Musikksnobberi?

Nedenstående var foranlediget av et intervju med Halfdan Bleken i Morgenbladet og ble kanskje så langt at det minner mer om et lite essay enn en blogg…Likevel.

Musikksnobberi ?

Halvdan Bleken er intervjuet i Morgenbladet, om musikksnobberi, og satte noen tanker i sving. http://morgenbladet.no/kultur/2012/en_sirkel_av_logn .  Intervjuet har utgangspunkt i Blekens tidligere P2-program ”Blindebukk”, der profilerte musikk-kjennere skulle gjette på, begrunne og prioritere ulike tolkninger av samme kjente klassiske verk. Påstanden hans kan kanskje summeres i at dette dreier seg om dårlig begrunnet synsing blant en liten gruppe innvidde, knyttet til utøvelse og tolkninger som egentlig er nokså forutsigbare, like og uinteressante. Trolig blir noe av påstandene hans bekreftet ved at det vel er gruppen av ”innvidde” som for det første leste intervjuet, for det andre har hørt (og likt) programmet hans ”Blindebukk,”  for det tredje, som meg, bryr seg med å kommentere hva dette kan handle om på ulike blogger eller andre steder.  (Eller som blir intervjuet for kommentarer. Bra bloggkommentar finnes for eksempel på http://musikant.no/2012/02/musikksnobberi/ ) .

Fordi jeg tenker at musikk har vært, er og vil bli viktig i mitt liv, stopper jeg også litt opp. Jeg kjenner meg litt igjen i beskrivelsene Bleken gir, men ikke bare: Klassiske framførelser i konsertsalene som blir forutsigbare, en slags staffasje og status for en gruppe som lener seg tilbake for å få en smokk i munnen. En slags høymesse, liturgisk gjennomført innenfor smale autoriserte rammer på autopilot og tomgang. Som oppleves som en dannet gjesp – jovisst. Men, tenker jeg, det oppleves jo ikke bare slik. Når oppleves det ikke slik? Hva er det som i noen sammenhenger gjør en forskjell?

Når jeg har likt å sneie innom ”Blindebukk” av og til, er det ikke fordi jeg har trodd noen av deltakerne har sittet med autorisert fasit. Det er snarere fordi jeg har likt å høre hvordan de prøver å ordlegge seg om noe som jeg egentlig opplever som en ordløs side av mitt liv og virkelighet.  Fordi jeg har hatt moro av å høre om jeg sjøl fant noen vesentlige forskjeller, hvilket jeg gjorde av og til, men ikke så ofte. Som en av de halvt innvidde. ”Innvidde” betyr for meg at man hører til en gruppe som har en mer enn alminnelig tilgang til, erfaring med og forståelse av kjennetegn; språk, og kvalitet ved noe som særpreger et bestemt felt. I noen profesjonelle sammenhenger (som i akademia), og også andre sammenhenger, har man øvelser, ritualer og koder som formaliserer det å være ”innvidd” – som ”en av oss.” Gjennom en eksamen, grad eller tildeling av tittel. Samtidig får man gjerne en eksklusiv rett til å definere og forvalte feltet. Det er eksklusivt – og andre kan være ekskludert, utafor.                                                  

I breiere forstand kan vel særlig tilgang til et felt, det å være innafor, skyldes oppvekst, økonomi, legning og interesse, utdanning og øvelse, oftest i blanding. Feltet kan vel egentlig dreie seg om hva som helst: rasehunder, fiske, matlaging, ulike sportsgrener, datateknologi eller arkitektur, husbygging og husflid, filateli og fugletitting så vel som rock og opera.  En tilhørighet. Vi – men kanskje også inviterende og åpen for andre.

Jeg tror at begreper som ”sirkler av løgn” eller ”snobberi” fort blir misvisende. Når en fremførelse av et Stravinsky- verk hevdes å være i ”strid med komponistens intensjoner” – og det i etterkant viser seg at Stravinsky selv dirigerte, kan man kanskje rimeligvis hevde flere begrunnede synspunkter: Det kan, gitt noen kriterier – begrunnes greit som en dårlig fremførelse (at det var dødt, upresist, dårlig balanse mellom ulike grupper, var ureint etc.) Noe det kanskje kan oppnås en viss enighet om – som slik få et visst grunnlag som en «sannhet». Stravinskys intensjon som begrunnelse er tynnere. Den hadde neppe andre enn han selv idé om (og kanskje ikke han engang). Og: han kan jo ha vært en dårlig dirigent, slik vi har hørt – også i forhold til egne intensjoner? Enighet kanskje vanskeligere å finne?  Hva med musikerne eller lokalet til rådighet? Det er kanskje noe med å se på litt større sammenhenger, kontekst.

Løgn kaller vi det når noen hevder som sannhet noe vedkommende vet det er dårlig dekning for, kanskje for å skjule noe eller få en fordel.: Mot bedre vitende. Det er en moralsk greie. Du kan juge eller bløffe for å prøve holde deg «innafor» som «innvidd.» Men det å hevde og begrunne en oppfatning som kanskje er på tvers av «autoritativ sannhet» kan godt være ærlig – og like «sann» i en viss forstand.                         

Snobbete blir jeg kanskje når jeg hevder egen smak som overlegen, kanskje det eneste ”gyldige,” utilgjengelig for den ”gemene hob».  Når deres tolkning, musikk eller smak betraktes som mindreverdig.  At det egenlig ikke burde være plass for slikt, de bør sensureres, retusjeres, ikke slippe til. Eller når jeg bare vil pynte og jåle meg med forbruk og fraser. Slikt kan nok gå ulike veier. 

Sånn sett kan kanskje ”Blindebukk” og annen smaksdømming (og framføring) av partiturmusikk med autoritativt preg bli tvilsomme øvelser slik Bleken er inne på. Som forsøk på å sette ord på smak og erfaring, i en tilnærmet lyttelek blir det vel annerledes. Det gis til og med anledning til å bringe oss litt ut av vanen, vi kan utfordres til å sette ord på hva vi oppfatter som kvalitet ved musikalsk virksomhet. 

Musikk og egenerfaring.

Musikk gis mye plass rundt oss. Generelt er det i utgangspunktet et felt som ikke bare er forbeholdt noen få innvidde. Men altså det også. Det er kanskje noe av det diskusjonen dreier seg om. Hvem som er innafor eller utafor. Egentlig kan jeg vel ikke snakke på vegne av andre, bare meg sjøl. I forsøk på å sette ord på hvordan jeg forholder meg til, og opplever musikk, har jeg prøvd meg langs ulike innfallsvinkler:

For det første musikk som tidlig erfaring utenfor egen innflytelse, som i samspill med andre erfaringer bidro til at ”sånn ble jeg.” Det dreier seg om en erfaring stort sett alle deler.

For det andre, innvevd i den første: Musikk som utøvelse, som noe jeg aktivt gjør, eller kan gjøre – har lyst til å drive med. (Evt. som jeg eller synes jeg bør drive med og som blir noe ganske annet). Også dette handler om noe som mange har opplevd, i det minste gjennom obligatorisk musikkundervisning, sang og skoleprosjekter.  Statistisk sett er det ca 35% av befolkningen som kan spille et instrument, 12% som gjør det regelmessig. Det er 15% som gjennom et år har opptrådt med sang og musikk. (SSB:Kulturbarometer 2008).  (Statistisk sett teller ikke sang som instrument, men det er rundt 200 000 – 4% av befolkningen som synger aktivt i kor). Kanskje som en vesentlig tilleggdimensjon til utøvelsen: Musikk som aktiv tilrettelegging. Musikk som noe vi gjør sammen. Aktivt organiserer, delta for å gi andre muligheten, til å kunne gjøre det sammen. Som når vi organiserer korps og orkester for unger, band i ungdomsklubb, synger eller spiller sammen ved bestemte anledninger,  sosial og kanskje dels rituell bruk.

For det tredje – musikk som noe jeg bruker ved å høre på, og aktivt omgir meg med, eller som jeg blir omgitt av – passivt. Musikk som jeg oppsøker fordi jeg har lyst, eller kan. Evt. som noe jeg synes eller forholde meg til. (Som igjen blir noe annet). Når statistikerne ser på slikt, finner de at nesten alle har avspillings- eller lytteutstyr for musikk, det er over 60 % av befolkningen som er aktive brukere ved å være på konsert i løpet av året.

Alle vinklene vil altså på en eller annen måte, og i større eller mindre grad dreie seg om relasjoner til andre, til et handlingsrom for utvikling av slike relasjoner. Et rom som man i større eller mindre grad har- eller gis anledning til å ta i bruk, der valgmulighetene er mange. Statistikerne sier noe om hvor mange som bruker/deltar i ulike aktiviteter, hvor ofte i forhold til ulike kategorier som kjønn og alder og utdanningsnivå. De sier nødvendigvis lite opp opplevelse, valg, forståelse, betydning og mening.

Blekens radioprogram og kritikk er vel særlig rettet mot den tredje  vinkelen: Bruk som lytting/mottakelse, men også framføring.  Han hevder at handlingsrommet er smalt når det gjelder så vel framføring og mottakelse av klassisk repertoar.  Jeg vil hevde at handlingsrommet kan være helt ulikt avhengig av om jeg forholder meg til musikken som noe som ”bare er der”, som aktiv utøver, eller som lytter og bruker.  Jeg tenker også at musikken, som litteratur og billedkunst, men kanskje særlig musikken med sin ordløshet, unndrar seg båssetting av opplevelsen både ved utøvelse og lytting. Den kan treffe noe kroppslig, fysisk og mentalt som….ja som…..                          

Jeg vil prøve å utdype de tre vinklene litt.

Den første vinkelen er altså på et vis det som ”bare ble sånn.” “Den fyrste song eg høyra fekk, var mor si song ved vogga.” For mange var sikkert første musikkmøtet slik, i heldig fall, koblet til vogging og varme, rytme og trygghet – som kvalitet. Mitt første bevisste møte med musikk var i to-årsalderen. Jeg var på sykkeltur med far, satt på et lite barnesete fastspent på stanga. Vi stoppet for å høre på et sangkor. De sang ”Dold mellan furorna ligger min koja.” Det var refrenget som festet seg: ”Hei lari-lari-la.” Som jeg har hatt med meg siden. Og som musikalsk ballet litt på seg – fordi jeg hadde foreldre som gjorde det mulig både rent praktisk og sosialt, og gjerne litt genetisk. I blanding.

Den andre dreier seg om utøvelse. Det å synge sjøl, spille sjøl. Aleine eller sammen med andre. Sjøl har jeg gjort begge deler, mer eller mindre kontinuerlig siden ”lari-lari-la” og i ulike sammenhenger. Det å utøve musikk er ikke bare noe en gjør – kanskje med unntak av sang, tromming og plystring der instrumentet er en del av den kroppen jeg har med meg til enhver tid. (Og dels faller utenom statistikernes kategorier).  Sang, plystring og tromming har alltid vært viktige musikalske uttrykksformer for meg. 

Andre instrumenter krever mer øving, krever at du behersker og sliper til teknikker.  Jeg har aldri likt, eller vært god til å øve. Men jeg har hatt litt eller noe formell undervisning på en del instrumenter, bare prøvd meg fram på andre. Har øvd, eller øver nok til å forstå systemene. Nok til å ha glede av (og få lov til) å være med i korps, kor, band med enkelte instrumenter. Nok øving til å ha utgangspunkt for vedlikehold og kanskje til og med litt forbedring. Bedre, i forhold til eget nivå – og målt mot medspillere/sangere eller musikere som jeg bare lytter til og som åpenbart kan så mye mer. I korsammenheng kanskje med små smaker av noe større, som når vi får synge Mahlers 8., Dvoraks Stabat Mater eller Johannespasjonen med profesjonelle musikere.  Mener vel at jeg har øvd nok, og spiller (eller synger) så vidt bra at jeg har forståelse av hvor mye som skal til for virkelig å beherske et instrument.  Jeg vet godt at der er jeg ikke, og det er greit.                                                                                                            

Jeg vet litt om å kjenne på det ikke å strekke til gjennom en erfaring som jeg delte med en internasjonalt kjent kollega innenfor samfunnsfag. Han hadde i tillegg til sine samfunnsfag, profesjonell utdanning som klassisk klarinettist, langt, langt dyktigere enn meg. Men vi spilte litt enkle noter sammen. Vi var også glade i jazzens blanding av struktur, rytme og uforutsigbar lekenhet og improvisasjon. Og ingen av oss fikk til akkurat den siste biten. Vi klarte ikke å slippe oss helt løs fra partiturene, la instrumentet bli en fullt integrert del av kroppen, nesten som plystringa og sangen. Vi nøyde oss med, og hadde glede av vår instrumentelle utøvervirksomhet på amatørnivå.

Noe av det jeg er mest glad i, har jeg forstått etter hvert, er den intense konsentrasjonen om musisering som kor- korps eller ensembleøvelsene kan innebære. Kanskje aller best liker jeg det lille formatet, blåsekvartetten, sanggruppa, uten dirigent. Der vi først og fremst lytter til hverandre, jobber med fraseringer og tonedannelse. Der det er rom for lykketreff – som også kan oppstå i de store sammenhengene. ”Lykketreff” – en klang, en frase som treffer meg, noe jeg prøvde og fikk til, som kanskje ingen andre opplevde.  Både i de store og små sammenhengene dreier det seg om konsentrasjon, lytte til de andre, finne en god tone, god pust og rytme – gå inn i og opp i den musikken vi sammen jobber med. Kanskje er det endorfinenes sang. So what?

Utøvelsen har med seg spenningen, nervøsiteten for at ”alt kan skje.” Det uventede. Ikke bare lykketreffene, men sårbarheten – for å falle ut, skødde, ødelegge for de andre. For amatøren blir utøvelsen sjelden rutine. Den lille gruppa er mest sårbar, og gir kanskje derfor mest på sitt vis. Men også de store sammenhengene gir mye. Hvordan? Jeg kjenner av og til at jeg er mer glad i øvelsene enn konsertene, og mer glad i å synge eller spille konserter enn å høre på dem.  Kanskje først og fremst fordi jeg sjelden har kjent meg helt ”ferdig” forberedt og sikker før en konsert. Noen ganger kan konserten bli i overkant spenningsfylt, der øvelsen kan ha noe av de samme kvalitetene – men med ”sikkerhetsnett.”  Gjennom en god øvelse har jeg ofte jobbet med høy konsentrasjon og intensitet i et par timer og kommer ”løftet” eller ”renset” ut. (Noe som også kan skje etter godt forberedt og greit gjennomført konsert). Og: jeg er ikke i tvil om at øvelsens (som konsertens) opplevelse av kvalitet er sterkt knyttet til dirigentens evne til å samle, inspirere,vise og korrigere, fokusere – og selvsagt knyttet til medmusikantenes evne, vilje og interesse for å lytte og prøve.   

Den tredje vinkelen er som passiv – eller aktiv bruker/lytter. For meg, som for trolig de fleste andre, brukes mest musikktid slik. For egen del oppdager jeg glidende overganger mellom aktiv og passiv.  Musikken kommer gjerne i tillegg til noe annet jeg holder på med. Som når jeg lar ”alltid klassisk” surre og gå i bakgrunnen mens jeg skriver noe (som nå) – uten at jeg aner hva som går – selv om jeg nok vet det om jeg hører etter. Samtidig som jeg leser eller skriver (eller reiser) kan jeg plugge meg inn på musikken jeg har lastet ned på android-telefonen. (Stort sett fra CD-samlingen, en blanding av ulik klassisk musikk, jazz, folkemusikk, teatermusikk, viser, litt i lettere sjangre). Denne musikkbruken – samtidig som jeg gjør noe annet, har jeg nok et dobbelt forhold til. Musikk som ”muzak.” Vesentlig passivt, men litt aktivt fordi jeg i hovedsak har valgt musikken som skal være tilgjengelig. Velger om jeg vil koble meg på.

Min første ”muzak” – opplevelse fikk jeg som storøyd ungdom på store kjøpesentrene i USA snart 50 år tilbake i tid. Kjente hvordan den allestedsnærværende og diffuse populærmusikken lå som en klam og tilnærmet bevissthetslammende tåke overalt. Det var noe nytt for meg, og jeg mislikte det sterkt. Husker at jeg håpet vi ikke ville få slikt hjemme…

For noen år siden var jeg motstrebende med på en større handlerunde på IKEA, en totalt energitappende opplevelse.  Etter å ha snublet rundt på leting etter og sjekking av ulike varer en times tid, kjente jeg meg besvimelsen nær, og klarte etter mye famling å finne tilbake til utgangspunktet og en stol jeg sank ned på. Etter bare få minutter, var det plutselig som om hodet klarnet.  Jeg oppdaget samtidig at den kontinuerlige muzaken som går over skjulte høyttaleranlegg plutselig var skrudd av, og knyttet lettelsen til dette.

I dag møter vi muzaken over alt.  Musikk som bare tyter ut uten at jeg, eller vi, har valgt den.  Åpenbart passiviserende. På utallige restauranter og kafeer svekker den i tillegg muligheten for samtale. Risikerer jeg også at selvvalgt lytting og tilkobling – som deles med ca ¾ av mine medpassasjerer på buss og trikk – får en like klam funksjon etter hvert? Som bevissthetsdempende og beroligende smokk? Uansett valg av innplugget sjanger?

Jeg har oppdaget noen sider ved denne musikkbruken min som kanskje er litt interessant.  Kjent barokkmusikk synes å gi ro, men uten at den virker å svekke konsentrasjonen om det jeg leser eller skriver.  Beethovens sene strykekvartetter kan definitivt ikke brukes slik har jeg funnet ut. Heller ikke annen musikk – som synes å by på intensitet og overraskelser som krever full oppmerksomhet,  kanskje fordi jeg ikke kjenner den så godt.  Musikk jeg kjenner svært godt, fordi jeg selv har vært med å spille eller synge den, fungerer heller ikke som bakgrunnsmusikk. ”Alltid klassisk” fungerer stort sett fordi det i hovedsak dreier seg om velkjente svisker i forutsigbar form, slik Bleken antyder. Den lange rekken av kanaler med popsvisker og pratere funker ikke.  Det er bare irriterende. Men i all sin virtuose og systematiske ornamentikk kan Goldbergvariasjonene godt tusle og gå i bakgrunnen, selv med Glenn Gould ved flygelet.  (Når jeg skriver ”selv med Glenn Gould” – er det fordi han var en åpenbaring da jeg som ungdom ruslet rundt i Sam Goodys store plateforretning i New York. Hørte hans plate med Bachs 2- og 3- partsinvensjoner, ble overrumplet og overrasket: Jøss, går det an å spille Bach slik! Ett av mine første klassiske platekjøp. Men overrasket blir jeg jo ikke lenger.)

Mye av vårt ”musikkonsum,” i konsertsaler og opera foregår ikke samtidig med at noe annet skjer. Til og med slår vi av mobilene. Vi er i vår familie, etter hvert, blitt pasjonerte operagjengere. Vekket (av ulike grunner må innrømmes) av oppsetningene til Stefan Herheim. Operaforestillingene kan ganske sikkert analyseres og sees som selve møtestedet, kanskje særlig på premierene, for en ”elite” som ser og blir sett som eksklusivt innvidd. Kanskje et arnested for klassisk høymesse, museal musikalsk liturgi og gjenkjennelse, et leirbål der dannet over- og middelklasse kan møtes for å suge smokk sammen. (Eller positivt sett kan det kanskje sees som møteplasser med noen felles referansepunkter som bidrar til at vi kjenner oss hjemme i verden og kan forholde oss til den?)                 

Kanskje kan møteplassen også bidra til at vi forholder oss på nye måter. Herheims oppsetninger fungerer vanskelig som smokk. Jeg hadde en liten diskusjon med en gammel bekjent i pausen under La Bohème – premieren nylig. Han besværet seg over at regissøren lot Mimi dø med en gang forestillingen begynte, faktisk lå hun der død mer eller mindre hele tiden, mens spillet beveget seg fram og tilbake i tid, med kreftsykdom – og behandling sentralt. Slik ble den romantiske spenningen; hvorvidt det kom til å ende godt, ødelagt, hevdet han. Litt ubehagelig var det også. Jeg mente at praktisk talt alle som bivånet denne premieren trolig hadde sett og hørt dette stykket både to og tre ganger. Vi visste utmerket vel hvordan det ville gå. Nå ble vi likevel overrasket. Selv mente jeg at regigrepet både tydelig- og inderliggjorde sammenhengen mellom musikk og fortelling, samtidig som det ble aktuelt, overraskende og utfordrende. Først og fremst fikk det meg (og sikkert andre) til å oppleve og tenke gjennom noe egentlig kjent på nytt. Takk for det, mente jeg, og synes det virker som om Herheim prisverdig forsøker å endre en hel kunstform uten å gi slipp på sammenhengen mellom historie og musikk.

Visst har jeg gjespet meg gjennom mange klassiske konserter. Men jeg forsøker alltid å ta med meg en liten intensjon: Om å la meg gripe av noe, om så bare for et øyeblikk. For å få til det, har jeg funnet ut, må jeg enten koble nesten helt ut, bare la det komme som kommer. For å kunne la meg overrumple, beveges. Eller motsatt: Konsentrere meg, kanskje om å følge en linje i celloen eller bratsjen, dirigentens signaler om en frasering, en innsats – og hvordan den følges opp. Og så gripes jeg kanskje uventet av noe helt annet som rører seg i utkanten. Når det dreier seg om musikk vi har jobbet med, kan minner plutselig overvelde. Som da vi overvar Mahlers 8. forleden.  Spenningen og sitringen ved den store åpningen, vissheten om at du sto foran en kraft- og konsentrasjonsprøve.  Lettelsens og gledens tårer når det tones ut i ”Alles vergängliches” – det er vakkert, vi klarte det! Og vi var lykkelig slitne. Egenutøvelse – og bruk/lytting, vinkel to og tre går over i hverandre, blander seg kanskje sømløst med erfaringer fra ”den fyrste song.”

Så kan det kanskje innimellom være litt morsomt, inspirerende og interessant hva Bleken eller andre forståsegpåere måtte mene om det samme. Men akkurat der og da egentlig nokså likegyldig.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


+ 3 = elleve