Skuebrød

I de gammeltestamentlige templene lå det skuebrød til sabbaten. Ikke til å røre, eller fortære for folk flest, bare for presteskapet. Som forvaltet reglene for spising og deling av produktivt arbeid. Prestene hadde knapt bakt brødet. Men resultatet av jobben som var gjort var det prestene som rådde over. De hadde fasiten.

En kjent opprører lot folk spise korn selv om det var sabbat, viste til at prestene jo selv brøt sabbaten. Reglene kunne være urimelige for folk flest. Kanskje var de i nød. Opprøret bidro nok til at han måtte bøte med livet. Presteskapet måtte forsvare regelbruken, beholde definisjonsmakta si. Den var ikke for folk flest.

«Skuebrød» snakker vi om når dårlige sider ved noe skjules. Som «store ord og fett flesk» når innholdet ikke står i stil med fagre ord.

Demokrati er et fint ord knytta til folkestyre. Folk flest skal kunne være med å gi sin stemme, bestemme litt hva som skal gjøres, hvordan det vi gjør skal forvaltes, endres. Dagsaktuelt.

Folk har fått stemme over om småkommuner skal slås sammen til store. Det vil folk som har stemt stort sett ikke. I England har folk stemt over fortsatt EU- medlemskap. De fleste sa nei. Som nordmenn flest sa nei til EU da de ble spurt i 1972 og 1994.

Presteskapet, da som nå mente nok at folk flest stemte»feil.» Presteskap forstått som politikerne i de store partiene. Med tette forbindelser til de store markedsaktørene i bank- finans og multinasjonale selskaper. Til media, underholdningsindustri, PR-byråer – og utvalgte eksperter. Som har definisjonsmakt over regler og forvaltning.

Hvorfor stemmer folk flest «feil»? Kanskje gjennom en opplevelse av umyndiggjøring og maktesløshet. Det er ikke Britene aleine om i EU. Økende frykt for jobb, tilhørighet.Til ikke å kunne rå over egne liv. Økende mistillit til presteskapet. Det ulmer blant «folk flest.» Noen puster til glør ved å peke på de mest utsatte: Innvandrere på flukt fra en lei miks av religionskriger, klimakatastrofer og en pålagt markedskonkurranse de er tvunget til å tape. Som fort havner nederst i en hakkeorden dit de kommer.

Bestefar tror helst at avstemmingene ikke spiller så stor rolle. At de var «demokratisk» skuebrød. Det er fri flyt av penger, folk og varer som gjelder. Til presteskapets forvaltning og fortgodtbefinnende. Bukker som passer havresekkene. Makta ter seg og har fasiten. Vil sørge for storkommuner uansett hva folk måtte stemme. Slik de har umyndiggjort oss gjennom EU-byråkrati og ideologi hver dag siden vi sa nei. En avtale vi ikke trengte har snart umyndiggjort oss like mye som om vi hadde vært medlem. Det gjenstår nok å se om Britenes «Brexit» får noen konsekvenser ut over finansakrobatenes umiddelbare sprell for å sikre kjappe spekulasjonsgevinster.

Presteskapet bestemte reglene og var selv hevet over dem. Da som nå. «Demokrati» blir fort skuebrød, ikke noe for «folk flest.»

 

Publisert på baksida Klassekampen 12.7.16

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Spekulasjonens tid – allmenningens tragedie.

En morgen myldra det plutselig av menn i oransje hjelmer med store maskiner i skauen utafor kjøkkenvinduet vårt. Jobba som maur. Eller slaver. Nesten ingen var tilsnakkelige på noe for oss forståelig språk. I løpet av to dager var det ingen skau igjen.

Vi har bodd fint her oppe i skauen i mange år. En nabo nede i veien sa gjerne smilende når han skulle på tur: «Tenker alltid på Huset i skogen når jeg går forbi her.» Nå er det ikke så mye skau å gå forbi lenger. Skauen er blitt satt i spill. Uten forvarsel.                                     Vi prøver å sette oss inn i hva dette kan være for slags spill.

Nabotomta vår med den lille skauen, var i mange år felleseie eid av den lokale Vel-foreningen, der de fleste som bor i skaukanten er medlem. Tomta var en slags avgrensa allmenning erverva som testamentarisk gave. Et lite område for sopp og bærplukking, yrende liv av fugler og småkryp av alle slags.

Allmenning er et fint gammelt norsk ord som har «alle menn» eller «hele befolkningen» som utgangspunkt, og som viser til et område der alle, eller en gruppe kan ferdes fritt, bruke og høste av den naturen vi alle lever i av og med.  «Allmenningens tragedie» snakker man gjerne om når den enkelte tar seg til rette av det som er felles, bare tenker på eget beste. Høster mer av fornybare ressurser enn det naturen tåler. Overfisker eller snauhogger, tømmer naturens lagre slik at alt stopper opp – og alle blir dårligere stilt.

Det er mulig å tenke allmenningsbegrepet knyttet til felles rettigheter forvaltet av det offentlige. Som også er oss alle. Altså forvaltning ikke bare av vann, hav, energiressurser, men også helse, utdanning, som et slags allmenningsområde.

Vi har systemer som rammer inn dette er som felles, systemer som skal sikre og ivareta samme rettigheter og likhet for lovene. Regler og retningslinjer for forvaltning og bruk av almenningen i vid forstand.                                                                                                 Hos oss har vi et tilnærmet demokratisk system på ulike nivåer som ivaretar denne forvaltningen. Demokratisk tilrettelegging på bedriftsnivå, kommune- og statsnivå.              Der lover og regler som skal gjelde er basert på politiske diskusjoner rundt hva som er fornuftig forvaltning av fellesskapets rammer. Diskusjoner blant politikere og representaner som er folkevalgt og blant oss som har valgt dem. Kanskje ofte litt tungvint, traust og stødig. Men ganske trygt også, og med muligheter nok for spenning, fart og festing og krangling for de som vil.

En Vel-forening er en ganske liten sammenslutning i et nabolag, der man forsøker å ta vare på felles, allmenne interesser. Et lite, innimellom aktivt lokaldemokrati som forholder seg til noe som angår oss, som vi har oversikt over. Velger styrer og diskuterer aktiviteter på generalforsamlinger. Et slags mikrodemokrati.

Vi har lenge hatt politikere som mer eller mindre eksplisitt har gått til valg på at allmenningen, fellesressursene og rettighetene i størst mulig grad bør overføres til private aktører for forvaltning. Sånn at ting kan gjøres mer effektivt, kjappere. Slik det het i et politisk slagord for lenge siden: «Få fart på Norge!» (Et slagord som kunne tilhørt hvilket som helst av våre tre største partier). De er jo blitt valgt også i ulike omganger.

Politikere fra AP, Høyre og FrP har fått demokratisk mandat til å endre lov- og regelverk. Slik at allmenningen lettere skal kunne overdras fra fellesskapet til forvaltning for egen vinning. De er kommet i posisjon til å få fart på omsetning og privatisering av allmenningene, for omsetning i markedet. Felles skogs- og hav- og fiskeriressurser, vann, energi, kommunikasjon, helse og utdanning. Få det i spill!                                                   De har med hell markedsført en ideologi som forfekter at fri konkurranse er til alles beste. Derfor bør selvsagt offentlige regler og forvaltning tilrettelegges for å sikre friest mulig konkurranse. For friest mulig flyt av mennesker, varer og penger. En slik forståelse er også bærebjelken i en overnasjonal sammenslutning som EU.

Når forvaltningsregler og politikk åpner for å overføre allmenning og fellesressurser til privat markedskonkurranse, betyr det at disse ressursene settes i spill. Finansspill. For omsetting av allmenning som varer i konkurranse om størst avkastning og gevinst.                             Om markedsspill og konkurranse forstås som overordnet, faller det rimelig for mange å overlate makt og myndighet til de som har vett og forstand på slikt: De som driver business.  De som driver business, hovedaktører i dette spillet, er i første rekke store selskaper, ofte internasjonale, det er de store bankene og finansinstitusjonene. Med mange små på slep.                                                                                               Internasjonale politiske sammenslutninger og markedsavtaler fra EU til TTIP og TISA fester ideologien om markedets frie flyt til overnasjonale juridiske bindinger. Økonomi- og forretningsjus blir retningsgivende og overordnet for all politikk. Ikke allemannsrett, ivaretakelse av felles ressurser knyttet til naturforvaltning (og klimautfordringer), til felles rettigheter og rimelig fordeling av verdiskaping.

Et viktig politisk og demokratisk spørmål kan være: Skal de aktørene som gis anledning til å skumme fløten av fellesressursene ved privatisering også kunne bestemme hvordan reglene og forvaltningen skal tilrettelegges? Følger det egentlig av privatiseringspolitikken?Trump og Clinton kan business, betales av business som har lobbyfingre dypt i lovformuleringer og prioriteringer. Best for oss alle…… Det som er bra for aksjonærene i Lehman brothers, Koch brothers, DnB, Shell, Telenor, Google, Thon eller Røkke for finansmeglerne osv., er bra for Norge – for deg og meg. Alle får «mer for hver krone,» slik et annet slagord gikk for noen år tilbake. «Frihet» betyr å konkurrere om å bli rikere og rikere. Få mest, vinne konkurransen. Vinneren er vel den som sprekker først, eller får flest til å sprekke? Allmenningens tragedie.

Ideologien forespeiler at allmenne interesser ivaretas ved at det drypper på klokkerne om man, sørger for at det regner på prestene. At prestene får bestemme. Eller bukkene. Bare bukkene får passe havresekkene blir det nok havre til alle. En slags innbilning om at alle kan tilhøre en liten privilegert elite. (Eller lurer oss til å tro at alle kan- eller bør bli vinnere.)

Markedsspillet åpner for andre former for tillit enn vi har forsøkt praktisere i borettslaget eller i Vel- foreningen, på arbeidsplassen og ellers institusjonelt i samfunnet vårt. Gjennom en «Norsk modell.» Møysommelig utviklet over år. En forvaltningsform som forutsatte og bygget tillit til at offentlig byråkrati, system og institusjoner opptrer ryddig, informativt, saklig og gir alle de samme mulighetene. Også for å delta i beslutninger. At det er likhet for loven. Vi har fortsatt godt mål av offentlig forvaltning og byråkrati det er mulig å ha tillit til.

Markedets og handelens regler skal også bygge på tillit mellom kjøper og selger. En gjensidig relasjon. Til at kjøper er rett informert, at informasjon om transaksjonen ikke holdes skjult for noen av partene. At de gjør opp slik de er blitt enige om.                           Vi møter også et annet begrep om «tillit» i markedsspillet: Tillit til at handel og avkastningsmuligheter ikke hindres. Tillit til at verdiskaping og vekst i privat økonomisk forstand gir mål og målestokk for organisering, tilrettelegging gjennom lov- og regelverk.

Når næringslivstoppene jevnlig stiller krav til myndighetene om «forutsigbarhet» og «like konkurransevilkår» i forhold til internasjonalt marked, virker det som om innholdet kan formuleres slik: «Vi må kunne ha tillit til at myndighetene ikke bryr seg.» Men også presisert til at: «vi kan ikke ha bedre lønns- og arbeidsvilkår, eller bidra mer til offentlighet (og allmenning) enn konkurrenter som gir dårligere vilkår, ikke bidrar.» Slik blir det også viktig å sikre at forhandlingssystem og fagforeninger i minst mulig grad kan påvirke lønns- og arbeidsvilkår. Dette tillitsbegrepet synes å være ensidig, ikke gjensidig.

Tillit er et begrep som viser til samspill mellom mennesker i ulike sammenhenger, gjerne personlige relasjoner knyttet til tro på at andre vil en vel, snakker sant, er til å stole på når man har sine mellomværender, inngår avtaler. Opptrer med felles beste for øyet. At alminnelig fornuft eller rasjonalitet tilser at man gjennom sine handlinger forsøker å vise seg tillit verdig. Skal man kunne vise seg tillit verdig, må det også finnes et rom for skjønn, overveielse og valgmuligheter. Ikke ensidighet eller diktat. Det må være noen vits i å snakke sammen.                                                                                                                Slik er det jo ikke alltid. Korrupsjon, kameraderi og tillitsbrudd og maktmisbruk finnes i alle systemer, om politisk ideologi og tro får utvikle seg endimensjonalt og autoritært. Det gjelder ikke minst samfunn der markedskonkurranse om privat avkastning er høyeste verdi. Der rasjonalitet, fornuftige handlinger først og fremst knyttes til det som gir størst utbytte for en selv.

Om slik fornuft og ideologi ensidig rår grunnen, er det knapt å undres over at forskjeller mellom folk øker når det gjelder økonomi, rettigheter og muligheter. Kanskje mer egnet til å fostre mistillit enn tillit.                                                                                                            I samhandling der utgangspunktet er at enhver er seg sjøl nærmest, forventer du at andre vil mele sin egen kake, kare til seg sjøl. Som du sjøl. Kanskje ta alle midler i bruk, prøve seg. Jukse. Alles kamp mot alle og enhver. Omfattende systemer av juristeri og byråkrati utvikles for å begrense rå maktbruk eller mafiavirksomhet, spekulativ eller svart, uoffisiell økonomi – som uvegerlig følger alles kamp mot alle. Tilværelsen forstått som en slags krig. Og i krig er allt tillatt. Eller – «det er lov å prøve seg,» som Carl. I.Hagen sa en gang han ble tatt med buksa nede.

Informasjon underslås, eller forfalskes, spillets gang innebærer ofte balansering på kanten av regelverk som måtte finnes. Man leter etter snarveier eller bortforklaringer med juridisk ekspertisehjelp. Unngår bidrag til fellesskapet i form av skatt, får hjelp til å flagge ut. Fri flyt. Konstruerer så intrikate juridiske koblinger i eierskaps- og overføringstransaksjoner at ingen klarer å følge med, og det blir lettere å lure seg unna. Spekulativ virksomhet for å få kjapp gevinst. Alltid på noens bekostning.

Når noen tar seg til rette, går rundt reglene for å høste mer enn sin del, er det tillitssvikt. Overfor handelspartnere og fellesskap. Når politikere og offentlige eller private forvaltere lukker øynene for, eller legger til rette et spillerom for tvilsomme forretninger, er det også tillitssvikt. Allmenningens tragedie.

Hvordan kjenner vi igjen spekulantene, de som svikter tilliten, utnytter regelverkets gråsoner, som lett korrupte?                                                                                                De kjøper billig og lurt, helst med lånte penger og snedige gjeldstransaksjoner, henter ut gevinster ved å selge videre, helst dyrt før ressursene er spilt vekk på ny spekulasjon og ellevilt forbruk. Lar andre sitter igjen med regningene. Omsetter, spiller vekk og bruker opp felles ressurser og allmenning. En slags forretningsmodell som kan ha pyramidespillets karakter, eller litt mer komplisert kan knyttes til – multilevel marketing modell. Sjekk «Pontzi-scheme» på Google.                                                                                              Pyramidespill er ikke- levedyktige, eller tvilsomme forretningsmodeller som består i pengeforflytninger hovedsakelig ved å få flere personer inn i systemet. Der noen få kan tjene mye mens spillet går – og mange taper, blir sittende med svarteper. En «multilevel marketing modell» er noe av det samme. En kontroversiell forretningsmodell basert på et nettverk av medlemmer og salg av produkter hvorfra inntektene fordeles i nettverket, gjerne på uoversiktlig vis. Uoversiktlig ikke minst for offentlige myndigheter som skal forvalte rettigheter og ressurser for folk flest, men også for handelspartnere og kunder.

Etter denne omveien går jeg tilbake til den lille allmenningen vår, tomta som var i Vel-foreningens eie. Skauen som brått ble borte – satt i spill. Som vi selv satte i spill gjennom demokratisk vedtak på generalforsamling i Vel-et.

Det kostet jo penger, eiendomsskatt å bare ha tomta med skogteigen. En felles utgift. Omfanget av bær og sopp til felles glede var tross alt begrenset. Omfanget av verneverdige planter og småkryp nok uoversiktlig, men kunne gi sitt bidrag til at ungene kalte området «Eventyrskogen.»

Styrer og generalforsamlinger i Vel-et lurte lenge på hvordan tomta skulle brukes, og besluttet på generalforsamling, etter rimelig omfattende diskusjoner at den burde selges til boligformål. Vi trenger boliger.                                                                                        Vedtak ble gjort om salg og tinglysing av klausuler knytta til utnyttingsgrad ved salget. Som ville sikre at tomta ikke ble satt urimelig i spill i forhold til de felles interessene som var utgangspunktet, ville ta hensyn til felles miljø, til allmenningen.

Tomta ble solgt til den smilende naboens familie. Som også satt i Velstyret og tilkjennega planer om generasjonsbolig. Tilslag ble gitt fordi planene hans ville gi den mest skånsomme utnyttingen av tomta. I tråd med demokratisk fattet vedtak i den lille foreningen.                                                                                                                              Vi skjønte etterhvert at planene ble lagt til side, men lite eller ingenting skjedde på mange år. Før altså skauen brått ble borte, og nabovarsel om utbyggingsplaner kom i posten like etterpå. Med urimelig svarfrist – i praksis ei uke. Den fikk vi doblet til 14 dager, som uansett ikke er lang tid. Brått ble vi visst dratt inn i et spill uten å vite det. Et spill vi ikke forsto, eller knapt kunne forstå

Planene som kom til gjennomsyn og og merknad, var slett ikke i samsvar med de føringene Vel- foreningen hadde satt for salg av tomta. Det var nær en dobling av antallet boliger som lokaldemokratiet hadde satt som forutsetning for salg.

Etter at raseringa av skauen og nabovarslet kom, undret vi på hva som skjedde. På hvem vi hadde med å gjøre, hvem som egentlig var eier. Eller tiltakshaver eller rettighetshaver. Nye juridiske begreper svirret plutselig rundt hodene våre. Vi skulle gi merknader og fikk en brå voksenopplæring i dagens «eiendomsforvaltning.» Anførselstegnene er skrevet med omhu. Eiendomsspekulasjon virker å være et mer egnet begrep.

Det hele er virker å være et spill. Et finansspill som startet med et tillitsbrudd på demokratisk fattet vedtak, som satte allmenningen i spill i strid med vedtaket. En som kanskje åpnet døra for noen private sølvpenger i tråd med tidens rasjonalitet. Så utvikler spillet seg videre, der et par kjekke gutter med Porsche 911, flotte hus i Solveien og strandeiendommer i Kragerø ser ut til å vake i bakgrunnen. Med mye gjeld og store lån, mye aktivitet og omfattende eiendomsportefølge, kjappe utbyggingsplaner og lite skattbar avkastning.

Vi har gått inn i offentlige Grunnbøker knyttet til eiendom, bestilt utskrifter fra Kartverket, prøvde stille spørsmål til antatte utbyggere. Som trolig var blitt noen andre før vi fikk svar. Prøver å forstå. I løpet av svært kort tid vekslet antatte utbyggere, tiltakshavere, rettighetshavere og selskaper som dels eide selskaper seg imellom under navn som «Oslo Villautuvikling,» «Nyeboliger a/s, K-gruppen a/s, Elfrida a/s, Azteka eiendom, Inka og Maya eiendom og Neptun eiendom, Djuve og partnere a/s etc. Der sistnevnte også har tinglyst noe som heter «urådighet.» Som kanskje er knytta til at tomta virker å være pantsatt for svære summer, eller til at siste eier kanskje ble tatt ut av spillet. Kanskje dreier det seg om sikring av svære lån. DnB virker å være inne i bildet. De er jo vant med hvitvasking, pyramidespill og skatteparadiser.

Etter at det ikke har vært noen innførsler i Grunnboka for eiendommen på mange år kom det plutselig mange i rask rekkefølge rundt påske. Omtrent da skauen blei rasert og utbyggingsplanene sendt ut. Demokratiske prosesser? Tillit? Spekulasjon?

Vi går til avstemming over to tendensiøst formulerte alternativer:

 a) De som tror at villnisset av eiendomsforbindelser, og den hastige prosessen er organisert med øye for demokratisk innflytelse, oversikt og forpliktelser overfor potensielle handelspartnere eller fellesskapet – kan rekke opp hånda, vise stemmetegn.

 b) De som tror at det samme oppsettet har å gjøre med forsøk på å dra inn kjapp fortjeneste på lure måter i et eiendomsmarket som fortsatt antas å stige før boblene sprekker, forholder seg i ro.

Finansspillerne er nok interessert i at flest mulig holder seg i ro. Ikke prøver å få et ord med i laget om noe skulle angå dem i hverdagen. Ikke får anledning til å få et ord med i laget. Lager man det komplisert nok, velger jo de fleste av oss å holde kjeft. Uansett har vi ikke råd til skarpskodde jurister. Har ikke noe valg. Slikt er det de kjappe gutta som kan holde seg med. Og vel de gamle eierdynastiene, de store, etterhvert internasjonale finansaktørene med eksklusive skattefrie konti på små stillehavsøyer, gjerne knytta til eksotiske selskapsnavn.

Den bitte lille saken med den lokale allmenningen virker plutselig som en liten flik av det store globale finansspillet vi er blitt del av. Der flere og flere opplever maktesløshet i forhold til gjeldsavhengighet, arbeidsledighet, konkurransepress og maktmisbruk som bidrar til økt flyt av mennesker.

Ikke bare den flyten som er ønsket av finansspillerne for å kunne flytte arbeidskraften dit de kan tjene mest på den, kan utnytte folk mest, men økende flyt av folk som flykter. Fra påtvunget konkurranse de er dømt til å tape. Flykter fra fra mafiøse, religiøse, politiske og miljømessige overgrep.                                                                                                        Det kommer stadig flere protester mot denne maktesløsheten rundt i Europa, i USA. Flere og flere opplever at de er spilt ut over sidelinja av spekulantene, børs- og finanshaiene. Men har også problemer med å forstå hva som skjer. Eller se at de overhodet har noen valgmuligheter eller mulighet til å forstå.

De samme som spiller folk flest ut over sidelinja har ikke bare priviligert adgang til retts- og maktapparat, men behersker også media og informasjonsflyt gjennom investeringene sine. Holder mange av oss i ro gjennom neddoping i «sosiale medier» spill og passiv underholding, kjemisk dop, lettselgelig sosial- sosietets- og annen pornografi, markskrikerske billigsalg og PR- silt informasjon.                                                                 De har politikerne i sine hule hender – som sørger for at «folk flest» og fellesressurser blir brukt til å fylle spillekasinoene om spillet skulle ende i finanskriser. Som det jo jevnlig gjør.    Sørger for at uroen, usikkerheten dels blir kanalisert over i fremmedredsel og fremmedhat.

Kanskje de kjappe gutta på vestkanten regnet med at vi sløvingene her oppe i Groruddalen verken har evne eller finanser til å reagere. En si å forsøke å sette oss inn i spillet. Vi har jo uansett ikke tid. Kanskje får de rett. Uten å ha rett. Almenningens tragedie.

Ennå har vi kanskje et lov- og regelverk som gir muligheter for å ha et ord med i laget. Som nabovarsler. Alle naboene og Vel-foreninga har forsøkt å gi våre kritiske merknader til arkitekter og utbyggere (hvem de nå er) og til offentlige bygningsmyndigheter. I ulik språkdrakt og forståelse så langt vi rakk og klarte med begrensa ressurser.

Men vi tviler, føler nok at alminnelig folkelig demokratisk innflytelse, opplevelse av legitimitet i ulike prosesser er på vikende front. I vår lille sak har vi hatt kontakt med ulike fellesorganisasjoner, folk som har forsøkt å fronte slike prosesser før. De trakk litt på skuldrene og sa at «det nok var lettere å stoppe hogst av et tre eller flytting av et gjerde hos naboen – enn å hindre at naboen bygger en boligblokk i hagen….»

Mens vi skriver merknadene våre, har de tre største partiene på Stortinget overført kontrollen av nasjonale finansaktører til EU. Avståelse av nasjonal suverenitet til internasjonal storfinans. I et system som har fri økonomiflyt som høyeste verdi. Vi vet jo omtrent hvem de er. Varslere og hackere i det nye informasjonssamfunnet har begynt å grave. De finner de samme personene og nettverkene som sitter i de sentrale finansinsitusjonene som har frambragt den internasjonale økonomikrisa. Som sitter på toppen av pyramidespillene. Forvalter internasjonale regelverk og etterhvert nasjonale.

Vi overlater til de internasjonale bukkene å styre våre nasjonale finansielle havresekker, vikle havresekkene og almenningene våre inn i pyramidespillene sine. Det er de samme bukkene som også styrer innretningen av nye internasjonale handelsavtaler på trappene – TTIP og TISA. Sammen med sentrale politikere. Det skjer i stillhet, vi skal holde oss i ro.

Det er nok ikke bare den lokale skauen som står på spill. Det er trolig også etterhvert rettigheter til energi, havbruk, helse og utdanning som står på spill. Arbeidstakerrettigheter.        Det hele minner litt om liksomavstemmingene om kommunesammenslåing også. De færreste tror det nytter. Det blir fort Makta som rår, som i finans- og spekulasjonsverdenen forøvrig. Endringer av regelverk og rettigheter seiler under flagging av «frihet,» «utvikling,» «forsvar av våre grunnleggende verdier.» Verdier som vi skal sendes ut og slåss for i fjerne deler av verden. Verdiene knytta til at enhver er seg sjøl nærmest, at man skal legge til rette for at de som har mye skal få mer, at de skal slippe å dele med fellesskapet. Allmenningens tragedie.

Demokratiet utøvd på lokalplan gjennom Vel-foreningen kan vise seg lite verd. Som kontroll med internasjonal og nasjonal finansakrobatikk, eiendoms- og annen spekulasjon kan vise seg å være illusorisk. Som alminnelig innflytelse på lokal administrasjon og forvaltning. Frihet-likhet- brorskap, liberale-kristen-humanistiske verdier virker som bleknende overskrifter. Skuebrød.

Demokrati skal vel ikke være for folk flest i spekulasjonens tid.

 

 

 

Skralle

Vi har noen skraller av tre i huset. En skralle er ei lita ramme med et håndtak som kan sveives fort rundt. Inni ramma er en liten hammer som treffer et tannhjul når du sveiver fort. Lager et helsikes bråk i hendene på barnebarna. Ble visstnok tatt i bruk av gjetere for å skremme rovdyr vekk fra buskap på beite. Den gang dyr beita. Det er slik redskap bestefar forbinder med ordet «skralle.»

Det står stadig om «frys og skralle» i avisene. Men denne «skrallen» virker å være noe annet enn den bestefar kjenner til. Det har noe med handelsavtaler og lovverk å gjøre, TISA og TIPP. Bestemmelser i noen internasjonale avtaler som både forrige og sittende regjering vil ha oss inn i. Og vil ha minst mulig bråk om. Frihandelsavtaler.  Bestefar har slått opp i husets mange ordbøker og leita på nettet for å finne ut mer om hva «skralle» kan være. Han forstår at det bl.a. er knytta til markedsgjøring og privatisering av felles- eller offentlige forvaltningsområder. Regler for kommersialisering.                                                Av tjenestesektorer sånn som helse- og utdanning. Av naturressurser som vann, skau, mineraler og slikt. Som hos oss også er knytta til allemannsrett. Kunne gå på ski i skauen, plukke bær eller besøke fiskeværet i Lofoten uten å betale private bompenger.

En skralle-bestemmelse betyr visst at når en først har åpna en tjenestesektor eller et område for kommersielle aktører, er det ikke lov å stenge dem ute igjen. Det er bare mer markedsretting og privatisering som er mulig. Ikke mindre.Det passer nesten med en annen bruk av ordet «skralle:» En håndtak for pipenøkler som gjør at pipenøkkelen bare dreier en vei. Skrur du til en mutter med en pipenøkkel, kan den stilles om sånn at du kan skru den opp igjen. Noe slikt ser ikke ut til å ligge i disse avtalene som skrus til. De kan ikke skrus opp igjen. Da snakker vi om ideologi, om ensretting.                                               En slags markedsfundamentalisme. Kanskje rovdyrkapitalisme.

Bestefar kan ikke skryte på seg å være særlig praktisk. Men det å bare kunne skru en vei virker egentlig både upraktisk og ugreit forvaltningsmessig sett. Bare å gi makt og frihet til den som skrur.

Natur- og sammfunnsforvaltning bør vel gi rom for balanse mellom rovdyr og beitedyr. Ikke utrydde rovdyra, men heller ikke å sette rev eller ulv til å gjete beitene. Akkurat nå virker det som vi har behov for skralle i gammel betydning. Lage et helsikes bråk for å holde rovdyra på avstand.

 

Trykket på baksida, Klassekampen 13.4.16

 

 

Avgudsdyrking

Moses, folkeføreren, tok en tur på fjellet Sinai. Mens folket han førte ventet nedenfor, møtte han den Unevnelige på toppen. Som hadde gitt ham steintavler med ti påbud for god og nødvendig livsførsel. Så de kunne leve lenge i landet. Det første av budene var at «Du skal ikke ha andre guder enn meg.»

Folket i dalen hadde smidd en gud av gull som de danset rundt mens Moses var på tur. Avgudsdyrkelse, Mammon. Føreren beordret avvikerne drept.

Menneskene har holdt seg med ulik tro og mange guder gjennom tidene. Religiøse og politiske. Stort sett alle hevdes å være den Eneste. De blir avguder for hverandre. Forvalterne av ulike avguder forventer at vi skal straffe og slå hverandre i hjel for at den ene skal råde. Avvik tåles ikke.

I unge dager tilbragte bestefar litt tid ved M.I.T., et velrenommert universitet i U.S.A. Der møtte han en pioner, Weizenbaum innenfor «Kunstig intelligens.» En underavdeling av gryende computervitenskap. Han hadde, litt spøkefullt, laget et dataprogram som simulerte en psykologisk behandlingssituasjon. Han ble forskrekket da folk tok den på alvor. Oppdaget at vi var i ferd med å snakke om oss selv som om vi var «skapt i computerens bilde.» Altså våre egne regneferdigheter.

Han måtte skrive ei bok om «Computer power and Human reason.» For å advare mot former for avgudsdyrking. Det kan oppstå når vi regner fram computere som kan overgå vår regneevne.

Han var opptatt av at vi måtte skille mellom beslutninger basert på regne-og tallbaserte avgjørelser og valg basert på dømmekraft.

Vi regner visst fram computere som kjenner igjen ansikter bedre enn oss. Vil de tvile, gråte og forsone? Vil de gjøre sine valg i møte med og forståelse av drømmer og historier, lengsel og frykt i et blikk, i en tåre?

Man kan drille, programmere en due eller en computer til å fyre atomraketter. Men knapt til å forstå hva de gjør og hvorfor. Da er det nok enklere å drille mennesker til å bli mer lik regnemaskiner. Som kalkulerer egen vinning og handler deretter. Våre egne økonomisk definerte avguder. I Ayn Rands ånd: Du skal ikke ha andre guder enn deg selv. Du skal underlegge deg jorden og dine konkurrenter slik at du får raskest og størst mulig vekst og gevinst. Mammons og tidens grunnleggende logikk. Som vi kan fore opp supercomputeren med. Avgudens høyre hånd.

Men det er vel tvilsomt om det vil bidra til at vi får leve særlig lenge i landet.

Trykket på baksida Klassekampen 26.2.16

 

Misfornøyd-garanti med XXL

Det veksler mellom skiføre og hålke i nærområdet. Pensjonistene går gjerne tur, men nøler nå om dagen. Et par pensjonistbekjentskaper snakket om turstøvler med fastmonterte pigger som en mulig forsikring for knirkende pensjonistknær- og rygg. Investering ble overveiet.

Stakk innom en svær fancy XXL butikk forleden. Sjekket raskt de nokså få piggstøveltilbudene. Var usikker, men falt for butikkens «100% fornøyd garanti.» Forsikring om at varen kunne testes i 30 dager, og returneres om man ikke var fornøyd. Kjøpte og tok godt vare på kassalappen. Sjekket for sikkerhets skyld omigjen denne fornøydhetsgarantien da jeg betalte i kassa. Joda. Men altså innen 30 dager! Det sto forsåvidt tydelig på kvitteringen. Det sto også på kvitteringen at dette ikke gjaldt badetøy. Ikke noe om andre varer.

Vel hjemme ble kostbarhetene påsnørt. Jeg beveget meg forsiktig ut på hålka – og isen på vannet 150 meter hjemmefra. Støvlene sklei, ga slett ikke feste som forventa. Ikke fornøyd. Jeg var glad for medbrakte staver. Men fornøyd med at det jo var et kjøp med «fornøyd garanti.» Bestemte meg for å heve kjøpet.

Sjekket støvlene. Børstet litt. De så fortsatt helt nye ut. La dem pent tilbake i originalpakning og dro innom butikken en par dager etter. Selger i avdeling spurte om jeg ville bytte i en annen vare eller ha penger igjen. Helst ville jeg heve kjøpet, ha penger igjen. Måtte visst sjekke markedet nøyere. Det virket greit. Fornøyd.

Til en annen selger kom til, inspiserte støvlene og spurte: «Disse har vært brukt?» Han måtte ha funnet noe mikroskopisk rusk. Det ble bekreftet. Jeg sa at for å sjekke om jeg var fornøyd måtte jeg to prøve, eller teste varen – slik «fornøyd garantien» lovet og var markedsført, blitt bekreftet to ganger ved kjøpet – og sogar på kassalappen.

Nei – om varen var brukt ute kunne ikke kjøpet heves. Jeg spurte om han mente at piggstøvlene skulle testes på stuegulvet? Selger mente visst det. De kunne ikke prøves ute.

Det skal vanligvis en del til før jeg hever røsten, blir sinna. Nå ble jeg: Jeg var ikke 100% fornøyd. Mente det var totalt urimelig å forlange at piggstøvler for bruk på is skulle testes i stua. Selgeren insisterte, men fulgte vel bare ordre.

Etterhvert fikk jeg en «tilgodelapp.» Som den ene selgeren sa måtte brukes innen 3 mnd, den andre sa måtte brukes innen 6 mnd.                                                                        Bestefar pleier ikke bruke bloggen til klager om småpussel, som dette jo er. Likevel gjør jeg et unntak. Greia går liksom inn i et markedsregime der vi visst forutsettes å lure hverandre så godt vi kan. På alle nivåer. Der særlig de store kjedene, konsernene, de mulitinasjonale, sørger for å pushe lovverk til sin fordel. Der juristeri overtar for tillit. De store pengeflytterne overvåker, sitter på advokat- og lobbyressurser.

Der man kanskje skal være forsiktig med å klage: Fordi det fort går ut over underbetalte førstelinjearbeidere som sikkert er skvisa nok som det er.

Jeg hadde oversett informasjon med liten skrift på kassalappen: en lenke til www.xxl. Altså opplysninger som kunne finnes på nett. Den informasjonen lette jeg opp etter å ha satt meg ved PC-en hjemme. For seint. I lenka sto det om begrensninger i «100% fornøyd» – reklamen: «Må byttes til annen modell innen samme varegruppe og prisnivå.» En åpenbart begrensa varegruppe. Det spørs om bestefar får anvendelse for tilgodelappen for egen del. Pensjonistene er knapt storforbrukere av fancy sportsutstyr.

Da PC først var slått på, ble også «Forbrukerkjøpsloven» sjekket. Her står det i §16 c om «Mangel» – at en ting har en mangel dersom den ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen eller dens bruk, dersom selgeren ikke viser at opplysningene er rettet på en tydelig måte, eller at de ikke kan ha innvirket på kjøpet

Opplysningene var knapt tydeliggjort ved kjøpet, selv ikke ved direkte forespørsel da kjøpet ble gjort. Interessant er også §18a om garantier. Her heter det at: «Har selgeren ved en garanti…forpliktet seg til innenfor et visst tidsrom å svare helt eller delvis for tingens anvendelighet eller andre egenskaper uten å angi på en tydelig hvilke feil ved tingen selgeren svarer for og hvilke krav forbrukeren kan gjøre gjeldende som følge av feilen, foreligger det en mangel dersom tingen ikke svarer til selgerens forpliktelse

Slik jeg forsto reklamen, som gjorde at jeg tok sjansen på kjøpet, kunne kjøperen sjøl avgjøre om tingen svarte til forventning om anvendelighet. Innen 30 dager. Særlig.

XXL selger nokså garantert støvlene på ny. Sikkert med fornøydhetsgaranti.

Om pensjonisten er misfornøyd med XXL? Garantert.

Medmenneske

Hvordan tankespor og minner tvinnes og spinnes kan synes gåtefullt. Trådene forleden morgen spant rundt Nord-Trøndelag. Først til Snåsa øst i fylket, dit jeg ble hentet inn på sengekanten av P2 og «Kulturnytt.» En diskusjon mellom en prest, Thorsen og en medsinprofessor, Gundersen. Om filmen til Olin om Snåsamannen og hans evner. Begrepet «medmenneskelig» ble en tråd i samtalen.

Tråder fra Inderøy og Jøa spant seg inn i morgenens vev. Vi tok den «gyldne omvei» for noen år siden. For å oppleve Nils Aas sitt museum på Inderøy, sør i Nord-Trøndelag. En smålåten kunstner, slik vi har forstått. Som gjennom håndlag og blikk for iboende egenskaper i folk og natur kunne skape og formidle både nærhet og opphøyethet. Som den ranke kongeskikkelsen foran Utenriksdepartementet med lua av, og blikket fritt mot fjorden og festningen.

Bestefar spant videre til Jøa, vest i Nord-Trøndelag. Der forfatteren Olav Duun hadde sitt opphav. Han som skreiv om «Medmenneske.» Om spenning mellom ulike krefter i menneskelig samspill. Den driftige og kraftfulle Didrik som brukte alle krefter til sjølopptatt å pukke på egen rett og avkastning om så over lik. Motsatsen, svigerdattera Ragnhild som ville forsone, formidle, veve levelig liv. En lysets engel. Som røyk tråden.

Teologen og medisineren i diskusjonen syntes nok begge «medmenneskelighet» var greit og bra. Teologen pekte mot noen av menneskelivets uutsigelige og overskridende, kanskje hellige sider om jeg skjønte henne rett. Som verdifullt kunne knyttes til vennskapelig eller familiært samvær, om jeg skjønte medisineren rett.

Men han sa også at det dreide seg om «medmenneskelige problemer som ikke hører hjemme i helsevesenet.»

Om jeg skjønte ham rett. Det er det jo ikke sikkert jeg gjorde. Det er alltid avstand mellom det vi sier til hverandre, det som vi slipper ut, poserer med og det vi tenker inni oss. Slik Olav Duun mesterlig får fram i sin litteratur. Som kanskje Nils Aas antyder i sin kongestaue. Tråder fra inn- og utside som spinnes og veves til uttrykk. Også til forståelse, lindring og heling.

Bestefar har lært, at tanker og fornemmelser kan få kroppslig uttrykk, gi spenninger. Spenninger som oppstår om det blir misforhold mellom tankene og fornemmelsene innafra og former og krav utafra. Kroppen kan komme til å uttrykke noe annet enn det munnen sier. Noe det kan være for vanskelig å sette ord på.

Noen er gode, har utviklet evner og ferdigheter til å oppdage slike spenninger, lese dem og gi rom for dem. Noen ganger kan ord, et lyttende blikk til trøst eller forståelse, en varm hånd løse opp spenninger, gi lindring. I noen profesjonelle sammenhenger kan slik kunnskap være av uvurderlig betydning, være en del av profesjonen. Gjerne også knytta til kunstneriske uttrykk, form farge, sang, spill og dramatikk.

Jeg tenker på et par historier plukket opp fra egen tid i utdanning, også knytta til helsevesenet. Knapt forskningsbasert eller med statistisk ryggdekning. Men likevel:

For lenge siden, på et stort barnehjem, sov små foreldreløse barna på stor sovesal. Regimet var strengt og systematisk. De fikk stell, men det var lite rom for fysisk eller mental stimulering.Noen av barna bukket under, mange uviklet seg dårlig.

Noen oppdaget at barna som lå like ved utgangsdøra til soverommet nesten alltid klarte seg bedre enn de andre. Hvorfor? Trolig fordi pleierne nesten alltid stoppet opp der når de gikk ut eller kom inn, delte et lite ord – et klapp, en oppmerksomhet. Det var det som skulle til. Et pust av medmenneskelighet.

Den andre historien har jeg fra en stipendiat. Hun spesialiserte seg i palliativ sykepleie. Pleie med siktepunkt å lindre smerte der muligheten for tilfriskning ikke er. Hun var nok i tvil om hva slags plass standardiserte kategorier, skjematisering og tallfesting burde ha.

I et essay formidlet hun en liten historie om en sykepleier som satt ved den døende eldre kvinnens seng. Kanskje med papir, blyant og skjema klar. Hun spurte den gamle: «Hvordan føles det å skulle dø?» Den gamle så lenge på henne og spurte rolig tilbake: «Og hvordan har det seg at De ble sykepleier.?»

Bestefar tror det kan ligge en farlig forskyvning fra mål til middel på lur bak medisinprofessorens utsagn. Et utsagn som altså kanskje ikke var ment eller tenkt slik det kom ut. Det kan jeg jo ikke vite.

Denne forskyvningen aner jeg slik, i min verstefallstenkning av professorens utsagn, som bidrag til en forståelse som synes å vinne fram i ulike institusjonelle sammenhenger:

Medmenneskelighet, tid og rom for å se et annet menneske, lytte, prøve å forstå, hjelpe hører ikke hjemme i helsevesenet. Eller forsåvidt i skolen eller sosialvesenet. Slikt hører bare hjemme i privatsfæren.

I tidens politiske tale er det ikke medmennesket som er mål for helse- og sosialvesen eller utdanning. Eller asylpolitikk. Medmenneskelighet som atferds- og handlingsgrunnlag kan ikke enkelt avgrenses, entydig defineres eller måles. Det er ikke forutsigbart. Slik hører begrepet ikke hjemme i institusjonelt arbeid i ordnede former. Vi kan ikke styre og organisere oss på grunnlag av føleri og sinnelagsetikk. Det kan bli «godhetstyranni» av slikt.

I institusjonell, organisert virksomhet er mennesket middel for produktivitet, effektivitet, avkastning. Menneskets verd er knyttet til hva det kan måles til på ulike skalaer, tester, resultater og diagnoser. Til omsetnings- og avkastningsverdi for den enkelte og bedriften i konkurranse om å vokse mest, synes best. I markedet. De som taper, har tapt sin verdi, må skylde seg sjøl, må prøve på nytt eller får ta til takke med veldedighet eller «fattigkasse».

Hører ikke medmenneskelighet hjemme i helsevesenet? Eller i skoleverket? Kan mangel på medmenneskelighet bidra til dårlig behandling? Til mobbing? Eller er vi bare eksemplarer av tellbare enheter i ICD-10- kategoriene, kunnskapstestene og regnskapene? Det kunne vel ikke være det medisinprofessoren mente? Men vi kommer vel til helse- og utdanningsinstitusjoner som hele mennesker. Har med hele oss? I tillit eller frykt?

Må det være et motsetningsforhold mellom medmenneskelighet på den ene siden og statistikk- og evidensbasert diagnostikk og behandling – eller god ressursbruk på den andre? Det tror ikke bestefar.

Men jeg er redd for at om kategoriene og testene entydig knyttes til økonomi, omsetnings- og avkastningsresultater, kan dette ødelegge både kunnskapsgrunnlag og behandlingskvalitet.

Vi aner i helsevesenet en utvikling mot å definere pasienter i riktig kategori for å gi bedre avkastning. Det trikses med definisjonene for å få sjukehjemsplass, overbehandles i enkle lukrative diagnoser. Skolene må trikse så forsiktig de kan for å få gode testtall, eller akseptable mobbetall på undersøkelser som ikke holder faglig mål slik de brukes. Kunnskapsgrunnlaget undermineres av en bruk der vekst og bunnlinje blir mål.

Bestefar vet ikke mye om Snåsakallen. Han virker som en troverdig, litt smålåten og medmenneskelig kar. Uansett hva slags evner han måtte ha. Noen mener han privat skor seg på virksomheten sin, at den kaster noe av seg. Litt på samme måten som det forventes og legges opp til at helsevesen- og utdanningsvesen bør gjøre. For man skal vel ikke tjene penger på medmenneskelighet? Det er kanskje derfor medmenneskelighet må holdes utafor helsevesen og utdanning?

Vanskelig dette. Helse- og utdanningsinstitusjoner, deler av arbeidsliv og likeverd er i landet vårt knytta til rettighetsforvaltning. En forvaltning der alle skal med, har de samme rettigheter og plikter. Rammene og reglene for forvaltningen kan ikke forankres i moralske prinsipper om å «være snill og god.» De må – så langt vi evner være bredt kunnskapsbasert og rimelig forutsigbare for alle. Gi likeverdige mulighetsbetingelser. For å lære, bli «gagns menneske» for seg sjøl og andre. For å bevare helsa. Det er likevel en annen type virksomhet enn å drive butikk der omsetning og avkastning må være sentralt. Samspillet mellom sjukepleier og pasient, mellom lærer og elev er annerledes enn mellom selger og kjøper. Selv om begge innebærer mellommenneskelige relasjoner.

Det er vanskelig å unngå, kanskje særlig i helse- og sosialvesen, i utdanningssystemet, at basisoppgavene er tett knytta til samspillet mellom mennesker. Eleven og pasienten som skal tas vare på, skal kunne bli istand til å ta vare på seg sjøl, ta vare på andre. Ikke først og fremst være en omsettelig vare.

For å få til slikt må det kanskje gis rom for skjønnsutøvelse i slike institusjoner, tilrettelegges for utveksling av konkrete erfaringer og læring mellom mennesker. Øvelse i medmenneskelighet, blikk for andre – uten å redusere samspillet til standardiserte, målbare teknikker. Legge mulighetsbetingelser til rette.

Finne balanse mellom ulike grunnlag for kunnkapsutvikling. Det er ikke stort vanskeligere enn å ta på alvor medisinens og psykologiens egen forståelse av evidens (visshet) som utgangspunkt for profesjonsutøvelse. Grunnlaget for visshet er tredelt: Forskningsevidens, klinisk (erfaringsbasert) evidens, samt pasientens verdier og preferanser. Ulike metodiske perspektiver kan utfylle hverandre, berike hverandre. En slik bredde i tilnærming til kunnskap og innsikt synes å svare godt til oppgaver der mennesker, menneskers virke- og samhandling må stå sentralt.

Snåsamannens virksomhet hør neppe hjemme i helsevesenets institusjoner. Slik gir jeg kanskje medisinprofessoren rett. Kanskje det var det bare dette han mente. Men det kan likevel være noe å lære av gubben fra Nord-Trøndelag. Kanskje også av billedhuggere og forfattere, eller musikere som har øvd opp blikk for å se, tolke, forstå og formidle. Også profesjonelt kjent i helseinstitusjonene og utdanningsinstitusjonenes terapeutiske, lærings- og mestringsoppgaver. Rom for medmenneskelighet.

 

Minnespor

Allerede er vi godt inne i det nye året. Litt seint for romjulsteksten som blei trykt på baksida av Klassekampen for noen uker sida. Med noen resirkulerte setninger fra forrige tekst. Uansett blir det nok slik: Vi gjentar oss sjøl, pusser på vår egen versjon, en form eller framstilling av mange sammenkobla og mulige former…Godt nytt år. Nye muligheter!

Her kommer teksten:

Så blei det jul i år også. Forsiktig lagt til rette for litt gjenkjennelig feiring her og der. Baking og pynting. Vi har gitt vår skjerv til julehandel og nisseri. Henta fram et fint, litt skeivt juletre bak kjøkkenveggen som skal få stå i noen dager til med stjerna som butter mot taket. I år igjen. Det er helst husets kvinnelige hender og omtanker som får ting fint på plass i tide.Romjula svinger vennlig rundt ulike stol-leker. Noen stoler står tomme, nå som minner.Nye stoler er satt fram for yngste generasjon som vipper forventningsfylt.

Familietradisjoner og ritualer gjennom slektledd. En av tradisjonene er knytta til historia om et nyfødt flyktningebarn fra urolige områder i Midtøsten. Med vanskelige og grensesprengende familierelasjoner. For over 2000 år sida.

Mange minnespor, tenker bestefar og penser over på studietid. Minnespor minnet om ord på pensumlister. Engrammer. Fysisk eller fysiologisk representasjon av minner i hjernen. Læreren i nevroanatomi snakka om en snodig fyr, McConnell, som forska på flatorm og mente at kunnskap var kjemisk-nevrologisk basert. Kverna opp orm som hadde lært å gå i labyrint. Fora neste generasjon med dem, som lærte labyrinten kjappere. Både læreren og vi lo av tullete forskning.

Nyere epigenetisk forskning antyder at den tullete forskeren ikke var helt på bærtur. At erfaring og læring hos tidligere generasjoner kan sette kjemiske spor hos de som kommer etter. Gjør det mulig å pakke ut bokstaver i genenes bibliotek så de kan settes sammen til noe gjenkjennelig over generasjoner. Kanskje som blindspor.

Det minner om et par tusen år gamle spor som i 2. Mosebok: «…å hjemsøke fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd…» for de som ikke oppfører seg greit. Trøsten i moseboka er jo at det «miskunnes i tusen ledd» for de som oppfører seg greit. Hva som er «greit» har både Moses og ulike trosretninger til denne dag veldig bestemte meninger om. Dels ganske ugreie meninger knytta til skyld og skam, frelse, straff og hevn.

De mest gangbare verdiene her hos oss er nok økonomi. Det skal lønne seg. For meg og oss som alt har mest. Slik holder vi Matteus sine ord i hevd: at den som har skal få….den som ikke har skal bli fratatt det han har..

Bestefar liker å tro at nye generasjoner kan gi nye muligheter. Til mer varsomme omtanker og handlinger. Unngå blindspora når man kjenner dem, slik at nye spor kan gås opp.

 

 

 

 

 

 

Nå er det jul igjen!

Jula kommer oftere enn før synes jeg. Kanskje ikke så rart når hver dag blir en stadig mindre brøk av det totale antall dager – og juler vi har fått være med på.

Men vi henger da med, synes vi. Pensjonistene travler som ofte før, rundt privilegerte gjøremål med sang, spill og treff øverst i Groruddalen. Har fått være med å synge Bachs «Juleoratorium» for nær fullsatt Grorud kirke.                                                                      På daglig førjuls-handletur på Grorudsenteret forleden, ropte plutselig ei dame til meg fra en bil på parkeringsplassen: «Takk for Bach! Skikkelig trøkk!» Ikke vet jeg hvem damen var. Men jeg visste hvem som ga meg en en god klem etter konserten og utbrøt strålende: «Og dette skjer i Groruddalen.!» Sånt som gjør det verdt å holde på. Alle vi får være sammen med som gjør det verdt å holde på.

Vi gir litt skjerv til julehandel og nisseri. Sørger for at tradisjonell julemat ligger klar. Et flott, litt skeivt juletre henta bak kjøkkenveggen er pynta og på plass. Legger forsiktig til rette for litt gjenkjennelig feiring her og der, at det kan kjennes greit å runde av dette året også. Det er helst husets kvinnelige hender og omtanker som får ting på plass.

Jul igjen, også nytt vintersolverv. Vendepunkt. Den dagen vinkelen mellom sola og nordpolen sørger for langsomt lengre og lysere dager på ny. Som vi har feira i uminnelige tider i bygdene og veiene mot nord. Nytt år, nye håp.

Som før, runder vi av et år med usikkerhet, opp- og nedturer, med vemodige avskjeder, vennlige møter. Glede og spenning over å kunne følge barn og barnebarn.

Helst er det mye å glede seg over for de fleste av oss her oppe langs Norvegr. Om nå navnet knyttes til «veien mot nord», eller en mytisk nissekonge, «Nor» i fjellheimen. Stjerna i toppen av juletreet når sannelig opp i taket i år igjen!

En dag var himmelen høy klar og blå. Rimfrosten dekorerte hver ei naki grein og strå mens kvikksølvet sank til – 11. Nattestjerner gnistret i lange netter. En stakket stund virket vinteren gjenkjennelig. Det var forbigående. Raskt kom varmegrader med regn som kunne fryse på bakken og gi ugreit underlag. For noen hver. Kan varsle større klimaendringer på gang.

De gamle sjøfarerne tok kurs etter stjernene når seilte ut fra trange fjorder ut på åpent hav. Til nye farer, nye muligheter. Ved juletid og vintersolverv synger vi om vise menn som peilet kursen etter etter ei stjerne over en fattig stall, eller et jordmorhus på Hedmarken. Nå viser stjernene kanskje veien til å vinne, til å ta og få alt? Stjernekamp? Star Wars? Stas det også.

Vi feirer gjerne dagenes tilkomst, gjenkomst og håp. Som en fødsel, som også hører til tradisjonfeiringen hos oss. Tradisjon henta fra sørligere breddegrader. Vi minnes og feirer historia om et nyfødt flyktningebarn fra urolige områder i Midtøsten. Med vanskelige og grensesprengende familierelasjoner. For over 2000 år sida. Som kan få symbolisere håp og mulighet som følger nytt liv. Kanskje få symbolisere muligheter for nye tanker og handlinger, kanskje vanskelige og motstridende tanker.

Som nok helst bør romme både besluttsomhet, undring og tvil, ærbødighet og varsomhet når vi skal forvalte den forunderlige gaven det er å ha fått liv, få være til.

God jul – med ønske om alt godt i året som kommer.

Jon Frode

 

 

Groruddalen. Fremmede blir vi ikke.

Grønn var barndommens dal i de dager. Dagene for lenge siden. Også denne dagen speiler Alunsjøen årstid og muligheter i grønt, blått og høstens ulike fargenyanser. Groruddalen.                                                                                                           Privilegert var det å vokse opp i skaukanten, i ei vanlig norsk bygd etter krigen. Klassedelt. Gjenger og fyll. Men også inkluderende fellesskap, rikt fritids- og kulturliv som hadde plass til mange. Dårlige boliger for en god del, ikke alle. Bestefar bodde på to rom og kjøkken, utedo og kaldt vann i springen. Mange hadde dårligere kår. I bygda visste alle hvem alle var.                                                                                                                                   Privilegert var det som niåring å flytte til nye blokker med innflytta unge familier, med innedo og varmt vann i springen på bad og kjøkken. Dugnad og fellesskap, bruk for og plass til alle i oppbyggingstid. Skauen, vannet og tilbudene speilet stadig muligheter mens folk flytta mer ut og inn av bygda. Der flere blei ukjente for hverandre, men mange visste hvem mange var.                                                                                                                   Privilegert er det å ha bodd i den grønne dalen et helt liv. Vært med på en liten klassereise i velstand videre, til rekkehus, villa. Med mange andre. Mens stadig nye folk kommer til, reiser ut, finner seg til rette, gjennomfører sine klassereiser. Flere ukjente, fremmede. Men noen veit alltid hvem noen er, holder sammen med sine. Bruker de mange mulighetene som finnes. Til å treffes, til å leike, spille og synge, lære, be, trene og krangle.

Privilegert er det for pensjonistene å sykle dalen på kryss og tvers, fra Alna til Skillebekk på langs, fra Grorud og Ammerud til Furuset og Lindeberg på tvers. Sykle langs gamle kjente grønne stier og veier, vann og kjennemerker som fortsatt finnes. Sykle gjennom gamle, mest nye velholdte og varierte boligfelt. Alle har varmt og kaldt vann, innedo, mat, klær og nyslåtte skole- og helseanlegg. Der park- fritids- og kulturanlegg ligger som rause perlekjeder rundt husene ved skauen, vannene. Der 93% har jobb å leve av. Virker å trives.

Visst var barndommens dal grønn, dalen for dem som var i de dager. For mange av oss som ennå er, er den det nå også. Selv om enn det også speiles et annet fargespektrum i vann og parker, i borettslagenes oppganger. Visst kan det være vemodig å tenke tilbake til bygda. Da alle visste hvem alle var. Til byen gjorde sitt inntog i bygda, til verden gjorde sitt inntog i byen. Men fremmede blir vi ikke. Og vi blir.

Publisert på baksida Klassekampen 31.10.15

Oppdatering

Bestefar prøver å følge med så godt han kan. Kikker vekselvis ut av vinduet og inn i PC-skjermen. Mot skauen utafor vinduet, der lauvet gulner og faller av trærne. Trosten samler seg og ribber rognetrærne for røde bær før den migrerer til sørlige strøk.

Kikker inn i skjermen, der en meny over det bestefar liker å klikke på straks er klar for oppdatering av siste nytt. Oppdateringer fra verdensveven sortert av Google, Facebook, Twitter og e-post.

Han lar seg oppdatere om værvarslet, oljeprisen, Lundestad og Tutta, hvitevarer og valgresultater. Om migranter fra sørlige strøk, jagerfly, varmere klima og ny motorvei, økonomisk sammenbrudd, bursdagsvarsler, invitasjoner og hilsener, vitsevideoer og spydigheter, helsekost, bilder av turer og måltider, blomster og søte klisjéer fra gamle, nye og ukjente venner. Om påståtte forskjeller mellom de to store partiene. Han klikker ved noe som fanger oppmerksomheten, som han tror han kanskje «liker.» Kanskje deler han med andre.

Når bestefar speider, klikker, liker eller deler, bidrar han nok til å tegne mønstre, bilder av seg sjøl. Klikk som samles opp i databanker, sorteres til mønstre gjennom programvare og algoritmer. Som kommer tilbake til PC-skjermen som menyer, reklamer og kontakter tilpassa det bestefar er vant til. Blir mer forutsigbar.

Varsler om oppdatering av programvare kommer stadig. Så koblingene kan bli enda kjappere og flere. Oppdatering av språk og logikk som styrer bruken av PC-en på pulten til bestefar. Som griper fatt i noe han alt er litt hekta på, får små kick av.                               Han kjenner på at programspråket han stadig må oppdatere, surrer ham fastere inn i et globalt markedsspråk der nesten alt gjøres til varer, omsetning og avkastning. At han skal vennes til et sug etter det nyeste, billigste. Mest populære. Alltid vokse, få og ha mer. Gjøre seg sjøl markedslik og markedslikt. Avhengig, hekta på sjølforståelse i en bestemt logikk.

Noe er man jo avhengig av, om liv skal være laga. Bestefar pleier gjerne sine daglige gleder, men vil helst ha en viss oversikt over avhengighet. Avhengige er vi av værets vekslinger, av forutsetninger for rognebær og markens grøde. Muligheter til at liv kan gå rundt, til at folk og trost kan være i god balanse der de er. Bestefar vil gjerne være oppdatert om slikt. Da må kanskje forståelsen av logikken i systemene vi er del av også oppdateres.

Publiser på baksida Klassekampen 22.10.15