Når forvaltning blir business.

Før valget hadde bestefar tenkt å legge inn noen betraktninger om ulike tema: klima, helse, utdanning, økonomi, kanskje utenrikspolitikk og boligpolitikk. Begrunne valg – eller ikke valg.
Når jeg går igang med slike tekster – kommer nesten alltid økonomien krypende inn. Som tidens grunnleggende verdi og alle tings målestokk. Et langsomt regimeskifte synes å ha funnet sted.
Så jeg legger inn en tekst litt inspirert av en lang og unnvikende artikkel av helseministeren, fulgt opp av en kommentar nylig. Og med et sideblikk til Johan Nygaards lange historiefortelling 14.5. om hvordan vi tvinges til å «leke butikk med fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier.» Det er den historien jeg også vil se litt nærmere på.
Alle innleggene har stått i Klassekampen, snart eneste avis med alternative, utfyllende og omfattende artikler verd å lese.
Hvorfor skriver jeg det ikke som avisinnlegg? Kanskje litt fordi det er kommet så mange ting i retur fra ulike aviser. Andre er vektigere og bedre formulert. «Du skriver for langt» sier bestemor. Det stemmer nok. Men jeg skriver så langt jeg vil, så da får bloggen bli plassen for uttrykksbehov. Og lesning for de få som måtte finne fram og har tid og lyst til slikt. Altså:

Helseminister Jonas Gahr Støre har en stort oppslått artikkel om «Den norske sykehusmodellen» i Klassekampen 4.mai. Professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk svarer i et innlegg 8.mai at helseministerens tale er tilslørende. «Som en Odyssevs har Støre latt seg binde til «New Public Management» masta«, skriver Solbakk. Denne masta ingen politikere verken i AP, Høyre eller FrP vil vedkjenne seg. Ei mast som ble rigga opp ganske stillferdig som et Høyre-Ap prosjekt. Som ikke bare Støre, men resten av befolkningen er blitt bundet opp av uten høylytte diskusjoner. Fra begge leire stopper de fortsatt egne og våre ører med voks når NPM bringes på bane.

La meg forsøke å sette litt tydelige ord på oppsetting og rigging av masta det er snakk om:
Masta kan defineres ved å være reist som feste for konkurranseutsetting, privatisering, salg og avkastning. For å sette kurs mot fri flyt, salg av varer og tjenester for fulle seil, stø kurs mot EU, uansett folkeavstemninger. Fordi det er «effektivt.» Effektivt? Hva forteller dagens EU-krise, tiltak for å reversere helse-misere i Skottland, OPS-prosjekter i England osv? Effektivt for hva, for hvem?

En opptakt til å reise denne masta var Haga-utvalgets arbeid med å utrede «produktivitetsfremmende reformer i statens budsjettsystem» I utvalgets innstilling (NoU 1984:23) ble det for første gang lagt betydelig vekt på en næringslivsbasert modell for styring i offentlig sektor. «Management by objectives.» I Norge kan arbeidet sees som en forløper til New Public Management – perspektivene. Willoch var statsminister.

Et reip som tidlig festet offentlig sektor til næringslivsmasta, var Lov om statsforetak som kom i 1991. Denne loven åpnet for institusjonalisert konkurranseutsetting og oppsplitting av offentlig forvaltning. Brundtland var statsminister.
Et reip for rigging som ble lagt ut omtrent samtidig, oppnevnt av Syse-regjeringa, var et utvalg under ledelse av Victor Normann for å vurdere effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor. Utvalget (NoU 1991:28)la fram en nokså ren markedsøkonomisk betraktning av forvaltningen i et kost-nytte perspektiv.(Da var Brundtland blitt statsminister). Det ble bl.a. foreslått kortere tid fra barnehage til arbeidsliv, økt elevtall pr.lærer i grunnskolen. Generelt foreslo man endring i rammevilkår for deler av offentlig forvaltning av rettigheter og tjenester. Nå kalt «tjenesteproduksjon» som skulle fristilles, ha stykkprisfinansiering helst etter resultater. Tilrådingene ble ikke umiddelbart iverksatt.
Konkurransloven av 2004, utgjør imidlertid et nytt reip. Nå ble Normann-utvalgets prinsipielle markedsforståelse festet. Det slås fast at mer effektiv bruk av samfunnets ressurser skjer gjennom økt konkurranse. Da var Bondevik statsminister. ( Men arbeidet var nok påbegynt under den tidligere regjeringa til Stoltenberg).
I mellomtida var et annet reip grundig festet: Regnskapsloven av 1998. Dette er en lov som i utgangspunktet regulerer og er innrettet mot forretningsvirksomhet.
Den skulle gjelde for statsforetakene som i henhold til loven av 1991 ble opprettet på løpende bånd gjennom 90-tallet til ut på 2000-tallet. (Arbeidet pågått og gjennomfør under Brundtland, Bondevik og Jagland).

Regnskapssystemer, organisasjons- og ledelsesformer etter forretningsmodell kom på plass. Effektive resultatmålingssystemer kom på plass i ulike sektorer (testsystem- tellekanter, «konsernstyrer» og «driftsstyrer» i utdanningssektoren). Den storstilte omlegginga og omstillinga innen helsevesen, transport og utdanning ble i stort monn planlagt og utredet, veiledet og vurdert av store internasjonale og nasjonale konsultentselskaper. McKinsey, PriceWaterhouseCooper, Econ,Hartmark i samforstand under borgerlige såvel som AP-regjeringer.

Mens omstillingene var i full gang, gjorde konsulentene selv rede for hensikten med endring av styringsmodell, og overgangen fra forvaltning til forretning: I en artikkel fra 2001 ( Olsen og Hærnes, PriceWaterhouseCooper: «Fra kontant og anordningsprinsipp til regnskapsloven» Magma Econas tidsskrift for økonomi og ledelse nr.6).
I artikkelen lister de opp ulike motiver for slik omlegging:
– Behov for endring i styringsmodell, beslutningslinjer og styringsformer tilpasset tradisjonelle styringsprinsipper fra privat næringsliv.
-Virksomheten er blitt utsatt for eller i ferd med å bli utsatt for konkurranse.
– Virksomheter skal slås sammen over fylkes- eller kommunegrenser.
– Virksomheter skal selges eller delprivatiseres.
– Man ønsker å synliggjøre kapitalverdier og kapitalslit, legge til rette for «benchmarking» mot private aktører gjennom sammenliknbare regnskaper osv.
Noe av poenget med omstillingene, også knyttet opp mot regnskapsloven, var å definere kontantstrøm, kapitalverdier, eiendeler knyttet til markedsverdi. Sånn at også offentlige virksomheter kunne være klargjort for konkurranse og omsetning i markedet. At driften ble innrettet med samme mål og på samme premisser som forretningslivet: Å sikre avkastning på investert kapital.

Til denne listen som konsulentene satte opp, kan man stille noen spørsmål: Først og fremst: Hvem var «man» som skulle ha behov for, eller ønske om å næringslivstilpasse og konkurranseutsette offentlige forvaltningstjenester? For å delprivatisere, «benchmarke» og synliggjøre kapitalverdier? Noe folkekrav var det neppe. Det forelå lite dokumentasjon om at offentlig forvaltning hadde gjort en dårlig jobb. Norge (som resten av skandinavia) var internasjonalt kjent som veldrevet, rimelig demokratisk, produktivt, med god fordeling av verdiskapingen, godt rom for marked og mulighet for å tjene penger på forretningsvirksomhet.
Men en god del av av «folk flest» hadde nok, omtrent samtidig med at masta ble reist, kastet seg på spekulasjonsbølgen som fulgte Wiloch-regjeringens frislipp av boligmarked og banknæring. Felleskapsløsninger og offentlig forvaltning ble av flere sett som hindring for å delta i pengegaloppen.
Politiske grunner for «behovene» kunne også ligge i EU-tilpasning etter to forsmedelige runder med «nei»- flertall i folkeavstemninger. At politikere fra AP og H i mangel av medlemsskap ønsket å binde norsk forvaltning og næringsliv til EUs grunnleggende markedsinnretning uansett avstemminger. Det klarte de jo.
Med store verdier på offentlige hender ville det heller ikke forbause om en langsiktig strategi og forretningsidé hos finanseliten har vært og er å få mest mulig av fellesskapsverdiene over på private hender. Overta mest mulig av pengebingen..Da måtte forvaltningstjenestene først omorganiseres og struktureres for konkurranseutsetting, alminnelig omsetning og forretningsdrift. Det klarte de jo.
Noen strategi som her antydet, har aldri vært flagget eller vært gjenstand for åpen diskusjon det jeg kjenner til. Bindinga til markedsmasta og den medfølgende NPM-strukturen fant uansett sted. I stor stillhet. LO, som EU-pådriver satt relativt rolig i båten, men ikke helt. De sa fra når man, i tråd med den samme mastebindinga (også i god EU-ånd), ville sette spørsmålstegn ved avtaleverk, arbeidstakerretter, pensjonsordninger.
Bindinga til markedsmasta har altså vært skrittvis gjennomført av Arbeiderparti- og borgerlige regjeringer. Etter regimeskiftet som skjøt fart under Willoch-regjeringen «produserer» det offentlige tjenester – på linje med annen produksjon. Det settes mål for hva og hvor mye og følges opp på samme måte, settes samme type mål for effektivitet i forvaltningen som i næringslivet. Arbeiderpartiregjeringen (med Hernes som utdanningsminister) var i 1993 blant pådriverne og de første til å slutte seg til tjenestedirektivet i GATT som gjør utdanningstjenester til en internasjonal handelsvare.
I en artikkel har statsviteren Johan P.Olsen karakterisert visjonen bak regimeskiftet slik (Nytt Norsk Tidsskrift nr 1998/1:
Visjonen er en samfunnsorden med det konkurransebaserte markedet som den sentrale institusjon….Hovedspørsmålet er hvilke institusjonelle ordninger som tjener økonomien best og er best egnet til å skape velfungerende markeder. Staten og det representative demokratiet blir hjelpestrukturer for økonomisk verdiskaping, lønnsomhet og internasjonal konkurranseevne.”
(s.13).
Det er noe av dette regimeskiftet artikkelen i legeforeningens tidsskrift protesterer mot, som Støre ikke vil ta stilling til. http://tidsskriftet.no/article/2987819/.
Som stadig flere setter på dagsorden. Som bidrar til å gjøre forskjellen mellom de store politiske partiene nokså meningsløs. Kanskje valget også for noen. Reglene for det nye spillet, synes som forsøkt antydet i det foregående, godt tverrpolitisk forankret. Og altså nedfelt i omfattende lov- og regelverk, også med internasjonalt nedslagsfelt. Slik er det er vanskelig både å avdekke og endre. Ikke minst fordi utviklingstrekk og analyser vanskelig rommes i de modeller, variable og måleinstrumenter som synes iferd med å innta såvel akademia som media. Det er ikke slikt man får forskningspenger til å undersøke. Konsulentenes produksjons- og effektiviseringsbegreper siver inn i de fleste sprekker.
Vi kan være i ferd med å miste språk, historie og historier som ivaretar faglig frihet i kunnskapsutvikling og metodebruk. Vi mister evnen til å skille mellom forvaltning og business.
http://www.youtube.com/watch?v=Vrrqif8BW0k .
Kanskje er vi også vitne til en struktur som ikke bare undergraver velferdssamfunnet som vi kjenner det, men også undergraver et aktivt demokrati. Som reduserer «valg» og «frihet» til hva du har penger til å kjøpe som kan omsettes i et marked. http://www.youtube.com/watch?v=kuef-dgEAkk
Gjennomgangen kan oppsummeres i et håp om at flest mulig styrer unna de store partiene ved det kommende valget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


× 8 = seksti fire

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>