Markedsspråk, fri konkurranse og avmakt

Artikkelen som følger ble skrevet for godt ti år siden. Som arbeidslivsforsker gjennom mange år, var jeg nokså rystet over hvordan markedsspråk, i offentlig sektor tappet som NPM – og målstyringslogikk virket å svekke profesjonell faglighet, stolthet og evne til god oppgaveløsning. Mer enn «måloppnåelse» syntes tenkningen å bevirke målforskyvning: At man mistet hovedoppgavene av syne blant tellekanter og kontrollrapporteringer. 

Det var vanskelig å få publisert stoffet. Oppmuntret av kolleger, fikk jeg det til slutt inn i «Velferd.» Her ble det i alle fall plukket opp av Ivar Johansen som la det ut på hjemmesida si. Herfra har jeg nå kopiert det – siden diskusjonen ikke synes å ha blitt mindre aktuell. I en litt utdypet faglig sammenheng er også tematikken berørt i artikkelen «Oppgaverasjonalitet….» som tidligere er lastet ned under «Fagprosa» på denne hjemmesida.

 

JON FRODE BLICHFELDT, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), og professor II ved Universitetet i Oslo

I samtaler med arbeidstakere, særlig innen offentlig tjenesteyting som helse, omsorg og utdanning, møter vi i våre forskningsprosjekter foruroligende ofte en opplevelse av avmakt, en følelse av ikke å være verdsatt. Vi møter tretthet, passivitet, tap av faglig identitet og stolthet – og lyst til å slutte i jobben. Hvorfor blir det slik? I stedet for å lete i den enkeltes holdninger og innstilling, ser forsker Jon Frode Blichfeldt på endringer i rammevilkår.

Det sies at velferdsstaten er under press. Jeg vil hevde at den ikke bare er under press, men i forvitring. Den skandinaviske veldferdsmodellen hadde som en slags ideologisk bunnsville, at felleskapet skulle sikre alle medborgere grunnleggende rettigheter; rett til mat, bolig, helse, utdanning og til å ytre seg fritt – uansett sosialt og økonomisk opphav. På dette kollektive fundamentet, basert på et politisk system for fordeling av verdiskaping og overskudd, var det rom for konkurranse, mangfold og muligheter for å prøve egne veier for å skape seg et liv, også personlig rikdom.

Snur tenkningen på hodet

Markedsliberalismen i rendyrket form snur på et vis denne tenkningen på hodet. I bunnen ligger konkurransen. Offentlige penger skal «følge den enkelte» for kjøp av individuelle varer og tjenester, fortrinnsvis hos individuelle tilbydere i innbyrdes konkurranse. Samtidig strammes bruken av offentlige midler inn.

Markedsliberalismen er et politisk regime, en ideologi som markedsfører individets frihet. Vi forespeiles makt og myndighet til å velge og handle som vi selv vil. Hver og en av oss forutsettes å være seg selv nærmest. Vi skal være sterke, aktive, mestrende – vinnere!

Men for mange er virkeligheten annerledes. Snarere kan det oppleves slik, både på jobb og privat, at «alle tenker på seg; det er bare jeg som tenker på meg». Under det markedspolitiske regimet synes vi å miste sammenhenger og fotfeste. Økonomien sies å blomstre, men vi er ofte trette, misnøyde, og med en uklar dårlig samvittighet. Vi – jeg – som har så mye materiell velstand!

Noe av den opplevde avmakten synes knyttet til manglende samsvar mellom forventninger og yteevne, mellom rammer, beslutningssystemer og en praktisk virkelighet.

Markedets språk overtar

De senere årene har vi sett en endring i måten statlige midler fordeles på. Fra å være øremerket til bestemte formål til å bli gitt som rammebevilgninger. Rammebevilgninger, som stadig blir trangere, innebærer offentlige midler til kommuner, til kulturinstitusjoner, skoler, helse, rehabiliterings- og forvaltningsinstitusjoner, uten detaljerte regler for anvendelsen, men med stadig mer ambisiøse mål. Man har tilsynelatende stor frihet innad i virksomheten til å bestemme hvordan man best vil «nå målene og resultatene».

Samtidig knyttes disse rammebevilgningene i økende grad til resultater som beskrives i markedets språk: besøkstall, evne til egen inntjening, sponsorinntekter, antall ekspederte enheter per tidsenhet.

Men for mange virksomheter finnes det verken noe tydelig marked eller oppgaver som enkelt kan tallfestes, særlig virksomheter som er knyttet opp mot forvaltning av rettigheter og tjenester for alle medborgere. Det gjelder velferdsstatens bærebjelker, som har sikret oss internasjonalt sett, en sjeldent jevn og høy standard på rettigheter og tjenester innen utdanning, helse og omsorg, infrastruktur og sikkerhet. Og det gjelder systemene for forvaltning av sosiale og juridiske rettigheter.

En stille «blårussinvasjon»

Noe av avmaktsfølelsen skyldes at enkel markeds- og bedriftsøkonomisk tenkning, «markedets språk», overtar i alle kroker av nær sagt enhver arbeidsorganisasjon. Vi er vitne til en stille «blårussinvasjon,» som kan likne den Michael Ende forespeiler i boka «Momo. Eller kampen om tiden».

Som erfarne arbeidstakere og profesjonelle fagmennesker risikerer vi å miste et språk som er egnet til å ivareta og utvikle våre felles erfaringer, til fordel for en markedssjargong som splitter, isolerer og fremmedgjør.

Tre dimensjoner

Enhver arbeidsorganisasjon består av mennesker som arbeider sammen om å løse oppgaver. Rasjonell oppgaveløsning kan sies å handle om en dynamisk balanse mellom tre dimensjoner, som innbyrdes henger nøye sammen, og som gir forutsetninger for «kvalitet», god eller dårlig.

De tre dimensjonene kan vi kalle a) En faglig dimensjon; b) En politisk dimensjon; c) En økonomisk dimensjon.

Tre kriterier for kvalitet

Det kan knyttes ulike kriterier for hva vi forstår som «god» eller «dårlig» kvalitet til de tre dimensjonene. De kan se slik ut:

  • Faglige kvaliteter har både en individuell og en kollektiv dimensjon knyttet til kriterier for oppgaveløsning. Det dreier seg om stoltheten over å gjøre en meningsfylt og god jobb, svært ofte også om et faglig, sosialt fellesskap, der en kan utveksle erfaringer, lære av hverandre og bli bedre. Det handler om å være kompetent, om å utvikle kompetanse.
  • Kvaliteten i politiske spilleregler er knyttet opp mot begreper som moral, ærlighet og å spille med åpne kort. De er knyttet til medmenneskelige og demokratiske rettigheter, som sikkerhet mot å bli utnyttet, misbrukt og lurt, og de er knyttet til lov- og regelverk, slik vi kjenner det fra den liberale rettsstaten.
  • Økonomisk kvalitet knyttes til ressursbruk og til økonomiens opprinnelige betydning: å husholde på en god måte, å sørge for at regnskaper går i balanse, at ressurser ikke overutnyttes eller spilles vekk.

Må kunne telles

Kriteriene for økonomisk kvalitet innenfor det moderne markedsregimet synes annerledes enn i punkt c). Stadig oftere får vi inntrykk av at vellykket økonomi kun måles mot økt avkastning i forhold til investert kapital på kort sikt. Det blir de fleste virksomheters overordnede mål, uansett oppdrag.

I den dynamiske triaden, «fag – økonomi – politikk», vil alltid økonomien være viktig som redskap og verktøy for de to andre, men ikke som overordnet mål. Økonomiens verdi ligger i dens bidrag til gode, meningsfylte samfunn og liv. Pengers verdi og kvalitet ligger i deres anvendelse, ikke i at de øker i mengde.

Når avmakten brer seg, kan det skyldes at markeds- og økonomispråket i stor grad anvendes på feil områder, utenfor sitt gyldighetsområde. Økonomispråket er først og fremst kvantifiseringens språk. Det som ikke kan telles, er i en viss forstand verdiløst for økonomien, eller det er irrelevant. Markedsøkonomenes fokus er vekst og økt avkastning, først og fremst for eiere og investorer. God kvalitet blir ensbetydende med lavere tall inn, høyere tall ut, på kortere tid.

Kontrollsystemer

Vi som ikke er eiere, men bare gjør jobbene, møter markedsøkonomenes begreper gjennom honnørord som «omstilling» og «fristilling» og gjennom mengder av tids-, plan- og resultatpresiseringer, eller kontrollsystemer.

Og omstillingene kommer tett. Du omstilles før du har rukket å gjøre andre erfaringer fra den forrige enn at oppgavene ble flere og mer oppstykket – for at de skulle kunne telles og kontrolleres. Tidsfristene ble snauere, bemanningen dårligere og grepet om faglige oppgaver mer overfladisk.

Disse revisjonssystemene er nøye knyttet til økonomenes begrep om «fri konkurranse.» Skal du konkurrere om pris, eller bestille en vare, må varene kunne sammenliknes. Altså må vi ha klare, enkle systemer for «hva det koster», for prissetting i alle ledd, for tiden det tar, og nøyaktige kriterier for hva som skal oppnås.

Revisjonssystemer innebærer sterke elementer av standardisering, oppstykking, internfakturering, av rapporteringssystemenes skjemavelde. Internasjonale markeds- og handelssammenslutninger og avtaler, som EU, NAFTA og WTO, tvinger stramme anbuds- og konkurranseregler på enhver vare- og tjeneste – over alt.

Har ikke varekarakter

En rekke oppgaver, ikke minst i offentlig sektor, lar seg vanskelig telle og prissette. De har rett og slett ikke umiddelbar varekarakter. De kan være knyttet til rett og rettferdighet, omsorg, glede og skjønnhet, frykt, håp, motivasjon, undring, prøving, feiling og læring, samspill, diskusjon og mestring – sosialt og faglig. Dette er begreper som gjør det mulig å ivareta erfaringer som er sentrale om en skal kunne gjøre en jobb av god kvalitet.

Når det gjelder en del arbeidsoppgaver, ikke minst innen omsorg, kunnskapsarbeid og forvaltning, er disse begrepene ofte vesentlige sider ved jobben. Det er slike begreper vi trenger for å gi den menneskelige tilværelsen sammenheng, mening og dybde, og som gjør det mulig å mestre en jobb, å være stolt av en jobb – og å ha lyst til å gjøre en jobb.

Blir varer for hverandre

I markedsøkonomenes språk blir det gode liv ivaretatt av Adam Smiths «usynlige hånd». Alle får det bra bare vi legger til rette for at alle kan konkurrerer om å karre til seg sjøl; bare vi fastsetter en pris på oss sjøl og alt vi gjør; blir varer for hverandre.

Plan- og revisjonssystemene og anbuds- og konkurransereglene er markedets svært synlige hender. Fortvilelsen for kunnskaps- og kulturarbeidere, helsepersonell og saksbehandlere, elektrikere og skipskontrollører, er at mye av rapporteringssystemene oppfattes som irrelevante for den jobben som skal gjøres; og ikke minst at det stjeler tid og ressurser fra den egentlige oppgaveløsningen.

En rektor, for eksempel, bør kunne legge til rette for et godt læringsmiljø, og ikke bruke tid og krefter på å lete etter inntekter for å kunne betale skolens husleie til et kommunalt eiendomsselskap. Men – selvfølgelig – et slikt prissettingssystem er en forutsetning for seinere å kunne privatisere skolen og overføre offentlige ressurser til private investorer. Man skaper et «lissom-marked» så lenge, innen kunnskapsforvaltning, helse, omsorg og infrastruktur knyttet til forvaltning, transport og energi.

Forvitring av politisk kvalitet

Felleskapes midler og strukturer flyttes til børs og konkurranse. Midler flyttes fra offentlig forvaltning, fra likelig fordeling og forutsigbare tjenester for alle, til private investorer med sans for gambling i kapitalmarkedet, og til egne lommebøker og illusjoner om «frie varevalg».

Bærebjelkene i velferdssamfunnet, pensjoner, trygder, helse- og utdanningsrettigheter, gjøres til verktøy for investorers drøm om kjapp avkastning.

Avmakten brer seg blant «utførere», både offentlig og privat, som ikke bare får tilsynelatende frihet koblet med umulige forventninger, men også forventninger og handlingstvang knyttet til noe helt annet enn jobbens kjerneområder, det man er kompetent til og motivert for.

Som «utførere» produserer vi, eller forventes å produsere varer og tjenester vi vet ikke holder mål – selv om måltall oppfylles. Men de aller fleste av oss er også kjøpere av varer og tjenester. Vi oppdager at det forventes av oss at vi skal være «eksperter» i det meste for ikke å bli lurt. Juristeri og mistillit synes å være noen av markedsmedaljens baksider – sammen med forvitring av politisk kvalitet. De fleste av oss oppdager, både som utførere og bestillere, at vi blir små og avmektige mot de store markedsaktørene som systemet favoriserer.

Et menneskelig underskudd

Feilbruken av markedsøkonomiens begreper har avmakt og forvitring av faglig stolthet, tillit og fellesskap som en mulig følge. Begrepene har invadert den faglige delen av det dynamiske samspillet i trekanten «fag – økonomi – politikk».

De har også invadert den politiske delen av trekanten – som ideologiske føringer svelget fra AP til Frp. Markedsøkonomi smelter sammen med markedsliberalisme som politisk dogme, like ensrettende som Østeuropas tidligere statskapitalisme, om enn i andre og langt mer fordekte former.

Denne utviklingen kan føre til et demokratisk og menneskelig underskudd. Våre rettigheter og demokratiske innflytelse symboliseres ikke lenger ved stemmeseddelen, men ved kassalappen og bankkontoen.

Også som forutsetning for individualitet i menneskelig forstand, synes det kollektive, fellesskapelige fundamentet for velferdsstaten å forvitre. Vi gjøres til standardiserte varer – på rastløs jakt, hver for oss, etter rimeligere varer – som vårt jobb-, livs- og meningsinnhold.
(En kronikk i tidsskriftet Velferd nr. 6 – 2002)

Tips en venn om denne saken:
Ditt navn: Din epostadresse:
Vennens navn: Vennens epostadresse:

Dette er en del av Ivar Johansens nettsider.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


7 × = tyve en

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>