Kvinnedagen

Det er 8.mars. På baksida av Klassekampen minner Elisabeth Reehorst om at det ikke er mer enn femti år siden hennes mann nektet henne å arbeide ute. Som sikkert mange andre. Det dreier seg om likestilling og likeverd. At begge kjønn har samme rett til arbeid, til samme lønn for likt arbeid – til å kunne stå på egne bein. Likeverd kan også handle om at behov tidvis får være forskjellig for kjønnene, først og fremst i forbindelse med fødsel og spedbarnstell.  Til at man gis rom for individuelle løsninger i familiene. Kanskje kan det også handle om språk, innstilling og oppmerksomhet.

Mannserfaringen er relevant, tenker jeg med pensjonistens tilbakeblikk.  Minner strømmer på.

Selv vokste jeg opp med begge foreldre i jobb i åra etter krigen, men med mor som praktisk eneansvarlig på heimefronten.  Det ble ikke stilt overveldende krav, om noen, til deltakelse i huslige sysler verken til far eller sønn. Men trolig til datter.  Da jeg flyttet hjemmefra hadde min mor ingen tro på at jeg ville klare egen husholdning. Det gikk vel også så måtelig. Min første bevissthet knyttet til kjønnsdelte oppgaver fikk jeg fra min tilkommende ved studieslutt. Et prøvende samboerskap på ett rom og kjøkkenkrok. Hun vasket opp – og jeg kom til og spurte om jeg skulle hjelpe til med oppvasken.  Hun lurte på om det implisitt i spørsmålet om å ”hjelpe til” lå at jeg egentlig mente det var hennes jobb og ansvar? Det lå slett ikke implisitt, var i det hele tatt ikke noe jeg hadde tenkt over.  Men nå måtte jeg jo ta stilling til det, og svaret var umiddelbart innlysende: Ulike oppgaver i heimen er i utgangspunktet felles ansvar.  Så får vi dele på det ut fra situasjon og anledning.  Og slik ble det vel stort sett.  Mine øyne og innstilling ble nok snudd der og da.

Da første barn ble født, ble min kone svært sjuk, i stand til å amme, men lite mer.  Situasjonen ble slik at pappa tok alt spedbarnstell en tid framover, dag som natt. Greit det. (Og med en snodig effekt som har fulgt oss gjennom fire unger og helt til barnebarnspass: Når de små måtte våkne og skrike om natta, våkner ikke mamma men pappa for å tre til). Så snart mamma var frisk etter noen måneder, var hun tilbake i jobb. Ikke fast jobb, ikke full jobb – men nesten. Dårlig med permisjonsrettigheter for mamma, ingen for pappa.  Mens mamma i sin jobb ikke hadde eget kontor, hadde pappa det – ikke langt unna.  Så pappa hadde spedbarnet på kontoret (eller et kollegakontor) mens mamma stakk ned og ammet i pauser.  Man fant praktiske ordninger.

Etter hvert som flere barn kom, mamma var i snaut ¾ jobb og pappa i full jobb, kom ønsket om bedre fordeling av ansvar og muligheter opp igjen. Pappa søkte reduksjon i jobb med ca 30% – omtrent  til 6-timers dag og med omsorgsbegrunnelse. Samme arbeidsomfang som mamma. Det ville ikke jobben til pappa innvilge for hans type stilling. Pappa pekte på at en kvinnelig kollega med samme jobb hadde fått innvilget slik reduksjon med samme begrunnelse tidligere. Da måtte han også få. Noe annet ville være kjønnsdiskriminering. Han fikk fagforeningens støtte og reduksjon innvilget.  Så jobbet begge redusert i omtrent ni år, og syntes det fungerte bra. 

For omgivelsenes øyne var det nok litt underlig. Et par episoder sitter godt i minnet: En kollega av meg, kjent fremadstormende kjønnsforsker, sa en dag at han syntes det var så imponerende og flott at jeg jobbet deltid p.g.a. familieomsorg.  Jeg spurte om han ville sagt det samme til min kone? Han så litt forbauset ut og lurte på hvorfor han skulle gjort det?  ”Fordi,” sa jeg – ”at hun gjør akkurat det samme som meg.”  På slutten av 70 – og begynnelsen av 80 tallet var mange kvinner fortsatt hjemme i drabantbyborettslaget. En formiddag jeg sto og hengte opp klesvask på fellessnora, kom ei lita nabojente bort, så på meg med fingeren i munnen og spurte: ”Har du ingen mamma du da?” Øynene som ser, ordene vi bruker.

På jobben, var lederen i fagforeningen som hadde støttet meg, i tvil etter noen år. Han kunne ikke se at jeg jobbet særlig mindre enn andre, mente jeg risikerte å ”sprenge akkorden.”  Men jeg jobbet mindre, stort sett fast tre lange dager i uka.  Kanskje jeg jobbet bedre disse dagene, og litt tok jeg nok hjem til kvelden når ungene var lagt. Til min overraskelse virket det som om noen av de kollegene som hadde størst problemer med å forstå at jeg ikke kunne stille opp når som helst, og på grunn av omsorgsoppgaver, var kvinner.  Kvinner med dels sterke bånd til kvinnesaken.  Et lite apropos fikk jeg også i et eget forskningsarbeid fra denne tida med redusert arbeidstid. Jeg hadde ansvar for en svært omfattende studie av arbeidsmiljø i grunnskolen.  En ganske grundig tidsbruksstudie inngikk i arbeidet.  Jeg fant at det var svært mange lærere, nesten bare kvinner, som ikke hadde fulle poster. Det var stor spredning av stillingsbrøker, og dette gjaldt den bundne undervisningstiden, leseplikten.  Vi undersøkte også, så godt vi kunne, ubundet tidsbruk, til for- og etterarbeid, deltakelse i ulike møter osv. Det viste seg at kvinnene med deltid, brukte atskillig mer tid til for- og etterarbeid enn stillingsbrøken skulle tilsi. Det viste seg også at litt eldre kvinnelige lærere, som ikke lenger hadde små barn, i større grad tok ut deltid og også brukte mer ubunden tid.  Ikke få av disse kvinnene som vi intervjuet, sa at de hadde redusert tid for å orke stå i jobb – og for å kunne gjøre en bedre forberedt jobb som de også trivdes med. Noe de hadde råd og tid til fordi de var etablert, hadde mann som jobbet, og ikke lenger så mye barnestell.  

Lærerne gjennomførte selvvalgt og egenbetalt arbeidstidsreduksjon til tilnærmet 6- timersdag. De representerte god arbeidskraft- og innsats.  Trolig hadde det fortsatt vært ”lønnsomt” for arbeidsgiver også om 6-timersdagen hadde gitt full lønn.  Egen tilsvarende erfaring var også at ordningen ga god fleksibilitet og tilnærmet likeverd i strevet for å få familielogistikk til å gå opp.  Vi hadde barn i barnehage uten å ha dem der full tid, hjelp fra besteforeldre og andre når det trengtes. Samlet syntes vi nok at handlingsrommet for jobb/jobbutvikling, fungerende fordeling av ansvar og deltakelse i ”hjem og fritid” ble rimelig ivaretatt.

Et lite minne til i anledning dagen: Tilbake i full jobb fungerte jeg i noen år som sjef og daglig leder. Ved en anledning skulle vi utlyse kontorsjef og kontorassistent. Kontorsjefer hadde alltid vært menn, kontorassistenter alltid kvinner. I likestillingsarbeidets navn foreslo jeg at det på utlysningen av kontorsjefstillingen skulle stå oppfordring til kvinner om å søke. På utlysningen av assistentstillingen en oppfordring til at menn søkte.  Teksten ble godkjent av fagforeningen – og gruppa som jobbet med kjønn – og likestilling. Vi fikk formell skrape fra Likestillingsombudet. Menn skulle visst ikke oppfordres til noe som helst….

Mine paroler på kvinnedagen: Like muligheter til å velge jobber og oppgaver for både kvinner og menn. Samme lønn for samme jobb.  Ikke minst: 6 – timers dag med full lønnskompensasjon for både kvinner og menn. Paroler og krav som menn også bør stille.  

 

 

2 tanker om “Kvinnedagen

  1. Husker også da jeg, datteren på 11-13 år, ringte inn til det populære radioprogrammet «Hei» som gikk hver tirsdag da jeg passet mindre søsken og proklamerte med fullt navn at det var på tide at fedrene tok i et tak hjemme, bakte brød, passet barn, rengjorde og slikt. Sikkert med skråsikker og litt oppgitt stemme. Vi snakker rundt 1983? Snakk om å forråde sin egen far. Jeg utelot nemlig at det var du som var mest hjemme, tok deg av husvask, klesvask og brødbaking. Men – det var gøy å være live på radio – og jeg fikk et klistremerke fra NRK «HeI – Takk for at du ringte!» for innsatsen.

    Forsøkte selv for kort tid tilbake å merke en utlysning med «menn oppfordres til å søke», men fikk ikke lov. Selv om jeg kunne vise til likestillingsloven og at menn er underrepresentert i mellomlederstillinger i u.trinn i aktuell kommune. Men – minoritetsspråklige ville de gjerne at det skulle stå.

    Det er en rar verden.

  2. I den overkompliserte verden vi ha vikket oss inn i – hvor står det skrevet at begge foreldre må stå i jobb – utenfor hjemmet?
    At de økonomiske realiteter vi har blitt gjort til «slave» av, nødvendiggjør en slik forordning, er vanskelig å komme forbi, men at det fra et tradisjonelt feministisk synspunkt foreligger en forestilling om at denne tilstanden om å underkasete seg lønnsslaveriet og markedets lite oppbyggelige spilleregler, med ikke minst konsekvenser for mellommenneskelig adferd (tidsklemma) og miljø – skal på en finurlig være det yperste av feminisme og endog representere en utviklet eller videreforedlet sosialisme – må vel bero på en villfarelse av dimensjoner?!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


× 9 = tretti seks