Dette er en prøve

Hva prøver jeg på? Jeg prøver på å redusere avhengigheten av «sosiale medier.» En avhengighet som synes bygget inn i måten de store mediaselskapene tilrettelegger algoritmene sine på. 

Tilliten min til Facebook, Google etc. har nok alltid vært lav. Etter FB – omlegging til META og sterk kobling til KI- oppkobling, vurderte jeg å slette all FB – tilhørighet, men gjorde det likevel ikke nå. (Det viste seg også å være praktisk kjelkete tilrettelagt å få det til – men mulig). Så inntil videre beholder jeg den – men lar den ligge ubrukt.

Det gjelder også FB – siden «Skråblikk» som har vært brukt som pensjonistglede for lufting av tanker i egen og felles tid. Dels koblet til bloggen med WordPress som verktøy. Et verktøy som er blitt så sløvt (eller pensjonisten er blitt så sløv) – at jeg er blitt nektet adgang til egen blogg. (Feil passord, feil brukernavn – inn i endeløse sløyfer for å oppdatere, få nytt passord osv.)

Denne teksten er en prøve. På om siste forsøk på å komme meg inn har lykkes…

Det kan virke som om i alle fall passordet funker… jeg får melding om at en feil er oppstått – og dette skrives ut fra en midlertidig lenke sendt av WP.

(I mellomtiden (det er lenge siden sist) ser jeg også at det på skjermbildet er kommet opp en rekke nye redigeringsbegreper og bilder jeg ikke ser noen umiddelbar nytte i. Vidunderlige nye verden. Byggeblokker og nye meldinger om oppstått feil, ting som må sjekkes og kontrolleres uten at jeg har peiling på hva. Stay connected…?! )


Why Action Research?

This old article has recently been translated into English by my former colleague Ragnar Næss. Probably he found it still to be of some relevance after 44 years…

Blichfeldt, Jon Frode. In Broch-Utne, B.(red):”Fra ord til handling. Pedagogisk aksjonsforskning i utdanningssamfunnet».(«From words to acts. Pedagogical Action Research in Educational Society”) Scandinavian University Press 1979

We imagine a discussion between two researchers, A and B, where A represents traditional research in the social sciences, and B works in action research. The discussion is presupposed to be made in a congenial spirit. I hope that the dialogue will reveal how both see themselves in their daily work as researchers.

On taking a Stand

A: Why action research?

B: Why research at all? Why do you do research?

A: Me? Basically I believe it has to do with a wish to get a deeper understanding of an area, get into it, understand and explain it. Maybe a dream about finding the final and fundamental truths about human nature and human activity.

B: You think that it is possible to find fundamental traits, maybe laws, regarding relationships between humans?

A: Why not? We have advanced quite far in the natural sciences and the social sciences are young. But we already know a lot even if very much remains. And we don’t have the same possibilities of making experiments with humans

B: But would you have liked to be able to do it?

A: No, I think that we must have some clear borders here. Humans have a quite special place among living things. But we may also learn quite a lot from experiments with animals.

B: But experiments with and on humans do exist, don’t they?

A: Not without their consent. That is, possibly with the exception of cases dealing with people who have particular problems whom one wants to help to a better life.

B: Then your dream is not only about the pure knowledge, but also on the possibility to help people? 

A: Clearly! Maybe for most of us there is also the wish to find solutions to concrete problems, to help where it is needed. This is also an important impetus for our work.

B: Then your research results should also be useful. You hope that they will be used?

A: Of course. Maybe it is not so easy to realize what is useful in the first place, but we assume we work for the common good. But you are tricking me into answering. I was the one who asked why you did action research – and you did not answer but started to ask instead.

B: Well, maybe action research is more about questions than answers. But clearly, in the same way as you I am interested in understanding how things hang together. I want to understand, and I would like to help people to get a better grasp of concrete problems. I would like to contribute to developments that I believe are the right and important ones.

A: You say “that I believe are right and important ones”. You then use the research in order to promote your own points of view, or particular theses, or maybe political points of view?

B: I presuppose that we do not discuss party politics. Possibly I would rather use the expression “values”. Through my work I would like to contribute to the realization of certain values.

A: You do not answer my questions. I believe that research must be free and unbound. If you – as you say – already in advance presuppose some values – this will colour and determine your research work. You are then not objective, and I doubt that what you do can be called research.

B: I thought that this discussion belongs to the past. Now listen – a short while ago you said that you hoped that your own research could be useful, you wanted to contribute to the solution of concrete problems. I believe it is not unimportant how your results are being used? As far as I understand the question is not whether research is connected to a value-based context or not. If it does, then research is used, and is useful for somebody. If this is so, you may choose to shut your eyes to this fact, or not. 

A: That was a little aggressive. I believe that our task as a researcher is to present analyses, and then it is the task of the politicians to decide what they will do with them. And the analysis must be done on a value free and objective basis. If this is not so, as a researcher you end up as a politician. The questions you ask and the answers you get then do not reflect an objective reality but reality as you yourself want it to be. Research becomes a political means, a tool.

B: I believe that this last point is right – and I believe it applies to us all –also your research (I still presuppose that we are not talking about party politics). And I presuppose that it actually is used in concrete practice. But I believe that it is important to distinguish between two points here: that is the contexts that all research is part of and on the other hand the methods we use in our work. I believe that you confuse neutrality and the rules of proper discussion. None of us can be neutral or value-free. We do not live and function in a social vacuum.  But we try to adhere to the rules of proper discussion. But the question of what methods we choose remains. For me the fundamental value is to contribute to people’s ability to have a possibility for understanding, changing and defining their situation. The so-called objective or neutral researcher often defines in detail his or her methods and procedures in advance – no free room for action is left. And after this a definition of reality is presented and the investigation is presented as a proof: This is how it is. I believe the chances of abuse of power is just as big given such methods. You risk strengthening forms of organization in which a few people with power, experts and leaders, define the majority.

On Use of Methods

A: All the same my impression is that your position has a weakness because of your extensive use of so-called soft methods. You do not to any degree employ methods that have been tested according to validity and reliability. That means that you to a great degree must rely on discretionary methods. The more you are guided by discretionary methods, the more your collection of data will be coloured by the values you want to promote. And then you get the answers that you want.

B: The last you say we always want to evade. But I believe that the dangers you see in my approach to an even greater extent exists in your own approach. In your approach you typically propose a hypothesis. And then you as best as you can construct an instrument that you can use in an experiment. You confirm or reject your hypothesis. Your instrument may be a questionnaire with answer categories defined in advance. Yes, I believe it will often be like that. It is possible to maintain that what you get out of such an investigation – what you call data –  is given in advance, that is, you have already chosen them in accordance with the character of the hypothesis that you already have proposed. “Data” means what is “given”. In this kind of investigation one should rather talk about “capta”, “what is taken” (Spencer-Brown 1969). You force reality- and the respondents – into the pattern that you have constructed.

A:But if you  are to be able to work with larger selections, which is necessary if you are to be able to draw general conclusions, then you must have a common structure. In order to apply statistics to your data, this is also a prerequisite. And isn’t it only by such a procedure that we get to know how reliable our results are?

B: probably it is useful to look at the genesis of social research in the US after the war, approaches that in many ways have been mainstream by us in Norway. Many indicators indicate that social research has developed in a direction indicated by the development of data technology. To an increasing degree one has been looking for questions and themes that are fairly simple and transparent in the handling of which data technology can be useful. Very much of the so-called research from which multitudes of assumed neutral reports emerge lack a sufficient discussion of basic problems and presuppositions that express human behaviour and relations (Clarke 1972). They produce “theories” without theory and meaningless heaps of numbers that provide the basis for bureaucratic decisions in ministries, universities and the big corporations.

A: But this is pure demagogy, emotional loose talk! You have not provided any sound argumentation for what you hold, let alone any concrete examples about what you say.

B: Ok, but it will take some time. I will try to find examples that show that also ordinary research does not provide a secure basis for conclusions. A recent publication in the social sciences (Sandven 1975) aims at finding a methodological basis for reliable standards for the measure of characteristics and tendencies in reaction patterns in human personality, apparently to produce tests to be used in schools. It is a very comprehensive work and at least three quarters of the approximately 370 pages provide comments on data matrixes and curves. There is very little comment on the theoretical basis for this. Four variables are investigated and measured. The variables are seen as traits of personality. And in at least one of the variables, “coreaction”, the meaning of the term as the author defines it is every kind of action provided that some other human is involved in some way or other, even if only in one’s thoughts. The author arrives at representative samples of something that nearly encompasses everything that exists, and even measures this. Apart from the work itself, I can also provide a more comprehensive comment on it (Blichfeldt, 1976).

I can also mention another example taken from a seminar dealing with the conditions of childrens’ upbringing and life. Here a physician, Petter Viken, interprets and comments on a comprehensive and meticulously executed study of the wellbeing of children in schools (Viken,1973). Wait a moment and I will find the book and show you! I think you must see the curves! This is what he says:

“The pupils get the following question:” Do you have a good time at school?…..Let us take a look at the alternatives for answering. “Always”,”often” , ”sometimes ”, ”seldom” , ”almost almost never”. No more. The ninth grade answer the following, respectively: 3.8, 28.3,44.9, 14.8, 8.2. 

Now listen carefully. This is the interpretation: From the matrix no.6 it appears that a majority of the pupils, ca. 75%, think that it “always” or “sometimes” is nice at school. This holds irrespective of the level the pupils in question find themselves in.  In the 7th some 7 percent think that it always is nice at school, while in the 1st and 9th grade ca. 4 percent say this. Regarding the more negative alternatives “seldom” and “almost never” it appears that 9.3 and 6.5% of the 7th grade pupils answer this, respectively. In 9th grade the corresponding numbers are 14.8% and 8.2%, while those at the 8th level lie between the scores for the 7th and 9th level”.

What is it that the researcher in fact has done here? He says that 75% of the pupils have a good time in schools. Then I say: “70% of the pupils do not have a good time at school”. And I claim the same mathematical level of rationality as the researcher when I maintain this. How can this be? What has he done? How is this material interpreted so that the school politicians might feel good about it? Well, it is interpreted in the following way:

Fig 1.

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

This is a curve with coordinates regarding attitudes and numbers. Now we have 75% of the answers to the right with the “always good” and “partly good”, and 25% of the answers to the left. That is the negative answers. Such a mathematical curve appears before my inner eyes when I read the interpretations. Is not that so? Seventy-five is of course a very high number, and then it sinks down to twenty-five which describes those who do not like the school very much. But this curve I might invert and say the opposite:



What kind of number is this in reality? What kind of mathematical curve do we get if we read this number? A curve of approximate normal distribution:

Fig. 3

What the numbers show: An approximate normal distribution with twice as many clearly negative as positive.

 What do we really know about peoples’ attitudes when we get a Gauss Curve in an investigation of attitudes? What would I get to know if I ask Persian mothers if they would like their children to work 14 hours a day in a weaving workshop that will cripple their hands before they reach 14?…..I assume that we because of the economic situation in the country would get as an answer that some 3.8% of the mothers always like it, 28.3% like it quite often, and so on?

I can refer to another piece of research that shows that when the pupils answer a question of whether they like school or not, the answer may perhaps depend on who is perceived as a figure of authority in research context. The context always plays a role, but is not possible to delimit as an experiment, and is not possible to ascertain through an instrument of investigation (Blichfeldt,1973).

You speak about generalizations, but as you understand through the last example one may go quite astray using information which is assumed to be useful for generalizations. Apart from this, statistics are often strange. You may have 5.000 stones in a heap and you may compute their average weight and volume. But possibly there is no stone which is equal to the average.

A: Well, I don’t know the research you refer to, so it is difficult for me to object to what you say. But how can you contribute, then?

B: Maybe it is typical that you do not know this research. Most of the written works in social science are probably only read by a small group of people having to read them. Because these contributions must be judged in applying for jobs or advancement, etc., and these people who judge them are probably the only ones who understand what is written there. 

You mean to ask me what we can contribute with by way of method? I admit that we neither have come so far, but mainly our point of departure is different. Our goal is not primarily to reach the basic and eternal truth. I am in serious doubt whether it exists at all. We are rather on the look for how to initiate a process of learning, and think that the researchers are not, at least not primarily, the ones whom we expect to learn something, for example in schools. We seek to establish a collaboration with those who find themselves in the actual situation, and we try to find ways that permit the participants to define their own premises so that they themselves may define what to do. 

A: Sounds nice but reminds me of educational development work rather than research proper.

B: It might be so that development work is part of a research project. When you don`t see the research side of this, it might indicate different ways of understanding what “research” is about in different contexts.

We regard research as a way of learning. How to define learning is not easy. It does anyway imply some change in a system, in an organization etc. In our traditional educational system, learning quite often has been understood as remembering and recalling some specific content. In our understanding, learning is more tied up with inquiries into a problem, to find out how it works, enabling people to solve it, to maintain, repair or change.

When working in an organisation which is a school, those who maintain, mend or change, are the people doing the daily work in classrooms. They are owners of problems and possibilities in this particular workplace, they are the ones who will go on living with them.

Researchers come on short visits and withdraw after a while. This being the case, it is important to involve those doing the daily work in learning processes; to be part of analyses and suggestions.

As researchers we might exclusively design an experiment. The results might indicate that a certain solution of given problems is “good.” (We might even sell it in to be mandatory decided by political administration). Then the exiting and interesting part of the learning process is being reserved for the researchers only. We are most likely the ones who have learned something. Most likely we also have strengthened the traditional dependency workers have on experts and administration.

By involving daily workers, we might, if lucky, attain two important things: Firstly, that those living and working in the organisation learn to inquire and do research into problems themselves without being dependent on experts. Secondly, I believe we might get more accurate or valid knowledge about important characteristics of the particular workplace – than we might get by questionnaires and quantified data only.

A: What you said last, I don`t understand. How can you get more accurate, or valid data when firstly: by necessity you operate on a small sample? Secondly: When you do not start with a definition of the problem to be systematically tested? You need a bigger sample and rigid systematics to use a test of significance for verification. This is how reliability might be attained and valid conclusions drawn.

B: A test of significance is used as a help if a population cannot be observed directly. You need  to draw a sample to observe. The test helps you to draw conclusions from the observed sample to the unobserved population. A (statistical) level of significance can, however, not assert if your hypotheses is right or reliable. You define a level of significance at the outset to decide whether you will reject a “null-hypotheses” or not. That is – to which extent your answers and results are random and following a normal distribution-curve. If your findings do not seem random, you might go on working on your hypotheses. Significance is not a general measure of reliability but indicates that a new test under similar conditions might give a similar result.

Now: If you had two inquiries, or questionnaires, one with a sample of 100 and one with a sample of 1000, both with p- level for significance saying 0.05. Which one would you would you trust the most?

A: The inquiry with the large sample.

B: That is wrong. Tests of significance imply control for the size of samples. And we know that chances for rejecting the null-hypotheses are smaller with a small sample. If we have the same p-value in a small sample, it might indicate more deviation from the null-hypotheses in a population. (Rosenthal and Gaito 1963).

A: But it seems self-evident that information from many might be more reliable than from a few. If you had 100 persons in a national category constituting the whole universe to be inquired, it would be more assertive to have information from all of them rather than a sample of 10.

B: Well, if everyone in a category- the whole universe were to be asked, it would of course be more reliable than if only asking a few. But if you ask everyone, the test of significance has no place in your setup. It is only used on samples. For practical purposes we mostly deal with small samples. More single observations are better than few – if you aim at inferring some general insights. Using a test of significance, your sample functions as a single observation. If your sample is increased, you have only made your single observation more voluminous. Which does not necessarily increase reliability. In fact, you might more easily reject the null-hypotheses, also for dubious reasons. (Bakan 1967).

A: That you might more easily reject the null-hypotheses with a bigger sample is right, but don`t come tell me that you know the mathematical basis for tests of significance?

B: No, in that regard I`m alas bluffing as much as most social scientists. I don`t know too much about statistics. What I`ve read and believe to have understood, has mostly triggered some doubt.

A: Ok – let`s go back to the small samples. How do you find that your work with few people who might also influence the research process in ways not defined or predicted could give more reliable or valid knowledge? That is really what you said before we got lost in tests of significance and p-values?

B: When we intend to study something, or even measure something, it is important that our choice of methods is aligned with basic qualities inherent in what we study. If measuring milk, and milk is a liquid, it makes better sense to measure it by cubics, eventually by weight. It does not make sense to measure by meters.

I´d say that fundamental qualities when it comes to human relations, as we are dealing with here, are motions, change. We change and are changed continuously. Patterns and structures, contexts we move within slide apart, tend to dissolve, new patterns evolving. Many changes are imbued with uncertainty and unpredictability. Only simple relations are predictive, and we know what will happen. The territory or stuff we deal with is very complicated and hard to map. It appears different all the time, it is talking back redefining itself. To map such a territory based on standard, static or permanent measures, must be wrong. At the best it might be right for a short while or in some narrowly defined settings.

The accuracy of canon-firing from military vessels was greatly increased when a continuous-aim firing was introduced. A young officer found a method making it possible to keep a stable eye on the sight when both your ship and the enemy were in continuous movement. At first he got negative response from the authorities. They insisted on testing the new firearm on firm ground, narrowly and statically placed. It did not work. (Schön 1971).  Well – that was kind of a digressive association – the main idea being that we all the time must look for new ways to systematize, to learn. Ways that to a larger extent take movement and feed-back into consideration.

A: Well..movement.. I`d say that balance and equilibrium is as basic for interpersonal relations as movement, a certain stability. It cannot be right that what you call human or human interrelations appear differently all the time. If that be the case, we had to start learning from scratch all the time. We would not be able to accumulate knowledge – which we in fact do.

B: I think I´d rather say that: as a counterpart to basic movement and change we tend to look for order and stability. With all our might we try to counteract the basic tendency for patterns to dissolve and change. The typical is not patterns being stable, but that they inevitably are messed up and redesigned circumstances. Communication, family-patterns, schools and military forces, are not identical with what they were 15 years ago. Some characteristics evidently remain similar though. (They are still schools, families and armed forces).

I think we are up to a dynamic interchange between movement and attempts to create equilibrium.

 I´m not so sure if knowledge is cumulative. Maybe knowledge might be piled up along one dimension or paradigm to a certain point. Then – to deal with paradoxes and disagreements that inevitably occur, there is a need for a qualitative leap; to think along new dimensions to adapt and survive. The “old paradigm of knowledge” seems a dead end. It might be useful to know about it, to avoid or replace it rather than keep piling it up. I might at best represent one among of many ways of knowing.  

A: Big words are passing by, but I don´t see how these lofty abstractions are linked to the soft methods you practise.

B: As I said, we haven´t come too far. My reasoning so far is kind of negative, pointing to shortcomings in ordinary use of quantitative methods.

What you might achieve with “soft” methods is to take into consideration movement, change and process. You move together with a field that is always dynamic and moving.

Practically you might enable this, starting by observing or taking part in relevant work-operations. What is experienced is described systematically in a small note brought back to those who do this work – for comments and discussions. Does what you have noted fit their experiences and knowledge? What has been misunderstood, what can be of further use?

By discussing this you might get good corrections. We have reasons to believe the insights you get are fairly valid and relevant at least for the limited group being observed to begin with.

I should add that participant observations and interviews rarely are sufficient. It is important to look into the history of the organisations, into economic, material and formal structures; the framework for jobs done in the group. To quite some extent this also implies the use of statistics available etc.

A: But so far you talk about the registration or description of a situation as it appears. You don´t talk about the dynamics, the moving and the changing that I understood as basic in what you said before.

B: My point so far has been to indicate that methods used to understand an organisation in a given situation must be open and flexible enough to identify or map some of its basic tasks and characteristics. The process of mapping should be shared by the employees, and thus give a possible platform for further change processes. In a school involving teachers and administrative staff. 

For all practical purposes, before any mapping is done, you usually start out with an agreement on intentions for the study, stating some general criteria of directions of change in the organisation. Already in discussions of criteria, patterns of organisation and design of work might appear. Quite often as general problems to be understood and solved. 

Next step in a process might be to define areas to do practical experiments to improve teaching in a direction agreed upon; transparent and fairly controllable to the participants. In a school they might f.i. want to set the schedule aside for a period to enable work with interdisciplinary tasks, to regroup teachers and pupils. A smaller group of teachers might be given a more overall responsibility for a group of pupils etc. Experiences are registered, discussed and analysed. Quite often patterns in the old organization are better understood once they are transcended. One might identify obstacles or problems in different levels of the organization, rules and prescriptions given locally or centrally. Through the practical experiments they might get hold of an organization able to continuously learn and change itself.

A: Well, I might have three questions to your statements: Two are methodological, and one of a more practical kind. Firstly: When initiating small experiments by changing ways of working or organizing, the validity of outcomes is heavily influenced by the way you go about the whole thing? You get what is known as the “Hawthorne-effect” where a positive outcome is implied in launching the experiment in itself. Secondly: How do you register experiences and findings? Finally: You envisage an organization able to continuously change itself. Thinking of a school, this might rather be seen as a problem than something worth to achieve. I imagine a kind of sisyphus-like setup where the rolling of stones never ends. My impression is that staff of schools rather look for silence and order rather than continuous change.

B: To start with the final question: I believe that Sisyphus has come to stay. No one can stop the moment. Whatever you organize or build will somehow disintegrate. Our fragmentation into written and spoken words to understand something will always be incomplete. 

It might even be that the building and constructions is of main interest in itself. Enjoying the final product is passing quickly as an experience. Look at kids building a shack with branches of spruce. When finished, they might play in it for quite a short while, it might be extended or improved for some time. But mostly likely it is soon left or demolished to make something else.

Saying that school staff seem inclined to want order and silence rather than change, I think that this might be due to change often being imposed upon them from above. Imposed by politicians, administration, experts – or some indiscriminate all. My intention is to develop organizations and working conditions enabling teachers to use and develop their own experiences.

You also find the “Hawthorne effect” to invalidate the results. I`d say that this is an effect we are well acquainted with. Rather than understanding it as a source of error and invalidity, we use it for our purpose. What is of general interest is not particular subjects or tasks being used and tried. I don`t believe much in examples of say project tasks being standardized for mass production as teaching blueprints. Of more interest is general criteria of organizing the   process, typification of tasks used, how relations between tasks and between the participants involved might be understood.

Registrations might be done by multiple approaches. You might observe as a researcher, teachers and pupils might write small logs of what happens. Together – you and the other participants might analyse and systematize according to the initial criteria agreed upon: Was the outcome satisfactory according to the criteria and direction we aimed at? (Herbst 1970, Fox 1954, Blichfeldt 1975).

Attempts have been done to make frequency analysis based on qualitative data, analysing contents in simple interviews or questionnaires where pre-structuration is kept to a minimum. Here is still much to do. I would hold that traditional quantitative methods well might be used complementary to action research. I already mentioned available general statistics, registration of “hard data” as part of the organizational framework. It is also possible that an action research approach might enable formulation of hypotheses later to be checked by questionnaires. When it comes to methods, I think we always should have complementarity in mind, not to be trapped in hierarchy or reductivity.

Through the final work of systematizing and analysing as a prerequisite for reflection and further planning we are probably closest to mainstream research.

First then we have the research involving teachers and pupils performed locally. Reflections of a more theoretical kind, attempts to understand processes and findings in a larger context is mostly what researchers are paid to do. This part of the work is a large bulk also in an action research project. Teachers (and pupils) mostly have too little space for such efforts.

A: You keep the most interesting part for yourself then. When it adds up you are the one doing the real thinking here?

B: I admit that you deal with a soft point. In principle we do not want to arrive as “experts” in a participative project as said before. But often we are, as “specialists” confronted with expectations to deliver some blueprint or recipe to solutions, to what to do, how and when.  I once experienced that a project was cancelled, due to such expectations when discussing intentions: Administration and staff kind of said that: “We would very much like to take part in experiment with new ways of working and organizing. Just tell us precisely what to do, and we will do it.” It never came to their mind that they should take part in defining what to do and how. Even if that was what we tried to tell them. It might be difficult to start a participative project. A fellow action researcher (Rolf Haugen) once said that “starting an action research project is kind of entering the water without making ripples.” And if you succeed, the participants eventually hardly notice your presence.

The role of the researcher might thus be seemingly passive. As when you are invited to describe a project where the initiative as well as definition of tasks and performance of processes stays with the school and its staff. They are the owners. It still gives you an opportunity to learn a lot. Maybe you can contribute some to the local understanding, maybe a new theory of their own doings. Enabling them to have a better grip on how to go on.

Sometimes you might take more initiative, invite discussions – throw in ideas. Then you risk that, maybe enthusiastic on your own ideas, dominate too much, sliding into the role of the expert. The audience might be nodding and accepting, doing whatever you suggest. Or the lot might passively, maybe even reluctant go along, following some colleagues having been fired up. You might end pulling the weight yourself, the whole project resting on your presence. The staff might not get the chance to build their own experiences, ability and self-confidence, but rather to be dependent on you. When the project finishes and you leave, the whole process might come to a halt.

A: Maybe the earthy, social yet independent person in the self-developing organization turns out to be a kind of fiction? After all “ordnung muss sein”? That the ordinary staff member don´t want to or has energy for all this inquiry, involvement and development; would rather stick to some plain routines?

B: Maybe. Maybe also our modern society stimulate the readymade, tailored. Inviting for a fairly irresponsible attitude: “I don´t care.” No, I really don´t think so. Rather I tend to believe there is a “researcher” in everyone – also those not making research for a living. Look at kids, how they investigate, pull apart and construct – again and anew until their curiosity somehow is killed. Which happens alarmingly quickly.

I had some students once looking into contexts and possibilities for children´s playing in a new suburb. They talked to a group of kids 11-12 years old playing on a playground neatly designed. The playground was situated in the outskirts of an available forest area. The kids were asked if they often went to the woods to play? You know what they answered?

“No – because there is no apparatus there for playing.” Sic transit gloria mundi.

In a way I believe that all can do research, and should be given the opportunity to practise it. That organizations should have some leeway that all, also pupils in schools, can preserve and grow their drive to investigate, be curious. To find patterns and connections, make things work. To support the confidence in achieving, to share and be responsible together.

This is not contrary to disciplinary and professional research. There is always a need for someone to systematize, generalize experiences, to find correlations and to investigate in depth defined problem-areas.

We have a lot to learn when it comes to avoiding dependency on experts or hierarchic-bureaucratic leaders. We still need support and framework. We´d like to work more with relations in networks, direct connections between and across work-levels making use of good experiences. Networks that also could minimize dependency on researchers, make it simpler to withdraw, changing roles.

To sum up: Action research might deepen innovation and understanding in social sciences as a complementary methodological approach. Traditional research does not deliver what it promises. We cannot keep only refining existing techniques and approaches. Too often they seem to imply doubtful regular “measures of temperature,” like polls in different areas. I don`t quite see their practical or rational use. 

  • An action research approach enables me to move better together with a field that is always moving.
  • In doing so, I`m being forced to some realism, “down to earth,” to an interchange between practise and theory.
  • What we get to know about an organization, about processes hopefully become more valid and reliable. And again: as complementary to other ways of getting to know, not necessary as opposed to them.
  • The approach might provide a better basis for learning in an organization, implying that the staff understand their workplace better. That it becomes more transparent and able to be controlled and developed by them. We might say that the approach might be aligned with a democratic idea of participation and influence.


Bakan, D (1967): On Method. Jossey Bass, San Francisco.

Bateson, G (1972): Steps to an Ecology of Mind. Ballantine. N.Y.

Blichfeldt, J.F (1973): Om å undersøke skoleelevers holdning til skolen. Tidsskrift for samfunnsforskning. nr. 2 1973.

Blichfeldt, J.F (1975): Skole møter skole. Tanum

Blichfeldt, J.F (1976): Sandvens Projectometry. Pedagogen nr. 1

Clark, P.A (1972): Action Research. Harper & Row. N.Y.

Fox, D.J(1954): The research process in education. Psychological Bulletin. Vol.131 no 4 p.327

Herbst, P.G.(1970): Behavioural Worlds. The study of single cases. Tavistock London.

Kuhn, T (1962): The structure of Scientific Revolutions. University of Chicago. Chicago-

Rosenthal, R and Gaito, J (1969): The interpretation of Levels of Significance by Psychological Researchers. Journal of Psychology. 55(1) 33-38.

Sandven, J (1975): Projectometry. Universitetsforlaget. Oslo

Spencer-Brown, G (1969): Laws of Form. Allen & Unwin, London.

Schön, D (1971): Beyond the Stable State. Penguin.

Viken, P (1973): Kommentar. I Tiller (red): Barns vilkår i Norge. Et seminar om forskning, praksis og administrasjon. INAS 1973-74

Vidunderlige nye verden? Skråblikk på media.

 «Sosiale medier» gjør noe med oss, med meg. Det kan være slik for flere enn pensjonisten at det nesten virker umulig å forstå hva de gjør med oss – og hvordan. For ikke å snakke om å kunne undersøke og forstå hvorfor de gjør det de gjør.

Store medie-selskaper synes å gripe fatt i vårt grunnleggende behov for umiddelbart å bli sett og akseptert. De tar i bruk menneskelig forfengelighet, frykt, naivitet og drømmer og bygger opp avhengighets- dopamin- og «lykke-skapende» mønstre. De gjør det med støtte i psykologisk, økonomisk, teknisk og kanskje biokjemisk kunnskap og forskning. 

Atferdsøkonomi er blitt en ansett forskningsgren. Flere økonomiske nobelpriser er utdelt i grenseområdene mellom psykologi og økonomi. Det finnes tydelige tråder til informatikk, utvikling av kunstig intelligens, til muligheter for organisert overvåking og styring av individers oppmerksomhet og handlingsvalg. Slike innsikter omfavnes av politikere og økonomer i ulike utgaver. Av demokrater og autokrater, av idealister og altruister, av egoister, oligarker og kleptokrater. 

Spørsmålene som kobler hva, hvordan og kanskje hvorfor, treffer ømme punkter. Ømme fordi de berører sterkt personlige tanker og ettertanker om hvem jeg er (er blitt) og ønsker være, eller prøver å framstå som. Det berører forståelse av praktiske og tekniske spørsmål der eget inkompetanse-nivå kjennes faretruende nær der jeg famler meg fram blant lysende små skjermer med knapper og apper i forsøk på å følge instruksene og reglene de byr meg. 

Spørsmål om hva, hvordan og kanskje hvorfor kan kjennes avslørende og truende. Slike som ikke bør stilles. Det kjennes som spørsmål jeg ikke skal eller kan rå med sjøl. De skal overlates til en ansiktsløs autoritet og dommer med makt til å plassere meg i en bås, kanskje støte meg ut.    

Om man ikke kan rå seg sjøl – må andre gjøre det. De store medieselskapene, så vel som offentlige instanser står klar til å råde. De gjør det med smil og forsikring om at de bare vil vårt beste, holder oss i hånden. De passer på at vi fortsatt skal ha fremskritt som vekst, velstand og lykke. Passer på at vi ikke stiller for vanskelige spørsmål om frihet og demokrati, økologisk sammenbrudd, strømpriser eller økonomiske konkurranse- og vekstmodeller med sitt intrikate juridiske vern. Passer på at vi slipper å «tenke sjæl,» følger ordre og ellers bare kan slappe av og nyte. 

I mylderet av oppdateringer av personvern-erklæringer (vi tar personvern på alvor!) og ved å klikke på accept av cookies lover selskapsalgoritmene å gi meg bedre brukeropplevelse, velge ut informasjon relevant for meg. De gjør raskt oppmerksom på at andre liker også.. andre du kanskje kjenner…Noen du gjerne vil bli sett av (..og det er nesten alltid det!) Hva tenker du på Jon Frode? Vi bryr oss om deg, om dine minner, sier Facebook, eller altså algoritmene som forer feeden min med mine egne klikk. De bryr seg om mine brukeropplevelser og minner. Uansett hva slags tjenester jeg har benyttet meg av (offentlig eller privat) dukker det umiddelbart opp spørsmål om kundetilfredshet med noen få graderte tall på «liker – eller fornøyd.» Spørsmålene gir oftest liten mening ut over å kunne overvåke om enkelte ansatte kan kobles mot sure kunder, kanskje registrere hvilke kunder som er vrange.  

Algoritmen slik teknikken, psykologien og økonomien har satt opp ulike regnestykker, regner sammen klikk og setter to streker under svar for hva jeg finner relevant eller liker. Så mater de meg med svarene.

Erfaringen min er at for hver oppdatering blir brukeropplevelsen dårligere. Det regner tettere med påtrengende og innsmigrende reklame på de ulike sendeflatene. Alt går dessuten raskere og raskere. En ustødig finger bærer fort galt av sted.

Jeg forsøker å unngå cookies og accept i den grad jeg kan. For hvert klikk oppleves handlings-rommet både smalere og mindre praktisk tilgjengelig. Jeg vikles inn i en kunstig skog av nettsider eller tastevalg om jeg trenger hjelp til snart hva som helst. Enten det er offentlige eller private behov og oppgaver. Hvis jeg får et levende menneske på tråden etter å ha tastet i ring avbrutt av automatstemmer og dårlig musikk – kjennes det som en lettelse og et friskt pust. Særlig om mennesket synes å forsøke og lytte til en frustrert bruker, er gitt arbeidsrom til å bruke et snev av skjønn og alminnelig dømmekraft.  

Nylig er jeg blitt skjøvet ut av den vanlige FB-profilen min og over på META- koblet til en FB-nettside jeg har hatt en stund, Skråblikk fra et pensjonistvindu. Denne siden er koblet opp mot egen blogg – men brukes mest til lenker og diskusjoner kanskje verd å tenke over, være orientert om. 

Kanskje kom jeg uvitende i skade for å trykke på feil knapp da jeg skulle legge ut ei lenke til en kronikk av Jan Kjærstad om tidens håpløse energipolitikk omfavnet av Arbeiderpartiet og Høyre.

Det kom opp en melding: 

«Du har nå byttet til Skråblikk fra et pensjonistvindu som lar deg samhandle som siden og få alt gjort. Bytt tilbake til profilen din når som helst.» I seg selv en håpløs setning. Hva betyr « …lar deg samhandle som siden og få alt gjort.» ??? Under sto også en knapp med påskrift «Lær hvordan man bytter.» 

Raskt oppdaget jeg at alle kontakter på den private FB-profilen min var blitt slettet, så jeg prøvde umiddelbart å bytte tilbake, følge instruksen. Trykket på knappen for å lære og gjøre det riktig.

Det virket ikke. Det virket kul umulig å bytte tilbake til profilen min. Instruksene om «lær hvordan man bytter» førte meg kjapt inn ulike sløyfer, men bidro verken til å bytte, endre profil eller å lære noe annet som kunne virke rimelig. Alt var altså ikke mulig å få gjort. Men det var mulig å klage, klage ble innsendt. Den ble fulgt av en algoritmisk, automatisk forsikring om at jeg ikke fikk svar….

Meta forutsetter visst at jeg forventes å tenke i utålmodige vekst- og konkurransedrevne business- termer, bruke business-logikk. Det gjør jeg ikke. 

Men Skråblikk- sida synes å virke enda, kanskje også bloggen min på nettet. Internett, e-post og mobil virker, noe de både bør og vel må. Det er få av oss som ønsker full isolasjon. Jeg utveksler gjerne erfaringer med «Vi som vokste opp på Gamle Grorud» på ei FB – gruppe. 

Uten fungerende internett, PC og mobil blir man raskt sluset ut av økonomisk, sosial, faglig, politisk og offentlig kommunikasjon.  Da blir man fort ingen. 

FB sin forretningsmodell er å drive overvåkingsbasert reklame av oss som enkeltindivider. (Gjennom bl.a. Meta, Snapchat, Instagram). Nylig er denne virksomheten kjent ulovlig av det Europeiske personvernorganet (EPBD) – og Meta ilagt en milliardbot. Noe som snaut tilsvarer en dags omsetning for selskapet. (Et svar på hvorfor kan ligge i genereringen av enorme summer gjennom pengemaskiner – inn i få lommer.)

Finnes det noe lov- eller regelverk som påbyr alle borgere å ha oppdaterte mobiler, PC-er og bredbånd? Vi er jo pålagt å ta i bruk hurtig trådløst overvåkingssystem for strømbruk. Er pålagt å delta i markedsgamblingen med strømproduksjon – så hvorfor ikke?   

Algoritmearkitektene som tilrettelegger maskinene, skjønner verken hva jeg liker eller ønsker. (Algoritmer og maskiner driver ikke med skjønn). 

Arkitektene bryr seg ikke med at jeg misliker å bli ledet i ring tilbake meg sjøl (ved å trigge og forsterke sider ved meg sjøl som jeg kanskje heller ikke er så begeistret for). 

De bryr seg ikke med at det meste jeg skal klikke accept på, er tilnærmet uforståelig. Trolig er det villet. Av noen. Om jeg skulle protestere er jeg i praksis rettsløs. Ennå gjenstår å se om FB og Meta sine høyt betalte advokater klarer å komme ut av den pålagt boten fra EPBD gjennom tilrettelegging av snirklet juristeri.

De bryr seg ikke med at jeg ikke liker å endre innarbeidede rutiner som har funka greit og enkelt med noe totalt uoversiktlig og upraktisk. Om det gjelder private selskaper eller offentlig sektor. Men de bryr seg nok om en arkitektur som krever at du stadig oppdaterer og kjøper ny program- og maskinvare og avtaler; binder deg opp til ulike pengemaskiner. Uten å skulle kunne forstå eller stille spørsmål ved selve arkitekturen og markeds- eller ideologilogikken. 

Logikken har funnet gjenklang i forvirrende (ofte feilslåtte) og svært dyre informasjons-teknologiske omorganiseringer i offentlig sektor. Satt ut på anbud og sårbare for snarveier og konkurser.

NAV eller sender oss ut i sinnrike omveier i nettskogen, der alminnelige fagfolk med vurderingsskjønn knapt er tilgjengelige, men virker å være redusert til skjemautfyllende funksjonærer. Det kan kjennes (sitert etter Jon Gangdal i KK 18.1. «Som å gå fram og tilbake over bekken etter vann så mange ganger, at den er tørket inn (les: over fristen) når vi endelig finner riktig sted.» Det kan bli dyrt for alle på mange måter.  

Vidunderlige nye verden?

Jeg kjenner meg fort som en idiot. En idiot var i demokratiets vugge, det gamle Hellas, en ordinær innbygger uten særlige yrkeskunnskaper eller kompetanse. En som ikke var interessert i politikk. Etter hvert betegnet ordet en uvitende og ikke-skolert person. I moderne tid, med måling og kategorisering av mennesker gjennom intelligenstester (måling av IQ), ble det en betegnelse for folk som skåret under 60-70 % av gjennomsnittet på slike målinger. Slike som ikke kunne rå seg sjøl. Som man (les: de med definisjonsmakt) egentlig kunne overse når de var plassert som a-b-c- men særlig d-mennesker. Slike det synes å bli flere av i matkøer og på NAV-kontorer. Mens a-menneskene blir stadig færre og rikere – om enn fanget i samme logikk. 

Målingene, kategoriene med sine telleskritt, sin automatikk er tett knyttet til resultatkrav, konkurranse om vekst og avkastning (større tall ut enn inn). Forutsigbarheten og standardiseringen av kundenes (elevenes, pasientenes, arbeidernes osv.) oppmerksomhet og handlinger gjennom telling og måling er perfekt for å kunne styre, sammenlikne og omsette varer, aksjer og folk i et marked. Til å skape pengemaskiner så vel som  overvåking i ideologiske markeder. Tall kan kastes inn i møteplasser for veddemål og auksjoner i finansverdenens spillebuler. Vi sluses inn i veddemål om- og bud på hvordan strømprisen, lakseprisen eller prisen på medisiner og utdannings- og reisetilbud eller bolig blir. Hei hvor det går! For noen. 

Det skremmer meg å se hvor standardiserte og like en del ungdommer opptrer og er. Som styla tvillinger eller flerlinger på autopilot omgitt av skjermer, «influensere» og dop av ulikt slag.        

Det er åpenbart mulig å la seg beruse og fange i speilflatenes skinn bygget over kalkyler og algoritmer. Numne vennes vi til at livets mening er å konkurrere om å vinne, vokse mest og raskest, nyte og ha mest, kunne nyte eget speilbilde. Lykken er alltid bare et tastetrykk unna. Det er knuste speil også.

Vi kan miste evnen til å undres og forstå. I siste instans kanskje en utvikling der vi til slutt mister oss sjøl, isolert i ulike, men koblede bobler og speilkabinetter som programmerte chatbots – redusert til ingen. 

Det plager meg å bli behandlet som en idiot, både i den opprinnelige betydningen og i den moderne formen som gjør oss til omsettelige, standardiserte og umælende varer i et marked.    

I romjula leste jeg to bøker parallelt. Den første en julegave: Lena Lindgrens svært gode essay om medienes ekkokamre og rå oppmerksomhetskapitalisme i lys av den gamle greske myten om Narcissus og Ekko. Hun minner oss om at det er noen som utvikler speilflater og algoritmer, som tjener på at vi trykker på accept, som venner oss til hodeløst å like det og ønske det.   

Den andre var en gammel pocketbok lest for snart 40 år siden: Aldous Huxleys «Brave New World.» Den gamle dystopien fra 1932 (min utgave er fra 1963), virket skremmende aktuell og nær – i slekt med Lindgrens «Ekko.» Ved biologisk og psykologisk betinging (kondisjonering) dyrkes de ulike mennesketypene fra a-d (eller fra alfa til epsilon) fram i svære fabrikker, styrt av et lite «verdensråd.» Et autokrati. (Tilløp til autokratier og svekking av tilnærmede demokratier finnes i de fleste land og verdensdeler. Fra Russland til USA – gjennom Europa, Midt-Østen, Asia og Afrika. Også i samfunn nær oss.)

Et blikk på Huxleys tekst: 

Fra en omvisning på en fabrikken der individer «kondisjoneres» – altså flaskes opp til ulike plasser i hierarkiet, fra alfa – til epsilon-mennesker, redegjør direktøren: «Og det» innskjøt direktøren i sitat-tone..» hemmeligheten ved lykke og dugelighet – å like det du er nødt til å gjøre. All kondisjonering tar sikte på det, å folk til å like sin nødvendige sosiale bestemmelse.» (s.19)… «Vi kondisjonerer massene til å hate landsbygda,» sluttet direktøren. «Men på samme tid kondisjonerer vi dem til å like all slags landlig sport, samtidig som vi passer på at all slik sport skal drives med dyre apparater.»…»Tenk hvor tåpelig det var å la folk drive på med de mest innviklede spill uten å gjøre noe for å øke forbruket. Det er galskap.» (s. 24ff)

Mot slutten av boka (kap 16) utspilles samtaler mellom «alfa»- forskerne Bernhard Marx og Helmholtz Watson, den ukondisjonerte «villmannen» John fra bygda – samt verdenslederen Mustapha Mond. Han er en vitenskapsutdannet ideolog som i sin tid fikk valget mellom fortsatt «fri forskning» på en isolert øy – eller å bli medlem av «Verdensledernes råd». Han valgte makten. 

De to forskerne, en «hypnopediker» og en «følelsesingeniør» er gjennom boka kommet i tvil om det de gjør. De lager slagord og stimuli for folks nytelse, forbruk og neddoping, men får en økende følelse av at dette ikke gir mening Det er ingen ting under overflatene. Man holder kunst, kultur og vitenskap, tanker og drømmer, følelser og smerte i standardisert sjakk for å bevare et stabilt, forutsigbart og «lykkelig» samfunn styrt av en liten gruppe.

Mustapha Mond: «Det er ikke bare så at kunst er uforenlig med lykke, det er vitenskapen også. Vitenskapen og forskningen er farlige saker, vi må holde dem meget omhyggelig bundet og kneblet.»

«Hva for noe?» sa Helmholtz forbauset. «Men vi sier jo støtt at vitenskap og forskning er alt. Det er en hypnopedisk banalitet.» «Tre ganger i uken mellom tretten og sytten år,» innskjøt Bernard. «Og hva med all forskningspropagandaen vi driver på skolen?»

«Ja,, men hva slags forskning?» spurte Mustapha Mond sarkastisk……Jeg interesserer meg for sannheten, jeg liker forskning. Men sannheten innebærer en trusel, forskningen er en offentlig fare….Derfor er det at vi så omhyggelig begrenser området for den fri forskning- derfor var det på at jeg på et hengende hår ble sendt til en øy. Vi tillater ikke forskningen å arbeide med annet enn øyeblikkets mest aktuelle problemer. …Det er pussig å lese hvordan folk på Vår Fords tid kunne skrive om forskningen og fremskrittet. …Kunnskap var det høyeste gode, sannhet den høyeste verdi….Sant nok, oppfatningen begynte å forandre seg allerede den gangen. Vår Ford selv gjorde meget for det, for å flytte vekten fra sannhet og skjønnhet over på velvære og komfort….»

Det er ikke første gangen jeg skriver om slikt. Har spredte forsøk gjennom mange år. Kan velge meg en gammel artikkel som eksempel, lagt ut på bloggen. Et slags varslingsforsøk som ikke virker mindre aktuelt over 20 år seinere. Dystopien til Aldous Huxley synes å ha kommet atskillig nærmere nå. 



Vi setter pris på hus, hage og høner øverst i Groruddalen. Vi har hatt hytte og hus her i snart 50år. Verdier skapt med lite bidrag fra arv og marked, men i samspill. Det vi setter pris på har lite med pris å gjøre. Uten gjeld eller planer om å selge, er prisen på hus og hage uinteressant. I liten grad er vi prisgitt markedsspill, banker eller hodeløse spekulasjoner og glade for det.    

Pensjonen er grei. Helsevesenet bistår med rimelig og god hjelp når slitne kropper må inn for service. Skatter og avgifter er betalt gjennom alle år som investering i muligheter for lys og varme, vann, helse, utdanning, transport og restitusjon. Nedbetalte fellesgoder og rimelig infrastruktur for folk flest; barnebarn og besteforeldre, for marked og næringsliv. Godene forvaltes av solide offentlige institusjoner og valgte politikere, så vel som av system for avtaler mellom partene i arbeidslivet. Et samfunnssystem som nesten er demokratisk!   

Vi lever godt, med stor frihet. Stort sett. Alle har vi vårt; strever i det små og snubler litt i egne eller andres bein. Det finnes blindsoner i systemet. Finner vi slike kan vi si fra; prøve å bruke hodet kritisk. Det er ikke lite bare det. I mange samfunn risiker man hodet ved slik bruk. 

Blindsoner kan man få om man utfører regnestykker riktig, men på smale forutsetninger: Hvis regnestykkene ikke tar høyde for viktige sammenhenger, men likevel tror at forhåndsutregnet fasit er den eneste gyldige. Som når fasit for nytt sjukehus i Oslo utelukker faglig fornuft, erfaringer så vel som folkevalgt motstand. Det kan være skummelt med kalkulasjoner som ikke gir rom for å forstå hodet som viktig for velfungerende kropper og samfunn. Enten det gjelder øyne/briller og tenner som dels holdes utafor helsebudsjetter eller kritisk, faglig fundert fornuft. 

Politikere og økonomer kan ha ført oss inn i blindsoner når felles infrastruktur og ressurs-grunnlag som helseforetak energi/strøm/vann osv. prisgis markedets smale logikk og hodebruk. De gjøres til varer og regnestykker for effektiv avkastning, omsetning og vekst – for noen. 

Når fellesgoder som strøm omsettes og prises som varer i internasjonale markeder, tvinges alle til å bruke hodet i spill og veddemål om utfallet på morgendagens priser. Du og jeg, vi alle blir prissatte varer ved «informasjon» og overvåking. Et slags pokerspill der kort er merket med cookies, apper og målere for alt vi gjør. Vi hektes på gambling prisgitt noen profesjonelle spillere som får bestemme regler, stokke, merke og fordele kortene. De håver inn hovedgevinstene sjøl, mens «folk flest» får enkelte stikk. Mange melder pass. Markedet må få virke uhindret – siteres en AP-minister, og låter som en Høyre-minister. Alle kan bli hodeløse om vi prisgis spekulasjon, markedskonkurranse og vekst som felles verdigrunnlag.  

Vi kan fort bli «rike» om hus og hage kastes inn i spillet. Og hva skulle vi så gjøre? Vi har ikke tenkt å kaste kortene, men be om omstokk; om gradvis endring av spillet ved neste valg. Helst utvikle et demokratisk verdigrunnlag, slik en amerikansk president en gang formulerte det:  «Av folket, ved folket og for folket,» snarere enn å bli prisgitt et spill «av de rike, ved de rike og for de rike.» Vi vil gjerne vedlikeholde det vi setter pris på uten å være prisgitt. 

Om ikke å legge utenriks- og sikkerhetspolitikk i svart.

Vi holder oss med et rimelig bredt tilfang av daglige aviser. Forsøksvis som basis for egne meninger og forsøk på å ta fornuft i bruk i turbulente tider. Aftenposten blir ikke tilstrekkelig. Ved siden av denne får vi Dagsavisen, Klassekampen og Dagens Næringsliv i postkassa. Den siste leser vi dels på nett, får papirutgaven fredag og lørdag sammen med Morgenbladet og lokalavisa. Vi kan være innom andre aviser også, helst på nett, Britiske The Guardian ukentlig. Ulike internasjonale nettsteder søkes opp på internett, dels for å prøve og sjekke annen informasjon.

I liten eller ingen grad går jeg inn i diskusjoner på avisenes egne sider. Det hender mediesurfing og tankeforsøk resulterer i skriverier som et mikroskopiske forsøk på å dele dem. Det gjøres oftest på bloggen der dette skrives: Av og til som baksider i KK. Gjerne under litt tvil sendes de videre i åpnere landskap på «sosiale medier.» 

For mitt vedkommende på ei FB-nettside «Skråblikk» som et forlag en gang insisterte på at jeg måtte få opp etter å ha publisert noe i bokformat. På denne sida prøver jeg også dele kommentarer og innspill verd å lese – uten at jeg nødvendigvis er enig i ett og alt.

Etter en artikkel i DN av Fridtjof Jacobsen i DN 26.3. «De som hatet Amerika» begynte jeg å snekre på en kommentar for bloggen. Jeg leste det som et forsøk på å stemple, og dermed strupe nødvendig mangfold i en vanskelig diskusjon. 

I dagens DN kommer Julie Wilhelmsen med mye av det jeg snekret på, så jeg legger denne snekringen til side.

Snekrer heller videre på en tekst som sikkert blir for lang og vanskelig om den noensinne blir ferdig. Foreløpig overskrift på teksten er: «Fornuften er en slitsom ting.» Litt med Darwin P. Erlandsens «Fornuften er en ensom ting» i bakhodet. Noe som jo er helt feil, men ikke helt. Fornuft og tankevirksomhet er en individuell sak, bør kunne deles, helst tåles, men også prøves. Fornuften er i alle fall en slitsom ting om man ønsker mer enn slagordpreget stempling. Ensom fornuft kan bli galskap, ensporethet, undertrykking og maktmisbruk; fatale feilvurderinger. Det er vel slikt Julie Wilhelmsens innlegg er opptatt av, slikt som ytringsfrihet kan handle om. At DN trykker motinnlegget er et godt tegn på at friheten virker. Vi bør sette pris på å kunne leve i et samfunn der det langt på vei er mulig.  


Under Cubakrisen i 62 var bestefar vernepliktig på Evjemoen. Troppens yngstemann, nettopp fylt 18. Stridende A MP+ uten å være særlig stridslysten. Krisa blei ett av flere referansepunkter for seinere tanker om krig og vold. Om å drepe og dø.

Ved overflytting til Garden blei jyplingen plukka ut til korporalkurs. Var både litt stolt og flau. Stolt over å bli plukka ut, flau fordi stripene på armen fort blei betrakta som strebermerker, tvilsom status som «fornærma menig» og ikke lenger en av gutta. Slikt er ikke greit om du er fra Grorud. «Korporal» er utledet av «hode» på latin, viser til en anfører. Bruke hodet som lagleder for åtte eldre kamerater i troppens minste enhet. Sikkert etter gammel romersk legioninndeling for kriging. Det kunne være utfordrende for tanken.

På korpkurset ville en våken ingeniørstudent diskutere organisering av forsvar. Norsk forsvar virka bygd opp etter gamle tanker om krigføring på Europeiske slettelandskap blant småkonger og adelsfolk? Det passa vel dårlig i norske landskap og med norsk historie? Slikt var ikke diskutabelt. Her fulgte man ordre.

På morgenoppstilling sto korporalen foran det lille laget og meldte til kompanisjefen at alle var på plass – eller ikke. En morgen forsov han seg. Hadde oljet geværet for vedlikehold om kvelden, men rakk ikke å pusse ut. Kompanisjefen valgte akkurat dette geværet for inspeksjon. La tommelen bak sluttstykket for å speile om løpet var reint og så ingen ting. I raseri slengte han geværet bortover plassen og brølte at «dette er hærverk!» «Er det noe som er hærverk her – er det å kaste geværet slik» sa korporalen.

Han ble belønnet med tre stolte døgn i «bua» på grunn av «manglende vedlikehold.» Som var tullball, det var jo omvendt. Refs for ikke å ha våkna i tide, eller for å ha vært oppkjeftig mot en offiser, kunne vært forståelig. Det var noe som sladret om et autoritært system uten autoritet.

Etter år i ulike tenkebokser, ba korporalen om å bli slettet av militære ruller. Som forsøk på å bruke hodet. Han hadde fått barn å bære på armen. Verdier, tenkemåter og ideologier var omskiftelige, virket ikke verd å drepe og dø for. Tenkemåtene- og praksisene våre var i ferd med å ruinere de økologiske, naturgitte livsvilkårene for nye generasjoner. Opprusting, og krigshissing var skarpe bidrag til slike ødeleggelser; rettet oppmerksomheten mot feil fiende. Nektingen på økopolitisk grunnlag førte til rettssak. En rettssak som ble vunnet. Et tegn på et ikke-autoritært system verd å forsvare. Men ikke med mer vold. Romerriket falt i år 476, vi burde klart å tenke bedre i 1973. Eller i 2022?   

Under Grorudbrua hadde noen en gang malt to løsslupne setninger med store bokstaver. Utopiske opprørstanker kanskje skrevet med uro og kjærlighet i en regnfull tid: «Mer sol til norske rumper!» Det milde kravet ble fulgt opp med: «Tenk om det ble krig og ingen møtte opp!» 

                                                                       Trykt på baksida Klassekampen 22.3.22

Om å være fanget i et hjørne

Hjørnet er det ytterste punktet når vi vandrer mellom kryssende linjer. Vi kommer ikke lenger uten å snu. Det skjønner vi kanskje ikke før vi er der.

Når vi prøver snu, kan vi oppdage at linjene ikke kan brytes, at veien tilbake, utveien, virker sperret. Er den sperret av et tilfeldig ras, av noen som ikke vil oss vel, eller av våre egne forestillinger? Prøvelser som krever valg, helst rasjonell handling. Men som også kan utløse irrasjonell panikk. Det går sjelden bra. Glimtet fra Putins TV-opptreden forleden minnet mest om det siste.

Glimtet minnet om to historier om hunder og prøvelser.

I det rommelige huset vårt hadde vi besøk av en livlig ungeflokk. De lekte og tullet med den gamle, store, snille og stivbeinte Berner Sennen-hunden vår. Etter hvert ble bikkja lei og trakk seg tilbake under trappa.

Ungene fulgte etter, de ville leke mer. Dermed sperret de utveien fra hjørnet under trappa. Bikkja ble urolig. Den glefset, forsøkte å bite. En unge fikk et bittmerke og panikk brøt ut.

På lærerskolen hadde vi avsluttende eksamen i norsk stil. En av oppgavene var å analysere et tekstutdrag fra en novelle av Solzhenitsyn, en russisk bejublet nobelprisvinner. Teksten handlet om en lenket og mishandlet hund som ble sluppet fri. En vakker beskrivelse av hundens takknemlighet og glede over en plutselig frihet.

Den oppgaven valgte jeg. Jeg kritiserte dikterens opplegg som altfor enkelt. En lenket og hundset bikkje kunne være uberegnelig om lenka løsnet. Kanskje ville den slikke frigjørerens hender – eller bite dem. Kanskje holde seg til lenka. Helst ville den, om den var sulten og tørst, straks kaste seg over kjøttbiter og vann om det ble tilbudt. «Først mat, så moral,» som Brecht sa. Den ville nok knapt juble over friheten, enda mindre ha en idé om slikt. Tillit og trygghet må bygges langsomt – på gjensidighet.

Kikket bort på en medstudent mens jeg skrev. En trivelig og fin fyr. Flink, alltid med beste stilkarakter. Som litt ensporet kommunist burde han ikke velge denne oppgaven, tenkte jeg. Ante at han kunne bli fanget i sitt eget ideologiske hjørne: Angripe dikteren som hadde sviktet idealene, snarere enn å analysere og svare på oppgaven. Kanskje fikk jeg rett. Han fikk sin dårligste karakter til eksamen.

Bråkete unger,innestengt frustrasjon og redsel. Krig. Veier ut som kan sperres av makt, uforstand og ideologier på villspor. Det går mot eksamenstid og prøvelser. Utveier må finnes, selv om verken fasit på oppgaver eller fornuft foreligger.

Baksiden Klassekampen 28.2.22

Krig. Er det noen voksne i rommet?

Rommet bestefar hinter til er «det store rommet»: «Kloden (som) dreier stille rundt» slik forfatterdebutant Kjærstad navnga novellesamlingen sin i 1980. Smårollingen fra borettslaget vårt på Grorud vokste som forfatter siden; med utforskning av historier, hendelser og muligheter som kan forme liv, vedlikeholde liv og ødelegge liv. Mye å lære og undres over. 

Kloden dreier stille rundt selv om vi som bebor denne ene planeten strever iherdig med å lage bråk; tror vi må «ta rotta på hverandre» og konkurrere: Om økonomisk vekst og avkastning, må angripe hverandre som måkene i Odd Børrezens vise: «Skal-ha-skal ha!» Eller som smårollinger i barnehagen som skriker om spaden – «den er min!» og truer med at «faren min er sterkere enn faren din!» Om de ikke får det som de vil – der og da.

Internasjonal politikk synes å mangle voksne til å forvalte både små og store rom. Enten det dreier seg om nødvendig natursamspill på en klode som ikke kan vokse, eller det dreier seg om fastlåste ideologier, normer og krav med ulike historiske røtter. Ideologier, normer og krav har gjerne feste i jord, i en materiell verden; i den produksjonen som muliggjøres ved tilrettelegging, fordeling og vedlikehold så liv kan gå rundt. For det er vel noe av vitsen og meningen? 

I barnehagen er voksne til stede, kan gripe inn og sørge for at alle får muligheter, at konflikter kan sorteres. Hjelper de som skal vokse opp til å lære og lytte til hverandre, dele og hjelpe hverandre slik at alle kan være med, ha det rimelig bra uten for mye bråk.

I øyeblikket er det mye bråk i Ukraina. Slik bestefar ser det står de på ulike sider og skriker som unger til hverandre: «Denne er min!» «Jeg sa det først!» «Jeg kom først!» «Du jukser!» «Faren min er sterkere enn faren din!» «Jeg har mye større og finere bil enn deg!» «Du snakker så rart!» «Du ser ikke ut som meg!» «Du er slem og får ikke leke med oss!» «Jeg vil ikke leke med deg, nå skal du få juling!»  

Som det het i det gamle «Tramteateret»: «Det går alltid et korstog,» Kanskje vi er for raske til å stille opp i ulike korstog. Noen av oss kanskje fordi vi er sinte, kjenner oss ydmyket, foruretta eller tråkka på – eller bare redde. Noen av oss kanskje fordi vi veit vi har makt, kan gjøre som vi vil og diktere hva andre skal, eller hvor de bør forvises. 

Eller fordi vi ønsker oss makt, kanskje mer makt; vil bli «konge på haugen» som i barndommens store snøfonn i skolegården. Litt som «Padda Sifadda» i Dr.Seuss sin sprelske barnebok: Som kravlet opp på en stadig høyrere pyramide av padder; tråkket dem ned for sjøl å kunne se ut over hele verden. Til den nederste padda ikke klarte mer og hele pyramiden raste. 

Kanskje noen av oss bare tror vi veit best – eller i alle fall heier når kampen er i gang, holder kanskje med den vi tror er sterkest. Slåsskampene i barndommens skolegård ble ganske sikkert muliggjort ved alle tilropene: Heiagjengene rundt kamphanene som oppildnet til mer slåssing og neseblod. Oftest var det en lærer der som kunne rydde opp, i alle fall midlertidig, så det ikke utartet i mer voldsbruk. Som Pelle Parafins Bøljeband sang: «Det enkleste er pistol.»  Stadig aktuell. (Husk at de ikke mente det bokstavelig om du spiller av lenken!) «Læreren» i bandet, Magne Bruteig, sang vi seinere med i Grorud kirkes kammerkor, en vennlig og klok kulturpersonlighet. Det synges, spilles, danses, males og tegnes kanskje for lite!

Er ikke ulike blogginnlegg (og lenker på egen nettside) uttrykk for å «tro at jeg veit noe» – eller å posere som en «voksen i rommet»? Kanskje. Det er mye jeg ikke veit, men jeg har fulgt litt med. På gymnaset skreiv jeg historisk særoppgave om «Norsk utenrikspolitikk etter 1945.» Dykket litt i den første etterkrigshistorien. Siden har jeg fortsatt å lese litt historie, brukt oppslagsverk, nett og ulike aviser. Har fulgt ulike kommentatorer- forsøksvis med ulike politiske vinklinger.

I historien om dagens Ukraina er det vanskelig nok å skille mellom navnene på skiftende politiske Ukrainske ledere, idealister, slåss- og bråkmakere gjennom siste tiår: Kutsjma, Justsjenko, Jarosj, Parubij, Janukovitsj, Jatsenjuk, Porosjenko, Zelenski.

Det er minst like vanskelig å skille mellom sant og rett, juks og bedrag enten kildene kommer fra den ene eller andre siden. Historie og erfaringer gir liten grunn til å stole på noen av aktørene.

Samtidig kommer man knapt videre uten å forsøke å lytte og forstå. Både lange linjer og nære hendelser. 

Litt historikk.

Inntrykkene etter ulike små dykk går omtrent slik (uten særlige kildeanvisninger):

Historisk var Kiev-riket (eller Gardarike som vikingene kalte det) det første Russland. «Rus» en betegnelse (kanskje med opphav i skandinaviske landskap) for østslaviske folkestammer (russere, ukrainere og hviterussere) som gikk om hverandre uten noen etniske forskjeller fram til 13-1400 tallet. Siden har Kiev-riket vært erobret og oppdelt et utall ganger. (Min svigermor ble født i Galicia – i det nåværende Ukraina. Da hun ble født var området del av det Ungarsk-Østerrikske keiserdømmet, før det ble tysk protektorat og dernest innlemmet i Sovjetunionen og utsatt for hungersnød og deportasjoner gjennom 30 åra.) 

Sammen stoppet Sovjetunionen og vestmaktene Hitlers rasistiske «tredje rike»; andre verdenskrig var over. Sovjet bidro sterkt til frigjøring av Finnmark, og trakk deretter troppene tilbake. Det gjorde de ikke i det slaviske området – Øst-Europa. I praksis «delte» Sovjetunionen og USA Europa i to «interessesfærer» – etter hvert med et mellomliggende maktsentrum: Den Europeiske Union. 

Den tyske stål- kull og kjemi- industrien hadde bidratt til å gjenoppbygge Tyskland etter ydmykelsene fra første verdenskrig. Den bidro også sterkt til Hitlers opprustning og ekspansive tredje rike. Det var penger å tjene i krigsmarkedet, nye markeder å erobre. Thyssen-Krupp var en av industri-gigantene. 

Etter den andre krigen, i 1947, kom Marshall-planen (etter USAs utenriksminister) for gjenreising av Europa i ruiner, ikke minst Tyskland. Planen forutsatte liberalisering og økt handel og ble tilbudt både vestlige land og Sovjetunionen. Et «frihets» – og oppbyggingsprosjekt som bevisst ble utformet slik at Sovjet vanskelig kunne akseptere det. (Ref Store Norske). Det bidro nok sitt til den kalde krigen, og fungerte som opptakt både til NATO og OEEC – seinere OECD. Norge deltok i programmet. USA var tidlig skeptiske til norske reguleringer i forlengelsen av konsesjons-lover, partssamarbeid, statsdrevet industri og fordelingspolitikk (som oppbygging av «norsk modell») siden 30-åra. De ønsket å redusere hjelpen, men fant det lite klokt å gjennomføre økonomiske sanksjoner mot et land som grenset mot Sovjetunionen. (Ref. Store Norske).   

NATO ble dannet i 1949 for å demme opp for kommunismen som ble festet i Øst-Europa etter krigen ved kupp i den sovjetiske interessesfæren – som i Tsjekkoslovakia 1948. 

I 1951-52 ble man (Tyskland og Frankrike, etter hvert flere) enige om å kontrollere kull- og stålindustrien – som virkemiddel i den nødvendige gjenoppbyggingen av et ødelagt Europa, og ikke minst som motvekt til ny opprustning og en forsikring overfor Frankrike i så måte.

Krupp fikk straff etter krigen, men finansimperiet til Thyssen-Krupp fra mellomkrigstiden ble reddet, kapitalen kunne ufortrødent vokse videre og tjene penger på gjenoppbygging av det de hadde bidratt til å rive ned. Også som investering i nye og friere markeder som ble stadig bedre avtalemessig tilrettelagt. 

EF/EU som videreføring av Kull- og stålunionen i 1957 (Romatraktaten), hadde et grunn-leggende ideal om full markedsfrihet: Traktatfestet rett og mulighet til å flytte folk, varer og penger dit de kunne gi best- eller størst avkastning i konkurranse mellom investorer og næringsliv. Uten å måtte ty til våpen og krig.

Warszawapakten mellom Øst – Europeiske stater ble dannet i 1955 som en motvekt til NATO. Kanskje utløst av Tysklands gjenopprustning og medlemskap i NATO og EF. Det var bare 10 år siden krigen. Krigen hadde gått hardest ut over Sovjetunionen, ikke minst et Ukraina i ruiner. Den nye pakten gjenreiste i noen grad Sovjetunionen som stormakt, om enn den reelle globale makten økonomisk og militært lå i USA og NATO-alliansen. Med invasjoner i Ungarn 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968 fastslo Sovjet at de ikke aksepterte bråk i klassen. Den egenrådige diktatoren i Romania, den autoritære samlingen av etnisk sprikende staur på Balkan under Tito, kunne antyde at enheten ikke var total.

Den kalde krigen ble preget av atom- og våpenkappløp, beskyldninger, spionvirksomhet og propaganda fra begge sider. Det liknet på en serie «Spy vs. spy» i komibladet «Mad» flittig lest på 60-tallet. Spionene som forsøkte undergrave og bombe hverandre og stort sett falt for egne grep.

Cuba-krisen i 1962 viste at USA ikke tålte at linjer ble overtrådt i egen interessesfære. En interessesfære som åpenbart strakk seg inn i Sør-Øst-Asia med omfattende krigføring der stormakten i noen grad falt for eget grep.

Da Warszawapakten ble oppløst og kommunistpartiene i Østeuropa stort sett forsvant på begynnelsen av 90-tallet, tenkte jeg at nå var det tid for nedrustning på begge sider. Men NATO rustet opp, befestet sitt interesseområde ved å invitere inn, innlemme de tidligere Warszawapakt-landene i NATO. Dels ble de innlemmet i EU sitt frimarkedsregime.

Piske opp- og fiske i opprørte vann.

I det brått «nyliberale» Øst-Europa synes utviklingen dels å bidra til tilnærmet demokrati, men også å føre til nye former for nasjonalisme, autoritære styreformer; oligarki uttrykt som plutokrati og kleptokrati. Kanskje som videreføring av tidligere undertrykkende feudale- og ettpartisamfunn med «sterke menn» dels i konkurranse med hverandre, og med vekslende innbyrdes opprør. Du skal være ganske rik for å kunne bli valgt inn i Ukrainsk politikk. Korrupsjon har vært nær-værende siden landet ble «selvstendig» – som så mange andre steder. Russerne bidrar etter evne til opprør på egne premisser – med en slags ryggdekning i lang (og motsetningsfylt) felles historie.   

USA og NATO (som dels overlapper med EU) har både pisket og fisket etter evne i det samme opprørte vannet – med klar brodd mot Russland og med stadige ydmykelser av den fordums stormakten. Med stadige oppmuntringer og støtte til politikere som vil løsne bånd til Russland og løfte om innrulling i NATO og/eller EU. En amerikansk vise-utenriksminister (Victoria Nuland) og en senator-landsmann (McCain) som opptrer på Majdanplassen i Kyiv med ulike opprørere i 2014 må sees som oppildnende heiarop til en mulig slåsskamp. En klar ydmykelse innenfor en historisk russisk interessesfære sett derfra. Knapt noen dokumentasjon av voksen atferd i et urolig rom.

EU har gjort avtale med Ukraina. Den synes å sette landet i slags økonomisk kolonisituasjon; økonomisk livegenskap – uten særlig sjanse til f.eks. å utvikle egne økonomiske verdikjeder industrielt. (Ref E.Reinert).

Konflikten mellom russiskvennlige (og sikkert støttede) opprørere i Donbass-regionen og regjeringen i Ukraina, ble forsøkt sortert i Minsk- avtalene i 2014 og 2015 mellom Russland, Ukraina – med bistand av Tyskland og Frankrike og aksept av FNs sikkerhetsråd. Avtalen synes knapt forsøkt fulgt opp fra Ukrainsk side – eller noe «vestlig» land. Snarere framheves en slags lovnad om å inkludere landet i NATO. Noe som rimeligvis oppfattes truende av russerne. Gjennom historien er de vant til invasjoner fra vest.  

Dette synes grovt sett å være noe av baklandet for dagens Ukraina- krise.

Om verdier, demokrati og tillit.

Russland er ikke en demokratisk stat etter standardene i vår norske relativt liberale demokratiske rettstat. (Jeg sier relativt – for en perfekt liberal demokratisk rettstat finnes knapt. Hadde den den vært «perfekt» ville den heller ikke vært demokratisk.)

Det er begrenset grunn til å stole på informasjon fra autokraten Putin, eller på oligarkene og kleptokratene som omgir ham. Trykke- tale- og trosfrihet er ingen selvfølge på de kanter, men undertrykkes, fengsles. Alle kommentatorene jeg har tillit til synes å mene at Putins anerkjennelse av utbryterne i Øst-Ukraina og innmarsj med «fredsstyrker» bryter med folkeretten. 

–Brått innspill–og avbrekk 24.2.09:22. :

For to kvelder siden, noen minutter over kl. 22 var jeg i ferd med å avslutte dette bloggforsøket. En underlig dag med to-tall på rekke: 22.2.22, 22:22. På dagen 105 år siden faren min ble født – under første verdenskrig. (Man kan bli numerolog av mindre.) 

Mens jeg skrev videre i går kveld, klikket jeg meg inn på en Youtube-lenke med Putin. Der så jeg en mann som virket sjuk. For første gang siden Trump var i alle kanaler, ble jeg fristet til å forsøke å diagnostisere: Var denne oppblåste mannen, uttrykket og kropps-språket tegn på medikamentell behandling, kanskje bruk av ulike former for dop? Var han i mental ubalanse uten å skjønne det sjøl? Han bjeffet mot – og ydmyket en underordnet leder som åpenbart var fryktelig redd. Fordi han ble hundset? Fordi han, som insider visste hva som var i ferd med å skje? Urovekkende var et svakt uttrykk for det jeg sjøl kjente på akkurat da. 

Etter å ha møtt morgennyhetene i dag, 24.2. – tror jeg, foreløpig, at begge mine forsøk på å tolke Youtube-videoen i går kveld hadde noe for seg. Putin har invadert.

Jeg fortsetter og avslutter likevel der jeg slapp i går kveld:  

Visst tror jeg på vår relativt liberale demokratiske rettstat, på vår «norske modell» som grunnleggende samfunnsverdi. Verdier vi bør verne, dyrke og pleie. Alliansen vi er med i inngir liten støtte til slike verdier, alternative allianser finnes ikke. Warszawapakten var slett ikke noe alternativ da den fantes. Alternativet måtte vært en slags nordisk union – en mulighet som ble forspilt i 1949, i 1972 (dansk medlems-skap i EU), samt 1995 (Sverige og Finland blir medlem i EU).

USA og NATO-allierte er heller ikke nødvendigvis demokratiske stater etter standardene i vår norske relativt liberale rettstat. Du skal være ganske rik – eller ha betydelig økonomisk støtte for å få politisk innflytelse i USA. Valgsystemet kan rigges. Det er begrenset grunn til å stole på informasjon fra ledere i lomma på ulike oligarker og kleptokrater. Lommene til Big business som dirigerer, eier og overvåker mer og mer av verdens finanskapital, produksjons- og vareomsetning – og ikke minst medie- og informasjonsvirksomhet. EUs markedstvang innebærer et åpenbart demokratisk underskudd.

De som påpeker eller avslører slikt, eller som opponerer kan også der bringes til taushet. Bare spør Assange. Eller journalister i allianse-landet Tyrkia, i Ungarn eller Polen. Eller spør ofrene for «alliert» bombing under falske forutsetninger i Irak, Libya osv. Folkerett brytes på begge sider og «folk flest» lider og betaler regningene.

Putin sendte et forslag til NATO for å følge opp Minsk- avtalene til å få slutt på krigshandlinger i Donbass-området i Ukraina gjennom åtte punkter. Et slags overordnet, ideelt punkt lød slik: 

«The Parties shall settle all international disputes in their mutual relations by peaceful means and refrain from the use or threat of force in any manner inconsistent with the purposes of the United Nations.»

Teksten er forbløffende lik den første artikkelen i NATOS eget charter:

«The Parties undertake, as set forth in the Charter of the United Nations, to settle any international dispute in which they may be involved by peaceful means in such a manner that international peace and security and justice are not endangered, and to refrain in their international relations from the threat or use of force in any manner inconsistent with the purposes of the United Nations.»

I vestlige kommentarer finner jeg ikke dette punktet i forslaget fra Putin. Var det bare propaganda? Kommentarer finner jeg til de andre punktene – der Putin vil sikre at NATO ikke overtrer russernes nære interessesfære – som ved at Ukraina blir medlem av NATO. Det kan ikke NATO akseptere. 

Kanskje var punktet med henvisning til FN (som ved Sikkerhetsrådet støttet Minsk-avtalen) bare en ren frekkhet, et spill for galleriet eller forsøk på å sette NATO i forlegenhet ?  

Er kanskje begge formuleringene bare skalkeskjul og tomprat for å kunne gjøre som de vil uansett? Det er makta som rår. Helst knyttet til marked og penger, råderett over jord og økonomiske verdikjeder rammet inn av militær-industrielt-økonomiske komplekser? USAs general og seinere president Eisenhower, advarte mot dette komplekset da han overlot roret til Kennedy i 1962. Det kunne ødelegge demokratiet og en felles framtid. Han visste trolig hva han snakket om og ble ikke hørt.

Vårt eget kommentariat har stort sett stått samlet om å blåse til ilden under utvikling. Jeg har savnet noen «voksne i rommet,» forsvar for tanken om at «liv skal gå rundt» – ikke ødes i krig.

Blant kommentariat og «eksperter» som jeg oppfatter bidrar med voksne stemmer, velger jeg meg offiseren Tormod Heier, den historisk bevandrede og empirisk-praktisk orienterte økonomen Erik Reinert, den vel nokså konservative tidligere utenrikskorrespondenten Ulf Andenæs, den unge NUPI-forskeren Julie Wilhelmsen og den eldre Sverre Lodgaard samt den ordrike og gravende detaljerte Peter M. Johansen i Klassekampen. De er feilbare som oss alle. 

Kanskje velger jeg meg Peter M fordi han er lillebroren til trommisen i bandet vårt på Grorud mot slutten av 50-tallet. Norge er et lite og oversiktlig land. Det kjennes litt trygt å kjenne til folk, å ha møtt dem i ulike hverdagslige situasjoner. Vite at det stort sett går greit om vi gis rom og tid til å samrå oss om det skulle knipe. Pistol kan virke som det enkleste. Det er neppe det beste. Kanskje må vi sjøl prøve å være voksne i rommet.   

«Catch 22»

Vi vender kalenderåret fra 21 til 22. Blikket falt på en gammel bok i hylla: «Catch 22» av Joseph Heller. Mørk humor og ellevill satire over krigens dårskap og vanvidd; speilbilde av samfunn på vranga.    

Handlingen er lagt til en fiktiv liten italiensk øy under 2.verdenskrig. Amerikanske jagerflygere på bombetokt under intens sperreild, ledere og feltstab i skvadronen søker å overleve med hverandre og seg selv. Alle streber etter sitt, om det er å slippe unna tjeneste for å berge livet, stige i gradene og bli general, vinne paradekonkurranser, nedlegge italienske gatepiker eller sko seg på svartebørs-marked. Alle lurer alle, er viklet inn i hverandre gjennom kaotisk dobbelsnakk, rå maktbruk og menneskeforakt.  

Over galskapen hviler et sirkulerende og selvmotsigende regelverk og system som finnes uten å finnes. Regelverket har en nøkkelparagraf: §22. Paragrafen sier at den som er gal skal slippe tjeneste. Er du gal må du søke for å slippe tjeneste. Søker du om å slippe tjeneste er dette bevis for at du ikke er gal. Grunnregelen er at makt gir rett til å gjøre mot andre det andre ikke kan hindre makta i å gjøre. Regler og «sannhet» kan omdefineres av makta slik det passer den til enhver tid. 

Hovedpersonen Yossarian forsøker fortvilte omgående bevegelser for å slippe unna, overleve galskapen. Dels ved å forsøke framstå som gal, dels ved å bruke alminnelig fornuft, avdekker han galskapen. Til liten nytte. Idealer knyttet til medmenneskelighet og tillit, redelighet eller demokratiske retter og alminnelig fornuft er irrelevante eller fraværende på krigsskueplassene. Alle er i konkurranse med alle og seg sjøl. De er tvunget til det. Galskapen er verken til å forstå eller mulig å slippe unna. Det er bare slik det er. 

Catch 22. Nye krigsspill – og dobbelsnakk.

Maktkonkurranse, krig og dobbelsnakk kan fortsatt synes vel så framtredende som rettigheter, medmenneskelighet og tillit, redelighet eller alminnelig fornuft. Dagens samfunn på vranga, under ulike ideologiske paraplyer i konkurranse med hverandre. 

En ideologi viser til et grunnsyn eller samfunnsforståelse som (i positiv forstand) kan motivere og ordne samspill mellom samfunnsmedlemmene. Legge til rette for at samfunnet vedlikeholdes, fornyes og endres ut fra erfaringer og innenfor felles definerte rammer og avtaler. 

Ideologier kan (i negativ forstand) innebære fordreiing av forståelse og virkelighet, drevet av ulike makthavere og deres presteskap. Da forstått som at én tro eller én forståelse av fornuft myntes ut i beslutninger og handlinger pålagt «folk flest» på alle samfunnsområder; ved åpen eller skjult maktbruk internt (indre fiender) eller overfor andre (ytre fiender) som ikke deler et ideologisk trosgrunnlag. 

Konkurranse handler om å vinne; i seg selv en slags krig. Det pågår kriger av ulikt slag rundt oss, sivile og statlige, ideologiske og forretningsmessige, helsemessige, kunnskapsmessige og miljømessige. Krigene er viklet inn i hverandre, vi vikles og veves inn i dem i liten og stor skala. 

Krig og konkurranse forutsetter motstandere, fiender. «Vi» må slå noen for å bli best, vokse og få mest, ruste opp mer, forsvare og utvide det vi har vunnet, kanskje avansere i ulike hierarkier – få mer makt. Om det er knyttet til økonomisk, religiøs eller politisk ideologi. 

Demokratiet som ideologi, er ikke fritatt fra konkurranse og krig av ulikt slag. Kanskje snarere tvert om. Demokrati hyllet som folkestyre med tro- tanke- og handlefrihet kan, utmyntet i prakis, bli forvrengt som skjult eller tvunget «frihet til å handle.» Konkurranse om kunne kjøpe billigst og å selge dyrest, kunne velge blant omsettbare varer. «Frihet» som verdi kan veksles inn i velstand, passiv eller aktiv nytelse for dem som har råd, og som drøm, mål og fortvivelse for dem som ikke har; de som er dømt til å tape ulike konkurranser. 

Noe av det første som forsvinner i krig er sannhet og redelighet. Doble budskap skjules i liten skrift, med nesten usynlig blekk, unndras oppmerksomhet gjennom salg av dop, infotainment og «fake news», i lovnader om gull, grønne skoger, nytelse. Noen steder loves kanskje villige jomfruer i himmelen om du følger makta som ofte er maskulin. Drømmefabrikkene tilrettelegges av pengesterke makteliter og syndikater. Vi lar oss villig lure til å kjøpe blinkende knapper og glansbilder, og kan samtidig sløves slik at vi mister evne til å skille skitt fra kanel, barter fra snørr eller herrer fra knekter og slaver – og mål fra midler. 

Demokratiets usikre stilling som ideologi og praksis.

Demokrati som ideologi påperoper seg at «alle skal med», har like rettigheter, og så langt råd likeverdige muligheter til å delta i diskusjoner om forståelse, fornuft og beslutninger. Vi har menings- og handlefrihet. (Ytringsfrihet, trosfrihet, rettssikkerhet, rett til utdanning, helse, bolig). De nordiske landene har trolig større innslag av demokrati i samfunnsveven enn de fleste andre samfunn, med større grad av tillit til myndigheter og statsforvaltning.

Det er kanskje viktigere enn noen gang å forstå og ta vare på det vi har oppnådd. Også for det større internasjonale samfunnet. 

Demokrati og frihet lever mer som idé enn praksis slik jeg oppfatter verden rundt oss. 

Forskjellene mellom det som sies og det som gjøres kan være urovekkende stor. 

I de ulike ulike samfunnsvevene finnes tråder knyttet til demokrati som ideell tanke og praksis, også i ulike oligarkier og diktaturer. Alle har ulike historier, erfaringer og kulturer. Det gir håp.  

Tråder i vår nordiske vev synes i ferd med å ryke slik vi binder oss stadig tettere inn i oligarkiske mønstre: Oligarkiene i USA (og NATO samt EU). De er våre oligarkier – som vi historisk er tettest knyttet til, kan kjenne oss igjen i. Som vi gjerne foretrekker og har mer tillit til enn  oligarkiene i Russland eller Kina. Men de er kanskje ikke så vesensforskjellige. Vi konkurrerer etterhvert på mange av de samme markedene, deltar i de samme formene for dobbelsnakk. Utviklingen kan bety at den viktige tilliten som er viktig i vår nordiske vev brister.  

I vår vev er frimarkedet og konkurransen om vekst og avkastning blitt rådende som grunn-leggende mønster for samfunnsforståelse på de fleste samfunnsområder. Statens funksjon og mål blir å tilrettelegge for konkurranse i effektive markeder, for å vinne konkurransene om avkastning og penger- og makt. Til noen. Offentlig virksomhet er etterhvert selv blitt organisert etter samme mønster og mål. Det samme målet som Big Business tilrettelegges for. 

Et slikt mål synes å trumfe andre ideale mål om bærekraft og klimautvikling, matsikkerhet, energistyring, likeverd og like rettigheter som styrende samfunnsforståelse. Oligarkiet ligger nær til å utkonkurrere demokrati – uten at vi oppdager det eller kan avdekke det. Skjult i dobbelsnakk.

Verdiene markedsføres i hverdagslivet som muligheter å gi oss (folk flest) penger, makt og frihet til å nyte og slappe av. Det vi skal ønske, det skal vi sette pris på. Ofte bokstavelig talt. 

Drømmen er passiv nytelse, underforstått: unngå å «tenke sjæl.» I en reklameavis for «Smarte hjem» sto nylig å lese: «Smarthjemmet à la 2025 vil sannsynligvis ta seg av alle praktisk gjøremål slik at du kan slappe av.» Budskapet med liten skrift eller usynlig blekk er at du kan overlate strev og beslutninger til algoritmer i Big Data og Big Business – syndikatene. Snakk med chat-bokser om det er noe som du ikke får til å stemme. En smak av «Brave New World» eller «1984.» 

Kremmeren og kantinesjefen Milo i boka til Heller hevder at det som er godt for Milo og aksjeeierne i syndikatet er godt for alle. Milo kan snakke om fred, men skor seg på krigen uansett hvem han snyter eller angriper. 

Da jeg nyleste «Catch 22» var det dagens dobbeltbudskap som ble tydeligere. De stilte seg nærmest i kø, knyttet til mange slags kriger. Som Halfdan Sivertsen skriver – «…tegnan blir førr tydelig. Og dem som sett med makta gjør mæ skremt. Når de fine ordan demmes bli motbydlig. Og tankan bak e jævli`dårlig gjemt.»  

Makthavere (i begrenset grad politikerne som stort sett danser etter andres piper- mer eller mindre dårlig gjemt) synes å eksperimentere på hasardiøst vis med oppvoksende slekter, med globalt miljø og kommende generasjoners livsbetingelser. Enten det gjelder aktuell pandemi, langsiktig miljøforvaltning- eller krig og terror. Kriger som synes viklet inn i hverandre. 

«Catch 22» møter oss daglig i utsagn som ikke går i hop når makta, troen og logikken (uansett om den er statlig eller privat forankret) får konkurranse om økonomisk effektivitet, vekst og avkastning som overordnet mål. Økonomi slik forstått er ikke et middel for meningsfylte og gode liv, trygghet for grunnleggende behov, men blir selve Målet for menneskelig liv og virke.  

«Folk flest» oppdager at behov for lys, varme og helse brister i uregjerlige strømpriser, boligmarkeder, økonomidrevne helseforetak osv. De møtes med dobbeltsnakk og bortforklaring. Politikere kan stå for luftige idealer og glanset frieri (valgflesk), mens finansfyrstene kan ha håndgripelig makt og praktisk styring av informasjon og tyr til omgående bevegelser for å ivareta egne interesser. Slikt kan smitte over på politikere som både må foregi alminnelig innsikt, men også skjeler til egeninteresse. Noen (som lederen i FrP) utvikler mesterskap i slikt snakk. Det er duket for politikerforakt. Oligarkene er nok dyktigere til å gjemme seg når piper blåses og tråder trekkes. 

Noe av tidens dobbeltsnakk kan gå slik: («Visst» – antyder noe som av noen «tas for gitt», ideale mål vi og handlinger vi akter; det vi gjerne sier. «Derfor» – antyder en mulig motsetning. Når det vi gjør – står i motsetning til det vi sier. Kilde til tåkelegging og dobbelsnakk – «Catch 22». 

Det første doble utsagnet er ingen nødvendig motsetning i manges forståelse; snarere en nødvendig sammenheng mange er enig i: Et markedstroens mantra: «Mer for hver krone.»: 

Visst dreier effektiv økonomi seg om å få størst mulig vekst og utbytte (avkastning) ved minst mulig innsats. Derfor må vi ha konkurranse om effektiv avkastning på de fleste områder (som energi og strøm, helse, mat, utdanning, bolig, transport osv.)

Som et lite diskutert premiss for beslutninger på ulike samfunnsområder, vil dobbelsnakk og motsetninger kunne komme til syne, om vi ser etter. Forskjellen mellom det som sies og gjøres.  

Visst må vi verne natur og ivareta felles livsbetingelser. Derfor bygger vi ned natur og ødelegger de samme betingelsene om det gir økonomisk avkastning.  

Visst har vi en klode med begrensede ressurser. Derfor konkurrerer vi om å bruke opp ressursene raskt og effektivt om vi kan tjene på det.

Visst kan vi, ved misbruk av natur og ressurser risikere å etterlate en øde klode til kommende generasjoner. Derfor konkurrerer vi om størst mulig avkastning mens vi ennå kan…

Visst skal vi ha et faglig godt helsetilbud for alle. Derfor er det viktig å organisere helseforetak etter en forretningsmodell for effektiv økonomisk avkastning.

Visst er våre naturgitte energiressurser felles eiendom forvaltet av fellesskapet. Derfor må de splittes opp og omsettes gjennom internasjonale børser for effektiv privat eller statlig avkastning.

Visst er det viktig for norske hjem og norsk industri med forutsigbar rimelig strøm. Derfor må stømsalg tilrettelegges for fri konkurranse om høyest mulig pris og størst mulig avkastning.

Visst settes demokratiske rettigheter og handlefrihet høyt i vårt samfunn. Derfor blir det viktig definere flest mulig handlinger som omsettelige varer, forstå handlefrihet som frihet til å velge varer på markedet.

Visst ønsker vi et likeverdssamfunn med små forskjeller og rimelig fordeling av verdiskaping. Derfor tilrettelegges for fri konkurranse som innebærer økte forskjeller og opphoping av verdier hos globale aktører og syndikater innenfor finans, spekulasjon og produksjon.  

Visst bør alle bidra etter evne til fellesskapet. Derfor må globale aktører i finans og produksjon vernes mot skatter og avgifter til samfunn og fellesskap.

Visst innebærer konkurranse spekulasjon og tapsrisiko for finansinstitusjoner som understøtter investorer og spekulanter. Derfor må staten og fellesskapets midler overføres til finansinstitusjoner og syndikater om finanskriser oppstår.

Visst må vi få rimelig global vaksinering for å stoppe pandemien. Derfor må vi sikre patent-rettigheter og utbytte til Big Medic og syndikatene slik at de kan selge til høystbydende i den internasjonale konkurransen de i stor grad styrer sjøl.

Visst ønsker vi internasjonalt samarbeid for fred, menneskeretter og miljø. Derfor har vi internasjonale avtaler som pålegger og sikrer at varer, tjenester, kapital og personer skal flyte og konkurrere fritt. At tjenester, kapital, eiendom, naturressurser og folk må forstås som omsettelige varer i konkurranse om størst vekst, størst avkastning for globale oligarker og syndikater.

Eksemplene kunne tas videre til det dagligdagse planet. Folk i hverdagslaget som ikke får det til å gå rundt – enten det gjelder strømregninger, boutgifter, transport eller annet. Som oppdager at garantier, avtaler, forsikringer, støtteordninger eller pensjoner ikke holder hva de lovet – sluses inn i sløyfer av chatboter, algoritmer, unnasnakk, dobbeltsnakk – og ikke minst et omfangsrikt regelverk og juristeri. Detter er først og fremst tilgjengelig for dem med midler og spesial-kompetanse, nok etterhvert også tilrettelagt av dem. Det kan være duket for tåkelegging av enhver motsetning mellom det som sies og det som gjøres under dekke av «rettsstaten.»

Mens dette skrives (17.-19 januar) følger jeg debatt om nedlegging av Ullevål sykehus på Stortinget. Et gammelt planvedtak er åpenbart dårlig fundert. Konkrete faglige og demokratiske innvendinger reises fra en svært bred opposisjon. Innvendingene blir tåkelagt gjennom luftig økonomi- og styringslingo. Det vises til beregninger fra Tiltakshaver, Helseforetaket knyttet til økonomi- og fremdriftskrav og effektivitet. Det gamle planvedtaket har åpenbart tatt utgangs-punkt i økonomiberegninger knyttet til eiendoms-forvaltning og arealutnytting – før medisinsk faglig og oppgavebaserte problemstilinger. Innleggende fra H og AP høres nesten ut som algoritmedrevet chat-bot- snakk. 

Diskusjonen i saken kan fungere som en nærstudie i dobbeltsnakk. Den avsløres konkret av representanter fra R, SV, V, FrP – og Lundteigen fra SP gjennom «debatten». Trolig vil eksemplet være gyldig også for andre samfunnsområder, en litt trist forestilling om avmakt. 

Politikere i posisjon kan ikke gjøre noe annet å dobbeltsnakke, kanskje lindre midlertidig. De kan ikke gjøre noe grunnleggende for stabile strømpriser annet enn å dele ut «plaster.» De kan ikke gjøre annet enn å lyse ut for ny oljeleting – uansett miljøkunnskap. De kan ikke sikre samiske driftsrettigheter selv om Høyesterett har sagt at vindmøllekonsesjoner var uriktig gitt. 

De sa i valgkampen at lokaldemokratiet ikke skulle overkjøres, Ullevål ikke nedlegges osv, at sammenslåtte fylker skulle tilbakeføres. De sa noe de egenlig ikke kan gjøre eller gjennomføre. 

Høyre og Arbeiderpartiet (og trolig SP!?) kan ikke snu i saken om Ullevål sykehus. Det ville rokket ved sykehusmodellen lagt opp etter markeds- og avkastningsmodell (som etterhvert mye annen offentlig forvaltning tilrettelagt for privatisering – om det gjelder energi eller naturforvaltning). Det er vanskelig å se hvordan politikere (heller ikke opposisjonen) kan endre noe av det som er sagt og gjort gjennom markeds- og konkurranse-modellen med sitt regelverk og sin juridiksjon, ved økonomitenkning knyttet til finanssyndikater og internasjonalt regelverk bl.a. vevd inn i «de fire friheter.» Det bare «er slik.» 

Spekulanten Milo i «Catch 22» sier at det er til alles beste at det er slik. Alle har sin lott i spekulasjonssyndikatet tilrettelagt slik at han selv tjener fett uansett. Det er klart kaka bare må bli større og større, at vi både kan spise den og ha den, få mer – gitt at Milo sitt syndikat er sikret det meste. Målinger av kundetilfredshet, synlighetskonkurranser og infotainment tilrettelagt av Milo-er og hans hjelpere kan vise at det «folk flest» ønsker det slik. Det blir jo også derfor demokratisk.

Men at det «er slik» er ingen naturgitt nødvendighet. Det er noe mennesker har valgt å si og gjøre.

Noe som kan være en skummel følge av dobbelsnakk – er en forståelse av  at de som ikke innretter seg etter regler om konkurranse om avkastning og oligarkisk makt truer demokrat i og «frihet.» Det kan makta ikke finne seg i, det er oligarkene som skal ha definisjonsmakta.  

Som Milo også sier: Om folk ikke innretter seg etter den reelle makta, må vi slå dem i hodet.

Gjensyn med krigen? 

Den amerikanske generalen og presidenten Dwight D. Eisenhower advarte mot det «militær-industrielle komplekset» da han overlot presidentvervet til Kennedy i 1961. Det kunne ramme demokrati og framtid.

Fra tidlig 60-var USA dypt involvert i krigsføring i SørøstAsia, Viet-Nam-krigen. Som student leste jeg leste samtidig om en økonomiutredning i den amerikanske Kongressen. Den påpekte rustnings-industriens stabiliserende og viktige betydning i amerikansk økonomi. På samme tid leste jeg om kursfall på NewYork-børsen når det kom meldinger om fredssamtaler i Sørøst-Asia. Økonomiens behov for trusselbilder og krig; krigsmarkedet. Markedsøkonomien forutsatte åpenbart krig for å kunne vokse og trives. Rustningsindustrien var en voksende kjempe. Siden er den blitt enorm. Et sted må den gjøre av seg.   

Første gang jeg leste «Catch 22» var på samme tid – fortsatt tidlig 60-tall og med nettopp gjennført militær førstegangstjeneste. Der opplevde vi å pakke stridssekken for kanskje å måtte gå i krig, storkrig. Fordi USA (president Kennedy) og NATO ikke ville akseptere skarpe russiske våpen i egen interessesfære, egen «bakgård» – Cuba. (Selv om Cubanerne hadde bedt om det, noe de hadde rett til etter internasjonal lov). Russerne invaderte ikke. USA invaderte, la en plan for «demokratisering» av øya. De har fortsatt egen base på Cuba, nå med et beryktet fengsel for «terrorister» fengslet uten lov og dom. 

Mens jeg leser boka om igjen, 60 år etter, pakker kanskje norske rekrutter stridssekken på ny. Nå fordi Russland ikke vil akseptere skarpe amerikanske våpen i egen interessesfære, egen «bakgård.» Landet har lang historisk erfaring i å bli angrepet vestfra.   

NATOs norske sjefsgeneral ser det som uakseptabelt at stormakter som Russland har interesse-sfærer. (Spesielt bør de holde seg unna områder som de i stor grad har språklig fellesskap med, som de har lang felles (og motsetningsfylt) kulturhistorie med. Russiske våpen langs grenser mot nærmeste naboland er maktspråk, slik den norske utenriksministeren (og NATO) sier. 

Det er maktspråk når russere holder tilbake og ikke selger gassen de selv produserer til EU.

En norsk forsvarsminister sier at russerne må ruste ned. 

De har vel norsk historisk erfaring med at russere angriper og truer oss østfra? De vet kanskje at russerne har et stort rustningsovertak over NATO? At de har handelsovertak i internasjonale markeder? Det høres som dobbelsnakk.

Dobbeltsnakket vises ved at en stormakt som USA (og NATO) åpenbart har interessesfærer, og at det er akseptabelt. (Uansett hvor i verden, uavhengig av språk, kulturhistorie – og motsetninger, dels uavhengig av internasjonal lov).  

Det regnes ikke som maktspråk når USA og NATO bomber andre land. (Viet-Nam, Serbia, Irak, Afghanistan, Libya osv.) Falske bevis eks. om «masseødeleggelsesvåpen» i Irak som påskudd for bombing er ikke maktspråk.

Det er ikke maktspråk å legge en ring av våpen og baser rundt Russlands grenser, innlemme naboland og tidligere allierte av Russland i NATO. 

Handelsboikott er ikke maktspråk. USA (og NATO eller EU) driver ikke med slikt. Ikke boikott av Iran, Afghanistan , Russland. Eller Cuba som bevislig har vært pint av handelsboikott siden 1960.

USA (og NATO) infiltrerer eller påvirker ikke andre lands politiske beslutninger og valg, driver ikke med propaganda, «fake news,» eller infiltrasjon. De undertrykker ikke ytringer eller bestemte befolkningsgrupper i eget hjemland. (I USA trenger man ingen mobilisering om at «Black Lives Matter»). 

Undertrykking er slikt russere driver med. (Og det gjør de jo. Kinesere også, og kanskje Saudi-Arabia, eller Tyrkia). Nei ikke De er jo med i NATO. Som Ungarn og kanskje snart også Ukraina og Kazakhstan ved den russiske grensen – eller hvem man måtte invitere. Kanskje ikke Saudi-Arabia heller. De er «for all practical purposes» nærmest NATO-medlem. De behandles som stater med lange solide demokratiske tradisjoner, stabile institusjoner og slår ring om våre verdier? Ytringsfrihet, like rettigheter og medbestemmelse? Eller dobbelsnakk?

Ytringsfrihet kan og bør brukes til å avsløre doble budskap, vold og bedrageri – bør oppmuntres. 

Nobels fredspris gis derfor til russeren Muratov som bruker og slåss for ytringsfrihet i Russland; viser doble budskap. (Ja- han fortjener den – doble budskap og manglende ytringsfrihet er helt sikkert svært utbredt i Russland, i Kina, Myanmar, og mange andre steder.) Men i USA (og NATO) praktiseres ytringsfrihet som demokratisk rettighet? (Vi går i stillhet forbi Ungarn og Tyrkia denne gangen).

Om Assange, (eller Snowden eller Manning) bruker ytringsfrihet og dokumenterer doble budskap, overvåking og falskpill – skal de forfølges og fengsles. Slik må det være. Siden det er ytringsfrihet og demokrati i våre interessesfærer blir dokumentasjonen pr definisjon feil, budbringeren kriminell eller gal. Budskapet og dokumentasjonen finnes egentlig ikke. 

Den forrige presidenten i USA var en fornuftig, etterrettelig, pålitelig leder og makthaver i pakt med våre verdier? Skulle noe annet vise seg i praksis må det være feil. Han vant det valget han tapte. Eller omvendt. Han kan få makt igjen. Den som har makt har rett. Sånn er det bare.

Det er i USA (og NATO) vi har frie valg. Manipulering gjennom Gerrymandering, filibuster-regler og lobby-finansiering av partier er demokratisk? Andres valg er ikke frie nok om det ikke passer USA (og NATO). De er korrupte eller manipulerte. Ulike Latin -Amerikanske land har stadig valgt feil ledere. Det gjorde de i Chile, Venezuela, Nicaragua, Panama, Grenada, i Afrikanske land osv. USA måtte gripe inn for å forsvare «våre verdier» om ledere ble valgt som kunne tenkes å drive politikk i strid med markedsinteressene til Big Business. 

De stemte feil på Krim, men foreløpig riktig i Ukraina – selv om de var splittet. Det kan påvirkes.

De venter kanskje bare på ulike invitasjoner fra Ukrainske ledere eller et dumt trekk i det internasjonale spillet fra Putin sin side for å slå dem i hodet. For å forsvare Milo sine verdier. 

Vi må være forberedt på å vende det 5.bud – «du skal ikke slå ihjel» til det motsatte om makta vil. Dobbeltsnakk finnes i politikk og religion – og de kan kobles.

Global finans kan være i krise. Penger blir mindre verd i syndikatenes opphoping av kapital – vi kan stå foran en brutal inflasjon. Våpen hoper seg opp. «Vi» kan få behov for å svi av noen våpen, for å destruere kapital uten at investorer, oligarker og syndikater taper – en «restart» av økonomien. Oljefondet bør investere i krigindustri og oljeutvinning. Det kan snart «lønne seg.» 

Det kan virke som om det militær-industrielt-økonomiske komplekset kan se seg tjent med en krig igjen. Slikt kan vi nok regne med at det vil bli dobbeltsnakket om: «Catch 22.»

Kanskje vi skulle bruke året som er markert med 22-tall til å utforske mulighetene til å si noe nytt. Om kunnskap og fornuft, om politikk, økonomi og butikk. Til å etablere nye praksiser som gir bærekraftige sammenhenger mellom det vi sier og det vi gjør. Som kan være liv laga.  


Legger ved noen lenker til mulig ettertanke, slikt som helst ikke skal diskuteres for høyt og åpent. Den første en gammel dokumentar som NRK visst i sin tid ikke ville vise, der mange av de involverte ikke ville uttale seg osv. Den finnes kanskje ikke men altså likevel… 

Et par lett fortvilte internasjonale innlegg; forsøk på å snakke om slikt som kan snakkes om, men likevel ikke snakkes om – legges også ved:

I siste lenke kommer en sjefssyndikalist og makthaver selv til orde.    

Larry Fink er billionær og grunnla investeringsselskapet BlackRock i 1988 sammen med sju andre. Han er kanskje dagens fremste «Milo» og dobbeltsnakker til egen fordel. Fondet han grunnla er blitt verdens største (ca 6 ganger større enn det Norske Oljefondet). Hans omfattende innflytelse knyttet til organisering av internasjonal kapital og kunnskapsforvaltning kan leses ut av selskapets egen omtale:

Årlig legger fondet ut en tale til sine aksjonærer, i stor grad eksemplarisk framvisning av dobbeltsnakk, ikke minst i forhold til miljø. Cf lenken under, som er hentet fra The Guardian.

«Ny kurs,» oppdatering og handlingsrom.

Pensjonistens liker å «følge med» i nyhetsbildet. Forsøke å være «oppdatert» og «informert» om utviklingstrekk, mønstre og sammenhenger i samtida; hvilken kurs politikere og andre med innflytelse beveger samfunnet i. Gjennom de siste generasjonene har samfunnet, slik vi forstår det, holdt «stø kurs.» En kurs med trygg velferd for mange, mye velstand og spillerom for noen, lite å rutte med for andre.  

Denne kursen fører oss også åpenbart på ville veier knyttet til vedlikehold av naturen vi alle er avhengig av og innvevd i. Det samspillet som er liv. Grensene for samspillet kan ikke krenkes, må vedlikeholdes. Vi kan ikke styre mot global oppvarming mot 2 grader. Det er sånt man har jevnlige globale konferanser om, som i Glasgow. Det er ingen sær individuell forståelse hos pensjonisten at vi globalt er på ville veier, løper i ei blindgate. 

Det er ikke enkelt å holde seg oppdatert, for ikke å si løpende oppdatert; «au courant» som visst franskmennene sier. Ordet «kurs» kommer av et latinsk ord for løp, at noe eller noen flyter i en bestemt retning.

På alle nivåer (hjemme, på jobb – i produksjon og saksbehandling, og i politikk) er det viktig å ivareta hverandres handlingsrom når oppgaver skal løses og kurs legges. Et rom er avgrenset, og kan ha frihetsgrader for ulike løp. Det skal være rom og trygghet til å si fra, nok ro og rom til at informasjon og erfaringer kan hentes, sorteres, deles, diskuteres og prøves før beslutninger treffes. Men altså grenser som ikke bør eller kan overskrides. 

Pensjonisten i skogkanten løper ikke lenger, tusler mer. Har det ikke travelt. Vi bruker den tiden vi trenger til det vi vil, kan og kanskje bør. Justerer egen kurs om noe skulle tilsi det – eller noen sier til, sier fra. I enkelt hverdagsliv skjer det hele tiden rundt små oppgaver og detaljer som skal sorteres, vedlikeholdes eller planlegges. Handlingsrommet vårt er privilegert. Pensjon og økonomi funker. Vi har mer enn vi må ha, trenger ikke mer; prøver vedlikeholde det vi har så lenge det går. Vi bestemmer når vi vil stå opp og legge oss, hva vi vil spise, kle oss i. Vi velger selv hva vi vil lese, høre på eller la oss underholde av, i noen grad bidra til. Ikke minst har vi noen å bry oss om, som bryr seg om oss. Vi får delta i ulike fellesskap.  

De fleste oppgavene har vi (nesten) oversikt over, styrer med dem sjøl. Kanskje kan vi krangle litt, men finner helst rom til å diskutere, finne løsninger. Hverdagen kan få tilstrekkelig friksjon, motstand og spenning gjennom diskusjonene. En god nabo kalte de hverdagslige gnisningene og justeringene for «friksjonsvarme.» En varme som betyr at vi bryr oss om, bryr oss med; kan komme oss videre om vi nå løper eller tusler. 

Men så klør det litt; vi tenker at i et fellesskap, som et samfunn bør være er, skal vi bry oss. I alle fall litt. Vi har ytringsfrihet og skal kunne bidra med erfaringer, varsle fare og urimeligheter om noe er ugreit, om fellesskapet synes å være på feil kurs? Om ingen brydde seg, eller det ikke var rom for å bry seg, hadde vi kanskje ikke noe demokratisk samfunn?   

I et samfunn som vårt skal vi ha bygget inn former for medbestemmelse, muligheter til å ytre seg og til å følge opp ytringer og meninger når noe kjennes ugreit. Som når forskjellen mellom de som har og ikke har øker, når ulike regler gjelder for kong Salomo og Jørgen Hattemaker, når den jorda kommende generasjoner skal arve ødelegges foran øynene våre, kanskje ikke blir liv laga. 

Vi kan verken vente eller kreve at iakttakelser og ytringer skal få store virkninger, i alle fall ikke umiddelbart. Ytringene kjennes oftest som å skulle slippe en fjert i stiv kuling på høyfjellet – i håp om å endre vindretningen. Men forbigående lettelse i eget indre trykk kan kjennes godt. Og munnhellet sier at små tuer kan velte store lass; «sommerfugleffekten» tilsier at små endringer kan forplante seg og få store virkninger. Klarer man være skarp og modig, ha evne til forenkling, kan medier fange opp et eller annet. Særlig om man får koblet opp sex, vold og personfokus.  

Det er mer enn en talemåte å hevde at «ting tar tid.» Ting – eller oppgaver og problemstillinger har tendens til å henge sammen på innvikla, kanskje uventet vis. Det trengs tid for å nøste opp.  

For å forstå og kunne begrunne kursendringer, løse oppgaver godt, trengs ro og omtanke i veksling med andre. Både for å samle erfaringer, kunnskap og informasjon på ulike nivåer, for å bygge tillit. 

Både rom, ro og felleskap for innsikt, tillit og handling synes å bli knappe goder, eller kanskje vi skulle si truet virksomhet. Kursen de siste generasjonene har praksis vært styrt etter helt andre mål og verdier.  

Markedene er travle, ting skal slett ikke ta tid. Tid er penger, og penger får vi aldri nok av – fort nok. Det måles i vekst og verdikjeder enten det er business, offentlig eller politisk virksomhet.

Det handler om å finne strategiske konkurransefortrinn for størst mulig omsetning og avkastning, resultatmål og vekst. Lover og regler for å sikre «fri» konkurranse gjør alt og alle til omsetnings-bare varer: En grunnkurs for samfunnsutviklingen. Der verdier og handlingsrom tilfaller og tilskrives vinnerne i konkurransen; eiere og de som kan arve formuene. Sliterne og taperne får regningen og trange kår. (Men det er vel selvforskyldt og selvvalgt, slik det alltid «naturlig» har vært?)

«Kurs» som ord betegner ikke bare løp i en bestemt retning. Det brukes også for å vise hva gjeldende aksjer og verdipapirer kan kjøpes og selges for. Eller det brukes om sammenhengende undervisning i fag- eller emner. Kanskje går de forskjellige betydningene av ordet «kurs» over i hverandre. Utdanning, undervisning og forskning legges til rette slik at elever og studenter og forskere kan være omsetningsbare i et kunnskapsmarked. Eksamensresultater, velferdstjenester, helse eller energi omsettes i velferds- og helsemarkeder, energimarkeder, dels på børs, som verdipapirer for å anslå hva vi kan kjøpe og selge, kjøpes og selges for. Kanskje på kjønns-markedet, der verdien fort svekkes ved alder. Eller om vi har verdi på noe marked i det hele tatt.  

Den individuelle atferden vår er blitt vare for kjapp omsetning i mange sammenhenger. Vi har fått et eget oppmerksomhetsmarked for hvordan vi bruker tida vår, hva vi bruker den til, kan bruke den til. Det gjelder å være kjapp, være synlig, å fange og bli fanget gjennom «like»-«klikk-og-del», «klikk- og kjøp», «klikk og accept» – prosesser: Algoritme-skredderne vet godt hva vi faller for, klikker på og vil ønske mer av, må ha mer av. Markedene skreddersys for å skape avhengighet. Avhengighet kjennetegnes ved selvforsterkende sirkler: Bare må ha, bare må ha litt mer, ha litt oftere, ha litt enklere, litt fortere. Avhengigheten forsterkes gjennom «cookies» og låses ved et kjapt trykk på «accept,» knappen – til uforståelig juridiske bindingsvilkår. (De juridiske systemene som omgir disse vare og omsetnings-prosessene kan stort sett bare skrus én vei, slik jeg antydet i tidligere blogg om skraller: mer marked, mer konkurranse.)

Uten regulerende tilbakekoblinger (som en sikkerhetsventil eller sikring i en motor) bryter systemet sammen, skjærer seg. Enten det er kroppen, familien, jobben, markedet eller samfunnet. Systemene er ikke dimensjonert for handlingsrom og ro til å forstå, til å justere eller legge om kurs på grunnlag av forståelse og samråd. Et slikt system er sykt. 

Sykelig avhengighet kan altså oppstå om koblingen mellom fysiske/biologiske og mentale systemer blir selvforsterkende, løper ustyrlig i samme retning. 

En vellykket kur forutsetter gjerne sykdomsinnsikt. At den avhengige innser egen sykdom og avhengighet; ser behov for å endre kurs. Gjerne med faglig hjelp utenfra. Ordet «kur» kommer av latinsk «cura» – omsorg, knyttet til behandling av sykdom. Det kan også forstås som hardhendt botemiddel. Eller ordet kan knyttes til fyrstelig mottakelse, det å innynde seg, flørte. (Norsk ordbok). Ved manglende sykdomsinnsikt i lidelser der en sjøl og omgivelsene utsettes for stor fare kan tvang bli nødvendig. 

I disse dager altså: En global konferanse for å stoppe utviklingen mot en forestående (og varslet) klimatisk og økologisk katastrofe. En sykdom som trenger kureres. I Glasgow kunne man visst finne belegg for ulike bruksmåter både av ordene «kurs» og «kur.»

Sentrale grupper av politikere, lobbyister og finansfolk var samlet for å hindre at natur- og samfunnssystemer skjærer seg. De sentrale gruppene, først og fremst politikerne, skulle finne fram til kur for avvenning og samtidig en kurs for balansert vedlikehold, tilbakekobling og reversering av den kursen vi har ligget stødig på lenge.  

Det er ikke så rart at det ble museskritt. Politikerne ved forhandlingsbordene, med innyndende finanslobby i øret, har selv staket ut kursen som har ført oss på avveie. Det er de som har bygget systemene for markeds- vekstkonkurranse. Som har rammet inn systemet juridisk, teknisk og økonomisk. Det var nesten som om vekstjunkier og langere møttes for å skulle avvenne seg sjøl, hverandre og oss fra oljeavhengighet, og økonomisk konkurranse om størst mulig vekst i formuer og avkastning av investeringer for vinnerne, i forbruk, velstand og nasjonalprodukt.  

Egen sykdomsinnsikt som en forutsetning for vellykket kur syntes stort sett fraværende. Forskere og protestanter sto utafor og ropte, men innafor så man liten motsetning i å pushe ny olje (for store korte penger) og å kutte fossilutslipp nødvendig for å redde klima og natur. Med penger kan rikfolk- og nasjoner uansett kjøpe avlat. «Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer,» som han sa avlatspredikant og kvotehandler Tetzel på 1500-tallet. I pengene ligger evige frelse og velstand. En måte å lure seg sjøl og omgivelsene på. Reformasjonen kom som ytringer først slått opp på ei kirkedør. Så tok pengene og dansen rundt Mammon over igjen.

«Folk flest» bør samle seg til «ny reformasjon.» Gjerne med kirka på laget.

Pensjonisten har i utgangspunktet ikke politikerforakt. Det er utsatt, viktig og krevende virke. Det kan synes som om de har bundet seg fast til vekst- og markedsmasta, til avhengighet og mer begrenset handlingsrom enn vi kanskje tror og forstår. Det må ta tid å løsne båndene. Hvis de vil,  kan og ønsker ta fatt på en kur for ny kurs. 

Akkurat nå: Gro Harlem Brundtland, fordums politikerdronning, har ytret seg i en internasjonal finansavis: The Economist. (Hun bidro vel til å feste det tilnærmede oxymoronet «bærekraftig vekst» til masta i sin tid.) I avisa går hun sterkt ut mot den unge opprøreren Greta Thunberg for å bidra til politikerforakt. Det kunne hun spart seg. Akkurat nå. Politikerne greier fint å bygge opp under slik forakt for tiden. Både hjemme og ute.