Nasjonale prøver – hva skal vi med dem?

Bestefar var nokså kjapp (syntes han selv) med å legge ut kommentar til en fersk undersøkelse om bruken av Nasjonale prøver. Forsøksvis var kommentaren rettet mot ulik vinkling i presentasjonen, og med et lite hint til at vi nok hadde med nokså lange linjer å gjøre.
Forskerne ved NIFU som står bak undersøkelsen, Seland, Vibe og Hovdhaugen, redegjør i dag (Aftenposten) fint for undersøkelsen, hvordan den kan brukes og misbrukes. Bestefar tenker han var godt på linje med dem i gårsdagens kommentar.

Den politiske og historiske konteksten for dette prøveregimet, blir fort liggende i skyggen.
Et par av NIFU- forskernes kommentarer vil jeg ta med meg i dagens forsøk på kjapp oppfølging:
De slår fast at hensikten med prøveregimet er todelt: Det skal ha en kontrollfunksjon, og en pedagogisk funksjon. Forskerne finner for det første at regimet er best tilpasset de store og ressursrike skolene og kommunene. De finner for det andre at det pedagogiske utbyttet av prøvene er begrenset. Funnene signaliserer noe nær skivebom for regimet. I alle fall hva det pedagogiske angår.

Et utvalg, ledet av Astrid Søgnen, la fram innstillinger om et nytt kvalitetssystem for skolen i 2002. Det arbeidet satte bestefar seg rimelig grundig inn i, fordi han på den tida jobbet med evaluering av L97 i grunnskolen. Utvalget slo fast at Norge, som et av få land i EU-området manglet nasjonalt system for kvalitetsvurdering i grunnopplæringen. Man manglet systematiserte data om resultater fra opplæringen, kartleggingsdata, såvel som redskap som skoleeiere kunne bruke for å vurdere resultater og prosesser i opplæringen.
De utredningene som kom, hentet mye av inspirasjonen fra omfattende standardiseringsarbeid innenfor utdanningssektoren i EU/OECD – regi. (DeSeco). Standardiseringsarbeidet ble antatt som vesentlig for å sikre «fri flyt» av arbeidskraft innenfor området, samt å tilrettelegge flyt i marked for kjøp av varer og tjenester i utdanningssektoren. En prinsipiell tilrettelegging for at en større del av utdanningssektoren kunne legges til rette for konkurranse og privatisering av utdanningstjenester i EU/OECD -området.

Det kvalitetssystemet som ble utredet og tatt i bruk, var laget over en tydelig «bestiller-utfører» -modell godt i samsvar med standardiseringen og markedsinnretningen.
Det er resultater av denne innretningen som nå står til kritikk. Kritikken er ikke ny. Det har vært hevdet at kontrollfunksjonen, systematisk kartlegging av noen viktige opplæringsresultater kan ivaretas gjennom utvalgsprøver. Et synspunkt som bl.a. Utdanningsforbundet har hevdet og hevder. Det har neppe vært mangel på nasjonale og internasjonale, standardiserte og systematiske kunnskapstester i norsk skole på en tid.
Jeg tar ministeren som innførte Kvalitetssystemet som sannhetsvitne, Kristin Clemet om hensikten med regimet: Hensikten er å hjelpe den enkelte elev. Å få flere gjennomsnittsbetraktninger er ikke nødvendig – vi har allerede PISA, TIMMS og PIRLS med mer. Det vi trenger, er gode verktøy for å hjelpe den enkelte elev til å prestere bedre – særlig dersom han eller hun ligger veldig dårlig an og har problemer med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter. (Hentet fra bloggen hennes: http://clemet.blogg.no/1358514059_nasjonale_prver.htm )
Det er altså i forhold til nettopp dette regimet svikter: Det pedagogiske utbyttet av prøvene er begrenset. Hjelper ikke den enkelte elev spesielt mye. Det er også et spørsmål om hvorvidt bedring av isolerte testprestasjoner/resultater er tilstrekkelige som indikatorer på god læring.

Fra sidelinja kommer i disse dager også en dansk undersøkelse om at den «gammeldagse læreren» gir best resultater. Denne læreren sjekker ofte hva elevene kan, sjekker framgang og gir tilbakemelding, er tydelig. Slik gode lærere alltid har gjort. Slike lærere trenger slett ikke være «gammeldagse.» De utvikler fagligheten sin gjennom egne erfaringer. Tar gjerne ny teknologi i bruk deler erfaringene med andre gjennom nye media. Drill mot standardiserte testresultater er neppe deres hovedagenda?. Jeg spør mattelærere som Øystein Imsen og Simen Spurkland, lærere jeg følger litt med på. http://mattelaereren.blogspot.no/ og http://www.idg.no/computerworld/karriere/article251319.ece

At regimet gir brukbar kontroll langs noen dimensjoner, og er særlig egnet for store enheter er ikke så underlig. Stordrift (og tilsvarende utkonkurrering av små enheter) antas å gi effektiv og god produksjon uansett bransje. Med god prosesstyring og måling av resultat i bunnen. Forutsetninger for å kunne gi godt utbud av sammenliknbare varer som brukerne kan velge i markedet. Til syvende og sist er det kanskje tilrettelegging av strukturer for å kunne gjøre god butikk det handler om?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


seks + = 10

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>