Dødball og ballspill

Det er tid for intense avslutningsrunder i fotball-VM. Mye dødballer. Vi følger litt med i skogkanten innimellom faglige sysler i etterkant av et privilegert arbeidsliv. Bestefar undres over dagsaktuell spilling og triksing rundt skoletesting og skolepolitikk.

Bestemor reviderer ordbok, holder på med bokstaven «d». Spiller ungene «dødball» lenger? Har ordet plass i revidert ordbok, og hvordan? Barnebarn konsulteres med spørsmål over Snapchat:

Spiller folk dødball? Om noen – er ordet ute?

Svarene triller inn som usikre pasninger mot mål:

Barnebarn 1: Ikke jeg – spiller slåball!

Barnebarn 2: Har spilt brentball, det er det nærmeste.

Barnebarn 3: Ja! Folk her født i 1998 sier at de bruker det ordet! Dødball og brentball betyr det samme. Dødball = slåball = brentball.

Barnebarn 1: Slåball er ikke det samme som dødball/brentball! Ulike regnemåter, og på skolen min spilte vi aldri sistnevnte.

Barnebarn 3: Du blander ikke slåball med stikkball, barnebarn 1?

Barnebarn 1: Neinei! Ingen brenning i slåball. Men har ikke særlig peiling…uansett godt oppsummert :))

Bestefar har andre funderinger enn bestemor; er opptatt av hvordan en tidligere utdanningsminister forsøker å kneble kritikk av mål- og resultatstyringsregimet i skoleverket, som en skolepolitikkens Neymar. Som blander handlinger, regler og sammenhenger, forsøker å trikse seg til dødballsituasjoner; få lagt ballen død – for å kunne sette den igang igjen på egne premisser.

Bestemor er nok litt usikker på hvordan barnebarnas innspill og oppsummering vil funke, men setter pris på engasjementet. Dødball som oppslagsord er vel oftest knyttet opp mot fotballspill. Barnebarnas innspill er ikke å forakte: Ulike ballspill som dødball, stikkball og brentball kan ha fellestrekk. Men spillene kan få mange ulike varianter avhengig av bruken, av hvordan og hvem som bestemmer og håndhever reglene for spillet.

Det ligger noe befriende i barnebarnet som med omfattende ballspillserfaring innser sin begrensning i forhold til ordspill og ballspill. Som likevel kan gledes over spillet, gi innspill i diskusjoner, bruke ulike erfaringer og vinkler. Hvem har egentlig «særlig peiling?» Spilleren, dommeren eller tilskueren? Gleden ved spill forutsetter at det alltid finnes usikkerhet, rom for skjønn og overraskelser, muligheter og rom for læring. At ballen bare unntaksvis bør gis overvåket presisjon og legges død.

Trykket på Klassekampens bakside 13.7.18

 

 

Takk for hilsener! Ha en god dag!

Så var den her igjen, Jonsok. Tida på året når dag og natt glir umerkelig over i hverandre. Dagene blir langsomt kortere. Tidslinja.Litt rart har det alltid vært, denne dagen å bli minnet på at tida går, være født akkurat mens året snur – og i tillegg ha sammenfallende navnedag. En dag for fellesfeiring av høysommeren, feiring av lys og liv – hverandre, alles dag – ikke spesielt min dag. Det har vært fint slik.

Så ble det litt annerledes da Fjesboka kom inn i hverdagen. Ei bok jeg må innømme å åpne stadig sjeldnere, egentlig forsøker å sette i ei hylle litt bortgjemt – et forsøk som vel også såvidt ble formidlet på «tidslinja.» Slik har jeg sjøl i noen tid aldeles oversett de fleste venner og bekjente med annonsert fødselsdag, og det kjennes både godt og litt kleint å få så mange gode hilsener på dagen. Litt kleint fordi det kjennes som jeg sjøl ikke har klart å være oppmerksom nok, etter å ha satt boka i hylla. Den kommer nok stort sett til å stå der.

Tenkte på de vennlige medhjelperne i alle butikkene, som etter en handel, kanskje en strevsom dag smiler: «Ha en god dag!» Som ser ut til å mene det selv om det kanskje er en forventet del av jobben. Prøver sjøl å returnere med det litt gammelmodige  «i lige måde» eller «takk det samme» – kanskje med den samme vendingen, etter at ærendet er utført: «En god dag til deg også!» Merke at det kjennes godt, at det jo er noe jeg – vi, kan mene: At vi skal ha en god dag.

Takk for hilsener – hilser tilbake og ønsker alle en god dag! Kanskje får vi til noen treff ansikt til ansikt også?

 

 

 

 

NOVA

I stjerneklart vinternyår, tusler bestefar gjerne en tur ut, rundt nova for å lette trykket før han går inn til søvnen. Tankestråler trekkes mellom mørkeblått himmelhvelv omkranset av lysglimt til den hverdagslige lille strålen. Tanker og ord flettes i stunden. Vi er alle av stjernestøv; nova er et ord for ei lita stjerne.

Ord, sammenstilling av bokstaver kan peke i mange retninger, men samles på sitt vis i en stille stund for et aldrende hode.

Nova viser til noe nytt, ei ny stjerne, «de Nova Stella» som astronomen Tycho Brahe kalte boka si. Siden stjerner er hunkjønn, ble det nova og ikke novus på latin. Brahes observasjoner endret verdensbilledet i middelalderen. Passer bra akkurat nå, når kvinner blinker til, har fått mot til å kaste sterkt lys, som dvergstjerner, novaer kan. Som kan endre verdensbilleder.

«Blinka lilla stjärna du; hur jag undrar vad du är,» tenker bestefar mens han kikker opp på stjernehimmelen, nynner videre. For bestefar er stjerner fletta inn i musikk, i sang – i korsang. Et kor som yngstedattara en gang fikk være med i, fikk stjernenavnet. NOVA. Blandakor. Igangsatt som hovedfagsprosjekt av student Anne Karin Sundal. Et kor som fortsatt bidrar med vakker sang, som øvde en stund på høgskolen der bestefar hadde sin daglige gange i noen år. Der det sannelig også forskes på velferd under samme bokstavkombinasjon; NOVA.

Det er tid for å gå rundt nova igjen og inn til sengevarmen. Hushjørnet kalles også ei nov. Nova er det utvendige hjørnet på huset der veggstokkene er lafta sammen. Når vi tar en tur rundt nova kan det være for å måle opp husstørrelsen, vårt lille revir. Kanskje pisser vi litt for å markere det, som et fjernt instinktivt ekko.

Når vi går rundt nova, er det gjerne for å være i fred, i skjul. Lette et nødvendig trykk, uten å bli iakttatt. Vel vitende om at det det ikke er alt som høver seg hvor som helst eller hvordan som helst. Men bestefar tenker nok at den lille fredelige stunden rundt nova er innafor. Ikke til sjenanse eller bry for noen. Men han sparker likevel litt snø over kremmerhuset. For sikkerhets skyld.

NOVA som stjerneforskning, musikkforskning og velferdsforskning. Eller like gjerne utøvelse: Som stjernekikking, samsang og måter å hente og dele erfaringer på. Som undring over hvordan vi ter oss. Kanskje gjenoppdagelser av store og små sammenhenger, eller til og med fliker av mer høvelige verdensbilleder.

P.S.

Den lille ettertanken over blei trykt på Klassekampens bakside 21,2.18. Idag.  Litt vemodig er det å tenke på at disse rusleturene rundt nova trolig er over. Fordi det bores og sprenges fem meter ned der jeg hadde stille stunder mot skau og stjernehimmel. Det tåler vi vel, minnene er gode. Vi lever fortsatt privilegert. De som borer og sprenger har jobb å gjøre, det virker som de jobber bra. Husene som kommer tett på der skauen var – vil kikke ned der jeg sto.

Det som er vondt å svelge – er uredelighet ved eiendomstransaksjonene som åpnet for eiendomsspekulanter. Som åpnet for nær dobbel utnytting av tomta enn avtalt ved salg. Vanskelig å svelge eiendomsspekulanter som trikser med oppmåling, utnyttingsgrad og veirett. Vanskelig å svelge Plan- og bygningsforvaltning som legger regelverk, småhusplan med krav til tilpasning, arkitektur osv. til side. Slikt jeg har skrevet om på bloggen før. Kanskje små fliker av mindre høvelige verdensbilder. Tilrettelegging for at menn med makt og penger skal kunne ha seg.

D.S.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eiendomsutvikling. Karusellen går.

Hakkemaskinen bak huset banker og banker. For tida er ikke hjemmekontoret helt hva det pleier være på dagtid. Hadde nettopp lagt ut vinteridyll på Facebook, og satt ved Mac`en i forsøksvis konsentrasjon, da telefonen på skrivebordet ringte.

Det var en vennlig ung mann fra et eiendomsutviklingsfirma som ringte. Presentasjonen gikk litt kjapt, men på oppfordring gjentok han eget navn og firma. Han inviterte til informasjonsmøte. For å informere og invitere til investering i obligasjoner. Mer og sikrere penger å tjene enn i aksjer og bank! Et par tanker raste gjennom hodet mens han snakket, og før jeg avslo: Det virket sært å skulle bli kontaktet av et eiendomsselskap akkurat nå!!

Kjøp av en obligasjon innebærer at du låner pengene dine til et selskap som gir deg en avtalt liten rente på lånet- eller innskuddet, og forplikter seg til å betale tilbake innen et visst tidsrom. Hvis selskapet da ikke skulle finne på å gå konkurs i mellomtida. Ikke ukjent blant eiendomsutviklere. Men for noen kan det sikkert være en god investering. Hvis det ikke kommer en inflasjon som spiser opp gevinsten du ble forespeilet. Eller hvis renta skulle stige i mellomtida – og likevel påføre deg tap.

Bestefar undersøkte litt på sparket om selskapet som hadde ring. Hentet inn noen kjappe bakgrunnsopplysninger på et nettsted som formidler slikt.

Fant et ganske nystarta firma i NACE- bransjen. Et familiefirma egentlig uten noen ansatte oppgitt. Som åpenbart hadde mye gjeld, men også penger. Ante at firmaet var startet for å investere overskudd fra annen virksomhet med gode offentlige støtteordninger. Sikkert grei og alminnelig business det, innovativ satsing. Han som ringte syntes å ha sin del av- og rolle i familiefirmaet.

Ikke visste jeg hva NACE – betyr heller. Det lar seg også finne ut. Det er en bransjebetegnelse som er i bruk i EU/EØS – området for omsetning, utleie av egen eller leid fast eiendom.

SSB har tatt betegnelse og definisjon i bruk. På deres sider fant jeg en tettpakket forklaring. Fant at det også omfattet oppføring av bygg kombinert med eierskap eller utlån av slike bygg og forvaltning av dem – også meglervirksomhet.

Alt i ei tett, omfattende eiendomsutviklingspakke – med tilhørende snirklete juridiske EØS – regler som vel knapt andre enn data-hackere og spesialistutdanna jurister kan forstå. Eller gjerne de som har økonomi til hyre dem – til å gå opp juridiske labyrinter. Som gjennom erfaring lærer hvor blindveiene finnes, hvor omveiene finnes. Hvilke veier som kan fungere som usynlige stier og forbindelsesmuligheter som kanskje bare de som bygget labyrinten veit om.

Så hvorfor ringte den unge mannen i eiendomsutviklingsselskapet til meg? Jeg gikk litt videre på nettet. At akkurat jeg ble ringt opp, kan ha sammenheng med at den unge vennlige mannen som ringte, også jobber i et meglerfirma, er både utvikler og megler. Det samme meglerfirmaet som formidler de stedsfremmede kassene på nabotomta. Kan sikkert være en god investering det. Boligene er så dyre at 40% av kjøpesummen (krav til egenkapital) kan være nesten 10 årslønner for unge relativt nyetablerte boligsøkere. Kanskje er det helst eiendomsutviklere innafor NACE som har råd. Som kan kjøpe for å splitte opp i mange utleiebiter til høy månedsleie? Det er slett ikke sikkert det finnes planer om noe sånt, men det ligger greit til rette.                                                                                                       Hvis du både er megler og utvikler er du i allefall godt informert om hvilke muligheter som ligger ute i markedet. Hvor de gode investeringene kan gjøres.

Vi vet fra før at utviklere og meglere som bygger ut et område, eller planlegger å gjøre det, kontakter dem som bor rundt. For å a) kjøpe opp naboeiendeommene også, b) for å gjøre oppmerksom på businessmulighetene som er synliggjort med utbyggingen, for eksempel ved oppsplitting og utleie, c) for å få dem til å kjøpe seg inn i et nyere hus i samme område, eller som investering for neste generasjon. Dra oss med i investerings- og avkastningsspillet. Hiv deg på! Hiv deg på! For nå skal karusellen gå!

Alt er sikkert grei business. Men bestefar fant vel henvendelsen litt over kanten akkurat nå. Svarte den høflige unge mannen at jeg skjønte han gjerne ville ha pengene våre. Men at eiendomsutvikling og spekulasjon ikke akkurat var noen fortrukket bransje. Vi er blitt trukket inn i en eiendoms- og forvaltningskarusell vi ikke har ønsket, der premissene har vist seg mer enn tvilsomme i mange ledd.

Vi er ikke interessert i å låne ham penger, eller å kaste pensjonspengene våre inn i spillekasinoet verken nå eller i framtida.

 

Om å ivareta miljø

 

Bestemor pakker gammelt servise nennsomt i tomesker hentet på polet. Porselenshøna til søndagsegg arvet etter en oldemor, kakefatet etter en annen. Vakre ting som har vart i generasjoner. Privilegerte er vi som har slikt å kunne ta vare på. Bør ikke klage. Kanskje vi hører til en utidsmessig generasjon som synes det kan være verdt å ta vare på noe som er vakkert og velbrukt.                                                                                                               Vi må regne med skarpe rystelser gjennom huset når det skal sprenges tett på i disse dager. Vil gjerne at klenodiene skal overleve sprenginga, kunne overleveres.

Da vi prøvde å blåse i luren,varsle om og klage på manglende samsvar mellom antatte rystelser, plan- og regelverk overfor bygningetat og utbyggere, sa etaten at man måtte regne med reguleringer og fortetting når man bor i by. Eller kanskje det var utbyggernes advokat som sa det. Det ble vanskelig etterhvert å skille mellom etat og advokat.

Men gravmaskinkjøreren, som også skal sprenge, er en hyggelig fyr. Gjør sikkert jobben bra, skal ha til levemåten som oss alle. Ingen grunn til å skyte på ham. Han klagde litt på at veien opp hit var så smal, at det dels var ugreit brøyta. Men det er jo det da: At dette er en smal, privat vei som brøytes ujamnt. Som ikke kan gjøres breiere, og der mer enn dobling av trafikken nødvendigvis vil gjøre den farlig for skoleungene som bor her, for barnehageunger som går langs veien i flokk og følge når de skal på tur ut i skogen. Sikkerhet for unger er noe vi tenker er funksjonelt – for liv og miljø, ønsker å ivareta.

Vi, som dels er vokst opp her, har ikke helt tenkt at vi bodde i byen. Men vi har jo skjønt at byen tar oss igjen. Vi er lei for det som ble borte, gruer litt for det som kommer.

Det som ble borte, var et lite skogsområde rikt på fugleliv og smådyr, bær og sopp – et biologisk mangfold. Skulle man få plass til så mange hus mulig, måtte regelverket uansett tøyes. Skogen- og hele terrenget måtte fjernes.

Det vi får i stedet for mangfold og miljømessige kvaliteter, er en ring av store firkantede, hvite klosser med valmtak. En helt fremmed byggeform i vårt lille nærmiljø. Da bestefar så salgplansjene fra eiendomsmegleren, fikk han tanker om bygninger blåst opp på stereoider, glansa hylstre. Kropper som ga seg ut for å være noe annet enn det de er.

Formuleringene i Småhusplan og veiledninger for planen har liksom gitt oss litt andre forventninger enn det vi ser utafor huset.

I §3 Småhusplanen, heter det at:

«Hensikten med reguleringsplanen er å legge til rette for en utvikling i planområdet med bebyggelse med småhuskarakter, og å opprettholde og styrke småhusområdenes kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes estetiske, funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter knyttet til eksisterende bebyggelse, landskap, vegetasjon og biologiske mangfold.»   

I veiledning til den samme planen står det:                                                                                               

«En videre utvikling i småhusområdene reiser andre problemstillinger enn tradisjonell feltutbygging fordi hvert tiltak medfører endringer i et allerede etablert og ofte sårbart bygningsmiljø. Dersom slike endringer skal bli vellykkede må det stilles klare krav til funksjonell, miljømessig og estetisk kvalitet i nye byggetiltak. Disse kravene retter seg både til dem som skal planlegge og gjennomføre byggetiltak, og til kommunen som skal behandle søknader. Den fysiske kvaliteten skal sikres gjennom større grad av samspill mellom nytt og eksisterende i forhold til bebyggelsesstruktur, plassering, terrengtilpasning, utforming av volum, høyde, takform og materialbruk».

Bestefar leser mye aviser, holder seg orientert, kobler bilder og inntrykk.

Gårsdagens forunderlige erfaring var overføringen av Trumps tale i Davos, en pinlig opplevelse. Etter en utrolig smiskende innledning av en gammel Davos-gründer, breiet Trump seg først og fremst som en selger av oppblåste glansbilder. Med oppfordring om å slutte opp om «våre felles verdier» knyttet til business, deregulering og mindre skatt. Kanskje best uttrykt slik vi gjorde på gamle Grorud når vi ville drite ut egospellerne på laget: «Først meg sjæl, så meg sjæl og så meg sjæl hvis det er til fordel for meg sjæl.»

Episoden minnet om en tegneseriesetripe i Dagsavisen, «Ernie» og da særlig figuren Sid og «Pirayaklubben» han er med i. Et rendyrket, karikert uttrykk for grådighet, skinnhellighet og korrupsjon. Man foregir noe – men gjør noe helt annet. Eller med Orwells skarpere formuleringer: Det som sies betyr det motsatte.

Vi skjønner at vår forståelse av planer- og reguleringsveiledninger er helt vrangsnudd. Det hadde kanskje vært lettere å forstå om man hadde lagt inn motsatte formuleringer i planene: Man behøver ikke ta hensyn til samspill mellom ny og eksisterende bebyggelselse, ikke ta hensyn til estetisk og miljømessig kvalitet, ikke ta hensyn til trafikkmiljø. Ved utvikling av småhusområder behøver man ikke ta hensyn til landskap, vegetasjon og biologisk mangfold, Utbygger trenger ikke engang varsle om mulighetene for slikt, eller søke dispensasjon. En slik forståelse forutsetter vel at planen anses som tradisjonell feltutbygging?

Innimellom vil vi kanskje forsatt blåse i en og annen lur. Helst knyttet til en utvikling der forvaltningssystemer og miljø etterhvert rigges til for deregulering, for å kunne settes i fritt finansspill til beste for de største spillerne. Mens folk flest skal ha lua i hånda. Trumpifisering, ESAfisering, fagforeningsknusing, veien det blåser. Vi har vel samme påvirkningsmulighet til skifte av vindretning som ved å slippe en fjert på høyfjellet i stiv kuling…

I det småttsomt daglige får vi forsøke å vedlikeholde og ivareta videre likevel. Glede oss over alt som er å gledes over. Det er mye. Forsøke ikke å hisse oss mer opp nå, eller la irritasjonen gå ut over sakesløse gravemaskinkjørere, bygningsarbeidere eller etterhvert nye naboer. Puste i magen igjen.

 

 

 

 

 

 

Tvilsom byggesaksforvaltning

 

Åpent brev til Plan- og bygningsetaten (PBE) i Oslo, til Fylkesmannen og Sivilombudsmannen.

Tillit til redelig opptreden, til ryddig og etterprøvbar forvaltning av lov og rett er blant demokratiets hjørnesteiner. Medborgere har rett til innsyn, til å prøve sin rett på like vilkår.

Vi har en byggesak i et lite nabolag i Ammerudskogen. Saken startet med svikt i redelig oppførsel. Den fortsetter etter vår forståelse med tvilsomme behandlingsprosedyrer i Oslos Plan- og bygningsetat. (PBE). Det vi opplever nå, på Østkanten, minner sterkt om saker som har vært oppe i NRK Brennpunkt. Der etatsleder toer sine hender, mens vi undres på hva som skjer under henne i systemet.

Vi har opplevd at beslutninger i PBE brått snus 180 grader ved at det gis rammetillatelse der byggesøknad tidligere var avslått. At ny saksbehandler underkjenner tidligere saksbehandlervurdering.

Plutselig er boliger lagt ut for salg på Finn.no. Med glanset, uvederheftig informasjon om terreng, trafikk, avstander osv. Med tegninger som tydelig viser hvordan prosjektet totalt bryter med lokal byggestil i nabolaget nær Markagrensa. Det skjer mens klagesak fortsatt er under behandling.

Saken vår er bitte liten i den store samfunnssammenhengen. Den viser kanskje hvordan PBE synes å tillate investorer å ta seg til rette. Den gir et mulig signal om hvordan tillit til forvaltning, rettsstat og demokrati kan forvitre. I det følgende oppsummeres forløpet i saken punktvis:

1) Et lite fellesskap (En lokal Velforening) har fått skogstomt som testamentarisk gave. Felleskapet beslutter å selge tomten etter at den har ligget urørt i mange år.

2) Tomten selges til familie av styremedlem i Velforeningen til gunstige vilkår. Gunstige fordi tomten neppe har veirett, fordi man uansett ønsker lav utnytting, vil bevare lokalmiljøets egenart. Som vilkår for salg bestemmer Velforeningen ved Generalforsamlingen at det skal tinglyses begrensninger i utbygging av tomten.

3) Styremedlemmet (som har deltatt i Vellets salgsforberedelser), lar tomta ligge i årevis, bygger ikke. Skogen vokser.

4) Skogsområdet snauhogges brått uten varsel verken til naboer eller myndigheter en senvinterdag i 2016.

5) Snaughogst utføres av utbygger/investor og ny kjøper av tomta. Som har gitt ca ti ganger prisen Vellet solgte for. Tomta er pantsatt for 100 mill.kroner. Ny eier inngår i et villniss av selskaper.

6) Få dager etter snauhogst foreligger nabovarsel fra PBE om omfattende utbygging. Nær det dobbelte av forutsetningene om begrensninger ved salg fra Velforeningen.

7) Fellesskapet legger inn protester. Både på tegninger, arealutnyttelse, terrenginngrep og måling, dokumenterte trafikkforhold, veirett osv. Ikke minst knyttes protest til omfang.

8) Det viser seg at de som håndterte salg fra Vellet ( blant dem styremedlemmet som fikk kjøpe), har «glemt» å tinglyse begrensningene som forutsatt ved salget. Noe nåværende vel-styre og naboer først oppdager ved hogst og varsel om byggeplaner.

9) PBE går gjennom byggesøknad og protester. Finner en rekke feil. Byggesaken blir avvist overfor utbygger. En rekke endringer må- eller bør gjøres før evt godkjenning. (sept.2016).

10) Utbygger sender inn omfattende advokatklage på avvisningen. Også klagen blir avvist i PBE        ( desember 2016).

12) Utbygger har møter med PBE. Mindre justeringer gjøres. Fornyet byggesøknad sendes inn.

13) PBE, ved ny saksbehandler og ny (vikarierende) avdelingsleder, gir rammetillatelse for bygging etter ny behandling. ( oktober 2017).

14) Det lokale fellesskapet finner at PBS sine anbefalte endringer fra første avslag i liten grad er fulgt opp, at veirett fortsatt er uklar. Omfanget det samme. Undres over helomvending fra PBE på slikt grunnlag. Ruster seg (med begrensede økonomiske midler) til ny runde i saken gjennom dagene før klagefrist. (november 2017).

15) Byutviklingskomitéen opprettholder avslag fra PBE både av byggesak og klager fra utbygger. Sender saken videre til Fylkesmannen for endelig avgjørelse. (november 2017).

16) Fylkesmannen melder at saken er mottatt – og vil bli behandlet innen april 2018.

17) Fellesskapet hevder at saksgang og vurderinger knyttet til fornyet byggesøknad er problematiske, engasjerer advokat. Innhenter uttalelse fra arkitekt som påviser feil i grunnlaget for tomteutnyttelse, målinger og framlagte planer. Fellesskapet legger fram omfattende klage innen frist, på rammevedtak og behandling. (november 2017). I det nye vedtaket om rammetillatelse fra PBE, hevdes bl.a. at veirett ikke er omtvistet. Veirett er omtvistet jfr. historikk og klager.

18) I PBE sin saksliste framgår (november) at utbygger nå har søkt igangsettingstillatelse. (november 2017).

19) I en telefonsamtale med saksbehandler i PBE framgår at igangettingstillatelse trolig blir gitt. Graving kan være rett rundt hjørnet – og dermed også fjerning av alle bevis for mulige feilmålmålinger av høyder og areal.

20) Planlagte hus legges ut av Privatmegleren for salg. (4.12.17). Dette skjer før PBE sitt første avslag, eller seinere klager på PBE sin helomvending har vært gjennom behandling hos Fylkesmannen.

Naboene orienterer seg blant andre som har møtt de samme utbyggere, oppmålere og advokater. Det virker å være folk som synes vant med å kutte hjørner, møter samme saksbehandler i PBE. Vi begynner å lure. Det lukter. Vi synes å oppleve utbyggere/meglere i fri utfoldelse. Som tillates å kutte hjørner på bekostning av naboer og fellesskap.

Uansett hva som måtte kunne påvises av uryddig saksbehandling i større skala, sitter vi med åpenbart tvilsomme prosedyrer i forhold til vår egen sak:

Pkt. 2, 3, 4 og 8 er, sett i sammenheng, åpenbart i strid med redelig opptreden og alminnelig rettsfølelse. Også pkt 4, påpekt av PBE som ulovlig hogst i første runde, og med varsel til utbygger om overtredelsesgebyr. Alle disse punktene ansees som irrelevante i godkjenningsprosessens andre runde.

Dersom pkt 18 og 19, igangsettingstillatelse med oppstart av graving og bygging og salg settes igang nå, må det innebære at PBE også anser pkt. 14-17 over som irrelevante for godkjenningsprosessen. Det må innebære at påpekte feil i høydemålinger etc. tillates fjernet- også som mulig bevismateriale ved tvist.

Gjennomgang og prøving av feil påpekt gjennom advokat og arkitekt blir gjort irrelevante, klageretten blir i praksis tilsidesatt. Fylkesmannens vurdering og behandling ansees også som irrelevant.

Utbyggere- og spekulanters gevinst synes å gis forrang i PBEs behandling. Det er også spekulantene som rår over dyr advokathjelp for å kunne omgå regelverk og ignorere alminnelig rettsfølelse, ikke nabofellesskap. Det virker nærliggende i vår sak å anta at utbygger- og advokatteam bruker den for å fjerne forskrifter de ikke liker (trefelling) såvel som å presse markagrensa (for ytterligere investeringer.) Penga synes å rå, tillit til redelighet og og demokratisk forankret forvaltning forvitrer.

Til Fylkesmann og Sivilombudsmann: Er dette god forvaltningsskikk?

Jon Frode Blichfeldt

Verdivalg

Den gamle gårsdgutten fra Monsebråtan satt gjerne på en stein ved veien når vi gikk til skolen om morran. «Åååårn…» hilste han blidt. Vi hilste «go`morn» tilbake til einstøingen. En enkel nøysom sjel fra fortidas bygd, tenkte vi kanskje, uten å kjenne ham. Han forsvant etterhvert stille fra hverdagsbildet.

En debatt om å være informert for å kunne stemme, vekket ham opp gjennom en minnetråd.

Samme år som bestefar nådde stemmerettsalder, var det stortingsvalg. Jeg trålet det politiske landskapet på forhånd. Deltok i møter, sorterte ut alternativer, traff et valg. Tenkte at hadde man truffet et valg måtte man delta, være aktiv. Valgdagen satt førstegangsvelgeren i bygdas stemmestyre som partirepresentant. Registrerte velgere, hadde ansvar for at alt gikk demokratisk og rett for seg. Høytidsstund.

Da, stillferdig, dukka den gamle gårdsgutten opp i lokalet. Like blid og fåmælt som før, nå for å gi sin stemme. En forvirrende opplevelse for den unge informerte kontrolløren. Kunne hvem som helst bare komme og legge stemmeseddel i urna? Javisst – om koblinga til manntallet var i orden.

«Verdi» har bestefar noe vagt knytta til menneskeverd, rettigheter, plikter og muligheter. Handlingsrom og handlefrihet til å kunne ta vare på seg sjøl og andre. Dele og hjelpe slik at liv kan gå rundt i små og store sammenhenger.

I praksis knyttes «verdi» i dag til konkurranse om økonomisk vekst og avkastning. Til lønnsomhet og omsetning. Handlingsrom er et sted jeg kjøper varer. Handlefrihet å kunne låne penger i bank til å kjøpe mer, bli avhengig av banken. Alt fra jordbruk og fiske, til utdanning, helse, sang og dans måles mot og kontrolleres i forhold til vekst og avkastning. Demokratisk oppbygde avtaleverk, allemannsrett svekkes. Felles forvaltning av rettigheter til helse og utdanning privatiseres for konkurranse og fortjeneste for de få. Vekst og markedskonkurranse er blitt en overordnet verdi for FrP, Ap- og H-politikk. Viktigere enn å ivareta miljø og livsgrunnlag.

Gårdsgutten ville vel vært dårlig informert om dagens klimaendringer, varslet sammenbrudd av økologisk samspill og livsbetingelser for kommende generasjoner. Det synes politikerne fra de tre store partiene å være også. Varslet er kunnskapsbasert, og de lukker øynene.

Politikerne har vel begrensa innflytelse. Det er helst i lukkede multinasjonale styrerom og finanslobbyer beslutninger treffes, makt utøves. For fri bruk av arbeidsfolk og styring av pengestrømmer til seg sjøl. Beslutninger og makt tåkelegges gjennom infotainment så vi slipper forstå. Neppe til fordel for folk flest, slett ikke for gårdsgutter.

Den gamle gårdsgutten som dukka opp i valglokalet i 1965 vitnet om at vi hadde og fortsatt har et slags demokrati – tross alt. Der alle skal med, det er rom for at noe uventet kan skje, kurs kan endres. Om vi styrer unna de tre store.

 

Trykket på baksida Klassekampen 4.9.17

 

Et etterord:  Ovenstående ble sendt inn for noen uker sida. Det er kort tid til valget nå.

Kristin Clemet påberoper seg tyske Merkel i en valgoverskrift: «Keine Experimente.» (Aftenposten 3.9.) Det hun er bekymret for er «reformstopp i offentlig sektor» – som hun anser som eksperimenter og angrep fra venstresida. Stopp av fortsatte privatiseringseksperimenter. Hun mener selvsagt at markedsøkonomien er «er det beste systemet vi kjenner.» Ja – for de rikeste av oss gjelder nok det….

Jeg tror at det «beste» økonomiske systemet vi har kjent er den nordiske modellen fra før 1980-tallet. Etterhvert er vi blitt deltakere i et globalisert markedsliberalt spill og konkurranse om økonomisk vekst. Dette spillet, som Clemet omfavner har ført til det farligste eksperimentet verden har sett: Det setter globalt livsmiljø og klima i fare for kommende generasjoner. Takk være den nordiske modellen, har vi kunnet skrubbe litt i forhold til denne utviklinga. Vi må stoppe de markedsøkonomiske eksperimentene. Det skjer knapt med H og FrP som markedsliberale pådrivere.

Trolig er det likevel ikke stor forskjell på dagens Høyre og Arbeiderpartiet når det gjelder videre drift mot økologisk kollaps. Ingen av dem står for vesentlige «eksperimenter» i noen som helst retning.

Men en stor forskjell er at Høyre holder ikke bare holder sin hånd over klimafornektere og et parti som undergraver grunnleggende verdier. Solberg lar klimafornekterne og verdiforakterne ha viktige hender på styringsrattet, eksperimenterer med disse verdiene.

Det viktigste med årets valg, tenker jeg er å stoppe Listhaug, Søviknes, Anundsen og Jensen – mens det ennå er tid.

De representerer den fremste politiske trusselen mot vår forvaltning av internasjonale menneskeretter og Norsk Grunnlov. Det gjelder «Klimaloven,» Grunnlovens § 112 som underbygger betydningen av et sunt miljø for menneskers livsutfoldelse. Det gjelder internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som også er speilet i den Norske Grunnloven – som et sterkt rettighetsvern. For alle.

FrPs leder Jensen, har tidligere også tatt avstand fra «Den norske modell» – som gjennom et par generasjoner bl.a. gjennom avtale- og regelverk (som Arbeidsmiljøloven) har sikret et rimelig grunnlag for fordeling, velstand, samarbeid og trygghet.

Når natursamspill og klimatiske forutsetninger trues, når rettighetsvernet smuldrer, blir vi alle ofre.

 

 

Jonsok og Facebook

St.Hanskvelden med bål, lått og sang har i uminnelige tider vært en høysommerfeiring. Sumarnatta som ikke bør soves bort når jonsoknatta nesten umerkelig glir over i jonsokdagen – og der vi skal «vandra isaman ute, under dei lauvtunge tre» som Aslaug Låstad Lygre og Geirr Tveit synger om.

Jonsokdagen ble fra middelalderen også viet Johannes døperen, Jonsdagen – på norrønt. For meg har det alltid kjentes litt fint og rart å være navngitt Jon med fødselsdag denne dagen. Den fine felles midtsommersfesten har alltid vært fellesdag, ikke min dag. Men den kunne liksom bli litt det over midnatt, enkelte kunne komme på bursdag, gi en gratulasjon, kanskje stemme opp bursdagssang. Det var litt flaut men litt fint også.

Jonsokdagen i år var vi i Hardanger der søster og svoger feira 45 års bryllupsdag og nær sammenfallende 70-årsdager i trivelig nærslektstevne. En sang fikk jeg også. Som alltid, både fint og litt flaut akkurat det på en dag som skal være fellesdag.

Vel hjemme etter god tur over fjellet sjekkes Facebook. Den er ikke lagt inn på noen telefon – og oppdateres eventuelt når PC`n slås på for morgenens mulige skriveøkt, eller når den slukkes etter at det som måtte ha falt inn i tastaturet den dagen er unnagjort. På tur er PC-en sjelden med.                                                                                                                Denne dagens sjekk bød på en litt forvirrende menge bursdagshilsener. På et vis har jeg jo aldri vært helt vant til å ha «bursdag» som en egen greie.

Det gir litt stoff til ettertanke. Også om det litt doble forholdet jeg har til denne «Fjesboka.» Akkurat som oppmerksomhet rundt bursdagssangen, kan det handle om noe som både er fint – og litt flaut.

Med mitt eget litt uryddige forhold til FB leter jeg ikke så mye rundt, men titter kanskje på hva FB med sine logaritmesystemer har valgt ut for meg akkurat da. Det er vel slik at FB ikke unnlater å gjøre oppmerksom på enhver bursdag, ethvert «likerklikk,» tagging eller kommentar. Ikke sjelden glipper det i oppfølging av slikt for egen del. Litt tilfeldig blir jeg oppmerksom på en bursdag som var, og det blir litt flaut å være forsinka, blir litt kleint. Burde ha sendt en hilsen som glapp. Noen jeg skulle, gjerne ville sett.

Den treffer nok en nerve i oss alle denne fjesboka. Et nødvendig behov for å bli sett, for oppmerksomhet. For sosial og fysiologisk næring etterhvert som vi tumler oss fram. Litt som fluesnapperungene vi følger i disse dager. Som gaper og piper etter oppmerksomhet hver gang snappermor er innom med ei flue.                                                              Etterhvert som de og vi har grodd til, blitt flygedyktige i en eller annen forstand, vet vi jo også at det må dreie seg om gjensidighet: Det å bli sett handler også om å se andre, ikke bare eget behov for oppmerksomhet. FB gir kanskje litt doble muligheter her….

Fjesboka gir muligheter, også med et lite ekko av et Hardangerstev syngeropt over fjorden: «Eg ser deg, eg ser deg, men eg kan`kje koma te deg..»                                                      Når jeg sitter og ser gjennom hilsenene, så kjennes det jo fint. Jeg liker – aldeles uten anførselstegn. Selv om det skulle være en kostelig blanding av kommersielt tilrettelagt tilfeldighet og aktivt ønsket hilsen.

Det kjennes fint å stoppe litt ved hver enkelt, som spenner fra korvenner til gamle bygde- og skolebekjentskaper, klassekamerater, tidligere kolleger, kanskje fjerne – men en gang viktige kontakter fra ungdomspolitikk, studietid. Spinkle eller sterke tråder i det som var, ble og er min lille vev og histore. Som jeg er takknemlig for. I denne sammenhengen: Ingen nevnt, ingen glemt!

 

 

 

 

 

Besinnelse

Besinnelse handler om å tenke seg om, ha herredømme over egne handlinger. Ordet dukka plutselig opp i nyhetsbilder knytta til militær eskalering langt vekk. Minner om gamle kamper dukker opp.

Slåssing ble aldri bestefars greie. En gang, i skolegården, var han på full fart ned issklia og blei spent bein på. Tryna, gjøv løs på synderen, i gang med å jule ham opp. Var nok den sterkeste. Da jeg så de redde øya hans. Stoppa, besinnet meg.

Lærte å slåss på rekruttskolen. Lærte at «du skal slå ihjel»- om kongen befaler. Det kjentes ugreit. Mens vi trente på det omvendte 5. bud, skjedde noe mellom USA og Sovjet utafor Cuba. Eskalering til mulig atomkrig. Vi fikk ordre om pakking av stridssekk. Brått alvor. Kanskje ut og ofre liv for noe vi knapt skjønte bæra av ?

Stormaktene besinnet seg, vi fikk gå videre med de sivile livene våre. Leste og diskutere gjennom 60- åra. Om stormaktsgalskap i Viet-Nam, i Tsjekkia og andre steder. Om et svært militær-økonomisk kompleks i stabilt voksende marked. Avhengig av fiendebilder, ufred og trusler om krig og terror. Religiøs og politisk terror som kompleksets nyttige idioter.

Boka om «Den tause våren» viste at vi var i ferd med å ødelegge økologisk balanse, den største trusselen mot liv og verdier. Militær aktivitet som direkte bidrag til å forstyrre denne balansen, til å skape forvrengte trusselbilder.

Den ferske familiefaren tenkte seg om: Ville jeg bidra aktivt til misbruk av jordas ressurser, kommanderes til krig for diskutable, omskiftelige politiske verdier, kanskje langt vekk? Kunne ikke familie og spirende liv forsvares på bedre vis?

Bestefar nekta videre militær deltaking på økopolitisk grunnlag. Han blei stilt for retten. Aktor virka dårlig forberedt. Klarte ikke å overbevise juryen om at jordas ressurser er uendelige, om at overforbruk og forsøpling av ressurser var verd å forsvare. Heller ikke om at nekteren manglet alvorlig overbevisning. Bestefar vant rettssaken.

Seinere er helst det han frykta blitt bekreftet. Økotrusselen er knapt diskutabel lenger.

Norske og allierte soldater har droppet bomber langt vekk på diskutabelt grunnlag. «Out of area.» Uten å se noen redde øyne. Terrorister trer hetter over ofrenes øyne, over sine egne. Unngår å se, vil bli sett. Følger blindt kongenes, presidentenes, profetenes befaling.

En løs kanon står i speilsalene på NATOS øverste dekk. Gis vi rom til å besinne oss?

Publisert på baksida Klassekampen 13.6.17

Fedrenes synder

Moses var på fjelltoppen Sinai, snakket med Herren og fornyet pakten om levemåtene. Profeten snakka med Herren helt for seg sjøl på toppen. Steg ned så opplyst at han måtte ha slør for det skinnende ansiktet når han skulle forvalte steintavler for sannhet, leveregler og makt. Makta og toppene har tradisjon for å skjule ansiktet og snakke med og for seg sjøl.

Profeten verken spiste eller drakk de 40 dagene på fjelltur. Slikt kan føre både til tankeforvirring og syner. Forvirring kan være effektiv maktbruk. Kan bedøve og oppildne slitne sjeler med behov for å flokkes rundt løfter om gull og dop. Behov for en frelser med oppskrifter så de slipper å tenke.

Profetiske tolkninger av tilslørte og mytiske regelverk har ført til mye vondt blod og mye ulykke for Abrahams etterkommere, Moses en av dem. Fortvilelse har fulgt brutal håndheving og bokstavtro fortolkning og forvaltning av forvirrede oppskrifter fra oldtidens stammekulturer i Midt-Østen til denne dag.

Straffen for dem som syndet mot reglene kunne være hard: «Han lèt straffa for synda åt fedrane koma over born og barneborn i tredje og fjerde ætteleden,» som det heter i vår nynorske versjon av 2.Mosebok. (34,7).

Regjeringa har kommet med sin norske versjon av Moselova. Straffer barn og barnebarn for forfedrenes synder. Oppfølging av profetisk synds- og straffeforvaltning? Hard mot de harde?

Forfedrene til barna som skal straffes var ikke nødvendigvis harde. Men dels drevet på flukt av profeter og sannhetsforvaltere med tilslørte ansikter og skarpe våpen. Flukt fra israelske, eller ulike muslimske fundamentalister i innbyrdes strid. Eller oftere: Globale finans- og markedsoligarker som dreper miljø og livsgrunnlag for egen vinning. Gangbar markedskristen fundamentalisme. Både der og her.

Fundamentalistene som drev dem på flukt, religiøse eller verdslige profeter, syndet ikke. Syndet har de som flyktet. Fordi de kanskje balanserte på sannhetens slakke line. I håp om å redde seg i en fortvilt situasjon de ikke hadde valgt. Det burde ufødte barn og barnebarn ha skjønt.

Slik er visst loven i profetene Keshvari, Listhaugs og Solbergs fortolkning. Nei forresten: Loven må holdes unna. Profeter snakker med og for seg sjøl, tenker for andre, forvalter sannheten. Trenger ikke et sekulært rettssystem for å prøve lov og rett. Eller kritisk presse. Moderne profeter bruker Twitter og Facebook: Lik og del.

Publisert på baksida, Klassekampen 4.3.17