Lykkeland ?

Det er stortingsvalg til høsten. I et av verdens beste land å leve og bo i, kalt et «lykkeland.»Betegnelsen kjenner bestefar seg igjen i; kjenner seg privilegert som har fått vokse opp og virke med de mulighetene vi fikk.

Valget handler for meg både om forståelse av hvordan vi forvaltet mulighetene slik at det ble så bra, men også om hvordan vi kan forvalte mulighetene for et godt samfunn videre, for nye generasjoner. Ikke skusle vekk det vi har fått til. Mye kan tyde på at vi er i ferd med å gjøre nettopp det. Skusle vekk framtida.

Denne forsøksvise gjenåpningen av bloggen er motivert av flere forhold: 

Det ene er bestefars alminnelige skrivekløe om det han er opptatt av. I pandemitider blir det nok innetid, forsterket i disse dager av nyinnsatt hofte. En betimelig påminning om alminnelig forgjengelighet, og også tanker og erfaringer knyttet til et helsestell som nok er bedre enn i de fleste land. 

Det andre er at skrivekløe og innetid de siste åra har fått utløp i ettertanker om hvordan vår generasjon fikk mulighet til å lære, forstå og ta kunnskap i bruk. Forsøk på å fortelle om- og forstå egne privilegerte erfaringer, også som lærer og forsker. Dels som forsøk på å forstå og bidra til en «norsk modell» for samfunnsliv. Ei bok er blitt resultatet, og bloggen brukes som reklame for den. (Se lenker i slutten av innlegget).

Det tredje er at løpende erfaringer og ettertanker avsluttet mellom permer kan spore til nye skriverier. Da ved å ta bloggen litt i bruk for å sortere politiske alternativer mot valget. I alle fall som en intensjon. Vår generasjon kan kanskje fortsatt bidra med noe. Selv om vi er «uttjent», har gjort vår jobb. Det akademiske uttrykket emeritus, knyttet til stilling, betyr nettopp «uttjent» – en som er ferdig, kanskje også utdatert. Det kan vel hende.

Generasjonen bestefar hører til har fått flere betegnelser underveis og etter hvert som den vokste og gjorde seg ferdig: «Babyboomere», «68-generasjonen», «dessert-generasjonen.» 

«Babyboomere» viser til en bølge av nyfødsler etter krigen, mange sikkert unnfanget i lettelse og glede over vunnet frihet, håp om bedre tider, framskritt. Bestefar ligger i forkant av denne bølgen. Det var fortsatt krig, sikkert håp – ennå mye usikkerhet da han ble til.

«68-generasjonen» er en litt uklar betegnelse som gjerne knyttes til studenturoligheter i Paris våren 1968. En bølge av uro blant studenter og dels arbeidere som bredte seg i Vest-Europa, i USA tok ulike veier de følgende åra. De første åra hadde bølgen politisk og kulturelt preg. Knytta til demokratisering og anti-autoritære strømninger ved læresteder, dels fabrikker, motstand mot eskalerende Viet-Nam-krig, mot ødeleggelse av naturmiljø. Kulturelle understrømmer var preget av individualisme, frihet til å være den man ville, «finne seg sjæl» som Kalvig sang. Et spenningsfelt mellom fellesskap og individualisme. Til Norge kom bølgen på begynnelsen av 70-tallet med ulike utløp – noen nokså idealistisk-autoritære. Bestefar var litt i forkant av denne bølgen også. 

«Dessertgenerasjonen» forstås gjerne som en generasjon som kommer lett til alle fordeler, nærmest gratis som resultat av tidligere generasjoners strev, slit og kamp. Betegnelsen brukes gjerne på ulike generasjoner. Alle generasjoner står jo på skuldrene til dem som gikk foran, eller må dels følge i fotefar og stier andre har gått opp. Et annet bilde kan være en generasjon som surfer på en bølge som bygger seg opp. Skuldre, fotefar og bølger kan både bære og briste, gjøre ferden lett eller ugrei. 

Det gjelder vår generasjon også. At vi er kommet «gratis til fordeler» kjøper jeg ikke. Vi har strevd med å forstå, forvalte og utvikle samfunnet for oss sjøl og hverandre. Vi prøvde å ta fornuft i bruk slik det ble mulig, slik vi forsto. Mye fikk vi til, med framgang på mange fronter. «Lykkeland» er også vår fortjeneste. Et velferdssamfunn ble bygget og videreført som velstandssamfunn. Men velferd og velstand er ikke nødvendigvis etapper langs samme vei som uttrykk for mål og ønsker om stadig framgang og vekst  

Vår generasjons veivalg og bruk av fornuft kan ha bidratt til avsporing. Generasjonen etterlater enorme avtrykk, ikke bare i Groruddalen, men i det globale landskapet som rasering av naturmiljø og livsbetingelser. Velstandsvekst kan bidra til at velferdssamfunnet forvitrer. Bidro framgangene, alt vår generasjon klarte, til overmot og beruselse? Ble vi fartsblinde på ferden langs stadig breiere motorveier? Bidro vi til å miste grep om fornuften, om oss sjøl og hverandre, om landskapet og ferden vår gjennom det? Det kjennes ugreit at etterkommerne synes å måtte ta på seg et stort oppryddings- og nybrottsarbeid etter oss. Et arbeid vi kanskje sviktet å gi dem forutsetninger for.

Kanskje vi ikke prøvde godt nok. Erfaringene og tilbakeblikkene har gjort bestefar mer usikker enn skråsikker. Kanskje ligger det mer håp i usikkerheten: Rom der det fortsatt kan  være mulig å velge, begripe for å kunne ta grep.     

Noe av dette har altså bestefar forsøk å skrive bok om. 

Den heter «Liv og læring» med undertittel: «Bilder fra norsk utdanning og kunnskapsforvaltning gjennom 70 år. Et minnealbum med utsikt fra Groruddalen.» Boka er gitt ut på ABM-media, et ikke-kommersielt  forlag forvaltet av universitetsbiblioteket ved OsloMet. Den kan bestilles på papir, mellom permer, men er også gratis nedlastbar. (Forfatteren har ikke inntekter av boka).

Link til bestilling:

Liv og læring. Jon Frode Blichfeldt – ABM-Media as (abm-media.no)

Link til skriftserien:

https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/715

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


− tre = 3