Krisehåndtering

Hverdagene glir vennlig i skogkanten øverst i Groruddalen.
Bestemor har turnert vestpå med skolejubileum og familiebesøk. Tok med seg fine minner, sår hals og tett nese tilbake, men reddet sangstemmen i tide for korkonsert. Traktkantareller har hun bragt i hus og høstens soppsuppe ble slik den burde. Med en liten dash sherry. Hellig tekst, Sacrum Convivium, ble vibrerende fremført på Allehelgenssøndag i den lokale kirken. Messiaens mysteriøse tette og skjøre klanger foldet seg ut under dirigent Winges kyndige ledelse.
Ved siden av hverdagspusling i hage og heim, gode møter med barnebarn og musikkvenner, har bestefar har sittet med utfordrende tekster, og sensurering, spennende samtaler om kvalitetssikring av kunnskap og læring.

Kriser betraktes stort sett på god armelengdes avstand i skogkanten. Det er slikt vi leser om i avisene, hører om på radio. Følger diskusjonene med et halvt øre, mens vi lukker det ene øyet og heller en passe dose sherry i suppen, en passe bit roquefort, smaker den til. Ikke veldig krise om det blir for mye, men overdose er vanskeligere å håndtere enn om det ikke skulle være nok. Du får ikke så lett ost, vin og salt ut av suppa igjen når det først er blandet i. Det kan bli et smakløst alternativ ikke å ha det i om det er traktkantarellsuppe som står på menyen. Men katastrofe kan det bli om grunnforutsetningen skulle svikte, at plukkeren har blandet traktkantarell og giftslørsopp. Men hun kan og vet, gjør ikke det.

Det var ikke oss som brått fikk stoppet hverdagsgleder og drømmer denne gangen heller.
På en tilfeldig busstur, eller i møte med medisinske prøveresultater som brått tilsier drastiske inngrep og snur liv opp ned. Som må håndteres der og da når de kommer. Som må håndteres på ulike nivåer med ulike krav til ferdigheter og kompetanse, rammes inn av ulike forutsetninger.

Forleden brukte bestefar flere timer på Kaffistova, i morsomme og spennende tankevekslinger med et framtredende amerikansk forskerpar på gjennomreise til stor konferanse nordpå. En tidligere forskerkollega skulle komme litt seinere. Kunnskap, organisering og kompetanseutvikling var temaer vi sirklet rundt. Tråder ble strukket til håndtering av globale klimautfordringer og hverdagslig produksjonssvikt., bruk av informasjonsteknologi, sosiale medier og kvalitetsforståelse.
Bestefars tidligere kollega kom litt seint. Hun hadde fått et ekko av gårsdagens katastrofe og krise i fanget. Den drepte unge kvinnen i bussen var førsteårs Bachelor-student ved ingeniørfag. Det må de ta inn over seg, gjøre noe med.

Katastrofen, krisen var tematisk sidefølge i den fortsatte samtalen. Katastrofen er ugjenkallelig for ofrene. For de gjenværende dreier det seg om krise,om krisehåndtering og kriseforståelse. Katastrofen skulle ikke skjedd. Den er noens ansvar, og dette flyttes oppover, utover når den plutselig var der. I etterkant. I saker som denne ender de gjerne hos politimyndighet og justisminster. Og ikke minst media. Vi leter etter tydelige (og salgbare) helter og syndebukker. Det kan gi dårlig utgangspunkt for kriseforståelse og dermed krisehåndtering, forvaltning av systemene som skal hindre at sånt skjer, forebygging. Umiddelbar krisehåndtering og forebygging er ikke det samme selv om det finnes sammenhenger.

Bestefar hørte på talsmenn fra våre nye ansvarlige rettighetsforvaltere fra FrP i katastrofens etterkant. Det var lett å være enig med den nye justisministeren i at det er umulig å sikre seg mot alt galt som kan skje. Det bør vi neppe heller. Det var like lett å være uenig med de samme talsmennene, når de raskt pekte ut syndebukker og søkte slå politisk mynt: Den rødgrønne regjeringen som ikke hadde satset på politiet, som var ansvarlig for ikke å håndtere innvandrere og flyktninger.
At politiet valgte feil vei og ikke tok med våpnene i bilen kunne umulig være forrige regjerings feil.Uansett ville de nok ha kommet seinere enn det lokale brannvesenet i Årdal, som var rimelig raskt på pletten. Det ligger på en måte i sakens natur. Skal du klare å slukke brann i tide om den først har brutt ut, kan du ikke være stasjonert for langt unna brannstedet. Heller ikke kan vi ha brannvesen ved hver husklynge i et grisgrendt land som Norge. Derfor har vi byggforskrifter, og brannvernsforskrifter som er koblet direkte til alminnelige menneskers ansvar og erfaringer, til forsikringsregler.Vi har myndigheter som sjekker, veileder og gir pålegg med ujamne mellomrom i forhold til regelverket. Som passer på at vi ikke blir for slepphendte i omgang med ild og strøm. I værharde strøk er vi særlig utsatt.
Det er litt med politi og helsearbeidere som med brannfolk. De kan ikke være for langt unna om ulykka plutselig er ute. Kompetansen deres trengs der og da. Men de kan ikke være overalt hele tiden heller. De skal være forberedt. Men ulykken bringer alltid noe nytt og uventet, ligger utenfor standardenes og skjemaenes kategorier..
Katastrofehendingen er sannhetens øyeblikk på ulike plan. Personlig ansvar, ferdigheter og forutsetninger i førstelinjen, hos de som er nær eller tilstede i øyeblikket, møtes eller konfronteres med systemets modellerte standarder og prosedyrer, forventninger og prioriteringer.

Åpenbart er det noe å tenke over når det stadig foreslås å «effektivisere» ved å sentralisere, lage stadig større «resultatenheter» innenfor politietat og helsevesen, utdanning, i kommunal- og fylkeskommunal forvaltning. Noe som forutsetter at lokale helsetilbud og politienheter, skoler og små kommuner, og dermed nærkompetanse og tilgjengelighet forsvinner. Men alle oppgaver kan ikke løses på armelengdes avstand over internett med mobil og bærbar PC.
Tidlige tiltak i dette sentraliseringsarbeid har vært å sette sentrale mål såvel som målekriterier overfor lokalt faglige utøvere. Formelt forvaltnings- drifts- og ikke minst detaljert, omfattende (og sentralt bestemt) rapporteringsansvar ble lagt på lokalt nivå. Samtidig som praktisk og økonomisk handlingsrom ble svekket sammen med med muligheter for lokal, erfaringsbasert kompetansutvikling og skjønnsutøvelse.

Det er med hensikt bestefar unngår ord som «rødgrønne» og «blåblå» når han skriver dette. De to leirene bør ikke skylde på hverandre for en økonomisk forankret målstyringspolitikk de har lirket fram gjennom mange stortingsperioder med ulikt fargede regjeringer. En politikk de etter all sannsynlighet fortsatt vil stå sammen om. Kvaliteten på politiets (eller lærernes eller helsearbeidernes) arbeid blir ikke nødvendigvis bedre om lokale enheter blir nedlagt. Heller ikke om sentrale nivåer pålegger å sette opp måltall i ulike kategorier for virksomhetens produksjon, pålegger å fylle ut skjemaer med rett kategori for tidsbruk og responstid hver gang noe skjer. Måltall og kategorier kan manipuleres, bli skeive og upålitelige både som forventningskrav og resultater. De passer ikke alltid til virkeligheten som må håndteres i øyeblikket. Tid brukt på rapporterings- og kontroll- og registreringsoppgaver kan gå på bekostning av faglig nærvær og kvalitet. Det kan også være et spørsmål om hvem som praktisk skal bruke tiden- og hvordan.
Det er ikke slik at bondens gris blir feitere, eller kjøttet bedre jo oftere han veier grisen. Heller ikke at kjøttet blir bedre dess billigere fór og feitere gris, eller ved større omsetning. Kjøttvolum knyttes nok til pris og lønnsomhet, men ikke like lett til kvalitet.

Flyktninger, asylsøkere og innvandrere som høyst uensartede grupperinger er kommet for å bli. Menneskeskapt utvikling mot lokale eller globale katastrofer som klima- og miljøkrise, økonomiske kriser og religiøs eller politisk tvang borger for at antallet vil øke på i årene som kommer.
Det er få av oss som i utgangspunkt er kriminelle eller farlige. Det gjelder innvandrere og flyktninger av alle slag også. Vi kan visst stadig minne om at i Norsk historie – fram til i dag, må forekomst og omfang av terror og drap i all hovedsak knyttes til gjerningsmenn som har vært hvite, norske, sosialt utilpasse, kristne og høyreideologisk villfarne. Og de har vært menn. Uten at noen enkelt kategori kan angis som årsaksforklaring alene.

Trolig er flere flyktninger og asylsøkere utsatt for angst, traumer og usikkerhet enn nordmenn flest. Noen som søker seg hit er lykkejegere, noen har kriminelle hensikter. Noen kan- og bør stoppes, sendes ut. Langt de fleste bør hjelpes til alminnelig sosial mestring og samfunnsbidrag. Hvem som helst kan komme ut å kjøre, kan trenge hjelp til å forstå og mestre kriser. Faglig utviklingsarbeid rettet mot å forstå, kartlegge, tilrettelegge og hjelpe denne mangfoldige gruppa burde være en selvfølge. Slikt krever lang tid og møysommelig arbeid å bygge opp. Arbeid som fort kan rives ned.

Noen burde spurt og gravd litt i disse dagene rundt «Psykosoialt senter for flyktninger.» Et senter ved universitetet i Oslo som over mange år utviklet forskning og kartlegging, behandling og veiledning på flyktningefeltet. Som ble et nasjonalt senter i 1996 etter å ha jobbet fram innsikt og kunnskap gjennom ti år som regionalt team. Som var i ferd med å få viktige veiledningsfunksjoner overfor regionale psykosoiale team. Det var, virker det som, utviklet solid og allsidig kompetanse over år i håndtering og forståelse gjennom faglig fellesskap. Evalueringer anbefalte ytterligere satsing, ikke minst på veiledningsfunksjonene overfor 2.linja i flyktningarbeidet regionalt ut over landet. Sånn at førstelinja kunne bli godt rustet til å gjøre det de skulle og måtte.
Senteret ble lagt ned i 2004. Altså ikke av de rødgrønne, men av Bondevik-regjeringen. Lagt under en større, mer allmen paraply: Nasjonalt senter for vold- og krisehåndtering. Det kan være grunn til å spørre om hvordan kompetansen ble ivaretatt da senteret ble nedlagt? Det faglige fellesskapet? Ble den spredt for ulike vinder, som løsrevet kompetanse i nye institusjonelle sammenhenger? Gikk utvikling, oppkobling til- og veiledning av regionale psykososiale team i stå?
Bestefar ble nysgjerrig etter å ha tittet på evalueringsrapporter og artikler fra før nedleggelsen.http://tidsskri ftet.no/article/215015/

De amerikanske samfunnsforskerne på gjennomreise, hadde flere grunner til å besøke Norge ut over den tilstundende konferansen. De var nysgjerrige på Norge fordi dette samfunnet virket så utrolig vellykket i internasjonal sammenheng. Om de nå leste forsknings- og fagstoff fra ulike områder, møtte fagfeller, eller kom over annet stoff fra ulike kilder knyttet til økonomi eller internasjonalt arbeid. De fant tegn til en form for likeverd, medarbeiderskap og initiativ, en kultur som kunne være både raus og omsorgsfull, produktiv og effektiv samtidig. Som både ga gode rammer og stor frihet for den enkelte. Det måtte være noen kulturelle særtrekk, en norsk- eller nordisk modell?

Kontakten med bestefar skyldtes først og fremst felles kjente og interesse for en forskningstilnærming de var opptatt av, og av å videreutvikle, aksjonsforskning. De visste om at et norsk miljø, AFI, hadde deltatt i internasjonalt pionerarbeid. Instituttet var det første som gjennomførte omfattende praktiske organisasjonstudier med bred nasjonal forankring. De kjente godt til Arbeidsmiljøloven, partssamarbeid og industrielle samarbeidsforsøk. Modellforsøk som kanskje hadde gitt tilskudd til både «norsk og nordisk modell?»
En «modell» i denne sammenhengen kan forstås som utforsking av minimums mønstre og retningslinjer for organisering og oppgaveløsning. En modell som legger til rette for, åpner muligheter til individuelt såvel som kollektivt ansvar for oppgaveløsning. Som gir medarbeidere rom for å bidra til hvordan oppgaver kan, bør eller må forstås og løses innenfor rammer man er blitt enige om. Til muligheter for å se og bli sett, ta initiativ, lære og samarbeide innenfor og mellom ulike nivåer i en organisasjon. Som ikke kan oppfattes som «modell» i den forstand at den gir forutsigbare og standardiserte løsninger. Snarere som en modell som i faglig fellesskap stadig må prøves på nytt mot lokale utfordringer. Som i beste fall bedrer evne til krisehåndtering, forebygger utvikling mot katastrofer.
En modell som altså fortsatt kan gi litt internasjonale ekko. Som paret på gjennomreise til og med, i lys av global miljø- og økonomiutvikling, mente burde ha fornyet interesse, burde videreutvikles. Som kunne trenges nå og framover. Kanskje ikke minst fordi modellen anvendt gjennom kontinuerlig utprøving kan bedre evne til krisehåndtering, forebygge katastrofepregede hendelser.
Altså den modellen som sittende finansminister med fynd og klem hevdet «sto i veien for det norske folk» før valget.

Med et litt skjevt smil, fortalte bestefar om spennende faglige fellesskap fra slutten av 60-åra og 15-20 år framover. Forskningsfelleskap med stor faglig frihet og god stabil støtte som offentlig forskningsinstitutt. Et forsknings- og problemløsningsfellesskap som gjennom de neste tjue åra gradvis ble skjøvet fra forskning til konsulentvirksomhet. Fra langsiktig forskning rettet mot å forstå, legge til rette for demokrati og medvirkning, arbeidsmiljø, innovasjon og læring, til mer kortsiktige prosjekter med intern økonomisk bunnlinje som sentralt mål. Egentlig som mye annen offentlig virksomhet, forvaltning, forskning, utdanning og helsearbeid gjennom denne perioden.
En slags sluttstein ble satt da Bondevik-regjeringen ved arbeidsminister Normann gjorde instituttet til A/S med et håndgrep rundt 2004. Omtrent samtidig som Psykososialt senter for flyktninger ble lagt ned. Det var en effektiv regjering. Året før hadde utdanningsminister Clemet med et kjapt håndgrep overført forhandlingsansvar for grunn- og videregående skole fra Staten til Kommunenes Sentralforbund, KS. Da hadde hun allerede kjapt sørget for å sy inn skoleverket i et stramt system for mål- og resultatstyring. Begreper om, og mål for kvalitet var i ferd med å bli ensbetydende med mengde. Med å kunne registrere økning innenfor korte tidsperspektiver. «Få mer ut enn man la inn,» økt avkastning av investeringene. Organisasjoner og oppgaveløsning ble tilrettelagt for at alle, individuelt og kollektivt skulle og måtte konkurrere om størst mulig avkastning av investeringer på kort sikt.

Den «norske eller nordiske modellen» synes å ha forvitret langsomt, men stødig. Noe som var tema under en internasjonal konferanse bestefar deltok på allerede i første del av 90-åra. Vi drøftet bl.a. hvordan framtidsutsiktene var for «modellen,» hvilke utfordringer og muligheter? For egen del husker bestefar at han dengang formulerte problemstillingen omtrent slik:
Vi antar at et samfunn (politisk, institusjonelt og produktivt) oppfinnsomt og strevsomt har klart å legge mulighetsbetingelser til rette slik at materielle og velferdsmessige mål langt på vei er i ferd med å bli innfridd. Det er lagt til rette system for fordeling av verdiskapingen, slik at ikke urimelige forskjeller finnes. Det er rimelige systemer for å ivareta rettssikkerhet og ytringsfrihet. Om alt dette langt på vei skulle være innfridd, oppnådd – hva så? Hvor skulle man gå videre? Nå var jo på en måte alt på plass?
Ville man risikere å undergrave det man hadde oppnådd ved ren kjedsomhet og latskap, gambling og nytelse? Først og fremst for dem som nå hadde «fått alt?» Ville man ha skapt avhengighet av veksten og høre rop om «stadig mer,»om at alt må vokse inn i himmelen fra de som allerede hadde fått mest? Ville man moralsk åpne for fri flyt, ikke bare av varer, tjenester og folk for tilrettelegging av konkurranse om størst avkastning, men fri flyt av «de sju dødssyndene,» foruten latskap, fråtseri, grådighet, begjær, vrede, misunnelse og hovmot?

For bestefar framstår gode samfunnsinstitusjoner, infrastruktur og regelverk og god fordeling av verdiskaping som forsikring mot utvikling av kriser og katastrofer. Et frihetsbegrep først og fremst forstått som individuell rett til å nyte, til å kjøpe og vokse fritt, la alle humler suse, blir et meningsløst begrep. Om sentrale myndigheter åpner enda mer for å la institusjoner og virksomheter ta i bruk korte, midlertidige tilsettinger, legge opp til skarp detaljstyring og kontroll av medarbeidernes oppgaveløsning, til isolasjon og segregering, undergraver de ikke bare tradisjoner for samarbeid og fellesskap. De undergraver samtidig mulighetene for kompetanseutvikling og læring. De undergraver sosial mestring og mening, såvel som evne til å møte større samfunnsmessige utfordringer på alle plan. Svekker evne til krisehåndtering og katastrofeforebygging.

For bestefar virker det som utslag både av grådighet og hovmot, men kanskje også dumskap og latskap når den Norske stat investerer i videre utvinning av fossile energibærere, gass og olje. Når Statens Oljefond Utland investerer enorme beløp i fossil utvinning over hele verden. Våre felles ressurser. Det betyr å gamble på at den beste forskningsbaserte kunnskapen vi har om klima- og miljøutvikling er feil. Det betyr å styre støtt mot katastrofe. Selv innenfor en tenkning med høy avkastning av investering som overordnet mål, framstår fossilsatsingen stadig tydeligere som dumskap. Det er nesten som å jage en hest man vet er sjuk ut i en veddeløpskonkurranse i stedet for å ta den ut, forsøke å gjøre den frisk. Og når den er jaget ut i konkurransen, å satse alle sparepengene våre på at den vil vinne selv om vi har kunnskap om, og egentlig vet at den ikke kan stå løpet.

Den underlige slovenske filosofen Žižek framhevet nylig det norsk samfunnet som en mulig motgift til «valgfrihetsideologien» som dels har løpt løpsk internasjonalt. En Ayn Rand – inspirert ideologi. Han mener det norske samfunnet har vist at grunnleggende samfunnsprosjekter i solidarisk ånd kan ivaretas samtidig som det er et dynamisk og høyproduktivt samfunn. Som han sier: «Mye må reguleres for at vi skal nyte vår uregulerte frihet.»
Bestefar er litt usikker på om den slovenske filosofen har fått med seg utfallet av det norske valget. At de som nå skal smake til og dosere tilsetninger i samfunnssuppa virker å ha plukket mye av soppen sin i Ayn Rand sin skog. Her er det ugreit å skille ulike sopper fra hverandre, lett å få overdose av farlig sopp i gryta. Som kan bli vanskelig å få ut av suppa igjen når den først er puttet oppi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


fem × 1 =