Klikke og like

Noen av oss liker å lese og skrive. Sjøl har jeg hatt lesing og skriving som del av jobb, og gjennom jobb tilgang på skriveredskap av ulikt slag. Gjennom åra er det blitt mye lesing og noe skriving. Ikke bare som del av jobben, men mest det.

De fleste av oss leser og skriver vel helst i det små. Leser litt romaner, blader og aviser. Skriver kanskje litt på en vegg i Facebook eller andre «sosiale» medier, kanskje litt for ei dagbok i skuffen. Det gjelder bestefar også. Ved siden av litt fagbøker og artikler, har han skrevet for dagbøkene i skuffen gjennom 60 år. De skrives med blyant, hentes av og til inn for resirkulering via ulike maskiner til mulig allmenn deling og lesing.

De første skrevne ordene er bokstavelig talt litt tåket eller dugget for egen del. Jeg satt på kjøkkenbenken og laga streker i doggen på vinduet mens mor laga middag. Er jeg blitt fortalt. Streka opp noe som så ut som en «Y.» Moderen streka opp en B – ved siden av, uttalte bokstaven og leste «BY.» Mitt eget minne er først og fremst knytta til en slags «aha-opplevelse.» Av bokstavene og tegnenes magi, har jeg tenkt siden. En magi som aldri helt har sluppet taket. Som jeg likte.

På skolen forma vi bokstaver og ord med blyant. Når det var innføring, bruk av penneskaft med pennesplitt dyppet i blekkhus i et lite rom øverst på den skrå trepulten. Etterhvert skriving med kulepenn, og ved høytidelige anledninger fyllepenn.

Da den formelle skolegangen gikk over i studier, var det tid for mekanisk skriveredskap. En liten blå Remington Olympus tror jeg. Der skrivearmene satte seg fast om skrivinga gikk for fort eller ukoordinert. Det lot seg løse. Det første kurset jeg fulgte på universitetet var et kurs i skriveteknikk: touch-metoden. Lærte å skrive med alle fingre og nærmest i blinde. Den teknikken har virka bra gjennom alle de skrive-teknologiske forandringene som skulle følge. I jobbsammenheng ble det elektrisk maskin, etterhvert med kulehode og rettetast, før PC-er i ulike utgaver og med stadig skiftende skriveprogrammer kom på løpende bånd. Likte det også.

Men blyanten og kulepennen holdt og holder stand. Sammen med små notisbøker. De er fortsatt trofaste følgesvenner for bestefar. Bedre bærbare enn PC-en. Uvurderlig backup for tanken hvor som helst. Aldeles uavhengig av strøm, batteri og oppdateringer. Vedlikeholdet er så enkelt at selv bestefar klarer det. Tåler søl og en trøkk, knuser ikke. Funker like bra om de går veggimellom. Kan produseres av gjenvinnbart materiale. Lite etterertrakta som tjuvgods til svart omsetning. Er ikke utsatt for reklame. Like lett å glemme, miste eller rote bort som mobilen riktignok, men langt rimeligere å erstatte. Kråketærne er knapt til å tyde for andre enn bestefar. Egentlig ikke særlig redd for at notatene skal komme på avveie eller bli overvåka.

Mye skrivetid brukes foran PC-en for pensjonisten. Langt mer enn blyant og notisbok. Det nye verktøyet brukes ikke lenger bare som skriveredskap. Etterhvert ble den kommode og arkiv for all slags. Oppbevaringsskuffer for pågående, uferdige skriblerier og annet. Den blei et verktøy for å lese, for å leite etter nesten hva som helst på den store Verdensveven. Alt i ett:

Mulighet for å laste ned og lese, kikke eller høre på artikler, kommentarer, forelesninger, aviser, bøker, definisjoner, diskusjoner, værvarsler, reiseruter og varetilbud, timeplaner og kalendre. Laste ned for å se og høre filmer av alle slag, bilder, konserter og snodigheter. Ikke minst spill.

Mulighet for å kontakte alle en kjenner og mange fler – for å spre morsomme og hyggelige hendelser og godt humør. Kikke og klikke på hva andre driver med og legger ut. Mulighet for å rekruttere, invitere og spre det glade (eller truende) budskap om en god (eller dårlig) sak. Kanskje for å informere, kritisere. Belære eller hovere? I verste fall komme i skade for, (eller kanskje ønske å?) mobbe, såre eller drite ut….

Kanskje er det først og fremst for å vise meg fram, håpe det er noen som får øye på meg at jeg sitter for meg sjøl foran PC-en og klikker?

Noen får i alle fall øye på meg: De som har lagt Facebook, Google, verdensvev og slikt til rette. Klikkene medfører gjerne en strøm og et renn av reklamer, artige videoer og tester, forslag til kontakter og nettverk. Som er strømlinjeforma, standardiserte. Likner hverandre. Går kjapt.

Bestefar er blitt nokså hyppig Facebook-bruker. Har til og med to FB – sider. Den ene, «Skråblikk fra et pensjonistvindu. Mens det ennå er tid..» er ei åpen nettside satt opp sammen med et forlag. Denne sida er koblet opp mot egen skrivekløe, bloggen, og brukes ellers stort sett til å formidle lenker og innlegg som bestefar mener det kan være grunn til å tenke over, sette seg inn i. Kanskje gjøre noe med. Ikke saker han nødvendigvis liker… Som kanskje fort plasserer meg i min egen kategori «belærende…»

Den andre sida er en vanlig, personlig FB – side som jeg oppretta litt tilfeldig. Noe jeg også skreiv om på bloggen. http://jonfrode.no/skrablikk-pa-facebook/.  Har vært inne her trekvart år nå. Begynner å få en snikende følelse av å bli hekta, avhengig når jeg klikker meg inn. Trigger kanskje nysgjerrighet? Følelsen av å bruke for mye tid.

Kikker etter hva bekjente har formidla. Lurer på om jeg skal klikke «liker». Det er mye hyggelig som er verd å «like.» Kan jo ikke mislike. Facebook liker ikke at man ikke liker.

Som de fleste andre hygger jeg meg med god mat og drikke, litt omsorg, at det gror litt rundt oss. Legger ut som små forsøk på å dele egen glede – som mange gjør, kanskje mobilbilder. Speider etter om det er noen som har klikka «liker» på det jeg sjøl har lagt ut. Ikke noe gæli i det.

Men av og til lurer jeg på om det er meg sjøl jeg er iferd med å bli hekta på. I et slags forsøk på å være synlig, være sosial, bli «likt.» Mens det først og fremst blir meg sjøl jeg er sammen med og dyrker, der jeg sitter og klikker… Selv om alt og alle er et kjapt tastetrykk unna….

Lurer på hva slags støtte for hvilke tanker dette er i ferd med å bli. Også sammenlikna med den enkle, tanke- og blyanttdrevne notat- eller dagboka. Veit ikke. Før var man kanskje redd noen skulle lese i den private dagboka. Nå bretter vi ut privatlivet i et offentlig rom og blir kanskje litt lei oss når ingen leser eller bryr seg. Skal muligens prøve å tone den bruken litt ned….

Facebook legger til rette for ulike grupper også. Der en sikkert kan dyrke egne særegenheter og synspunkter, som kan være et sted for innvidde, der en får bekrefta egne fordommer. Kanskje kan slike sees som en forlengelse av å bli hekta på seg sjøl…

Grupper kan også brukes til å organisere, gjøre avtaler. Ei gruppe har jeg mye sans for: Utveksling av minner blant folk som vokste opp i samme bygda. Grorud. Gamle bilder og mer eller mindre løse historier, diskusjoner om hvem og hva – der tråder både tvinnes, flises opp og ryker. Morsomt.

Som også har gitt inspirasjon til felles konkrete møter og vandringer langs gamle stier. Til månedlige treff med gamle kjenninger i ny kafé i sentrum av den gamle bygda. I restaurert hus. Slarve og prate over kaffekoppen og kakestykket eller smørbrødet. Trekker litt på skuldrene og sier til hverandre at «jeg er nå ikke så ofte inne på Facebook, jeg…» Mon det.

Men å treffes sånn litt på ordentlig av og til, det kan vi nok like.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


ni − = 4