Nyte sitt otium. Feriemodus?

 

Urolige luftmasser. Bygene går, veksler med lyn og torden – og sommervennlig sol. Bestefar trekker inn til PC-en når det drar seg til. Ingen påtrengende oppgaver og forpliktelser nå i fellesferien. Men det er det kanskje ikke ellers heller? Han har i liten grad holdt hjul og økonomi i gang de siste åra.

Da vi la arbeidslivets formelle forpliktelser til side for 4-5 år sida, lurte vi litt på hvordan det ville kjennes å feriere. Altså, i forhold til det vi var vant med: være fri fra arbeidsoppgaver, handlingstvang og forpliktelser en stund. Pause fra det vanlige strevet. Slappe av. Kunne reise vekk, gjøre noe annet i tilmålte og avtalte uker.

Som pensjonister kunne vi vel gjøre det vi hadde lyst (og råd) til, følge våre lyster når som helst og hvordan som helst? Leve det gode liv hele tiden? Nyte vårt otium? Ville vi komme i en slags konstant feriemodus som pensjonister?

Modus er et ord knytta til språk og grammatikk. Til verb, eller gjerningsord som det het da bestefar og bestemor gikk på skolen. Sånne ord som uttrykker en handling, noe som gjøres. Som altså «feriere,» «leve» og «nyte.» Eller «å jobbe.» Eller for så vidt hva som helst. Modus sier noe om hvordan gjerningsordet brukes av den som bruker det. Kanskje noe om innstillingen til hva som skal gjøres. Indikativ, konjunktiv og imperativ.

Modus kan være fortellinga om åssen det er, eller blei. Indikativ. Vi reiser på ferie. Ligger på sofaen eller i hengekøya. Drikker den kalde pilsen. Bader og fisker, plugger inn yndlingsmusikken eller romanen. Løser en praktisk oppgave på hytta. Setter oss til PC-en. Lager kanskje en litt glansa fortelling og dokumentasjon gjennom bildet eller snutten på Facebook. Bare sånn det er, var eller blei. Uten at vi trenger tenke så mye gjennom det. Kanskje et velegna sted og aktivitet for pensjonister?

Gjerningsordet kan også uttrykkes som et ønske, en drøm, en tenkt mulighet. Jeg ville gjerne, skulle gjerne dersom, hvis….Konjunktiv som det het på skolen. Samtidig går kanskje disse modusene litt over i hverandre? Når vi altså smører litt på, pynter og gir fortellingen om det som er et litt eventyraktig preg; vrir på det som er eller var til noe som likner mer på drøm og ønske?

Nå er jo pensjonisttilværelsen nærmest definert ved at åra har gått. Er vi heldige er ånden fortsatt rimelig villig om enn kjødet uunngåelig og reelt blir noe mer skrøpelig. Det kan fortsatt ligge drømmer og håp, uante muligheter å prøve ut likevel.

Skal drømmene tas i bruk, altså om de skal bli til noe praktisk, beskrivbart og virkelig, trengs kanskje også gjerningsordenes tredje modus, imperativ. Som gir mulige handlinger en bestemt retning, et dytt. Dytten kan jeg gi sjøl som samvittighet eller pliktfølelse. Noe som sier at vi må, skal eller bør handle på rett vis, på godt vis. Du vet hva du har å gjøre – eller la være å gjøre, dersom det du drømmer om skal kunne bli virkelighet. Noe vi velger, noe vi vil.

Det bydende imperativet om hva du skal eller må kommer helst ovenfra. Fra politikerne, fra finans- og bankvesen. Fra en Gud. Formidlet ved sjefene. Gjennom regler avtaler og systemer. I mange sammenhenger er det greit å ha felles regler og rammer, overordna mål. Kriterier for- og sjekk på at produkter, varer og tjenester holder mål. På at avtaler holdes og forplikter. Også avtaler om rettigheter. (Arbeidsmiljøloven!). At folk ikke skal kunne skaltes og valtes med.

Noen ganger virker det som regler, systemer og måleskjemaer vrenges sånn at det blir umulig å samarbeide med kolleger om å gjøre en skikkelig jobb. Du måles og rapporterer opp og ned med tall som henger dårlig sammen med jobben du skulle gjøre. Du veit at jobben du gjør ikke holder mål selv om den blir målt. Og må holde kjeft. Har du holdt på sånn en stund – er det godt å ha ferie og fridager i bakhånd.

På jobb skal du komme deg opp om morran, løse oppdrag og oppgaver så godt du kan. Men du har lov til å være sjuk. Du har rett til opplæring, til informasjon og medbestemmelse om det er omlegginger på gang. En jobb skal også ha handlingsrom.

Du har rett til ferie, fritid, feriepenger – og pensjon. Til å kunne nyte ditt otium. Der altså bestefar og bestemor har vært en stund. Full frihet til å lene oss tilbake. Til å bli servert ?

Første gang man kjenner til bruken av ordet «otium», var visst knytta til Agamemnons soldater som venta på å komme i krig, men heller ikke kunne dra hjem. Som var i limbo på et vis, ikke visste hva de skulle ta seg til. Skrevet i et fragment av Ennius (Iphigenia). I overgangen mellom gresk og romersk kultur hundre år B.C.) Funnet på Wikipedia (her fritt oversatt):

Han som ikke veit å bruke fritida                                                                                       har mer å jobbe med enn i arbeidstida.                                                                            For den som er blitt gitt en oppgave, gjør jobben,                                                          ønsker den og lar den fryde tanke og intellekt:                                                                     I fritida, veit ikke tanken hva den vil.                                                                                  Sånn er det (for oss); vi er verken hjemme eller på slagmarken;                                             vi driver hit og dit, og hvor som helst noe rører seg er vi der også.                                 Tanken svever usikkert, og veit bare at livet leves.

De gamle romerne brukte etterhvert også «otium» om fritid der man kunne nyte bordets gleder, spille og leike, slappe av – omtrent som vi bruker det. Men de la gjerne litt mer i det også. Noe som pekte ut over den frie flyten og reine nytelsen, og som likna mer på «fritid» slik grekerne hadde tenkt det. De tenkte at tida fri fra jobb og forpliktelse ga spille- og handlingsrom. Kanskje for kunst og opplysning. For å lese, skrive og filosofere, diskutere og holde ved like, skape. Finne uttrykksformer og prosjekter. Kanskje ta i mot eller gi seg sjøl oppgaver og la dem fryde hånd, tanke og intellekt. Lære noe. Ordet «skole» kommer jo av gresk – og betyr fritid. Jobb skulle også ha snev av fritidens handlingsrom. (Arbeidsmiljøloven!) Bestefar tenker på Ellinors vise der Halfdan Sivertsen snakker om at at det skal være like «fint å jobbe som å danse.»

Bestefar vil gjerne nyte sitt otium i «gresk» stil. Nyte bordets gleder, godt selskap, spille, synge, slappe av. Men etter egen erfaring skal du ikke ha lent deg lenge tilbake før kjedsomheten kommer krypende.Egentlig er det jo ikke moro om en ikke har noe å plundre med….

Så pensjonistens heltidsferie forsøkes brukt litt til å lese også, undersøke, prøve forstå. Gjerne skrive litt. Bestefars lille pensjonistprosjekt det. Med denne bloggen, med nettsida som blei oppretta med utgangspunkt i ei lita bok som ett skriveprodukt. Nettsida er utgangspunkt for å følge opp med nye lenker og små bloggsnutter rundt hendelser som kan fanges opp i det daglige, via internett, aviser og andre som er ute og kikker, prøver å få ting til å henge sammen. Kanskje på bedre måter. Dra litt i krigen på egen forsiktige måte.

Mange lenker har vært knytta til det gresk-europeiske dramaet på nettsida de siste ukene. For det er ikke bare været som er ustadig i disse sommermånedene. Det er åpenbart mye økonomisk galskap ute og går. Gammel gresk og romersk visdom om fritid, om demokrati, «polis» og politikk, ettertanke, dialog og kunnskap settes til side. Finansmakt og økonomitenkning av ett bestemt nyliberalistisk slag trumfer folkestyre og politikk.

Så jo da: Bestefar kjenner av og til at han på et vis er i konstant feriemodus. Eller kanskje heller fritidsmodus i gammel gresk- romersk forstand. Og nytelsen plukker vi sannelig også når sommeren dufter og blomstrer rundt oss.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


2 + en =