Den gamle gårsdgutten fra Monsebråtan satt gjerne på en stein ved veien når vi gikk til skolen om morran. «Åååårn…» hilste han blidt. Vi hilste «go`morn» tilbake til einstøingen. En enkel nøysom sjel fra fortidas bygd, tenkte vi kanskje, uten å kjenne ham. Han forsvant etterhvert stille fra hverdagsbildet.

En debatt om å være informert for å kunne stemme, vekket ham opp gjennom en minnetråd.

Samme år som bestefar nådde stemmerettsalder, var det stortingsvalg. Jeg trålet det politiske landskapet på forhånd. Deltok i møter, sorterte ut alternativer, traff et valg. Tenkte at hadde man truffet et valg måtte man delta, være aktiv. Valgdagen satt førstegangsvelgeren i bygdas stemmestyre som partirepresentant. Registrerte velgere, hadde ansvar for at alt gikk demokratisk og rett for seg. Høytidsstund.

Da, stillferdig, dukka den gamle gårdsgutten opp i lokalet. Like blid og fåmælt som før, nå for å gi sin stemme. En forvirrende opplevelse for den unge informerte kontrolløren. Kunne hvem som helst bare komme og legge stemmeseddel i urna? Javisst – om koblinga til manntallet var i orden.

«Verdi» har bestefar noe vagt knytta til menneskeverd, rettigheter, plikter og muligheter. Handlingsrom og handlefrihet til å kunne ta vare på seg sjøl og andre. Dele og hjelpe slik at liv kan gå rundt i små og store sammenhenger.

I praksis knyttes «verdi» i dag til konkurranse om økonomisk vekst og avkastning. Til lønnsomhet og omsetning. Handlingsrom er et sted jeg kjøper varer. Handlefrihet å kunne låne penger i bank til å kjøpe mer, bli avhengig av banken. Alt fra jordbruk og fiske, til utdanning, helse, sang og dans måles mot og kontrolleres i forhold til vekst og avkastning. Demokratisk oppbygde avtaleverk, allemannsrett svekkes. Felles forvaltning av rettigheter til helse og utdanning privatiseres for konkurranse og fortjeneste for de få. Vekst og markedskonkurranse er blitt en overordnet verdi for FrP, Ap- og H-politikk. Viktigere enn å ivareta miljø og livsgrunnlag.

Gårdsgutten ville vel vært dårlig informert om dagens klimaendringer, varslet sammenbrudd av økologisk samspill og livsbetingelser for kommende generasjoner. Det synes politikerne fra de tre store partiene å være også. Varslet er kunnskapsbasert, og de lukker øynene.

Politikerne har vel begrensa innflytelse. Det er helst i lukkede multinasjonale styrerom og finanslobbyer beslutninger treffes, makt utøves. For fri bruk av arbeidsfolk og styring av pengestrømmer til seg sjøl. Beslutninger og makt tåkelegges gjennom infotainment så vi slipper forstå. Neppe til fordel for folk flest, slett ikke for gårdsgutter.

Den gamle gårdsgutten som dukka opp i valglokalet i 1965 vitnet om at vi hadde og fortsatt har et slags demokrati – tross alt. Der alle skal med, det er rom for at noe uventet kan skje, kurs kan endres. Om vi styrer unna de tre store.

Trykket på baksida Klassekampen 4.9.17

Et etterord:  Ovenstående ble sendt inn for noen uker sida. Det er kort tid til valget nå.

Kristin Clemet påberoper seg tyske Merkel i en valgoverskrift: «Keine Experimente.» (Aftenposten 3.9.) Det hun er bekymret for er «reformstopp i offentlig sektor» – som hun anser som eksperimenter og angrep fra venstresida. Stopp av fortsatte privatiseringseksperimenter. Hun mener selvsagt at markedsøkonomien er «er det beste systemet vi kjenner.» Ja – for de rikeste av oss gjelder nok det….

Jeg tror at det «beste» økonomiske systemet vi har kjent er den nordiske modellen fra før 1980-tallet. Etterhvert er vi blitt deltakere i et globalisert markedsliberalt spill og konkurranse om økonomisk vekst. Dette spillet, som Clemet omfavner har ført til det farligste eksperimentet verden har sett: Det setter globalt livsmiljø og klima i fare for kommende generasjoner. Takk være den nordiske modellen, har vi kunnet skrubbe litt i forhold til denne utviklinga. Vi må stoppe de markedsøkonomiske eksperimentene. Det skjer knapt med H og FrP som markedsliberale pådrivere.

Trolig er det likevel ikke stor forskjell på dagens Høyre og Arbeiderpartiet når det gjelder videre drift mot økologisk kollaps. Ingen av dem står for vesentlige «eksperimenter» i noen som helst retning.

Men en stor forskjell er at Høyre holder ikke bare holder sin hånd over klimafornektere og et parti som undergraver grunnleggende verdier. Solberg lar klimafornekterne og verdiforakterne ha viktige hender på styringsrattet, eksperimenterer med disse verdiene.

Det viktigste med årets valg, tenker jeg er å stoppe Listhaug, Søviknes, Anundsen og Jensen – mens det ennå er tid.

De representerer den fremste politiske trusselen mot vår forvaltning av internasjonale menneskeretter og Norsk Grunnlov. Det gjelder «Klimaloven,» Grunnlovens § 112 som underbygger betydningen av et sunt miljø for menneskers livsutfoldelse. Det gjelder internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som også er speilet i den Norske Grunnloven – som et sterkt rettighetsvern. For alle.

FrPs leder Jensen, har tidligere også tatt avstand fra «Den norske modell» – som gjennom et par generasjoner bl.a. gjennom avtale- og regelverk (som Arbeidsmiljøloven) har sikret et rimelig grunnlag for fordeling, velstand, samarbeid og trygghet.

Når natursamspill og klimatiske forutsetninger trues, når rettighetsvernet smuldrer, blir vi alle ofre.

Besinnelse handler om å tenke seg om, ha herredømme over egne handlinger. Ordet dukka plutselig opp i nyhetsbilder knytta til militær eskalering langt vekk. Minner om gamle kamper dukker opp.

Slåssing ble aldri bestefars greie. En gang, i skolegården, var han på full fart ned issklia og blei spent bein på. Tryna, gjøv løs på synderen, i gang med å jule ham opp. Var nok den sterkeste. Da jeg så de redde øya hans. Stoppa, besinnet meg.

Lærte å slåss på rekruttskolen. Lærte at «du skal slå ihjel»- om kongen befaler. Det kjentes ugreit. Mens vi trente på det omvendte 5. bud, skjedde noe mellom USA og Sovjet utafor Cuba. Eskalering til mulig atomkrig. Vi fikk ordre om pakking av stridssekk. Brått alvor. Kanskje ut og ofre liv for noe vi knapt skjønte bæra av ?

Stormaktene besinnet seg, vi fikk gå videre med de sivile livene våre. Leste og diskutere gjennom 60- åra. Om stormaktsgalskap i Viet-Nam, i Tsjekkia og andre steder. Om et svært militær-økonomisk kompleks i stabilt voksende marked. Avhengig av fiendebilder, ufred og trusler om krig og terror. Religiøs og politisk terror som kompleksets nyttige idioter.

Boka om «Den tause våren» viste at vi var i ferd med å ødelegge økologisk balanse, den største trusselen mot liv og verdier. Militær aktivitet som direkte bidrag til å forstyrre denne balansen, til å skape forvrengte trusselbilder.

Den ferske familiefaren tenkte seg om: Ville jeg bidra aktivt til misbruk av jordas ressurser, kommanderes til krig for diskutable, omskiftelige politiske verdier, kanskje langt vekk? Kunne ikke familie og spirende liv forsvares på bedre vis?

Bestefar nekta videre militær deltaking på økopolitisk grunnlag. Han blei stilt for retten. Aktor virka dårlig forberedt. Klarte ikke å overbevise juryen om at jordas ressurser er uendelige, om at overforbruk og forsøpling av ressurser var verd å forsvare. Heller ikke om at nekteren manglet alvorlig overbevisning. Bestefar vant rettssaken.

Seinere er helst det han frykta blitt bekreftet. Økotrusselen er knapt diskutabel lenger.

Norske og allierte soldater har droppet bomber langt vekk på diskutabelt grunnlag. «Out of area.» Uten å se noen redde øyne. Terrorister trer hetter over ofrenes øyne, over sine egne. Unngår å se, vil bli sett. Følger blindt kongenes, presidentenes, profetenes befaling.

En løs kanon står i speilsalene på NATOS øverste dekk. Gis vi rom til å besinne oss?

Publisert på baksida Klassekampen 13.6.17

Moses var på fjelltoppen Sinai, snakket med Herren og fornyet pakten om levemåtene. Profeten snakka med Herren helt for seg sjøl på toppen. Steg ned så opplyst at han måtte ha slør for det skinnende ansiktet når han skulle forvalte steintavler for sannhet, leveregler og makt. Makta og toppene har tradisjon for å skjule ansiktet og snakke med og for seg sjøl.

Profeten verken spiste eller drakk de 40 dagene på fjelltur. Slikt kan føre både til tankeforvirring og syner. Forvirring kan være effektiv maktbruk. Kan bedøve og oppildne slitne sjeler med behov for å flokkes rundt løfter om gull og dop. Behov for en frelser med oppskrifter så de slipper å tenke.

Profetiske tolkninger av tilslørte og mytiske regelverk har ført til mye vondt blod og mye ulykke for Abrahams etterkommere, Moses en av dem. Fortvilelse har fulgt brutal håndheving og bokstavtro fortolkning og forvaltning av forvirrede oppskrifter fra oldtidens stammekulturer i Midt-Østen til denne dag.

Straffen for dem som syndet mot reglene kunne være hard: «Han lèt straffa for synda åt fedrane koma over born og barneborn i tredje og fjerde ætteleden,» som det heter i vår nynorske versjon av 2.Mosebok. (34,7).

Regjeringa har kommet med sin norske versjon av Moselova. Straffer barn og barnebarn for forfedrenes synder. Oppfølging av profetisk synds- og straffeforvaltning? Hard mot de harde?

Forfedrene til barna som skal straffes var ikke nødvendigvis harde. Men dels drevet på flukt av profeter og sannhetsforvaltere med tilslørte ansikter og skarpe våpen. Flukt fra israelske, eller ulike muslimske fundamentalister i innbyrdes strid. Eller oftere: Globale finans- og markedsoligarker som dreper miljø og livsgrunnlag for egen vinning. Gangbar markedskristen fundamentalisme. Både der og her.

Fundamentalistene som drev dem på flukt, religiøse eller verdslige profeter, syndet ikke. Syndet har de som flyktet. Fordi de kanskje balanserte på sannhetens slakke line. I håp om å redde seg i en fortvilt situasjon de ikke hadde valgt. Det burde ufødte barn og barnebarn ha skjønt.

Slik er visst loven i profetene Keshvari, Listhaugs og Solbergs fortolkning. Nei forresten: Loven må holdes unna. Profeter snakker med og for seg sjøl, tenker for andre, forvalter sannheten. Trenger ikke et sekulært rettssystem for å prøve lov og rett. Eller kritisk presse. Moderne profeter bruker Twitter og Facebook: Lik og del.

Publisert på baksida, Klassekampen 4.3.17

 Det ligger ingen søtsmak av honning eller sukkertøy i denne overskriften. Eller kanskje. Bigotteri er når noen omgår sannheten, lokker med søte ord, eller blåser i basuner. For slik å gi inntrykk av å kjempe en felles sak, gi deg noe du ønsker.Tror du ønsker – eller frykter, få deg med på laget, jublende følge rekkene. Later som alle skal få det de vil, eller slippe det de frykter. Later som om tro og rettigheter forsvares. Dekker over en agenda for eksklusjon og utestenging, for å mele egne kaker. Skinnhellighet er et annet ord for bigotteri.

Det er et vanskelig ord å bruke synes bestefar. Fordi vi alle kan være litt skinnhellige innimellom. Late som om, juge- bare litt…, eller braute og bløffe for å dekke over usikkerhet. Eller kanskje for å oppnå en liten gevinst – unngå et tap, bli tatt med buksene nede.

Det har vært med store, vantro øyne og ører bestefar har fulgt amerikansk valgkamp – og de første dagene med ny president i verdens mektigste, (og kanskje farligste) land. Tidlig lekket det ut nyheter om at russerne hadde tuklet med amerikanske stemmer, at noen i alle fall hadde tuklet. Den nyvalgte presidenten «vet» at når han fikk nesten 3 mill. stemmer færre enn motkandidaten (men vant valgmannssytemet), så var de stemmene tuklet med.

Og ja: Data er «tuklet med.» Trumps kampanje kjøpte «tjenester» av et britisk selskap som skreddersyr datainformasjon fra «Big Data» til strategisk målrettede markedskampanjer. Selskapet heter Cambridge Analytica. Det driver lovlig markedsvirksomhet såvidt bestefar vet, i alle fall har de vært ganske åpne om forretningen sin.

De har tatt i bruk en modellering av et profesjonelt psykologisk diagnoseverktøy, en personlighetstest: «Big Five.» Det er i utgangspunktet et svært omfattende, nøye testet og standardisert spørreskjema. Bestefar kjenner faglig til det, har brukt det. Cambridge Analytica bruker en forenklet versjon – som de kobler til «Big Data» – som de kjøper og har tilgang til i stor stil.

Hva er «Big Data?» Det er alle de små elektroniske sporene vi legger etter oss. Hver gang vi søker opp noe på Google eller Facebook, trykker en «like,» drar bankkortet eller kan spores via telefonen osv.

Hva er den forenklede versjonen av personlighetstesten? Da må vi gå litt tilbake:

En polsk doktorgradsstudent i psykometri, Kosinski som studerte i Cambridge for snart ti år siden, lekte sammen med en medstudent, litt med å lage en «online» – app, «MyPersonality» – der de brukte noen av spørsmålene fra Big Five i et lite spørreskjema som han la ut på Facebook. Og plutselig oppdaget at det etterhvert var tusener- millioner som fylte ut skjemaet. De satt på opplysninger om folks personlighetsprofiler av hittil ukjent omfang. Det kunne kobles med Facebookprofiler. De begynte et omfattende forskningsarbeid som gikk over flere år – med å sammenlikne alle slags data de lovlig og åpent kunne samle. De utviklet stadig mer presise modeller og algoritmer.

Etterhvert kunne de ut fra mindre enn 300 «likes» meget presist forutsi folks personlighet, kjønn, tilbøyeligheter og preferanser, holdninger og kunnskaper. Hva de frykter, hva de liker, hvor de bor. Kanskje det var det da navnet Kosinski dukket opp at noen trodde russere var på ferde. Men han hadde trukket seg i god tid – da han skjønte hva modellen kunne brukes til. Har også den siste tida advart mot misbruk. Slik bruk som Cambridge Analytica gjør av arbeidet hans. (Han toer sine hender og sier at han bare har «funnet det opp» – som man sa om atombomben).

Sjefen for Cambridge Analytica hevder at «de ved hjelp av verktøyet har profilert personligheten til hver voksen person i USA – 220 millioner.» Du kan finne ut akkurat hvor jøder, muslimer, republikanere, latinamerikanere eller folk i ulike yrker og inntektsgrupper bor, trekk ved deres personlighet og atferdsmønstre og meninger

Det meste av det presidentkandidat Trump skrek ut i valgkampen (og siden) var dataforberedt gjennom analysene – hva de hadde sjekket folk «ville ha» eller «trodde.» En matematikk-analytiker fant at presidentkandidaten med sin opportunisme var et perfekt utgangspunkt for målrettet reklame. Analysene ble brukt for å skremme vekk Clinton-velgere. Eksempel: I Miami-distriktet «Little Haiti» sørget Trump-kampanjen for at nettopp de fikk «informasjon» om at Clinton-Foundation hadde feilet i oppfølging av Haiti etter jordskjelvet.

Hvor omfattende denne tuklinga har vært – vet vi jo ikke. Men vi vet noe mer:

Den største investoren i Cambridge Analytica er den amerikanske software-milliardæren og politisk reaksjonære Robert Mercer – med bl.a. bånd til Koch-brødrene. Disse som sponser bl.a. tenketanken Heartland institute som bl.a. sprer falsk klimainformasjon……        Et av styremedlemmene i Cambridge Analytica heter Steve Bannon. Hørt navnet i det siste? Han er tidligere leder av reaksjonære online-avisa Breitbart News.

Nå er han Trumps fremste strategiske rådgiver og har fått sete i det innerste sikkerhetspolitiske organet i USA. Har databakgrunn, jobbet i marinen – og for Goldman Sachs, en av verdens største investeringsbanker. Men har aldri vært politisk valgt eller holdt politisk ansvarlig.

En som nå har makt til å trekke i de fleste tråder, (og kanskje er presidenten bare en marionett når det kommer til stykket). Som sitter på enorme data- og manipuleringsmuligheter, medietilgang og tilgang til de største pengesekkene.

Vi bør ikke venne oss til ordet bigotteri. At det er greit.

P.S. Dette er et slags sammendrag av de to forrige lenkene med lange tekster som ble lagt ut på Skråblikksida mi – pluss litt til.

For litt siden fikk jeg oppfordring om å holde en liten innledning over temaet «hvordan vi kan formidle klimakunnskap» på et arrangement ved den etterhvert årlige «Klimafestifal §112.» I regi av Besteforeldrenes Klimaaksjon (BKA), der bestefar har vært medlem noen år.                                                                                                                          Innledning og diskusjon ble gjennomført. Etter at Birgitte Grimstad og Lars Klevstrand vakkert hadde sunget tekster av Harald Sverdrup, Sidsel Mørck – Erik Byes «Vårherres klinkekuler» – om den vakre lille blå som kanskje var blitt rotet bort.

Hvordan formidle alt det vakre vi er del av, avhengig av og samtidig formidle kunnskapen om at vi selv er i ferd med å ødelegge det? Kunnskap vi kvier oss for å ta på alvor, strever med å formidle?                                                                                                                 Det ble ikke enkelt. Bestefar skulle prøve å formidle noe om formiding. Riktignok til stort sett antatt velvillige medlemmer eller potensielle medlemmer av BKA. Samtidig burde vel formidlingen være et eksempel på formidling – knyttet til denne kunnskapen…..

Prøve å tenke «utafor boksen» – de etablerte måtene vi tenker og handler på, både når vi snakker om klima og slikt, og også når vi pusler på i hverdagen uten at klima og synes å bety all verden. Det å «tenke utafor boksen» forutsetter jo at «boksen» er der også. Ugreit. Det ligger alltid noen motsetninger og paradokser på lur.

Etter at et lite referat fra evenmentet ble lagt ut på BKA sine hjemmesider, fikk bestefar oppfordring om å sende disposisjonen for innlegget. Den syntes jeg ble for skrinn, så jeg har gjort et forsøk på skrive disposjonen ut for kanskje å gjøre den tilgjengelig på bloggen jeg pusler litt med. Så ble den vel for lang, men likevel:

Disposisjonen til bestefar så omtrent sånn ut – i tre ledd

a) Først prøve å illustrere SAKEN, målet. Helst sammen med de som måtte ha møtt fram: Kunnskap vi har, om livsbetingelser her vi er. Kunnskap vi har om en global utvikling av naturens kretsløp som er i ferd med å spore farlig av.

b) Dernest prøve å lage en forklaring på hvordan det ble så galt – og samtidig kanskje prøve tenke rundt hvorfor det virker så motsetningsfylt å gjøre noe med det for oss.

c) I tredje runde eksemplifisere praksisen – hvilke livs- og samfunnsområder som praktisk er i spill når vi sporer av. Som nok også er områdene det må tas tak i for å hindre avsporing.

Noen figurer kunne være aktuelle illustrasjoner. Siden det ikke var aktuelt å ta Power-point eller flip-over i bruk, tok bestefar med noen ekstra ark og blyanter for å oppfordre til å tegne, kanskje kommentere figurene sjøl. Forsøk på å koble et par enkle figurer.

Figurer og modeller kan være greie «ting å tenke med.» Tenkning og handling kan få bedre feste om kroppsmotorikken også tas i bruk.

 a) Forstå og ta vare på livsbetingelsene våre.

Første øvelse:        Tegn en sirkel: Dette er oss. Sett utenfra.

(Jeg klarte ikke legge inn bildet av den blå lille kulen som finnes på word- dokumentet. Men tegn den, kjenn sirkelen så du har den…..)

Hva vi ser og hva vi vet:

1) Vi er den første generasjon mennesker som så jordkloden utenfra. For mer en 50 år sida..                                                                                                                                     Vi ser: En liten blå kule som svinger rundt                                                                             Vi vet: Denne lille blå kulen, planeten vår – er det ikke vi mennesker som har skapt eller laget.                                                                                                                                     Vi vet: At dette er det eneste stedet vi har. Vi kan ikke dra noe annet sted. Det er her vi er.     Vi vet: Den lille blå verken vokser eller krymper, den er det den er.

2) Når vi kan se den og oss utenfra, er det ved hjelp av redskaper, teknologi vi selv har laget. Vi har filmet og iakttat den lille blå over år, kan iaktta regelmessige forskjeller og dynamikk. Vi kan analysere utvikling og hva forskjeller består i (Bl.a. NASA sine filmer).

Vi ser: At forskjellene bølger regelmessig i veksling med årstidene som skifter rundt på den lille blå.                                                                                                                                 Vi ser: At den lille blå syder av liv, av dynamiske kretsløpssystemer.                                       Vi ser: At den lille blå kloden, ved kretsløpssystemene bokstavelig talt puster ut om vinteren, inn om sommeren – i lange drag. En levende klode.                                                  Vi ser: At is forsvinner, at temperatur øker over lange tidsspenn, at «pustefrekvensen» er i ferd med å skifte karakter. At grønne lunger blir borte. Vi ser at den blå kloden vår raskt er i ferd med å få «pustebesvær, feber. »

 Vi vet: At kretsløpene vi ser, er kjennetegnet ved komplekse globale tilbakekoblingssløyfer, bl.a. regelmessig utveksling mellom CO2 og O2. Karbondioksyd og okysgen. Kjennetegn ved liv i små og store sammenhenger. Forutsetninger for at liv kan opprettholdes.             (Jeg puster dypt ut og inn noen ganger): Det gjelder deg og meg også.                               Vi vet: At verken du eller jeg kan puste bare ut eller bare inn. Vi vet, at om kroppens finstilte kjemiske og fysiske tilbakekoblingssystemer svikter, kollapser systemet. Det kan bare fungere innenfor nokså smale grenser. Pustebesvær og høy temperatur gir oftest skarpe varsler om systemsvikt. Det gjelder de store, globale systemene også.                                  Vi vet: At vi selv kan utvikle verktøy både til å iaktta, til å forstå, til å vedlikeholde, til å ødelegge.                                                                                                                             Vi vet: At det er vår egen, menneskeskapte virksomhet som nå bidrar til økende pustebesvær, til feberøkning. At vi har begrenset tid for å finne botemidler – slik at vi kan ivareta liv og helse, også for oss sjøl.

b) Hvordan mister vi pusten? Om motsetninger når kunnskap tas i bruk.

Den lille blå kloden vi ser utenfra, kretsløpssystemene som er forutsetningene for liv, er altså ikke noen følge av vår egenproduserte kunnskap.

Når vi derimot er i stand til å se oss selv utenfra, er det ved hjelp av verktøy og redskap  vi  har laget. Egenutviklet kunnskap. Når vi gjennom forsøk og vitenskap stadig bedre forstår samspill i naturen, forutsetninger for kretsløp og liv er også forståelsen/kunnskapen noe vi selv har skapt. Ut fra den forutsetningen at det er akkurat her vi er, slik vi har fått utvikle oss.

Når vi ser og forstår at vi selv er i ferd med å ødelegge kretsløp, koblinger som er forutsetninger for at vårt eget liv kan gå rundt, er det ved hjelp av vår egen kunnskap tatt i bruk.

Når vi selv er i ferd med å ødelegge kretsløp og livsforutsetninger, er det nødvendigvis også gjennom vår egen kunnskap i bruk. Gjennom måtene vi har produsert og organisert  på, måtene vi gjør det på.

Oppsummert:                                                                                                                        1) Vår egen fremste kunnskap, vitenskapelig tatt i bruk og utviklet viser og beviser at vi er iferd med å endre/ødelegge livsbetingelsene våre. Betingelser vi ikke selv har skapt.

2) Livsbetingelsene våre er i ferd med å bli ødelagt slik vi praktisk har forstått/forstår kunnskapen vår, forvalter den. Noe vi selv langt på vei skaper og har ansvar for.

3) Vi har ikke andre å stole på enn oss selv om liv fortsatt skal være laga. Vi må både klare å tenke «utafor boksen» og samtidig være bevisst at «boksen» (våre egne innarbeidede måter å forstå kunnskap og å ta kunnskap i bruk på) er der.

Klart det ikke er enkelt.

c) Kunnskapsforståelse og kunnskap i bruk myntes ut i alle samfunnets områder.

Andre øvelse. Tegn en trekant: Sett inn tre betegnelser for hjørnene i trekanten: Øverst: Produksjon/økonomi. I venstre hjørne: Verdier, rettigheter, likeverd. i høyre hjørne: Kunnskap, profesjon.

(Her fikk jeg heller ikke inn trekanten fra word-dokumentet- så tegn selv…eller tenk den…).

Produksjon/økonomi

Verdier, rettigheter likeverd                                                        Kunnskap, profesjon

Både 1) den kunnskapsforståelsen og anvendelsen som har brakt oss på ville veier såvel som 2) kunnskapen som viser oss at vi er på ville veier – og 3) kunnskap for å kunne rette opp feilene myntes ut i alle områder/felt av samfunnsorganiseringen – som trekanten illustrerer.

Det er innenfor og/eller i samspillet mellom disse tre feltene at kunnskap utvikles, at kunnskap tas i bruk. Det også innenfor disse tre feltene vi kan og må gjøre noe. Vi har selv skapt dem, de er vårt ansvar. Det er kanskje gjennom samspillet mellom dem vi må få til noe.

La meg forsøke å gi en grov definisjon av de tre «samfunnshjørnene:»

Produksjon og økonomi, tenker jeg, er knyttet til jordas, naturens mangfoldige ressurser og produksjonsevne. Ressursene er endelige og begrenset eller fornybare. De reproduseres i lange eller korte sykler. De er i utgangspunktet det de er, men kan kobles og tas i brukt på uendelig mange måter gjennom vår erfaring, kunnskap og inngripen.                           Økonomi må være knyttet til disse ressursene. Økonomi må være knyttet til arbeid og arbeidsmåter, til organisering og fordeling av det som produseres slik at liv kan gå rundt uten at livsforutsetningene svekkes. Den opprinnelige betydningen av økonomi er oikos – hushold. Den lille blå er vårt hus – om vi enn ikke har bygd det.                                     Økonomi er institusjonelt også knyttet til kunnskaps- og profesjonalitetshjørnet. Det er likeledes knyttet til hjørnet for lover og regler, for distribusjon, fordeling og organisering av ressurser og arbeid. Økonomifeltet har dessuten sine egne etablerte institusjoner, organisasjoner og virksomheter – og kunnskapsforvaltning.

Verdigrunnlag, likeverd og rett, er et hjørne jeg tenker er knyttet til hvordan vi regulerer forholdet til hverandre. Her defineres hva vi finner rett og galt, spilleregler for hvordan vi skal forvalte ressurser, sikre rettigheter. Her defineres regler for å treffe beslutninger, regler for å sette regler. En liberal rettsstat har også egne institusjoner, organisasjoner og virksomheter – og kunnskapsforvaltning.

Kunnskap og profesjon betegner et hjørne knyttet til hvordan vi kritisk undersøker, tester og forstår hvordan noe er, virker og funker og kan funke. På alle områder. For hva som er gyldig – gitt erfaringer, definisjoner og ønsker. For hvordan vi kan dele forståelse og innsikter, undersøke hvordan de kan- eller bør tas i bruk. Som verktøy for å sikre helse, for å forvalte ressurser, for å kunne se og forstå oss sjøl både utafra og innafra. Kunnskapen har egne institusjoner, virksomheter og kunnskapsprofesjoner i utdanning som forvalter: kunnskap.

Hver og en av oss lever og virker i veksling innafor og mellom disse områdene gjennom livet. Sammen. Hver dag.

Hierarki eller kretsløp?

Vi kan tenke at de tre hjørene er samfunnsområder knyttet til hverandre, kanskje innbyrdes avhengig av hverandre gjennom samspill og dynamiske tilbakekoblinger. Litt på samme måte som levende kretsløp har sine «checks and balances.»

Vi kan også tenke oss trekanten som et hierarki. Der ett hjørne definerer de andre, setter premisser for bruk av helheten, bestemmer hvordan de andre hjørnene skal forvaltes.

Verdihjørnet kan ha makt, f.eks. ved at en bestemt ideologi, politisk eller religiøst fundert, setter premisser for lover, for produksjon og økonomi, kunnskapsforståelse og handlingsmønstre. Alt søkes underordnet, skal tjene den ene gud, det ene parti, eller den ene politiske tenkemåte og logikk. Slikt blir fort enstrettet, mister kretsløpets kjennetegn – løper løpsk.

Kunnskapshjørnet kan få makta ved at en bestemt teori eller metode – forståelsesmåte blir enerådende eller toneangivende. Alt springer ut fra, kan reduseres til, forklares ved bestemte fag, tenkemåter og logikk. Også slik kan ensretting oppstå, bli forutsigbart, miste kretsløpets, tilpasningens kjennetegn. Forskning kan nok også løpe løpsk.

Makt i økonomifeltet oppstår om en bestemt forståelse av ressursbruk, en bestemt modell for mål og mening med produksjon får definere de andre. En bestemt forståelse. En markedsmodell burde i prinsippet ha kretsløpets kjennetegn, vedlikehold, tilpasning og fornying for å ivareta hushold, liv. Men er det slik?                                                                                          I den grad slike modeller knyttes opp mot vekst som mål, måling av vekst og konkurranse om vekst som midler og metoder, kan kretsløpskjennetegn gå tapt.                                Det er svært vanskelig å forstå hvordan ensidig vekst (eller konkurranse om vekst) kan forenes med å opprettholde liv på en liten blå klode som ikke vokser. Om slike modeller skulle styre de andre hjørnene virker faren for at systemene løper løpsk nokså stor. Det er kanskje det som skjer akkurat nå?

En hierarkisk forståelse av trekanten kan være problematisk ved mangel på dynamisk samspill , mangel på tilbakekoblinger. Uten kretsløpskjennetegn, «checks and balances» står systemet som helhet i fare for å løpe løpsk om ett hjørne får definisjonsmakt.

Kanskje er det det som har skjedd – og skjer. At ulike samfunnsområder, med sin kunnskapsforvaltning, profesjonalisering osv i noen grad vært segmentert, mangler tilbakekoblinger. Kanskje også at noen hjørner har fått dominere andre områder.        Gjennom historien har religion, ideologi, utilstrekkelig kunnskap eller grådighet i forhold til begrensede ressurser kunnet råde grunnen, fått dominere.                                                                                                                           I de nordiske landene er (var) vi kanskje blant dem som kom lengst i å finne dynamiske vekslinger uten at ett hjørne ble ensidig dominerende, eller fikk utvikle seg uavhengig av hverandre.

Slik jeg oppfatter situasjonen i dag er en bestemt økonomiforståelse i ferd med å gjennomtrenge alle hjørnene, bli ideologisk. I ferd med å gjennomsyre kunnskaps- og profesjonell rettighetsforvaltning. Både lokalt og globalt. Systemet er i ferd med å løpe løpsk, gå ut over sine tålegrenser. Joda: Andre ideologier, noen steder religiøse gjør også sitt for å gjennomtrenge de andre samfunnsområdene.

Koblingen av ideologi, ressursknapphet og store ulikheter vil nok alltid være eksplosiv. Mer eksplosiv dess større ulikheter, mer ensretting av informasjon og kunnskap, ekskludering og manglende mangfold.

Tredje øvelse: Tegn en ring rundt trekanten

Ved å slå en ring rundt trekanten, innskriver vi samfunnet i den lille blå – som er den vi har å holde oss til. Som vi med sin utvikling og sine kretsløp, i utgangspunktet ikke har skapt selv. Tegn gjerne inn piler som peker hver sin  vei på sirkelen – for å markere nødvendigheten av dynamikk og veksling, tilbakekobling, checks and balances, kretsløp.

Tvilen om den beste kunnskapen.

Avslutningsvis kommentere bestefar litt på at det jo kan være vanskelig å forstå all den underliggende kunnskapen om kretsløp og tilbakekoblinger over lange tidsrom. Om sårbare tålegrenser. Mindre vanskelig blir det ikke når politiske og økonomiske drivkrefter sprer mistillitståke om den beste kunnkapen vi har.

Bestefar tenker at når kunnskap om nødvendig handling foreligger, kan folk flest vanligvis deles i tre grupper når de skal ta stilling til det som foreligger :

Den ene, ikke så veldig stor gruppa, er varslerne. De som aktivt (ofte med bruk av forenklinger, aktivisme, propaganda) forsøker fremme oppmerksomhet om foreliggende kunnskap. Om de åpenbare farene vi ser. Ofte har de forbindelser til brede forskningsnettverk og kunnskapsforvaltning.

Den andre – på motsatt side, er en nokså liten gruppe som aktivt benekter både kunnskap og handlingsbehov. Som plukker kunnskapbrokker etter forgodtbefinnende (eller detaljer de kanskje er eksperter på). Også kalt «cherry-picking» av kunnskap. Ofte brukes «cherry-picking» til å stemple eller så tvil om varslerne, om den frie forskningen. De har også sine forbindelser.

Den tredje og klart største gruppa omfatter de aller fleste av oss. Som befinner oss et sted midt imellom. Gjør så godt vi kan, forsøker låne øre til ulike stemmer. Er litt bekymret, mister litt tillit til hva og hvem av de som skriker høyest som man skal tro på. (Forskere skriker nok stort sett veldig lite). De fleste av oss tjener vårt brød gjennom måtene vi er blitt  vant til å ta kunnskap i bruk på. Vi befinner oss ett eller flere steder innafor eller i sirklingen mellom samfunnshjørnene. I jobb og på fritid. Der vi treffer mange andre, de fleste også midt i mellom.

Mitt forslag var: Ikke bruk for mye tid på dem som aktivt benekter den beste kunnskapen vi har. Som vil satse liv og samfunn på at denne kunnskapen er feil. Ikke diskuter detaljer og løsrevne kunnskaper med dem. Men prøv gjerne å spore slike kunnskaper. De virker ofte å ende opp i tobakks- oljelobbyens og Trump- følgernes «tenketanker,» blant egoismens forkjempere, blant medie-kneblere og mur-byggere for ekskludering.

Heller: Bruk tid på å vise den vakre blå, det pulserende livet vi er del av: Nødvendig og verdt å ta vare på!  Forsøk å tenke litt kritisk gjennom – der vi er, hver for oss og sammen hvordan vi på jobb og hjemme forholder oss til kunnskap om kretsløp, tilbakekoblinger for vedlikehold. At vi gjør det i de små daglige sammenhengene våre. Som uunngåelig er koblet om mot de større kretsløpene.

At vi bruker egen kompetanse og anledning der vi er, om enn begrenset, til å forsøke å prøve bidra til å formidle og utvikle den beste kunnskapen vi har. Snakke om det. Om hvordan både de små og store kretsløpene våre kan vedlikeholdes og forvaltes til alles beste.

At det nå er vårt ansvar: Vi er inne i hva Den Internasjonale Geologikongressen betegner som en ny epoke i jordas historie: Vi påvirker og endrer nå jordas geologi og økologiske samspill så mye at epoken er gitt navnet Antropocén. Menneskets epoke.

Paragraf 112.

«Klimafestivalen §112» har hentet navn fra den norske grunnlovsparagrafen. Grunnlovsparagrafen er knyttet opp mot Menneskerettighetene.

Som lov knyttet til rettigheter, hører den hjemme i samfunnstrekantens ene hjørne. Den kobler direkte til natur, produksjonsforutsetninger og dermed til økonomisk forvaltning i det andre hjørnet. Den knytter også direkte til forvaltning, utvikling og formidling av kunnskap om helheten i det tredje. Selvsagt uten å si noe om hvordan.

Det må diskuteres fritt. Forutsetter fri presse, tale- og trykkefrihet, fri forskning. Forutsetter nok åpen og dynamisk utveksling mellom de tre samfunnsområdene.

Paragrafen er ganske enkel, vakker. Den kunne gjerne eksemplifiseres ved en bevegelig sirkel rundt trekanten, som overbygning over all samfunnsvirksomhet. ( I diskusjonen etter innledningen ble det ved ett av bordene foreslått at sirkelen rundt samfunnstrekanten også kunne illustrere samfunnets tåle- eller bæregrense.)

Hvorfor legger ikke politierne den på toppen av sine mål, strategier og planer, som et overordnet spørsmål de må ta stilling til på alle områder ?

Sier at: «Vi går til valg på at slik kan vi ivareta livsgrunnlag, produksjonsevne og mangfold for framtidige generasjoner.» Eller: «slik mener vi at vi best kan unngå å ødelegge livsgrunnlag, produksjonsevne og mangfold for framtidige generasjoner.»

Bestefar kommer nok til å stemme på det partiet som gir mest overbevisende svar på slike spørsmål. Så langt ligger de tre største partiene dårlig an til å få hans stemme.

Især FrP som ser ut til å følge Trump – i å benekte at spørsmålet er relevant, kanskje også ved å mistenkeliggjøre eller søke kneble den beste kunnskapen vi har.

Grunnlovsparagrafen ble enstemmig vedtatt av det Norske Storting. (Såvidt jeg vet ville riktignok ikke FrP være med på siste avsnitt: Det må vel bety at partiet mente at folk flest ikke skal ha rett til kunnskap om tilstand og virkninger. Myndighetene skal ikke iverksette tiltak…. )

Grunnlovsparagrafen tåler alltid gjentakelse. «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som som ivaretar denne rett også for etterslekten.                                                                                                                Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Vi har ofte sunget kanon i godt lag over et glass. En enkel melodilinje fører an. Neste gruppe begynner etter et par takter med samme melodi, mens førstemann fortsetter med nye vendinger – som klinger fint med den første. Den samme melodien vendes videre, flere og flere kan følge på. «Ro, ro din båt.» Rytme og regel følges, stemmene blandes, kan spre seg i vakkert mønster. Kan varieres på ulikt vis. Bygger på melodien som blei stemt opp først, ledemelodien. Gjentar seg, innføres i seg sjøl.

Vuggende i ring så lenge vi vil. Men kan bli suggererende, søvndyssende, svimlende. En kan glemme hvor eget åretak, egen stemme passer inn, miste grep om begynnelse og slutt. Når vi bør feste blikket bak oss for å kunne snu.

En kanon betyr rettesnor, et forbilde, mål for hva som har verdi. En overordnet verdi er å verne og ivareta liv, streve og bidra til at liv best kan gå videre på ulike måter, tenker jeg. Hvordan best verne og ivareta liv er ikke så enkelt, er diskutabelt. Det må handle om å ta vare på naturgitte forutsetninger for liv her vi er. Sørge for nødvendig samspill, vedlikehold både i det store og det nære. At liv får gå rundt, kan fornyes, prøves.

Kanon er også et våpen. Forsvar av verdier, nasjonal kanon. Som rekrutt i Gardemusikken lærte bestefar både litt om samspill og øvelse, om vedlikehold av utstyr. Men han ble ikke overbevist om kanonbruk for å ivareta liv. Å skulle snu budet om at «du skal ikke slå ihjel» til at «du skal slå ihjel»på kommando. Blei usikker på hvilke verdier, eller kanon som egentlig skulle forsvares, slås ihjel for.

Det syntes å være økonomi som ga ledemelodi. Forsvar av «vår» rett til å konkurrere, vinne vokse, få mer. Rett til å sette jordas ressurser, egne og andres livsvilkår i spill hvor som helst for egen vinning. Knapt mønstre verd å forsvare.

Avskjed fra forsvaret ble innmeldt. Jeg mente det var en rettighet, men blei stilt for retten. Vant saken. Retten til å ha og prøve en rettighet. En side av vår kanon verd å kjempe for.

Det er litt norsk kultur å være kanon også, helgefyll og dop. Litt tvilsom ungdomserfaring finnes. Mista sjøl glede og flyt i nærværet om det blei for mye. Ugreit når noen rundt mister sans og samling. Løse kanoner både her og der, hekta av all slags doplangere med stivt blikk for penger. Alle må bare ha mer. Ror i ring når det burde legges inn noen åretak for å skifte kurs.

Trykket på baksida Klassekampen 24.1. – med litt annen avslutning. Det var noe med disse løse kanonene hekta på dop og penger på ulike nivåer – og hekta på seg sjøl. Om de nå heter Cappelen, Jensen – eller Trump…..

Første dag i nyåret.   En ganske alminnelig dag. Litt hverdagslig. Stillferdig rydding og oppvask etter nyttårskveld med gamle sangervenner oppe i åskanten. Med god mat og drikke i raust måtehold, med gode samtaler og samsang i påvente av at telleverkets bakre siffer skulle snus. Nok en gang.

Vi hadde orkesterplass mens himmelen over Groruddalen spraket og gnistret ved midnatt og overgangen fra 2016 til 2017. Ønsket hverandre godt år med litt boblevann i glassene, takket for det gamle. Velstand. Det er mangt vi kan takke hverandre for – vi som har lagt, eller er i ferd med å legge arbeidslivet bak oss. Vel vitende om at velstand ikke er kommet av seg sjøl. Erfaringer med hverdager som har vært og kan være bratte, strevsomme, krevende – og gledesfylte. Med vedlikehold som en ny, kanskje bratt utfordring.

Mens bestefar vasker opp, surrer radioen i bakgrunnen. Han skjønner at gjestene fra i går hadde kjørt ned i en tett tåkegrøt som ga usikre og dårlige orienteringspunkter etter at det nye årstallet var kommet på plass. Noen hadde sneglet seg forbi Sinsenkrysset uten å oppdage det. Menneskeskapt smog. Den gnistrende, beundrede nyttårsilluminasjonen spredte forurensningspartikler som fuktig kjølnende luft kunne feste seg til, forteller meteorologen på radioen. Han har kunnskap, vet hva han snakker om.

Det kan bli mye smog i året som kommer. Mest som tåkeprat kanskje. Villet tåkeprat fra grupper av politikere og et knippe rikfolk. «The 1% community» skjult over tåke som spres, slør av glanset reklame og «kommunikasjon.» Makt- og søvntåke å kjøre seg vill i.

Nettverk av globale (og lokale) «eliter» rigger systemer for prestasjonskonkurranser, og tellbar vekst, for individuell egoisme og slusing av verdiskaping til seg sjøl. De klarer å snakke om nødvendig indivdualistisk vinner- og konkurransekultur og behovet for å ta vare på hverandre – i en og samme pust. Mens jobber blir mer usikre. Sosial og økonomisk dumping øker. Mens det globale miljøet ødelegges.

Den rolige nyttårsdagen bragte også statsministerens tale. Blant hennes sikkert velmente, lett slørete utsagn, var viktigheten av å «stå sammen med de som deler våre verdier.»

Bestefar lurer på om hun kan hatt vår Store Allierte i tankene. Nå har de åpenbart valgt «A Government of the Rich, by the Rich and for the Rich.» De ser ut som miljø- fordelings- og samholdsbekjempere. Som investerer store midler i desinformasjon om- og mistillit til den beste beste kunnskapen vi har. Kunnskap om nødvendig samspill for at liv skal kunne vedlikeholdes og være laga på den ene kloden vår.

De virker å stå for nesten det motsatte av våre nordiske erfaringer og verdier. Som har vært knyttet til partssamarbeid og brukbar fordeling, relativt små forskjeller: Nordisk modell. Knyttet til sterk offentlig rettighetsforvaltning, stabile institusjoner. Med rom for initiativ og samarbeid, rom for marked. Kunnskap som må videreutvikles, kanskje snus til en økonomi basert på vedlikehold og sirkulasjon. Ikke basert på konkurranse, vekst, individuell avkastning og skjevfordeling. Året kan komme til å by på viktige og vanskelige verdivalg.

Vi vil nok satse på spillerom for hverdagsgleder, oppvask og nennsom tilrettelegging.          Av muligheter for barnebarn å kunne leike litt på speilblank is på vannet, komme inn til varm sjokolade med krem etterpå. Til å ta vare på hverandre ved tilrettelegging for vedlikehold, måtehold, rettigheter og plikter. Gi rom for samsang, samspill og samtaler, omsorg og ettertanker. Også for mulige bidrag til splitting av søvntåka.

Godt år !

I de gammeltestamentlige templene lå det skuebrød til sabbaten. Ikke til å røre, eller fortære for folk flest, bare for presteskapet. Som forvaltet reglene for spising og deling av produktivt arbeid. Prestene hadde knapt bakt brødet. Men resultatet av jobben som var gjort var det prestene som rådde over. De hadde fasiten.

En kjent opprører lot folk spise korn selv om det var sabbat, viste til at prestene jo selv brøt sabbaten. Reglene kunne være urimelige for folk flest. Kanskje var de i nød. Opprøret bidro nok til at han måtte bøte med livet. Presteskapet måtte forsvare regelbruken, beholde definisjonsmakta si. Den var ikke for folk flest.

«Skuebrød» snakker vi om når dårlige sider ved noe skjules. Som «store ord og fett flesk» når innholdet ikke står i stil med fagre ord.

Demokrati er et fint ord knytta til folkestyre. Folk flest skal kunne være med å gi sin stemme, bestemme litt hva som skal gjøres, hvordan det vi gjør skal forvaltes, endres. Dagsaktuelt.

Folk har fått stemme over om småkommuner skal slås sammen til store. Det vil folk som har stemt stort sett ikke. I England har folk stemt over fortsatt EU- medlemskap. De fleste sa nei. Som nordmenn flest sa nei til EU da de ble spurt i 1972 og 1994.

Presteskapet, da som nå mente nok at folk flest stemte»feil.» Presteskap forstått som politikerne i de store partiene. Med tette forbindelser til de store markedsaktørene i bank- finans og multinasjonale selskaper. Til media, underholdningsindustri, PR-byråer – og utvalgte eksperter. Som har definisjonsmakt over regler og forvaltning.

Hvorfor stemmer folk flest «feil»? Kanskje gjennom en opplevelse av umyndiggjøring og maktesløshet. Det er ikke Britene aleine om i EU. Økende frykt for jobb, tilhørighet.Til ikke å kunne rå over egne liv. Økende mistillit til presteskapet. Det ulmer blant «folk flest.» Noen puster til glør ved å peke på de mest utsatte: Innvandrere på flukt fra en lei miks av religionskriger, klimakatastrofer og en pålagt markedskonkurranse de er tvunget til å tape. Som fort havner nederst i en hakkeorden dit de kommer.

Bestefar tror helst at avstemmingene ikke spiller så stor rolle. At de var «demokratisk» skuebrød. Det er fri flyt av penger, folk og varer som gjelder. Til presteskapets forvaltning og fortgodtbefinnende. Bukker som passer havresekkene. Makta ter seg og har fasiten. Vil sørge for storkommuner uansett hva folk måtte stemme. Slik de har umyndiggjort oss gjennom EU-byråkrati og ideologi hver dag siden vi sa nei. En avtale vi ikke trengte har snart umyndiggjort oss like mye som om vi hadde vært medlem. Det gjenstår nok å se om Britenes «Brexit» får noen konsekvenser ut over finansakrobatenes umiddelbare sprell for å sikre kjappe spekulasjonsgevinster.

Presteskapet bestemte reglene og var selv hevet over dem. Da som nå. «Demokrati» blir fort skuebrød, ikke noe for «folk flest.»

Publisert på baksida Klassekampen 12.7.16

En morgen myldra det plutselig av menn i oransje hjelmer med store maskiner i skauen utafor kjøkkenvinduet vårt. Jobba som maur. Eller slaver. Nesten ingen var tilsnakkelige på noe for oss forståelig språk. I løpet av to dager var det ingen skau igjen.

Vi har bodd fint her oppe i skauen i mange år. En nabo nede i veien sa gjerne smilende når han skulle på tur: «Tenker alltid på Huset i skogen når jeg går forbi her.» Nå er det ikke så mye skau å gå forbi lenger. Skauen er blitt satt i spill. Uten forvarsel.                                     Vi prøver å sette oss inn i hva dette kan være for slags spill.

Nabotomta vår med den lille skauen, var i mange år felleseie eid av den lokale Vel-foreningen, der de fleste som bor i skaukanten er medlem. Tomta var en slags avgrensa allmenning erverva som testamentarisk gave. Et lite område for sopp og bærplukking, yrende liv av fugler og småkryp av alle slags.

Allmenning er et fint gammelt norsk ord som har «alle menn» eller «hele befolkningen» som utgangspunkt, og som viser til et område der alle, eller en gruppe kan ferdes fritt, bruke og høste av den naturen vi alle lever i av og med.  «Allmenningens tragedie» snakker man gjerne om når den enkelte tar seg til rette av det som er felles, bare tenker på eget beste. Høster mer av fornybare ressurser enn det naturen tåler. Overfisker eller snauhogger, tømmer naturens lagre slik at alt stopper opp – og alle blir dårligere stilt.

Det er mulig å tenke allmenningsbegrepet knyttet til felles rettigheter forvaltet av det offentlige. Som også er oss alle. Altså forvaltning ikke bare av vann, hav, energiressurser, men også helse, utdanning, som et slags allmenningsområde.

Vi har systemer som rammer inn dette er som felles, systemer som skal sikre og ivareta samme rettigheter og likhet for lovene. Regler og retningslinjer for forvaltning og bruk av almenningen i vid forstand.                                                                                                 Hos oss har vi et tilnærmet demokratisk system på ulike nivåer som ivaretar denne forvaltningen. Demokratisk tilrettelegging på bedriftsnivå, kommune- og statsnivå.              Der lover og regler som skal gjelde er basert på politiske diskusjoner rundt hva som er fornuftig forvaltning av fellesskapets rammer. Diskusjoner blant politikere og representaner som er folkevalgt og blant oss som har valgt dem. Kanskje ofte litt tungvint, traust og stødig. Men ganske trygt også, og med muligheter nok for spenning, fart og festing og krangling for de som vil.

En Vel-forening er en ganske liten sammenslutning i et nabolag, der man forsøker å ta vare på felles, allmenne interesser. Et lite, innimellom aktivt lokaldemokrati som forholder seg til noe som angår oss, som vi har oversikt over. Velger styrer og diskuterer aktiviteter på generalforsamlinger. Et slags mikrodemokrati.

Vi har lenge hatt politikere som mer eller mindre eksplisitt har gått til valg på at allmenningen, fellesressursene og rettighetene i størst mulig grad bør overføres til private aktører for forvaltning. Sånn at ting kan gjøres mer effektivt, kjappere. Slik det het i et politisk slagord for lenge siden: «Få fart på Norge!» (Et slagord som kunne tilhørt hvilket som helst av våre tre største partier). De er jo blitt valgt også i ulike omganger.

Politikere fra AP, Høyre og FrP har fått demokratisk mandat til å endre lov- og regelverk. Slik at allmenningen lettere skal kunne overdras fra fellesskapet til forvaltning for egen vinning. De er kommet i posisjon til å få fart på omsetning og privatisering av allmenningene, for omsetning i markedet. Felles skogs- og hav- og fiskeriressurser, vann, energi, kommunikasjon, helse og utdanning. Få det i spill!                                                   De har med hell markedsført en ideologi som forfekter at fri konkurranse er til alles beste. Derfor bør selvsagt offentlige regler og forvaltning tilrettelegges for å sikre friest mulig konkurranse. For friest mulig flyt av mennesker, varer og penger. En slik forståelse er også bærebjelken i en overnasjonal sammenslutning som EU.

Når forvaltningsregler og politikk åpner for å overføre allmenning og fellesressurser til privat markedskonkurranse, betyr det at disse ressursene settes i spill. Finansspill. For omsetting av allmenning som varer i konkurranse om størst avkastning og gevinst.                             Om markedsspill og konkurranse forstås som overordnet, faller det rimelig for mange å overlate makt og myndighet til de som har vett og forstand på slikt: De som driver business.  De som driver business, hovedaktører i dette spillet, er i første rekke store selskaper, ofte internasjonale, det er de store bankene og finansinstitusjonene. Med mange små på slep.                                                                                               Internasjonale politiske sammenslutninger og markedsavtaler fra EU til TTIP og TISA fester ideologien om markedets frie flyt til overnasjonale juridiske bindinger. Økonomi- og forretningsjus blir retningsgivende og overordnet for all politikk. Ikke allemannsrett, ivaretakelse av felles ressurser knyttet til naturforvaltning (og klimautfordringer), til felles rettigheter og rimelig fordeling av verdiskaping.

Et viktig politisk og demokratisk spørmål kan være: Skal de aktørene som gis anledning til å skumme fløten av fellesressursene ved privatisering også kunne bestemme hvordan reglene og forvaltningen skal tilrettelegges? Følger det egentlig av privatiseringspolitikken?Trump og Clinton kan business, betales av business som har lobbyfingre dypt i lovformuleringer og prioriteringer. Best for oss alle…… Det som er bra for aksjonærene i Lehman brothers, Koch brothers, DnB, Shell, Telenor, Google, Thon eller Røkke for finansmeglerne osv., er bra for Norge – for deg og meg. Alle får «mer for hver krone,» slik et annet slagord gikk for noen år tilbake. «Frihet» betyr å konkurrere om å bli rikere og rikere. Få mest, vinne konkurransen. Vinneren er vel den som sprekker først, eller får flest til å sprekke? Allmenningens tragedie.

Ideologien forespeiler at allmenne interesser ivaretas ved at det drypper på klokkerne om man, sørger for at det regner på prestene. At prestene får bestemme. Eller bukkene. Bare bukkene får passe havresekkene blir det nok havre til alle. En slags innbilning om at alle kan tilhøre en liten privilegert elite. (Eller lurer oss til å tro at alle kan- eller bør bli vinnere.)

Markedsspillet åpner for andre former for tillit enn vi har forsøkt praktisere i borettslaget eller i Vel- foreningen, på arbeidsplassen og ellers institusjonelt i samfunnet vårt. Gjennom en «Norsk modell.» Møysommelig utviklet over år. En forvaltningsform som forutsatte og bygget tillit til at offentlig byråkrati, system og institusjoner opptrer ryddig, informativt, saklig og gir alle de samme mulighetene. Også for å delta i beslutninger. At det er likhet for loven. Vi har fortsatt godt mål av offentlig forvaltning og byråkrati det er mulig å ha tillit til.

Markedets og handelens regler skal også bygge på tillit mellom kjøper og selger. En gjensidig relasjon. Til at kjøper er rett informert, at informasjon om transaksjonen ikke holdes skjult for noen av partene. At de gjør opp slik de er blitt enige om.                           Vi møter også et annet begrep om «tillit» i markedsspillet: Tillit til at handel og avkastningsmuligheter ikke hindres. Tillit til at verdiskaping og vekst i privat økonomisk forstand gir mål og målestokk for organisering, tilrettelegging gjennom lov- og regelverk.

Når næringslivstoppene jevnlig stiller krav til myndighetene om «forutsigbarhet» og «like konkurransevilkår» i forhold til internasjonalt marked, virker det som om innholdet kan formuleres slik: «Vi må kunne ha tillit til at myndighetene ikke bryr seg.» Men også presisert til at: «vi kan ikke ha bedre lønns- og arbeidsvilkår, eller bidra mer til offentlighet (og allmenning) enn konkurrenter som gir dårligere vilkår, ikke bidrar.» Slik blir det også viktig å sikre at forhandlingssystem og fagforeninger i minst mulig grad kan påvirke lønns- og arbeidsvilkår. Dette tillitsbegrepet synes å være ensidig, ikke gjensidig.

Tillit er et begrep som viser til samspill mellom mennesker i ulike sammenhenger, gjerne personlige relasjoner knyttet til tro på at andre vil en vel, snakker sant, er til å stole på når man har sine mellomværender, inngår avtaler. Opptrer med felles beste for øyet. At alminnelig fornuft eller rasjonalitet tilser at man gjennom sine handlinger forsøker å vise seg tillit verdig. Skal man kunne vise seg tillit verdig, må det også finnes et rom for skjønn, overveielse og valgmuligheter. Ikke ensidighet eller diktat. Det må være noen vits i å snakke sammen.                                                                                                                Slik er det jo ikke alltid. Korrupsjon, kameraderi og tillitsbrudd og maktmisbruk finnes i alle systemer, om politisk ideologi og tro får utvikle seg endimensjonalt og autoritært. Det gjelder ikke minst samfunn der markedskonkurranse om privat avkastning er høyeste verdi. Der rasjonalitet, fornuftige handlinger først og fremst knyttes til det som gir størst utbytte for en selv.

Om slik fornuft og ideologi ensidig rår grunnen, er det knapt å undres over at forskjeller mellom folk øker når det gjelder økonomi, rettigheter og muligheter. Kanskje mer egnet til å fostre mistillit enn tillit.                                                                                                            I samhandling der utgangspunktet er at enhver er seg sjøl nærmest, forventer du at andre vil mele sin egen kake, kare til seg sjøl. Som du sjøl. Kanskje ta alle midler i bruk, prøve seg. Jukse. Alles kamp mot alle og enhver. Omfattende systemer av juristeri og byråkrati utvikles for å begrense rå maktbruk eller mafiavirksomhet, spekulativ eller svart, uoffisiell økonomi – som uvegerlig følger alles kamp mot alle. Tilværelsen forstått som en slags krig. Og i krig er allt tillatt. Eller – «det er lov å prøve seg,» som Carl. I.Hagen sa en gang han ble tatt med buksa nede.

Informasjon underslås, eller forfalskes, spillets gang innebærer ofte balansering på kanten av regelverk som måtte finnes. Man leter etter snarveier eller bortforklaringer med juridisk ekspertisehjelp. Unngår bidrag til fellesskapet i form av skatt, får hjelp til å flagge ut. Fri flyt. Konstruerer så intrikate juridiske koblinger i eierskaps- og overføringstransaksjoner at ingen klarer å følge med, og det blir lettere å lure seg unna. Spekulativ virksomhet for å få kjapp gevinst. Alltid på noens bekostning.

Når noen tar seg til rette, går rundt reglene for å høste mer enn sin del, er det tillitssvikt. Overfor handelspartnere og fellesskap. Når politikere og offentlige eller private forvaltere lukker øynene for, eller legger til rette et spillerom for tvilsomme forretninger, er det også tillitssvikt. Allmenningens tragedie.

Hvordan kjenner vi igjen spekulantene, de som svikter tilliten, utnytter regelverkets gråsoner, som lett korrupte?                                                                                                De kjøper billig og lurt, helst med lånte penger og snedige gjeldstransaksjoner, henter ut gevinster ved å selge videre, helst dyrt før ressursene er spilt vekk på ny spekulasjon og ellevilt forbruk. Lar andre sitter igjen med regningene. Omsetter, spiller vekk og bruker opp felles ressurser og allmenning. En slags forretningsmodell som kan ha pyramidespillets karakter, eller litt mer komplisert kan knyttes til – multilevel marketing modell. Sjekk «Pontzi-scheme» på Google.                                                                                              Pyramidespill er ikke- levedyktige, eller tvilsomme forretningsmodeller som består i pengeforflytninger hovedsakelig ved å få flere personer inn i systemet. Der noen få kan tjene mye mens spillet går – og mange taper, blir sittende med svarteper. En «multilevel marketing modell» er noe av det samme. En kontroversiell forretningsmodell basert på et nettverk av medlemmer og salg av produkter hvorfra inntektene fordeles i nettverket, gjerne på uoversiktlig vis. Uoversiktlig ikke minst for offentlige myndigheter som skal forvalte rettigheter og ressurser for folk flest, men også for handelspartnere og kunder.

Etter denne omveien går jeg tilbake til den lille allmenningen vår, tomta som var i Vel-foreningens eie. Skauen som brått ble borte – satt i spill. Som vi selv satte i spill gjennom demokratisk vedtak på generalforsamling i Vel-et.

Det kostet jo penger, eiendomsskatt å bare ha tomta med skogteigen. En felles utgift. Omfanget av bær og sopp til felles glede var tross alt begrenset. Omfanget av verneverdige planter og småkryp nok uoversiktlig, men kunne gi sitt bidrag til at ungene kalte området «Eventyrskogen.»

Styrer og generalforsamlinger i Vel-et lurte lenge på hvordan tomta skulle brukes, og besluttet på generalforsamling, etter rimelig omfattende diskusjoner at den burde selges til boligformål. Vi trenger boliger.                                                                                        Vedtak ble gjort om salg og tinglysing av klausuler knytta til utnyttingsgrad ved salget. Som ville sikre at tomta ikke ble satt urimelig i spill i forhold til de felles interessene som var utgangspunktet, ville ta hensyn til felles miljø, til allmenningen.

Tomta ble solgt til den smilende naboens familie. Som også satt i Velstyret og tilkjennega planer om generasjonsbolig. Tilslag ble gitt fordi planene hans ville gi den mest skånsomme utnyttingen av tomta. I tråd med demokratisk fattet vedtak i den lille foreningen.                                                                                                                              Vi skjønte etterhvert at planene ble lagt til side, men lite eller ingenting skjedde på mange år. Før altså skauen brått ble borte, og nabovarsel om utbyggingsplaner kom i posten like etterpå. Med urimelig svarfrist – i praksis ei uke. Den fikk vi doblet til 14 dager, som uansett ikke er lang tid. Brått ble vi visst dratt inn i et spill uten å vite det. Et spill vi ikke forsto, eller knapt kunne forstå

Planene som kom til gjennomsyn og og merknad, var slett ikke i samsvar med de føringene Vel- foreningen hadde satt for salg av tomta. Det var nær en dobling av antallet boliger som lokaldemokratiet hadde satt som forutsetning for salg.

Etter at raseringa av skauen og nabovarslet kom, undret vi på hva som skjedde. På hvem vi hadde med å gjøre, hvem som egentlig var eier. Eller tiltakshaver eller rettighetshaver. Nye juridiske begreper svirret plutselig rundt hodene våre. Vi skulle gi merknader og fikk en brå voksenopplæring i dagens «eiendomsforvaltning.» Anførselstegnene er skrevet med omhu. Eiendomsspekulasjon virker å være et mer egnet begrep.

Det hele er virker å være et spill. Et finansspill som startet med et tillitsbrudd på demokratisk fattet vedtak, som satte allmenningen i spill i strid med vedtaket. En som kanskje åpnet døra for noen private sølvpenger i tråd med tidens rasjonalitet. Så utvikler spillet seg videre, der et par kjekke gutter med Porsche 911, flotte hus i Solveien og strandeiendommer i Kragerø ser ut til å vake i bakgrunnen. Med mye gjeld og store lån, mye aktivitet og omfattende eiendomsportefølge, kjappe utbyggingsplaner og lite skattbar avkastning.

Vi har gått inn i offentlige Grunnbøker knyttet til eiendom, bestilt utskrifter fra Kartverket, prøvde stille spørsmål til antatte utbyggere. Som trolig var blitt noen andre før vi fikk svar. Prøver å forstå. I løpet av svært kort tid vekslet antatte utbyggere, tiltakshavere, rettighetshavere og selskaper som dels eide selskaper seg imellom under navn som «Oslo Villautuvikling,» «Nyeboliger a/s, K-gruppen a/s, Elfrida a/s, Azteka eiendom, Inka og Maya eiendom og Neptun eiendom, Djuve og partnere a/s etc. Der sistnevnte også har tinglyst noe som heter «urådighet.» Som kanskje er knytta til at tomta virker å være pantsatt for svære summer, eller til at siste eier kanskje ble tatt ut av spillet. Kanskje dreier det seg om sikring av svære lån. DnB virker å være inne i bildet. De er jo vant med hvitvasking, pyramidespill og skatteparadiser.

Etter at det ikke har vært noen innførsler i Grunnboka for eiendommen på mange år kom det plutselig mange i rask rekkefølge rundt påske. Omtrent da skauen blei rasert og utbyggingsplanene sendt ut. Demokratiske prosesser? Tillit? Spekulasjon?

Vi går til avstemming over to tendensiøst formulerte alternativer:

 a) De som tror at villnisset av eiendomsforbindelser, og den hastige prosessen er organisert med øye for demokratisk innflytelse, oversikt og forpliktelser overfor potensielle handelspartnere eller fellesskapet – kan rekke opp hånda, vise stemmetegn.

 b) De som tror at det samme oppsettet har å gjøre med forsøk på å dra inn kjapp fortjeneste på lure måter i et eiendomsmarket som fortsatt antas å stige før boblene sprekker, forholder seg i ro.

Finansspillerne er nok interessert i at flest mulig holder seg i ro. Ikke prøver å få et ord med i laget om noe skulle angå dem i hverdagen. Ikke får anledning til å få et ord med i laget. Lager man det komplisert nok, velger jo de fleste av oss å holde kjeft. Uansett har vi ikke råd til skarpskodde jurister. Har ikke noe valg. Slikt er det de kjappe gutta som kan holde seg med. Og vel de gamle eierdynastiene, de store, etterhvert internasjonale finansaktørene med eksklusive skattefrie konti på små stillehavsøyer, gjerne knytta til eksotiske selskapsnavn.

Den bitte lille saken med den lokale allmenningen virker plutselig som en liten flik av det store globale finansspillet vi er blitt del av. Der flere og flere opplever maktesløshet i forhold til gjeldsavhengighet, arbeidsledighet, konkurransepress og maktmisbruk som bidrar til økt flyt av mennesker.

Ikke bare den flyten som er ønsket av finansspillerne for å kunne flytte arbeidskraften dit de kan tjene mest på den, kan utnytte folk mest, men økende flyt av folk som flykter. Fra påtvunget konkurranse de er dømt til å tape. Flykter fra fra mafiøse, religiøse, politiske og miljømessige overgrep.                                                                                                        Det kommer stadig flere protester mot denne maktesløsheten rundt i Europa, i USA. Flere og flere opplever at de er spilt ut over sidelinja av spekulantene, børs- og finanshaiene. Men har også problemer med å forstå hva som skjer. Eller se at de overhodet har noen valgmuligheter eller mulighet til å forstå.

De samme som spiller folk flest ut over sidelinja har ikke bare priviligert adgang til retts- og maktapparat, men behersker også media og informasjonsflyt gjennom investeringene sine. Holder mange av oss i ro gjennom neddoping i «sosiale medier» spill og passiv underholding, kjemisk dop, lettselgelig sosial- sosietets- og annen pornografi, markskrikerske billigsalg og PR- silt informasjon.                                                                 De har politikerne i sine hule hender – som sørger for at «folk flest» og fellesressurser blir brukt til å fylle spillekasinoene om spillet skulle ende i finanskriser. Som det jo jevnlig gjør.    Sørger for at uroen, usikkerheten dels blir kanalisert over i fremmedredsel og fremmedhat.

Kanskje de kjappe gutta på vestkanten regnet med at vi sløvingene her oppe i Groruddalen verken har evne eller finanser til å reagere. En si å forsøke å sette oss inn i spillet. Vi har jo uansett ikke tid. Kanskje får de rett. Uten å ha rett. Almenningens tragedie.

Ennå har vi kanskje et lov- og regelverk som gir muligheter for å ha et ord med i laget. Som nabovarsler. Alle naboene og Vel-foreninga har forsøkt å gi våre kritiske merknader til arkitekter og utbyggere (hvem de nå er) og til offentlige bygningsmyndigheter. I ulik språkdrakt og forståelse så langt vi rakk og klarte med begrensa ressurser.

Men vi tviler, føler nok at alminnelig folkelig demokratisk innflytelse, opplevelse av legitimitet i ulike prosesser er på vikende front. I vår lille sak har vi hatt kontakt med ulike fellesorganisasjoner, folk som har forsøkt å fronte slike prosesser før. De trakk litt på skuldrene og sa at «det nok var lettere å stoppe hogst av et tre eller flytting av et gjerde hos naboen – enn å hindre at naboen bygger en boligblokk i hagen….»

Mens vi skriver merknadene våre, har de tre største partiene på Stortinget overført kontrollen av nasjonale finansaktører til EU. Avståelse av nasjonal suverenitet til internasjonal storfinans. I et system som har fri økonomiflyt som høyeste verdi. Vi vet jo omtrent hvem de er. Varslere og hackere i det nye informasjonssamfunnet har begynt å grave. De finner de samme personene og nettverkene som sitter i de sentrale finansinsitusjonene som har frambragt den internasjonale økonomikrisa. Som sitter på toppen av pyramidespillene. Forvalter internasjonale regelverk og etterhvert nasjonale.

Vi overlater til de internasjonale bukkene å styre våre nasjonale finansielle havresekker, vikle havresekkene og almenningene våre inn i pyramidespillene sine. Det er de samme bukkene som også styrer innretningen av nye internasjonale handelsavtaler på trappene – TTIP og TISA. Sammen med sentrale politikere. Det skjer i stillhet, vi skal holde oss i ro.

Det er nok ikke bare den lokale skauen som står på spill. Det er trolig også etterhvert rettigheter til energi, havbruk, helse og utdanning som står på spill. Arbeidstakerrettigheter.        Det hele minner litt om liksomavstemmingene om kommunesammenslåing også. De færreste tror det nytter. Det blir fort Makta som rår, som i finans- og spekulasjonsverdenen forøvrig. Endringer av regelverk og rettigheter seiler under flagging av «frihet,» «utvikling,» «forsvar av våre grunnleggende verdier.» Verdier som vi skal sendes ut og slåss for i fjerne deler av verden. Verdiene knytta til at enhver er seg sjøl nærmest, at man skal legge til rette for at de som har mye skal få mer, at de skal slippe å dele med fellesskapet. Allmenningens tragedie.

Demokratiet utøvd på lokalplan gjennom Vel-foreningen kan vise seg lite verd. Som kontroll med internasjonal og nasjonal finansakrobatikk, eiendoms- og annen spekulasjon kan vise seg å være illusorisk. Som alminnelig innflytelse på lokal administrasjon og forvaltning. Frihet-likhet- brorskap, liberale-kristen-humanistiske verdier virker som bleknende overskrifter. Skuebrød.

Demokrati skal vel ikke være for folk flest i spekulasjonens tid.