Nysnø utafor vinduet mitt i drabantbyskogen skaper forventninger akkurat nå.  Forventning om en mulig skitur etter et par sesongers avbrekk med vedlikeholdsarbeid på et bein. Løypene ligger klar nesten fra husveggen. Ulike spor.

Før i tida, da beina var unge, gikk vi to faste løyper, merka på gran- og furuleggene oppover i Lillomarka: blåøypa og rødløypa.  Blåløypa var en brei, uthogd helårsløype som etter hvert ble til lysløype. Rødløypa var et enkelt spor i krik og krok, med uventa kuler og staup som innbød til uforsking av terrenget underveis mer enn til stor fart. Rødløypa krevde mer allsidige skiferdigheter.  Blåløypas lange planerte og oppgåtte strekk var kjedeligere og mer motstandsløse. Men utforkjøringene var kjappe og innbød til fartsfest.  Moro det også, og den viktige ferdigheten var nok å kunne styre og bremse i tide.  Vi gikk vel gjerne rødløypa opp, og slapp oss ned den blå etterpå.                                                                                                                                   De skikkelige utfordringene lå likevel utenom blå og røde spor. De lå i løypene vi lagde sjøl, som ned bratte lier gjennom småskauen fra Røverkollen, eller i ”Vælven”, en steil skråning på Ammerudjordene som endte i et himmelstrebende spretthopp og ikke sjelden neseblødende tryning.                                                                                                       

Fortsatt er det rød- og blåmerkede løyper i Lilomarka. Det virker som de går mer over i hverandre nå. Og det blir visst mer blåløype etter hvert.  Vi velger opptrukne spor, der motstanden er minst både opp og ned, der farten og nytelsen er stor – og kort. Helst vil vi trekkes opp.  Slik at vi kommer raskest til mål uten unødige overraskelser eller omtanker. Slipper å tenke på at utforkjøringer forutsetter motbakker eller farer som kanskje burde prøves, utforskes og helst mestres.                                                                       

Akkurat i dag er det varsomheten som rår. Først noen forsiktige tak rundt på Alunsjøen like ved. Det går, men litt mye overvann. Så går jeg inn i skauen, i rødmerka løype, den vi kaller Silkeløypa.  Min gamle lærer på skiskolen, Vidar, pleide å gå opp løypa som førstemann til han var over 80. Nå har ingen gått den enda.  Jeg kjenner gleden ved å gå opp strekket i mjuk snø, passe motstand og utfordring akkurat nå. Kjenne at beinet virker. Tror jeg i hovedsak vil fortsette å velge røde snirklete løyper med nok motstand. Der det ikke haster med å komme til mål.