og_kulturelle_rettigheter ). 

Enkelt og praktisk er grunnleggende behov knytta til å ha hus, mat og klær. Og nok også til å ha noen å være sammen med. Slik er det også knytta til helse, arbeid og reproduksjon.  Altså hushold, som ordet “økonomi” egentlig kommer fra. Hushold er grunnleggende lokalt. Du tar i bruk ressursene rundt deg, sanker, høster og sår, konserverer og lagrer. Bearbeider, bytter til deg livsnødvendighetene mot ulike tjenester og produkter. Hjelper hverandre i strevet for å overleve. Neida. Jeg skal ikke ta Marx fra bunnen av, tenker meg heller ikke tilbake til steinalderen. 

 Noen iakttakelser gjøres i fattigstrøk rundt i verden, i blant oppsagte og utestengte medborgere i Hellas, Russland, men også i Europas midte. Kanskje erfaringer å lære av, bygge på. Fattigbønder i Sør-Amerika tar tilbake jord. Som kan dyrkes til mat for eget forbruk og livhank. http://www.mstbrazil.org./about-mst/history . Ungdom tar i bruk nedlagte landsbyer i Russland, arbeidsløse reiser tilbake til foreldre og besteforeldres gårder i Hellas. Tar dem i bruk. Kan kanskje leve av det de produserer. Må kanskje bygge opp tapt kompetanse på ny. På andre måter. I spansk baskerland, Mondragon, har man siden 1956 utviklet  kooperativ produksjon, medarbeiderstyrt, med høy produktivitet,  lave lønnsforskjeller, sosialt ansvar. Egne finansieringsinstitusjoner. Forsøk på alternativ økonomisk tenkning som til nå også har klart seg i markedet. Spennende å følge nå som markedsbølgene går høyt. Det startet med en katolsk prest og en yrkesskole. http://en.wikipedia.org/wiki/Mondragon_Corporation .   

Det må bli mulig å argumentere for, eksemplifisere alternativ økonomisk tenkning. ”Vedlikeholdsøkonomi” foreslo jeg en gang. En økonomi som ikke kunne basere seg på avkastnings – pengevekst og økologiske monokulturer, men på utvikling av mangfold i produksjons- samspills – og uttrykksformer. Kretsløp – ikke vekst. På alminnelig medbestemmelse, grunnleggende rettigheter. Ikke minst forstått som hushold knyttet til de økologiske grensebetingelsene og dynamikk alt liv er avhengig av – både lokalt og globalt.

Vanskelig å overbevise folk om å tenke nytt, fant vi ut på parkeringsplassen. Ikke minst for de par generasjonene vi sjøl tilhører. Fanget i spillet etter krigen.  Tilbud på rimelige velfungerende OBOS – leiligheter på tidlig 50-tall med innskudd rundt ei årslønn. Etter hvert rekkehus, også det til omtrent ei årslønn på 70 tallet. Som vi solgte da Willoch endra lovgivningen og slapp boligmarkedet løs midt på 80-tallet. Som vi fikk fire til seks årslønner for.  Kjøpte hus og bil som egentlig banken eide i mange år. Bolig som  potensielt spekulasjonsobjekt for noen.  Treroms – leiligheten i OBOS som kosta ei årslønn på 50 – tallet koster i dag rundt 5 årslønner. Samme leiligheten. Vi må få tilbake en boligpolitikk, en samvirkepolitikk, en finansieringspolitikk. En økonomisk tenkning som ikke først og fremst er tilpasset våre generasjoners spor og retning.  Vi er for mye på parkeringsplassen. Vår identitet, vår samfunns- og egenforståelse er i stor grad formet mot passivt konsum og forbruksvekst. Den er blitt lagt til rette for det, gjennom utdanning, forskning, produksjonsformer, reklame, gjerne betegnet som:     

Homo economicus   http://en.wikipedia.org/wiki/Homo_economicus  og Homo consumens. http://www.philosophicalsociety.com/Archives/Homo%20Consumens.htm 

Leite etter politisk retning, tenkning og praksis som gir rimelige og mangfoldige muligheter for de som kommer etter oss – både miljø- og livsmessig.  Som ikke kommer i skade for å sage over greinene vi sitter på eller bruke dem som brenne. Som kan åpne for skapende liv, for lekende, samvirkende og ettertenksomme liv. Kanskje for hva Hannah Arendt betegner Vita activa. http://en.wikipedia.org/wiki/The_Human_Condition_(book)  Gamle – tanker, nye tanker som videreutvikles her og nå, bl.a. ved universitetet i Norldand, økologisk økonom Ove D.Jakobsen. Kretsløpsøkonomi. http://www.sistenytt24.com/rundt-og-rundt.html .

 

Den gode leder – beste skolen. Vinneren?

De siste dagene er jeg, fra svært ulike nivåer og posisjoner innenfor utdanningssystemet et par ganger blitt spurt til råds.  Alltid trivelig å bli spurt til råds, ikke alltid så enkelt å gi gode svar. Især når svarene forventes gitt litt på direkten.  Det følgende er basert på de kjappe svarene som ble gitt over mail, dog med noen få tilleggstanker, litt forsøk på språklig rydding.

Den gode rektor?

Den første som spurte, var involvert i lokale diskusjoner om kriterier for rekruttering og tilsetting av ny rektor. Hvilke egenskaper/personlige kvaliteter burde det legges vekt på? På sparket svarte jeg at den ideelle rektor nok er en slags tusenkunstner ….

En som har sans for overblikk, system og retning, både innad og utad i forhold til egen organisasjon. Innad for å gi klare rammer for kollegium og elever, men rom for egenerfaring/utvikling/samarbeid. I stand til å lytte til andre, veilede, se og ta i bruk godt potensial blant medarbeidere (faglig, menneskelig, sosialt). Sette grenser og krav, ha evne til å skjære igjennom og ta beslutninger/ansvar. Utad – kunne kommunisere med sentrale nivåer på deres eget språk, sørge for kompetanse til å ha økonomisk/rapporteringsmessig dekning. Våge å gå i kritisk dialog oppover i systemet. 

En som har solid praktisk skoleerfaring, fortrinnsvis med noe erfaring som har krevd lederansvar (som inspektør, utviklingsleder, teamleder, fagkoordinator – kanskje også ledererfaring fra barne-ungdomsarbeid utenfor skolen).  

En som er grunnleggende interessert i unger/ungdom – i andre mennesker.  Som har lojalitet overfor unger/familie/lokale kontekster (forvalte rettigheter som de har). En lojalitet som må kobles med nødvendig lojalitet til det offentlige oppdraget (lov- og regelverk /planer knyttet til undervisning og læring, kvalitetssikring og økonomi), og ikke minst lojalitet overfor eget kollegium som skal mynte ut læringsoppgavene i praksis. Personalansvaret er viktig for rektor som leder.

Slike ulike lojaliteter bør ikke innebære at lederen går i ett med et hvilket som helst terreng, eller kan/skal gjøre alle til lags. Lojaliteten kan ikke være gyldig uansett hva andre måtte finne på. Dette stiller krav til at lederen er tydelig på hva hun/han står for – i forhold til faglighet, organisatoriske og mellommenneskelig spilleregler.  At ulike medarbeidere og medmennesker så godt råd er kjenner rammer, krav og forventninger, og gjennom erfaring har tillit til at lederen klarer å være tydelig, redelig og konsekvent i forhold til disse forventningene.  Har det man gjerne kaller personlig integritet.

Kanskje ikke bare en tusenkunstner, men kanskje et overjordisk vesen og dermed et dårlig utgangspunkt for stillingsbeskrivelse og utlysning av jordisk virksomhet? Eller noe å strekke seg etter? 

 Den beste lærerutdanningen?

Den andre som spurte, ville ha kjappe innspill til hva som ville kjennetegne den beste lærerutdanningen vi kunne gi? Hvordan få tak i gode søkere? Hvor lang utdanning? Hvordan legge opp studiet for å møte framtidas utfordringer? 

Det andre spørsmålet var på en måte greiest. Jeg tenker at lærerutdanning etter hvert må være på masternivå. En praksismaster – der svært mye av arbeidet er knyttet opp mot praksisfeltet. 

Hvordan får man kompetente søkere?  Jeg tenker at en kompetent søker har et par-tre grunnleggende forutsetninger.  Kanskje burde ulike forutsetninger forutsette vekting av ulike opptakskrav.

For det første at søkerne har gjennomsnittlige (godt og vel) resultater fra videregående skole.  Det sjekkes ved vitnesbyrd. For det andre at søkerne er grunnleggende interessert i barn- og ungdom, i undervisning og læring, og har gode sosiale ferdigheter, evne til samarbeid. Dessuten sans for ryddighet, tydelighet – og nysgjerrighet.  Dokumentert og attestert erfaring fra undervisnings/ungdomsarbeid over lengre tid – kunne kanskje telle med på det andre området. Kanskje burde man koste på at en egen opptaksprøve skal telle med, med begrunnelse av søknad samt intervju/samtale.

En lærerutdanning som kan møte framtidas utfordringer, tror jeg kan likne på den man nå legger opp til. Med pedagogikk som overgripende fag. Med faglig fordypning i noen undervisningsfag- og nivåer.  Som gjennom studiet gis mulighet for tette samarbeids- og veiledningssituasjoner med medstudenter og lærere.

En undervisning der reflektert praksis står sentralt. Der man øves på å observere, iaktta, formulere problemstillinger /utfordringer. Tenke gjennom og utarbeide forslag til løsning/tiltak, og etter hvert prøve dem ut på ulike felt. Jobbe fram problemstillinger knyttet til eksempelvis: a) Barns- og ungdoms læring og sosialisering knyttet til forskjeller i bakgrunn og forutsetninger. b) Faglige ferdigheter/kunnskaper (matematikk, norsk, engelsk, musikk osv.) knyttet til undervisningsutfordringer. c) Organisatoriske, administrative, planleggingsmessige forhold og utfordringer. d) Evaluering, tilbakemelding og kvalitetssikring.  e) Kollegasamarbeid, klasse/gruppeledelse. f) IKT som verktøy for kommunikasjon og kunnskapsdeling, hjelp til systemoversikt, tekst- og oppgaveproduksjon. 

 Til arbeidet med problemstillingene hører gjerne et sett spørsmål som kan brukes på ulike felt: Hvordan ytrer dette seg i praktisk skolehverdag? Hvilke tilnærmingsmåter/løsninger brukes i praksisfeltene? Hva kan forskning og utviklingsarbeid bidra til med forståelse, tilnærmingsmåter, dokumentasjon?  Hva vil dere prøve ut, forsøke å oppnå? Hvordan?  Hvordan ville dere vite om dere har fått til det dere ønsker?  Dette handler også om kjennskap til forskningsmetodikk, forskningens muligheter og begrensninger.

Jeg tenker meg at det legges vekt på systematisk arbeid i kollokvie- og prosjektgrupper, med veiledning og oppfølging av praksislærere og teorilærere. Arbeids- og samarbeidsformene bør ikke ligge for fjernt fra dem man forventer eller ønsker å finne i skolene man skal ut i, men snarere tenkes eksemplarisk – practise what you preach….

 

Den ideale fordring.

Så hva preker vi, preker jeg?

Det slår meg, når jeg kikker tilbake på svarforsøkene, at de er rimelig alminnelige, generelle og på et vis ganske idealistiske.  Kanskje kunne de også sammenfattes i enkle sett med slagord, slike som ulike bedrifter gjerne betegner som selskapets ”verdier.”  Og kanskje vi trenger noen verdier eller seilingsmerker, i tillegg så enkle kjøreregler som mulig.  Noe som likner etikk i bunnen.  Det enkleste, og vanskeligste seilingsmerket er kanskje det som sammenfattes i ”Den gyldne regel,”  http://no.wikipedia.org/wiki/Den_gyldne_regel . En regel som i litt ulike versjoner finnes i de fleste religioner og livssyn.  Jeg liker best de versjonene som formulerer seg omtrent slik: ”Gjør ikke mot andre hva du ikke vil andre skal gjøre mot deg.”

Verdier og kjøreregler må uansett myntes ut og testes i daglig praksis, i valg og beslutninger, individuelt og kollektivt.  De valgene vi gjør som ledere, som oppdragere, planleggere, politikere – særlig i forhold til alt som er knyttet til alminnelige rettigheter (utdanning, helse, sikkerhet/kjøreregler) dreier seg om å legge til rette mulighetsbetingelser for andre.  Kollektive rammer for individuell utfoldelse og overlevelse. Kanskje er det dette ”kunnskapssamfunnet” skal dreie seg om: Hvordan ta bedre vare på hverandre, på mulighetsbetingelsene våre globalt og lokalt, hvordan finne gode, bedre, mangfoldige måter å overleve på?  Kanskje snarere enn å utkonkurrere hverandre, oppnå høyest testskårer eller høyest målt effektivitet. Kan alle vinne? Kan alle prøve å vinne, utkonkurrere andre og samtidig ønske at alle andre skal vinne?

Økonomene synes å ville legge konkurransen i bunnen for våre daglige praksiser i alle ledd og på alle nivåer: Hvordan skal vi vinne, få mest mulig, størst avkastning?  Byrådet for kultur og næring i Oslo har laget en samarbeidsallianse mellom kommunen og mange kunnskapsmiljøer, kalt ”Kunnskap Oslo.” De har gitt ut et reklamemagasin der det refereres mye spennende og bra kunnskapsarbeid i ulike miljøer. http://www.oslo.kommune.no/article221926-7690.html  På omslagssida refereres til ”Kunnskapskamp” – og det som vel må antas å være oppslag av alliansens verdigrunnlag først i magasinet. Det refereres til det store forskningsprosjektet ”Et kunnskapsbasert Norge” ledet av  øknomiprofessor Reve.  Det som etterspørres er: Hvor har vi ”spesielt gode forutsetninger for å vinne den globale kampen?”

For det er visst stadig dette økonomer og en del politikere mener at kunnskapssamfunnet, skoleledelse og utdanning grunnleggende skal dreie seg om?  Å vinne den globale kampen?  Kampen om hva? Målt hvordan? På bekostning av hva og hvem?