Maui er en av øyene på Hawaii midt i Stillehavet, litt østlig. En av utallige øygrupper spredt over et enormt havområde, også kalt Oseania. I utkanten mot vest ligger Marianene, Palau, Guam. Dels er det selvstendige små samfunn, noen under administrasjon av USA, mens Hawaii ble den 50. amerikanske staten i 1959.
Disse øysamfunnene er en slags tredje kategori samfunn som er særlig utsatt når klimakatastrofen tar skikkelig tak. Første kategori er de rike landene, som oss selv, som i prinsippet kan berge seg og sine i første omgang. Den andre kategorien er fattige og overbefolkede samfunn i Asia og Afrika som vil oppleve omfattende katastrofer og nød. Den tredje kategorien samfunn vil i stor grad forsvinne, bli oversvømt. Det dreier seg altså om Stillehavsøyene.
Forleden fikk jeg flaskepost fra øyene. Spirituell flaskepost via Google.
Jeg hører til en generasjon som vokste opp med en amerikansk drøm. Drømmen om overflod, vakre filmstjerner, tøffe cowboyer, jazz, biler og avansert teknologi. Lagt vel til rette gjennom oppbygginga etter krigen med tett oppkobling mot Marshallhjelp, innlemming i amerikansk-globale markedsøkonomiske og miltitære systemer.
Vi var ferske rekrutter på Evjemoen høsten 1962 da vi fikk beskjed om å pakke stridssekken. Amerikanerne hadde foretatt en mislykket invasjon på Cuba året før – for å styrte den unge revolusjonære kommandanten Castro. Nå hadde de oppdaget russiske rakettinstallasjoner på øya. Russiske skip var på vei inn i amerikansk bakgård med atomvåpen til installasjonene. Atomkrig og aktiv krigstjeneste ble brått en mulig virkelighet. Katastrofen ble avverget. Krustsjov beordret demontering av rakettinstallasjonene. Kennedy tok fingeren vekk fra atomknappen. Vi pustet ut og gikk videre. Den unge amerikanske presidenten hadde både vist fasthet og forhandlingsevne. Et år seinere var han drept.
Flaskeposten kom via årets amerikanske presidentvalg. I en av mine twitter-feeds knyttet til New York Times ble presidentkandidat Mitt Romney sin enøyde markedsliberalisme, militarisme, forskjellsbehandling og statsfiendtlighet koblet mot ideer forfektet av Barry Goldwater. Han var presidentkandidat i 1964 for republikanerne. Minner begynte å svirre.
Det var den sommeren jeg fikk sjanse til å titte nærmere på den amerikanske drømmen. Som leirleder i en amerikansk sommerleir for gutter. En leir ledet av kvekere med romslighet både i forhold til religion og politikk. Leirledelse med ideer om internasjonal forståelse og forvaltning av våre felles naturressurser.
Det var vennlige og spennende dager ved lake Wallenpaupack. Blant de som gjerne møtte på fritidsaktivitene jeg stelte med var en sky, men våken liten gutt. Sønn av Medgar Evers, menneskerettsaktivist som ble drept året før. Raseskille, fattigdom og forskjellsbehandling var ingen amerikansk drøm men et reelt mareritt for mange. Sommerleiren ble et pusterom for flere, ga ettertanker for andre.
En spennende familie med fire barn var blant lederne og leirbeboerne. Husket flørtende samtaler på stranda i solskinnet med filmstjernevakker datter, omtrent 18. Familien var bosatt midt i Stillehavet, på Marianene. Faren var arkitekt, pedagog og utviklingsarbeider for amerikanske myndigheter. Jeg forsto at han hadde vært utsatt for Mccarthy- tidens forfølgelser. Også en side av et amerikansk mareritt snarere enn drøm. En lun og vennlig mann med allsidige kunnskaper, særlig trearbeid slik jeg husket. Men hva het nå familien igjen?
Etter litt hukommelsesfamling fant jeg navnet: Vitarelli! Piken het Margo, og nå gikk flaskeposten hurtig via et par tastetrykk på Google. I en nekrolog er han omtalt som «King of Maui,» og som foregangsmann særlig på Palau gjennom en årrekke. Han hadde bidratt til skole- og samfunnsutvikling. Da han protesterte mot militarisering av øygruppa tidlig på 50-tallet fikk han sparken. Han hadde vunnet en langvarig rettsak mot myndighetene et par år før jeg traff ham. Viet resten av sitt liv til utviklingsarbeid på Stillehavsøyene og alternativ livsførsel i pakt med felles natur. En raus og inkluderende mann. Margo var blitt billedkunstner – og aktivist for om mulig å påvirke klimaendringene som truer med å utslette samfunnet der hun vokste opp. http://www.mauinews.com/page/content.detail/id/527941.html
Mitt Romney med finansmoguler og medløpere, rike små stater med store fond og åpne kraner for kjapp oljeutvinning både på dypt vann, i sand og skifer, fyrer opp klimaet det de makter. Sikring av kjapp profitt. «Working for the yankee dollar, drinking rum and coca-cola» slik the Andrew Sisters formidlet amerikansk drøm i vår barndom. Årets amerikanske presidentkanditat, med godt følge av egne politikere regner vel med at syndfloden kommer etter dem, etter oss.
Gamle Vitarelli ble 99 år, og likte vann. Han slapp oppleve oversvømmelser over sine stillehavsøyer. Kisten hans ble satt ut på det store åpne havet. Vuggende, ser jeg for meg.
Jeg har meldt meg til besteforeldrenes klimaaksjon. Kanskje en dråpe i havet, eller øse med teskje. Men likevel. http://www.besteforeldreaksjonen.no/