Groruddalen. Fremmede blir vi ikke.

Grønn var barndommens dal i de dager. Dagene for lenge siden. Også denne dagen speiler Alunsjøen årstid og muligheter i grønt, blått og høstens ulike fargenyanser. Groruddalen.                                                                                                           Privilegert var det å vokse opp i skaukanten, i ei vanlig norsk bygd etter krigen. Klassedelt. Gjenger og fyll. Men også inkluderende fellesskap, rikt fritids- og kulturliv som hadde plass til mange. Dårlige boliger for en god del, ikke alle. Bestefar bodde på to rom og kjøkken, utedo og kaldt vann i springen. Mange hadde dårligere kår. I bygda visste alle hvem alle var.                                                                                                                                   Privilegert var det som niåring å flytte til nye blokker med innflytta unge familier, med innedo og varmt vann i springen på bad og kjøkken. Dugnad og fellesskap, bruk for og plass til alle i oppbyggingstid. Skauen, vannet og tilbudene speilet stadig muligheter mens folk flytta mer ut og inn av bygda. Der flere blei ukjente for hverandre, men mange visste hvem mange var.                                                                                                                   Privilegert er det å ha bodd i den grønne dalen et helt liv. Vært med på en liten klassereise i velstand videre, til rekkehus, villa. Med mange andre. Mens stadig nye folk kommer til, reiser ut, finner seg til rette, gjennomfører sine klassereiser. Flere ukjente, fremmede. Men noen veit alltid hvem noen er, holder sammen med sine. Bruker de mange mulighetene som finnes. Til å treffes, til å leike, spille og synge, lære, be, trene og krangle.

Privilegert er det for pensjonistene å sykle dalen på kryss og tvers, fra Alna til Skillebekk på langs, fra Grorud og Ammerud til Furuset og Lindeberg på tvers. Sykle langs gamle kjente grønne stier og veier, vann og kjennemerker som fortsatt finnes. Sykle gjennom gamle, mest nye velholdte og varierte boligfelt. Alle har varmt og kaldt vann, innedo, mat, klær og nyslåtte skole- og helseanlegg. Der park- fritids- og kulturanlegg ligger som rause perlekjeder rundt husene ved skauen, vannene. Der 93% har jobb å leve av. Virker å trives.

Visst var barndommens dal grønn, dalen for dem som var i de dager. For mange av oss som ennå er, er den det nå også. Selv om enn det også speiles et annet fargespektrum i vann og parker, i borettslagenes oppganger. Visst kan det være vemodig å tenke tilbake til bygda. Da alle visste hvem alle var. Til byen gjorde sitt inntog i bygda, til verden gjorde sitt inntog i byen. Men fremmede blir vi ikke. Og vi blir.

Publisert på baksida Klassekampen 31.10.15

Det muliges kunst

Bestefar tøyer seg forsiktig igang hver morgen for å møte dagen, våkne. Kroppen er ikke riktig hva den var for pensjonisten, men oftest mer samarbeidsvillig enn man skulle tro. Et litt forsiktig mål er å holde ting mest mulig ved like, prøve å få ting til å funke noenlunde slik det har gjort, slik han ønsker. Når knær eller rygg er ugreie, taket lekker eller vi har rota oss inn i et problem der alt ser ut til å stoppe opp, så prøver vi omstille oss. Prøver etter evne og mulighet å finne måter å komme igang igjen på, kunne gå videre. Bruke omtanke og fantasi for å teste hva som fortsatt kan være mulig å få til. Av og til med forbløffende resultat.

Det muliges kunst altså. Som egentlig er en talemåte myntet på politikk. Med opphav hos tysk jernkansler Bismarck i Tyskland fra andre halvdel av 1800-tallet. Et uttrykk som signaliserer realpolitiske betraktninger, forhandlinger – kanskje renkesspill om beslutninger og makt for praktisk gjennomføring. Med ekko av renessansens Machiavelli. En politisk tenkemåte som gjerne sees i motsetning til politikk basert på luftige idealer, på prinsipper og moral.

Bestefar er kommet igang foran PC-en. Tenker på eget vedlikehold, på noen av dagens forpliktelser, på valgresultater og samfunnsutvikling mens han vekselsvis kikker på valgkommentarer og det fuktige, høstlige grønnsværet utafor vinduene. Har det godt og varmt. Stort varmere bør det egentlig ikke bli på denne tida av året. Verken innom- eller utomhus.

Folket har «talt,» øvd «demokratisk innflytelse» ved å velge blant tilgjengelige stemmesedler puttet i valgurner og talt opp. Bestefar setter noen ord i anførselstegn fordi han nok tenker at stemmene gjerne er usikre, innflytelsen på samfunnsutviklinga gjennom stemmeseddelen nokså begrensa. Men dog.

Det kan være flere som tenker litt i samme baner. Det største partiet ved dette valget var hjemmesitterpartiet, eller sofapartiet med ca. 45%. De som sogner til dette har neppe hatt store forventninger rundt egen innflytelse, kanskje ikke all verdens tro på politikerne på tilbud heller.

Bestefar fortaper seg litt i grønnsværet utafor vinduet. I fargeblanding. Valgets relative vinner er grønnfarget. En av de fire grunnfargene grønt, rødt, blått og gult. Grønt er en farge knytta til klorofyllet i planter og alger. Det som tar opp i seg blått og rødt lys fra elektromagnetisk stråling, som tar solenergi i bruk for å omskape uorganisk stoff til organisk gjennom fotosyntesen. Liv. Ingen ueffen farge for et miljøparti.

Av de fire grunnfargene er grønn den eneste som kan lages ved å blande andre farger. Rødt, blått og gult kan ikke det. Sånn sett kalles grønn en sekundærfarge sammen med lilla og oransje. Farger kan utfylle hverandre som komplementærfarger til ulike helheter. I ulike sammenhenger kan helhet og komplementærfarger visstnok få ganske ulike betydninger. Setter du sammen farger på en palett og snurrer rundt blir alt grått – eller hvitt.

Det er kanskje det siste som blir MDG – sin ufordring når det skal forhandles ut fra en ny styrke etter valget. At de ikke bare snurrer rundt i forhandlingene når de tetter seg til, slik at grønnfargen blir for blass, men sørger for at realpolitikken får grønnere feste.

Er ikke grønn politikk først og fremst luftige idealer, prinsipper og moralisme om gulrøtter, vind og sykling? Knapt realpolitikk? Motstandere (og journalister anført av Anders Magnus i NRK som en sjeldent ufin og arrogant uspørrer) har søkt å sette et slikt stempel når de spør eller omtaler MDG ut fra hva de selv oppfatter som realpolitikk. Om MDG forsiktig vil diskutere, kanskje prøve ut nye måter å tenke marked og økonomi på klistres de mot å skulle ha «ny valuta.» Urealistisk tankespinn (som de heller ikke fremmer). Når partiet vil fase ut oljeindustrien over et par tiår til fordel for fornybar energi, er eneste spørsmål hva det vil koste. Realpolitikk er først og sist penger ut og penger inn i enkel blårussforstand.

Vi kan iaktta smeltende isfjell, økende CO2 konsentrasjon, klimaendringer, svikt i økologiske systemsammenhenger. Vi kan iaktta flyktningsstrømmer, bank- og finanskriser, land- og ressursran, slavearbeid og forskjellsutvikling, terrorisme, lokale borger- og religonskriger. Det vi ser er reelt.

Sammenhengene er komplekse, men vi forstår stadig mer.

Noe av den sikreste kunnskapen vi har, er at samspillet i naturen som vi alle er del av og avhengige av er truet. Vi blir også stadig sikrere på at det er våre egne handlemåter, måten vi organiserer oss og produserer på, tenker økonomi på, som utgjør en vesentlig del av trusselen. Et overordnet problem og utfordring av høyst realpolitisk karakter. Både lokalt og globalt. Økonomiforståelse, organisering og produksjonsmåter er menneskeskapt.

Med et forterpet bilde kan vi kanskje si at vi alle er i samme båt. En etterhvert nokså skrøpelig båt i stor fart mot isfjell eller kanskje skjær. En båt som har begynt å lekke og krenge. Realpolitikk for de som har ført båten så langt i mange år, AP, H, FrP, dels med småpartistøtte, synes å være at da vi må øke båtens fart, holde stø kurs. Utfordringen bør løses ved å bruke de samme midlene som med stor sannsynlighet har skapt problemet….Visst prøvde SV å skrubbe litt da de fikk prøve det muliges kunst på alvor, men det ble knapt noen kursendring.                                                                                                  Båtens kurs er kjennetegnet ved konkurranse om økonomisk vekst som overordnet verdi og mål. Både for den enkelte og samfunnet. Billigere og mer forbruk på kort og lang sikt. Sammenslåinger til store enheter fordi det gir bedre vilkår for vekst og forbruk. Mer varer, flere testpoeng, større gjennomstrømming for hver krone! Vi må omstille oss til å få mer fart på Norge!

Den besteme kursen søkes satt på autopilot gjennom intrige- maktspill og lobbyvirksomhet for å lage internasjonale avtaler som sikrer profitt- og vekstmuligheter for de store markedsaktørene. (TISA og TTIP). På bekostning av demokratisk medvirkning og rettigheter, trolig miljø – og kanskje også et faktisk fungerende marked i lokale sammenhenger.

Konsekvenser er konkurransutsetting av rettigheter, nedlegging av skoler, helseinstitusjoner og lokalsamfunn fordi det «lønner seg» slik regnestykkene settes opp. For hvem? Hvem er tjent med økonomisk vekst, større forbruk på en klode som ikke vokser?

Det er altså tid for lokale forhandlinger mellom ulike partier. Det muliges kunst. På lokalt nivå kan personlige kvaliteter hos kandidatene slå ut på uforutsigbare måter både blant velgere og forhandlere. Det finnes ålreite folk i alle partier, eller folk som….vel….Kobler man opp mot lokale saker, må man nærmest være lokalkjent for å forstå valgutfall – og nok også forhandlingsutfall når man kommer så langt. Mulighetene er langt mer variert enn på nasjonalt nivå, selv om nasjonale, og altså globale føringer kan snevre inn lokalt handlingsrom.

Bestefar øser seg lett litt opp, når han tolker tegn i samtida fra nyhetsformidling gjennom avisbunker, nettsider, forskningsrapporter, diskusjoner. Over hvordan vi risikerer å skusle vekk – ikke bare livsgrunnlag for kommende generasjoner, men også vellykkede institusjoner, godt arbeid og gode erfaringer utviklet i samfunns- og arbeidsliv gjennom generasjoner. (Arbeidsmiljøloven, konkurranseutsettinga, NPM- og EU- tilrettelegginga).

Når MDG skal ut i forhandlinger, jobbe fram mot stortingsvalg har bestefar noen små forslag til ettertanke, om grønnfargen skal festes og kunne gi ny komplementær helhet:

Noen få sentrale peilemerker som forhandlinger og lokale beslutninger kan vurderes opp mot. Der første punkt er overordna:

1) Ivareta økologisk samspill slik at liv og virke skal kunne gå rundt på lang sikt.

Utmerket ivaretatt av Grunnlovens § 112: «Enhver har rett til et milijø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Loven pålegger også myndighetene til å sørge for kunnskap slik at denne rettigheten kan ivaretas.

Det andre og tredje punktet, er underordna det første. Punkt to er vel egentlig dypt konservativt. Istedenfor begreper knyttet til «økonomi» har jeg brukt en tilnærming til dette ordets opprinnelige betydning: å husholde:

2) Husholde slik at vi understøtter vedlikehold av materiell infrastruktur, kultur og natur. Tar vare på det vi har og har oppnådd. Driver utviklingsarbeid som integrert i vedlikeholdsarbeidet.

3) Husholde slik at vi legger til rette for vekst i bruk av fornybare energibærere på alle områder, sluser ut bruk av fossil energi.

Det burde kunne finnes felles perspektiver kanskje særlig med SV og Rødt her. De tre partiene bestefar har størst sans for som gjorde det bra, dels uventa bra i dette valget!

Hvorfor skal nå bestefar, emeritus og altså uttjent, bruke tid og restenergi på å tolke, synse og prøve forstå? På å legge ut små usynlige tråder i den strømlinjeforma kaotiske verdensveven?                                                                                                             Kanskje mest fordi jeg har en slags glede av det. Gleden som likner det å komme seg i gang og videre hver dag. Våkne, kanskje også streve litt med nødvendig omstilling. Tenke rundt de større omstillingene som virker nødvendige om de mange etterkommerne skal kunne ha det omtrent like greit som bestefar sjøl har hatt det.

Der økonomi og økonomisk avkastning verken forstås som noe overordna mål, verdi eller målestokk, men som midler og verktøy for hushold. For at liv og virke skal kunne gå rundt. For alle.

Kanskje fordi det kom litt liv og røre med dette nye partiet med tydelig grønnfarge som nå, sammen med Rødt har fått sjansen til å prøve ut det muliges kunst.

 

Valgets kval. Først meg sjæl?

Det er første valgdag. Fortsatt valgets kval. «Kval» er et ord med røtter til oldnorsk og oldsaksisk, knytta til pine og ubehag. Valgkampen har vel ikke akkurat vært opplevd som noen pine, heller litt ubehagelig av og til. Kanskje litt pinlig innimellom når det fris til sjøltilstrekkelighet og havesyke.

 Et par dager før valget var bestemor og bestefar på sykkeltur i nærområdet. På leiting etter tildels skjulte natur- og kulturperler i Groruddalen. Turorientering tilrettelagt  som «stolpejakt» av Lillomarka o-lag.  Ikke stemmejakt altså. Vi er ikke medlem av noe parti lenger.

På Rommensletta kulturpark, rett ved siden av Smedstua, var det yrende liv.  En skulptur med svære metallbokstaver på rekke satt sammen til ord fanget oppmerksomheten:      ME – WE – ME.  På siden av stativene med ord var det en sveiv slik at de tre ordene i prinsippet kunne settes opp ned. Betydningen kunne endres, såvel som endring i rekken.  Du kunne få rekka ME – ME – ME.  Du kunne også få WE – WE – WE.  Eller ME- ME – WE, WE- WE – ME osv. Men hjulet som kunne dreie de tunge bokstavene var låst fast. Ble vel kanskje farlig for små kropper om de tunge metallbokstavene skulle komme i bevegelse.

 Skulpturen minnet bestefar på en liten episode fra formiddagen før. Han sto med rød bøttehatt og demonstrerte på Egertorget. Med plakater og utdeling av brosjyrer til stort sett overbærende forbipasserende. For Besteforeldrenes klimaaksjon. Vi var ikke på stemmejakt for et enkelt parti da heller. Men vi oppfordret folk til å tenke på miljø og natursamspill før de puttet stemme i valgurna.  I tråd med Norsk Grunnlovs § 112. 

Noen interessante diskusjoner ble det jo med forbipasserende. Det var en slik bestefar kom på da han så de store bokstavkombinasjonene på Rommen skulpturpark dagen etter.

En smilende, velkledd mann rundt 50 spurte bestefar hva budskapet vårt hadde å bety for ham? Bestefar begynte å snakke om at etterslekta, både den enkelte og fellesskapet, eller det «store vi»,  har krav på at vi ivaretar naturressursene våre slik at de også kan ha noe å leve av og for i framtida. Slik §112 slår fast. Politisk grunnlovsfestet ansvar.

Men den smilende mannen var interessert i hvilket utbytte han kunne ha. Som han sa: Hver av oss er først og sist opptatt av å ta vare på seg og sitt. Andres situasjon angikk ham ikke. Han hørtes litt ut som Thatcher eller Ayn Rand, «det finnes ikke noe samfunn» – eller «fellesskap.» Bestefar forsøkte formulere det han hørte gjennom barndommens gamle regle og et verdisyn vi gjorde narr av:  Om mannen kanskje hevdet et syn som innebar: «Først meg sjæl – så meg sjæl – og så min neste hvis det er til fordel for meg sjæl?»  Mannen smilte bekreftende. Sånn var det, slik måtte vi tenke! Når han kjørte Tesla, var det uten tanke for miljø eller felleskap. Det eneste som interesserte ham var å slippe bilavgifter og bompenger, å kunne kjøre en kjapp og fin bil. Få størst mulig utbytte. For egen del. Carl Ivar var hans helt, men hadde falmet litt i det siste.

Bestefar lurte på om det ikke kunne ligge god egennytte i å hjelpe hverandre, sikre felles muligheter for helse og produktivt mangfold? Det trodde han ikke noe på. Bokstavkombinasjonen hans var låst fast i ME – ME – ME. 

Bestefar tenker litt på at det kanskje er vekslingene mellom ME – og WE vi må leite etter, eller holde fast ved. Leite etter nye vekslinger, bedre forståelse av naturens komplekse samspill. Som ethvert fellesskap og også den enkelte er avhengig av.  Som kan gjøre det mulig både å ivareta seg sjøl, hverandre og andre.

Kanskje er det noe slikt vi har klart bedre i våre nordiske land enn de fleste andre steder. En dynamisk veksling mellom ME og WE. Det kan glippe.  

 Flyktningestrømmene, folkevandringene – vil ganske sikkert tilta i åra som kommer. Etterhvert som liv blir vanskelig å holde ut rundt om på den ene kloden vi har, strømmer de dit hvor det fortsatt synes muligheter for plass, for livhank og trygghet for liv. Der det er til å holde ut. Som i nordiske land. Når områder knapt blir til å holde ut i, og folk flykter, kan det også skyldes at noen har fått  lov, eller har tiltatt seg rett – til å drive på som de gjør, tenke som de gjør.  

Kanskje har vi, (også i nordiske land) vært med på å skape (og fortsatt skape) en uutholdelig situasjon for mange som nå strømmer på. Gjennom økonomiske og mellommenneskelige perspektiver som kanskje er mer fastlåste enn vi tror.

 Multinasjonale selskaper (og en tallmessig bitte liten finanselite med et digert ME som mantra) raner til seg land, rikdom og ressurser, produserer dels ved å drive på slavevilkår. Fratar folk flest i mange områder (særlig såkalt tredjeverden) muligheten til å leve av egen jord, utvikle og leve av egen produktive virksomhet. Som gjør dem særlig utsatt for klimaendringenes ødeleggelser. Dels forsårsaket av økonomisk tenkning og produksjonsmåter som de knapt har valgt sjøl.

Her på våre kanter identifiserer vi visst oss sjøl stadig mer som selvomsettelige varer i evig konkurranse og jakt etter egen avkastning og vekst. Hvis du faller utafor kan du skylde deg sjøl. Du er ikke en av oss. En forståelse av «oss» som «vinnerne,» som et slags pervertert fellesskap vi tror vi hører til eller må aspirere til.

Der ME settes som høyeste verdi myntet ut i individuelt forbruk, vekst og nytelse. Som partiene frir til. Der (we) i form av ansvar for miljø, felleskap og omsorg settes i parentes. Slikt kan omsettes, kjøpes, settes ut på anbud.  

 Internasjonalt ser vi at muligheter for å tenke annerledes, til å ta nasjonalt eierskap over egne ressurser, kanskje utvikling av andre samfunnsformer enn de vi kjenner til, skal låses fast gjennom internasjonale handelsavtaler (TISA, TTIP).  Som sikrer storselskapenes store ME og deres frie flyt mot profittmuligheter. (Gjelder også norske selskaper!)

Vil de ikke så skal de. Etterhvert har vi jo rikelig erfaring med å bombe og ødelegge forsøk på alternativer. Det kan ligge penger og god markedsøkonomi, slik det forstås på våre kanter, i militærkompleksene også. God multinasjonal business. Våpensalgene kjenner knapt politiske, nasjonale eller religiøse grenser. Det finnes alltid mellommenn og svarte markeder. Trolig har vi sjøl (Bl.a. gjennom bombing av Irak, Libya, Afghanistan, Syria ) beredt grunnen for den usalige blandingen vi ser av religiøs fanatisme og ungdommelig hybris. Folk som veksler inn usikker selvfølelse og utenforskap (me), i perverterte fellesskap (we) – slik vi bl.a. ser i IS. Som også kobler seg på den økonomiske tenkningen og de svarte markedene i narkotikaomsetning, prostitusjon, menneskesmugling og slavehandel. Som trolig også kan kobles mot individuell veksttenkning og mulig økologisk sammenbrudd.

 Spiller sånt noen rolle når bestefar skal fomle seg fram til en brukbar stemmeseddel i dag eller i morgen? Tja. Slik han ser det er praktisk talt alle partiene partiene, riktignok særlig FrP, Høyre og AP, fanget inn i den internasjonale økonomi- vekst og «fordel – for- meg-sjæl» tenkningen. Strukturer som låser fast koblingene mellom ME og WE.  Som blir fantasiløs i forhold til å endre menneskeskapt økonomisk forståelse og organisering. De synes bare å flytte rundt på små beløp og kommaer,  splitter opp «valget» i små eller større løsrevne saker, men beholder den økonomiske grunnforståelsen. Som kloden knapt tåler stort lenger.

Det finnes kanskje tilløp til alternativ økonomisk tenkning i de mindre partiene. Nok minst i Venstre, Kr.F og SP.

Ingen synes helt å klare diskutere systemsammenhengene, langsiktigheten og ansvaret som følger av den grunnleggende innsikten som ligger i § 112. Som følger av  den etterhvert overveldende kunnskapen vi får om et globalt økologisk samspill i ferd med å skjære seg.  Et maskineri og et løpehjul der en ME-forståelse kan kverne og gå på bekostning av bærekraft og frihet.

Det eneste partiet som synes nær til å løfte innsikten til en overordnet kurs, et peilings-og seilingsmerke, er Miljøpartiet de Grønne. Partiet som likner minst på et vanlig parti.

Som nekter å la seg putte i de faste båsene. Selvsagt har de ikke noen sikre, eller klare ferdige løsninger. Men de synes å ha peilet inn en viktig, trolig nødvendig kurs. De prøver i det minste å dra igang alternative diskusjoner rundt økonomi, der markedet også har plass. Ønsker, i diskusjon med hvem som helst, først og fremst å leite fram strukturer som kan sikre handlingsrom også for kommende generasjoner. Visst kan det både bli vanskelig, eller til og med riskikabelt om vi gir ny dynamikk til veksling og spill mellom WE og ME.

Bestefar er ikke sikker. Men det kan tenkes at han legger ned en grønn stemmeseddel. Så kan åra fram til neste stortingsvalg vise om også MDG fanges inn i løpehjulet, eller om de klarer å holde altlernativ kurs.

Men, siden det er lokalvalg, legges det ganske sikkert inn egne stemmer på Ivar Johansen, SV-eren som er en utrettelig ombudsmann for folk flest. Og på Bjørnar Moxnes og Rødt som er tydelige i forsøk på fellesskapsløsninger.  Godt valg.

 

 

 

 

 

 

Ved reiseslutt

 Vi har reist fra oss for denne sommeren, egentlig før sommeren helt har begynt. Siste tur innebar pedaltråkk i Loire-dalen mellom gode hoteller i mildt førsommerlandskap med gode venner. Gjennom store kornåkre ispedd rødmende valmue- og kløverenger. Blåklokker. Dype skoger med snorette alléer i alle retninger. Godslitne før kveldsmåltidet og rødvinsglasset. Finne veien, tråkle seg gjennom gamle landsbyer. Vennlig strev.

Landsbyer som små pittoreske knuter i landskapet. Som ikke knyter sammen noe særlig lenger. Ligger der som tomme kulisser. Butikker med lemmene for. Hus uten folk.

En lørdag formiddag, og vi stopper ved torget i den lille byen, der veien deler seg ved kirken. Konfererer med hverandre om retningen videre. Det er ingen å spørre i denne lille byen heller, før en gammel mann kommer ruslende rundt et hjørne. Øynene speider etter kontakt, og får det. Han spør forsiktig om vi vil se kirken. Det vil vi. Han låser oss inn, tenner lyset, viser oss vakre freskomalerier, sier lite. Kirken er sjelden i bruk får vi vite. Det skal være messe ut i juni en gang. Da er vel kanskje turistsesongen i gang? Han spør hvor vi kommer fra, og lyser litt opp når syklistene beretter at de er norske. Han har hatt syklister fra Peru og Tyskland før i dag, eller var det i går? Eksotiske visittkort fra en velstående middelklasse til hans lille turistmuseum.

Veien videre finner vi selv. Til neste slott, ett av de mange langs dalen. Slott etter Francois 1. som ruinerte landets økonomi gjennom sine kriger og overdådige palassbygging i renessansen. Men vi lar oss fortsatt imponere over damenes Chenonceau og det enorme steinpalasset Chateau de Chambord med sine store tomme saler og digre peiser. Der nesten ingen har bodd. Som er forlatt. De står der som monumenter over makt, maktmisbruk og forfengelighet gjennom tidene. Vitnesbyrd om samfunn med store rikdommer samlet på få hender, folk flest som livegne undersåtter i feudalsamfunnet.

De tomme landsbyene, arbeidsledigheten, gjeld og forvitring av velferdsgoder og opparbeidede rettigheter i Frankrike, i Italia, i Hellas, i Spania, i USA, kan være varsler. Varsler om slutten på delvis priviligerte reiser.

Den siste førsommerturen sluttet litt brått. Bud om at familiens eldste var svært dårlig, bragte oss hjem noen dager tidligere enn tenkt. Vel hjemme, og etter å ha besøkt oldemor ved sengekanten på sjukehjemmet der hun blir godt tatt vare på, blar vi oss gjennom avisbunken som har hopet seg opp. Tar noen internasjonale runder over nettet som vi har vært frakoblet underveis. Noterer enkelte stikkord og tanker. «Halde hus og bygge by», «vanlige verdier,» «imponere andre,» «svensk distriktspolitikk – en vits,» «finansnæringsvekst,» at vi trenger en moderne avtale som sikrer at det åpnes for utenlandske aktører….

Stikkordene kobler seg på noen av turens ettertanker. Rundt velferdssamfunn og en velstående middelklasse vi selv tilhører. Et samfunn som kan nærme seg reiseslutt for en tur gjennom et par generasjoner preget av rimelig velferd, felles rettigheter og muligheter. Tanker om fordeler vi har hatt her nord – uten særlig adel, rimelig nøysomme kår, god fordeling av verdiskapingen ved velferdsstaten. Sterk fagbevegelse og nesten jevnbyrdige arbeidslivsparter med brukbar samarbeidspraksis gjennom et par generasjoner. Rimelig demokratiske prosesser som har tøylet marked og finansfyrster noe, som ikke har vært politisk enøyd. Som har bidratt til at mange av oss har kunnet leve gode «middelklasseliv.» Mange (men ikke alle) har hatt rimelig mange muligheter for påvirkning av egne veivalg

Et godt samfunn som ikke minst oldemors generasjon har gjort sitt for å skape. Noe av gleden ved sengekanten, nå som hun nærmer seg slutten på sin reise, er å tenke litt rundt alt de fikk til, hun fikk til. Som de bygget – ikke minst som forutsetning for gode livsreiser for kommende generasjoner.

«Vanlige verdier»skal helst være knytta til at vi tar vare på naturen vi alle er del av, slik at den fortsatt kan være produktiv, mangfoldig, sikre helse og velstand? At vi kan ta vare på hverandre? At «folk skal kunne bo i husan,» få mulighet til- og ta ansvar for at hverdager og fellesskap skal gå rundt også i framtida?

Vår generasjon synes å ville gamble med det som oldemorgenerasjonen bygget. Sette det på spill, penge- og finansspill som helst gir økende forskjeller, forvitring av opparbeidede rettigheter, stor privat gjeldsbyrde. Større frihet og makt til spekulantene og finansfyrstene. Gambling med klima og felles globale ressurser.

Vi synes forledet til å tro at «vanlige verdier» må bety konkurranse om fortjeneste og økonomisk vekst. Enten det er snakk om helse, utdanning eller annet. Vekst som skal sluses inn i banker, finansnæringer, multinasjonale selskaper – en liten prosent av finansfyrster. Vekst for de få, de som egentlig «konkurrerer.» På manges bekostning.

Internasjonale handelsavtaler som framforhandles i hemmelighet i disse dager (TTIP, TISA) synes å ville sikre finansmogulenes makt over demokratisk opparbeidede rettigheter og muligheter. Først og fremst innenfor EU og USA – og som alltid med Norge på slep.

Velkommen tilbake til feudaltida? Det kan visst snart gjelde oss også. Men det er vel ikke der vi ønsker at reisen skal ende, det var vel ikke det som var reisens mål?

 http://www.salon.com/2015/06/01/welcome_to_feudalism_america_how_the_1_percent_is_systematically_destroying_the_middle_class/

 http://www.globalresearch.ca/rule-by-the-corporations-the-ttip-the-corporate-empowerment-act/5452726

Mens det ennå er tid?

Dette er tittelen på ei bok jeg har begått. Som kom ut i februar. Skråblikk fra et pensjonistvindu øverst i Groruddalen. Bestefarsbilder og ettertanker koblet til samtida. Her og nå.

Ganske korte tekster, noen litt lengre som kan leses i små porsjoner. Tekster som ikke behøver leses i sammenheng, men som kanskje likevel er et forsøk på å se sammenhenger. Flere av tekstene kan gjenfinnes på denne bloggsida. Men ikke alle. Les videre

Bygging av Norge. Om eierskap og salg

Kunnskapsminister Røe Isaksen plukker opp et slagordpreget utsagn fra Gahr Støre i Aftenposten 23.2. Støre har skrevet: «I stedet for å bygge landet vil de selge landet.» Røe-Isaksen vil vise at Støre glemmer noe vesentlig: At bygging også er privat entrepenørskap.

Ministerens innlegg framføres i lett, elegant stil, og synes følge retorikkens fem trinn.

Han innleder med et vakkert, sympatisk sitat: «Vi odlet dette landet. Vi dyrket dets jord, og der den tok slutt pløyet vi opp havet.» Les videre

Folkeopplysning

Det går en folkeopplysningsserie på TV. Som vi ikke har. Er det noe vi må se, kan vi bruke bredbånd og lett bufrende pc-er.
Vi valgte altså ikke bort Tv-en på grunn av strålingsfare eller noe sånt. Har heller ikke holdt oss unna mobil, basestasjon for fasttelefon, wi-fi eller pc.
Men litt usikre har vi vært. Vi tror kanskje det på litt sikt kan være problematisk å skalere opp kunstige elektromagnetiske felt i fri flyt. Les videre

Lærerstreiken. Et nødvendig opprør?

Vi runder september. Skoleferien er for lengst over. For noen er ikke skoleåret kommet i gang. Lærere er i streik. Streiken handler nok om mer enn antall bundne timer på skolen. Helst er bildet mer komplisert.
Som en skolehverdag må være det: Daglig ansvar for at hundrevis av unger med høyst varierende (stadig vekslende) forutsetninger skal kunne lære, forholde seg til hverandre. Les videre

Hebraisk salme

Dirigenten klapper i hendene, svinger kroppen i en synkopeliknende rytme og roper ”un-deux/un-deux/un-deux-trois/un-deux/un-deux/un-deux-trois/un-deux/un-deux/un-deux-trois!” Vi forsøker å følge rytmen samtidig som vi fyller inn komplisert vekslende harmonier slik de er notert sammen med hebraiske ord som er helt uforståelige i utgangspunktet.
Vi har vært litt høye på korsang i sommer. Sang i høyden, i Hautes-Alpes, Frankrikes høyest beliggende by Briançon 1326 m over havet. Mot grensen til Italia. En befestet, men aldri beleiret by siden romertiden. Les videre