Alltid sørger jeg for å ha en – eller tre bøker som lesefølge, en notisbok og en blyant å støtte ettertanken med når jeg skal på tur. Faglitteratur som kan pirre faglig nysgjerrighet, en roman, kanskje et dikt som kan åpne uventede eller kjente livsrom. Som kan være stevnemøter med gamle leseopplevelser i nytt lys av levd liv. Valgene treffes ofte litt tilfeldig, ved en henvisning i en avis, et tidsskrift, noe jeg snubler over mens jeg leter etter noe annet. En slags blanding av digressive, impulsive og retningsbestemte valg.
Faglitteraturen plukker jeg ofte opp slik, og føres av og til på uventede veier. Sommerens bidrag intet unntak, og gjennomlest før sommerutfluktene: Karl Polanyi om den «Liberale utopi» og katastrofene som følger av markedsøkonomien i «ideell» eller fundamentalistisk tapning. Som følger av dens teser om det selvregulerende marked. Som følger av markedsøkonomiens omskaping av alt menneskelig virke, vår felles natur og selve byttemiddelet, penger – til omsettelige varer. Som følger av at konkurranse, individuell vinning og vekst i dette systemet blir våre høyeste motiver og mål. Historisk grundig og godt dokumentert – og forbløffende dagsaktuell selv om den ble utgitt samme året som jeg ble født – under det vår og forrige generasjon kaller Krigen. Kunnskap og argumentasjon jeg gjerne skulle hatt med tidligere i eget faglig virke, og legger til side uten øvrige kommentarer her og nå, vel tilbake etter første sommertur.
Turen gikk til Dalarne nordvest i Svealand. Som så ofte sommerstid, etter at vi for en del år siden oppdaget det rikholdige internasjonale prosjekt- og seminartilbudet innenfor korsang, fulgte vi våre korlyster denne sommeren også. Min kone hadde (gjennom korbekjente) oppdaget «Musik vid Siljan,» et ukesseminar der oppføring av Rossinis «Petite Messe Solennelle»sto på programmet. Den hadde vi slett ikke sunget – og morsomt er det ofte å prøve noe nytt i nye omgivelser, med nye – og ofte spennende, fine mennesker. Så også denne gang.
Selv ble jeg lokket av «…vid Siljan.» Assossierte umiddelbart til gammel poetisk kjærlighet. Rundt 40 år tilbake plukket jeg opp «Dalmålningar på rim» av den svenske poeten Erik Axel Karlfeldt. Særlig likte jeg et dikt «Jungfru Maria,» som jeg senere fant melodi til og gjerne sang. «Dalmålningar» viser til en folkelig, naivistisk malertradisjon i Siljantraktene fra slutten av 1700- tallet. Blant annet framstilte de bibelske personer som bønder og ungdommer fra Dalarne. Her hentet Karlfeldt sin inspirasjon når han beskriver den vakre, skinnende gjetergjenta og ungpiken som «kommer ut från engarna vid Sjugare by…» «Det skiner så förunderligt ifrån ditt bara hår…» Så annerledes enn de andre ungdommene. Innskrevet i lange mytiske tradisjoner der også Haugtussa kan høre hjemme. Jo – Siljan har ligget som et slags drømmeminne, et sted jeg har tenkt jeg skulle dra til en gang. Selvsagt å følge lokketonen.
Etter å ha reist langs Finnskogens ranke og mørke furuer, åpnet landskapet seg ved Siljan. Sjugare by var virkelig. Den lå der som et lite falurødt bygdesmykke med Karlfeldtgårdens vakre hageanlegg som en funklende perle.
Og rundt Siljan levde tradisjonell folkemusikk denne uka som i et levende museum. Med grytidlig lokk og lur på en seter langt inni skogen en morgen. Spelmannsstevner tre dager på rad, der vi besøkte den lille bygda Östbjörka en kveld midtveis, og hundrevis av intenst lyttende og spillende musikere i små grupper med feler, nyckelharper, trekkspill og klarinetter. Og selvsagt dans. Da vi på veien hjem besøkte museet for Dalarnes store maler Anders Zorn i Mora, lærte vi at det var han som hadde tatt vare på denne folkelige musikktradisjonen ved å invitere til stevne og kappleik i 1906. Med Hugo Alfvén i det musikalske dommerpanelet, den store korkomponisten som også hadde sine historier i malerkolonien i Skagen. Norske, danske og svenske malere som manet fram nordisk lys,liv og strev.
Veien ble kort mellom folkemusikk, kunstmusikk, malerkunst og litteratur, det nordiske lyset midtsommers. I stille sommerkvelder fikk vi oppleve det Karlfeldt beskriver i diktet:»..den strålen som ligger så blänkande och lång i från aftonrodnans fäste över Siljan..»
Før vi dro mot øst hadde jeg latt blikket gli over bokhyllene for et mulig reisefølge. Blikket stoppet ved Harry Martinson, en liten Fontene – pocket «Veien til Klockrike.» Lenge siden jeg hadde lest den nå. Med sus av svensk skog og svenske landskap slik jeg husket. Som jeg fikk lest mer i under bjørkene ved den store sjøen enn tenkt, fordi jeg mistet stemmen noen dager – og ikke deltok fullt i korøvelsene. Boka ble et rolig reisefølge som også har gitt rom for ettertanker vel hjemme igjen. Og med litt uventede lenker til fagboka som startet sommeren.
En poetisk og livsklok beretning om løsgjengerne, lofferne. Deres fornedrende tigging og vandring, jaget av fastboende og politi. Deres tanker og iakttakelser om skjønnheten i det nære og små, om solidaritet og fellesskap, motstand. Være annerledes, utstøtt. En bok med ettertanker om hvordan mekanisering og effektivisering kan føre til manglende respekt for individets verdi, for håndverk og tradisjoner. Hvordan fortrolighet og tillit mellom mennesker kan forvitre, vike for skrekk og angst for alt som er annerledes og ikke standardisert.
I lofferen Sandemars munn, globetrotteren blant de veifarende uttrykt slik:
«Det sannsynlige er alltid noe noe systematisk, sa han. Det er bestandig kunst eller system. Det er formulering, men det er ikke sannhet. Sannheten om alt som er til, ligger alltid utbredt i sin totalitet. Det er naturen i alt.Og bare naturen i alt er sann. Det andre er bare trøstegrunner som menneskene gir seg selv, og hvis de ikke får andre til å gå med på sitt valg av sannsynlighet, forfølger de dem, blir menneskejegere, kjepphestryttere og fanatikere… Og Sandemar snakket om en mennesketype som han kalte Det grusomme offisielle mennesket – med et sannsynlighetsvalg som var iskaldt og hinsides nerver og hjerte, en bevisst blindhet overfor naturen i alt, og bare et valg av formuleringer som gjorde menneskene blinde og døve overfor millioner av andre menneskers lidelser…..Den offisielle sannsynlighets menneske skjulte verdens lidelser som i is ved å gi dem så nøytrale og intetsigende navn som mulig og ved å bruke offisielle papirord som aldri blødde eller skalv…Det var den falske og djevelske formen for besinnelse, den iskalde og følelsesløse formen for beherskelse.» (s. 64).
Men nå, nå er det privilegert myldretid for barnebarn og hagestell, litteratur og musikk her oppe i skogkanten. Tiåringen synker helst ned i gamle Donald-blader men blir gjerne med på en tur rundt vannet eller et slag sjakk. Sjuåringen er velvillig oppasser av to-årig kusine, synger gamle barnesanger for henne. Bestemor tar med treåringen på sykehjemmet like ved, der det er «mini-opera» – forestilling, «La Traviata.» Han er begeistret: «Jeg har aldri vært i Operaen før!» Nå har han. På Ammerudhjemmet.
Barnebarna er heller ikke fremmed for eventyr lastet ned som app på mobilen, lest av Tor Åge Bringsværd. Men det kan også være plass til bestefars høytlesning av det russiske eventyret «Skinnvotten,» i oversettelse av Prøysen med de to nestminste på fanget. En av favorittene til barnebarn Ronja. Hun har et navn med sus av svensk skog og eventyr som visst passer denne sommeren godt så langt.