På vei mot valg. Alt kan selges?

I forrige bloggpost skrev jeg om den lille lokale kaféen Steinbra. I utgangspunktet et privat-kommunalt samarbeid knyttet til kultur og servering. I diskusjonen antydet vi at smale regnemåter og regneark kan bli ideologi. Svar på regnestykker blir førende for politiske tiltak og beslutninger. Større sammenhenger kan bli borte, samtidig som man både overser at fasitsvar sjelden finnes og at regnestykker kan settes opp på mange måter. Det gjelder ikke bare kultur, men faglighet på mange felt, ofte innafor offentlig sektor: helse; infrastruktur, utdanning og miljø. Alt betraktes som omsetningsbare og sammenliknbare varer. 

I teksten hintet jeg til at politikere synes å betrakte Ullevål og Aker sykehus som omsetningsbar eiendomsmasse på linje med helsetjenester – i konkurranse med hverandre. Det dreier seg om regnestykker og utbyttbare størrelser; økonomiske forenklinger. Antydningsvis burde både Steinbra og Ullevål/Aker sykehus kunne betraktes som politiske øyeåpnere, henholdsvis kommunalt og nasjonalt. Helse og eiendomsomsetning er to ulike områder.

Sykehussaken skal trolig opp i Stortinget. Det åpner seg sammenhenger der de to største partiene får mye å svare for. Sykehusreformen ble en del av New Public Management (NPM) som ble rullet ut på 80- og 90 tallet i offentlig sektor. Man skulle lære av effektiviteten i privat sektor i konkurransen om markedsandeler: Evne til å skaffe resultater og avkastning for eierne i konkurranse om å kapre kunder og spare kostnader. Være både billig, kundevennlig og gi så høy fortjeneste for eierne som mulig. Eiendomsmarkedet kaster mest av seg, helsefaglige og rettighetsbaserte perspektiver må vike i markedskonkurransen.

Men store deler av offentlig sektor har ikke sin begrunnelse i avkastning. Den er begrunnet i sikring av forutsigbare fellesgoder. En sikring av rettigheter og muligheter der tilgangen i minst mulig grad er avhengig av den enkeltes bakgrunn, som rikdom eller bekjentskaper. Der virksomheten, eller tjenestene, i liten grad egner seg for oppstykking for salg bitvis som varer i et konkurransebasert marked. Det gjelder helse og sosiale tjenester, utdanning, miljø – og nok også i stor grad infrastruktur (kommunikasjon) i et vidstrakt og grisgrendt land som Norge. Den ulykksalige sammenblandingen av felles rettigheter og mål-resultatstyring etter markeds-prinsipper fører også med seg et oppblåst byråkrati, der man lett mister grunnleggende faglighet og oppgaver av syne. Slik man også ser innafor EU-systemet.

NPM ble drevet fram av Arbeiderpartiet og Høyre i fellesskap, noe de ikke snakker mye om. Jeg har begynt å lure på om det er litt ulike grunner for partiene til å ligge lavt. For Arbeiderpartiet kan det sikkert ligge prestisje i ikke å gå tilbake på markedsvendingen tydelig fra Brundtland og Stoltenberg. Kanskje er man redd en ny kurs vil svekke muligheten til å bli EU-medlem, kanskje også true EØS-avtalen på sikt. I Høyre kan man vel tenke litt i samme baner. For Høyres kjernevelgere åpner markedsgjøringen av offentlig sektor mulighet for at store fellesverdier (som sykehus, skoler, barnehager og sosiale institusjoner, vannkraft, veier og jernbanelinjer) bygget opp av skattemidler kan sluses over til omsetning for privat avkastning. 

På høyresiden gir NPM også mulighet for en liten ekstrabonus som særlig FrP vet å utnytte: Markedsgjøringen av rettighetsfeltet blåser opp byråkrati og saksbehandling. Sammenrør av oppgaver, undergraver både faglighet, fellesgoder og et effektivt, saksrettet byråkrati. Det kan brukes som politisk skyts for ytterligere privatisering og angrep på stat og offentlig virksomhet. Et velfungerende byråkrati er et viktig fellesgode som har vært truet av tvilsomme omstillinger gjennom et par tiår. 

De to store partienes synes å mangle vilje og evne til å se at offentlig og privat sektor har ulike oppgaver og begrunnelser; at de ikke uten videre bør sidestilles som vareleverandører i samme type regnestykker. Langs en akse fra «venstre – mot høyre» i økonomisk politikk, legger jeg de to partiene ved siden av hverandre, litt til høyre for midten. Slikt vil jeg forsøke å diskutere mer i vandringen mot valget, i sortering av partier, verdier og egen stemmegiving.   

Lykkeland ?

Det er stortingsvalg til høsten. I et av verdens beste land å leve og bo i, kalt et «lykkeland.»Betegnelsen kjenner bestefar seg igjen i; kjenner seg privilegert som har fått vokse opp og virke med de mulighetene vi fikk.

Valget handler for meg både om forståelse av hvordan vi forvaltet mulighetene slik at det ble så bra, men også om hvordan vi kan forvalte mulighetene for et godt samfunn videre, for nye generasjoner. Ikke skusle vekk det vi har fått til. Mye kan tyde på at vi er i ferd med å gjøre nettopp det. Skusle vekk framtida.

Denne forsøksvise gjenåpningen av bloggen er motivert av flere forhold: 

Det ene er bestefars alminnelige skrivekløe om det han er opptatt av. I pandemitider blir det nok innetid, forsterket i disse dager av nyinnsatt hofte. En betimelig påminning om alminnelig forgjengelighet, og også tanker og erfaringer knyttet til et helsestell som nok er bedre enn i de fleste land. 

Det andre er at skrivekløe og innetid de siste åra har fått utløp i ettertanker om hvordan vår generasjon fikk mulighet til å lære, forstå og ta kunnskap i bruk. Forsøk på å fortelle om- og forstå egne privilegerte erfaringer, også som lærer og forsker. Dels som forsøk på å forstå og bidra til en «norsk modell» for samfunnsliv. Ei bok er blitt resultatet, og bloggen brukes som reklame for den. (Se lenker i slutten av innlegget).

Det tredje er at løpende erfaringer og ettertanker avsluttet mellom permer kan spore til nye skriverier. Da ved å ta bloggen litt i bruk for å sortere politiske alternativer mot valget. I alle fall som en intensjon. Vår generasjon kan kanskje fortsatt bidra med noe. Selv om vi er «uttjent», har gjort vår jobb. Det akademiske uttrykket emeritus, knyttet til stilling, betyr nettopp «uttjent» – en som er ferdig, kanskje også utdatert. Det kan vel hende.

Generasjonen bestefar hører til har fått flere betegnelser underveis og etter hvert som den vokste og gjorde seg ferdig: «Babyboomere», «68-generasjonen», «dessert-generasjonen.» 

«Babyboomere» viser til en bølge av nyfødsler etter krigen, mange sikkert unnfanget i lettelse og glede over vunnet frihet, håp om bedre tider, framskritt. Bestefar ligger i forkant av denne bølgen. Det var fortsatt krig, sikkert håp – ennå mye usikkerhet da han ble til.

«68-generasjonen» er en litt uklar betegnelse som gjerne knyttes til studenturoligheter i Paris våren 1968. En bølge av uro blant studenter og dels arbeidere som bredte seg i Vest-Europa, i USA tok ulike veier de følgende åra. De første åra hadde bølgen politisk og kulturelt preg. Knytta til demokratisering og anti-autoritære strømninger ved læresteder, dels fabrikker, motstand mot eskalerende Viet-Nam-krig, mot ødeleggelse av naturmiljø. Kulturelle understrømmer var preget av individualisme, frihet til å være den man ville, «finne seg sjæl» som Kalvig sang. Et spenningsfelt mellom fellesskap og individualisme. Til Norge kom bølgen på begynnelsen av 70-tallet med ulike utløp – noen nokså idealistisk-autoritære. Bestefar var litt i forkant av denne bølgen også. 

«Dessertgenerasjonen» forstås gjerne som en generasjon som kommer lett til alle fordeler, nærmest gratis som resultat av tidligere generasjoners strev, slit og kamp. Betegnelsen brukes gjerne på ulike generasjoner. Alle generasjoner står jo på skuldrene til dem som gikk foran, eller må dels følge i fotefar og stier andre har gått opp. Et annet bilde kan være en generasjon som surfer på en bølge som bygger seg opp. Skuldre, fotefar og bølger kan både bære og briste, gjøre ferden lett eller ugrei. 

Det gjelder vår generasjon også. At vi er kommet «gratis til fordeler» kjøper jeg ikke. Vi har strevd med å forstå, forvalte og utvikle samfunnet for oss sjøl og hverandre. Vi prøvde å ta fornuft i bruk slik det ble mulig, slik vi forsto. Mye fikk vi til, med framgang på mange fronter. «Lykkeland» er også vår fortjeneste. Et velferdssamfunn ble bygget og videreført som velstandssamfunn. Men velferd og velstand er ikke nødvendigvis etapper langs samme vei som uttrykk for mål og ønsker om stadig framgang og vekst  

Vår generasjons veivalg og bruk av fornuft kan ha bidratt til avsporing. Generasjonen etterlater enorme avtrykk, ikke bare i Groruddalen, men i det globale landskapet som rasering av naturmiljø og livsbetingelser. Velstandsvekst kan bidra til at velferdssamfunnet forvitrer. Bidro framgangene, alt vår generasjon klarte, til overmot og beruselse? Ble vi fartsblinde på ferden langs stadig breiere motorveier? Bidro vi til å miste grep om fornuften, om oss sjøl og hverandre, om landskapet og ferden vår gjennom det? Det kjennes ugreit at etterkommerne synes å måtte ta på seg et stort oppryddings- og nybrottsarbeid etter oss. Et arbeid vi kanskje sviktet å gi dem forutsetninger for.

Kanskje vi ikke prøvde godt nok. Erfaringene og tilbakeblikkene har gjort bestefar mer usikker enn skråsikker. Kanskje ligger det mer håp i usikkerheten: Rom der det fortsatt kan  være mulig å velge, begripe for å kunne ta grep.     

Noe av dette har altså bestefar forsøk å skrive bok om. 

Den heter «Liv og læring» med undertittel: «Bilder fra norsk utdanning og kunnskapsforvaltning gjennom 70 år. Et minnealbum med utsikt fra Groruddalen.» Boka er gitt ut på ABM-media, et ikke-kommersielt  forlag forvaltet av universitetsbiblioteket ved OsloMet. Den kan bestilles på papir, mellom permer, men er også gratis nedlastbar. (Forfatteren har ikke inntekter av boka).

Link til bestilling:

Liv og læring. Jon Frode Blichfeldt – ABM-Media as (abm-media.no)

Link til skriftserien:

https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/715

«Samme blod du og jeg»

                                    

 Høstminne mens årets blader gulner: Bestemor og bestefar i regn og vind og kø foran Pergamonmuseet i Berlin. Med våkne, halvvoksne barnebarn på høstferieuke. Den livlige unge damen ved siden av oss fulgte sin søster og gamle foreldre. Vi småpratet om hva vi skulle se: Skatter fra sivilisasjonens vugge mellom Eufrat og Tigris i Mesopotamia. De mektige blå Ishtar-portene fra Babylon, kileskrift fra biblioteket i Ninive, skrifter med seinere ekko inn i bibelske fortellinger. Våre kulturelle røtter.

Den unge damen ved siden av oss ranket seg stolt: Det er oss det! Hun og familien hadde røtter i Assyria, var fra Ninive!

Storbyferien dokumenterte vår tids blanding av vanvidd og katastrofer. Brennpunkt Berlin. Gufs fra ideologisk bunnfall ved nazistenes «Blut und Boden» knyttet til slekt, rase og jord. Fortidens villfarelser sterkt tilstedeværende i det jødiske minnesmerkets mørke labyrint tett ved Brandenburger Tor.  East-side gallery med restene av en skammens mur. Smykket med fortvilte, håpefulle, naive og fantasifulle uttrykk. Isprengt en nyoppført penthouseblokk med elveutsikt for pengesterk øvre middelklasse, kanskje med Bermuda-konti. Kort vei derfra til uteliggere ved Janowitschbrücke. Eller til vennlig rytmefylt, lett hasjduftende afro-karribeisk klubb ved elva. Men også til høystemte toner i katedralen, ispedd uventede pastorale advarsler mot gamle ideologiske irrganger og ny høyrepopulisme.

Fjerde dagen møtte høsten oss med orkan i kastene. Trær og S-bahnvogn veltet, siden ute av drift. Klare klimavarsler. I den Botaniske hagens store dampende tropiske hus med utrydningstruede plantearter, overvar vi en oppsetting av «Jungelboken.» Vennlig guidet av unge damer i kolonitidsriktige tropehjelmer. På veien tilbake overvar vi fargesprakende illuminasjon av fortidige og nåtidige institusjoners og forretningspalassers overflater. Iscenesatt av et mangfold lysdesignere fra hele verden.

Vi fikk med et lite sammenrullet papir med jungelbudskap fra Botanisk hage:

«Du og jeg, jeg og du. Vi er av samme blod du og jeg.» Vi har del i et stort, viktig fellesskap. Liv og mangfold som bør vernes og dyrkes, institusjonelt, så vel som personlig etter evne.  Også de mange og komplekse røttene som vi ikke alltid kjenner og forstår så godt, Babylon og Ninive.

Naboen i turistkøen med familierøtter i Assyria viste seg å være fra Fredrikstad.

Trykket på baksida «Klassekampen» 22.10.18

 

Dødball og ballspill

Det er tid for intense avslutningsrunder i fotball-VM. Mye dødballer. Vi følger litt med i skogkanten innimellom faglige sysler i etterkant av et privilegert arbeidsliv. Bestefar undres over dagsaktuell spilling og triksing rundt skoletesting og skolepolitikk.

Bestemor reviderer ordbok, holder på med bokstaven «d». Spiller ungene «dødball» lenger? Har ordet plass i revidert ordbok, og hvordan? Barnebarn konsulteres med spørsmål over Snapchat:

Spiller folk dødball? Om noen – er ordet ute?

Svarene triller inn som usikre pasninger mot mål:

Barnebarn 1: Ikke jeg – spiller slåball!

Barnebarn 2: Har spilt brentball, det er det nærmeste.

Barnebarn 3: Ja! Folk her født i 1998 sier at de bruker det ordet! Dødball og brentball betyr det samme. Dødball = slåball = brentball.

Barnebarn 1: Slåball er ikke det samme som dødball/brentball! Ulike regnemåter, og på skolen min spilte vi aldri sistnevnte.

Barnebarn 3: Du blander ikke slåball med stikkball, barnebarn 1?

Barnebarn 1: Neinei! Ingen brenning i slåball. Men har ikke særlig peiling…uansett godt oppsummert :))

Bestefar har andre funderinger enn bestemor; er opptatt av hvordan en tidligere utdanningsminister forsøker å kneble kritikk av mål- og resultatstyringsregimet i skoleverket, som en skolepolitikkens Neymar. Som blander handlinger, regler og sammenhenger, forsøker å trikse seg til dødballsituasjoner; få lagt ballen død – for å kunne sette den igang igjen på egne premisser.

Bestemor er nok litt usikker på hvordan barnebarnas innspill og oppsummering vil funke, men setter pris på engasjementet. Dødball som oppslagsord er vel oftest knyttet opp mot fotballspill. Barnebarnas innspill er ikke å forakte: Ulike ballspill som dødball, stikkball og brentball kan ha fellestrekk. Men spillene kan få mange ulike varianter avhengig av bruken, av hvordan og hvem som bestemmer og håndhever reglene for spillet.

Det ligger noe befriende i barnebarnet som med omfattende ballspillserfaring innser sin begrensning i forhold til ordspill og ballspill. Som likevel kan gledes over spillet, gi innspill i diskusjoner, bruke ulike erfaringer og vinkler. Hvem har egentlig «særlig peiling?» Spilleren, dommeren eller tilskueren? Gleden ved spill forutsetter at det alltid finnes usikkerhet, rom for skjønn og overraskelser, muligheter og rom for læring. At ballen bare unntaksvis bør gis overvåket presisjon og legges død.

Trykket på Klassekampens bakside 13.7.18

 

 

Takk for hilsener! Ha en god dag!

Så var den her igjen, Jonsok. Tida på året når dag og natt glir umerkelig over i hverandre. Dagene blir langsomt kortere. Tidslinja.Litt rart har det alltid vært, denne dagen å bli minnet på at tida går, være født akkurat mens året snur – og i tillegg ha sammenfallende navnedag. En dag for fellesfeiring av høysommeren, feiring av lys og liv – hverandre, alles dag – ikke spesielt min dag. Det har vært fint slik.

Så ble det litt annerledes da Fjesboka kom inn i hverdagen. Ei bok jeg må innømme å åpne stadig sjeldnere, egentlig forsøker å sette i ei hylle litt bortgjemt – et forsøk som vel også såvidt ble formidlet på «tidslinja.» Slik har jeg sjøl i noen tid aldeles oversett de fleste venner og bekjente med annonsert fødselsdag, og det kjennes både godt og litt kleint å få så mange gode hilsener på dagen. Litt kleint fordi det kjennes som jeg sjøl ikke har klart å være oppmerksom nok, etter å ha satt boka i hylla. Den kommer nok stort sett til å stå der.

Tenkte på de vennlige medhjelperne i alle butikkene, som etter en handel, kanskje en strevsom dag smiler: «Ha en god dag!» Som ser ut til å mene det selv om det kanskje er en forventet del av jobben. Prøver sjøl å returnere med det litt gammelmodige  «i lige måde» eller «takk det samme» – kanskje med den samme vendingen, etter at ærendet er utført: «En god dag til deg også!» Merke at det kjennes godt, at det jo er noe jeg – vi, kan mene: At vi skal ha en god dag.

Takk for hilsener – hilser tilbake og ønsker alle en god dag! Kanskje får vi til noen treff ansikt til ansikt også?

 

 

 

 

NOVA

I stjerneklart vinternyår, tusler bestefar gjerne en tur ut, rundt nova for å lette trykket før han går inn til søvnen. Tankestråler trekkes mellom mørkeblått himmelhvelv omkranset av lysglimt til den hverdagslige lille strålen. Tanker og ord flettes i stunden. Vi er alle av stjernestøv; nova er et ord for ei lita stjerne.

Ord, sammenstilling av bokstaver kan peke i mange retninger, men samles på sitt vis i en stille stund for et aldrende hode.

Nova viser til noe nytt, ei ny stjerne, «de Nova Stella» som astronomen Tycho Brahe kalte boka si. Siden stjerner er hunkjønn, ble det nova og ikke novus på latin. Brahes observasjoner endret verdensbilledet i middelalderen. Passer bra akkurat nå, når kvinner blinker til, har fått mot til å kaste sterkt lys, som dvergstjerner, novaer kan. Som kan endre verdensbilleder.

«Blinka lilla stjärna du; hur jag undrar vad du är,» tenker bestefar mens han kikker opp på stjernehimmelen, nynner videre. For bestefar er stjerner fletta inn i musikk, i sang – i korsang. Et kor som yngstedattara en gang fikk være med i, fikk stjernenavnet. NOVA. Blandakor. Igangsatt som hovedfagsprosjekt av student Anne Karin Sundal. Et kor som fortsatt bidrar med vakker sang, som øvde en stund på høgskolen der bestefar hadde sin daglige gange i noen år. Der det sannelig også forskes på velferd under samme bokstavkombinasjon; NOVA.

Det er tid for å gå rundt nova igjen og inn til sengevarmen. Hushjørnet kalles også ei nov. Nova er det utvendige hjørnet på huset der veggstokkene er lafta sammen. Når vi tar en tur rundt nova kan det være for å måle opp husstørrelsen, vårt lille revir. Kanskje pisser vi litt for å markere det, som et fjernt instinktivt ekko.

Når vi går rundt nova, er det gjerne for å være i fred, i skjul. Lette et nødvendig trykk, uten å bli iakttatt. Vel vitende om at det det ikke er alt som høver seg hvor som helst eller hvordan som helst. Men bestefar tenker nok at den lille fredelige stunden rundt nova er innafor. Ikke til sjenanse eller bry for noen. Men han sparker likevel litt snø over kremmerhuset. For sikkerhets skyld.

NOVA som stjerneforskning, musikkforskning og velferdsforskning. Eller like gjerne utøvelse: Som stjernekikking, samsang og måter å hente og dele erfaringer på. Som undring over hvordan vi ter oss. Kanskje gjenoppdagelser av store og små sammenhenger, eller til og med fliker av mer høvelige verdensbilleder.

P.S.

Den lille ettertanken over blei trykt på Klassekampens bakside 21,2.18. Idag.  Litt vemodig er det å tenke på at disse rusleturene rundt nova trolig er over. Fordi det bores og sprenges fem meter ned der jeg hadde stille stunder mot skau og stjernehimmel. Det tåler vi vel, minnene er gode. Vi lever fortsatt privilegert. De som borer og sprenger har jobb å gjøre, det virker som de jobber bra. Husene som kommer tett på der skauen var – vil kikke ned der jeg sto.

Det som er vondt å svelge – er uredelighet ved eiendomstransaksjonene som åpnet for eiendomsspekulanter. Som åpnet for nær dobbel utnytting av tomta enn avtalt ved salg. Vanskelig å svelge eiendomsspekulanter som trikser med oppmåling, utnyttingsgrad og veirett. Vanskelig å svelge Plan- og bygningsforvaltning som legger regelverk, småhusplan med krav til tilpasning, arkitektur osv. til side. Slikt jeg har skrevet om på bloggen før. Kanskje små fliker av mindre høvelige verdensbilder. Tilrettelegging for at menn med makt og penger skal kunne ha seg.

D.S.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eiendomsutvikling. Karusellen går.

Hakkemaskinen bak huset banker og banker. For tida er ikke hjemmekontoret helt hva det pleier være på dagtid. Hadde nettopp lagt ut vinteridyll på Facebook, og satt ved Mac`en i forsøksvis konsentrasjon, da telefonen på skrivebordet ringte.

Det var en vennlig ung mann fra et eiendomsutviklingsfirma som ringte. Presentasjonen gikk litt kjapt, men på oppfordring gjentok han eget navn og firma. Han inviterte til informasjonsmøte. For å informere og invitere til investering i obligasjoner. Mer og sikrere penger å tjene enn i aksjer og bank! Et par tanker raste gjennom hodet mens han snakket, og før jeg avslo: Det virket sært å skulle bli kontaktet av et eiendomsselskap akkurat nå!!

Kjøp av en obligasjon innebærer at du låner pengene dine til et selskap som gir deg en avtalt liten rente på lånet- eller innskuddet, og forplikter seg til å betale tilbake innen et visst tidsrom. Hvis selskapet da ikke skulle finne på å gå konkurs i mellomtida. Ikke ukjent blant eiendomsutviklere. Men for noen kan det sikkert være en god investering. Hvis det ikke kommer en inflasjon som spiser opp gevinsten du ble forespeilet. Eller hvis renta skulle stige i mellomtida – og likevel påføre deg tap.

Bestefar undersøkte litt på sparket om selskapet som hadde ring. Hentet inn noen kjappe bakgrunnsopplysninger på et nettsted som formidler slikt.

Fant et ganske nystarta firma i NACE- bransjen. Et familiefirma egentlig uten noen ansatte oppgitt. Som åpenbart hadde mye gjeld, men også penger. Ante at firmaet var startet for å investere overskudd fra annen virksomhet med gode offentlige støtteordninger. Sikkert grei og alminnelig business det, innovativ satsing. Han som ringte syntes å ha sin del av- og rolle i familiefirmaet.

Ikke visste jeg hva NACE – betyr heller. Det lar seg også finne ut. Det er en bransjebetegnelse som er i bruk i EU/EØS – området for omsetning, utleie av egen eller leid fast eiendom.

SSB har tatt betegnelse og definisjon i bruk. På deres sider fant jeg en tettpakket forklaring. Fant at det også omfattet oppføring av bygg kombinert med eierskap eller utlån av slike bygg og forvaltning av dem – også meglervirksomhet.

Alt i ei tett, omfattende eiendomsutviklingspakke – med tilhørende snirklete juridiske EØS – regler som vel knapt andre enn data-hackere og spesialistutdanna jurister kan forstå. Eller gjerne de som har økonomi til hyre dem – til å gå opp juridiske labyrinter. Som gjennom erfaring lærer hvor blindveiene finnes, hvor omveiene finnes. Hvilke veier som kan fungere som usynlige stier og forbindelsesmuligheter som kanskje bare de som bygget labyrinten veit om.

Så hvorfor ringte den unge mannen i eiendomsutviklingsselskapet til meg? Jeg gikk litt videre på nettet. At akkurat jeg ble ringt opp, kan ha sammenheng med at den unge vennlige mannen som ringte, også jobber i et meglerfirma, er både utvikler og megler. Det samme meglerfirmaet som formidler de stedsfremmede kassene på nabotomta. Kan sikkert være en god investering det. Boligene er så dyre at 40% av kjøpesummen (krav til egenkapital) kan være nesten 10 årslønner for unge relativt nyetablerte boligsøkere. Kanskje er det helst eiendomsutviklere innafor NACE som har råd. Som kan kjøpe for å splitte opp i mange utleiebiter til høy månedsleie? Det er slett ikke sikkert det finnes planer om noe sånt, men det ligger greit til rette.                                                                                                       Hvis du både er megler og utvikler er du i allefall godt informert om hvilke muligheter som ligger ute i markedet. Hvor de gode investeringene kan gjøres.

Vi vet fra før at utviklere og meglere som bygger ut et område, eller planlegger å gjøre det, kontakter dem som bor rundt. For å a) kjøpe opp naboeiendeommene også, b) for å gjøre oppmerksom på businessmulighetene som er synliggjort med utbyggingen, for eksempel ved oppsplitting og utleie, c) for å få dem til å kjøpe seg inn i et nyere hus i samme område, eller som investering for neste generasjon. Dra oss med i investerings- og avkastningsspillet. Hiv deg på! Hiv deg på! For nå skal karusellen gå!

Alt er sikkert grei business. Men bestefar fant vel henvendelsen litt over kanten akkurat nå. Svarte den høflige unge mannen at jeg skjønte han gjerne ville ha pengene våre. Men at eiendomsutvikling og spekulasjon ikke akkurat var noen fortrukket bransje. Vi er blitt trukket inn i en eiendoms- og forvaltningskarusell vi ikke har ønsket, der premissene har vist seg mer enn tvilsomme i mange ledd.

Vi er ikke interessert i å låne ham penger, eller å kaste pensjonspengene våre inn i spillekasinoet verken nå eller i framtida.

 

Om å ivareta miljø

 

Bestemor pakker gammelt servise nennsomt i tomesker hentet på polet. Porselenshøna til søndagsegg arvet etter en oldemor, kakefatet etter en annen. Vakre ting som har vart i generasjoner. Privilegerte er vi som har slikt å kunne ta vare på. Bør ikke klage. Kanskje vi hører til en utidsmessig generasjon som synes det kan være verdt å ta vare på noe som er vakkert og velbrukt.                                                                                                               Vi må regne med skarpe rystelser gjennom huset når det skal sprenges tett på i disse dager. Vil gjerne at klenodiene skal overleve sprenginga, kunne overleveres.

Da vi prøvde å blåse i luren,varsle om og klage på manglende samsvar mellom antatte rystelser, plan- og regelverk overfor bygningetat og utbyggere, sa etaten at man måtte regne med reguleringer og fortetting når man bor i by. Eller kanskje det var utbyggernes advokat som sa det. Det ble vanskelig etterhvert å skille mellom etat og advokat.

Men gravmaskinkjøreren, som også skal sprenge, er en hyggelig fyr. Gjør sikkert jobben bra, skal ha til levemåten som oss alle. Ingen grunn til å skyte på ham. Han klagde litt på at veien opp hit var så smal, at det dels var ugreit brøyta. Men det er jo det da: At dette er en smal, privat vei som brøytes ujamnt. Som ikke kan gjøres breiere, og der mer enn dobling av trafikken nødvendigvis vil gjøre den farlig for skoleungene som bor her, for barnehageunger som går langs veien i flokk og følge når de skal på tur ut i skogen. Sikkerhet for unger er noe vi tenker er funksjonelt – for liv og miljø, ønsker å ivareta.

Vi, som dels er vokst opp her, har ikke helt tenkt at vi bodde i byen. Men vi har jo skjønt at byen tar oss igjen. Vi er lei for det som ble borte, gruer litt for det som kommer.

Det som ble borte, var et lite skogsområde rikt på fugleliv og smådyr, bær og sopp – et biologisk mangfold. Skulle man få plass til så mange hus mulig, måtte regelverket uansett tøyes. Skogen- og hele terrenget måtte fjernes.

Det vi får i stedet for mangfold og miljømessige kvaliteter, er en ring av store firkantede, hvite klosser med valmtak. En helt fremmed byggeform i vårt lille nærmiljø. Da bestefar så salgplansjene fra eiendomsmegleren, fikk han tanker om bygninger blåst opp på stereoider, glansa hylstre. Kropper som ga seg ut for å være noe annet enn det de er.

Formuleringene i Småhusplan og veiledninger for planen har liksom gitt oss litt andre forventninger enn det vi ser utafor huset.

I §3 Småhusplanen, heter det at:

«Hensikten med reguleringsplanen er å legge til rette for en utvikling i planområdet med bebyggelse med småhuskarakter, og å opprettholde og styrke småhusområdenes kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter. Planen skal ivareta områdenes estetiske, funksjonelle, kulturminnefaglige og miljømessige kvaliteter knyttet til eksisterende bebyggelse, landskap, vegetasjon og biologiske mangfold.»   

I veiledning til den samme planen står det:                                                                                               

«En videre utvikling i småhusområdene reiser andre problemstillinger enn tradisjonell feltutbygging fordi hvert tiltak medfører endringer i et allerede etablert og ofte sårbart bygningsmiljø. Dersom slike endringer skal bli vellykkede må det stilles klare krav til funksjonell, miljømessig og estetisk kvalitet i nye byggetiltak. Disse kravene retter seg både til dem som skal planlegge og gjennomføre byggetiltak, og til kommunen som skal behandle søknader. Den fysiske kvaliteten skal sikres gjennom større grad av samspill mellom nytt og eksisterende i forhold til bebyggelsesstruktur, plassering, terrengtilpasning, utforming av volum, høyde, takform og materialbruk».

Bestefar leser mye aviser, holder seg orientert, kobler bilder og inntrykk.

Gårsdagens forunderlige erfaring var overføringen av Trumps tale i Davos, en pinlig opplevelse. Etter en utrolig smiskende innledning av en gammel Davos-gründer, breiet Trump seg først og fremst som en selger av oppblåste glansbilder. Med oppfordring om å slutte opp om «våre felles verdier» knyttet til business, deregulering og mindre skatt. Kanskje best uttrykt slik vi gjorde på gamle Grorud når vi ville drite ut egospellerne på laget: «Først meg sjæl, så meg sjæl og så meg sjæl hvis det er til fordel for meg sjæl.»

Episoden minnet om en tegneseriesetripe i Dagsavisen, «Ernie» og da særlig figuren Sid og «Pirayaklubben» han er med i. Et rendyrket, karikert uttrykk for grådighet, skinnhellighet og korrupsjon. Man foregir noe – men gjør noe helt annet. Eller med Orwells skarpere formuleringer: Det som sies betyr det motsatte.

Vi skjønner at vår forståelse av planer- og reguleringsveiledninger er helt vrangsnudd. Det hadde kanskje vært lettere å forstå om man hadde lagt inn motsatte formuleringer i planene: Man behøver ikke ta hensyn til samspill mellom ny og eksisterende bebyggelselse, ikke ta hensyn til estetisk og miljømessig kvalitet, ikke ta hensyn til trafikkmiljø. Ved utvikling av småhusområder behøver man ikke ta hensyn til landskap, vegetasjon og biologisk mangfold, Utbygger trenger ikke engang varsle om mulighetene for slikt, eller søke dispensasjon. En slik forståelse forutsetter vel at planen anses som tradisjonell feltutbygging?

Innimellom vil vi kanskje forsatt blåse i en og annen lur. Helst knyttet til en utvikling der forvaltningssystemer og miljø etterhvert rigges til for deregulering, for å kunne settes i fritt finansspill til beste for de største spillerne. Mens folk flest skal ha lua i hånda. Trumpifisering, ESAfisering, fagforeningsknusing, veien det blåser. Vi har vel samme påvirkningsmulighet til skifte av vindretning som ved å slippe en fjert på høyfjellet i stiv kuling…

I det småttsomt daglige får vi forsøke å vedlikeholde og ivareta videre likevel. Glede oss over alt som er å gledes over. Det er mye. Forsøke ikke å hisse oss mer opp nå, eller la irritasjonen gå ut over sakesløse gravemaskinkjørere, bygningsarbeidere eller etterhvert nye naboer. Puste i magen igjen.

 

 

 

 

 

 

Tvilsom byggesaksforvaltning

 

Åpent brev til Plan- og bygningsetaten (PBE) i Oslo, til Fylkesmannen og Sivilombudsmannen.

Tillit til redelig opptreden, til ryddig og etterprøvbar forvaltning av lov og rett er blant demokratiets hjørnesteiner. Medborgere har rett til innsyn, til å prøve sin rett på like vilkår.

Vi har en byggesak i et lite nabolag i Ammerudskogen. Saken startet med svikt i redelig oppførsel. Den fortsetter etter vår forståelse med tvilsomme behandlingsprosedyrer i Oslos Plan- og bygningsetat. (PBE). Det vi opplever nå, på Østkanten, minner sterkt om saker som har vært oppe i NRK Brennpunkt. Der etatsleder toer sine hender, mens vi undres på hva som skjer under henne i systemet.

Vi har opplevd at beslutninger i PBE brått snus 180 grader ved at det gis rammetillatelse der byggesøknad tidligere var avslått. At ny saksbehandler underkjenner tidligere saksbehandlervurdering.

Plutselig er boliger lagt ut for salg på Finn.no. Med glanset, uvederheftig informasjon om terreng, trafikk, avstander osv. Med tegninger som tydelig viser hvordan prosjektet totalt bryter med lokal byggestil i nabolaget nær Markagrensa. Det skjer mens klagesak fortsatt er under behandling.

Saken vår er bitte liten i den store samfunnssammenhengen. Den viser kanskje hvordan PBE synes å tillate investorer å ta seg til rette. Den gir et mulig signal om hvordan tillit til forvaltning, rettsstat og demokrati kan forvitre. I det følgende oppsummeres forløpet i saken punktvis:

1) Et lite fellesskap (En lokal Velforening) har fått skogstomt som testamentarisk gave. Felleskapet beslutter å selge tomten etter at den har ligget urørt i mange år.

2) Tomten selges til familie av styremedlem i Velforeningen til gunstige vilkår. Gunstige fordi tomten neppe har veirett, fordi man uansett ønsker lav utnytting, vil bevare lokalmiljøets egenart. Som vilkår for salg bestemmer Velforeningen ved Generalforsamlingen at det skal tinglyses begrensninger i utbygging av tomten.

3) Styremedlemmet (som har deltatt i Vellets salgsforberedelser), lar tomta ligge i årevis, bygger ikke. Skogen vokser.

4) Skogsområdet snauhogges brått uten varsel verken til naboer eller myndigheter en senvinterdag i 2016.

5) Snaughogst utføres av utbygger/investor og ny kjøper av tomta. Som har gitt ca ti ganger prisen Vellet solgte for. Tomta er pantsatt for 100 mill.kroner. Ny eier inngår i et villniss av selskaper.

6) Få dager etter snauhogst foreligger nabovarsel fra PBE om omfattende utbygging. Nær det dobbelte av forutsetningene om begrensninger ved salg fra Velforeningen.

7) Fellesskapet legger inn protester. Både på tegninger, arealutnyttelse, terrenginngrep og måling, dokumenterte trafikkforhold, veirett osv. Ikke minst knyttes protest til omfang.

8) Det viser seg at de som håndterte salg fra Vellet ( blant dem styremedlemmet som fikk kjøpe), har «glemt» å tinglyse begrensningene som forutsatt ved salget. Noe nåværende vel-styre og naboer først oppdager ved hogst og varsel om byggeplaner.

9) PBE går gjennom byggesøknad og protester. Finner en rekke feil. Byggesaken blir avvist overfor utbygger. En rekke endringer må- eller bør gjøres før evt godkjenning. (sept.2016).

10) Utbygger sender inn omfattende advokatklage på avvisningen. Også klagen blir avvist i PBE        ( desember 2016).

12) Utbygger har møter med PBE. Mindre justeringer gjøres. Fornyet byggesøknad sendes inn.

13) PBE, ved ny saksbehandler og ny (vikarierende) avdelingsleder, gir rammetillatelse for bygging etter ny behandling. ( oktober 2017).

14) Det lokale fellesskapet finner at PBS sine anbefalte endringer fra første avslag i liten grad er fulgt opp, at veirett fortsatt er uklar. Omfanget det samme. Undres over helomvending fra PBE på slikt grunnlag. Ruster seg (med begrensede økonomiske midler) til ny runde i saken gjennom dagene før klagefrist. (november 2017).

15) Byutviklingskomitéen opprettholder avslag fra PBE både av byggesak og klager fra utbygger. Sender saken videre til Fylkesmannen for endelig avgjørelse. (november 2017).

16) Fylkesmannen melder at saken er mottatt – og vil bli behandlet innen april 2018.

17) Fellesskapet hevder at saksgang og vurderinger knyttet til fornyet byggesøknad er problematiske, engasjerer advokat. Innhenter uttalelse fra arkitekt som påviser feil i grunnlaget for tomteutnyttelse, målinger og framlagte planer. Fellesskapet legger fram omfattende klage innen frist, på rammevedtak og behandling. (november 2017). I det nye vedtaket om rammetillatelse fra PBE, hevdes bl.a. at veirett ikke er omtvistet. Veirett er omtvistet jfr. historikk og klager.

18) I PBE sin saksliste framgår (november) at utbygger nå har søkt igangsettingstillatelse. (november 2017).

19) I en telefonsamtale med saksbehandler i PBE framgår at igangettingstillatelse trolig blir gitt. Graving kan være rett rundt hjørnet – og dermed også fjerning av alle bevis for mulige feilmålmålinger av høyder og areal.

20) Planlagte hus legges ut av Privatmegleren for salg. (4.12.17). Dette skjer før PBE sitt første avslag, eller seinere klager på PBE sin helomvending har vært gjennom behandling hos Fylkesmannen.

Naboene orienterer seg blant andre som har møtt de samme utbyggere, oppmålere og advokater. Det virker å være folk som synes vant med å kutte hjørner, møter samme saksbehandler i PBE. Vi begynner å lure. Det lukter. Vi synes å oppleve utbyggere/meglere i fri utfoldelse. Som tillates å kutte hjørner på bekostning av naboer og fellesskap.

Uansett hva som måtte kunne påvises av uryddig saksbehandling i større skala, sitter vi med åpenbart tvilsomme prosedyrer i forhold til vår egen sak:

Pkt. 2, 3, 4 og 8 er, sett i sammenheng, åpenbart i strid med redelig opptreden og alminnelig rettsfølelse. Også pkt 4, påpekt av PBE som ulovlig hogst i første runde, og med varsel til utbygger om overtredelsesgebyr. Alle disse punktene ansees som irrelevante i godkjenningsprosessens andre runde.

Dersom pkt 18 og 19, igangsettingstillatelse med oppstart av graving og bygging og salg settes igang nå, må det innebære at PBE også anser pkt. 14-17 over som irrelevante for godkjenningsprosessen. Det må innebære at påpekte feil i høydemålinger etc. tillates fjernet- også som mulig bevismateriale ved tvist.

Gjennomgang og prøving av feil påpekt gjennom advokat og arkitekt blir gjort irrelevante, klageretten blir i praksis tilsidesatt. Fylkesmannens vurdering og behandling ansees også som irrelevant.

Utbyggere- og spekulanters gevinst synes å gis forrang i PBEs behandling. Det er også spekulantene som rår over dyr advokathjelp for å kunne omgå regelverk og ignorere alminnelig rettsfølelse, ikke nabofellesskap. Det virker nærliggende i vår sak å anta at utbygger- og advokatteam bruker den for å fjerne forskrifter de ikke liker (trefelling) såvel som å presse markagrensa (for ytterligere investeringer.) Penga synes å rå, tillit til redelighet og og demokratisk forankret forvaltning forvitrer.

Til Fylkesmann og Sivilombudsmann: Er dette god forvaltningsskikk?

Jon Frode Blichfeldt

Verdivalg

Den gamle gårsdgutten fra Monsebråtan satt gjerne på en stein ved veien når vi gikk til skolen om morran. «Åååårn…» hilste han blidt. Vi hilste «go`morn» tilbake til einstøingen. En enkel nøysom sjel fra fortidas bygd, tenkte vi kanskje, uten å kjenne ham. Han forsvant etterhvert stille fra hverdagsbildet.

En debatt om å være informert for å kunne stemme, vekket ham opp gjennom en minnetråd.

Samme år som bestefar nådde stemmerettsalder, var det stortingsvalg. Jeg trålet det politiske landskapet på forhånd. Deltok i møter, sorterte ut alternativer, traff et valg. Tenkte at hadde man truffet et valg måtte man delta, være aktiv. Valgdagen satt førstegangsvelgeren i bygdas stemmestyre som partirepresentant. Registrerte velgere, hadde ansvar for at alt gikk demokratisk og rett for seg. Høytidsstund.

Da, stillferdig, dukka den gamle gårdsgutten opp i lokalet. Like blid og fåmælt som før, nå for å gi sin stemme. En forvirrende opplevelse for den unge informerte kontrolløren. Kunne hvem som helst bare komme og legge stemmeseddel i urna? Javisst – om koblinga til manntallet var i orden.

«Verdi» har bestefar noe vagt knytta til menneskeverd, rettigheter, plikter og muligheter. Handlingsrom og handlefrihet til å kunne ta vare på seg sjøl og andre. Dele og hjelpe slik at liv kan gå rundt i små og store sammenhenger.

I praksis knyttes «verdi» i dag til konkurranse om økonomisk vekst og avkastning. Til lønnsomhet og omsetning. Handlingsrom er et sted jeg kjøper varer. Handlefrihet å kunne låne penger i bank til å kjøpe mer, bli avhengig av banken. Alt fra jordbruk og fiske, til utdanning, helse, sang og dans måles mot og kontrolleres i forhold til vekst og avkastning. Demokratisk oppbygde avtaleverk, allemannsrett svekkes. Felles forvaltning av rettigheter til helse og utdanning privatiseres for konkurranse og fortjeneste for de få. Vekst og markedskonkurranse er blitt en overordnet verdi for FrP, Ap- og H-politikk. Viktigere enn å ivareta miljø og livsgrunnlag.

Gårdsgutten ville vel vært dårlig informert om dagens klimaendringer, varslet sammenbrudd av økologisk samspill og livsbetingelser for kommende generasjoner. Det synes politikerne fra de tre store partiene å være også. Varslet er kunnskapsbasert, og de lukker øynene.

Politikerne har vel begrensa innflytelse. Det er helst i lukkede multinasjonale styrerom og finanslobbyer beslutninger treffes, makt utøves. For fri bruk av arbeidsfolk og styring av pengestrømmer til seg sjøl. Beslutninger og makt tåkelegges gjennom infotainment så vi slipper forstå. Neppe til fordel for folk flest, slett ikke for gårdsgutter.

Den gamle gårdsgutten som dukka opp i valglokalet i 1965 vitnet om at vi hadde og fortsatt har et slags demokrati – tross alt. Der alle skal med, det er rom for at noe uventet kan skje, kurs kan endres. Om vi styrer unna de tre store.

 

Trykket på baksida Klassekampen 4.9.17

 

Et etterord:  Ovenstående ble sendt inn for noen uker sida. Det er kort tid til valget nå.

Kristin Clemet påberoper seg tyske Merkel i en valgoverskrift: «Keine Experimente.» (Aftenposten 3.9.) Det hun er bekymret for er «reformstopp i offentlig sektor» – som hun anser som eksperimenter og angrep fra venstresida. Stopp av fortsatte privatiseringseksperimenter. Hun mener selvsagt at markedsøkonomien er «er det beste systemet vi kjenner.» Ja – for de rikeste av oss gjelder nok det….

Jeg tror at det «beste» økonomiske systemet vi har kjent er den nordiske modellen fra før 1980-tallet. Etterhvert er vi blitt deltakere i et globalisert markedsliberalt spill og konkurranse om økonomisk vekst. Dette spillet, som Clemet omfavner har ført til det farligste eksperimentet verden har sett: Det setter globalt livsmiljø og klima i fare for kommende generasjoner. Takk være den nordiske modellen, har vi kunnet skrubbe litt i forhold til denne utviklinga. Vi må stoppe de markedsøkonomiske eksperimentene. Det skjer knapt med H og FrP som markedsliberale pådrivere.

Trolig er det likevel ikke stor forskjell på dagens Høyre og Arbeiderpartiet når det gjelder videre drift mot økologisk kollaps. Ingen av dem står for vesentlige «eksperimenter» i noen som helst retning.

Men en stor forskjell er at Høyre holder ikke bare holder sin hånd over klimafornektere og et parti som undergraver grunnleggende verdier. Solberg lar klimafornekterne og verdiforakterne ha viktige hender på styringsrattet, eksperimenterer med disse verdiene.

Det viktigste med årets valg, tenker jeg er å stoppe Listhaug, Søviknes, Anundsen og Jensen – mens det ennå er tid.

De representerer den fremste politiske trusselen mot vår forvaltning av internasjonale menneskeretter og Norsk Grunnlov. Det gjelder «Klimaloven,» Grunnlovens § 112 som underbygger betydningen av et sunt miljø for menneskers livsutfoldelse. Det gjelder internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som også er speilet i den Norske Grunnloven – som et sterkt rettighetsvern. For alle.

FrPs leder Jensen, har tidligere også tatt avstand fra «Den norske modell» – som gjennom et par generasjoner bl.a. gjennom avtale- og regelverk (som Arbeidsmiljøloven) har sikret et rimelig grunnlag for fordeling, velstand, samarbeid og trygghet.

Når natursamspill og klimatiske forutsetninger trues, når rettighetsvernet smuldrer, blir vi alle ofre.