Om monetær union

Blant dykkene i gamle papirer kom jeg over et refusert innlegg til Dagens Næringsliv fra 1994. Det er lenge siden.  Det var skrevet som advarsel mot å stemme oss inn i EU dette året. Vi stemte nei , og kan nok være glade for det.

Innlegget var mer konkret knyttet til hva jeg oppfattet som den underlige opprettingen av Monetær Union (Maastricht-avtalen) i EU, som Ja- siden prøvde å bagatellisere. Slik jeg som legmann forsto tegninga, ville det bære galt av sted før eller siden.  Kravene som skulle imøtekommes var også på tvers av det rimelig velfungerende samfunnet vi her på berget hadde bygget opp, med relativt sett små økonomiske forskjeller, med et sterkt avtaleverk mellom arbeidslivets parter som sikret fordeling og rimelige lønns- og arbeidsvilkår.  Forbausende hvordan innlegget nesten virker aktuelt 17 år seinere.  Tida etterpå har også gitt oss solid forskningsmessig dokumentasjon på at rimelig jevn fordeling av verdiskapingen gir en solid grunnmur for et godt og bærekraftig samfunn. (Boka Spirit Level).  Tror jeg koster på å la innlegget trykke for første gang. Så lenge økonomer og EU-innretning fortsatt synes å kverne på de samme markedsmodellene blir  visst ikke debatten uaktuell heller.

Her det refuserte innlegget:

Er Maastricht – avtalen meningsløs?

Det siste halvåret har jeg innimellom forsøkt å forstå litt av økonomenes forunderlige verden. Etter en strålende omtale i Dagens Næringsliv i sommer, var ”Peddling Prosperity” av den kjente amerikanske økonomen Krugman en av de bøker jeg grep til.

I disse dager er det hans omtale av Masstricht-avtalen (fra s.190 i boka) jeg vil feste oppmerksomheten ved. Og da særlig avtalens kjernepunkt om konvergenskravene som stilles overfor medlemslandene ved overgang til Monetær Union.

Krugman så på disse konvergenskriteriene, og de fanget hans interesse fordi de ( i kjapp oversettelse): ”Det som var så interessant med disse kriteriene var, at tatt som de forelå ga de overhodet ingen mening.”

Han forklarer hvorfor: Det første kriteriet tilsier at et land opprettholder stabile kurser to år før tiltredelse. Noe som tester hvorvidt et land evner å styre sin valuta. Dette vil altså si at et land som har vist at de klarer å styre en uavhengig valuta tillates å kvitte seg med den. Eller: Den som kan bevise at man klarer å fungere selvstendig tillates å miste selvstendigheten…

Det andre kriteriet innebærer at det langsiktige rentenivået skal ligge nær det som EUs beste aktører kan oppvise. Det som bestemmer disse langsiktige rentene er valutamarkedets tro på en Monetær Union. Kriteriet blir sirkulært. Et land tillates å komme med i den Monetære Unionen hvis markedet tror det kan.  (Og hva så – hvis landet kommer med og markedet seinere mister troen?)

Det tredje kriteriet foreskriver inflasjonen å være lav – på nivå med EUs beste aktører. Men med stabile kurser kan ikke noe land føre en uavhengig pengepolitikk. Skulle en uvanlig inflasjon oppstå (for eksempel ved investeringsboom) kan ikke et potensielt medlemsland foreta seg noe – uten å krenke det første kriteriet.

De siste to kriteriene setter begrensninger for budsjettunderskudd og statsgjeld, noe Krugman ikke kan se har noe som å gjøre med en Monetær Union.  Som han sier: Den amerikanske nasjonalbanken trenger ikke politiovervåke budsjettene til New York eller California. For disse statene kan ikke selv trykke penger for å dekke underskudd (noe USAs nasjonalbank kan, men vel ikke Brussel ?).

Krugmans sluttreplikk er sarkastisk: ”Kan man lære en lekse her, er det at alvorlige og ærverdige menn og kvinner i imponerende internasjonale møter ikke synes å ha noen som helst peiling på hva de snakker om.”

Nå forsøker, ikke minst den norske Ja- siden å bagatellisere den Monetære Unionen, som jo også Norge i prinsippet har akseptert: den blir sikker t ikke noe av. Tja.

Ikke desto mindre arbeides det hardt fra Kommisjonens side for å pålegge EU- landene å imøtekomme kravene. Dette skal gjøres ved a) Å underordne all politikk kravet om å holde prisstigningen under 2%, b) ikke skape vekst ved offentlige inngrep, men ved markedskreftene, c) ikke øke, men heller senke reallønningene, d) få større lønnsforskjeller, e) senke skattene.

I overskuelig tid vil dette for praktisk talt alle EU – landene sannsynligvis føre til ytterligere økning i arbeidsledigheten, det vil fort bli mer sosial nød (ikke minst i de store byene) – og samtidig dårligere offentlige budsjetter til å avhjelpe den.  Det er duket for store konflikter i åra som kommer.

Norge er faktisk i dag omtrent det eneste landet innenfor eller utenfor EU som tilfredsstiller de strenge (og meningsløse?) konvergenskravene. Landet har med andre bevist at det klarer seg godt økonomisk utenfor.

Sett med legmanns øyne synes hele det Europeisk-økonomiske byggverket å være en skrøpelig farkost som truer med å gå under i brottsjøene. Det er ikke vanskelig å se at de ønsker norsk olje for å dempe bølgene, men virkningen vil være kortvarig – og for oss lite gunstig.

Med Norges a)økonomiske tyngde (ikke minst på ressurssiden!), b) dokumentert brukbare evner til å konkurrere i markedene (vi klarer oss bra!), c) etablerte forhandlings- og likeverdsbaserte system for fordeling av verdiskapingen (relativt begrenset fattigdom – og rikdom!), kan jeg ikke fatte hva vi skal inn i EU for, særlig ikke nå. Vi kan fort bli tatt i et dragsug, sette på spill (pengespill!) verdier som møysommelig er arbeidet opp i dette landet gjennom generasjoner.

Utenfor – men selvfølgelig i dialog med EU så vel som andre områder av verden bør vi stimulere til grunnleggende og dogmefri debatter om økonomisk tenkning og økonomiske modeller. De gamle vi har praktisert så langt, og som EU er et sterkt eksempel på, er i ferd med å knekke naturens bæreevne på denne kloden. Verden trenger alternativer.

 

1 tanke om “Om monetær union

  1. Ja, det må en alternativ økonomisk tenkning til.
    Ikke bare alternativ, men ideelt sette å frastille oss helt fra grunnlaget for tradisjonell økonomisk tenkning. All økonomikl tenkning er mer eller mindre fundert og konstruert med ett mål for øye, å genere en størst mulig verdiskapning.
    Dette «edle» målet, har i løpet av de siste 20 årene fått stor konkurranse i et annet og overskyggende mål, det å akkumulere mest mulig kapital raskest mulig. Og det er jo det siste målet, som vel Willoch (av alle) betegner som rovdyr-kapitalisme, som virkelig har aksellerert galskapen i de markedsbaserte systemene.
    Og det er jo nye økonomiske teorier på dette feltet som har aspirert og adlet de «heldige» til Nobels økonomipris. At de selvsamme teorier senere har vist seg å medvirke til økonomisk kollaps har vel ikke ført til tilbakekalling av de utdelte priser av den grunn.
    Det er rimelig åpnlyst for de som ønsker å se, at de mange økonomiske modeller og teorier kommer fullstendig til kort, stilt overfor de problemer som bl.a. rir EU-landene om dagen.
    Ser vi bort fra miljøfaktoren, er det største problemet til disse teoriene at de ikke tar inn over seg den totale uegnethet den tilsynelatende gudegitte konkurransefaktoren og ditto manglende behovsstyring har for en forfeilet globalisering av økonomien.
    Betraktninger om dette får komme ved en senere anledning….men de finner du ikke ved å lese SV`s arbeidsprogram, langt mindre prinsipprogram.

    hei så lenge, Jon.

Legg igjen en kommentar til Ottar Lystad Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


− 6 = to