Pensjonistens liker å «følge med» i nyhetsbildet. Forsøke å være «oppdatert» og «informert» om utviklingstrekk, mønstre og sammenhenger i samtida; hvilken kurs politikere og andre med innflytelse beveger samfunnet i. Gjennom de siste generasjonene har samfunnet, slik vi forstår det, holdt «stø kurs.» En kurs med trygg velferd for mange, mye velstand og spillerom for noen, lite å rutte med for andre.
Denne kursen fører oss også åpenbart på ville veier knyttet til vedlikehold av naturen vi alle er avhengig av og innvevd i. Det samspillet som er liv. Grensene for samspillet kan ikke krenkes, må vedlikeholdes. Vi kan ikke styre mot global oppvarming mot 2 grader. Det er sånt man har jevnlige globale konferanser om, som i Glasgow. Det er ingen sær individuell forståelse hos pensjonisten at vi globalt er på ville veier, løper i ei blindgate.
Det er ikke enkelt å holde seg oppdatert, for ikke å si løpende oppdatert; «au courant» som visst franskmennene sier. Ordet «kurs» kommer av et latinsk ord for løp, at noe eller noen flyter i en bestemt retning.
På alle nivåer (hjemme, på jobb – i produksjon og saksbehandling, og i politikk) er det viktig å ivareta hverandres handlingsrom når oppgaver skal løses og kurs legges. Et rom er avgrenset, og kan ha frihetsgrader for ulike løp. Det skal være rom og trygghet til å si fra, nok ro og rom til at informasjon og erfaringer kan hentes, sorteres, deles, diskuteres og prøves før beslutninger treffes. Men altså grenser som ikke bør eller kan overskrides.
Pensjonisten i skogkanten løper ikke lenger, tusler mer. Har det ikke travelt. Vi bruker den tiden vi trenger til det vi vil, kan og kanskje bør. Justerer egen kurs om noe skulle tilsi det – eller noen sier til, sier fra. I enkelt hverdagsliv skjer det hele tiden rundt små oppgaver og detaljer som skal sorteres, vedlikeholdes eller planlegges. Handlingsrommet vårt er privilegert. Pensjon og økonomi funker. Vi har mer enn vi må ha, trenger ikke mer; prøver vedlikeholde det vi har så lenge det går. Vi bestemmer når vi vil stå opp og legge oss, hva vi vil spise, kle oss i. Vi velger selv hva vi vil lese, høre på eller la oss underholde av, i noen grad bidra til. Ikke minst har vi noen å bry oss om, som bryr seg om oss. Vi får delta i ulike fellesskap.
De fleste oppgavene har vi (nesten) oversikt over, styrer med dem sjøl. Kanskje kan vi krangle litt, men finner helst rom til å diskutere, finne løsninger. Hverdagen kan få tilstrekkelig friksjon, motstand og spenning gjennom diskusjonene. En god nabo kalte de hverdagslige gnisningene og justeringene for «friksjonsvarme.» En varme som betyr at vi bryr oss om, bryr oss med; kan komme oss videre om vi nå løper eller tusler.
Men så klør det litt; vi tenker at i et fellesskap, som et samfunn bør være er, skal vi bry oss. I alle fall litt. Vi har ytringsfrihet og skal kunne bidra med erfaringer, varsle fare og urimeligheter om noe er ugreit, om fellesskapet synes å være på feil kurs? Om ingen brydde seg, eller det ikke var rom for å bry seg, hadde vi kanskje ikke noe demokratisk samfunn?
I et samfunn som vårt skal vi ha bygget inn former for medbestemmelse, muligheter til å ytre seg og til å følge opp ytringer og meninger når noe kjennes ugreit. Som når forskjellen mellom de som har og ikke har øker, når ulike regler gjelder for kong Salomo og Jørgen Hattemaker, når den jorda kommende generasjoner skal arve ødelegges foran øynene våre, kanskje ikke blir liv laga.
Vi kan verken vente eller kreve at iakttakelser og ytringer skal få store virkninger, i alle fall ikke umiddelbart. Ytringene kjennes oftest som å skulle slippe en fjert i stiv kuling på høyfjellet – i håp om å endre vindretningen. Men forbigående lettelse i eget indre trykk kan kjennes godt. Og munnhellet sier at små tuer kan velte store lass; «sommerfugleffekten» tilsier at små endringer kan forplante seg og få store virkninger. Klarer man være skarp og modig, ha evne til forenkling, kan medier fange opp et eller annet. Særlig om man får koblet opp sex, vold og personfokus.
Det er mer enn en talemåte å hevde at «ting tar tid.» Ting – eller oppgaver og problemstillinger har tendens til å henge sammen på innvikla, kanskje uventet vis. Det trengs tid for å nøste opp.
For å forstå og kunne begrunne kursendringer, løse oppgaver godt, trengs ro og omtanke i veksling med andre. Både for å samle erfaringer, kunnskap og informasjon på ulike nivåer, for å bygge tillit.
Både rom, ro og felleskap for innsikt, tillit og handling synes å bli knappe goder, eller kanskje vi skulle si truet virksomhet. Kursen de siste generasjonene har praksis vært styrt etter helt andre mål og verdier.
Markedene er travle, ting skal slett ikke ta tid. Tid er penger, og penger får vi aldri nok av – fort nok. Det måles i vekst og verdikjeder enten det er business, offentlig eller politisk virksomhet.
Det handler om å finne strategiske konkurransefortrinn for størst mulig omsetning og avkastning, resultatmål og vekst. Lover og regler for å sikre «fri» konkurranse gjør alt og alle til omsetnings-bare varer: En grunnkurs for samfunnsutviklingen. Der verdier og handlingsrom tilfaller og tilskrives vinnerne i konkurransen; eiere og de som kan arve formuene. Sliterne og taperne får regningen og trange kår. (Men det er vel selvforskyldt og selvvalgt, slik det alltid «naturlig» har vært?)
«Kurs» som ord betegner ikke bare løp i en bestemt retning. Det brukes også for å vise hva gjeldende aksjer og verdipapirer kan kjøpes og selges for. Eller det brukes om sammenhengende undervisning i fag- eller emner. Kanskje går de forskjellige betydningene av ordet «kurs» over i hverandre. Utdanning, undervisning og forskning legges til rette slik at elever og studenter og forskere kan være omsetningsbare i et kunnskapsmarked. Eksamensresultater, velferdstjenester, helse eller energi omsettes i velferds- og helsemarkeder, energimarkeder, dels på børs, som verdipapirer for å anslå hva vi kan kjøpe og selge, kjøpes og selges for. Kanskje på kjønns-markedet, der verdien fort svekkes ved alder. Eller om vi har verdi på noe marked i det hele tatt.
Den individuelle atferden vår er blitt vare for kjapp omsetning i mange sammenhenger. Vi har fått et eget oppmerksomhetsmarked for hvordan vi bruker tida vår, hva vi bruker den til, kan bruke den til. Det gjelder å være kjapp, være synlig, å fange og bli fanget gjennom «like»-«klikk-og-del», «klikk- og kjøp», «klikk og accept» – prosesser: Algoritme-skredderne vet godt hva vi faller for, klikker på og vil ønske mer av, må ha mer av. Markedene skreddersys for å skape avhengighet. Avhengighet kjennetegnes ved selvforsterkende sirkler: Bare må ha, bare må ha litt mer, ha litt oftere, ha litt enklere, litt fortere. Avhengigheten forsterkes gjennom «cookies» og låses ved et kjapt trykk på «accept,» knappen – til uforståelig juridiske bindingsvilkår. (De juridiske systemene som omgir disse vare og omsetnings-prosessene kan stort sett bare skrus én vei, slik jeg antydet i tidligere blogg om skraller: mer marked, mer konkurranse.)
Uten regulerende tilbakekoblinger (som en sikkerhetsventil eller sikring i en motor) bryter systemet sammen, skjærer seg. Enten det er kroppen, familien, jobben, markedet eller samfunnet. Systemene er ikke dimensjonert for handlingsrom og ro til å forstå, til å justere eller legge om kurs på grunnlag av forståelse og samråd. Et slikt system er sykt.
Sykelig avhengighet kan altså oppstå om koblingen mellom fysiske/biologiske og mentale systemer blir selvforsterkende, løper ustyrlig i samme retning.
En vellykket kur forutsetter gjerne sykdomsinnsikt. At den avhengige innser egen sykdom og avhengighet; ser behov for å endre kurs. Gjerne med faglig hjelp utenfra. Ordet «kur» kommer av latinsk «cura» – omsorg, knyttet til behandling av sykdom. Det kan også forstås som hardhendt botemiddel. Eller ordet kan knyttes til fyrstelig mottakelse, det å innynde seg, flørte. (Norsk ordbok). Ved manglende sykdomsinnsikt i lidelser der en sjøl og omgivelsene utsettes for stor fare kan tvang bli nødvendig.
I disse dager altså: En global konferanse for å stoppe utviklingen mot en forestående (og varslet) klimatisk og økologisk katastrofe. En sykdom som trenger kureres. I Glasgow kunne man visst finne belegg for ulike bruksmåter både av ordene «kurs» og «kur.»
Sentrale grupper av politikere, lobbyister og finansfolk var samlet for å hindre at natur- og samfunnssystemer skjærer seg. De sentrale gruppene, først og fremst politikerne, skulle finne fram til kur for avvenning og samtidig en kurs for balansert vedlikehold, tilbakekobling og reversering av den kursen vi har ligget stødig på lenge.
Det er ikke så rart at det ble museskritt. Politikerne ved forhandlingsbordene, med innyndende finanslobby i øret, har selv staket ut kursen som har ført oss på avveie. Det er de som har bygget systemene for markeds- vekstkonkurranse. Som har rammet inn systemet juridisk, teknisk og økonomisk. Det var nesten som om vekstjunkier og langere møttes for å skulle avvenne seg sjøl, hverandre og oss fra oljeavhengighet, og økonomisk konkurranse om størst mulig vekst i formuer og avkastning av investeringer for vinnerne, i forbruk, velstand og nasjonalprodukt.
Egen sykdomsinnsikt som en forutsetning for vellykket kur syntes stort sett fraværende. Forskere og protestanter sto utafor og ropte, men innafor så man liten motsetning i å pushe ny olje (for store korte penger) og å kutte fossilutslipp nødvendig for å redde klima og natur. Med penger kan rikfolk- og nasjoner uansett kjøpe avlat. «Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer,» som han sa avlatspredikant og kvotehandler Tetzel på 1500-tallet. I pengene ligger evige frelse og velstand. En måte å lure seg sjøl og omgivelsene på. Reformasjonen kom som ytringer først slått opp på ei kirkedør. Så tok pengene og dansen rundt Mammon over igjen.
«Folk flest» bør samle seg til «ny reformasjon.» Gjerne med kirka på laget.
Pensjonisten har i utgangspunktet ikke politikerforakt. Det er utsatt, viktig og krevende virke. Det kan synes som om de har bundet seg fast til vekst- og markedsmasta, til avhengighet og mer begrenset handlingsrom enn vi kanskje tror og forstår. Det må ta tid å løsne båndene. Hvis de vil, kan og ønsker ta fatt på en kur for ny kurs.
Akkurat nå: Gro Harlem Brundtland, fordums politikerdronning, har ytret seg i en internasjonal finansavis: The Economist. (Hun bidro vel til å feste det tilnærmede oxymoronet «bærekraftig vekst» til masta i sin tid.) I avisa går hun sterkt ut mot den unge opprøreren Greta Thunberg for å bidra til politikerforakt. Det kunne hun spart seg. Akkurat nå. Politikerne greier fint å bygge opp under slik forakt for tiden. Både hjemme og ute.