Lykkeland ?

Det er stortingsvalg til høsten. I et av verdens beste land å leve og bo i, kalt et «lykkeland.»Betegnelsen kjenner bestefar seg igjen i; kjenner seg privilegert som har fått vokse opp og virke med de mulighetene vi fikk.

Valget handler for meg både om forståelse av hvordan vi forvaltet mulighetene slik at det ble så bra, men også om hvordan vi kan forvalte mulighetene for et godt samfunn videre, for nye generasjoner. Ikke skusle vekk det vi har fått til. Mye kan tyde på at vi er i ferd med å gjøre nettopp det. Skusle vekk framtida.

Denne forsøksvise gjenåpningen av bloggen er motivert av flere forhold: 

Det ene er bestefars alminnelige skrivekløe om det han er opptatt av. I pandemitider blir det nok innetid, forsterket i disse dager av nyinnsatt hofte. En betimelig påminning om alminnelig forgjengelighet, og også tanker og erfaringer knyttet til et helsestell som nok er bedre enn i de fleste land. 

Det andre er at skrivekløe og innetid de siste åra har fått utløp i ettertanker om hvordan vår generasjon fikk mulighet til å lære, forstå og ta kunnskap i bruk. Forsøk på å fortelle om- og forstå egne privilegerte erfaringer, også som lærer og forsker. Dels som forsøk på å forstå og bidra til en «norsk modell» for samfunnsliv. Ei bok er blitt resultatet, og bloggen brukes som reklame for den. (Se lenker i slutten av innlegget).

Det tredje er at løpende erfaringer og ettertanker avsluttet mellom permer kan spore til nye skriverier. Da ved å ta bloggen litt i bruk for å sortere politiske alternativer mot valget. I alle fall som en intensjon. Vår generasjon kan kanskje fortsatt bidra med noe. Selv om vi er «uttjent», har gjort vår jobb. Det akademiske uttrykket emeritus, knyttet til stilling, betyr nettopp «uttjent» – en som er ferdig, kanskje også utdatert. Det kan vel hende.

Generasjonen bestefar hører til har fått flere betegnelser underveis og etter hvert som den vokste og gjorde seg ferdig: «Babyboomere», «68-generasjonen», «dessert-generasjonen.» 

«Babyboomere» viser til en bølge av nyfødsler etter krigen, mange sikkert unnfanget i lettelse og glede over vunnet frihet, håp om bedre tider, framskritt. Bestefar ligger i forkant av denne bølgen. Det var fortsatt krig, sikkert håp – ennå mye usikkerhet da han ble til.

«68-generasjonen» er en litt uklar betegnelse som gjerne knyttes til studenturoligheter i Paris våren 1968. En bølge av uro blant studenter og dels arbeidere som bredte seg i Vest-Europa, i USA tok ulike veier de følgende åra. De første åra hadde bølgen politisk og kulturelt preg. Knytta til demokratisering og anti-autoritære strømninger ved læresteder, dels fabrikker, motstand mot eskalerende Viet-Nam-krig, mot ødeleggelse av naturmiljø. Kulturelle understrømmer var preget av individualisme, frihet til å være den man ville, «finne seg sjæl» som Kalvig sang. Et spenningsfelt mellom fellesskap og individualisme. Til Norge kom bølgen på begynnelsen av 70-tallet med ulike utløp – noen nokså idealistisk-autoritære. Bestefar var litt i forkant av denne bølgen også. 

«Dessertgenerasjonen» forstås gjerne som en generasjon som kommer lett til alle fordeler, nærmest gratis som resultat av tidligere generasjoners strev, slit og kamp. Betegnelsen brukes gjerne på ulike generasjoner. Alle generasjoner står jo på skuldrene til dem som gikk foran, eller må dels følge i fotefar og stier andre har gått opp. Et annet bilde kan være en generasjon som surfer på en bølge som bygger seg opp. Skuldre, fotefar og bølger kan både bære og briste, gjøre ferden lett eller ugrei. 

Det gjelder vår generasjon også. At vi er kommet «gratis til fordeler» kjøper jeg ikke. Vi har strevd med å forstå, forvalte og utvikle samfunnet for oss sjøl og hverandre. Vi prøvde å ta fornuft i bruk slik det ble mulig, slik vi forsto. Mye fikk vi til, med framgang på mange fronter. «Lykkeland» er også vår fortjeneste. Et velferdssamfunn ble bygget og videreført som velstandssamfunn. Men velferd og velstand er ikke nødvendigvis etapper langs samme vei som uttrykk for mål og ønsker om stadig framgang og vekst  

Vår generasjons veivalg og bruk av fornuft kan ha bidratt til avsporing. Generasjonen etterlater enorme avtrykk, ikke bare i Groruddalen, men i det globale landskapet som rasering av naturmiljø og livsbetingelser. Velstandsvekst kan bidra til at velferdssamfunnet forvitrer. Bidro framgangene, alt vår generasjon klarte, til overmot og beruselse? Ble vi fartsblinde på ferden langs stadig breiere motorveier? Bidro vi til å miste grep om fornuften, om oss sjøl og hverandre, om landskapet og ferden vår gjennom det? Det kjennes ugreit at etterkommerne synes å måtte ta på seg et stort oppryddings- og nybrottsarbeid etter oss. Et arbeid vi kanskje sviktet å gi dem forutsetninger for.

Kanskje vi ikke prøvde godt nok. Erfaringene og tilbakeblikkene har gjort bestefar mer usikker enn skråsikker. Kanskje ligger det mer håp i usikkerheten: Rom der det fortsatt kan  være mulig å velge, begripe for å kunne ta grep.     

Noe av dette har altså bestefar forsøk å skrive bok om. 

Den heter «Liv og læring» med undertittel: «Bilder fra norsk utdanning og kunnskapsforvaltning gjennom 70 år. Et minnealbum med utsikt fra Groruddalen.» Boka er gitt ut på ABM-media, et ikke-kommersielt  forlag forvaltet av universitetsbiblioteket ved OsloMet. Den kan bestilles på papir, mellom permer, men er også gratis nedlastbar. (Forfatteren har ikke inntekter av boka).

Link til bestilling:

Liv og læring. Jon Frode Blichfeldt – ABM-Media as (abm-media.no)

Link til skriftserien:

https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/715

Det korteste strået

Arne Johan Vetlesens tirsdagskronikk er, som alltid, god og poengtert: Økonomiske hensyn trumfer de økologiske. Naturverdiene trekker det korteste strået om økonomi og naturhensyn kommer i konflikt. Perspektivet er menneskesentrert: biotoper, truede dyrearter – eller truet natur skal ikke bevares for sin egen skyld. «Den eneste part som gis juridisk og moralsk status som verdi i seg selv er vi mennesker; naturen for sin del er midler, betegnet og behandlet som ressurser for våre formål.» Et slikt natursyn som ikke ser at naturen har sin egen berettigelse, undergraver naturens produksjonsevne og mangfold; slik grunnlovens §112, første ledd skal sikre. 

Vetlesen skriver at «Truet natur forstås ikke som noe som har en egen berettigelse uavhengig av nytteverdien for oss.» Dette blir litt uklart formulert for meg. Natur må vel omfatte oss som mennesker, og en egen berettigelse for natur kan vanskelig skilles fra det menneskelige? 

Kanskje kunne konflikten vært løst om vi (og jusen) nettopp forsto mennesket som natur, som art i naturen, integrert «del» av vi kaller «natur.» Ved å skille «natur» og «mennesker» legger vi til rette for overgrepene. Om vi tillater (også juridisk) at vår egen virksomhet og forståelse undergraver natursamspill, produksjonsevne, mangfold og bærekraft, setter vi oss sjøl på rødlista over truede arter. 

Vi har svært omfattende kunnskapsgrunnlag for å hevde at det er i ferd med å skje. Grunnlaget følger av §112 annet ledd: Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunn-setninger. 

Med enøyd blikk på menneskelig økonomisk vekst og produktivitet kan lovverket komme i konflikt med seg selv. Det er kanskje dette som prøves i retten nå.

Dersom landets øverste juridiske myndighet går inn for å tillate tiltak som ikke gjennomfører, men undergraver grunnsetningene, er det i seg selv interessant. Det forutsetter vel at mennesket ikke forstås som en del av naturen. Med et ødelagt natursamspill, stråene kuttet, forutsetter man at fremtidige generasjoner av vår art vil klare seg godt. Et kort strå, helt alene.

Publisert på Klassekampen debatt 12.11.20

 

Forkledd gud

Forsommerens nordiske kortreff på danske Bornholm ble korona-avlyst til pensjonistenes skuffelse. Konserter og øvelser har vært satt på vent. Vi venter og håper på nytt liv utover høsten mens vi har bladd i minneboka. Gjennom år har vi fått oppleve at korsang kan gi fellesskap og løft. Uten smålige hensyn og sortering etter stand og rang, kjønn, legning, eller politiske og religiøse kanter. Bortsett fra stemmeleie da. I kor sorteres det i hovedsak etter lyse eller dype stemmer, i blandakor også knytta til kjønn. Bestefar kjenner seg mest hjemme som 2.bass.

Sommeren for ti år siden dro vi på nordisk korfestival til Aarhus for å oppleve Lars-Erik Larsson og Hjalmar Gullbergs «Förkledd gud.» Et stykke vi ikke hadde sunget før.
På første øvelse i den store salen ble vi ønsket velkommen av dirigent og sortert stemmevis. Sopraner foran til høyre, alter til venstre, basser bak til venstre, tenorer til høyre. Bestefar tuslet mot bakre bassrekke. Der satt allerede en ferm dame alene. Elegant sminket og iøynefallende velkledd. Hadde hun ikke fått med seg dirigentens henvisninger? Bestefar gjorde oppmerksom på at det var bassene som skulle sitte bak. «Ja, men det er rett,» svarte damen. Med umiskjennelig bassrøst.

Våget eller ville jeg sitte ved siden av? Usikkerheten ble raskt overprøvd. Vi hilste høflig, satt gjerne ved siden av hverandre på øvelsene. Diskuterte musikalske gleder og utfordringer i pausene. Stykket vi øvde på er en lyrisk og humanistisk oppfordring til å være åpne for noe ukrenkelig nesten hellig ved det å være menneske, ikke dømme og sortere ut fra ytre kjennetegn, bakgrunn eller tilhørighet. Skrevet ved krigsutbruddet.

Etterhvert tenkte jeg lite over at «sidemannen» hadde kvinneklær. Et alminnelig hyggelig seminar-bekjentskap og ikke noe mer. Men likevel noe mer? Egne fordommer og tanker ble satt i spill. Vi snakket jo ikke om «hans» sminke, klær eller identitet som transe, noe han heller ikke oppfordret til. Det fikk være hans initiativ, tenkte jeg. Etterpå, da vi hadde ønsket god tur hjem, slo det meg at en oppfordring til å lære litt mer om hans uttrykk hadde vært greit. Men kanskje ble anerkjennelse og verdighet best ivaretatt ved stilltiende aksept av framtoning, identitet og sangferdigheter der og da?
Avreisedagen så vi ham på vei mot flybussen. En anonym, litt lut mann i grå dress med trille- koffert: En forkledd gud.

Trykket i KK baksida 19.8.20




Penger vokser ikke på trær?

En kjent investor ymtet nylig at sosialister «tror penger vokser på trær». Slike har bestefar aldri møtt. Trær og planter gror av vår felles jord, har båret blomst, frø, frukt og bær hjulpet av sum-mende liv; bier og humler i samspill utviklet gjennom seklene. Dyrket og foredlet av arbeid-somme hender og lærevillige hoder som næring til glede for alle. Summende og samvirkende kretsløp av strev har gitt årviss feiring av grøden. Mål og resultat har vært forventninger og drøm om søt nytelse og vedlikehold av liv. Uansett politisk syn.  

Kretsløpenes veksling er i ulage. Samvirket stilner som bienes og humlenes summing. De kan være forstyrret av rop om økt økonomisk avkastning og vekst, øyeblikkelig nytelse som mål og mening med alt som vokser og gror. 

Standardisert frukt falbys uansett årstider. Dyrket av kropper som kan leve fra hånd til munn. Som strever nederst i pyramider der de selv kan kjøpes, brukes og kastes. Eid av multinasjonale aksjonærer, investorer og spekulanter i jord, penger, tidsbruk og kyndighet omsatt som varer. Eierne plukker fruktene av strev, kunnskap og foredling. Overskudd pløyes tilbake i kortsiktige veddemål om priser, aksjer og eierandeler. Vil aksjene gå opp eller ned? 

Veddemålene gjerdes inn i tåkebelagte juridiske labyrinter. For å unngå skatt, for å minske innsyn og risiko ved ofte gjeldsbasert gambling; med håp om vekst, full pott og den store utbyttefesten? Tror investorer og spekulanter at penger gror på trær for å skulle plukkes av dem? Forråd for egen nytelse, lagret på et øyparadis? Økonomi kan utarte til et konkurranse- og vekstspill med egne regler, uavhengig av jord, kretsløp, samvirke og fellesskap. En slags virus for smittsom egopandemi. 

Et annet virus kom. Vi trengte arbeidsomme hender og kloke hoder for kyndig forvaltning av felles ressurser til alles beste. For å sikre at liv skulle gå rundt. Utbyttefesten ble foreløpig avlyst, men jobber står i fare.

Myndighetene tilbyr redningspakker. Fellesskapet kan tære på forråd dyrket gjennom forvaltning av naturressurser; skapt av arbeidsomme hender og kloke hoder.

Redningspakker, lønnsoppgjør og budsjetter skal regnes på. Arbeidsomme hender og hoder blir vel ikke blir brukt som salderingspost for å bre egosmitte, gambling med natur og folk? Myndigheter tror vel ikke penger vokser på trær for plukking til spekulanters utbyttefester?            

                                                                       Trykket på baksida Klassekampen 28.5.20

Bloggen tilbake?

Etter et års bloggfravær, er kanskje siden kommet opp å stå igjen. Manglende oppdateringer og forståelse av netthotell og redigeringsverktøy gjorde at det hele lenge gikk i stå. En liten stund med parallell bloggside, en slags dobbeltgjenger som jeg ikke forsto hvorfor dukket opp, og etterhvert heller ikke kom inn på…

Men man har barn med både nettforståelse og nettvett, så nå er support gitt. Dobbeltgjengeren deaktivert, og i første omgang er et par blogginnlegg derfra overført til den gamle bloggen med domenenenavnet jonfrode.no. Utsnitt av et bilde som også finnes på FB-nettsida «Skråblikk» er lagt som bakgrunn. Så får vi se om pensjonisten fortsatt klarer å manøvrere inn en og annen kommentar på det som skjer… ?

Skråblikk på de unges klimaprotest

Det er sjelden jeg legger noe ut på egen facebook-side. Deler ikke øyeblikkene, som for all del kan være mange og gode, men nyter dem heller der og da. Følger lite med på hva andre legger ut, kjenner det litt kjipt ikke å legge opp tomler, smiletegn og gratulasjonsballonger. Kanskje fordi det kan kjennes litt mye, pusha av FB – og det blir vanskelig å prioritere blant de mange jeg liker godt av ulike grunner, og som kunne fortjent både tomler og hurrarop.

Skriver gjør jeg nok, men mest for meg sjøl. Litt som forsøk på å forstå hva vår generasjon (og jeg sjøl) har vært med på slik vi har forvaltet kunnskap og produktivt virke. Bloggen min er vel i ferd med å blekne ut, brukes ikke så ofte. Hver gang jeg prøver legge inn noen ord, har Word-press endra innstillinger, oppdateringer, navigering osv sida sist, og jeg finner knapt fram til min egen konto….

FB- nettsida «Skråblikk» eksisterer fortsatt, men brukes heller ikke så ofte. Helst legger jeg ut lenker med synspunkter kanskje verd å tenke gjennom. En slags prioritering. Ikke nødvendigvis fordi jeg er enig i alt som legges ut; heller fordi jeg tror det er viktig at vi tenker oss litt om både før og etter handlinger og hendelser.

Det kommer sjelden noen kommentarer på lenkene, men FB sørger for å vise fram hvor mange som har vært innom, klikket eller delt. Enkelte er det jo, men jeg prioriterer ikke tid for å hente klikk selv om jeg kan synes klikk er fint.

Forleden la jeg ut en lenke med et innlegg på en klimakonferanse. En av disse unge stemmene, Penelope, som roper om økologi og klimavanvidd. En i barnebarnsgenerasjonen som skulket skolen. For å demonstrere mot måten vår generasjon eksperimenterer med framtida deres på, et bokstavelig talt livsfarlig eksperiment. Bestefar applauderer; ikke eksperimentet – men demonstrasjonen og den sivile ulydigheten. Kongen ville kanskje vennlig konstatert at «demokratiet fungerer.» Nesten.

Tilværelsen har på mange vis vært- og er overveldende privilegert for bestefarsgenerasjonen. Et privilegium innebærer å ha (ha hatt) særlig tilgang til eller rett til goder. Noe ikke alle har tilgang til, kanskje få andre. Som kanskje skal nektes de som kommer i generasjonene etter oss fordi vi tenkte og handlet feil; tok oss til rette: Først meg.

Vi lot oss besnære bl.a. av økonomer som sier at fornuft i et samfunn handler om fordeling av knappe ressurser. Derfor (?) må vi tilrettelegge for fri konkurranse om å karre til oss mest mulig av disse ressursene sjøl. Vi må hele tiden ha vekst, produsere mer og mer, bli mer effektive slik at alle får likevel. I allefall noe. Formodentlig så lenge de knappe ressursene finnes. Men de er jo både endelige og sårbare i et komplisert samspill som handler om liv. Sårbare liv som knapt synes å inngå i de økonomiske regnestykkene om vekstkonkurranse; i økonomenes begrep om fornuft eller rasjonalitet.

Lenken jeg la ut fikk en kommentar, fra Ottar som jeg har hatt noen sjeldne men morsomme diskusjoner med tidligere. Vi var i samme parti en gang, men er gjerne partiløse begge to nå. (Det gjelder i alle fall meg).

Ottar skriver:

Penelope liker ikke det hun ser og nærer med rette engstelse for klodens tilstand. Det hun ennå er lykkelig uvitende om er det nett hun er i ferd med å vikles inn i. Dynamikken som er tilrettelagt for at etterfølgende generasjon(er) skal ta stafettpinnen videre og holde seg til den opptrukne kursen. Det handler om utdannelse og karriere, om å skaffe seg utkomme og tak over hodet. Veldig raskt blir man selv en del av problemet.
De som sitter og applauderer for Penelope har i overveiende grad inntatt enn tilstand av patologisk likegyldighet, der de selv umerkelig har blitt systemets garantister, mer eller mindre som foreskrevet, men enhver følelse er selvfølgelig ikke tapt der de fortsatt lar seg besnære av ungdommens idealisme.

Det viktigste med kommentaren er kanskje at han med Penelope, meg og etter hvert mange andre med rette nærer engstelse for klodens tilstand. Karakteristikker som «patologisk likegyldighet» eller «systemets garantister» blir mindre treffsikkert for hver som demonstrerer og protesterer, som strever med å forstå bedre, handle bedre – kanskje applauderer dem som forsøker. Blir vi mange nok kan til og med politikere og ideologer av ulikt slag (slike som sitter i forvaltnings-  makt- og beslutningsposisjoner enten de er offentlige eller private) bli nødt til å ta rev i seilene.

Visst er- og blir vi selv en del av problemet; har vært det lenge. Gjennom vår forståelse av rasjonalitet, av hva som er «fornuftig», av hvordan vi har tatt denne fornuften praktisk i bruk.

Penelope er foreløpig i liten grad noen del av problemet, snarere tvunget til å bli del av løsningen. Bestefar tviler på om hun er «lykkelig uvitende» om nettet hun vikles inn i. Tvert i mot.

Vi besteforeldre og oldiser skal nok vokte oss litt for å bli føleriske eller «la oss besnære av ungdommens idealisme», men vi skal vokte oss mer for å bli kyniske stemplere av ungdommer (eller andre) som forsøker å vikle seg ut av nett de ikke har skapt, som selv (med støtte) må leite opp ny seilings-kurs om de ikke skal havarere.

Ennå har de ikke fått fylt hodene helt av markskrikersk «nytale» om forbrukets velsignelser; alle de vidunderlige drømmene vi (de) kan kjøpe. De kan lettere rope ut at økonomiske og politiske vekst-ideologer med så mange av oss på slep går der uten klær.

Det er generasjonen født rundt år 2000 som er i ferd med å innta arbeidsplassene, lærestedene. Det er de som må forsøke å skape samfunn som bokstavelig talt kan være «liv laga» på lang sikt. Som skal utvikle ny forståelse av økonomi, språk og teknologi, av organisering og produktiv virksomhet. Da må kanskje vi som har levd en stund, som har surra bort så mange muligheter, prøve å bidra med å forsøke forstå våre egne erfaringer. Prøve forstå hva vi fikk fikk til, verd å ivareta og vedlikeholde, hva vi må kaste vekk; hvilke forståelsesformer som ikke holdt og holder mål. Forsøke å reve litt i egne seil mens vi fortsatt seiler, bidra til diskusjon, oppmerksomhet og ettertanke. Og i alle fall applaudere de som prøver stake ut farbar kurs.

«Samme blod du og jeg»

                                    

 Høstminne mens årets blader gulner: Bestemor og bestefar i regn og vind og kø foran Pergamonmuseet i Berlin. Med våkne, halvvoksne barnebarn på høstferieuke. Den livlige unge damen ved siden av oss fulgte sin søster og gamle foreldre. Vi småpratet om hva vi skulle se: Skatter fra sivilisasjonens vugge mellom Eufrat og Tigris i Mesopotamia. De mektige blå Ishtar-portene fra Babylon, kileskrift fra biblioteket i Ninive, skrifter med seinere ekko inn i bibelske fortellinger. Våre kulturelle røtter.

Den unge damen ved siden av oss ranket seg stolt: Det er oss det! Hun og familien hadde røtter i Assyria, var fra Ninive!

Storbyferien dokumenterte vår tids blanding av vanvidd og katastrofer. Brennpunkt Berlin. Gufs fra ideologisk bunnfall ved nazistenes «Blut und Boden» knyttet til slekt, rase og jord. Fortidens villfarelser sterkt tilstedeværende i det jødiske minnesmerkets mørke labyrint tett ved Brandenburger Tor.  East-side gallery med restene av en skammens mur. Smykket med fortvilte, håpefulle, naive og fantasifulle uttrykk. Isprengt en nyoppført penthouseblokk med elveutsikt for pengesterk øvre middelklasse, kanskje med Bermuda-konti. Kort vei derfra til uteliggere ved Janowitschbrücke. Eller til vennlig rytmefylt, lett hasjduftende afro-karribeisk klubb ved elva. Men også til høystemte toner i katedralen, ispedd uventede pastorale advarsler mot gamle ideologiske irrganger og ny høyrepopulisme.

Fjerde dagen møtte høsten oss med orkan i kastene. Trær og S-bahnvogn veltet, siden ute av drift. Klare klimavarsler. I den Botaniske hagens store dampende tropiske hus med utrydningstruede plantearter, overvar vi en oppsetting av «Jungelboken.» Vennlig guidet av unge damer i kolonitidsriktige tropehjelmer. På veien tilbake overvar vi fargesprakende illuminasjon av fortidige og nåtidige institusjoners og forretningspalassers overflater. Iscenesatt av et mangfold lysdesignere fra hele verden.

Vi fikk med et lite sammenrullet papir med jungelbudskap fra Botanisk hage:

«Du og jeg, jeg og du. Vi er av samme blod du og jeg.» Vi har del i et stort, viktig fellesskap. Liv og mangfold som bør vernes og dyrkes, institusjonelt, så vel som personlig etter evne.  Også de mange og komplekse røttene som vi ikke alltid kjenner og forstår så godt, Babylon og Ninive.

Naboen i turistkøen med familierøtter i Assyria viste seg å være fra Fredrikstad.

Trykket på baksida «Klassekampen» 22.10.18

 

Syndenes forlatelse i Osloskolen

En kronikkoverskrift av Skogvoll Isaksen 25.9.18 i Aftenposten har bibelske dimensjoner:

«Søgnen, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Tilgivelse er en nådegave. De som skal tilgis har syndet, synden her er manglende kunnskap.

«De» som ikke vet, iflg Isaksen er store deler av norsk skoleverk: Offentlig politisk og administrativ forvaltning, skoleiere, lærerorganisasjoner og lærere.

Disse hevdes å ha posisjonert seg for utforming av praktisk skolepolitikk ved: Å anta at skolen ikke kan gjøre en forskjell. At årsaker til ulike prestasjoner bare knyttes til elevbakgrunn som er utenfor skolens kontroll. Ved å påtvinge en filosofi for skoleledelse som bygger på at manglende kvalitet i skolene er utenfor skolens kontroll. Ved å motarbeide alle styringssystemer som gir innsyn i klasserom. Ved statlige nasjonale tiltak som har bidratt til å undergrave skoleeiers rolle og mulighet til å ansvarliggjøre den enkelte skole.

Skoleeiere, lærerorganisasjoner, lærere har iflg kronikøren sittet rolig og ventet på revolusjon og innføring av det klasseløse samfunn mens Søgnen har tatt tak.

Jeg har fulgt norsk utdanning lenge, finner ikke dekning for utsagnene. Det er stråmanns-argumentasjon, karikering av motstandere. De fleste som jobber i skolen er innstilt på at skolen kan gjøre en forskjell. Det er dette de strever med på de enkelte skoler, i ulike etater hver dag. Få tror at bare skolen gjør en forskjell.

Ulike tiltak er diskutable på politisk og faglig grunnlag. Isaksen viser forskningseksempler på at skolen kan gjøre en forskjell, belagt med statistiske undersøkelser av skolebidrag til læringskvalitet i enkelte fag, knyttet til snitt ved tester og eksamener. Kommuner er sammenliknet. Oslo framstår med større skolebidrag til testresultater på barnetrinn enn nasjonalt snitt, litt under på ungdomstrinnet. Studier viser at utdanningsnivå og økonomi jevnes ut blant andre generasjons innvandrere og majoritetsbefolkning. Det er håp om mer «rettferdig skole» og samfunn. Det er interessant forskning med begrensninger som gjøres rede for. Læring og kvalitet som begreper er knapt diskutert.   Statistikkene gir ikke årsaksforklaring.

Tall kan være tydelige uten å være entydige. Isaksen årsaksforklarer langt på vei forskningsfunn og bidrag til en mer «sosialt rettferdig skole» med Søgnens kvalitetsstyring. Det er å strekke forskningen for langt.

Konflikten i Osloskolen dreier seg ikke om en «sosialt rettferdig skole,» men om politisk og administrativ forvaltning av lovverk og om uttrykksform. Dels knyttet til ytringsfrihet med varslinger hit og dit. Det handler om roller og rolleforståelse.

Folkevalgte politikere endrer politisk kurs ved politisk skifte. Administrasjonens rolle, på ulike nivåer, er lojalt å følge evt. ny politisk kurs innenfor lovverk. Slikt kaller vi demokrati.

Isaksen slår fast at Søgnen er blitt stående alene i forhold til endring av kurs. Hun «ser ut til å ha hatt en klar holdning om ikke å henge seg på mer eller mindre håpløse statlige tiltak og satsinger». Rollen synes altså ikke forstått.

Søgnen har en plass i norsk skolehistorie. Hun har vært sentral skolepolitiker og byråkrat med stor kraft. Som statssekretær hos Hernes med hånd i nasjonale tiltak som R94. Som leder av utvalg for å utrede Kvalitetsvurderingssystem med sterk mål- og resultatstyring, omfattende rapporterings- og kontrollkrav. Tiltak hun siden har forvaltet administrativ med stor iherdighet. Tiltakene og forvaltningen har dels vært oppfattet som undergraving av mulighet til ansvarliggjøre den enkelte skole i forhold til skolens brede oppdrag. Som tvangstrøye for standardisering og kontroll i daglig arbeid. Noen, på politisk nivå, synes kursen blir for stram.

Det dreier seg neppe om flaggskip, eller tankskip, gir ingen grunn til personlig helgenforklaring. Ei heller for å anklage noen for syndig kunnskapssvikt eller behov for tilgivelse.

Men stystem, kvalitet og rolleforståelse må kunne diskuteres.

—————————————–

Ovenstående ble skrevet i kronikkformat som innspill etter å lest Isaksens omfattende kronikk over to  sider. Det ble sendt Aftenposten og funnet for langt. Så får det bli bloggen – til begrenset sirkulasjon

Dødball og ballspill

Det er tid for intense avslutningsrunder i fotball-VM. Mye dødballer. Vi følger litt med i skogkanten innimellom faglige sysler i etterkant av et privilegert arbeidsliv. Bestefar undres over dagsaktuell spilling og triksing rundt skoletesting og skolepolitikk.

Bestemor reviderer ordbok, holder på med bokstaven «d». Spiller ungene «dødball» lenger? Har ordet plass i revidert ordbok, og hvordan? Barnebarn konsulteres med spørsmål over Snapchat:

Spiller folk dødball? Om noen – er ordet ute?

Svarene triller inn som usikre pasninger mot mål:

Barnebarn 1: Ikke jeg – spiller slåball!

Barnebarn 2: Har spilt brentball, det er det nærmeste.

Barnebarn 3: Ja! Folk her født i 1998 sier at de bruker det ordet! Dødball og brentball betyr det samme. Dødball = slåball = brentball.

Barnebarn 1: Slåball er ikke det samme som dødball/brentball! Ulike regnemåter, og på skolen min spilte vi aldri sistnevnte.

Barnebarn 3: Du blander ikke slåball med stikkball, barnebarn 1?

Barnebarn 1: Neinei! Ingen brenning i slåball. Men har ikke særlig peiling…uansett godt oppsummert :))

Bestefar har andre funderinger enn bestemor; er opptatt av hvordan en tidligere utdanningsminister forsøker å kneble kritikk av mål- og resultatstyringsregimet i skoleverket, som en skolepolitikkens Neymar. Som blander handlinger, regler og sammenhenger, forsøker å trikse seg til dødballsituasjoner; få lagt ballen død – for å kunne sette den igang igjen på egne premisser.

Bestemor er nok litt usikker på hvordan barnebarnas innspill og oppsummering vil funke, men setter pris på engasjementet. Dødball som oppslagsord er vel oftest knyttet opp mot fotballspill. Barnebarnas innspill er ikke å forakte: Ulike ballspill som dødball, stikkball og brentball kan ha fellestrekk. Men spillene kan få mange ulike varianter avhengig av bruken, av hvordan og hvem som bestemmer og håndhever reglene for spillet.

Det ligger noe befriende i barnebarnet som med omfattende ballspillserfaring innser sin begrensning i forhold til ordspill og ballspill. Som likevel kan gledes over spillet, gi innspill i diskusjoner, bruke ulike erfaringer og vinkler. Hvem har egentlig «særlig peiling?» Spilleren, dommeren eller tilskueren? Gleden ved spill forutsetter at det alltid finnes usikkerhet, rom for skjønn og overraskelser, muligheter og rom for læring. At ballen bare unntaksvis bør gis overvåket presisjon og legges død.

Trykket på baksida Klassekampen 14.7.18

Clemets tendensiøse bruk av forskning.

Kristin Clemet gjør iherdige forsøk på selv å definere skolehistorien for den perioden hun hadde politisk ansvar. Det inviterer vel mange til deltakelse. Det er bra. Men vanskelig. Som annen historie er skolehistorien sammenvevd, kompleks – med lange linjer. Hennes sveipende utsagn er problematiske. Ikke minst fordi hun synes å bruke forskning som forankring av politikk slik det passer henne. Nå i KK.

I et innlegg (7.7.) listes en rekke undersøkelser, evalueringer og tester opp. Disse påberopes som grunnlag for egen politikk, dokumentasjon for at «oppsiktsvekkende fremgang i lesing» skyldes Kunnskapsløftet. Hun avviser historisk forskning som ikke støtter hennes forståelse – fordi begreper brukt i analysen ikke er å finne i hennes egne politiske dokumenter. Argumentasjonen holder ikke vann.

I Clemets ministertid ble en offentlig styringsfilosofi knyttet til mål – resultatstyring, konkurranse om testtall og rangeringer festet. Et tidlig grep i hennes ministerperiode var å sikre en utredning av et «Kvalitetssystem» (ledet av Astrid Søgnen) som fastslo målstyrings- innretningen. Systemet forelå i god tid før Kunnskapsløftet.

Samfunnsforskning, om enn belagt med måltall og statistikk, kan vanskelig brukes som årsaksforklaringer, verken politisk eller i målstyringssammenheng. Gjennom 2000-tallet har Clemet (og mange andre) ivret for å sammenlikne og konkurrere om testresultater. Tallene gir salgbar informasjon på mange nivåer, politisk og markedsmessig. Om man nå skulle tape eller vinne et par tideler på rangeringene, hausses det opp som støtte til egen politikk.

Selv om resultatene er gjennomsnittlige, om forskjellene statistisk sett er små, om slike tester ikke kan si noe om årsak-virkningsforhold, om det åpenbart kan være misvisende å sammenlikne tall mellom skoler, kommuner, land – eller tall over tid. Clemets påvisninger av tilbake- eller fremgang i forhold til Kunnskapsløftet har lav gyldighet.

Clemet påberoper seg evalueringen av R94 og L97 i forankringen av Kunnskapsløftet. Som forsker hadde jeg ansvar for større prosjekter innenfor begge disse evalueringene. Visst lærte vi mye om norsk skole. Ulike funn ble presentert. Analysene var ikke entydige, kunne begrunne ulike problemstillinger, selvsagt også for seinere reformer.

En rekke kritiske perspektiver ble reist, bl.a. i forhold til gjennomføringstempo, medvirkning, forhold mellom teori- og praksis, lærlingeordning. Funn kunne leses som kritikk av den nye styringsfilosofien, dels under Hernes og Søgnen sin ledelse når det gjald R94. Gjennom evalueringen av L97 reiste vi empirisk begrunnet kritikk mot bruken av lesetester som var under oppseiling. Ministeren la den til side, den ga vel lite forankring av testregimet som fulgte. Evalueringene kan vanskelig brukes slik Clemet gjør.

En undersøkelse Clemet ikke viser til er PIAAC. En undersøkelse for voksne (16-65 år), bl.a. knyttet til leseferdigheter. Her har voksne nordmenn- og kvinner ligget klart over internasjonal snitt. De fikk sine ferdigheter lenge før Kunnskapsløftet. I den siste undersøkelsen, publisert i 2014, synes norske leseferdigheter å ha blitt dårligere siden 1998. De yngste aldersklassene 16 – 25 år leser dårligere. De yngste har noen års erfaring med Kunnskapsløftet. Uten nødvendig sammenheng. Clemet, som andre politikere velger helst forskning, resultater og informasjon som det passer dem, bruker det retorisk. Igjen og igjen. Slike undersøkelser bør nok tas med klype salt. Også av politikere.

P.S.

Ovenstående innlegg er knyttet til en ordveksling i Klassekampen, om norsk skolepolitikk. Innlegget ble sendt avisa, som vel ikke finner plass til det. Vekslingen startet med en artikkel i KK 27.juni av Ivar Bjørndal, tidligere skoleadministrator på nasjonalt nivå. Han omtalte en fersk bok «Kritiske blikk på skolen» der han bl.a. viser til artikler av Ole Briseid der kritisk søkelys settes på målstyring, tester og kontroller. Clemet følte seg angrepet – fikk svar av Svein Sjøberg – og angrep på nytt i innlegg 7.7. Clemets lite vederheftige bruk av forskning jeg sjøl har deltatt i, fikk meg til å gripe tastaturet.

Bjørndal svarer selv i dagens avis14.7. jeg deler hans forståelse. Han trekker også inn mitt navn – benevner meg riktignok som «hovedansvarlig» for evalueringen av R94. Det var jeg nok ikke – men var prosjektansvarlig for et av de omfattende evalueringsprosjektene.