Økonomikrise, finansetikk og spillegalskap.

 

Økonomikrise, finansetikk og spillegalskap.

I hverdagslaget betyr økonomi mye for de fleste av oss. Økonomi som ord og begrep er knyttet til «hushold» fra gresk. Det dreier seg om å produsere og husholde med de ressursene vi har til rådighet. Ressurser til rådighet, vil si det natur- og råstoffgrunnlaget vi har til å produsere nødvendige ting til livsopphold. Mat, klær og husvære.

I mange år har jeg forsøkt å følge økonomi- og finansutvikling fra sidelinjen. Jeg mener å ha observert at finans- og økonomitenkningen har løpt helt løpsk i forhold til å «husholde» i forhold til et ressursgrunnlag. Økonomisk vekst forstått som umiddelbar avkastning og konkurranse om vekst, er blitt vårt fremste mål og ideal.

Målet og idealene myntes ut som ren spekulasjon og tilnærmet spillegalskap der internasjonale storbanker, multinasjonale selskaper og fonds støttet av høyre-politikere leder an for å forsvare galskapen. En type galskap som kanskje også kan sammenliknes med dopavhengighet. Der banker og politikere framstår som langere og pushere, og folk flest som avhengige misbrukere. Det er vanskelig å finne god moral her. Også her hjemme på bjerget er vi i høy grad infisert.

Den siktes inn mot størst og raskest mulig pengevekst. Dans rundt gullkalvene – for bakmenn, langere og pushere.Uansett hvordan pengene tjenes, om det går ut over langsiktige globale forutsetninger for liv, eller uforutsigbare og dårlige livs- og arbeidsvilkår for de som produserer. Som ikke eier, men tvinges til livslang gjeld og avhengighet. Når krisa er der, legges ansvaret og byrden på «misbrukerne» mens bakmenn, langere og pushere går fri.

Eierskap knyttet til langsiktig tenkning rundt hushold i forhold til ressusgrunnlag finnes snart ikke på noe nivå. Her hjemme slaktes produktive bedrifter for kortsiktig aksjegevinst. Etablert praksis i Statoil og Statens Pensjonsfond, ivrig støttet også av rødgrønn regjering – virker som gambling med skattebetalernes penger, med miljø og framtid. Vi synes i økende grad å stille i gruppa bakmenn, langere og pushere i internasjonal økonomi.  Internasjonalt gir storbanken J.P.Morgan – og konservative amerikanske politikere (Romney) lærerikt eksempel på spillegalskap og manglende politisk vilje til å tøyle den – løftet fram av en anerkjent økonom, nobelprisvinner Krugman. (Jeg har prøvd å følge ham litt i noen år). Han er liberaler, ingen rabulist. Men hans stedige advarsler mot markedets løpske spillegalskap er tydelige: http://www.nytimes.com/2012/05/21/opinion/dimons-deja-vu-debacle.html?_r=1&smid=tw-share.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


+ åtte = 15