Teksten som følger, ble trykket i Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr.5 2007. Siste versjon før den ble oversendt. Artikkelen knytter opp mot den noe lengre teksten på fagtekst-siden, «Fra kunnskapsutvikling…» en liten utredning som ble presentert på en LO-konferanse i 2005. Når jeg plukker den fram, er det fordi det stunder til valg igjen. Den kan vel fremdeles virke relevant.

Når kunnskap blir vare og vekst viktigst

Historisk har institusjonalisert utdanning og opplæring representert måter å møte framtidige samfunnsmessige behov og utfordringer på. Det institusjonaliserte kunnskapsfeltet vil også speile tiden og samfunnet det er en del av.

Samspill mellom tre samfunnsfelt.
Institusjonalisert utdanning kan analyseres og forstås som dynamisk samspill mellom tre samfunnsfelt: Økonomi/ressursfeltet og rettighetsfeltet og kunnskapsfeltet.

Økonomi- og ressursfeltet angår i utgangspunktet hushold, forvaltning og utvikling av gitte naturressurser som forutsetninger for liv. Det dreier seg om verken å sløse vekk eller overutnytte det naturgitte ressursgrunnlaget vårt. Det dreier seg om organisering av produksjon og systemer for bytte av varer og tjenester, og også om hvordan merverdi, varer og tjenester fordeles i befolkningen.
Rettighetsfeltet angår medborgernes rettigheter og plikter, om hvordan disse rettighetene og pliktene distribueres og forvaltes. Det dreier seg om i hvilken grad det foreligger system og regler som ivaretar likeverd (mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, kjønn, tro, etc.), muligheter for medbestemmelse og beslutning på ulike områder, hvordan system og regelavvik håndteres.
Kunnskapsfeltet angår vilkår for medborgernes tilegnelse og utvikling av kunnskaper, innsikt og ferdigheter som er nødvendige for å vedlikeholde og utvikle hushold og produksjon (økonomi og ressursforvaltning). Det angår vilkår for å utvikle innsikt og ferdigheter knyttet til ivaretakelse av mellommenneskelige forhold. Det angår gjeldende kunnskapsforståelse og rasjonalitet og også vilkår for å utfordre den rådende fornuften..

Kunnskapsforståelsen i norsk utdanning siden midten av 1800-tallet har hatt som sentral visjon å forene ”Folkets høiere dannelse” og ”Landets materielle Udvikling” (Hartvig Nissen 1861) Den mest kjente formuleringen gjennom ulike lover og planverk har vært at skolens mål er å utvikle ”gagns menneske.”

Men Hartvig Nissens begrep om ”landets materielle Udvikling” bør ikke forstås som en visjon om uendelig materiell vekst. ”Folkets høiere dannelse” eller det ”gagns menneske” er noe annet og mer enn den dyktige produsent og investor, kunde med bestillerkompetanse eller en vare med definert utførerkompetanse som etterspørres på arbeidsmarkedet.

Materiell utvikling vil være knyttet til ulike tiders behov og utfordringer. Den største utfordringen samfunnet står overfor i dag, nasjonalt og internasjonalt, er trolig knyttet til menneskeskapte klimaforandringer og til alvorlig forrykking av den økologiske balansen som betingelse for vårt livsgrunnlag. At denne forrykkingen er menneskeskapt, innebærer at måten vi forstår og anvender vår kunnskap på leder til det selvdestruktive. Slik sett blir kunnskapsanvendelsen og kanskje selve kunnskapen ugyldiggjort.
Politiske bestrebelser primært rettet mot det økonomiske feltet for større vekst og avkastning med tilhørende konsum synes å instrumentalisere og underordne kunnskapsfeltet i forhold til det økonomiske feltet. Vekst og forbruk er også vanskelig å forene med bærekraft og et begrenset og endelig ressursgrunnlag. Det dynamiske vekselspillet mellom de tre samfunnsfeltene synes ikke å fungere.

Perspektivskifte på 1980-tallet – konkurranse og marked som visjon.
Siden midten av 1980-tallet har såkalt modernisering av offentlig sektor vært et prioritert område for ulike regjeringer. En ny styringsfilosofi for offentlig sektor ble satt på dagsorden for de fleste samfunnsområder, også utdanning. Markedslogikken ble dominerende med vekt på konkurranse og ”bestiller – utfører” prinspippet. Skiftet i styringsforståelse ble innvarslet i dokumentet ”Produktivitetsfremmende reformer i statens budsjettsystem” (NoU 1984:23). Programmet ”Den nye staten. Program for fornyelse av statsforvaltningen” ble så lansert av Forbuker- og administrasjonsdepartementet i 1987.
Programmet ble fulgt opp av en rekke utredninger, bl.a. Normannutvalget for vurdering av effektivitetsmuligheter i offentlig sektor. ( ”Mot bedre vitende?..”NoU 1991:28)

J. P. Olsen (1998 s.13) har sammenfattet den nye tenkningen slik :
”Visjonen er en samfunnsorden med det konkurransebaserte markedet som den sentrale institusjon….Hovedspørsmålet er hvilke institusjonelle ordninger som tjener økonomien best og er best egnet til å skape velfungerende markeder. Staten og det representative demokratiet blir hjelpestrukturer for økonomisk verdiskaping, lønnsomhet og internasjonal konkurranseevne.”

Grønlie og Selle (1998) påpeker at det nye styringsregime er ”management by numbers” som vurderer de ulike offentlige institusjoner og deres virke i henhold til nyttemål relatert til markedsbasert virksomhet. Slike nyttemål er grunnleggende knyttet til begreper om effektivitet forstått som lønnsomhet, størst mulig fortjeneste og vekst i avkastning av investert kapital.
Produksjon av offentlige tjenester i denne tenkningen i er prinsippet å forstå som annen vareproduksjon. Denne markedstenkningen kommer til uttrykk i språbruk, organisering og oppgaveprioritering. Bærebjelkene i denne ” New Public Management” – tenkningen er slik oppsummert av Busch T. et al. (2001):

a) Brukerorientert organisering.
b) Deregulering. Det pålegges lokalt og individuelt ansvar for å iverksette sentrale mål, uten detaljregulering.
c) Fristilling og konkurranseutsetting. Det som kan produseres privat, bør ikke produseres offentlig. Kunden skal kunne velge den billigste/beste varen. Tilbyderen må kunne omstille seg raskt i konkurransen.
d) Styrket linjeledelse.
Med de nye begrepene oppfattes etter hvert offentlig sikrede rettigheter for alle knyttet til bl.a. helse og utdanning som retten til å kjøpe og ”velge fritt mellom ulike produkter” fra ulike tilbydere. Parallelt konkurranseutsettes og bygges den offentlige tjenesytingen ned – eller omorganiseres og splittes opp som ”foretak” eller ”resultatenheter” med organisasjons- og styringsstruktur etter bedrifts – og konsernmodeller.

Offentlige tjenester og sikring av rettigheter til disse har alltid innebåret ”produksjon” av saklig begrunnede vedtak og regler for fellesskapet. Denne – ofte byråkratiske virksomheten, handler i stor grad om organisering, ”produksjon” og utvikling av kunnskap i et møte mellom personer. Målene er knyttet til saklighet, kompetanse, likeverd og rettferd (Sørhaug 2004).
Bedriftens formål er annerledes: Det er å skape profitt i det organiserte møtet mellom arbeid og kapital. Profitten handler enkelt om avkastning av investert kapital. Det handler om at investorene får profitt av sin investering.
Skiftet i begreps- og modellbruk som ble introdusert på 1980-tallet har utvisket skillene mellom bedrift/næringsliv og offentlig tjenesteyting. Saklighet, kunnskap og kompetanse ble nedprioritert og gjort til gjenstand for samme type resultatmål og enkel tallfesting som ved vareproduksjon. Både i statlig og kommunal virksomhet ble søkelyset satt på enkle mål- og suksesskriterier, eksempelvis ”antall oppklarte saker i politiet” (selv om sakenes kompleksitet og betydning er grunnleggende forskjellig), ”antall publiserte artikler” (selv om problemstillinger, tidsaspekt, kompleksitet og publiseringsvilkår er grunnleggende forskjellige). ”gjennomstrømmingstall/inntjening, evt. studiepoengsproduksjon for pasienter eller studenter per tilsatt per tidsenhet” (selv om problemkjennetegn, faglige krav, metodikk og andre utgangsbetingelser er grunnleggende forskjellige).

Skiftet i begreps- og modellbruk kan få nærmest absurde konsekvenser på skolenivå eller ”virksomhetsnivå.” Eksempelvis har de videregående skolene i vårt største fylke fra sentralt hold fått klare føringer for hvordan de skal sette opp fireårsplaner. (Blichfeldt 2004). Planene skal følge gitte kategorier som ”strategiske mål,” ”kritisk suksessfaktor,” ”strategisk initiativ,” ”styringsparameter,” ”mål for kommende og inneværende år” og ”ressursbruk” for de ulike områdene. Slik planene diskuteres og myntes ut ved en skole, innebærer de at målformuleringene (hentet fra strategiplanen) bl.a. gjøres i forhold til:

a) definert gjennomsnittsforbedring av karakterer fra år til år
b) prosentvis økning i deltakelse i brukerundersøkelser
c) prosentvis økning i antall fornøyde elever

Sentrale styringsparametre er resultater av tester, prøver og brukerundersøkelser. Stadig forbedring av karakterer (mot et snitt på 6?) er i seg selv absurd, som deltakelse i undersøkelser og fornøydhetsskårer mot 100% er det.
Tallene som produseres, er prinsipielt statiske. De presenteres som sammenliknbare stillbilder av verden, i et synkront perspektiv, eller diakront som en sammenlikning av stillbildene over tid. Dynamikken er først og fremst knyttet til manglende ”resultatoppnåelse målt i enkle, kvantifiserbare så vel som sammenliknbare og rangerbare termer. Om tallene ikke er tilfredsstillende, stilles øyeblikkelige krav om ”omorganisering” og ”omstilling.”
Det er et besnærende utgangspunkt for å kunne vurdere ”varens” kvalitet om man er bestiller – som foreldre eller skoleeier. Det er logikk i de politiske bestrebelsene på å la ”pengene følge eleven” om man skal kunne sammenlikne, kjøpe og velge ”utdanningsprodukter” eller forsøk på å knytte lærerlønn til ”produksjonsresultater.”

Det som påvirker karakterer som resultatmål i skolen, er først og fremst det utgangspunktet elevene har evnemessig og sosialt, dernest hvordan undervisningen organiseres og tilrettelegges i samspill med den kompetanse som finnes i lærerstaben. Når pengene følger eleven, kan frafall få uforutsigbare og dramatiske følger for rammene for organisering og tilrettelegging. Om man får inn svake elever/studenter, innebærer det både en risiko for frafall og en svekking av karakternivå og økonomi. Den enkelte institusjon må lete etter strategier og tiltak for å kunne sile elever/studenter, trekke til seg de ”beste”, sørge for at ”lista” legges så lavt som mulig slik at få stryker, øve elevene i testferdigheter. Slike tiltak er gjennomgående i dårlig samsvar med faglige eller pedagogiske målsettinger – og innebærer raskt hva vi kan kalle målforskyvninger.

Ny kunnskapsforståelse?

Analysen har så langt søkt å sannsynliggjøre at det de siste to tiår har funnet sted et grunnleggende skifte i samspillet mellom de ulike samfunnsfeltene. Økonomifeltet har fått forrang. Samlet har dette fått åpenbare konsekvenser for innretningen av utdanningssystemet på alle nivåer, og også endret kunnskapsforståelse som en mulig følge. Et viktig spørsmål er hvorvidt samfunnsfelt knyttet til rettigheter, saklighet og kunnskap er egnet for denne typen begrepssetting – og organisering.

Trekkes de lange linjer tilbake fra middelalderen og fram til 1800-tallet med fokus på dette samspillet, framsto kirke- og konge som de som hadde overordnet definisjonsmakt. Individenes og samfunnets rasjonalitet måtte forankres i kirkens lære. Undersåttene skulle oppdras til å ”ta fornuften fangen i troens lydighet.” Så vel økonomi som kunnskapsutvikling, beslutnings- og sanksjonssystemer var forankret i troen, og sikring av makten til dem som forvaltet den.
Gjennom 18-hundretall og fram til slutten av 19-hundretallet, fikk vi en vekselvirkning mellom mer selvstendige samfunnsfelt; vitenskapsbasert kunnskapsutvikling og industriell og produktiv virksomhet innenfor en liberal, relativt demokratisk rettsstat. Ikke noe enkelt samfunnsfelt med sin tro, eller rasjonalitet rådet grunnen. De utfordret hverandre, med et etter hvert relativt omforent system for forhandlinger og økonomisk fordeling i bunnen. I Norge (og Norden) har denne korporative modellen, kanskje mer enn i andre land, sikret relativt jevne og gode levekår innenfor det som også er kalt velferdsstaten.

Med skiftet på 1980-tallet, som kanskje kan kalles et paradigmeskifte, synes utviklingen på ny å gå i retning av et krav om å ”ta fornuften fangen i troens lydighet.” Men nå er
”troen” knyttet til markedskreftene med vekt på økonomisk vekst, effektivitet og konkurranse.
Likeverdet synes i økende grad å bli avhengig av den enkeltes betalingsevne. Kunnskapsforvaltning antas å være en forutsigelig og tellbar virksomhet, der standardisering og disiplinering (bl.a. som selvdisiplinering og egensalg) vil gjelde de mange. Menneskelig virksomhet og oppgaveløsning forklares og forstås ved bruk av målbare markedsbegreper. Som elever, lærere, foreldre, arbeidstakere, pasienter, reisende eller ofre for kriminalitet, forventes vi å opptre både som selgere og kunder i et marked der det forhandles om pris (og innsats) for å oppnå definerte varer. Som lærer må du ”selge deg” til ledelsen for å få lønnstillegg. Din undervisning er en vare du selger og får betalt for. Eleven med sitt resultat er produktet som foreldrene kjøper. De kan klage på lærer og rektor om produktet ikke tilfredsstiller forutsigbare standardkrav.
Et blikk på helsesektoren viser samme dynamikk. Om din lidelse er kronisk, sammensatt og ressurskrevende, og du i tillegg har dårlig råd, blir du en ”dårlig investering” for helseforetaket og forsikringsselskapet.
Også den kritiske, uavhengige forskningen svekkes innenfor et system der det meste er bestillings/oppdrags- og programforskning. Programmene krever stramme planer og forutsigbare resultater og forventet nytteverdi. Forskningen skal primært tjene verdiskaping og konkurranseevne. Skillet mellom forskning og konsulentvirksomhet svekkes ved bruker- og tilfredshetsundersøkelser, resultatmålinger av samme ”ny – positivistiske” slag enten de er knyttet til flyreiser, helsespørsmål eller undervisning, og med nært slektskap til TV- avstemminger og markedsundersøkelser.
Undersøkelsene er i seg selv godt egnet for standardisert og forutsigbar masseproduksjon, markedsføring, salg og uttelling, så vel som tendensiøs bruk av statistikk i politisk og mediemessig sammenheng. Vi produserer tilsynelatende viten.

De tenkemåter og tiltak som ble innvarslet og iverksatt på 1980 – tallet og seinere, synes å innebære motsetninger som er vanskelige å håndtere uansett politisk ståsted.

All virksomhet er underordnet mål- og resultatstyring som overordnet styringsstrategi. Sentralt i denne strategien er definerte input – output mål med kontinuerlig evaluering og resultatrapportering etter bestemte retningslinjer på ulike nivåer. Samtidig argumenteres det for at lokalt nivå har frihet og spillerom innenfor skolen som ”lærende organisasjon”. Lokalt nivå har i prinsippet frihet til å gjøre hva de vil dersom de kan dokumentere at de har oppnådd sentralt fastsatte mål(Karlsen 2006). ”Lærende organisasjoner” og ”lokal frihet” har hatt god klangbunn, ikke minst hos progressive pedagoger og rødgrønne politikere med tro på refleksjon og demokratiske prosesser. Flere av tiltakene i ”Kunnskapsløftet”, med utgangspunkt i ”Skoleplakaten” (for eksempel en relativt stor ikke-definert tidsressurs, stort prinsipielt rom for organisasjonsform og arbeidsmåter), følger opp dette.

Imidlertid ser det ut til at evalueringssystemer med sentrale opplegg for testing og opphaussing av nasjonale og internasjonale testrangeringer, underminerer rommet for lokalt ”lærende organisasjoner.” Kvalitetsportalen og påfølgende ”nasjonale prøver”(med tydelig referanse til OECD – bestrebelsene på standardisering av nøkkelkompetanser og ISO-sertifisering av produksjon) ga et godt eksempel på strukturelle tiltak som kan sees å være i konflikt med intensjoner om ”lærende organisasjon,” eller som bidrar til instrumentell forflatning av et slikt begrep til ”målbare” framskritt. (NoU 2002:10). Et begrep om kunnskapsutvikling vris til et begrep om kunnskapsproduksjon.

Den nye regjeringen har foreløpig stoppet de nasjonale prøvene, men virker uklar i den videre håndteringen. Om en ønsket oversikt/indikator på lese- skrive- eller regnenivå slik det måles gjennom standardiserte tester, ville utvalgsundersøkelser være tilstrekkelige.
Om en ønsker informasjon til foreldre eller støtte til lærere om ferdigheter knyttet til standardiserte mål og kanskje indikatorer på svake punkter, kan ulike diagnostiske tester holde lenge – uten referanse til ”resultatmål” – som begrep.

Spesifisert (og forutsigbar) kunnskapsproduksjon som overordnet grep, vil kunne stå i motsetning til Skoleplakatens egne mål om å ”stimulere elevens lærelyst…og nysgjerrighet”, til å ”utvikle egne læringsstrategier og evne til kritisk tenkning” så vel som ”evne til demokratiforståelse og demokratisk deltakelse.”
Kunnskapsutvikling, læring og demokratiforståelse slik Skoleplakaten slår det opp, innebærer rom for noe som er ukjent, uferdig – som kan overraske, som dermed er diskuterbart og utgangspunkt for utforsking, for prøving feiling og trening. Et dynamisk begrep om ”kvalitet” forutsetter rom for en kontinuerlig dialog fra ulike synsvinkler innenfor et fellesskap om hva ”kvalitet” til enhver tid kan eller bør innebære, ikke ”benchmarking” langs bestemte kvantifiserbare dimensjoner.

Vidunderlige nye verden?

Da Norge for to år siden fikk en rødgrønn regjering, møtte jeg både europeiske og amerikanske kolleger som syntes skiftet var spennende. De så fram til at det kunne etableres en stemme fra Norge som motkraft til den tilsynelatende ustyrlige markedsliberalismen og vekstkonkurransen.
Stemmen har vært relativt lavmælt så langt. Realpolitisk kan det være forståelig. Blant følgesvennene til Peer Gynt, Bør Børson og Carl I. Hagen sankes neppe stemmer ved å oppfordre til måtehold, vedlikehold og samhold.

Økonomismen og markedets forrang synes etter hvert å snike seg inn som samtidens doxa; antagelser, forventninger og praksiser vi ikke stiller spørsmålstegn ved. Det bare er sånn. Noen stiller alltid spørsmål, men spørsmålene fordamper i alminnelig markedsstøy eller sirkulerer blant spesielt interesserte. Og det er vel slik at om spørsmålene ikke skaper reaksjon, så har de ikke noe marked – og egentlig ingen berettigelse?

Ett framtidsperspektiv kan skisseres ved videreføring av den rådende fornuft der økonomisk vekst, konkurranse og tilhørende tilrettelegging står sentralt..

Vi vil da anta en gradvis videre avvikling av statlige, nasjonale eierskapsstrukturer. Eierskap til norske energiressurser både av vann (hjemfallsretten), av olje og andre mineraler, gass, fisk, trevirke og også infrastruktur (kommunikasjonsnettverk), utdanning vil etter hvert ligge hos multinasjonale selskaper og syndikater. Virksomheter der staten har interesser vil ha samme kjennetegn som slike selskaper, med avkastning og vekst som sentral verdi.

Utdanningens erklærte målsetting vil, ut fra dette perspektivet, være: å sikre nasjonens (dvs. selskapenes) konkurranseevne og avkastning. Befolkningen skal oppdras og disiplineres til å bli gode produsenter, kunder og brukere.

Utdanningens organisering vil være basert på skoleplikt, men med en annen fordeling mellom private og offentlige skoler. Private skoler vil få et betydelig omfang, drevet av sammenslutninger av ressurssterke borgere (for eksempel trossamfunn) og internasjonale syndikater. Et minimums offentlig tilskudd følger eleven
Kommunalt eller statlig drevne skoler vil mer få et preg som er parallelt til allmueskoler fra 1800-tallet. Disse skolene vil i større grad være tilbud for familier og elever uten økonomi ut over offentlig tilskudd, eller uten bestemte ønsker, overveielser omkring eller tro på elevenes utdanningsmuligheter..

Undervisningens innhold vil være knyttet til internasjonale sertifiseringsstandarder og testsystemer for ulike nivåer. I den nye ”allmueskolens” grunnopplæring vektlegges basisfag og operasjonelle ferdigheter samt underholdnings- og fritidspregede aktiviteter. Standardisert kompetanse er en forutsetning for at arbeidskraften fritt kan flyttes/flyte dit den gir størst avkastning. I private skoler vektlegges individuelle faglige og kulturelle fordypnings- og spesialiseringsmuligheter ved siden av basisferdigheter knyttet til de internasjonale standardene

Undervisningens form vil for ”allmueskolens” del være preget av omfattende bruk av selvinstruerende og modulbasert IKT – verktøy, dels spillbasert. Undervisningen vil foregå i store, men vekslende grupper som er nivåmessig homogene. Avvik medisineres gjerne. I de private skolene undervises gjennomgående i mindre grupper, med større grad av individuell faglig veiledning og oppfølging. Kunnskap og ferdighet blir knyttet til prinsipper om programmering og bruk av IKT. Det er store variasjoner i undervisningsmåter – og opplegg.

Et scenario som antydet, med en mulig langsom avvikling av en ”felles skole for alle,” kan være ønsket av mange – ikke minst av internasjonal finanskapital med sterke støttespillere som ser framtidig posisjon tjent med det. De kan være tjent med det fordi det sikrer disiplinert og flyttbar arbeidskraft, samtidig som egne utdanningsprivilegier ivaretas, og/eller det kan være god butikk. Mange av oss vil etter hvert også ha etablert vår identitet først og fremst som ”kunder” og ”forbrukere”, og vil støtte opp under et frihetsbegrep forstått som frihet til å kjøpe (og nyte) nær sagt hva som helst, kjappest mulig og til lavest mulig omkostning.

I sin struktur vil altså en slik utvikling ha atskillige fellestrekk med det skolesystemet vi forlot midt på 18-hundretallet med borgerskoler og allmueskoler. Men en kan også lete fram linjer til framtidsskildringer.
Leser man Aldous Huxleys (1963) framtidsdystopi ”Vidunderlige nye verden,” vil man finne et teknologisk framskredet, forutsigbart og sløvet, dels neddopet og historieløst konsumpsjonsdiktatur. Her finnes ikke framskritt, og avvik tolereres ikke. Men det gjøres høylytt bruk av fraseologi om framskritt og frihet. Verdenslederen Mustapha Mond kommenterer kunnskapssamfunnet i en diskusjon med bokas tre avvikere: Den litt kortvokste spesialist i hypnopedi, Bernard Marx, følelsesforfatter Helmholtz Watson, og den fortvilt ukondisjonerte villmannen John:

Mond sier at:»Vitenskapen og forskningen er farlige saker, vi må holde dem meget omhyggelig bundet og kneblet.” ”Hva for noe?” sa Helmholtz forbauset. ”Men vi sier jo støtt at vitenskap og forskning er alt. Det er en hypnopedisk banalitet…..Og hva med all den forskningspropagandaen vi driver på skolen?” ”Ja, men hva slags forskning?” spurte Mustapha Mond sarkastisk (ibid s. 172).

Huxleys ”vidunderlige nye verden” kan trolig komme i hvilken som helst politisk forkledning, om den er stats – eller markedsdrevet. Den kan aktualiseres som et skremmende mulig svar på krav om stabilisering av et samfunn som kan være i ferd med å undergrave seg selv slik vi i dag organiserer og innretter vår kunnskap og økonomi.

Utviklingen kan kanskje snus, selv om visjoner og praktiske grep fra to års rødgrønn regjering synes famlende. Optimismen kan begrunnes i grunnleggende normer og verdier i det norske samfunn etablert over tid som peker i andre retninger enn ensidig markedsretting; som har vært basert på veksling og spenninger mellom de tre samfunnsfeltene uten at ett felt har definert de andre ensidig.
Det norske samfunnet er trolig fortsatt mindre klassedelt enn de fleste andre samfunn det er mulig å sammenlikne seg med. Den norske befolkningen, uansett yrkestilhørighet og bosted, er godt orientert og har god medietilgang der internett er en viktig faktor. Dette gir store muligheter for utvikling av nettverk, ide – og tiltaksspredning. For mange av oss er det fortsatt ikke så lang avstand til praktisk, produktiv kunnskap, erfaring og historie, representert ved slekt, venner, nære generasjoner.

Mange vil innse fordelene med en stabil og velfungerende offentlig forvaltet infrastruktur og et fortsatt eksisterende bredt offentlig basert system av rettigheter knyttet til bl.a. helse og utdanning. Denne offentlige forvaltningen må trolig forsvares ved å fastholde betydningen av allmenne rettigheter (inklusive tilgangsmuligheter), og plikter knyttet til utdanning, arbeidsmiljø, helse, pensjon og rettsforvaltning, felles naturressurser, dvs. rettigheter som ikke skal være avhengig av individuell kjøpekraft i markedet.
Mye av den politiske (og mediestyrte) retorikken knyttet til offentlig forvaltning og utføring av tjenester, handler om å stemple den som ”lite effektiv,” at den gir dårlig avkastning pr.investert krone, påstander om at den ikke ”leverer varene.”

Kvaliteten av tilrettelegging og utføring av slikt arbeidet kan og bør diskuteres kontinuerlig. Det kan gjøres uten en forutsetning om at arbeidet primært har varekarakter.
I den politiske debatten er det viktig å få fram at viktige oppgaver innenfor utdanning, helse og omsorg og rettighetsforvaltning egner seg dårlig for telling og prissetting som omsettbare varer. Oppgaver, oppgaveforståelse og erfaring stykkes opp, utvendiggjøres gjennom markedsspråkets kategoriseringer.

Erfaringsnære begreper knyttet til lytting, undring, prøving og feiling, samspill, frykt, håp, skjønnhet og glede knyttet til mestring sosialt – og ikke minst faglig, må gis rom for å kunne gi velferdstilbud, og ikke minst utdanning, høy kvalitet..
De kan være nødvendige for å gi den menneskelige tilværelsen sammenheng, mening og dybde. Det kan dreie seg om begreper som er bedre egnet til å forstå seg selv og andre, om et kollektivt, fellskapelig grunnlag også for individualitet og nødvendig nytenking.

En oppdemming eller kanalisering av markedstenkning- og begreper primært til det vi har kalt økonomi/ressursfeltet, kan handle om å muliggjøre veksling og brytning mellom ulike politiske og kunnskapsmessige perspektiver også i framtida uten at ett perspektiv blir autoritativt overordnet. Her ligger fortsatt utfordringer til et rødgrønt alternativ.
……………………………

Litteraturliste

Blichfeldt, J.F.(2004): Oppgaverasjonalitet og kunnskapsforståelse. Nordiske Organisasjonsstudier. s 21-48. Fagbokforlaget.
Busch,T et al. (2001) (red): Modernisering av offentlig sektor. New Public Management i praksis. Oslo: Universitetsforlaget.
Grønlie, T og Selle P.(1998)(red): Fristillingas fire ansikt. Oslo: Det norske samlaget.
Huxley, A. (1963) : Vidunderlige nye verden. Oslo: Aschehougs fontenebøker.
Karlsen, G.E. (2006): Utdanning, styring og marked. Oslo: Universitetsforlaget.
Nissen.H. (1865) : Om Ordningen af vort høiere Skolevæsen. Christiania
NoU 1984:23.
NoU 1991:28
Olsen.J.P.(1998): ”Offentlig styring i en sinnsforvirret tid” Nytt Norsk Tidsskrift 1/1998 s.13
Sørhaug, T.(2004): Managementalitet og autoritetenes forvandling. Oslo: Fagbokforlaget