Så har vi nylig i familien sunget for kongelige, både den ene og den andre. Sunget profesjonelt og planlagt – såvel som aldeles amatørt og nesten uforberedt. Det profesjonelle og planlagte sto vokalensemblet «Skrik» for da kronprins Charles med frue samt vår egen konge og dronning besøkte Bergen og Håkonshallen for noen uker siden.http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/835350/#alphabet. (Ca.et kvarter ut i linken dukker de opp). Det amatørlige og nesten uforberedte var her forleden, og ble pensjonisten til del.
En højdare blant årets julepresanger var sangtimer hos Hedda Bakker gitt av min kone.Gjennom våren har jeg møtt trofast på Øvingshotellet hos Hedda. Livgivende timer, med sterk fysisk, mental og musikalsk konsentrasjon. Støtte og trykk fra nedre regioner. Du får ikke jukse hos Hedda. Både strengt og humørfylt samtidig. Rene terapien er det for pensjonisten.http://www.heddabakker.com/
Forleden fikk jeg en sms fra henne om at hun hadde fått varsel om at kronprinsen skulle besøke Øvingshotellet onsdag, trolig mens vi hadde timen vår. Om jeg var klar for å synge for krompen?
Sms-en uløste spontan latter og umiddelbart «tja». Akkurat da meldingen kom var jeg på vei ut av en skikkelig vårforkjølelse og øvingsinnsatsen hadde vært heller laber. Men pytt. Ambisjonene er begrenset for pensjonisten. Jeg meldte at jeg ikke tenkte å skulke timen om det kom celebert besøk, og gjorde ikke det heller.
Et anseelig oppbud strømmet inn midt i øvetimen med kronprins, ordfører, østlandssending og gjerne en sikkerhetsvakt eller to. Middels lampefeber, ikke særlig mer. Sang noe av det jeg øver på – og en liten samtalerunde med kronprinsen etterpå.
Og det var igrunnen det denne lille ettertanken dreiet seg om, inspirert av en prat med sønnen på vei til korøvelse i Bergen samme ettermiddag. Vi snakket først og fremst om korets forestående konsert, men vi humret også litt over våre kongelige erfaringer, og fant noe vi begge hadde oppdaget:
Begge seansene dreide seg om treff der både kongelige og politikere samt deres følge deltok. Begge hadde vi fått en opplevelse av profesjonell, menneskelig tilstedeværelse og nærvær fra de kongelige. Først og fremst fra dem. Profesjonell slik en dyktig lærer, sjukepleier, lege eller andre som jobber med mennesker kan være. Et helt annet nærvær enn politikere eller publikummere flest som oftest viser. Som profesjonell dirigent, er sønnen rask til å spotte slikt. Det er nærvær som gjør at du får lyst til å gjøre så godt du kan, bidra. Også kronprinsen virket å ha denne aktive oppmerksomheten, ikke bare når han hilser, spør og lytter – men også i måten han følger opp på gjennom den lille samtalen etterpå.
Prinsipielt tenker jeg vel at et kongehus er en snodig anakronisme, men tenker nok også at de som skjøtter det gjør jobben bra. At skikkelige og dyktige folk kan finnes i alle lag og i høyst ulike jobber.