Medmenneske

Hvordan tankespor og minner tvinnes og spinnes kan synes gåtefullt. Trådene forleden morgen spant rundt Nord-Trøndelag. Først til Snåsa øst i fylket, dit jeg ble hentet inn på sengekanten av P2 og «Kulturnytt.» En diskusjon mellom en prest, Thorsen og en medsinprofessor, Gundersen. Om filmen til Olin om Snåsamannen og hans evner. Begrepet «medmenneskelig» ble en tråd i samtalen.

Tråder fra Inderøy og Jøa spant seg inn i morgenens vev. Vi tok den «gyldne omvei» for noen år siden. For å oppleve Nils Aas sitt museum på Inderøy, sør i Nord-Trøndelag. En smålåten kunstner, slik vi har forstått. Som gjennom håndlag og blikk for iboende egenskaper i folk og natur kunne skape og formidle både nærhet og opphøyethet. Som den ranke kongeskikkelsen foran Utenriksdepartementet med lua av, og blikket fritt mot fjorden og festningen.

Bestefar spant videre til Jøa, vest i Nord-Trøndelag. Der forfatteren Olav Duun hadde sitt opphav. Han som skreiv om «Medmenneske.» Om spenning mellom ulike krefter i menneskelig samspill. Den driftige og kraftfulle Didrik som brukte alle krefter til sjølopptatt å pukke på egen rett og avkastning om så over lik. Motsatsen, svigerdattera Ragnhild som ville forsone, formidle, veve levelig liv. En lysets engel. Som røyk tråden.

Teologen og medisineren i diskusjonen syntes nok begge «medmenneskelighet» var greit og bra. Teologen pekte mot noen av menneskelivets uutsigelige og overskridende, kanskje hellige sider om jeg skjønte henne rett. Som verdifullt kunne knyttes til vennskapelig eller familiært samvær, om jeg skjønte medisineren rett.

Men han sa også at det dreide seg om «medmenneskelige problemer som ikke hører hjemme i helsevesenet.»

Om jeg skjønte ham rett. Det er det jo ikke sikkert jeg gjorde. Det er alltid avstand mellom det vi sier til hverandre, det som vi slipper ut, poserer med og det vi tenker inni oss. Slik Olav Duun mesterlig får fram i sin litteratur. Som kanskje Nils Aas antyder i sin kongestaue. Tråder fra inn- og utside som spinnes og veves til uttrykk. Også til forståelse, lindring og heling.

Bestefar har lært, at tanker og fornemmelser kan få kroppslig uttrykk, gi spenninger. Spenninger som oppstår om det blir misforhold mellom tankene og fornemmelsene innafra og former og krav utafra. Kroppen kan komme til å uttrykke noe annet enn det munnen sier. Noe det kan være for vanskelig å sette ord på.

Noen er gode, har utviklet evner og ferdigheter til å oppdage slike spenninger, lese dem og gi rom for dem. Noen ganger kan ord, et lyttende blikk til trøst eller forståelse, en varm hånd løse opp spenninger, gi lindring. I noen profesjonelle sammenhenger kan slik kunnskap være av uvurderlig betydning, være en del av profesjonen. Gjerne også knytta til kunstneriske uttrykk, form farge, sang, spill og dramatikk.

Jeg tenker på et par historier plukket opp fra egen tid i utdanning, også knytta til helsevesenet. Knapt forskningsbasert eller med statistisk ryggdekning. Men likevel:

For lenge siden, på et stort barnehjem, sov små foreldreløse barna på stor sovesal. Regimet var strengt og systematisk. De fikk stell, men det var lite rom for fysisk eller mental stimulering.Noen av barna bukket under, mange uviklet seg dårlig.

Noen oppdaget at barna som lå like ved utgangsdøra til soverommet nesten alltid klarte seg bedre enn de andre. Hvorfor? Trolig fordi pleierne nesten alltid stoppet opp der når de gikk ut eller kom inn, delte et lite ord – et klapp, en oppmerksomhet. Det var det som skulle til. Et pust av medmenneskelighet.

Den andre historien har jeg fra en stipendiat. Hun spesialiserte seg i palliativ sykepleie. Pleie med siktepunkt å lindre smerte der muligheten for tilfriskning ikke er. Hun var nok i tvil om hva slags plass standardiserte kategorier, skjematisering og tallfesting burde ha.

I et essay formidlet hun en liten historie om en sykepleier som satt ved den døende eldre kvinnens seng. Kanskje med papir, blyant og skjema klar. Hun spurte den gamle: «Hvordan føles det å skulle dø?» Den gamle så lenge på henne og spurte rolig tilbake: «Og hvordan har det seg at De ble sykepleier.?»

Bestefar tror det kan ligge en farlig forskyvning fra mål til middel på lur bak medisinprofessorens utsagn. Et utsagn som altså kanskje ikke var ment eller tenkt slik det kom ut. Det kan jeg jo ikke vite.

Denne forskyvningen aner jeg slik, i min verstefallstenkning av professorens utsagn, som bidrag til en forståelse som synes å vinne fram i ulike institusjonelle sammenhenger:

Medmenneskelighet, tid og rom for å se et annet menneske, lytte, prøve å forstå, hjelpe hører ikke hjemme i helsevesenet. Eller forsåvidt i skolen eller sosialvesenet. Slikt hører bare hjemme i privatsfæren.

I tidens politiske tale er det ikke medmennesket som er mål for helse- og sosialvesen eller utdanning. Eller asylpolitikk. Medmenneskelighet som atferds- og handlingsgrunnlag kan ikke enkelt avgrenses, entydig defineres eller måles. Det er ikke forutsigbart. Slik hører begrepet ikke hjemme i institusjonelt arbeid i ordnede former. Vi kan ikke styre og organisere oss på grunnlag av føleri og sinnelagsetikk. Det kan bli «godhetstyranni» av slikt.

I institusjonell, organisert virksomhet er mennesket middel for produktivitet, effektivitet, avkastning. Menneskets verd er knyttet til hva det kan måles til på ulike skalaer, tester, resultater og diagnoser. Til omsetnings- og avkastningsverdi for den enkelte og bedriften i konkurranse om å vokse mest, synes best. I markedet. De som taper, har tapt sin verdi, må skylde seg sjøl, må prøve på nytt eller får ta til takke med veldedighet eller «fattigkasse».

Hører ikke medmenneskelighet hjemme i helsevesenet? Eller i skoleverket? Kan mangel på medmenneskelighet bidra til dårlig behandling? Til mobbing? Eller er vi bare eksemplarer av tellbare enheter i ICD-10- kategoriene, kunnskapstestene og regnskapene? Det kunne vel ikke være det medisinprofessoren mente? Men vi kommer vel til helse- og utdanningsinstitusjoner som hele mennesker. Har med hele oss? I tillit eller frykt?

Må det være et motsetningsforhold mellom medmenneskelighet på den ene siden og statistikk- og evidensbasert diagnostikk og behandling – eller god ressursbruk på den andre? Det tror ikke bestefar.

Men jeg er redd for at om kategoriene og testene entydig knyttes til økonomi, omsetnings- og avkastningsresultater, kan dette ødelegge både kunnskapsgrunnlag og behandlingskvalitet.

Vi aner i helsevesenet en utvikling mot å definere pasienter i riktig kategori for å gi bedre avkastning. Det trikses med definisjonene for å få sjukehjemsplass, overbehandles i enkle lukrative diagnoser. Skolene må trikse så forsiktig de kan for å få gode testtall, eller akseptable mobbetall på undersøkelser som ikke holder faglig mål slik de brukes. Kunnskapsgrunnlaget undermineres av en bruk der vekst og bunnlinje blir mål.

Bestefar vet ikke mye om Snåsakallen. Han virker som en troverdig, litt smålåten og medmenneskelig kar. Uansett hva slags evner han måtte ha. Noen mener han privat skor seg på virksomheten sin, at den kaster noe av seg. Litt på samme måten som det forventes og legges opp til at helsevesen- og utdanningsvesen bør gjøre. For man skal vel ikke tjene penger på medmenneskelighet? Det er kanskje derfor medmenneskelighet må holdes utafor helsevesen og utdanning?

Vanskelig dette. Helse- og utdanningsinstitusjoner, deler av arbeidsliv og likeverd er i landet vårt knytta til rettighetsforvaltning. En forvaltning der alle skal med, har de samme rettigheter og plikter. Rammene og reglene for forvaltningen kan ikke forankres i moralske prinsipper om å «være snill og god.» De må – så langt vi evner være bredt kunnskapsbasert og rimelig forutsigbare for alle. Gi likeverdige mulighetsbetingelser. For å lære, bli «gagns menneske» for seg sjøl og andre. For å bevare helsa. Det er likevel en annen type virksomhet enn å drive butikk der omsetning og avkastning må være sentralt. Samspillet mellom sjukepleier og pasient, mellom lærer og elev er annerledes enn mellom selger og kjøper. Selv om begge innebærer mellommenneskelige relasjoner.

Det er vanskelig å unngå, kanskje særlig i helse- og sosialvesen, i utdanningssystemet, at basisoppgavene er tett knytta til samspillet mellom mennesker. Eleven og pasienten som skal tas vare på, skal kunne bli istand til å ta vare på seg sjøl, ta vare på andre. Ikke først og fremst være en omsettelig vare.

For å få til slikt må det kanskje gis rom for skjønnsutøvelse i slike institusjoner, tilrettelegges for utveksling av konkrete erfaringer og læring mellom mennesker. Øvelse i medmenneskelighet, blikk for andre – uten å redusere samspillet til standardiserte, målbare teknikker. Legge mulighetsbetingelser til rette.

Finne balanse mellom ulike grunnlag for kunnkapsutvikling. Det er ikke stort vanskeligere enn å ta på alvor medisinens og psykologiens egen forståelse av evidens (visshet) som utgangspunkt for profesjonsutøvelse. Grunnlaget for visshet er tredelt: Forskningsevidens, klinisk (erfaringsbasert) evidens, samt pasientens verdier og preferanser. Ulike metodiske perspektiver kan utfylle hverandre, berike hverandre. En slik bredde i tilnærming til kunnskap og innsikt synes å svare godt til oppgaver der mennesker, menneskers virke- og samhandling må stå sentralt.

Snåsamannens virksomhet hør neppe hjemme i helsevesenets institusjoner. Slik gir jeg kanskje medisinprofessoren rett. Kanskje det var det bare dette han mente. Men det kan likevel være noe å lære av gubben fra Nord-Trøndelag. Kanskje også av billedhuggere og forfattere, eller musikere som har øvd opp blikk for å se, tolke, forstå og formidle. Også profesjonelt kjent i helseinstitusjonene og utdanningsinstitusjonenes terapeutiske, lærings- og mestringsoppgaver. Rom for medmenneskelighet.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


8 − = en

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>